Gå til innhold
Hundesonen.no

"Flokk" eller bare "bo sammen"?


Nirm
 Share

Recommended Posts

Diskuterte dette med ei venninne for en tid tilbake siden. At noen hunder er flokk, mens andre hunder bare bor sammen under samme tak fordi vi har bestemt det slik. Noen hunder finner hverandre godt, lever flott sammen og har ufattelig stor glede av hverandre. Andre hunder lever mer eller mindre ved siden av hverandre i samme hus gjennom livet og noen igjen hater hverandre og sloss til stadig.

Hva trur dere egentlig at det kommer av? Er det kun feil sammensetting av hunder, eller har eier noe innflytelse på dette?

Hvordan har det fungert hjemme hos deg med utskiftningene på generasjoner? Og hvordan reagerer yngre hunder dersom en hund blir gammel og/eller alvorlig syk? Og hvordan har du reagert ved konflikter som er på vei til å komme?

Lever hundene dine i en flokk, eller bare sameksisterer de under samme tak fordi du har bestemt det?

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg har to stykker som sameksisterer bare fordi de må. Det er to jevngamle tisper. Men begge de to igjen lever i flokk med alle de andre, men ikke med hverandre. MEN når hun ene hadde valper i høst, så fikk denne tispen komme bort til valpene på dag tre og tispen med valpene var totalt avslappet, resten av flokken fikk komme inn først på dag 7.

De to kjegler noe, men jeg løser det ved at de ikke får være alene sammen/får ikke terge hverandre opp. JEG bestemmer.

Når den ene tispen ble mer eller mindre revet opp tok alle sammen hensyn, det var ikke noe lek i nærheten av denne tispen og vår eldste lå foran buret hennes de første dagene hun kom hjem, med snuten inntil burdøra :heart:

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Kua og Ymse bor sammen fordi de "må". Jeg ser ikke på de som venner, de leker en veldig sjelden gang og kan sove sammen om begge ligger oppå meg. Utover deg sameksisterer de, de har lite med hverandre å gjøre.

Da jeg hadde Kua, Raptus, Rio og Tesh var det en flokk, de sov alltid sammen, de fuglte med på hverandre, "støttet" hverandre. Vanskelig å forklare. Det var en velfungerende flokk hjemme.
Da de fire bodde sammen tok de imot nye hunder ganske lett, og innlemmet de i flokken. Nå som jeg har to er det ikke "like enkelt" å få besøk av andre hunder. Det er mer uro.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

For Chessea er livet med Leja innendørs bare sameksistens. Hun kan leke med minien innimellom, lar henne spise maten hennes osv. Men hun virker ikke til å bry seg nevneverdig hvis Leja ikke er her heller - jeg tror hun hadde gitt f om hun ble borte helt ærlig. Hun lever sitt liv som hun alltid har gjort. For Leja er Chessea flokk. Hun ser opp til alt Chess gjør og er veldig opptatt av henne, både inne og ute. Leja vil gjerne ligge oppå Chess, mens Chess aldri verden oppsøker nærkontakt med Leja.

Ute virker det som at de er mer flokk, og at begge to ser det slik. Chess passer på Leja, og de er veldig opptatt av hverandre.

Jeg tror det er en stor forskjell i at Chess er vokst opp og har levd som alenehund i 6,5 år før minien kom i hus. Mens minien aldri har levd som helt alenehund, og ser det som mer normalt at Chess er en del av flokken hennes.

Dette er synsing, men føles allikevel høyst reelt i heimen her. Hundene er forøvrig løse sammen når de er alene. Det har aldri vært antydning til knuffing dem i mellom, og jeg tror hierarkiet er veldig etablert her. De eldste er eldst, og den lille jyplingen er ingen trussel selv om hun prøver seg litt fra tid til annen. Da funker gamlemors "snu deg vekk og overse"-metode ;)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Våre to hunder er en fantastisk duo. Alt som skjer, skal de gjøre sammen. Om vi skal ut, så må de gjøre det sammen. Om de skal spise, så venter Shensi til Bamse begynner å spise. De kan ligge sammen, leke og er generelt veldig avhengig av hverandre!

Shensi er 4 og Bamse blir 11 i mai!

Men etter Shensi ble syk nå, så har Bamse endret litt atferd mot henne. Han har ved to anledninger glefset etter henne, og dette har aldri skjedd før. Han knurrer raskere om hun kommer i nærheten av han og man kan se at han synes det er ubehagelig å ha henne nær. Men det er fremdeles samme ritualet når vi skal ut på tur, de springer ikke til døra, men til hverandre.

Bamse og forrige lundisen vår hadde ikke i nærheten av samme kjemi. De lekte sammen, men det var omtrent det eneste. Lå aldri sammen og kunne finne på å krangle. Det er noe helt annet med Bamse og Shensi rett og slett. Og de har fungert godt fra dag en!

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Hm, tja, hva skal man si? De to som bor her nå, er nok bestevenner om hunder kan ha det. De hører definitivt sammen og deler gjerne seng og leker. Jeg tror aldri jeg har hørt noen av dem knurre til den andre, en gang. Gamletoller Solo er også en del av flokken og hennes ord er lov. De er jo bare sammen med henne om vi besøker hverandre, eller Solo bor her mens datter og svigersønn er på ferie, eller slikt. De andre vil gjerne ligge i dobbeltsengen når hun ligger der, men har lært at det er lurt å hoppe opp litt unna henne, slik at hun er helt sikker på at de ikke hopper på henne. Tja, det er vel det jeg har hørt henne si fra, egentlig. Kjedelige hunder når det kommer til flokktilhørighet. Snorre BC hører også til i flokken. Det er en hund vi har kjent bestandig og nå er han snart ti :) En barndomsvenn av Fibi, kan man si :) Jeg har aldri skilt hundene, eller puttet dem i forskjellige rom når jeg går på jobb, eller noe. Her er alle fri til å gå hvor de vil og noen ganger ligger de sammen og noen ganger hver for seg. Vet ikke helt om jeg svarte på spørsmålet ditt, egentlig. Det er jo også sånn at Tinka kan bli med Ia på fjellet en uke, eller Scilos kan være hos pappaen til Ane et par uker mens vi er på ferie, uten at de ser ut til å savne hverandre nevneverdig.

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

De to som bor her bor bare sammen. Eller jeg tror Mocca finner veldig mye trygghet i Oskar for hun er veldig veldig glad i han, så det er godt mulig hun ser på Oskar som en del av flokken sin.

Oskar har vært alenehund i ni år før Mocca kom, så det kan nok ha noe med det å gjøre.

Jeg tror aldersforskjellen og det at Oskar har vært vant til å være alene gjør at det ikke blir like naturlig for han å ha en flokk, sånn som hvis jeg f.eks hadde fått meg enda en hund når han var yngre.

Jeg lurer også litt på hvis det plutselig hadde flyttet inn to hunder til, hadde da de laget en flokk med Mocca og Oskar hadde blitt utenfor?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Lever hundene dine i en flokk, eller bare sameksisterer de under samme tak fordi du har bestemt det?

Mine to lever i "flokk" og de elsker hverandre så mye som to hunder kan, tror jeg :wub: De følger hverandre i ett og alt og henger sammen som erteris. De ligger også sammen på sofakanten og skuer ut gjennom det store stuevinduet (som vender mot inngangsdøren, så de ser alle som kommer og går...!) sammen. Ellers pleier de ikke å ligge sammen når de hviler. Men det er egentlig en lettelse å se, så tett som de er ellers. De finner hver sin plass, gjerne på forskjellige underlag. Hannhunden liker best gulvet eller hundesenga, mens tispen som regel velger sofaen - en stund. Etter en stund blir det varmt og da går hun også ned på gulvet.

Jeg regnet egentlig aldri med noe problemer med disse to da jeg kjøpte hund nr to, for jeg valgte en av hvert kjønn samt at det er veldig lite aggressjon ute og går i denne rasen. Oddsen for at det ville bli venner av dem var altså svært gode.

Det virker som de av en eller annen grunn selv VET hvilken rase de er og hvem som er deres like :blink: Snodig. Men de blir aldri så glade som når de treffer andre sheltier, det er spesielt stas og da krangles det ikke.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Mine er flokk og veldig nære hverandre. Det er helt rørende å se hvordan de forholdet seg til hverandre. De vasker hverandre, leker, koser og bruker kroppene til hverandre som hodestøtter. De ligger ofte i samme hundeseng og det er aldri noe krangling om noenting, verken tyggebein, kos eller plass. De har også en utprega flokkfølelse overfor andre hunder de kjenner godt fra de var små. Imouto er rask til å inkludere hunder i den "gruppa" hun føler ansvar for om noen kommer utenfra. Feks knurra hun alltid til Dany om det var Dany som oppsøkte kontakt, men om vi hadde andre hunder i hus kunne Imouto foretrekke selskap av kelpien framfor "inntrengeren". Det er også hyggelig å se at de hundene vi er mye sammen med og som de har blitt kjent med i voksen alder også er en del av gjengen, og møtes med henrykte grevlinglyder og rodeohopp.

Men mine er så tett i flokk at de alltid kommer i tospann. Det forskyver feks flokkdynamikken om de splittes for en periode, så når jeg er på tur passes de alltid sammen.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Da jeg fikk Nitro sammen med Hera gikk det ikke så bra. Hun aksepterte aldri han, men det var bare 6 mnd de var sammen før hun ble avlivet. Jeg tror også det var mye pga plagene hun hadde på slutten, at hun slet på det området og ble "sur".

Så da vi fikk omplasseringshunden 2 mnd etterpå så tok Nitro imot henne bedre enn han hadde blitt tatt imot. De ble aldri Close, men Nitro er sær og spesiell på det området. De bodde sammen i 2,5 år før hun ble avlivet og da ble han alene i et par år.

Så kom Mynte og de har nå bodd sammen i 6 mnd. Jeg føler at Nitro bare deler hus, men aksepterer henne, men det er ingen flokk følelse. Tror hun er mer avhengig av han siden hun er oppvokst med han. Men de ligger ikke sammen, kjefter mye på hverandre, og lekingen er ofte mest konkurranse og bølling. VI får se med tiden om det blir bedre. Håper det.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Mine er flokk, de stuller og ordner med hverandre og stiller opp om det trengs. De har alltid akseptert nye valper med en gang, og eneste gangen jeg har sett "mobbe" tendenser var når Bodil var skikkelig nedfor, da skulle Tuva terge henne og være litt tøffing. Men skjedde ikke noe mer enn det, og de var like harmoniske når Bodil ble seg selv igjen :)

Det blir spennende å se hvordan Trym og Vigdis reagerer når Tuva kommer hjem nyoperert. Trym liker jo å dulle med jentene (og oss) når ikke alt er som det skal være. Håper Vigdis kan vise litt hensyn og, men det tror jeg egentlig. Skal nok passe på mammaen sin hu :) og ja, bare så det er sagt så blir Tuva skjerma i begynnelsen)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Vi har fem hunder, og de er utvilsomt en flokk. De har alle vokst opp her i en etablert flokk, hvor noen faller fra og andre kommer til. De er veldig forskjellige, både av rase og individ, men har allikevel "vokst" seg like på mange områder. Det er ganske interessant å se at selve strukturen og væremåten er en arv fra hunder vi har hatt for mange år siden.

Nå har vi en valp på litt over tre mnd, og han guides inn i hverdagslivet her av de eldre hundene. Ofte har vi feriehunder boende her, og de preges også av flokken og finner plassen sin enkelt.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Mine er flokk og veldig nære hverandre. Det er helt rørende å se hvordan de forholdet seg til hverandre. De vasker hverandre, leker, koser og bruker kroppene til hverandre som hodestøtter. De ligger ofte i samme hundeseng og det er aldri noe krangling om noenting, verken tyggebein, kos eller plass. De har også en utprega flokkfølelse overfor andre hunder de kjenner godt fra de var små. Imouto er rask til å inkludere hunder i den "gruppa" hun føler ansvar for om noen kommer utenfra. Feks knurra hun alltid til Dany om det var Dany som oppsøkte kontakt, men om vi hadde andre hunder i hus kunne Imouto foretrekke selskap av kelpien framfor "inntrengeren". Det er også hyggelig å se at de hundene vi er mye sammen med og som de har blitt kjent med i voksen alder også er en del av gjengen, og møtes med henrykte grevlinglyder og rodeohopp.

Men mine er så tett i flokk at de alltid kommer i tospann. Det forskyver feks flokkdynamikken om de splittes for en periode, så når jeg er på tur passes de alltid sammen.

:blink: ikke helt normalt å knurre til hunder man bor med hvergang de oppsøker kontakt?

Mine to er flokk og skal ikke så mye til før andre hunder innlemmes så lenge de har ett normalt språk.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Har aldri opplevd å ha noen i flokkene mine som har oppført seg slik. Har utvidet flokken opp og ned jevnt her de siste årene uten problemer med alt fra kelpier, happy corgier til kelpier.

Samme er, jeg har jo forhunder og andre passhunderog lignende som er her i kortere og lengre tider, knurring hadde virkelig ikke vært akseptert fra min side inne. Det er IKKE en grei måte å "snakke til hverandre på" i mine øyne. Selv Colliene og en annen veldig slags forskjellige type hunder her hjemme ifjor sommer og der var det aldri snakk om noe sånt noe engang selv om de snakket veldig forskjellig språk :P

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Mine to er helt klart flokk, men det kommer kun frem inne da da er veldig forskjellige typer. Utendørs er det store forskjeller i interesser og radius så da er de bare på tur sammen.

Tidligere når jeg hadde labbis og pyrre så bodde de bare sammen.

Emma som er her avogtil er helt klart en del av flokken. Når Harly eller Lykke leker med henne inne, eller bare ligger på sofaen å tannfekter så holder den andre avstand.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Tja.. De leker endel sammen, men det er andre hunder de leker bedre og mer likt med. Sover hver for seg gjør de og blir heller ikke tussete når de ser hverandre :P Men, når vi ser Frøken (papillonen jeg hadde som har flytta til bestemor.) DA er det fest da :D:lol: Men, nei, de er ikke som flokk å regne vil jeg tro, selvom de helt klart har glede av hverandre.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg overtok en seks år gammel schäfertispe da min forrige hund - Vinnie - var en ca seks-syv måneder gammel. Schäfertispa var egentlig for voksen og rolig til å orke å leke noe særlig, men Vinnie var i verste villmannsalder og ville ikke gi den andre fred. Til slutt måtte schäferen bare gi etter og de endte opp med å leke en del sammen.

Men etter som Vinnie vokste til så røk de faktisk sammen en gang - typisk at det skjedde da jeg var ute på tur i skogen med dem alene. Men det gikk helt fint og det skjedde aldri igjen. Jeg tror egentlig ikke de var så veldig nære venner, mer leke-kompiser som syntes det var ok å være sammen - og som hadde sine krangler når Vinnie gikk fra valp til unghund.

En stund senere måtte jeg avlive schäfertispa. Da jeg kom hjem fra dyrlegen, alene, løp Vinnie ut i gangen for å se om ikke den andre hunden kom. Da ingen hund kom, så var det som om hun trakk på skuldrene og tenkte "Nei vel." og var ferdig med det. Så aldri noe "savn" eller leting etter hunden etterpå.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Alle mine hunder har vært flokk. Noen har hatt større glede av hverandre enn andre, men alle har hatt glede av hverandre. Noen BFF har man jo hatt, og det har vært Bogar og Nirm, og ikke minst disse to jeg har nå. Vida og Noomi setter så ufattelig pris på hverandre, at det er gjensynsglede bare de har sitti på hver sin side av et en burvegg i bilen... De dilter etter hverandre, leker, koser og omgås hverandre hele tiden. Om Noomi hadde fått bestemme, skulle de ha sovet oppå hverandre hele tiden, men Vida er ikke glad i å stable i høyden.

Jeg har hatt flere hunder, og med forskjellig sammensetning på både kjønn, alder og rase. Og aldri hatt konflikter så mye om et tyggebein en gang. Eneste som kan være, er at dersom Vida er urettferdig hardhendt mot Noomi under lek (eller trer en hoggtann ned i øret på henne så hun starter å blø), så blir hun SUR og de starter å krangle litt.

Jeg har også hatt alvorlig syke hunder i hus med andre hunder, og har alltid hørt om hvordan de yngste da prøver å overta lederskap. Og det er en ting jeg hittil aldri har opplevd. De har bare passet litt ekstra på den syke hunden.

Mine har både vært på besøk hos andre hunder, og hatt andre hunder på besøk.

Men man lurer jo av og til på når man ser enkelte personer har konflikter i flokken sin gang på gang, mens noen aldri har det...

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg har aldri hatt spesielle konflikter blandt mine hunder. Den eneste som har voldt meg hodebry var en bisk tispe som ikke tålte valper overhodet, og som uten forvarsel skadet to av mine egne valper/unghunder. Hun ble etter dette skilt fra de unge hundene, til problemet hadde "vokst" seg ut av verden. Jeg har ofta hatt jevnaldrende tisper og aldri hatt slagsmål/konflikterosv. Litt hormonell kjekling rundt "hormonelle perioder", der de har funnet ut av hverandre selv. Men jeg har alltid sørget for å ha full kontroll på ressurser/mat, slik at der er der ingen grunn eller mulighet til å krangle.
Av de tre jeg har nå er to (Sara og Bia) "flokk" som pusler om hverandre når de er slitne/trette, leker sammen og sover sammen. Den tredje (Bella) lever i sin egen boble...

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Synes dette ble i overkant uverdig og personlig og har rapportert inn innlegg i tråden.

Til tema:

Mine to er ikke flokk, men har ingen konflikter heller. De lever parallelle liv, men tror de til en viss grad har glede av hverandres selskap når de er hjemme alene. De ble kjent som voksne, aner ikke om det har hatt noe å si.

  • Like 2
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Guest lijenta

Flokk har det vel altid vært. Men noen ganger har jeg måtte gå inn og styre litt. Som eks. Maia og Niri. Hun har hjertetrøbbel og itt til og orker ikke så mye som en vorsteh slyngel. Da må han lære at hun har fri på spesielle plasser og ja det funker. Maia elsker å leke med Niri . Jeg passer Maia for sønn noen gnager og ser virkelig gleden når vi skal gjøre det, nri liker utrolig godt å komme til Maia også. HAr kunn tidligere hatt to hunder som hadde faiting. dem sklle for sikekrhets skyld gjøredet oppå meg var dog fort over i løpet av halvtimen, Etter det så levde de to i full enighet og gjerne oppå hverandre

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Gjest
Skriv svar til emnet...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

 Share

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Motviljen mot utgangsstilling fremstår som død, men puberteten truer i horisonten, så utsteder ingen dødsattest ennå. Livserfaring tilsier at Motviljen antakelig vil sprette opp av kista og flire: Trollollol! Å få utgangsstilling uten mat fremme, relativt stabilt, kun noe nøling akkompagnert av et oppgitt sukk før han kommer inn, når han vil jeg skal kaste en leke, det er hurtigere progresjon enn jeg forventet for noen uker siden.  Vi har en god periode ..så god at noe fokus nå er over på mindre viktige ting som sportsøvelser. Første sitt under innkalling serverte Eddis i forrigårs, på første forsøk. Det var et nydelig øyeblikk. Flere repetisjoner med stå under marsj, avstandskommando og sitt under innkalling var fine, i mine øyne. Verken han eller jeg er interesserte i hva en dommer synes om utførelsen vår, fordi mestringsfølelsen fra å tro vi er flinke er hva som driver oss. Mestringsfølelse og glede er superfood for motivasjonen. Fokus på hva som er feil medfører frustrasjoner, uteblivende mestring, dårlig stemning, dårlig samspill og ødelegger relasjonen - og hva er da poenget med å ha og trene hund?  Sitt begynte bli upålitelig. Hvorfor? Fordi jeg hadde glemt å være begeistret. Bare forventet å få sitt på cue og glemte bli genuint overrasket og takknemlig og begeistret av hvor flink gutt han er.  Av utfordringer vi nå har - skjønt det føles som et hån å bruke det ordet om vansker med øvelser til sport, da andre bruker det samme ordet om reelle problemer:  Spin - også kjent som snurr rundt.  Aner ikke lenger hva lyden betyr. Trenger håndsignal. Kommer konsekvent løpende inn for å gjøre det rett foran meg, hver gang jeg ber fra avstand. Bli-på-stedet håndsignal, som har vært en nøkkel til flere andre øvelser har foreløpig ikke hjulpet.   'Twirl' er et fullstendig ukjent begrep dersom ikke 'spin' kommer først. Verken ordet eller håndsignal gir ham noe forståelig hint. Her må det spinnes før det kan twirles. Sånn er loven.  Hva som må til for å få en lovendring - det blir spennende å finne ut av. Punkt 1 og 3 går seg sikkert til med mer trening, men på punkt 2 er jeg helt blank foreløpig. Ingen ideer om hvordan løse det der.  Heldigvis opplever Edeward en glede i øvelsene som ikke bare handler om belønningene. Han LIKER å spinne og twirle og rygge og gå mellom beina mine og sendes frem til target og sånt. Det er noe å gjøre. Arbeit macht frei. ..og det ser ut som utgangsstilling og gå fot også er i ferd med å kategoriseres som lystbetonte oppgaver en kan døyve eksistensiell angst og kjedsomhet med.  Bilde er vel obligatorisk. Relevans til konteksten mindre så. I denne tidsalderen er det ingen som leser en vegg av tekst uansett
    • Jeg ser ingen skam med å slite med å trene gå pent i bånd. Noe av det vanskeligste å få en hund stabil på. Ikke mål deg mot de som har fått det til eller la noen andre få demotivere deg med sammenligning. De har ikke din hund.  Du forteller ikke hvilken rase/blanding du har, men noen er virkelig vanskeligere/lettere enn andre. Av egen erfaring med veldig førerorientert hund, så hadde den standard stopp og snu metoden ingen effekt. Hunden tok det som en morsom lek. Det der var like interessant som å komme fremover.  Den jeg har nå kan ikke bare gå. Det er for kjedelig. Det som fungerer her er oppgaver, og de må gis fortløpende så han ikke rekker å kjede seg.  Belønning med lek er bedre enn mat på min. Energinivået er høyt, det blir mye stresshormoner når sterke forventninger til noe ikke umiddelbart blir innfridd og lek utløser endorfiner, som kontrer kortisol. Får ikke samme effekten av å belønne med mat, det risikerer jeg at stresset bare øker, dersom maten er av høy verdi. Min girer seg opp i forkant når han vet vi skal ut på tur, noe som resulterer i outbursts når vi kommer ut. Å leke litt før vi går avgårde, slippe ut litt damp på en kontrollert måte, det har en beroligende effekt.  At enkelte fnyser av verktøy som frontfestet sele og grime skal en ikke bry seg om. Det er mange profesjonelle som kritiserer disse verktøyene på sosiale medier, men de lever jo også av kunder som trenger hjelp med gå pent i bånd trening, så det gir mening, sant? Selv bruker jeg frontfestet sele heller enn halsbånd fordi min bykser impulsivt og ukontrollert. I tillegg til potensialet for skade på strupen er det sterkt ubehagelig for ham. En bykseraptus i halsbånd kan utvikle seg til et sinneutbrudd mot meg som holder båndet, noe som aldri skjer i selen.  Jeg har begynt trene min på å gå med grime fordi han nærmer seg pubertet og er stor og sterk. Bedre føre var enn etter snar om han plutselig endrer personlighet overfor passerende hunder - men min er ulik i ulike miljøer. Grime kan brukes i bymiljø, hvor han ikke bykser, men så har vi andre typer omgivelser hvor jeg ikke tør bruke grime før byksing er en utslukket adferd, av samme grunn som jeg bruker sele istedenfor halsbånd.  Også: det er alltid lys i enden av tunnelen. Alderen din er i er verste perioden, synes jeg ihvertfall. Teflonbelegg på hjernen og lite mottakelig for ny læring, glemmer ting den kan, selektiv hørsel, lett distrahert, nysgjerrig søkende på omgivelsene, ... Mye blir bare bedre "av seg selv" senere, når mer moden. 
    • For det første høres det ut for meg som du trenger litt hjelp med båndtreningen. Er det noe kurs å finne i nærheten? Ihvertfall anbefaler jeg deg å søke opp tråder om båndtrening her på forumet. Hvis du har holdt på å snudd retning i evigheter ser det ikke ut til å fungere, og du må gjøre noe annerledes. En ting kan jobbe med inne er kontakt, og det å få hunden til å følge med på deg. Si kontaktord når du står foran hunden - gi godbit så fort hunden ser på deg,gjenta dette fem ganger. Ta et par-tre slike økter i løpet av dagen, beveg deg etterhvert litt lengre unna. Så kan du si "fot" og bruke enten godbiten eller håndtarget om du har det, til å få hunden til å følge ved siden av deg et par meter. Når dette sitter godt inne, kan du bruke det for å få inn hunden og holde seg ved deg litt ute. Generelt vil jeg heller anbefale å bruke en sele og langline og la hunden bevege seg slik den vil, og heller trene korte økter med kort bånd i løpet av turen. Da kan du gå uforstyrret til nærmeste grøntområdet eller parkeringsplass, og trene slik som beskrevet over. Det er ikke et mål at hunden skal gå fot hele turen, men at du kan få ham inn til deg og under kontroll ved behov, og forhåpentligvis sjekke inn med deg underveis på turen.  Antitrekkbånd er vanligvis ikke det samme som struphalsbånd, og jeg vil si at det er bare en positiv ting om folk bruker det ved behov. Men det vil ikke lære hunden å gå pent i bånd, det må du gjøre ved siden av. Hvis trekkingen er et stort problem går det an å bruke grime når du ikke vil trene på båndtreningen eller bruke langline.  Det finnes også seler med feste foran (noen "vanlige" seler har feste på ryggen og foran i tillegg, så det er enkelt å flytte mellom"), slik at hunden blir snudd mot deg når den trekker. Igjen må dette brukes sammen med trening, men det gjør det litt lettere. Ellers ville jeg ikke brydd meg så mye om hva andre tenker og mener så lenge du gjør det som er best for hunden. Lykke til!
    • Er redd noen skal tro jeg er slem med han. Har en på ett år og som fortsatt drar i begynnelsen av dagens første tur. Dermed må jeg snu rundt mye og få han til og fokusere på meg. Overhørte naboen si jeg hadde antidra bånd på hunden til andre og det syntes jeg var skikkelig ubehagelig. Jeg bytter til kort bånd vist han drar i stede får og gå rundt med langline så jeg får mer kontakt bare. Ikke noe anti dra bånd ( vet ikke hva det er men går ut i fra hun mener strammehalsbånd noe han ikke bruker men han bruker halsbånd vist han skal gå der det er vann får han elsker og bade så slepper jeg at lykta på selen skal bli ødelagt. Kan ikke akuratt trene på dette inne og jeg må trene han på det. 
    • Usikker på om massiv fremgang i hverdagslydighet skyldes endring av metode, økt mental modenhet med mer impulskontroll, "varmen" (ikke veldig), eller en kombinasjon, men vi koser oss. Ikke en lyd på verken bussen, Posten eller Felleskjøpet i dag. Ble helt rørt av hvor flink han var til å sitte pent og pyntelig og vente uten labber på disken eller konsert. Å manøvrere pent mellom hyller med leker og tygg og snacks var deilig nok. Måtte nesten klype meg i armen da han bare var lydig ved disken også, begge steder. Det kom noen raptusbyks da vi nærmet oss hjemme igjen, men kjapt under kontroll med cue på en øvelse og en leke, og da det i neste øyeblikk kom et helt heat av saftige skinker i kondomdress på hjul -  bakfra - bare en meter fra oss, så satt han bare pent og pyntelig og så på de fly forbi uten impulser til å jage etter for å bite noen i rumpa. Amazing!  Godgutten 🥰
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...