Gå til innhold
Hundesonen.no

Recommended Posts

Skrevet

Bunaden min er jo "bare" en ting, men grunnen til at bunaden min betyr så utrolig mye for meg er at den er laget av mamma. Fargene (som har gått ut av sortimentet) er bestemt av oss sammen, det er sammensatt av farger jeg plukket ut, og hva hun mente passet min hudtone/hårfarge/øyefarge og ville ønsker en fjortiss måtte ha. Alt av broderi er gjort av min kjære mamma.

Det mange her inne ikke vet, er at min mor har svært skrantende helse.. Jeg bærer min bunad med en stolthet og glede, for jeg vet at min mamma har lagt ned kjærlighet i hvert eneste sting, og det er en ting jeg kan ha lenge etter hennes tid.

Så selvom det "bare er en bunad som kan erstattes" Så kan det aldri erstattes at det er mammaen min, som engang i fremtiden ikke er her mer som har laget den.

Beltespennen min kan heller ikke erstattes, den er laget av min oldefar. Det finnes like, men det er ingen som er som akkurat den, med de små bulkene i, hakkene som gjør at det "lyser" at den er håndlaget ned til minste detalj.

Sånn er det for meg også. Mamma laget hele bunaden min. Og hun døde i 2004, så bunaden har stort affeksjonsverdi for meg også :)

  • Like 1
  • Svar 90
  • Created
  • Siste svar

Top Posters In This Topic

Top Posters In This Topic

Popular Posts

Leiligheten min! Skulle ønske alle kunne kjenne på den følelsen det er å komme hjem til sitt helt eget hjem og vite at alt der er deres

Bunaden min er jo "bare" en ting, men grunnen til at bunaden min betyr så utrolig mye for meg er at den er laget av mamma. Fargene (som har gått ut av sortimentet) er bestemt av oss sammen, det er sam

Han her har stor sentimental verdi for meg Han heter Apan og har fulgt meg hele livet. Fikk han vel når jeg var rundt 1 år. Han er blitt spydd på, vasket i maskin, sydd sammen her og der og bærer gen

Skrevet

Her er det farmor som har sydd bunaden og den er noe av det kjæreste jeg eier : ) Så det er ikke bare å erstatte den med en husfliden sydd bunad.

Skrevet

Det mange her inne ikke vet, er at min mor har svært skrantende helse.. Jeg bærer min bunad med en stolthet og glede, for jeg vet at min mamma har lagt ned kjærlighet i hvert eneste sting, og det er en ting jeg kan ha lenge etter hennes tid.

Du gir meg gåsehud! :heart:

Det er så flott å høre alle historiene deres, spesielt bunadsfortellingene. :flowers:

  • Like 1
Skrevet

Forlovelsesringen min betyr mye for meg, men aller mest betyr kjedet jeg har med gravert bilde av Tuva på og et tro, håp og kjærlighet-anheng på i tillegg. Ellers er selvsagt bildene viktige, men de har jeg jo backup på overalt, så sånn sett forsvinner jo ikke de så lett.

Skrevet

Det kjæreste jeg eier må være det første smykket jeg fikk av min kjære, det er noe så enkelt som en mutterdel hun fant innimellom byggedelene når vi undersøkte en ny bro de skulle bygge i oslo.

Jeg har mange ganger tenkt at det er tåpelig at den betyr så mye for meg. Men den har nå hengt rundt halsen min i ett sølvkjede i snart 4 år, bortsett fra når jeg har blitt tvunget til å ta den av pga diverse ting. Alt annet jeg har kan erstattes. Men akkurat den mutterdelen fra den brua den dagen. Det vil jeg aldri kunne få igjen.

  • Like 2
Skrevet

Synes det er et vanskelig spørsmål, men det jeg kommer på er vel bunaden, mac, alle bilder (være seg på pc, hardisk, album eller dias), ting/gaver/sølv/smykker fra barndom/dåp og heste/rideutryret mitt siden jeg oppbevarer alt hjemme nå.. Har også en del rosetter etter NM og andre stevner som er uerstattelig(noen bærer litt preg av hesten jeg ikker har mere) :)

Sent from my iPhone using Tapatalk

Skrevet

Jeg tror ikke jeg kommer på noe bra nå, men jeg syns det er morsomt at det er de små tingene som teller. Jeg hadde fått noen kjempe deilige sokker med en ugle på hver sokk som stakk opp fra den som en bamse om noen skjønner. De sokkene fikk jeg av bestevenninen min etter at hun hadde vært i London. Så en natt hadde Tidi revet av den ene uglen. Jeg ble sååå sint og lei meg. Det var jo bare en sokk, men haha, hun kan heller få ødelegge en fin bukse enn de sokkene :lol:

Skrevet

Kommer ikke på noe som ikke kan erstattes som jeg har akkurat nå. Har klart å miste første "kjæresteringen" jeg fikk av min samboer, og for mange år siden mistet jeg rubinringen min i en sprekk i en terrasse som var arvegods, ble utrolig lei meg over å ha mistet begge deler. :-(

Angrer jo egentlig på at den terrassen ikke ble dratt opp en planke eller to på, men var på besøk så turte jo ikke akkurat å kreve det dengang heller, og kjæresteringen mistet jeg i forrige leilighet og på mystisk vis aldri ble funnet igjen, må ha falt ned i et avløp på badet e.l.

Skrevet

Absolutt ingenting! Jeg har ikke et sånt forhold til familien min at ting får så veldig stor affeksjonsverdi for meg.... det er per i dag INGENTING som er uerstattelig i mitt liv.

Jeg prøver å ikke se bakover, men fremover.

Jeg fikk en klokke av kjæresten min rett etter vi ble sammen, den var utrolig fin. Mistet den etter noen uker, det var dumt, men gjorde meg ingenting. Det er ordene, samtalene og intimiteten som gjør vårt forhold spesielt og som jeg koser meg med å minnes og å tenke på, ikke blomster, smykker, bilder og andre materialistiske ting! :)

Skrevet (endret)

Hvis det ikke er lov å si levende ting, så ville det ha vært bilen min, men med en bil som har prøvd å forgifte meg med frostvæske og som nekter å bli varm om vinteren, så tipper jeg at det ikke er det kjæreste jeg eier annet enn i sommerhalvåret :aww:

EDIT: Måtte bytte ut kald med varm. Vi liker biler som blir varme om vinteren :P

Endret av 2ne
Skrevet

Det må nok være alle bildene mine. Hadde jeg mistet dem ville jeg blitt veldig lei meg, de viser så mange gode stunder og minner. Utenom de er det første (og eneste hittil) smykket jeg fikk av samboern veldig viktig for meg. Og til sist bilen min, den er jeg glad i og avhengig av :sleep:

Skrevet

Har tenkt litt over det, og tror kanskje det må være halsbåndet til den avdøde hunden min som døde alt for tidlig. Det ligger på peishyllen, sammen med en liten figur som minner meg om henne. :icon_cry:

Skrevet

Jeg har flyttet utrolig mange ganger i mitt liv så det må være leiliheten min. Har aldri tenkt på det før, men det er første gang jeg har et hjem. Jeg er glad i å reise, men har aldri opplevd på en to ukers ferie før at nå gleder jeg meg til å kome hjem, en absurd tanke!

Utenom det elsker jeg badekaret mitt! Der kan jeg lese, høre musikk, slappe av etter en dag på jobben eller bare kose meg og høre på Mads & Monopolet en lørdag formiddag.

Den gjenstanden som er kjærest for meg er en hjøneseksjon/hylle som jeg har arvet fra farfar/farmor, den betyr utrolig mye for meg, det er mitt symbol på hvor vigtig de var for meg. Den er godt patinert som det jo heter i disse tider (slitt sa man for et par år siden), men jeg elsker den!

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Gjest
Skriv svar til emnet...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive



  • Nye innlegg

    • Bare det lille du beskriver om dognanny gjør at jeg vil fraråde hva som helst hun anbefalte ihvertfall. Som dere jo har oppdaget så er det å korrigere, rykke eller kjefte på en allerede frustrert hund ikke konstruktivt. Det er helt fint å høre hva dere har prøvd å hva som skjer. Men jeg lurer litt på, hva skjer om dere deler opp turene? Maks 15-20 minutter på en tur. Skjer det like ofte på morgen og kveld som på den lengre turen på dagtid? Et par enkle oppgaver i løpet av turen (som allerede er grundig innlært inne og som han kan), en enkel sitt, kontakt, håndtarget e.l. Da tenker jeg en kort stopp og en øvelse, maks to repetisjoner, og så rusle videre. Hvis dere får lært inn igjen grime så kan det være tryggere med å prøve halsbånd, men det er nok lettere for dere å få hjelp av en instruktør som ser dere og hunden. Jeg er helt sikker på at dette er løsbart, selv om dere er kjempetålmodige og har prøvd masse allerede! Håper vi får en oppdatering her også når dere har fått litt hjelp.
    • Takker igjen for godt svar! Vi har brukt både sele og halsbånd, med de siste 6 mnd har vi utelukkende brukt sele som sitter godt. Har flere ganger vurdert å bruke halsbånd i stedet men ser at vi ikke tørr da han helt sikkert hadde klart å vri seg ut av det når han klikker. Flere ganger har jeg vært redd for at han skal komme seg ut av selen når vi krangler. Han river å sliter, ruller å hopper. Eneste gangene jeg er trygg på at han ikke kommer seg ut av sele/halsbånd er om han er bundet fast, for da står han helt stille. Og både sele og halsbåndene vi har brukt er passer han og er justerbart. Vi brukte også retrieverkobbel i starten (fikk anbefalt det av oppdretter) men bruker ikke det lengre. En av teknikkene dognanny viste oss var å bruke retrieverkobblet til å "få han av oss" når han hopper på, ved å rykke i båndet, men det fungerte i en halv dag så trosset han det også å vi ønsker ikke å bli stående å rykke i et så tynt med kraftig bånd, det økte bare stressnivået hans.  Vi har ila året som har gått tenkt at han kan være både over og understimulert og gjort endringer i hverdagen i perioder for å justere aktivitetsnivået både opp og ned. Men det har ikke blitt bedre. I periodene vi har justert det ned ser vi at han blir verre, og gjerne mer pågående inne også. Noe vi mener taler imot at han er overstimulert. Og vi har siden han var liten forsøkt å gjøre tydelig skille på at lek og oppgirende aktiviteter skjer ute, mens inne er det ro.  Mulig jeg ordla meg litt feil i forrige kommentar, men vi krever stort sett ingenting av han ute. Det resulterer i at vi henger etter han å han drar som en galing. Men slik har det blitt fordi hver gang vi prøver å lære han noe ute (gå pent, søke kontakt med oss, sladretrening ol) så ender det etter et pr min med et nytt utbrudd. Så frustrasjoenen vår kommer av at vi føler vi er i en ond sirkel. Han vimser rundt å vet ikke hva som er forventet av han > vi forsøker å korrigere han å lære han noe/forstyrre han ved å gi han en oppgave eller mål med turen > han klikker > vi rykker tilbake til start. Slik har det blitt da vi har tenkt at vi kanskje bare må stå i disse episodene til han lærer seg hvordan han skal oppføre seg på tur, det er jo tross alt en rase som er lærevillig og gjerne vil ha en oppgave. Men selv etter lengre persioder der vi prøver igjen å igjen så later det ikke som at han forstår tegningen. Så de siste pr månedene så har vi ikke krevd eller forventet noe av han. Å selv når han er løs å kan løpe som han vil, feks på inngjærdet hundepark (Maridalen hundepark og Nordkisa hundepark) å vi forsøker å kalle han inn, så kommer han løpende (som jo er bra) men kommer da flyvende med sine 40 kg rett på oss å begynner å bite. Så kort sagt så klikker han både av for mye frihet, for lite frihet, lite/ingen forstyrrelse fra oss og for mye forstyrrelse fra oss... Mulig jeg høres ut som jeg bare kommer med motargumenter til alle forslag, å det mener jeg ikke! Men vi har virkelig prøvd alle vinklinger og teknikker vi kan tenke oss til og finne ut + litt til.  Men tusen takk for konkrete tips til adferdskonsulenter og fysio 😀
    • Nå vet jeg ikke om alle instruktørene til Norges Hundeskole, men jeg har ikke kjent eller møtt mange instruktører derfra med adferdskompetanse. Dognanny kjenner jeg ikke til, men jeg synes bakgrunnen kanskje var litt tynn. Selv om dere ikke ser noe mønster i adferden og han er røngtet fri så kan det godt være muskulære eller skjelett-problemer som bygger seg opp over tid og trigger på ulike tidspunkter, når det bare renner over. Og når du nevner at han har hatt ryggproblemer så blir jeg raskt mye mer oppmerksom på at det kan være noe uoppdaget der.  Bruker dere halsbånd eller sele? Hvis dere bruker halsbånd ville jeg forsøkt en godt tilpasset sele. Om dere allerede gjør det ville jeg faktisk forsøkt halsbånd, for å se om det gjør noen forskjell. Som du sier, ut fra det du beskriver, kan det høres ut som stress, frustrasjon og overtenning. Har dere forsøkt å kutte langt ned på kravene? Og kutte ned på aktiviseringen? Det er ikke det vanligste, men det hender også at hunder er overaktiverte og overstimulerte. Og selv om det er en aktiv rase så finnes det alltids unntak.  Korte, rolige turer, med litt løping om det ikke trigger for mye, og mer ro og hvile hjemme. Prøv å ikke stille for mye krav, gi ham litt mer slakk, litt mer "forberedelse" på at "nå skjer ting", og om mulig la han heller gå en kort tur i lengre bånd og gå hjem før det smeller. Alt dette er såklart forslag til ting å prøve ut, uten at jeg har sett hunden og situasjonene. Dere trenger definitivt en kompetent adferdsekspert til regelmessig oppfølging. https://www.atferdskonsulenter.no/finn-konsulent/hund#Innlandet-hund Kjersti Bjøntegaard kan jeg personlig anbefale. Vi brukte henne mye med vår til dels krevende ridgeback unghund. Turid Hovland kjenner jeg bare såvidt til, men i likhet med Kjersti har hun en solid og god utdanning og mye god kompetanse ser jeg. Ta kontakt med en av dem, og de kan sannsynligvis anbefale andre om de selv ikke har kapasitet. De kan godt mulig også anbefale en fysioterapeut. I Oslo kan jeg anbefale smarthund.no (Hilde Iren).
    • Går det an å bruke kickspark i langrennsporene? Eller der de har oppkjørte løyper? Finnes det ski på dem? Har lyst på men må se om jeg kan kjøre det først da de vanlige veiene her jeg bor blir strødd. Hvordan trener man da hunden til å trekke? 
    • Glemte å legge til at vi gjør daglig korte økter med søk, hjernetrim, lek, «skattejakt» etter godbiter og leker både inne og ute. Øver mye på håndteringstrening ol.  Å han mestrer alt annet som en drøm, ingen problemer med å være hjemme alene, stueren på 1-2-3, trygg og veldig fin hund på alle andre måter, akkurat det vi så for oss. «Bare» dette ene problemet som skygger over så mye av det som har gått bra..
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...