Gå til innhold
Hundesonen.no

Recommended Posts

Skrevet

Bunaden min er jo "bare" en ting, men grunnen til at bunaden min betyr så utrolig mye for meg er at den er laget av mamma. Fargene (som har gått ut av sortimentet) er bestemt av oss sammen, det er sammensatt av farger jeg plukket ut, og hva hun mente passet min hudtone/hårfarge/øyefarge og ville ønsker en fjortiss måtte ha. Alt av broderi er gjort av min kjære mamma.

Det mange her inne ikke vet, er at min mor har svært skrantende helse.. Jeg bærer min bunad med en stolthet og glede, for jeg vet at min mamma har lagt ned kjærlighet i hvert eneste sting, og det er en ting jeg kan ha lenge etter hennes tid.

Så selvom det "bare er en bunad som kan erstattes" Så kan det aldri erstattes at det er mammaen min, som engang i fremtiden ikke er her mer som har laget den.

Beltespennen min kan heller ikke erstattes, den er laget av min oldefar. Det finnes like, men det er ingen som er som akkurat den, med de små bulkene i, hakkene som gjør at det "lyser" at den er håndlaget ned til minste detalj.

Sånn er det for meg også. Mamma laget hele bunaden min. Og hun døde i 2004, så bunaden har stort affeksjonsverdi for meg også :)

  • Like 1
  • Svar 90
  • Created
  • Siste svar

Top Posters In This Topic

Top Posters In This Topic

Popular Posts

Leiligheten min! Skulle ønske alle kunne kjenne på den følelsen det er å komme hjem til sitt helt eget hjem og vite at alt der er deres

Bunaden min er jo "bare" en ting, men grunnen til at bunaden min betyr så utrolig mye for meg er at den er laget av mamma. Fargene (som har gått ut av sortimentet) er bestemt av oss sammen, det er sam

Han her har stor sentimental verdi for meg Han heter Apan og har fulgt meg hele livet. Fikk han vel når jeg var rundt 1 år. Han er blitt spydd på, vasket i maskin, sydd sammen her og der og bærer gen

Skrevet

Her er det farmor som har sydd bunaden og den er noe av det kjæreste jeg eier : ) Så det er ikke bare å erstatte den med en husfliden sydd bunad.

Skrevet

Det mange her inne ikke vet, er at min mor har svært skrantende helse.. Jeg bærer min bunad med en stolthet og glede, for jeg vet at min mamma har lagt ned kjærlighet i hvert eneste sting, og det er en ting jeg kan ha lenge etter hennes tid.

Du gir meg gåsehud! :heart:

Det er så flott å høre alle historiene deres, spesielt bunadsfortellingene. :flowers:

  • Like 1
Skrevet

Forlovelsesringen min betyr mye for meg, men aller mest betyr kjedet jeg har med gravert bilde av Tuva på og et tro, håp og kjærlighet-anheng på i tillegg. Ellers er selvsagt bildene viktige, men de har jeg jo backup på overalt, så sånn sett forsvinner jo ikke de så lett.

Skrevet

Det kjæreste jeg eier må være det første smykket jeg fikk av min kjære, det er noe så enkelt som en mutterdel hun fant innimellom byggedelene når vi undersøkte en ny bro de skulle bygge i oslo.

Jeg har mange ganger tenkt at det er tåpelig at den betyr så mye for meg. Men den har nå hengt rundt halsen min i ett sølvkjede i snart 4 år, bortsett fra når jeg har blitt tvunget til å ta den av pga diverse ting. Alt annet jeg har kan erstattes. Men akkurat den mutterdelen fra den brua den dagen. Det vil jeg aldri kunne få igjen.

  • Like 2
Skrevet

Synes det er et vanskelig spørsmål, men det jeg kommer på er vel bunaden, mac, alle bilder (være seg på pc, hardisk, album eller dias), ting/gaver/sølv/smykker fra barndom/dåp og heste/rideutryret mitt siden jeg oppbevarer alt hjemme nå.. Har også en del rosetter etter NM og andre stevner som er uerstattelig(noen bærer litt preg av hesten jeg ikker har mere) :)

Sent from my iPhone using Tapatalk

Skrevet

Jeg tror ikke jeg kommer på noe bra nå, men jeg syns det er morsomt at det er de små tingene som teller. Jeg hadde fått noen kjempe deilige sokker med en ugle på hver sokk som stakk opp fra den som en bamse om noen skjønner. De sokkene fikk jeg av bestevenninen min etter at hun hadde vært i London. Så en natt hadde Tidi revet av den ene uglen. Jeg ble sååå sint og lei meg. Det var jo bare en sokk, men haha, hun kan heller få ødelegge en fin bukse enn de sokkene :lol:

Skrevet

Kommer ikke på noe som ikke kan erstattes som jeg har akkurat nå. Har klart å miste første "kjæresteringen" jeg fikk av min samboer, og for mange år siden mistet jeg rubinringen min i en sprekk i en terrasse som var arvegods, ble utrolig lei meg over å ha mistet begge deler. :-(

Angrer jo egentlig på at den terrassen ikke ble dratt opp en planke eller to på, men var på besøk så turte jo ikke akkurat å kreve det dengang heller, og kjæresteringen mistet jeg i forrige leilighet og på mystisk vis aldri ble funnet igjen, må ha falt ned i et avløp på badet e.l.

Skrevet

Absolutt ingenting! Jeg har ikke et sånt forhold til familien min at ting får så veldig stor affeksjonsverdi for meg.... det er per i dag INGENTING som er uerstattelig i mitt liv.

Jeg prøver å ikke se bakover, men fremover.

Jeg fikk en klokke av kjæresten min rett etter vi ble sammen, den var utrolig fin. Mistet den etter noen uker, det var dumt, men gjorde meg ingenting. Det er ordene, samtalene og intimiteten som gjør vårt forhold spesielt og som jeg koser meg med å minnes og å tenke på, ikke blomster, smykker, bilder og andre materialistiske ting! :)

Skrevet (endret)

Hvis det ikke er lov å si levende ting, så ville det ha vært bilen min, men med en bil som har prøvd å forgifte meg med frostvæske og som nekter å bli varm om vinteren, så tipper jeg at det ikke er det kjæreste jeg eier annet enn i sommerhalvåret :aww:

EDIT: Måtte bytte ut kald med varm. Vi liker biler som blir varme om vinteren :P

Endret av 2ne
Skrevet

Det må nok være alle bildene mine. Hadde jeg mistet dem ville jeg blitt veldig lei meg, de viser så mange gode stunder og minner. Utenom de er det første (og eneste hittil) smykket jeg fikk av samboern veldig viktig for meg. Og til sist bilen min, den er jeg glad i og avhengig av :sleep:

Skrevet

Har tenkt litt over det, og tror kanskje det må være halsbåndet til den avdøde hunden min som døde alt for tidlig. Det ligger på peishyllen, sammen med en liten figur som minner meg om henne. :icon_cry:

Skrevet

Jeg har flyttet utrolig mange ganger i mitt liv så det må være leiliheten min. Har aldri tenkt på det før, men det er første gang jeg har et hjem. Jeg er glad i å reise, men har aldri opplevd på en to ukers ferie før at nå gleder jeg meg til å kome hjem, en absurd tanke!

Utenom det elsker jeg badekaret mitt! Der kan jeg lese, høre musikk, slappe av etter en dag på jobben eller bare kose meg og høre på Mads & Monopolet en lørdag formiddag.

Den gjenstanden som er kjærest for meg er en hjøneseksjon/hylle som jeg har arvet fra farfar/farmor, den betyr utrolig mye for meg, det er mitt symbol på hvor vigtig de var for meg. Den er godt patinert som det jo heter i disse tider (slitt sa man for et par år siden), men jeg elsker den!

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Gjest
Skriv svar til emnet...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive



  • Nye innlegg

    • Det høres utrolig slitsomt ut, og dere har prøvd det meste jeg ville anbefalt. Både cocker spaniel og puddel er jo raser som kan ha en del lyd, og ved å kombinere dem med litt ulike forutsetnigner så kan det rett og slett være genetikk, og dermed veldig lite å gjøre noe med.  Jeg går ut fra at han også er sjekket hos veterinær og at stoff- og hormonnivåer er noenlunde normale? Antar dere også har prøvd Adaptil og lignende? Er det like ille om det f.eks. står på radio i bakgrunnen? Har dere prøvd å enten redusere mengden aktivitet betraktelig over en periode, eller å endre balansen mellom mental og fysisk aktivitet annerledes? Det er ikke alltid at mer aktivisering er løsningen, for noen er det også mindre. Er han kastrert? Det er ikke noe som anebfales som en første løsning, men for meg høres det ut som dere har prøvd det meste annet av profesjonell hjelp. Hvis han ellers er trygg og velfungerende ift. sosiale situasjoner med folk og andre hunder, så ville jeg forsøkt evt. kjemisk først for å se hvordan det går.  
    • Hei. Jeg har en cockapoo gutt på 5 år som har noen «problemer» som vi sliter med. Helt siden var liten har han hatt et skikkelig stort varsler innstinkt som har blitt værre med årene. Han varsler på hver minste ting som skjer utenfor huset (av og til inne), og sliter veldig med å roe seg ned igjen. Han varsler på naboer som smeller med bildører, folk utenfor i gata som snakker, hunder som bjeffer, tuting, folk som går forbi vindu, katter i hagen, lillebror som løper inne, om vi bruker høy stemme osv osv. Det siste året har han også av og til begynt å varsle at vi åpner ytterdøra, eller at vi bare sier så lite som «hei» i en telefonsamtale fordi han tror det kommer noen. Ringeklokka og banking på vindu/dør er også veldig vanskelig, og han stopper ikke å bjeffe før han får se hvem som kommer og får hilse. Hvis vi stenger han inne på et annet rom bjeffer han enda mer og slutter ikke. Det er værst på kvelden, ofte etter vi har gått lang tur. Han klarer ikke roe seg, og ligger ofte i flere timer å bare knurrer og bjeffer på ting vi ikke hører eller ser. Dette har også gjort han har har en forferdelig av-knapp fordi han alltid ligger på vakt. Selv etter flere år med konstruktiv rotrening hver dag, skal det mye til for at han går å legger seg av seg selv på kvelden. Vi har prøvd ekstremt mange måter å trene dette vekk, uten at noe har hatt noe innvirkning. Vi har snakket med veldig mange hundetrenere, hatt besøk av adferdskonsulent og prøvd stressreduserende tilskudd i maten. Vi har prøvd alt fra desenstering på lyder, ignorering, sladretrening, klikkertrening, sende han på plassen sin, sende han på et annet rom til han roer seg ned, vært streng, søksaktiviteter for å distrahere han og ros og kos når han roer seg. Det begynner virkelig å bli et problem, da det er stressende for oss, men ikke minst for hunden.    Han syns også det er vanskelig å roe seg når vi får besøk. Vi vet at dette ikke grunner i redsel fordi han vil rett opp på fanget til besøket og ha kos, men vi merker også at han stresser mye mer. Det er absolutt ikke noe vondt i han, og han ELSKER andre mennesker (vil helst hilse på alle), men vi merker at varsler innstinktet tar overhånd i hverdagen og gjør det vanskelig for han. Det skal også sies at han er verdens beste hund å ha med på tur og bjeffer aldri da, men med en gang han kommer inn inntar han rollen som vokter uansett om vi er i vårt eget hus eller et annet.    Sånn at det er sagt så vet vi også at problemene ikke skyldes for lite aktivisering da vi driver med hundesport og har en veldig aktiv livsstil sammen.    Vi er ganske rådville nå og begynner å bli rimelig lei av at vi sjelden får mer enn 10-30 min stillhet av gangen. Sliter også på oss mentalt da vi prøver så veldig hardt uten at vi får noe resultat. Heller ikke gøy å få besøk eller kommentarer om at vi ikke har trent hunden vår, når det er det jeg bruker største delen av tiden min på. Veldig usikker hva problemene bunner i, men virker som han har hatt et høyt stressnivå hele livet.    Noen som har erfaring med dette og har tips for å gjøre hverdagen litt enklere?
    • Det krysser vi også fingrene for. For akkurat nå er vi tidvis ganske slitne her hjemme🤪
    • Jeg er i prinsippet enig i at det er tidlig med løping og sykling, samtidig som jeg som sagt tror det ligger noe i balansen mellom fysisk og mental aktivisering her. Han er definitivt en ekstra utfordring i forhold til normalt, og jeg tipper det vil gå seg til med alderen, men det betyr jo ikke at det ikke bør jobbes med i mellom tiden. Håper dere finner nøkkelen etterhvert!
    • Ja og det prøver vi å jobbe med. Vi bruker langline 10-15 m. Munnkurv har vi trent inn, men ikke brukt mer enn på en tur enda. Venter på en bestilling på munnkurv fra usa som skal sitte bedre. løpe og sykle har vi ikke gjort enda da han kun er 6 måneder. Pleier å vete til de i alle fall er 9-10 måneder før jeg starter med det. vi har både prøvd å kutte ned og øke for å se om det er endring, men ingen forskjell. vi vurderer om det kan være ernæringsmessige årsaker til oppførsel. Men det er vi ikke i mål enda
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...