Å korrigere en tilsynelatende myk hund.

[soelvd]

En venninne av meg fra en annen kant av landet fikk et spørsmål alá dette servert av ei som har vært i norgestoppen i LP i mange år. Vi diskuterte det på chatten og måtte dele det her.

På chatten ble det snakk om en hund som leker altfor voldsomt med katten (lek) og har fått tydelig og klar beskjed om at hun må kutte ut (stemme, kroppsspråk og tatt i nakkeskinnet). Eier oppfatter hunden som myk og at den blir veldig unnskyldende og "pysete" rett etterpå. Allikevel gjentar hunden det uten å mukke.

Ofte hører vi jo om "myke" hunder.

Når en myk hund får tydelig og klar korreksjon om å la noe være men allikevel gjentar det tilsynelatende uten en bekymring hva angår konsekvens, er den da myk? Eller kanskje riktigere, er den egentlig korrigert rett/tydelig/hardt nok selv om den virket myk (tydelig kroppsspråk?) der og da?

(For ordens skyld, ikke la dette bli en diskusjon om alternative måter til korrigering eller hvorvidt korrigering er det rette).

[Malamuten]

En venninne av meg fra en annen kant av landet fikk et spørsmål alá dette servert av ei som har vært i norgestoppen i LP i mange år. Vi diskuterte det på chatten og måtte dele det her.

På chatten ble det snakk om en hund som leker altfor voldsomt med katten (lek) og har fått tydelig og klar beskjed om at hun må kutte ut (stemme, kroppsspråk og tatt i nakkeskinnet). Eier oppfatter hunden som myk og at den blir veldig unnskyldende og "pysete" rett etterpå. Allikevel gjentar hunden det uten å mukke.

Ofte hører vi jo om "myke" hunder.

Når en myk hund får tydelig og klar korreksjon om å la noe være men allikevel gjentar det tilsynelatende uten en bekymring hva angår konsekvens, er den da myk? Eller kanskje riktigere, er den egentlig korrigert rett/tydelig/hardt nok selv om den virket myk (tydelig kroppsspråk?) der og da?

(For ordens skyld, ikke la dette bli en diskusjon om alternative måter til korrigering eller hvorvidt korrigering er det rette).

Uavhengig av hunden så har den jo da blitt korrigert feil fordi korreksjonen virket ikke. Det sagt så er det mange måter og korrigere på, og tak i nakkeskinnet er for min del ikke en korrigering. Det er straff som gjerne fører til smiskende hund fordi det blir en stor konflikt der og ofte lite læring. Det er gjerne ikke styrke på korrigering som er det viktige, men at det er noe hunden forstår klart og tydelig og her er det jo veldig individuelt hva som fungerer og hvordan.

[Arielle]

Ja det er nok en myk hund. Feks. Lea som jeg hadde var en myk hund med en utrolig respekt for meg. Ikke respekt for at hun var tatt men sikkert mer for ta jeg er en tydelig og klar person. Utstråler nok en del sikkerhet i det jeg gjør og hun ble da veldig var for mine beskjeder. Under trening var hun veldig førbar og gjorde alt for å gjøre ting bra nok. Trengte aldri harde korrigeringer på henne. Ivo er en stein hard hund, tåler mye og bryr seg forholdsvis lite om korrigering. Han er også veldig gira på å gjøre ting rett på under trening og jobber steinhardt hvis jeg gir kommer med den strenge stemmen hvis han slurver feks.

Begge to helt vidt forskjellige hunder når det kommer til korrigering. Ivo kunne jeg nok ristet og han hadde nok bare ristet det av seg og logret igjen noen sekunder senere. Lea ble mer smiskete med en gang jeg korrigerte henne. Begge hundene kan godt finne på å gjøre noe de ikke hadde lov til en liten stund etter at de ble korrigert, men Lea var en svak hund mentalt. Det kom frem på korrigeringen at hun var myk men også på andre ting. I hverdag kom det ikke så veldig tydelig frem men under pressede situasjoner i konkurransesetting så kom svakheten frem. Sannsynligvis er det en blanding av at de ikke er korrigert rett og hardt nok. En hund som blir totalt satt ut, smiskete, krypende og unnskyldende er i mine øyne en usikker hund vell så mye som en myk en. Lea var myk og pysete. Hun var rett og slett ikke mentalt sterk nok under høyt press(snakker ikke om hverdagslige ting). Kombinasjonen meg og henne var nok heller ikke bra siden jeg er ganske så tydelig og sterk i kroppspråket og hun var ekstremt klengete til meg. Om hunden er myk eller usikker kan jo diskuteres om er det samme. Det kan være det samme eller ha sammenheng, og det trenger ikke være det samme i det hele tatt mener jeg. Jeg har sett hunder som jeg ser på som mentalt sterke og ikke myk i det hele tatt som alikevell har vært veldig var på korrigering og det har det kommet mer frem at det er hunden som er usikker på eier. Det kan være at eier har tatt hunden for mange ganger uten at den burde tas, på feil plasser, med feil metode og det har kommet tydelig frem flere ganger at hunden har blitt tatt for å feil i treningssammenheng der hunden faktisk ikke burde tas. Da snakker jeg om at hunden jobber, prøver og vil men ikke har nok forståelse for hva den skal gjøre og feiler. Eieren ser ikke dette og korrigerer hunden og hunden blir usikker for den prøver. Sånne ting kan gjøre hunden usikker og den blir da usikker på veier og ekstra var for korrigering.

Lea lekte også med katten og det gikk ganske heftig for seg av og til. Det samme gjorde hun med Ivo og hun hadde ingen forrståelse for at min korrigering var pga. leken med katten. Det som måtte gjøres der var å gi henne en beskjed om å ligge en plass, brøt hun denne kommandoen for å gå en annen plass eller leke med katten så ble hun korriger for å bryte min kommando og igjen få ny beskjed og å legge seg. Det var 0 problem overhode for da ble hun korrigert av meg for å bryte min kommando og igjen få ny kommando etter korrigering. Min oppfattning er ofte at en del hunder få kjeft for at de gjorde noe galt, hunden forstår ikke helt hva og smisker med eier for å "finne ut hva h*n gjorde galt". De fleste korrigeringene jeg kommer med er somregel etterfulgt av en ny beskjed. Nei galt - rute eller neeeei - ut av kjøkkenet. De får altså en beskjed om at nei du gjorde noe gale men etterfulgt av en beskjed om HVA vi vil. Korrigering på at hunden lekte med katten blir vell mer NEI og ikke etterfulgt av hva vi egentlig ville. Så hvis hunden leker med katten og får NEI så er det kanskje heller lurt å gi en beskjed om å legge seg. Altså NEI slutt å lek med katten og så legg deg i sengen - for jeg vil heller det enn at du leker med katten.. Da blir jo igjen lek meg katten "straffet" med korrigering og at den må legge seg. Hver gang den leker med katten og får et nei og beskjed om å legge seg så tar de vell hintet tenker jeg.

Så jeg tror det kommer helt ann på situasjon, hunden og tidligere erfaringer. Enten forstår den ikke og blir usikker, den kan være usikker på eier i utangspunkte, den kan være en myk hund. Men i dette tilfellet så er det vanskelig å si om hunden er myk eller ikke men uansett så er det nok ikke den hardeste hunden sånn som Ivo feks. er. Mye tyder for min del i hvert fall på dette ikke blir angrepet på rette måten.

Endret 5. Desember 2013 av Arielle

[Guest 2ne]

Min første umiddelbare tanke er jo at eier går inn for seint og at lysta til å leke med katten overdøver straffen. I kombinasjon, ikke enten eller. Løsninga, tror jeg, er å avbryte de før, og være konsekvent på det.

[Nowisclee]

Enig i det Arielle sier, jeg har troen på at et Nei må være etterfulgt av hva vi faktisk ønsker de skal gjøre. De vil leke med katten, vi avbryter/korrigerer og sier nei, de stopper der og da, smisker/"spør hva de skal gjøre", vi følger ikke opp og de går tilbake til det som var morsomt.

Et "Nei" og så f.eks "legg deg" eller annen kommando, og være konsekvent på den andre kommandoen, tror jeg kan være en god løsning. Gi hunden noe annet å gjøre, en arbeidsoppgave (som f.eks legg deg) eller noe annet å konsentrere seg om, når du har avbrutt den i det den ser på som kjempemorsom lek?

[Margrete]

Nei, det ser jeg ikke på som en myk hund. Smisk og fortsetter rabalderet etterpå er ikke en myk hund. Som 2ne og Mallamuten sier; det er en hund hvor korrigeringa kommer for sent og totalt feil i styrke.

Moren til Nix og Nix er av den typen der. Treffer du rett så vil hun avslutte det hun driver med for godt (ihvertfall til neste gang jeg ikke følger godt nok med) treffer jeg feil, vil hun smiske og styre noe veldig. Hun vil likevel fortsette atferden noen minutter etterpå om sjansen byr seg. Jeg opplever ikke Uta som myk, jeg opplever henne som, tja, blir det riktig å si førervàr mon tro. Eks hos Nix hvor jeg traff fullstendig riktig og uten å skade henne. "Legg deg og vent der" en hverdagskommando jeg bruker under trening og prat med instruktør/andre som kommer med råd og meninger. Dette er en regel hun burde kunne godt men har likevel brutt flere ganger og jeg ikke har vært konsekvent. Denne dagen så brøt hun øyeblikkelig og jeg la henne tilbake mange ganger og ga godbiter og ros, likevel reiste hun og seg, hormontrollet. Da ble jeg "sint" gikk inn, snakket hardt til henne, tok henne i halsbåndet og la henne ned, gikk i fra og var sint i ganglaget mitt. Ligg for ****! Jeg må ha truffet fullstendig riktig for hunden har aldri reist seg fra den "legg deg" kommandoen igjen. Vi gikk ut å trene noen minutter etter, og hun var normal og fjollete. Mens en annen gang der jeg ikke har truffet rett har hun faktisk reagert og jeg har måttet bruke tid på å bygge opp igjen. Eksempel: Gå i bånd med Asti... Asti er en bølle og klarer ikke å ha fire bein i bakken på tur. Så jeg har blitt sint på han, resultat, ett stk krypende Nix og en like blid Asti.

Mange vil nok si at Nix er myk, og hun er ikke spesielt sterk, men myk næh synes ikke det. Enda ett eksempel fra gullet mitt (sorry) er fra trening på onsdag. Da skulle figurant fremprovosere litt bytteforsvar, og det gjør man ved å "skremme" litt. Hun likte det ikke, men sto i det likevel, hun vekslet mellom puta og fig, men det synes ikke jeg er ett direkte mykhetstegn. Hun har ikke ressursforsvar på en flekk og synes nok idioten med buksa var teit som ikke ville leke med henne. Hun kunne ha trukket seg og løp å gjemt seg bak meg, men hun sto i det. Hun skremte slasken på flukt og ble rimelig høy på seg selv i ettertid

Jeg har møtte igjen søsteren til Nix og hun ser ut til å være av samme kaliber. Hva kaller man det? Har man noen ord som beskriver det der? Altså, tåler en real trøkk om det er rettferdig og riktig, men dør litt om det er urettferdig og feil.

Beklager at jeg drar inn mine hunder i denne diskusjonen, men jeg synes Nix er ett så godt eksempel på spørsmålet.

[borderen]

Myke hunder kan også ha høy motivasjon (i dette tilfellet høy motivasjon til å leke med katta). Myke hunder er følsomme på kroppsspråk og stemmebruk og blir lett smiskete. Men myke hunder er ikke nødvendigvis lettere å trene i den forstand at de tar nei for et nei. Så ja, jeg tror det er en myk hund. Det betyr likevel ikke at hunden ikke kan korrigeres. Det betyr bare at hunden gir en litt mer voldsom respons ved å "please" etter en korreksjon.

[simira]

Myke hunder kan også ha høy motivasjon (i dette tilfellet høy motivasjon til å leke med katta). Myke hunder er følsomme på kroppsspråk og stemmebruk og blir lett smiskete. Men myke hunder er ikke nødvendigvis lettere å trene i den forstand at de tar nei for et nei. Så ja, jeg tror det er en myk hund. Det betyr likevel ikke at hunden ikke kan korrigeres. Det betyr bare at hunden gir en litt mer voldsom respons ved å "please" etter en korreksjon.

Mener du da at det vil fungere, som andre over her sier, å korrigere hardere og/eller tidligere?

[Guest 2ne]

Mener du da at det vil fungere, som andre over her sier, å korrigere hardere og/eller tidligere?

Man bør vel velge en av de, og jeg ville gått for tidligere fremfor hardere. Mest fordi jeg er for lat til å gidde å bruke masse energi på å korrigere hardere

[simira]

Man bør vel velge en av de, og jeg ville gått for tidligere fremfor hardere. Mest fordi jeg er for lat til å gidde å bruke masse energi på å korrigere hardere

Om man korrigerer hardere uten å endre timingen så er man vel like langt, om ikke litt verre ute å kjøre...

[Guest 2ne]

Om man korrigerer hardere uten å endre timingen så er man vel like langt, om ikke litt verre ute å kjøre...

Det var du som skreiv og/eller, jeg svarte hva jeg ville ha gjort Men nja. Straffer du hardt nok, er ubehaget ved å leke med katta større enn behaget ved å leke med katta.

[Anette]

Nei. Fordi hadde det vært Issi hadde jeg bare trengt å si nei/kremte. Til nød ta tak i hun. Hun var myk.

[Guest Kåre Lise]

I ett tilfelle som dette vil jeg tro at eieren kanskje vegrer seg mot å korrigere hardere om i det hele tatt gripe inn når det gjentar seg.

Eier oppfatter hunden som myk og at den blir veldig unnskyldende og "pysete" rett etterpå. Allikevel gjentar hunden det uten å mukke.

Hva gjør eieren når hunden gjentar katteleken? Jeg oppfatter dette litt som at eieren lar hunden gjenta kattejakta uten å gripe særlig inn. Det virket jo ikke første gangen, hunden ble jo bare unnskyldende og "pysete" så hvorfor fortsette med noe som ikke virker?

[borderen]

Mener du da at det vil fungere, som andre over her sier, å korrigere hardere og/eller tidligere?

Du, det er helt umulig å si uten å ha sett hunden. Jeg bare ville påpeke at det er ikke alltid slik at en myk hund tar et nei for et nei. Det kommer an på hvor høy motivasjonen er for det hunden selv ønsker å oppnå.

[C.J]

Hvis adferden ikke synker i frekvens etter straff/korreksjon, er ikke straffen/korreksjonen per definisjon en straff/korreksjon, sett fra hundens ståsted. Enkelt og greit. Eller så har man faktisk ikke straffet adferden man mente å straffe på grunn av feil timing. Ellers tenker jeg litt som borderen, at hunden kan ha høy motivasjon for å jage katten, men likevel være "myk".

[Guest Jonna]

Jo høyere motivasjon/drifter jo hardere kan/må man korrigere.

Jeg har også en myk hund, men jeg vet ikke om jeg heller skal kalle henne en ekstremt sammerbeidsvillig hund. Når hun først er i drift så må/kan jeg gå hardere enn enn hverdags korreksjonen som er "nei" i normalt stemmeleie (forsåelsen for ordet nei er jo der alt).

For å korrigere henne fra kattejakt, noe jeg prøvde flere ganger, fant jeg tilslutt ut hva som fungerte ved en tilfeldighet.

Og det var å fange henne i luften i det hun hoppet over gjerdet for å ta kattjævelen. Da fikk jeg faktisk bare tak i en kroppsdel, dette var vondt og jeg slang henne over på rett side av gjerdet. DA først var korreksjonen sterkere enn kattejakten.

Hunder svarer også på forskjellig måter, noen blir "smiskete/intense", også har jeg Blaze: korrigerer jeg rett så er det "ok" korrigerer jeg feil så får jeg svar på hvor idiot jeg er. Nå lærte jeg det iløpet av første året hvor grensene hennes går, men samme hunden hang i gjeterhund kjeppen til instruktøren når vi var på sau, da var driften så høy at enhver form for korrigering måtte komme fra meg for å ha en verdi. Alt annet var urettferdig og uforståelig.

Ble kanskje litt rotete, men jeg har enda ikke opplevd at en hund jeg har hatt i hus korrigeres på samme måte. De har forsjellige knapper som trykkes på og forsjellige måter å motta korreksjon på. Enkelte hunder jeg har hatt har vært "suge tak i" hunder, andre har vært rolig "nei" hunder, andre har måtte ha en fysisk berøring for at det skal "telle" osv osv

Felles for de alle har vært at det har vært driftige hunder, godt sammarbeid, god lek osv osv. Får jeg ikke svar på korreksjonen så øker konsekvensen-enkelt og greit.

[soelvd]

La meg komme med et eksempel til:

Vi har Tipsy i hus for tiden og hun stjeler mat. Jeg kan ta henne på fersken ved å følge med og virkelig brøle, hoppe opp og skremme henne i det jeg ser hun tenker tanken og snur nesa mot maten på bordet, der føler jeg timingen er veldig riktig. Hun kryper avgårde med halen hengende og legger seg i gangen leeenge. Altså verken smiskende eller beklagende, bare skikkelig "uæh, det der var guffent". Allikevel gjør hun det igjen - rett foran nesen min - uten å mukke. Monti er absolutt ingen myk hund, men hadde jeg klart å fremkalle den reaksjonen hos han så hadde han IKKE prøvd seg igjen. Hva da? Tipsy ser jo ut som hun heller vil dø enn å gjøre det der igjen, men allikevel gjentar det seg gang på gang. Er driftene mot mat for sterke?

[Guest Jonna]

La meg komme med et eksempel til:

Vi har Tipsy i hus for tiden og hun stjeler mat. Jeg kan ta henne på fersken ved å følge med og virkelig brøle, hoppe opp og skremme henne i det jeg ser hun tenker tanken og snur nesa mot maten på bordet, der føler jeg timingen er veldig riktig. Hun kryper avgårde med halen hengende og legger seg i gangen leeenge. Altså verken smiskende eller beklagende, bare skikkelig "uæh, det der var guffent". Allikevel gjør hun det igjen - rett foran nesen min - uten å mukke. Monti er absolutt ingen myk hund, men hadde jeg klart å fremkalle den reaksjonen hos han så hadde han IKKE prøvd seg igjen. Hva da? Tipsy ser jo ut som hun heller vil dø enn å gjøre det der igjen, men allikevel gjentar det seg gang på gang. Er driftene mot mat for sterke?

Tja jeg har med slike hunder som ikke tar slike korrekser ikke sagt en dritt jeg og hatt noe hardt nok, men mykt nok til å ikke skade å kylt det i kroppen på hunden og brølt nei samtidig og rett etterpå lent meg tilbake i sofaen og latet som ikke noe har skjedd.

Jeg syns det høres mer ut som feil korreksjon i forhold til handling/hund egentlig.

MEN for noen hunder vil aldri korreksjonen bli stor nok i forhold til målet. Det fins nok av eksempler på strøm på full styrke og hunder som fortsatt sleper seg omtrent etter sau. Ingen korreks er sterk nok i forhold til målet. Og noen hunder kan faktisk være slik på mat også.

En kompis av meg hadde en som var slik på mat, helt til den dagen han tok bikkjen på fersken med halva kroppen nedi försekken. Den korreksen hunden fikk med hode nedi sekken uten at han skjønnte hva det var som korrigerte den gjor at den iallefall sluttet bryte seg inn etter bikkjemat.

Det er ikke alltid "sinna eier" er den korrekte korreksjonen. Noen ganger er det rett og slett at det kommer som "lyn fra åpen himmel" og ikke nødvendigvis styrken som teller.

[Kennel XO]

Veldig enig i det JeanetteH skriver.

Det er utrolig mange faktorer som spiller inn og hvor hard/vek hunden er har ikke nødvendigvis så mye å si slik jeg ser det. Hunden har tydeligvis veldig høy motivasjon for å leke med katten. Dermed har den sikkert også veldig mange løsninger på det å leke for voldsomt. Den har da lært at å leke slik med katten er lov, sikkert også veldig gøy for hunden og dermed veldig selvforsterkende. Skal man klare å endre dette kan hunden aldri få leke med katten når det går over grensen for hva eier mener er greit, den må stoppes før det får utviklet seg hver eneste gang og over lengre tid. Slik som jeg forstår dette handler det om avlæring. Jeg tror det er ekstremt vanskelig å være konsekvent nok slik at hunden klarer å forstå en slik regel...at å leke litt er greit, men å leke voldsomt er ikke greit.

Det samme gjelder dette med å stjele mat fra benken. Hunden har erfart at å stjele er en mulighet. Veldig selvforsterkende adferd for en matglad hund. Klarer man ikke å være konsekvent med at det i en lang periode ikke er mulig å stjele og den får en og annen løsning på dette vil hunden aldri slutte å prøve. Når det gjelder ting som betyr noe for hundene som å kunne stjele mat, jakte, leke klarer man ikke å være konsekvent med dette hele veien vil hundene rett og slett aldri slutte å prøve. Dette er en av grunnene til at jeg for eksempel valpe sikrer hjemmet mitt, jeg blokkerer rett og slett for muligheten til at de skal få løsninger på adferd jeg ikke ønsker. Er det aldri mat på benken vil de heller aldri lære muligheten til å stjele og dette blir ikke et tema. Det samme gjelder katten (vi har katt). Valp og katt får aldri være alene og å leke med katten er ikke lov fra dag en. Det er ikke så lett for en hund å forstå at noe er lov som valp, men ikke lov som voksen.

[Nowisclee]

I forhold til korreksjon så er jeg litt på linje med JeanetteH her. Det hjelper ikke om bikkja er "dritredd"/har respekt for hva eier reagerer hardt på, om den har mye motivasjon for noe. Da vil den som regel prøve igjen med en gang du snur ryggen til. Men hvis bikkja står med hodet i forsekken, som JeanetteH fortalte om, og bikkja faktisk ikke ser hva som skjer, ikke hører eiers stemme som brøler FY SKAMME DEG DIN DRITTBIKKJE! (for det er jo for hunden som regel bare et brøl, ikke en kommando akkurat..), men det skjer bare noe dritskummelt fordi hodet er oppi sekken, da vil bikkja unngå sekken.

Altså, om jeg går inn og græbber Lundii når hun stjeler mat fra Chiara sin skål, så tror jeg ikke Lundii ser det som en korreks, hun ser det som utagering/ressursforsvar fra min side, tror jeg, sånn i forhold til hundepsykologi. En hund i en flokk går ikke inn og forteller en annen bikkje at den skal drite i å tygge på den roten/pinnen der, for den pinnen skal ligge akkurat der. Men hvis det skjer noe skikkelig ekkelt/skummelt uten en direkte link til noe annet, så er det da skummelt å tygge pinne. U see?

Så hvis jeg vil at bikkja mi skal drite i å prøve å ta mat fra bordet så reagerer jeg når bikkja ikke ser. Med å kaste en tom melkekartong eller whatever. Noe som skremmer bikkja fra å nærme seg tallerkenen på bordet igjen, ikke noe som skremmer bikkja fra å nærme seg bordet når JEG er der.

[Tabris]

Bare en liten historie angående drifter for mat og korreksjon. Man kan gjerne diskutere om metodene i denne historien var spesielt etisk forsvarlig og konstruktive, men dette er mange år siden.

Ei venninne av meg hadde ei ung husky-tispe. De hadde også flere katter, og hun ville lære huskyen og holde seg unna skålen med kattemat. Dette hadde fungert fint på schäferen hennes, og flere andre hunder hun hadde hatt. Men ingen "Nei!", avledning eller noe annet hjalp det spøtt. Hun tok hunden så kraftig fysisk som hun våget uten at hun syntes det bikket over til å bli uetisk, men det hadde ingen effekt.

Hun forsøkte å legge pepper, sitron og annet i maten i håp om at det ville gjøre maten uinteressant for hunden, men alt gikk ned. I desperasjon endte de med å legge ei musefelle i kattematen. Husken travet inn på kjøkkenet, de hørte *snapp* i det musefella slo igjen, men ikke et pip fra hunden. Hunden kom labbende inn i stua med fella hengende i leppa uten et ynk. De fjernet fella, og det første huskyen gjorde var å snu og gå tilbake til kattematen.

Da ga de opp.

[Malamuten]

La meg komme med et eksempel til:

Vi har Tipsy i hus for tiden og hun stjeler mat. Jeg kan ta henne på fersken ved å følge med og virkelig brøle, hoppe opp og skremme henne i det jeg ser hun tenker tanken og snur nesa mot maten på bordet, der føler jeg timingen er veldig riktig. Hun kryper avgårde med halen hengende og legger seg i gangen leeenge. Altså verken smiskende eller beklagende, bare skikkelig "uæh, det der var guffent". Allikevel gjør hun det igjen - rett foran nesen min - uten å mukke. Monti er absolutt ingen myk hund, men hadde jeg klart å fremkalle den reaksjonen hos han så hadde han IKKE prøvd seg igjen. Hva da? Tipsy ser jo ut som hun heller vil dø enn å gjøre det der igjen, men allikevel gjentar det seg gang på gang. Er driftene mot mat for sterke?

Men er du sikker på at hun ser ut som hun ikke vil gjøre det igjen? Det kan jo like gjerne være at hun bare ikke vil være i nærheten av deg akkurat da fordi du var rar og ekkel. Eller det kan selvfølgelig hende at for henne så er mat veldig viktig, eller at hun har litt ekstra motivasjon fordi hun har klart og stjele før.

Korrigering er ikke svart hvitt, det er ikke bare og gjøre noe som hunden synes er ekkelt så skjer det ikke igjen. Det er forskjellig hvordan korreks som fungerer på hvilke hunder, de må forstå hvorfor det skjer 100%, det kommer an på hvilken motivasjon de har for og gjennomføre det som er galt, det kommer an på hvor mye konflikt man skaper mellom seg og hunden, det kommer an på hva hunden har klart og slippe unna med før(altså hvor konsekvent/tydelig man er).

Feks så har jeg i et svakt øyeblikk kleppa tak i Varga når hun klikker i vinkel(helt bananas) fordi hun ser en katt, vell det basketaket er nok mye verre påkjenning både fysisk og mentalt enn et lite smekk, napp e.l. dog har det ingen effekt overhodet, selv om varga tydelig synes det er ekkelt(selvfølgelig). Om jeg korrigerer slik jeg bruker så ser jeg ikke noe av at det er ekkelt/skummelt/belastende, men det har virkning. Så det er ikke grad av ubehag nødvendigvis som avgjør utfallet.

Edit: Dette med myk hund osv, det er nok et definisjonsspm hva man legger i ordet myk hund, for min del så tenker jeg at førervare hunder eller hunder som lett reagerer med og vise belastning er myke. Varga er en myk hund, men når driftene kommer på så spiller det liten rolle altså, de overgår omtrent alt, og det som fungerer best her er ikke og korrigere, men og trene på selvkontroll og beherskelse. Altså noe må jeg jo gjøre, men istedet for harde korrigeringer så er det enkelt og greit og stoppe henne/sørge for at hun ikke får gjøre feil, være rolig, sta, bruke god tid og alltid belønne riktig og kontrollert adferd. Og etterhvert som selvkontrollen kommer så skal det jo da også mindre og mindre til for og nå inn og der jeg før ikke nådde inn samme hva kan jeg nå bare si nei, evt en lett korreksjon i båndet.

[ida]

Nå skulle vi ikke inn på treningsmetoder, men når ble det etisk korrekt å "ta" hunden? Stoppe den, "neie", fjerne katta, fjerne bikkja, jada, men ta den, som å vrenge den ned etter nakkeskinnet? Fordi den leker med katta?

[Malamuten]

Nå skulle vi ikke inn på treningsmetoder, men når ble det etisk korrekt å "ta" hunden? Stoppe den, "neie", fjerne katta, fjerne bikkja, jada, men ta den, som å vrenge den ned etter nakkeskinnet? Fordi den leker med katta?

Det er vell ingen som har sagt det, og det er vell derfor vi ikke skal diskutere treningsmetoder, fordi vi vet at det ikke er etisk korrekt. Ikke tror jeg det funker heller.