Når vet man at det er dårlig kjemi og ikke plagsom valp/unghund?

[julnil]

Mange flere skulle solgt/omplassert hunder som ikke svarte til forventningene man har, isteden for å tviholde på hunden av prinsipp.

Rett hund til rett person, og mange hverdagsproblemer kunne løst seg som ved et trylleslag.

Problemet er kanskje at folk er så sikker på at det blir så fælt for hunden å flytte, eller er det heller det at de er redd for at hunden faktisk skal knytte seg til andre og glemme dem, slik at det blir en egotripp?

[Guest Michellus]

Det tok egentlig en ganske god stund før vi fikk kjemi, jeg og Angus. Men jaggu kom den også til slutt Tanken på å gi han fra meg er uutholdelig, tanken på at noe skal skje er helt jævelig. Har også de tankene med at han aldri gjør noe galt, selv om han gjør noe galt Vi ler vel mer enn vi blir sinna

[Rocket]

Mange flere skulle solgt/omplassert hunder som ikke svarte til forventningene man har, isteden for å tviholde på hunden av prinsipp.

Rett hund til rett person, og mange hverdagsproblemer kunne løst seg som ved et trylleslag.

Problemet er kanskje at folk er så sikker på at det blir så fælt for hunden å flytte, eller er det heller det at de er redd for at hunden faktisk skal knytte seg til andre og glemme dem, slik at det blir en egotripp?

Sånn personlig er jeg mest redd at hunden ikke skal fungere hos eventuelle nye eiere, at han ender opp med å bite noen, bite alvorlig. (Har bitt hull på meg ved en anledning "allerede", men det fungerer pr nå fint her med en del forhåndsregler).

Hadde det vært opp til meg hadde han vært omplassert i 3-4års alderen, da hadde han ikke fått bitetendensene enda og livssituasjonen vår/min mors tilsa at det hadde vært best, men nå sitter jeg her da med en snart 7år gammel hund med alt ansvaret selv og greier ikke å gjøre det. (Min mor som jeg eide ham sammen med, døde i sommer)

Tror noe av problemet også ligger i å skulle/kunne slippe kontrollen. Jeg er nå så vandt med å måtte ha 100% kontroll på hvor bikkja befinner seg hele tiden, at det er veldig vanskelig å skulle slippe den sånn plutselig. I tillegg til det jeg nevnte i forrige innlegg med kjemien, han er liksom bare min han her.

[Guest Sunspring]

Nuna og jeg har alltid hatt veldig god kjemi, og den har bare blitt bedre. Det har ikke alltid vært like lett, og hun har hatt sine bølleperioder, men det har alltid vært en følelse i hjerterota. Vi hører sammen Sånn er det bare

[Gjest]

Mange flere skulle solgt/omplassert hunder som ikke svarte til forventningene man har, isteden for å tviholde på hunden av prinsipp.

Rett hund til rett person, og mange hverdagsproblemer kunne løst seg som ved et trylleslag.

Problemet er kanskje at folk er så sikker på at det blir så fælt for hunden å flytte, eller er det heller det at de er redd for at hunden faktisk skal knytte seg til andre og glemme dem, slik at det blir en egotripp?

Jeg har omplasset en hund (ikke pga "kjemi"), og det var ikke det du nevner som gjorde prosessen vanskelig å gjennomføre, men det at jeg var redd jeg skulle velge feil ny eier, og dermed risikere at hunden ikke fikk det optimalt bra. Eller i verste fall at noen ville være slem mot han.

[Mentha]

Dvergpinscheren til venninna mi.. Altså, er sikker på at hvis jeg måtte omgåes den bikkja mer enn ett par timer om gangen hadde jeg gått på veggen. Den bjeffer, biter, angriper, skvakker, og piper.Uansett hva jeg gjør. Han er den eneste hunden jeg kan si at jeg har hatt dårlig kjemi med.. Og den eneste som jeg kan si at jeg ikke liker. Heldigvis så har jeg lært hva som skal til for at han ikke skal gå helt klin kokkos, men hvis det kommer noen andre på besøk som begynner å snakke med han, i det hele tatt prøver å få kontakt med han.. Da begynner han på nevnte scenarioer ovenfor.. Aldri i verden om jeg kunne hatt en sånn hund!

For å forsvare det lille krapylet kan jeg jo si at han har dårlig oppdragelse (ikke så stabil oppe i topplokket heller...), så kan hende vi hadde kommet bedre over ens om han hadde hatt en eier med med bedre kunnskap om denne typen hund?

Anyways så kommer den ikke til å forandre seg stort, så må nok bare innse at jeg må ha den dusten i livet mitt noen år framover.... blæh

[Elisabeth00]

*snip*

Går dette på kjemi da?

Jeg syns heller ikke det er trivlig å omgås aggressive hunder med drittadferd. Det tror jeg faktisk ikke det er så mange som syns er ok.

[Tabris]

Jeg har hatt det litt sånn med andres hunder. Jeg fikk aldri hund hjemme, så i tenårene gikk jeg tur med alle nabohundene. Det var snakk om turer omtrent daglig over flere år, kanskje også flere turer til dagen. Jeg ble kjent på bygda som "hun lille med schäferene".

Husker en tidligere schäferoppdretter som hadde to tisper igjen. Jeg gikk tur med begge (dog bare en om gangen). Den ene hunden var nydelig og grei, men ble aldri mer enn "en hund". Ikke fordi hun hadde noen problematferd, hun var helt grei. Men det var aldri mer enn "jeg går tur med en lånt hund".

Men den andre hunden... hun ble raskt min all-time favoritt, hun var en BC i schäferkropp. Så glad, så energifull og livlig, så lærevillig - hun var helt enestående og unik. Etterhvert ble hun mer knyttet til meg enn eierne og selv om det selvsagt var deres hund så ble hun mentalt sett "litt min". Da eierne ble for gamle og syke til å kunne ha henne lenger (den andre tispa var da avlivet pga sykdom), så overtok jeg henne. Det var bare riktig.

Så selv om jeg gikk tur med mange forskjellige hunder jevnt og trutt over flere år, så var det ingen som brant seg så fast i hjertet mitt som henne. Og samme andre veien også, tror jeg.

[julnil]

Jeg tenker mange gang denne tanken: hunder har store forventninger å leve opp til, og det er lite negativ adferd som tolereres uten at de må defineres som dårlige hunder. Det må være det dyret som vi forventer aller mest av, og ofte mer enn hva som forventes av et mennesker.

De skal ikke bjeffe inne, de skal ikke utagere på andre hunder i møtesituasjoner, de skal leke fint sammen med andre hunder, de skal elske barn, de skal aldri knurre, de skal være 100% stuerene ALLTID osv osv.

Hvorfor er folk så redde for "feil" og lyter?

Innenfor hest så finnes det mange "drithester" om jeg skal definere de etter hundefolkets definisjon, men det er sjelden hester får det stemplet eller blir omtalt som dette, eller det er noe som hestefolket går å kverner på hele tiden.

Om man har en hest som er lett på baken, ja så er den lett på baken, og da vet man at man ikke bør stå klint oppi ræva på den hesten, ikke verre enn det. og har du en som er sur i matsituasjon på andre hester, så fordeler man bare maten med litt mellomrom.

Og er det en hest som blir gretten på andre hester som oppholder seg på samme ridebane, og ikke liker å bli passert tett, ja så lar man være å passere tett da. Og er det en hest som slår i vogn, så setter man på en slagreim og ferdig med det.

Men har du en hund som ikke liker å møte andre hunder, så må det analyseres og defineres, og kanskje tilkalles en hundeterapaut. Og så går man og tenker og grubler over det.

Og bjeffer hunden inne når det kommer noen, så er det også et problem osv osv

Dere ser hvor jeg vil hen?

Hva med å bare slappe av litt, senke skuldre? Er dyr det er snakk om, de har lyter og feil, og instinkter ikke minst.

[tulip]

Hva med å innse forskjellen på atferden til et byttedyr og et rovdyr? For byttedyr er det fluktatferd naturlig, mens for et rovdyr er angrep naturlig. Jeg tror de fleste heller ville hatt en hund som flyktet på samme vis som en hest, enn en hest som angrep på samme vis som en hund...

[Guest 2ne]

Jeg lever fint med mine hunders feil jeg, selv om jeg adresserer dem. De blir ikke mer feil av den grunn, og de blir ikke mindre feil av at det ikke nevnes.

Jeg syns dog at det er et større problem at folk fremstiller hundene sine som bedre enn de er enn omvendt, særlig når vi tenker på avl.

[Khela]

Og kjemi/ikke kjemi defineres ikke av om bikkja er dust i hodet eller ikke. I alle fall ikke i de fleste situasjoner. Frøya, som jeg har fantastisk kjemi med, er ei lunefull drittkjerring av en hund liksom (vel, ikke så mye nå som da hun først kom til oss). Man må bare legge litt til rette. Så at hun er ei drittbikkje som plutselig kan finne på at en av de andre tispene skal få juling, har ikke hatt noen innvirkning på om vi har kjemi eller ei.

[Stine]

Den største drittbikkja som ikke kunne brukes til en dritt er jo den vi har hatt best kjemi med

[Pringlen]

Jeg synes ikke kjemi defineres av hvordan bikkja oppfører seg eller hvor bra den er.

Jeg har hatt masse bra bikkjer, på alle måter. Men kommer ikke på mange som jeg har hatt virkelig kjemi med. Jeg har en nå - en av 9 - for meg er dette en "once in a lifetime" hund. Selv om hun ikke er like bra som en del andre jeg har. Jeg vet faktisk ikke om hun er bra nok til å avles på engang. Men det er MIN hund, veldig...

Og så er det alle de andre da... Noen kunne jeg helt klart vært foruten. Selv om de er knallbra på alle måter, så er de ikke helt min greie. Og da irriterer jeg meg. Akkurat nå har jeg to valper. Flinke, sosiale, bra valper. Og jeg liker dem jo godt, men tror nok aldri de kommer til å bli MINE. Men det gjenstår å se. Uansett har ikke det noen sammenheng med at de er valper, og gjør faenskap. For det er det jo meningen at valper skal gjøre

[Mentha]

Går dette på kjemi da?

Jeg syns heller ikke det er trivlig å omgås aggressive hunder med drittadferd. Det tror jeg faktisk ikke det er så mange som syns er ok.

Det er sant. Jeg har bare en følelse av at det er dårlig kjemi. Jeg har vært borti noen bikkjer som det ikke alltid klaffa med, Og de har jeg etterhvert bare akseptert at det er sånn de er, og jobba mot et forhold utover at de faktisk er litt spesielle. Jeg har hatt lyst til å bli bedre kjent med dem- Og en slags kjemi har oppstått etterhvert.

Men denne hunden her.. Det er ingenting som jeg draes i mot, ingenting som appellerer til meg med den bikkja. Og den følelsen har jeg aldri hatt før, når det kommer til hunder...

[julnil]

Hva med å innse forskjellen på atferden til et byttedyr og et rovdyr? For byttedyr er det fluktatferd naturlig, mens for et rovdyr er angrep naturlig. Jeg tror de fleste heller ville hatt en hund som flyktet på samme vis som en hest, enn en hest som angrep på samme vis som en hund...

Her snakker vi ikke om angrep på mennesker, så ikke dra det så langt

Og for å bruke ditt eksempel: jeg vil heller ha en hund som sparker meg enn en hest, eller en hund som reiser seg på bakbeina enn en hest.

[Guest Jonna]

Men dårlig kjemi betyr ikke dritthund?

Blaze som jeg sleit lenge med å tilpasse meg, snakke samme språk og lage en fredsavtale tviler jeg på at noen vil kalle en dritthund. Hun er vel også den enkleste kelpie valpen jeg har hatt i hus, lett å trene er hun også, utholdende og stor kamplyst.

Det er absolutt ikke noe feil med hunden som gjør at kjemi ikke stemmer. Kjemi er en følelse ikke en atferd. Som Siri/2ne sa i starten: det er en forelskelse. Og du kan fint både leve og trene en hund (og komme langt) uten å være forelsket.

Også er det som med alt annet: noen mennesker blir lettere forelsket enn andre liksom. Så at noen har kjemi med alle sine hunder tviler jeg egentlig ikke på.

[Siri]

Innenfor hest så finnes det mange "drithester" om jeg skal definere de etter hundefolkets definisjon, men det er sjelden hester får det stemplet eller blir omtalt som dette, eller det er noe som hestefolket går å kverner på hele tiden.

Om man har en hest som er lett på baken, ja så er den lett på baken, og da vet man at man ikke bør stå klint oppi ræva på den hesten, ikke verre enn det. og har du en som er sur i matsituasjon på andre hester, så fordeler man bare maten med litt mellomrom.

Og er det en hest som blir gretten på andre hester som oppholder seg på samme ridebane, og ikke liker å bli passert tett, ja så lar man være å passere tett da. Og er det en hest som slår i vogn, så setter man på en slagreim og ferdig med det.

Men har du en hund som ikke liker å møte andre hunder, så må det analyseres og defineres, og kanskje tilkalles en hundeterapaut. Og så går man og tenker og grubler over det.

Og bjeffer hunden inne når det kommer noen, så er det også et problem osv osv

Dere ser hvor jeg vil hen?

Hva med å bare slappe av litt, senke skuldre? Er dyr det er snakk om, de har lyter og feil, og instinkter ikke minst.

Man man har ikke hesten i hus, man har ikke en hest på stua som vrinsker hver gang noen går forbi døra di og dermed kan plage naboen. Du sover ikke sammen med hesten, du går ikke tur med en hest på verken samme sted eller så ofte som du gjør med en hund. Du tilbringer rett og slett ikke livet ditt sammen med en hest på samme måte som du gjør med en hund. DERFOR kan man ikke sammenligne hundehold og hestehold.

MEN - jeg er enig i at man må være flinkere til å ta hunden som den er, senke skuldrene litt og ikke absolutt analysere hver minste lille uting den måtte finne på å gjøre. Men det er jo også der det kommer inn dette med kjemi: En dritthund blir mye lettere tilgitt sin dusteoppførsel enn en man kanskje ikke liker like godt.

Som jeg skrev over - den enkleste, mest veloppdragne, snilleste og fineste hunden jeg har hatt var nok Babs - hun kunne bodd med hvem som helst uten å lag noen problemer. MEN - jeg greide aldri helt å finne ut av henne. Jeg var selvsagt glad i henne, men de dype, sterke følelsene var der ikke.

Men det er jo sånn - de aller fleste hunder vil man like godt nok til at det er helt ok å tilbringe livet sitt med dem, noen ytterst få har man den helt spesielle kjemien med, mens noen ytterst få greier man aldri å få noen kjemi med. Jeg har heldigvis aldri opplevd å mislike noen av mine hunder, vi har da alltid funnet ut av det med hverandre, selv om de "dype følelsene" kanskje ikke har vært der .

[Nirm]

Hadde dårlig kjemi kommet automatisk med problematferd, så hadde mange fler kvitta seg med nettopp drittbikkjene. Fordi de tar for mye tid til andre ting enn konkurranserettet trening, eller normalt, dagligdags hundehold.

Synes sammenlikningen med forelskelse er ganske bra egentlig. Det var sånn det var med Nirm og meg. Hadde oppdretter sagt at jeg ikke fikk han, så hadde jeg reist derifra og sagt at det ikke var valp til meg i det kullet. Det nytter ikke å være søt valp, så lenge du har funnet HUNDEN i et kull.

[Toril]

Jeg er dypt forelsket nå jeg,i Jäger .Alt stemmer,han er MIN (sorry Mona).

[Mari]

Jeg har omplasset en hund (ikke pga "kjemi"), og det var ikke det du nevner som gjorde prosessen vanskelig å gjennomføre, men det at jeg var redd jeg skulle velge feil ny eier, og dermed risikere at hunden ikke fikk det optimalt bra. Eller i verste fall at noen ville være slem mot han.

Jeg også. Egotrippen min handler om at jeg har blitt superglad i bikkja, og det er vanskelig å bestemme hvor grensen går i forhold til hva jeg kan leve med og ikke. Jeg er ikke i tvil om at hun kunne fått det minst like bra hos noen andre. Jeg føler meg ikke hverken unik eller spesielt flink som hundeeier, helt gjennomsnittlig.

Jeg er heldig på en måte, for om hun må flytte så skal hun tilbake til oppdretter, og ansvaret er ikke mitt.

Jeg har kjemi med bikkja da, så det blit litt på siden. Jeg digger henne faktisk. Men hater begrensingene hennes. Snålt.

[MiO]

Jeg må tilstå at jeg har hatt en sheltie før de to jeg har nå... Det føles som et nederlag å ha gitt opp en hund.

Det var den første hunden jeg kjøpte i voksen alder, og skulle bli min første drømmehund; shetland sheepdog. Jeg er uføretrygdet og ønsket meg en turkamerat og selskap på dagtid.

Kom over en hannvalp, og han var vakker som få, helt nydelig var han. Da jeg fant han på oppdretterens hjemmeside, tok jeg kontakt og spurte om han var ledig. Han var dessverre solgt uken før og hadde alt flyttet. Så gikk det litt tid.... og plutselig ringte oppdretter igjen en dag og spurte om jeg fremdeles var interessert i den hunden. Jo, jeg var jo det. Hadde ikke glemt den vakre valpen. Oppdretter fortalte da at de som hadde kjøpt han, hadde tatt kontakt for å levere han tilbake igjen. Forbløffet spurte jeg hvorfor. Jo, de mente han var aggressiv, sa oppdretter avvisende og med et snøft la til at "jeg har aldri hørt om en aggressiv sheltie". Det hadde ikke jeg heller, så jeg sa jeg ville ta over valpen. Men jeg lurte på hva som kunne få noen til å påstå at en sheltie var aggressiv... men så slo jeg det fra meg. Det stemte sikkert ikke, og hunden var jo så nydelig.

Men så ringte oppdretter igjen få dager etter eller noe sånt. De som eide valpen, hadde ombestemt seg på nytt, nå så det ut til å gå bedre og de ville beholde han likevel, sa de. Tiden gikk. Noen uker? Husker ikke helt, men på ny ble jeg kontaktet av oppdretteren. Nå var det bestemt, de ville returnere han. Kunne jeg møte oppdretter, eieren og valpen på Gardermoen den og den datoen, så kunne jeg få overta han direkte ut av hendene på første eier. Jeg sa ja. Så betatt var jeg.

Men jeg kjente et stikk av tvil i meg. Usett valp... og hva var det med denne hunden som gjorde at de absolutt ikke kunne beholde han og kategoriserte han som "aggressiv"? Jeg satset på at all researchen min var nok, det eksisterer knapt aggressjon i rasen, og ihvertfall ikke mot mennesker. Så jeg tenkte "de tar feil, og tror valpebiting er aggressjon"...!

Hentet valpen på Gardermoen, signerte papirer og fikk broren min til å kjøre oss hjem. Valpen lå rolig i bilen og jeg klappet han hele veien hjem. Alt virket ok.

Hjemme gikk det greit å hilse på familien. Tror det gikk greit et par dager. Hunden var ny i huset, så han var vel litt usikker og følte seg ikke trygg nok til å "vise sitt sanne jeg". Det var stille før stormen. Så brøt ******* løs...

Da jeg bestemte meg for å svare på denne tråden, visste jeg ikke helt om orket i detaljer. Men jeg må, for at folk skal forstå hvordan han var. For han var helt gal. Flekket tenner, bjeffet og knurret mot oss, helt uten grunn. Han bjeffet hele tiden. Uansett om noe skjedde eller ikke. Sto bare og stirret på oss, inn i øynene, og knurret, bjeffet og snerret. Han gikk løs på alle som beveget seg, alle som prøvde å gå over gulvet ble bitt så blodet rant av oss alle. Det var rett og slett ikke vanlig valpebiting. Dyret flekket jo tenner og snerret!

Sønnen min begynte å gråte og lurte på om vi "skulle bo med den slemme hunden for alltid"....Han var livredd hunden og våget ikke gå ut i stua fra rommet sitt hvis hunden var løs. Han ropte før han gikk ut av rommet; "Mamma, kan du holde hunden mens jeg går bort til kjøkkenet?" Så måtte jeg holde hunden, som forsøkte å kjempe seg løs for å løpe bort og bite i beina.

Hunden var helt rabiat, den sto på gulvet og bjeffet rasende på oss, helt uten videre. Vi var forvirret og forsto ingenting. Hva var det han ikke likte ved oss? For det var sånn det virket, som om hunden rett og slett IKKE LIKTE oss!? Det var rett og slett ingen kjemi overhodet mellom oss, bare dårlig.

Eksempel: jeg sitter i sofaen, ser på tv og legger ikke merke til at hunden kommer opp rett ved siden av meg. Ikke før de flekkede tennene og bjeffene er få cm fra fjeset mitt. Man blir jo sinnsykt redd i sånne situasjoner, så det var ikke få ganger jeg skvatt ut av sofaen... Og han gjorde det samme når vi sov. Kunne liste seg innpå deg der du lå og sov og ante fred og ingen fare, og så plutselig ble du revet ut av søvnen av hans hissige bjeff bare få cm fra puta der du hadde ansiktet ditt...! Dette gjorde han hver morgen.

Han beit meg nesten i ansiktet mer enn en gang. Jeg satt i sofaen og han kom opp på siden av meg. Sto der litt og så plutselig kastet han seg frem og beit etter ansiktet mitt. Fikk heldigvis verget ansiktet med armen og dyttet han vekk i brøkdelen av et sekund før det var for sent. Igjen virket han sint for noe, men jeg kunne ikke for mitt bare liv skjønne hvorfor. Var utrolig lei meg i denne perioden, for jeg følte at jeg feilet.... når ikke en gang en hund kan like meg, liksom...

Men det var ikke bare meg. Alle i familien var redd han. Vi skjønte ingenting. Han var så utrolig SINT på oss hele tiden. Hver eneste dag kunne han få det som så ut som sinte utfall og stå der og bare bjeffe, bjeffe og bjeffe mot oss. Midt i stua sto han og gjorde dette, helt uten påviselig grunn. Han skremte oss. Hva var det han ville ? Hvorfor utagerte han så voldsomt til og med mot folk som ikke engang så på han (vi sov, så på tv eller evt så på han, spilte ingen rolle). Det var ingenting jeg vet om som vi gjorde som overhodet kunne tirre han eller terge han. Jeg forsøkte å gi han mer og mer oppmerksomhet, for jeg tenkte kanskje utfallene var et rop om det. Men han var like forbannet likevel, flekket tenner og bjeffet og trakk seg unna. Andre ganger ville han ha kos, men da satt jeg der og skalv litt mens jeg klappet han. Ville han bråsnu seg igjen og glefse etter ansiktet mitt igjen?

Det demret rimelig fort for meg hva de første eierne hadde ment når de påsto at han var aggressiv. Jeg har aldri hørt om en sheltie som dette. Aldri. Han var ikke bare sint, han var veldig stor også. Dobbelt så stor som normalt. På tur møtte jeg stadig folk som lurte på om det var en collie. En gang var det en fyr som selv eide en collie som spurte meg om jeg var "blitt lurt" og hadde fått en collie istedenfor en sheltie, han kunne bare ikke tro meg når jeg sa at den store valpen var en sheltie. Størrelsen gjorde det jo litt verre når han (valpen) i tillegg hadde det temperamentet han hadde...

Vi var redde, vi blødde hver dag, og det var bare spørsmål om tid før han fikk tak i ansiktet på en av oss når han fikk utbruddene sine. Vi var fortvilet og ante ikke hva vi skulle gjøre. Men det verste av alt var at jeg hadde migrene hver eneste dag. Det var stress og redsel, rett og slett. Han bjeffet jo fra morgen til kveld, innendørs og utendørs, spilte ingen rolle. Bjeffingen, de skarpe evige bjeffene sammen med det faktum at jeg faktisk var redd for en hund som var få måneder gammel... migrene dag ut og dag inn. Til tross for migrene måtte jeg slepe meg ut på tur med han hver dag, og det var sinnsykt slitsomt.

Jeg var utrolig lei meg, for jeg følte at jeg feilet på alle områder. Hvorfor likte han oss ikke? Vi hadde jo ikke gjort han noe, forsøkte bare å være snille og greie og kose med han. Men etter en periode innså jeg at jeg ikke maktet mer. Hunden var rett og slett for mye for oss. Sønnen min var livredd hunden, og mannen min var sint og angret på at han sa ja til hele hundekjøpet. Jeg sleit med daglig migrene pga stress og lydnivå, og jeg måtte til slutt dessverre kaste inn håndkleet og si til oppdretter at jeg ikke maktet mer. Den hunden var rett og slett ikke den rette for en nybegynner som meg. Den krevde en langt mer erfaren hundeeier, som kanskje kunne se gjennom alle de hissige utfallene og få roet den og taklet den hunden.

Han ble returnert hjemme hos oppdretter. Det var mannen min som kjørte avgårde og leverte han, jeg bare gråt og orket ikke være med. Mannen min kom hjem og var imponert over oppdretters andre hunder som de hadde hjemme. De var snille, rolige og snille. Ingen som beit og snerret sånn som vår...

Etter hva jeg hørte, så havnet hunden etter kort tid hos en ny, erfaren hundeeier som hadde hatt flere collier tidligere. Hvordan det gikk der, vet jeg ikke. Oppdretter ble ikke så blid på meg da jeg ga opp.... det er jeg veldig lei meg for, for jeg følte helt ærlig ikke at jeg maktet en så spesiell hund.

Det gikk noe tid, noen måneder, og jeg gjorde en hel del research. Siden jeg ikke jobber, hadde jeg tid. Jeg satt i timesvis foran pc'en hver dag og leste om rasen, forsøkte å finne NOE opplysninger om at det fantes aggressive hunder blant dem, om det var noe problem osv. Kunne ikke finne noe som helst om det. Ingenting. Jeg hadde etterhvert kjøpt mange sheltie-bøker om rasen, og ingen av dem nevnte noengang noe om aggressjon - sånn er rasen rett og slett ikke. Etterhvert ble jeg mer og mer overbevist om at den hunden hadde vært en sånn "once in a life time" hund... du møter ikke på en sånn sheltie igjen. Det var rett og slett maks uflaks og sinnsykt dårlig kjemi mellom oss. Kan ikke ha vært noe annet. Men han hadde da dårlig kjemi med de forrige eierne også da...

Det var fortvilende å tenke på at den hunden skulle ødelegge hele min fremtid og skremme meg vekk fra tanken på et liv med en sheltie. Jeg ønsket meg sånn en normal sheltie! Etterhvert, etter samtaler med mannen min og sønnen min, der jeg faktisk garanterte dem at det ville ikke skje igjen at vi fikk et sånt individ, så gikk de med på at vi skaffet en ny sheltie.

En dag fant jeg den nye hunden, en annen oppdretter i et annet fylke. Jeg valgte en tispe denne gangen, og hun viste seg å være den nydeligste og snilleste hunden jeg noengang har møtt. Så herlig! Midt i blinken. Traff meg rett i hjerterota da jeg var og kikket på henne i valpekassa, tre uker før leveringstidspunktet. Da hun kom hjem til oss, viste det seg at hun var akkurat som rasen pleier å være; hun var snill og grei som dagen var lang, lettlært og vennlig, oppmerksom og kontaktsøkende, og vi følte oss trygge med henne omtrent fra dag en. Guttungen i huset var noe skeptisk først, etter erfaringen med første hunden, men det tok bare noen dager før han skjønte at DETTE var slik en valp faktisk skal være :- )

I dag har jeg to sheltier!

[Renate A]

@MiO Det høres fælt ut å leve sammen et sånt "monster", spesielt når sønnen deres ikke kunne gå fra rom til rom uten å være livredd

På meg så høres det nesten ut som det må ha skjedd noe med hjernen hans, hunder som plages med dette blir ofte sånn som du forklarer, har hørt om mange som bare har flydd på og blitt umulig å stoppe uten at folk må gå veldig sterk inn.

Jeg syntes det bare var fornuftig å sende han tilbake,du har ikke feilet.

Syntes oppdretter feilet her ved å sende han til noen som skal ha hund for første gang og som har et barn, han kunne jo drept hele lysten deres til å skaffe dere en ny hund i ettertid.

[Raksha]

@MiO Helt ærlig? Det der høres ut som en fullstendig skrudd hund, og har i min verden ikke noe med kjemi å gjøre. Får helt vondt av å lese historien, og veldig glad den har en happy ending med at du har to sheltier nå som dere trives med!

[Sanne]

Først av alt, det finnes da ikke noe sånt som plagsom valp

Og tja, jeg og bichonen vår har vel ikke all verdens av kjemi! Det er jo et sterkt bånd der, men det er nok mange han hadde valgt framfor meg. Minst 3 av våre venner hadde han heller blitt med, enn meg. Han hadde valgt samboer og hennes mor framfor meg osv. Vi krasjer litt personlighetsmessig. Jeg har adhd og derav er jeg stort sett alltid høy på stress. Han takler stress dårlig. Jeg har en veldig intens måte å være på, gjerne mye hyperaktivitet, og kanskje litt for "røff" for han. Han er rolig og litt forsiktig. Det sier seg jo selv at det er en dårlig match av personligheter. Jeg krasjer med mange folk også, pga min ekstreme væremåte og hvor voldsomt ekstrovert jeg er. Men han er 10 år og jeg har kjent han helt siden samboer fikk han. Han har vært min også, siden 2007. Så det er klart jeg elsker han hinsides og aldri i livet ville hatt en hverdag uten han

Men om samboer i verste fall skulle dø, så tror jeg det er flere plasser han ville hatt det bedre enn hos meg. Litt vondt å si det, men det er nok sant! Og jeg hadde ikke tviholdt på han om svigermor ville ha han, fordi han digger henne! På gitte dager tror jeg han synes jeg er ubehagelig rett og slett, og han er alltid veldig obs på meg og min sinnstilstand. Jeg kan ikke gå med han feks, fordi jeg påvirker han negativt. Hos meg er han en jagende, bjeffende utagerende liten tosk. Hos samboer er han stort sett en drøm. Jeg må alltid være supermild og suuuuperforsiktig og lys stemme, for at han ikke skal tro jeg er sur. Wtf liksom, jeg er aldri sur Men jeg tror han har dårligere kjemi til meg, enn jeg har til han. Jeg digger den hunden, sånn selv om bichon kanskje ikke er helt rett rasevalg for meg, og det eneste andre bichonindividet jeg har kjent, gikk meg litt på nervene, så er Bamse bare en herlig liten fyr!

Det er svært få hunder jeg ikke går overens med. Den eneste jeg kan tenke på er den andre bichonen, som jeg syntes var litt slitsom. Men jeg har møtt mye rart av hunder, og som regel elsker jeg dem alle fra første stund! Og de aller fleste fungerer utmerket med meg, utenom lille Bamsen vår


Med Shensi (og vår forrige lundis) er det full klaff begge veier. Der føler jeg den samme kjemien fra dem, som jeg har til dem. Med Bamse føles det ofte som det bare er jeg som har kjemi, ikke han... Lundisene er litt mer fortrolig med min ekstreme måte å være på. Hopp og sprett, røff kos der jeg løfter dem opp og bare knusekoser dem, både Ulrik og Shensi liker det. Min til tider høylytte litt "utagerende" væremåte, har alltid invitert dem til lek, mens Bamse trekker seg unna da, med mindre jeg setter opp pipestemme.

Ulrik var min once in a lifetimer. Det var han og meg alltid. Om han ikke var med, følte folk at noe ved meg manglet. Og jeg savner han like smertefullt og intenst i dag, over fire år etter han ble avlivet. Det er det sterkeste båndet jeg har hatt til noe levende vesen noen gang, og når han ble avlivet føltes det som en del av meg var borte, og sånn føles det fremdeles. Et tomrom, som bare er vondt, fremmed og ekkelt! Han var en dritthund av dimensjoner, kåt, ulydig og rampete. Men det meste bare lo jeg av. Og han kunne få meg til å flire uansett hva han gjorde. Min sjelevenn uten tvil! Og det å dra til dyrlegen for å avlive den du elsker mest av alt i verden, det er det verste jeg har gjort.
Det er kjemi, og den satt som et skudd fra det sekundet jeg møtte han. Da bare visste jeg at dette ville bli spesielt!

jeg håper jeg slipper et så sterkt bånd til noen som helst igjen. Fordi det er så intenst, så altoppslukende og så smertefullt når man må ta farvel!

Jeg tror man vet det tidlig rett og slett. Men samtidig tror jeg ikke jeg evner å synes en hund er plagsom. Da må den være uoppdragen altså! Enkelte er litt slitsomme og kan gå meg litt på nervene, men ikke verre enn at man må le av det.