Gå til innhold
Hundesonen.no

Hvordan reagerer du på knurring?


SunsetYang
 Share

Recommended Posts

Jeg roser for knurring til innpåslitne hannhunder fordi hun suger på å si ifra... Resultatet er jo at hun glor på meg og gladknurrer entusiastisk

Ble også knurret og liksombitt etter her om dagen når jeg prøvde å klippe klør, sannsynligvis fordi jeg har klippet for langt de siste tre gangene :P Hentet 10 godbiter og brukte to minutter på å innbille henne at klippingen foregår på hennes premisser (sitt, gi pote, vent mens jeg klipper, godbit) Hun er lettkjøpt :heart:

Sånn ellers kan jeg huske en gang hun har alvorsknurret til meg, da stod jeg meg fingrene nedi spiserøret og kilte drøvelen hennes fordi hun hadde spist noe hun ikke burde. Den gradvis stigende bitestyrken var også helt fascinerende, veldig forsiktig til å begynne med, fra mild klemming, til litt vondt, til jeg kommer til å få blåmerker, til jeg måtte fjerne fingrene før de knakk

Lenke til kommentar
Del på andre sider

  • Svar 118
  • Created
  • Siste svar

Top Posters In This Topic

Top Posters In This Topic

Popular Posts

Damer damer: slik jeg leser dere så rumler/knurrer både Mim sine og Kaja sine hunder like skummelt. Noe sier meg at mim sin bare "rumler" når han blir jagd ned fra sofaen. Han stiller seg ikke opp på

Anser som knurring som helt naturlig, og alle hunder som knurrer er ikke dust i hodet nei. Men å ta vekk språket hos en hund, anser jeg ikke som naturlig. Om man ikke tar med den prating og bromlingen

Knurring er stort sett greit. Det er språk, noe jeg ønsker at de skal ha! Ingen av mine knurrer mot meg, med unntak av da Tuf gikk på kortison og spiste ALT han fant og jeg prøvde å ta det fra han. Da

Jeg roser for knurring til innpåslitne hannhunder fordi hun suger på å si ifra...

Hvorfor fjerner ikke du hannhundene i stedet for å oppmuntre og lære henne å bli purkete?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Har aldri hatt problemer med at mine hunder knurrer på meg, antakelig fordi de ikke har behov for det. Unngår "konfronterende oppdragelsesmetoder". Knurring er ikke en trussel, det er et utrykk for usikkerhet/avstandssøkende signal eller protest. Min hannhund har knurret en -1- gang til meg og det var da jeg skulle rive av plasteret/stelle såret etter at han var kastrert. Det var tydeligvis direkte smertefullt for han. Han lå på ryggen i sofaen slik jeg hadde bedt han om men snudde da på hodet og kikket på meg, knurret og løftet litt på leppa. Jeg svarte han umiddelbart med "dempende signaler" (beklagende og myk stemme: "ja uff Nelson, jeg mener ikke å gjøre deg vondt") og klappet han beroligende under haka. Det var nok til at han umiddelbart sluttet å knurre og godtok sin skjebne. Jeg fikk rive av resten av bandasjen uten flere protester. Virket som han bare trengte å bli "sett og forstått" og da stolte han på meg selv om det jeg gjorde var "utenom normalen" hva angår smerte og ubehag.

Knurring kan nok ofte bli framprovosert av oss fordi vi gjør (i hundens øyne) merkelige og urettferdige ting, som å stjele maten deres, forstyrre dem når de spiser, kreve at de gjør ting med truende stemme/fakter osv osv. Men det er utrolig hva hunder kan lære å tolerere uten å mukke så lenge de blir lært det på en trivelig måte.Og så er det vel veldig varierende terskel på både raser og individer mht til hvor fort de tyr til protest; noen knurrer kanskje ved den minst lille usikkerhet mens andre stilltiende aksepterer alt uten den minste lyd :-)

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Apropos knurring rundt matfatet. Hvorfor har mange så stort behov for å dille borti når hunden spiser?

Er jeg nødt til å ta maten eller noe har jeg byttet med noe annet digg, men rører aldri maten eller bikkja unødvendig når den spiser. Foreldrene til ei tidligere venninne av meg dreiv og tok bort maten til bikkja hele tiden for så å gi den tilbake etter typ 5-10 sekund. Bikkja ble mongis i hodet og utviklet enormt ressursforsvar ovenfor maten sin. Den knurret i starten, så gikk drt over til glefsing. Allikevel fortsatte de for at de liksom skulle venne den til å bli fratatt og dermed fjerne ressursforsvaret. De så ikke selv at det var de som gjorde at ressursforsvar i det hele tatt utviklet seg.

Hadde blitt rimelig forbanna jeg og om noen dillet borti og tok fra meg maten midt i måltidet hver dag i 5 år :s

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Min eldste knurrer og protesterer verbalt hvis han synes at noen av mine planer er teite. Han har alltid vært sånn han. Jeg må si jeg lurte litt at en sånn liten tass på et par tre måneder og nesten ingen kilo kunne ha så sterke meninger. Det hadde jeg aldri opplevd før. Hvordan jeg reagerer på det? Ting blir gjennomført etter mine planer åkkesom, knurring eller ei. Han er bare storkjefta den lille dritten. :sleep: Yngstemann er ikke sånn. Samme rase og samme kjønn.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Apropos knurring rundt matfatet. Hvorfor har mange så stort behov for å dille borti når hunden spiser?

Er jeg nødt til å ta maten eller noe har jeg byttet med noe annet digg, men rører aldri maten eller bikkja unødvendig når den spiser. Foreldrene til ei tidligere venninne av meg dreiv og tok bort maten til bikkja hele tiden for så å gi den tilbake etter typ 5-10 sekund. Bikkja ble mongis i hodet og utviklet enormt ressursforsvar ovenfor maten sin. Den knurret i starten, så gikk drt over til glefsing. Allikevel fortsatte de for at de liksom skulle venne den til å bli fratatt og dermed fjerne ressursforsvaret. De så ikke selv at det var de som gjorde at ressursforsvar i det hele tatt utviklet seg.

Hadde blitt rimelig forbanna jeg og om noen dillet borti og tok fra meg maten midt i måltidet hver dag i 5 år :s

Dette har vi gjort med alle sju hundene vi har hatt i livet mitt, ingen har blitt ressursaggressive. Valpen min knurret rundt maten den første uken, men var slik jeg fikk det bort. Men går jo ikke bare å tar matskålen, ser dumt på hunden og setter den så ned igjen. Setter ogg på siden av på gulvet, venter til hunden ser på oss, sier sitt, klapper en gang, løfter skåla, klapper og setter ned med "versegod". Ca en gang i måneden. Hvis man ikke roser hunden for å være rolig rundt det hele, hvordan skal man da kunne forsikre seg om at den ikke blir sur om en unge putter hånda i matskåla en dag? Det skal jo ikke skje, men det kan skje.

Sent from my GT-I9305 using Tapatalk

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Dette har vi gjort med alle sju hundene vi har hatt i livet mitt, ingen har blitt ressursaggressive. Valpen min knurret rundt maten den første uken, men var slik jeg fikk det bort. Men går jo ikke bare å tar matskålen, ser dumt på hunden og setter den så ned igjen. Setter ogg på siden av på gulvet, venter til hunden ser på oss, sier sitt, klapper en gang, løfter skåla, klapper og setter ned med "versegod". Ca en gang i måneden. Hvis man ikke roser hunden for å være rolig rundt det hele, hvordan skal man da kunne forsikre seg om at den ikke blir sur om en unge putter hånda i matskåla en dag? Det skal jo ikke skje, men det kan skje.

Sent from my GT-I9305 using Tapatalk

Neimen da gjør jo ikke dere sånn jeg snakker om. Jeg snakker om nesten hvert måltid hver dag i flere år. Det er utrolig mange som gjør sånn, og jeg skjønner ikke greia.

Edit: Det hender seg at jeg gjør dette selv, en sjelden gang eller to i året, nettopp for å sjekke/passe på at det skal være helt greit. Men jeg bytter eller gir hunden kommando, tar ikke skåla brått og unødvendig.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Neimen da gjør jo ikke dere sånn jeg snakker om. Jeg snakker om nesten hvert måltid hver dag i flere år. Det er utrolig mange som gjør sånn, og jeg skjønner ikke greia.

Edit: Det hender seg at jeg gjør dette selv, en sjelden gang eller to i året, nettopp for å sjekke/passe på at det skal være helt greit. Men jeg bytter eller gir hunden kommando, tar ikke skåla brått og unødvendig.

Ja jeg lurte på om du overdrev/kortet ned på det.. Da lurer jeg på hvordan de gidder å stå og følge med hver dag, jeg personlig ser ikke hvorfor man skal gjøre det så ofte. Spesielt ike dersom hunden allerede oppfører seg.

Sent from my GT-I9305 using Tapatalk

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Ja jeg lurte på om du overdrev/kortet ned på det.. Da lurer jeg på hvordan de gidder å stå og følge med hver dag, jeg personlig ser ikke hvorfor man skal gjøre det så ofte. Spesielt ike dersom hunden allerede oppfører seg.

Sent from my GT-I9305 using Tapatalk

Nei, er det jeg ikke skjønner selv. Hunden jeg beskrev fikk skåla tatt fra nesten hver dag, 3 år gammel utviklet den ressursforsvar, avlivet 5 år gammel fordi den hadde begynt å glefse etter dem det siste halve året. At den knurret hver gang i 1,5 år gjorde tydeligvis at de mente de måtte gjøre det oftere. Tror ikke de har skjønt at de var medskyldige selv enda heller.

@simira Det må jo tydeligvis funke for noen når det er såpass mange som driver med det? Men jeg har sett mange dårlige utfall med samme metode. Ser/hører om det oftere på bøgda syns jeg? Kan være innbildning/tilfeldig akkurat det da.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg er utrolig glad for at jeg har hunder som knurrer jeg. Eller det vil si, jeg har en hund som knurrer. Det er hans måte å si ifra at "i dag har jeg ****** vondt så ikke rør meg, jeg kommer å koser når jeg har det bedre". Når han var på sitt verste kunne komme løpende mot meg på morgenen for så å knurre å løpe inn i buret sitt. Det at han gjorde sånn var det som fant ut at han hadde fryktelige smerter.

Jeg tar det når som helst foran en hund som Ulf, en hund som aldri sa ifra. Han gikk fra å logre å frivillig hilse på både dyr og mennesker til iløpet av ett sekund glefse de i ansiktet. 6 mnd gammel var han første gang han hilste på en mopsevalp, glad å logrende før han i neste sekund rista den i munnen (hunden fikk ingen skader og har ingen varige plager).

Det hadde vært mye lettere for meg å forstå hvordan han tenkte om han hadde knurret først.

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Hvorfor fjerner ikke du hannhundene i stedet for å oppmuntre og lære henne å bli purkete? 

Jeg klarer ikke å fjerne fem stykker som henger etter samtidig og ser uansett ikke på det som "purkete" å si ifra når hannbikkjene går langt over streken

Sent from my LG-P990 using Tapatalk 2

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Har aldri hatt problemer med at mine hunder knurrer på meg, antakelig fordi de ikke har behov for det. Unngår "konfronterende oppdragelsesmetoder". Knurring er ikke en trussel, det er et utrykk for usikkerhet/avstandssøkende signal eller protest. Min hannhund har knurret en -1- gang til meg og det var da jeg skulle rive av plasteret/stelle såret etter at han var kastrert. Det var tydeligvis direkte smertefullt for han. Han lå på ryggen i sofaen slik jeg hadde bedt han om men snudde da på hodet og kikket på meg, knurret og løftet litt på leppa. Jeg svarte han umiddelbart med "dempende signaler" (beklagende og myk stemme: "ja uff Nelson, jeg mener ikke å gjøre deg vondt") og klappet han beroligende under haka. Det var nok til at han umiddelbart sluttet å knurre og godtok sin skjebne. Jeg fikk rive av resten av bandasjen uten flere protester. Virket som han bare trengte å bli "sett og forstått" og da stolte han på meg selv om det jeg gjorde var "utenom normalen" hva angår smerte og ubehag.

Jeg er uenig med deg. Jeg har ei som fort kan knurre som trussel. Særlig ved testing av grenser med den nye, jevngamle tispa da hun kom inn i flokken vår for 5 mnd siden. Da kunne hun ofte oppsøke og knurre. Det bunner selvfølgelig i en usikkerhet, men fortsatt en trussel. Jeg har forresten heller ingen konfronterende oppdragelsesmetoder.

Min eldste knurrer og protesterer verbalt hvis han synes at noen av mine planer er teite. Han har alltid vært sånn han. Jeg må si jeg lurte litt at en sånn liten tass på et par tre måneder og nesten ingen kilo kunne ha så sterke meninger. Det hadde jeg aldri opplevd før. Hvordan jeg reagerer på det? Ting blir gjennomført etter mine planer åkkesom, knurring eller ei. Han er bare storkjefta den lille dritten. :sleep: Yngstemann er ikke sånn. Samme rase og samme kjønn.

Jeg har også en sånn. Jeg overser knurringen og oppfører meg som jeg ellers ville gjort med en hund som ikke sa noe. Det er mye rare lyder i den hunden generelt.

Men begge mine har mye meninger og uttrykker de gjerne, også gjør de det de får beskjed om etterpå. :)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg klarer ikke å fjerne fem stykker som henger etter samtidig og ser uansett ikke på det som "purkete" å si ifra når hannbikkjene går langt over streken

Hvor ofte er det dere har fem stykker som henger rundt henne samtidig? :o

Min erfaring er at ei tispe som stadig må si fra og ordne opp selv, vil få lavere list for hva hun finner seg i rundt andre hunder etterhvert som hun blir voksen. For noen - deg kanskje - er ikke det problematisk. Jeg foretrekker dog å ordne opp for mine tisper selv, sånn at vi har litt slingringsmonn når vi møter hanner som er uhøflige.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg er uenig med deg. Jeg har ei som fort kan knurre som trussel. Særlig ved testing av grenser med den nye, jevngamle tispa da hun kom inn i flokken vår for 5 mnd siden. Da kunne hun ofte oppsøke og knurre. Det bunner selvfølgelig i en usikkerhet, men fortsatt en trussel. Jeg har forresten heller ingen konfronterende oppdragelsesmetoder.

Jeg har også en sånn. Jeg overser knurringen og oppfører meg som jeg ellers ville gjort med en hund som ikke sa noe. Det er mye rare lyder i den hunden generelt.

Men begge mine har mye meninger og uttrykker de gjerne, også gjør de det de får beskjed om etterpå. :)

Kine: Jeg snakker om knurring på mennesker, ikke andre bikkjer. Men selv knurring på andre hunder tror jeg stort sett betyr usikkerhet eller avstandssøkende signaler. Svært få hunder som er direkte aggressive uten at det foreligger en årsak som usikkerhet eller ressursforsvar.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Nå har jeg bare hatt en hund som har knurret. Når Micro (dvergdachs) var ung og jeg hadde dusjet han så kunne han finne på å knurre når jeg tørket han. På den tiden trodde jeg at man måtte gi beskjed dersom hundene knurret, og jeg gjorde det. Det endte med at han tente på alle plugger og ble dritsint. Etter hvert fant jeg ut at jeg skulle late som ingenting dersom han begynte å tulle seg til, og han sluttet da med knurringen og godtok tørkingen (koste seg med det også) :) Han ble også veldig sint når jeg skulle skrape tannstein av tennene. Da knurret han noe forferdelig, og tok jeg ikke hintet så beit han. Her funket det ikke å bare late som ingenting, så jeg begynte derfor å gi han godbit for hvert eneste skrap jeg tok, og da gikk det greit å ta tannsteinen. Jeg lærte jo etterhvert at han ikke gjorde dette for å være vanskelig, men at han ble usikker og redd i disse situasjonene, og når han ble redd i disse situasjonene så gikk han i forsvar.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg har eid en aggressiv hund, han knyrret ofte og mye. Jeg godtok det, holdt avstand osv. Vel.. han ble ikke bedre.

Ingen av hundene etter det har fått lov å oppføre seg sånn. De får ikke knurre, de får ikke bite og de får ikke beskytte ting (seg i mellom får de det, men ikke mot meg)

Hannhundene får heller ikke være grisegutter ovenfor godluktende tisper. Jeg ignorerer mye, men ikke drittoppførsel, uansett hva det er. Jeg kan korrigere både fysisk eller med stemme og ser ikke problemet. Mine hunder er ikke redd meg, men de respekterer meg og oppfører seg rundt meg. Skal sies at bare cosmo har knurret og bitt. Ingen av de andre. Raptus beskyttet skanken en gang, fikk beskjed om hva jeg mente om det og etterpå var det greit :)

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

@Tabris - jeg ser ikke helt hvem som sier de korrigerer knurring? Eller mener du at å ignorere knurring og fortsette med det du skal er korrigering?

Jeg forsto det slik at det var flere i tråden som sa at de korrigerte knurring, men ingenting er jo bedre enn om jeg har misforstått det.

Korrigering er jo bare et finere ord på (positiv) straff. Dvs en ubehagelig påvirkning - eller trussel om en ubehagelig påvirkning - som har i hensikt å redusere en atferd.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg forsto det slik at det var flere i tråden som sa at de korrigerte knurring, men ingenting er jo bedre enn om jeg har misforstått det.

Korrigering er jo bare et finere ord på (positiv) straff. Dvs en ubehagelig påvirkning - eller trussel om en ubehagelig påvirkning - som har i hensikt å redusere en atferd.

Og det fungerer, veldig fint!

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Men blir en crappy drittbikkje noe bedre av at man straffer den for å knurre? Eller er det mest for egen del at man slipper å høre på knurringen? Vil tippe at den er like crappy i hodet med eller uten lyd sånn sett...

Om man stadig har problemer med hauger av hunder som griser på tispa si, problemer med folk som hunden ikke liker etc at hunden til stadig må oppfordres til å knurre eller at den faktisk havner i situasjoner daglig den ikke er komfortabel med, så ville jeg først og fremst tenkt litt på hva slags miljø jeg ferdes i med hunden min. Det blir litt som når folk fraråder en å løfte små valper ut av situasjoner som er lite trivelige med andre hunder. Må man det til stadig, så ferdes man kanskje i litt feil miljøer?

  • Like 2
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Vil da ikke si at mine hunder er crappy drittbikkjer som er crappy i hodet sitt fordi de knurrer. Det er jo en helt naturlig del av hundens språk å knurre. En ting er om hunden knurrer og utagerer i hytt og pine mot folk og hunder, eller knurrer fordi den er veldig nervøs eller agressiv, det er ikke bra, men ikke hvis det knurrer fordi den er sliten og vil ha sin Space. Litt forskjell der, men vet ikke om du mener at all knurring er crappy adferd.

  • Like 3
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Slik jeg forstår det er det ingen her som korrigerer knurring bare for å slippe knurringen i seg selv. Og en hund er ikke en crappy drittbikkje bare fordi den knurrer. Får man hunden til å slutte og knurre og akseptere at drn f.eks. må ned fra sofaen, så betyr det ikke at den er crappy i hodet.

Som sagt knurrer min på de fleste turene på dagtid, men mener du da at hunden min er en drittbikkje fordi den kommer med litt lyd når den legger merke til folk som ikke er helt på rett kjør? Eller at jeg vanker i dårlige miljøer? Skal alle som bor i byen få forbud mot å ha hund da, siden det finnes slike folk overalt? At jeg går tur med hunden på gata er faktisk ikke å vanke i feil miljø. Og det er ikke noe galt med at hunden min knurrer litt.

Sent from my GT-I9305 using Tapatalk

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Slik jeg forstår det er det ingen her som korrigerer knurring bare for å slippe knurringen i seg selv. Og en hund er ikke en crappy drittbikkje bare fordi den knurrer. Får man hunden til å slutte og knurre og akseptere at drn f.eks. må ned fra sofaen, så betyr det ikke at den er crappy i hodet.

Som sagt knurrer min på de fleste turene på dagtid, men mener du da at hunden min er en drittbikkje fordi den kommer med litt lyd når den legger merke til folk som ikke er helt på rett kjør? Eller at jeg vanker i dårlige miljøer? Skal alle som bor i byen få forbud mot å ha hund da, siden det finnes slike folk overalt? At jeg går tur med hunden på gata er faktisk ikke å vanke i feil miljø. Og det er ikke noe galt med at hunden min knurrer litt.

Sent from my GT-I9305 using Tapatalk

Hunder som knurrer på mennesker er ikke helt bra mentalt i mitt hode. Ei heller hunder som knurrer på eier fordi en må ned fra sofa. En ting er å bromle/protestere lyd.

Mulig jeg forventer for mye, men i mine øyne skal hunder ikke knurre på folk. Om man har en hund som er vokst opp i by bør den være vant til det mangfoldet som er der.

  • Like 2
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Enig med de to andre her. En hund er da ikke en crappy drittbikkje fordi om den knurrer. Det er jo en del av hundens språk som alt annet.

Tror mange mennesker gjør knurring om til noe verre og mer alvorlig enn hva det var ment som for hunden selv.

  • Like 2
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Gjest
Skriv svar til emnet...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

 Share

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive



  • Nye innlegg

    • Kanskje på tiden med en oppdatering her også. Shero: Shero er nå 11 år og pensjonist. Han har vært pensjonert fra agility konkurranse siden 2022, men har fått gå blåbær med mamma, men etter at han begynte å halte i ett løp i sommer er han heltidspensjonist. Før han ble pensjonert rakk han å delta på ett NM, hvor vi kom igjennom 1. løp. Han har fått prøvd seg på nose work, men vi sliten med at han skal appotere luktboksne så det er lagt litt på hyllen til jeg finner en løsning. Eskene skal uansett enten stås på eller etes opp så... Han har også fått prøvd seg på svømming, han vet ikke om han er helt fan av å svømme hvor han ikke kan stå.M Mamma og Shero. Shero & Max er slitene etter NM  Max: Max er nå 6 1/2 år gammel (hvor tiden flyr). Han bommet på stigefelt i sommer og traff, så nå er vi klasse 3 på heltid. Stigefelt brenner vist, hilsen Max. Max er en fin storebror til Yoshi og er glad han endelig har fått noen å leke med. Jeg har vært instruktør i agility i høst, og Max stilte opp som lånehund siste gangen. Veldig moro at han er trygg nok til å gå, siden sist jeg prøve å få han til å gå med noen utenom familen løp han rett til meg. Vi har også vært innom Sheltie-VM i Kongsvinger hvor vi hadde mye fint, men ikke full klaff.  Max på Sheltie-VM Max og Yoshi
    • Dette har jeg aldri hørt om. Uff, lykke til, håper det går bra!
    • Frøkna har mest sannsynlig fått en blokkert spyttkjertel. I går skulle hun til utredning i CT, men forundersøkelse av hjertet viste at det ikke er et alternativ å dope henne ned slik hjertet er nå. Så hva i alle dager gjør jeg? Er det noen som har vært borti dette, og evt. fått utført noe slags behandling (f.eks. drenering?) under lokalbedøvelse? Hun ble satt på vanndrivende over helga for å redusere trykket på hjertet, så vil de ta en ny vurdering mtp. risiko ved narkose i neste uke,  men hun vil uansett være en høyrisikopasient så det er jo kjempeskummelt å gå den veien. Jeg har jo ikke lyst til å risikere livet hennes for en blokkert spyttkjertel, som tross alt ikke er livstruende og mest bare et irritasjonsmoment. Alt hva den stakkars hunden skal måtte gjennomgå 
    • Få en trener MED ERFARING (fra hundeklubben f.eks) ikke en som har tatt e kurs og er på sin første hund...  Dette må en hjelpe dere med in real life.  Har selv en valp på 16 uker som bodde på småbruk, men hun er miljøsterk og rå i miljø. Det er noe miljø og mye genetikk.  Kjenner ikke til Collie men tidligere slet de med nerver og det er jo bittelitt arvelig det... Det du opplever høres meget rart ut. Få hjelp hjem nå!!  Valpekurs er genialt, men treneren der har begrenset tid til å hjelpe med sånne problemer, men noe veiledning hjelper absolutt.   
    • Gratulerer med resultatene og hunden!
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...