Gå til innhold
Hundesonen.no

Om valper med feil


Guest atiram
 Share

Recommended Posts

I tråden jeg laget om mulig kjøp av valp med tannfeil fikk jeg mange gode og reflekterte svar fra sonefolk. Jeg syntes svarene gav grunnlag for en ny debatt.

Deriblandt et svar som påpekte at en oppdretter burde holde tilbake valper med feil.
I eksempelet som ble nevnt ville oppdretter beholde valpen og se hvordan den utviklet seg- avlive dersom det kom til det.

Jeg tenker jo selv at slik bør gode oppdrettere være, kun tilby valpekjøpere det beste, men hvor realistisk og gjennomførbart er det?
Hvor går grensen for hvilke valper som skal beholdes fordi "de kan bli et problem for ny eier"?
At oppdretter skal ha kapasitet til å ha valper over lengretid er et utsagn jeg enig i, for ofte blir man sittende igjen med valper man ikke får solgt. Men å holde igjen en valp pga. diverse grunner, og å beholde en valp er jo to forskjellige ting.

På hvilket grunnlag bør oppdretter beholde valpen selv?
Bør oppdretter ha kapasitet til å beholde alle feilvalper? Når er feilen av slik art at den kan klasifiseres til mulig problem for ny eier?
Er manglende testikkler en slik feil? Det forhøyer jo risiko for kreft.
Tannfeil? Kan bli dyrt med oppretting for å gi hunden bedre livskvalitet.
Eksem? dyrt og tidkrevende, bare for å ta noen eksempler på feil som ofte går igjen.
Lista kunne nok vært lengre, men jeg har dårlig kreativitet.

Helst bør det jo være slik at feil på valper ikke forekommer, men det gjør det jo.

Burde man kunne forvente at oppdretter skal beholde slike feilvalper selv? Det vil jo i løpet av noen år (med tanke på at hunder lever lenge) kunne bli trangt om plassen dersom avlshunder også skal holdes i hus (spesielt om det er store raser). Er oppdretter uheldig med et kull kan man jo plutselig sitte igjen med 10-12 feilvalper.

Som valpekjøper blir man jo anbefalt å holde seg langt unna valper med kjente feil, av helt forståelige grunner.
Så hva er ditt synspunkt på kjøp og salg av valper med feil?
Har valper som "kan bli problem for ny eier" livets rett i det store og hele?

Dersom du som oppdretter fikk valper med feil, hvordan ville du gått frem ang. salg?
Dersom du var valpekjøper hvordan ville du sett ann kjøp av valp med feil?
Om du står som hjelper på siden for en av de to overnevnte, hva ville du ha anbefalt kjøper/ selger å gjøre?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Valpen min har bare en testikkel, og jeg fikk tilbud om en alternativ valp. Men for meg som ikke skal avle så hadde det lite og si. Han skal kastreres, i alle fall fjerne den ene som ikke har "kommet ut", etter anbefaling fra veterinær. Ville derimot aldri skaffet en valp med tannfeil, misdannelser e.l.

Sent from my GT-I9305 using Tapatalk

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg tenker det viktigste her er at oppdretter spiller med åpne kort. Oppdretter kan gjerne selge valper med feil, men da må de være fullstendig åpne med hva som er feil og hva konsekvensene kan bli (dyre operasjoner, rekovalenstid, mulig avlivning osv), og da selvsagt også selge for redusert pris.

Så lenge det gjøres på den måten, så ser jeg ikke problemet med å selge valper som har feil og skavanker. Automatisk avlivning av valper som har feil, men som ikke lider, synes jeg lite om. Jeg synes det åpner for et bruk og kast-syn på dyr hvor man har lite respekt for livet til individet.

  • Like 6
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Vi har holdt igjen én valp med bilyd på hjertet, ett par med diare, og en valp som klarte å skade seg og få vondt i foten rett før avhenting. Den vonde foten ordnet seg etter en ukes tid, valpen med diare ble jo også helt fin noen dager senere. Hadde inntrykk av at valpekjøperne så det som en trygghet at vi ville alt skulle være i orden. Valpen med bilyd på hjertet ga vi etterhvert til tanta mi, fordi vi ikke følte oss komfortable med å selge en hund med "hjertefeil" til fremmede. Den hunden er nå nesten ni år, og har ikke hatt noen problemer med det.

Man må ha plass og mulighet til å la valper gå igjen for en periode. Etterhvert som valpen vokser seg til, får man kanskje bedre oversikt over omfanget av problemet, slik at man kan gi en evt ny eier god informasjon om hva h*n tar på seg. Hadde ikke holdt tilbake en valp, selvom testiklene ikke var på plass ved leveringsalder, med mindre valpekjøper "trengte dem". Eksem o.l. ville jeg fått utredet før evt salg. Det ville nok blitt en individuell vurdering av valpen, feilen, og hvor stor innvirkning denne sansynligvis ville komme til å ha på livet til valpen. Jeg hadde nok forhørt meg med dyrlege og evt andre med erfaring med samme feil/sykdom/skade.

Jeg kunne aldri solgt en valp hvor noe tydelig var galt, men vi ikke visste hva/hvorfor. Rene kosmetiske feil mener jeg er greit å selge, dersom kjøper er godt informert.

Er sjansene store for at det blir mye hjertesorg og utgifter for ny eier, ville jeg nok behlodt valpen selv.


Som valpekjøper har jeg to ganger blitt tilbudt valp med "feil".

Frisbee hadde et ganske stort navlebrokk, som oppdretter opplyste om. Jeg valgte å kjøpe valpen likevel. Mener å huske at vi fikk et prisavslag på tusen kroner. Brokket gjorde nok at Frisbee følte seg en del kvalm og uvel, da han var valp. Han ble operert da han var seks måneder, og fikk lukket brokket.

Andre gangen var i fjor, hvor hanvalpen jeg skulle ha, ikke hadde testklene på plass ved fire måneders alder. Da takket jeg pent nei. Jeg har jo et ønske om å bruke hunden til både det ene og det andre. Det hadde oppdretter full forståelse for.

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg synes ikke oppdretter nødvendigvis skal holde på valper med feil, unntakene er viss det er noe akutt galt allerede, men da burde man vell like gjerne avlive med en gang. Det jeg derimot mener er at oppdretter burde gjøre det de kan for og kartlegge problemet best mulig, feks ta røntgen av munn ifbm tannproblemer, som kanskje kan si noe om hva som kan eller ikke kommer til og hende. Også synes jeg det er fair med "rabbatert" pris eller ingen pris, evt en avtale om og betale tilbake hele eller deler av kjøpesummen eller ny valp viss problemet vedvarer/utvikler seg etc. Og selvfølgelig at de opplyser om problemet.

Alle hunder fortjener en sjanse til gode liv og en familie mens de lever, men og selge slike valper uten garantier og uten og opplyse om feil/sykdommer, spesielt de som kanskje fører til kortere liv, vet regninger og andre ting som er problematisk for ny familie er ren og skjær svindel, og det er dårlig gjort. Da er det bedre og være ærlig og finne en av de som gjerne forbarmer seg over hunder som trenger det, og la de få hunden mot at de gir den et godt hjem så lenge den er blant oss.

Men klart, det er ingen svart/hvitt fasit på slike ting, man må alltid se an både individ og situasjon og velge beste løsning deretter.

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Khela har ganske stort overbitt, noe oppdretter ringte om med en gang det ble synlig. Han fortalte alt rundt dette mtp mulige tannproblemer osv., og fikk en ekstra sjekk på tannstillingen på henne for meg, og pris satt ned til 8000. Jeg følte at hun var min, og tok dermed risken. Det er dog ikke noe jeg kommer til å gjøre igjen da jeg vil at neste skal kunne stilles ut bl.a.

Enig med de andre her, se an situasjon og hva som feiler valpen rett og slett.

Edit: Oppdretter tilbød med en av de andre tispene i stedet også forresten. Men de føltes ikke riktig der og da. Mulig det på sikt hadde vært et bedre valg, men det vet jeg ikke og tenker ikke på det at all :)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg synes det er en vesensforskjell på valper med eksteriøre feil og valper med skader. Om jeg får valper som er krypte, så beholder jeg ikke valpen inntil han evt er 7 mnd og får begge ballene. Jeg selger heller bikkja med en klausul i kontrakta om tilbakeføring av en viss sum, feks. Har jeg derimot en kamikaze-valp som skader seg ute på tokt og som ved levering framstår som redusert eller påvirka av feks å ha klemt foten sin, ville jeg beholdt for å se an og være sikker på at den er frisk og fin når den flytter til nye eiere. Har jeg valper med bittfeil ved levering (naturlig nok ikke tannmangel) ville jeg også gitt reduksjon i pris framfor å beholde for å se om kjevene gror riktig.

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Vi fikk tilbud om å bytte inn Rocky i ny valp når det viste seg at han hadde fortykning i øyet. (Delvis blind/veldig svaksynt på en del av øyet) Han ble kjøpt for 5000 som familiebikkje/turkompis.
Vi takket selvfølgelig nei, det utgjorde jo ingen forskjell for vårt bruk og bikkja er ikkje nevnverdig plaget, tar bittelitt lenger tid å finne godbiter vi hiver på gulvet om den havner akkurat i blindsonen hans, men det er snakk om sekunder. :P

Som jaktbikkje hadde det kanskje utgjort en forskjell, men det vet jeg ingenting om i grunn.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Da jeg fikk min første dachs synstes jeg det var viktig (og synes enda det er) at dersom man kan teste for sykdommer som er kjente, så tester man for dem. da får man i alle fall oversikt over bærere og affiserte- og man kan med letthet styre unna sykdommer som er så fryktelig unødvendige å få når de kan testes for.

Oppdretter da garanterte av dachsen var cord1 fri, faren var kjent bærer - men mor var av såkalte frie skandinaviske linjer. skandinaviske dachser hadde visstnok ikke cord1 på linjene, så trengte ikke å teste der.

Jeg stolte på dette, men testet likevell valpen da jeg fikk den. Håpet på fri, men var forberedt på bærer, så overaskelsen var stor da det viste seg at hun var affisert. Oppdretter beskyldte meg for å lyve og tukle med testen, men noen mnd senere fikk jeg beskjed fra henne at da hadde hun testa si tispe også, og ja- hun var bærer hun også.

Jeg vet at i alle fall en annen valp fra det kullet er i norge utestet, det er ei tispe, men jeg vet ikke om hun har vært i bruk i avl.

Oppdretter tilbød ingen sum tilbake, enten kunne jeg levere valpen tilbake- for hun hadde tenkt å brue den i avl om den var egnet (dette sa hun dog før hun testa tispa si) og få pengene igjen, eller så kunne det være det samme. Jeg beholdt hunden, for jeg var jo blitt glad i henne til da.

Hunden vår har enda ikke blitt blind heldigvis. Men jeg gråt mine modige tårer da jeg fikk resultatet og så for meg hvordan hun kom til å fare dultende borti ting resten av livet sitt. Nå er det jo også kommet frem at et triggergen må være tilstedet for å utløse blindheten, og det har heldigvis ikke trigget hos oss enda. de har vel ikke klart å lokalisere dette genet enda)

nå var jo dette ikke en feil som oppdretter viste da valpen var hos henne enda, men hun kunne ha vist om hun hadde testet.
jeg ville ikke tatt en cord1 affisert valp igjen om jeg hadde fått den gratis. en hund kan leve et godt liv som blind, det er ikke det. Men jeg ville gått rundt hele tiden å lett etter tegn på "er den begynt å bli mørkeredd", "er den mer skvetten/ uvørn enn før" etc. etc. og jeg ville hatt fryktelig dårlig samvittighet ovenfor en blind hund, spesielt om den ble blind i ung alder.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Gjest
Skriv svar til emnet...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

 Share

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Når du ber om en øvelse eller tar en strafferunde så belønner du bjeffingen med at det skjer noe. Så det beste er at det ikke skjer noe. Hva med å prøve konsekvent time-out i bilen? Eller lær å bjeffe på kommando og stoppe å bjeffe på kommando. Om du ber han om å slutte å bjeffe så husk å tell til tre før du belønner, ellers belønner du for tidlig at han er stille og han kan ta det som belønning for bjeff. 
    • Dytter denne opp. Her har jeg kontret forventingsbjeff med: "Legge i bakken" (forsiktig press i halsbåndet) og tatt en på stedet hvil. Ingen effekt utover tiden vi står i hvil, hvor han skuespiller avslappet for å komme videre, og begynner bjeffe igjen med en gang. Ignorert og ventet ham ut. Øker bare i stress. Bedt om øvelse (sitt/dekk/spinn/fot../) og så belønnet det med en leke for å gi ham litt godfølelse. Resultatet? Han ser bjeffing som et cue for å få meg til å utføre den adferden. Avledet med å ta en "strafferunde" rundt oss selv. Heller ikke effektivt utover i øyeblikket vi gjør det.  Gitt ham en kald skulder. Vist at jeg er skuffet og synes han er teit og snudd meg bort med et litt foraktelig fnys. Går opp i stress fordi han blir såret og synes jeg er urettferdig.  Jeg er clueless. Antakelig skulle en av disse metodene appliseres konsekvent, right? Det er antakelig veldig forvirrende med det random utvalget av ulike adferder fra meg - men hvilken er riktig å velge som en konsekvent reaksjon? Da hestene her ga ham sosial avvisning med foraktelige fnys og snudde ryggen til ham forstod han umiddelbart greia og responderte med å slutte bjeffe. Hvorfor har ikke det der samme effekten fra meg? Er det fordi jeg gir ham oppmerksomhet når jeg forstår/synes at han bjeffer av såkalte legitime årsaker? Jeg kan jo ikke slutte med det.   
    • Motviljen mot utgangsstilling fremstår som død, men puberteten truer i horisonten, så utsteder ingen dødsattest ennå. Livserfaring tilsier at Motviljen antakelig vil sprette opp av kista og flire: Trollollol! Å få utgangsstilling uten mat fremme, relativt stabilt, kun noe nøling akkompagnert av et oppgitt sukk før han kommer inn, når han vil jeg skal kaste en leke, det er hurtigere progresjon enn jeg forventet for noen uker siden.  Vi har en god periode ..så god at noe fokus nå er over på mindre viktige ting som sportsøvelser. Første sitt under innkalling serverte Eddis i forrigårs, på første forsøk. Det var et nydelig øyeblikk. Flere repetisjoner med stå under marsj, avstandskommando og sitt under innkalling var fine, i mine øyne. Verken han eller jeg er interesserte i hva en dommer synes om utførelsen vår, fordi mestringsfølelsen fra å tro vi er flinke er hva som driver oss. Mestringsfølelse og glede er superfood for motivasjonen. Fokus på hva som er feil medfører frustrasjoner, uteblivende mestring, dårlig stemning, dårlig samspill og ødelegger relasjonen - og hva er da poenget med å ha og trene hund?  Sitt begynte bli upålitelig. Hvorfor? Fordi jeg hadde glemt å være begeistret. Bare forventet å få sitt på cue og glemte bli genuint overrasket og takknemlig og begeistret av hvor flink gutt han er.  Av utfordringer vi nå har - skjønt det føles som et hån å bruke det ordet om vansker med øvelser til sport, da andre bruker det samme ordet om reelle problemer:  Spin - også kjent som snurr rundt.  Aner ikke lenger hva lyden betyr. Trenger håndsignal. Kommer konsekvent løpende inn for å gjøre det rett foran meg, hver gang jeg ber fra avstand. Bli-på-stedet håndsignal, som har vært en nøkkel til flere andre øvelser har foreløpig ikke hjulpet.   'Twirl' er et fullstendig ukjent begrep dersom ikke 'spin' kommer først. Verken ordet eller håndsignal gir ham noe forståelig hint. Her må det spinnes før det kan twirles. Sånn er loven.  Hva som må til for å få en lovendring - det blir spennende å finne ut av. Punkt 1 og 3 går seg sikkert til med mer trening, men på punkt 2 er jeg helt blank foreløpig. Ingen ideer om hvordan løse det der.  Heldigvis opplever Edeward en glede i øvelsene som ikke bare handler om belønningene. Han LIKER å spinne og twirle og rygge og gå mellom beina mine og sendes frem til target og sånt. Det er noe å gjøre. Arbeit macht frei. ..og det ser ut som utgangsstilling og gå fot også er i ferd med å kategoriseres som lystbetonte oppgaver en kan døyve eksistensiell angst og kjedsomhet med.  Bilde er vel obligatorisk. Relevans til konteksten mindre så. I denne tidsalderen er det ingen som leser en vegg av tekst uansett
    • Jeg ser ingen skam med å slite med å trene gå pent i bånd. Noe av det vanskeligste å få en hund stabil på. Ikke mål deg mot de som har fått det til eller la noen andre få demotivere deg med sammenligning. De har ikke din hund.  Du forteller ikke hvilken rase/blanding du har, men noen er virkelig vanskeligere/lettere enn andre. Av egen erfaring med veldig førerorientert hund, så hadde den standard stopp og snu metoden ingen effekt. Hunden tok det som en morsom lek. Det der var like interessant som å komme fremover.  Den jeg har nå kan ikke bare gå. Det er for kjedelig. Det som fungerer her er oppgaver, og de må gis fortløpende så han ikke rekker å kjede seg.  Belønning med lek er bedre enn mat på min. Energinivået er høyt, det blir mye stresshormoner når sterke forventninger til noe ikke umiddelbart blir innfridd og lek utløser endorfiner, som kontrer kortisol. Får ikke samme effekten av å belønne med mat, det risikerer jeg at stresset bare øker, dersom maten er av høy verdi. Min girer seg opp i forkant når han vet vi skal ut på tur, noe som resulterer i outbursts når vi kommer ut. Å leke litt før vi går avgårde, slippe ut litt damp på en kontrollert måte, det har en beroligende effekt.  At enkelte fnyser av verktøy som frontfestet sele og grime skal en ikke bry seg om. Det er mange profesjonelle som kritiserer disse verktøyene på sosiale medier, men de lever jo også av kunder som trenger hjelp med gå pent i bånd trening, så det gir mening, sant? Selv bruker jeg frontfestet sele heller enn halsbånd fordi min bykser impulsivt og ukontrollert. I tillegg til potensialet for skade på strupen er det sterkt ubehagelig for ham. En bykseraptus i halsbånd kan utvikle seg til et sinneutbrudd mot meg som holder båndet, noe som aldri skjer i selen.  Jeg har begynt trene min på å gå med grime fordi han nærmer seg pubertet og er stor og sterk. Bedre føre var enn etter snar om han plutselig endrer personlighet overfor passerende hunder - men min er ulik i ulike miljøer. Grime kan brukes i bymiljø, hvor han ikke bykser, men så har vi andre typer omgivelser hvor jeg ikke tør bruke grime før byksing er en utslukket adferd, av samme grunn som jeg bruker sele istedenfor halsbånd.  Også: det er alltid lys i enden av tunnelen. Alderen din er i er verste perioden, synes jeg ihvertfall. Teflonbelegg på hjernen og lite mottakelig for ny læring, glemmer ting den kan, selektiv hørsel, lett distrahert, nysgjerrig søkende på omgivelsene, ... Mye blir bare bedre "av seg selv" senere, når mer moden. 
    • For det første høres det ut for meg som du trenger litt hjelp med båndtreningen. Er det noe kurs å finne i nærheten? Ihvertfall anbefaler jeg deg å søke opp tråder om båndtrening her på forumet. Hvis du har holdt på å snudd retning i evigheter ser det ikke ut til å fungere, og du må gjøre noe annerledes. En ting kan jobbe med inne er kontakt, og det å få hunden til å følge med på deg. Si kontaktord når du står foran hunden - gi godbit så fort hunden ser på deg,gjenta dette fem ganger. Ta et par-tre slike økter i løpet av dagen, beveg deg etterhvert litt lengre unna. Så kan du si "fot" og bruke enten godbiten eller håndtarget om du har det, til å få hunden til å følge ved siden av deg et par meter. Når dette sitter godt inne, kan du bruke det for å få inn hunden og holde seg ved deg litt ute. Generelt vil jeg heller anbefale å bruke en sele og langline og la hunden bevege seg slik den vil, og heller trene korte økter med kort bånd i løpet av turen. Da kan du gå uforstyrret til nærmeste grøntområdet eller parkeringsplass, og trene slik som beskrevet over. Det er ikke et mål at hunden skal gå fot hele turen, men at du kan få ham inn til deg og under kontroll ved behov, og forhåpentligvis sjekke inn med deg underveis på turen.  Antitrekkbånd er vanligvis ikke det samme som struphalsbånd, og jeg vil si at det er bare en positiv ting om folk bruker det ved behov. Men det vil ikke lære hunden å gå pent i bånd, det må du gjøre ved siden av. Hvis trekkingen er et stort problem går det an å bruke grime når du ikke vil trene på båndtreningen eller bruke langline.  Det finnes også seler med feste foran (noen "vanlige" seler har feste på ryggen og foran i tillegg, så det er enkelt å flytte mellom"), slik at hunden blir snudd mot deg når den trekker. Igjen må dette brukes sammen med trening, men det gjør det litt lettere. Ellers ville jeg ikke brydd meg så mye om hva andre tenker og mener så lenge du gjør det som er best for hunden. Lykke til!
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...