Gå til innhold
Hundesonen.no

Recommended Posts

Skrevet

Bunaden min er jo "bare" en ting, men grunnen til at bunaden min betyr så utrolig mye for meg er at den er laget av mamma. Fargene (som har gått ut av sortimentet) er bestemt av oss sammen, det er sammensatt av farger jeg plukket ut, og hva hun mente passet min hudtone/hårfarge/øyefarge og ville ønsker en fjortiss måtte ha. Alt av broderi er gjort av min kjære mamma.

Det mange her inne ikke vet, er at min mor har svært skrantende helse.. Jeg bærer min bunad med en stolthet og glede, for jeg vet at min mamma har lagt ned kjærlighet i hvert eneste sting, og det er en ting jeg kan ha lenge etter hennes tid.

Så selvom det "bare er en bunad som kan erstattes" Så kan det aldri erstattes at det er mammaen min, som engang i fremtiden ikke er her mer som har laget den.

Beltespennen min kan heller ikke erstattes, den er laget av min oldefar. Det finnes like, men det er ingen som er som akkurat den, med de små bulkene i, hakkene som gjør at det "lyser" at den er håndlaget ned til minste detalj.

Sånn er det for meg også. Mamma laget hele bunaden min. Og hun døde i 2004, så bunaden har stort affeksjonsverdi for meg også :)

  • Like 1
  • Svar 90
  • Created
  • Siste svar

Top Posters In This Topic

Top Posters In This Topic

Popular Posts

Leiligheten min! Skulle ønske alle kunne kjenne på den følelsen det er å komme hjem til sitt helt eget hjem og vite at alt der er deres

Bunaden min er jo "bare" en ting, men grunnen til at bunaden min betyr så utrolig mye for meg er at den er laget av mamma. Fargene (som har gått ut av sortimentet) er bestemt av oss sammen, det er sam

Han her har stor sentimental verdi for meg Han heter Apan og har fulgt meg hele livet. Fikk han vel når jeg var rundt 1 år. Han er blitt spydd på, vasket i maskin, sydd sammen her og der og bærer gen

Skrevet

Her er det farmor som har sydd bunaden og den er noe av det kjæreste jeg eier : ) Så det er ikke bare å erstatte den med en husfliden sydd bunad.

Skrevet

Det mange her inne ikke vet, er at min mor har svært skrantende helse.. Jeg bærer min bunad med en stolthet og glede, for jeg vet at min mamma har lagt ned kjærlighet i hvert eneste sting, og det er en ting jeg kan ha lenge etter hennes tid.

Du gir meg gåsehud! :heart:

Det er så flott å høre alle historiene deres, spesielt bunadsfortellingene. :flowers:

  • Like 1
Skrevet

Forlovelsesringen min betyr mye for meg, men aller mest betyr kjedet jeg har med gravert bilde av Tuva på og et tro, håp og kjærlighet-anheng på i tillegg. Ellers er selvsagt bildene viktige, men de har jeg jo backup på overalt, så sånn sett forsvinner jo ikke de så lett.

Skrevet

Det kjæreste jeg eier må være det første smykket jeg fikk av min kjære, det er noe så enkelt som en mutterdel hun fant innimellom byggedelene når vi undersøkte en ny bro de skulle bygge i oslo.

Jeg har mange ganger tenkt at det er tåpelig at den betyr så mye for meg. Men den har nå hengt rundt halsen min i ett sølvkjede i snart 4 år, bortsett fra når jeg har blitt tvunget til å ta den av pga diverse ting. Alt annet jeg har kan erstattes. Men akkurat den mutterdelen fra den brua den dagen. Det vil jeg aldri kunne få igjen.

  • Like 2
Skrevet

Synes det er et vanskelig spørsmål, men det jeg kommer på er vel bunaden, mac, alle bilder (være seg på pc, hardisk, album eller dias), ting/gaver/sølv/smykker fra barndom/dåp og heste/rideutryret mitt siden jeg oppbevarer alt hjemme nå.. Har også en del rosetter etter NM og andre stevner som er uerstattelig(noen bærer litt preg av hesten jeg ikker har mere) :)

Sent from my iPhone using Tapatalk

Skrevet

Jeg tror ikke jeg kommer på noe bra nå, men jeg syns det er morsomt at det er de små tingene som teller. Jeg hadde fått noen kjempe deilige sokker med en ugle på hver sokk som stakk opp fra den som en bamse om noen skjønner. De sokkene fikk jeg av bestevenninen min etter at hun hadde vært i London. Så en natt hadde Tidi revet av den ene uglen. Jeg ble sååå sint og lei meg. Det var jo bare en sokk, men haha, hun kan heller få ødelegge en fin bukse enn de sokkene :lol:

Skrevet

Kommer ikke på noe som ikke kan erstattes som jeg har akkurat nå. Har klart å miste første "kjæresteringen" jeg fikk av min samboer, og for mange år siden mistet jeg rubinringen min i en sprekk i en terrasse som var arvegods, ble utrolig lei meg over å ha mistet begge deler. :-(

Angrer jo egentlig på at den terrassen ikke ble dratt opp en planke eller to på, men var på besøk så turte jo ikke akkurat å kreve det dengang heller, og kjæresteringen mistet jeg i forrige leilighet og på mystisk vis aldri ble funnet igjen, må ha falt ned i et avløp på badet e.l.

Skrevet

Absolutt ingenting! Jeg har ikke et sånt forhold til familien min at ting får så veldig stor affeksjonsverdi for meg.... det er per i dag INGENTING som er uerstattelig i mitt liv.

Jeg prøver å ikke se bakover, men fremover.

Jeg fikk en klokke av kjæresten min rett etter vi ble sammen, den var utrolig fin. Mistet den etter noen uker, det var dumt, men gjorde meg ingenting. Det er ordene, samtalene og intimiteten som gjør vårt forhold spesielt og som jeg koser meg med å minnes og å tenke på, ikke blomster, smykker, bilder og andre materialistiske ting! :)

Skrevet (endret)

Hvis det ikke er lov å si levende ting, så ville det ha vært bilen min, men med en bil som har prøvd å forgifte meg med frostvæske og som nekter å bli varm om vinteren, så tipper jeg at det ikke er det kjæreste jeg eier annet enn i sommerhalvåret :aww:

EDIT: Måtte bytte ut kald med varm. Vi liker biler som blir varme om vinteren :P

Endret av 2ne
Skrevet

Det må nok være alle bildene mine. Hadde jeg mistet dem ville jeg blitt veldig lei meg, de viser så mange gode stunder og minner. Utenom de er det første (og eneste hittil) smykket jeg fikk av samboern veldig viktig for meg. Og til sist bilen min, den er jeg glad i og avhengig av :sleep:

Skrevet

Har tenkt litt over det, og tror kanskje det må være halsbåndet til den avdøde hunden min som døde alt for tidlig. Det ligger på peishyllen, sammen med en liten figur som minner meg om henne. :icon_cry:

Skrevet

Jeg har flyttet utrolig mange ganger i mitt liv så det må være leiliheten min. Har aldri tenkt på det før, men det er første gang jeg har et hjem. Jeg er glad i å reise, men har aldri opplevd på en to ukers ferie før at nå gleder jeg meg til å kome hjem, en absurd tanke!

Utenom det elsker jeg badekaret mitt! Der kan jeg lese, høre musikk, slappe av etter en dag på jobben eller bare kose meg og høre på Mads & Monopolet en lørdag formiddag.

Den gjenstanden som er kjærest for meg er en hjøneseksjon/hylle som jeg har arvet fra farfar/farmor, den betyr utrolig mye for meg, det er mitt symbol på hvor vigtig de var for meg. Den er godt patinert som det jo heter i disse tider (slitt sa man for et par år siden), men jeg elsker den!

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Gjest
Skriv svar til emnet...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive



  • Nye innlegg

    • Jeg har noen til å passe inni,men ikke noe fast. Jeg jobber skift, og hunden har noen å være med når jeg jobber natt. Han har også noen å være med litt på kvelden når jeg jobber ettermiddag. Det er de dagene jeg jobber dag som er problemet. Det er ikke sånn at jeg ikke har tenkt på at det er ansvar med hund. Men jo, jeg trodde han var klar for å være alene nå.. Oppdretter sa valpene klarte det greit etter ca 12 uker...med trening så klart. Mulig jeg ikke har trent godt nok..har jo aldri dratt lenge fra han. 
    • Takk for et veldig fint og beroligende svar. Det betyr mye å høre det fra noen som har litt erfaring med hvordan oppdrettere tenker. Diva er akkurat sånn du beskriver en trygg voksenhund. Vi har aldri hatt problemer med henne ingen utagering, ingen aggresjon, ingen ressursforsvar eller noe som helst i den retningen. Hun er en hund som alltid har vært stabil rundt både folk og andre hunder, og hun har vokst opp med små hunder rundt seg helt siden hun var valp selv. Hun er typen som går mellom hvis to hunder bråker, men uten å lage noe drama ut av det. Bare rolig og tydelig. I tillegg er hun vant til et veldig rolig og forutsigbart hjemmemiljø, siden det alltid er noen hjemme på grunn av hjemmekontor. Hun får masse nærhet, rutiner og trygghet, og det smitter veldig over på hvordan hun oppfører seg. Det er nok mest meg som syns det er litt skummelt å bli dømt før folk faktisk har møtt henne. Jeg vet jo at hun er en fantastisk hund, men man hører så mye forskjellig, og jeg vil ikke at noen skal misforstå situasjonen. Jeg kommer til å fortelle oppdretteren om Diva når vi vet at sjansen er større for at vi faktisk får valpen, så det ikke blir unødvendig stress eller misforståelser. Men det du skriver roer meg veldig. Det er godt å høre at en trygg voksenhund som Diva faktisk kan være et pluss, og ikke noe negativt.
    • Det du beskriver er dessverre ganske vanlig hos valper i den alderen, og det betyr ikke at du har gjort noe feil. Noen valper takler alenetrening helt fint, mens andre trenger mye lengre tid enn det «boka» legger opp til. Det viktigste nå er å unngå at han får panikk hver gang du går, for det kan gjøre treningen tyngre for dere begge. Når en valp hyler sammenhengende i 30 minutter, så er det et tegn på at han ikke er klar for det nivået av alenetid ennå. Det handler ikke om stahet, men om at han blir oppriktig stresset. Da er det lurt å gå noen steg tilbake i treningen og gjøre det lettere for ham. Noen ting som ofte hjelper: •     Start helt på nytt med bittesmå steg, og hold deg på det nivået han faktisk mestrer. Det kan være 5 sekunder, 10 sekunder, 30 sekunder – det er helt greit. Det viktigste er at han opplever at du alltid kommer tilbake før han får panikk. •     Unngå bur akkurat nå, siden du allerede ser at det gjør ham mer stresset. Det er ikke alle valper som finner ro der. •     Gi ham et mindre område, men ikke bur. Et valperom, grind eller et avgrenset område kan gjøre det lettere for ham å finne ro. •     Tren på ro før du går. Mange valper blir mer stresset hvis det skjer mye aktivitet rett før du forlater leiligheten. •     Gå ut og inn mange ganger uten at det betyr noe. Ta på sko, gå ut, kom inn igjen. Gjenta til det blir kjedelig for ham. •     Bruk lyder som gjør at han ikke føler seg helt alene. Radio, hvit støy eller en vifte kan hjelpe noen valper. Når det gjelder jobbsituasjonen: Det er helt forståelig at du må på jobb, men valper på 15 uker klarer som regel ikke å være alene i lange perioder uten at det går utover tryggheten deres. Hvis det finnes noen muligheter for midlertidig hjelp nabo, familie, hundepasser et par timer, eller en venn som kan stikke innom, så kan det gjøre en enorm forskjell mens dere trener. Du gjør så godt du kan, og det er tydelig at du prøver å gjøre dette riktig. Det viktigste nå er å ta det i hans tempo og unngå at han får panikkopplevelser som setter dere tilbake. Det blir bedre, men noen valper trenger litt mer tid og litt mer støtte i starten. eller så vil du oppleve med at du vil få en hund som er stresset og kan bli `farlig` når han blir stor. om du har skaffet deg valp og ikke viste at valpen ikke kan være alene, så kanskje tenke på å sette den bort til noen som kan ta seg av den til den har blitt større. veit mange kan få det til og funke. men fleste hunder som vokser opp med å være alenen så mange timer av dagen sliter ofte med stress og sånnt ting.  det er ikke enkelt men noen ganger må man tenke på dyre og ikke seg selv, så kan være lurt å kanskje finne noen. se eter barnevakt eller hundebarnehage. for å sette en liten valp så lenge alene er ikke bra for han. jeg håper du finner ut av det og at han slipper unna å bli en nærvøs hund som voksen. ikke ment vondt eller sårende 
    • Det er jo nettopp det jeg sier, at de færreste har mulighet til å være hjemme fra jobb i 6 mnd. Hvis du leser litt rundt på forumet her vil du se ulike løsninger. Noen har med hunden i bil og lufter i pausene. Såklart uaktuelt i denne kulden. Noen har venner, naboer eller familie som passer halv dag eller stikker innom og lufter. Noen har hjemmekontor eller kan ta med hund på jobb. Når man er flere i familien har man kanskje mulighet for å tilpasse slik at noen starter sent på jobb, andre tidlig, og/eller har barn som kommer hjem fra skolen og lufter hund. Det er mange løsninger. Men det er ikke naturlig å forvente at den 4 mnd gammel valp skal kunne være alene hjemme en hel arbeidsdag. Om du ikke har mulighet for å tilrettelegge dette er det stor fare for at hunden utvikler separasjonsangst og ikke kan være alene i det hele tatt. Det er 20 år siden jeg fikk min første  hund, jeg har vært aktiv i hundesport og ulike hundemiljøer, og alle som har skaffet seg valp har planer og løsninger for dette. Som du også vil finne på forumet her vil alle som spør bli anbefalt å ha en plan og ikke forvente at en valp kan være alene hjemme en hel arbeidsdag.  Og så kan du jo se på finn.no hvor mange unghunder som omplasseres fordi de ikke "får tiden til å gå opp". Det er mange av disse "normale menneskene" som ikke har hatt en god plan for alenetreningen når de har skaffet seg hund.
    • Ja, jeg går gode turer først, og aktiviserer han. Gir han kong eller tyggebein når jeg går. Prøvd å lage en god rutine hjemme.  Men at du sier jeg skal levere hunden tilbake fordi jeg må på jobb, det blir for dumt! Han er 4 mndr, og ytterst få mennesker har mulighet til å være så lenge hjemme.  Rart så mange bikkjer klarer seg greit i hverdagen egentlig,  mtp at alle må være hjemme minimum 6 mndr(noe ganske få har vært..)  Og ikke alle har mulighet for å dra hjem fra jobb i lunsjen, eller ha bikkja med på jobb.. Hvor er dere normale mennesker med hund henn? Er dere ikke på forumer kanskje? Er dere jeg gjerne ville hørt fra..
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...