Gå til innhold
Hundesonen.no

hvor mange individer av en rase bør du kjenne før du kan si du kjenner rasen?


Meg
 Share

Recommended Posts

Tittelen sier vel egentlig det jeg er ute etter- hvor mange individer av en rase bør du kjenne (eie eller kjenne godt til) før du kan si at du kjenner rasen?

Om jeg har hatt en hund i 14 år ,men vært lite aktiv i rasemiljøet- kjenner jeg da rasen?

Om jeg har hatt hund av en bestemt rase i 3 mnd, en hund, kjenner jeg da rasen? "rase x er sånn og sånn" eller "hund Y er sånn og sånn"?

Hva skal til?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg synes ikke det går på antall individer egentlig, men hvor mye bredde man har, at du kjenner 20 hunder hos en oppdretter som har de samme linjene og har et sett og holde hund på sier ikke nødvendigvis utrolig mye om rasen. På samme måte kan man kjenne få, men kanskje ha vært i miljøet en stund, hørt på andre og gjort seg erfaringer på andre måter enn og kjenne flest mulig hunder. Også vil det jo alltid være litt forskjellig hvordan vi leser hunder og situasjoner og hvor fort vi lærer og hvor raskt vi tar ting, så ingen fasit her vil jeg påstå, men litt bredde bør man jo ha på den ene eller den andre måten. Et eller to individer er sjeldent representativt for en hel rase.

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Kjenner folk som har hatt en rase i 20-30 år uten å kjenne rasen eller egentlig ha kunnskap.

Det er vel der det ligger mer enn det å ha eid rasen. Hvor mye spør og graver man, forsker, oppsøker, snakker rasen osv osv

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg tenker at det i stor grad er avhengig av egeninteresse når det kommer til hvor godt man kjenner en spesifikk rase. Man kan fint ha hatt en og samme hund i 15 år, men allikevel si at man har god kjennskap til rasen. Men da tenker jeg at det forutsetter at man faktisk er engasjert i rasemiljøet, kjenner flere andre med rasen, følger med på rasens utvikling og vet mye om rasen og dens opprinnelse samt fremtid. Man kan også si at man kjenner en rase man ikke har hatt så lenge hvis man faktisk er interessert på lik linje med det jeg beskriver over her.

Det er jo selvsagt ingen ulempe å ha eid flere individer av en rase - da får du sett et bredere spekter av hunder og hvordan de utvikler seg under de samme forholdene. Men jeg veit om folk som har flere hunder av en rase, men som ikke egentlig erspesielt engasjert i rasen utover de hundene som de har selv. Da synes ikke jeg man kan si man kjenner rasen. Ok, man kjenner flere individer av rasen, men om man ikke kan noen ting om de tingene som "er rundt" er man vel ikke nødvendig vis noen rasekjenner?

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Finnes ikke en fasit, det beror helt på personen. Det er også mye verdi i å snakkemed andre eiere og høre deres historier uten å nødvendigvis møte hundene.

Men det er en ting å si noe om én hund, det kan alle gjøre, men å ekstrapolere de ut til en hel rase blir noe helt annet.

Vet ikke om dette kom etter jeg skrev i tråden til jma (siden jeg har hatt denne hunden i 3-4 måneder og ikke har mye erfaring utover henne :lol: ), men der er jeg forsiktig med å skrive at der er hun jeg prater om, som et eksempel av rasen, ikke rasen i seg selv.

Med amerikansk bulldog tør jeg være mer generøs. Jeg har møtt mange mange representanter, snakket med utallige eiere og oppdrettere, var med å startet raseklubben i min tid og har satt meg nok inn i linjer og avlen til å gjøre to gjennomtenkte valpekjøp.

To vidt forskjellige verdener.

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

For meg er det ikke noe tallbasert som avgjør om man kjenner rasen eller ikke, hverken på antall individer eller år. Men hvor mye kunnskap man har tilegnet seg og har om rasen. En person som har hatt en rase i 5 år kan ha utmerket mer kunnskaper om rasen enn en som har hatt rasen i 15 år.

Det er forskjell på hvor stor interesse man har for å tilegne seg kunnskaper, og hvor mye man nerder på akkurat den rasen. Og for den som har hatt rasen i kort tid kan forarbeidet med å sette seg inn i rasen være ekstremt stort og nøye arbeid, mens den som har hatt rasen i mange år har ikke gjort noe mer enn bare å eid akkurat det individet (som ikke trenger å være rasetypisk en gang...).

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

mange svar over som jeg er enig i. Det er jo ikke noe fasitsvar på dette. Noen kan jo mye om ulike raser kun ved å ha lest seg opp på rasene, andre har hatt flere individer og vært aktiv innen rasemiljøet, mens andre der igjen har hatt rasen i ørti år og kan likevel lite. Likevel hører jeg stadig om folk som hevder at rase x er sånn og sånn, bare basert på sitt ene individ (som kanskje ikke er veldig rasetypisk).

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Tenker ikke spesifikt antall, men hvor mye man har engasjert seg i rasen som de andre sier her. Spør og graver personen mye om andre individer, følger den med på hva som skjer innad i raseklubben og miljøet, osv.

Jeg er ganske engasjert i de tre rasene vi har, men med papillon ble jeg ikke aktiv på den måten at jeg fulgte så veldig med på det som skjedde innad i klubben og miljøet før i slutten av fjoråret. Jämthund har jeg vært aktiv innenfor miljøet (riktignok mest det svenske) i flere år, i tillegg til å ha møtt og kjenne mange forskjellige individer av forskjellige linjer. Det samme med alaska husky, men det er jo veeeldig bredt siden det ikke er en ordentlig rase. Dog har jeg følelsen av at jeg kjenner "rasen" godt siden jeg kjenner enormt mange individer og er aktiv i miljøet.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Mange gjør opp meningene sine på hunder, etter ekstremt begrenset kunnskap. Og det være seg uansett tema, hund eller ikke. Det ligger nok til noen menneskers "natur" trur jeg. Samt at de serverer påståtte ting som sannheter, som de på en eller annen måte har fått for seg. Selv om det er fult mulig å lese seg til at det overhode ikke stemmer, siden det er ting som har fasitsvar.

Man treffer folk som er skråsikre om en rase etter å ha tatt på to stykker på en utstilling, og man treffer på folk som er ufattelige kunnskapsrike uten å prøve å virke som om de sitter på noen fasit.

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Dette spørsmålet har jeg lurt på også! Særlig ifht min egen erfaring. Jeg har kjent fire australske terriere personlig, og når jeg uttaler meg om rasen er det jo selvsagt basert på dem. Men siden min bakgrunn er såpass snever prøver jeg å presisere "min erfaring er" eller "min hund er sånn og sånn", eller "rasen går for å være sånn og sånn". Det er jo også problematisk å si generelle ting om en rase bare fordi man har lest det på en nettside - hvem har skrevet det? Hvor har de hentet stoffet fra igjen? Kildehenvisninger er det ofte dårlig med, også hos anerkjente folk som NKK og oppdrettere. Leste feks. på en aussi-terrier-side at rasen er tøff og egenrådig og må settes på plass fra dag en, og at man måtte være en sterk leder for denne rasen - reint BS ifølge min erfaring (selvsagt et treningsprinsippspørsmål, men dog relevant).

Lenke til kommentar
Del på andre sider

mange svar over som jeg er enig i. Det er jo ikke noe fasitsvar på dette. Noen kan jo mye om ulike raser kun ved å ha lest seg opp på rasene, andre har hatt flere individer og vært aktiv innen rasemiljøet, mens andre der igjen har hatt rasen i ørti år og kan likevel lite. Likevel hører jeg stadig om folk som hevder at rase x er sånn og sånn, bare basert på sitt ene individ (som kanskje ikke er veldig rasetypisk).

Og det går jo da på folks evne eller mangel på sådan til og virkelig engasjere seg, til og forstå, til og åpne øynene og se mer enn bare seg selv og derea grad av fornuft og selvinnsikt. Ikke alle er smarte nok til og forstå at hunder er forskjellige, men de tror de vet og påberoper seg viten om ting de egentlig ikke kan, sånn vil det alltid være og det går jo ironisk nok på manglende kunnskap, heller enn mye kunnskap. De bare ser det ikke selv.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg kunne ikke sagt noe om hvordan Cane Corso er som rase, kun basert på å ha en valp på 5-6 mnd. Men etter å ha hatt to over flere år, samt kjenne mange flere + andre folk jeg har kontakt med som har rasen, så kan jeg uttale meg om hvordan de er generelt, og hvordan de kan variere fra individ til individ.

Når jeg tenker på en ny rase, så er det slike uttalelser jeg verdsetter selv.

Om man har hatt 1 hund av rasen i mange år, og ikke har så mye kjennskap til andre individer av rasen, så er ikke uttalelsene basert kun på denne ene hunden så mye verdt. Hadde jeg kun hatt Maja, og ikke hatt kontakt med andre som har rasen, så hadde min vurdering vært helt annerledes enn det man kan vente seg i rasen. Ettersom hun er mer omgjengelig enn mange andre.

Jeg ville ihvertfall ikke stolt på rasevurderingene til en som kun hadde lest seg opp på rasen. Når det gjelder f.eks min rase, så står det mye fint og flott i rasebeskrivelser, men det er noe helt annet å leve med dette i hverdagen.

Jeg tror en må kjenne flere individer i rasen som voksne for å kunne uttale seg som at man kjenner rasen. Det holder ikke med at man uttaler seg om hvordan sin valp/voksen er. Eller at man har lest seg opp på rasen, og ikke har erfaring selv med flere individ.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Godt spørsmål.

Jeg syns egentlig ikke det har så mye med antallet hunder man kjenner å gjøre, heller ikke i hvor mange år man selv har hatt hunder eller en spesifikk rase, eller hvor mange individer av en rase man har eid.

Man kan få utrolig mye kunnskap på ganske kort tid ved å lese diverse litteratur (da mener jeg ikke på langt nær bare rasestandarder, men artikler/bøker/erfaringer/historier/forskningsmatriale/forum/blogger osv osv) fra mange ulike kilder i ulike land og ved å prate med diverse personer som har ulik bakgrunn (eiere, oppdrettere, raseklubber, veterinærer osv).

Så teoretisk sett kan vel faktisk en person som aldri har eid en Golden Retriever (eks) vite mer om rasen generelt enn en person som har eid flere slike hunder i 30 år?

Ellers kan det jo tenkes at en spesifikk rase har til dels store ulikheter avhengig av hvilket land de kommer fra. Det er jo ikke sikkert at eks en typisk kanadisk Schaefer er helt identisk som en typisk norsk Schaefer hverken fysisk eller psykisk. Så hvis man da vurderer å skaffe seg en kanadisk Schaefer, så holder det kanskje ikke at man snakker med bare norske Schaefer-eiere?

Syns uansett det viktigste er at man ikke later som om man er mer erfaren eller kunnskapsrik enn det man faktisk er når man blir spurt om raser. Jeg har sett mange gode svar her på Sonen når folk spør om en spesifikk rase eller spør om hvilken rase som passer for seg; folk kommer med sin info/anbefaling samtidig som de sier litt kort om erfaringen/kunnskapen de faktisk har.

Sånne svar liker jeg :).

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Gjest
Skriv svar til emnet...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

 Share

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Hei jeg er på utkikk etter en hundetrener, som er god på adferd. Det gjelder tilvenning av hund og små barn, og at hunden har veldig eiebehov til eier.  kom gjerne med tips om dere har noen som kan hjelpe til med det, eller om det er noen som har tips. 😊
    • Takk for råd 😊.Han har opplevd å utforsket mye på de 2 uker han har vært med meg .Men tror det lett kan bli for mye inntrykk på en gang .Mulig jeg skal ta frem Valpe gården .Kom på at den brukte jeg til forrige hund .Den er 90* 90 .Jeg satt stoff buret der når min forrige hund skulle slappe av .Jeg har som sagt helt glemt rutiner jeg hadde på forrige hund .Takk for «oppfriskning «
    • Det er lett å glemme hvor krevende valpetiden faktisk er. Å holde lek utendørs synes jeg er en fin regel, men ha gjerne tyggeleger tilgjengelig innendørs for å begrense tygging på uønskede ting. Han er jo fortsatt en baby som vokser og oppdager verden i stort tempo. Det er viktig å ha noen rolige dager innimellom, men jeg tenker også at det er viktig å dra litt rundt og oppleve ulike miljøer, treffe ulike folk, underlag, lyder, lukter osv. Dra på oppdagelsesferd ihvertfall et par dager i uken. Lek og oppdagelse i eget tempo er fint. Her går det an å skille mellom kjedelige, korte lufteturer for å gjøre fra seg, og lengre turer for å leke, oppdage og trene litt. Lær valpen tydelig skille mellom disse. Inne tenker jeg også at det er greit å skille tydelig mellom ro og aktivitet. Men såklart, er valpen aktiv så bruk det, tren en kort økt med kontakt eller øvelser, ta en kort pause og en liten økt til, og så prøv å avslutte. Du kan jo gjerne avlutte alle økter med å jobbe med å gå å legge seg i senga/teppet/plassen, så han lærer å gå dit og slappe av etter aktivitet.
    • Hei  Jeg har en chi valp gutt på nå 12 uker .Dette er min andre chihuahua valp . Min forrige ble 12 år. Merker jo at denne valpen er 10 ganger mer hyper en den jeg hadde .   Føler jeg har glemt ut igjen Valpe stadiet .vet jo at det er en periode der man må forvente at det går litt i « hundre «  Den forrige chi var mye roligere og var lettere å roe ned . Håper å få noe råd -føler meg som en nybegynner igjen . Vi er mye ute -leker og han får sosialisering  vi holder lek til utendørs -inne forsøker jeg mental stimulering .Han klarer ikke roe seg inne .Han har nå vært hos meg i nesten 2 uker .Ble veldig raskt husvarm  Han har leker og tygge ting tilgjengelig inne Er det en ide å fjerne leker inne ? Er heller ikke lett å vite om han er understimulert eller overstimulert Håper på noen innspill her for hva som har fungert for andre           
    • Vi hadde en skikkelig ups and downs tur i går. Skulle "bare" på Posten og hente en pakke. Dr. Jekyll og Mr. Hyde ble med. På tur til bussen vekslet han mellom å være nevnte. Knallbra adferd avbrutt av skikkelig problematferd. Det ble bykset og bjeffet og knurret. Det ble gått aldeles eksemplarisk pent. Vanskelig å si hva som utløste det ene eller det andre. Han reagerte da naboer kom syklende med hund. De var åpenbart også på opplæring, gitt hvordan vi fikk et stresset og angstfylt tilrop bakfra om vi kunne stå i ro mens de passerte. Det skulle gå fint, trodde jeg, og ba Ede om en sitt jeg forventet han skulle mestre. Fysisk nærkontakt med en annen hund har han ikke hatt siden han flyttet fra oppdretter, så ingen forventninger om det når han ser en, og sladretrening på passering av mennesker har resultert i en svært høy suksessrate nå. Han bare overser de fleste uten å engang forvente belønning. Passerende syklister som kommer bakfra er vi IKKE i mål med. De ser antakelig ut som en kombinasjon av leketøy og deilige kjøttstykker, men disse kom så sakte, jeg trodde ikke det skulle trigge noen byttedrift. Til min overraskelse reagerte Ede mer enn han vanligvis gjør på Tour de Finance racerne som pleier trene på denne strekningen. Først ble jeg bekymret for et nyoppstått problem med utagering på hunder. Så forsto jeg at dette handlet om en slags misunnelse og en reaksjon på lovbrudd. Brudd på naturlovene. Hunder og sykler har vi nemlig ikke observert sammen før. Sykler er kjempespennende, og disse hundene fikk altså lov til å løpe sammen med syklene?! "The audacity! Stop in the name of the law! Jeg vil også være med! Hvem **** tror dere dere er?! Er ikke vi i familie? Dere lukter kjent! SVIKERE!" Vel. Han roet seg ned igjen en stund etter at de var forsvunnet ut av syne, og alt gikk vel til vi kom av bussen. Nå var han høy på mestring fra å gå ned trappen og en trang til å undersøke og kontrollere kjente omgivelser han ikke har vært i på en stund. Vanskelig å få kontakt med. Brukte lang tid på å komme oss til Posten fordi han var helt i sin egen verden angående omgivelsene. Ham ville utforske og kontrollere, han ville FREM og han var vokal om det. Det ble full stopp hver gang han strammet båndet uten å stoppe og vente på meg. Det ble full stopp hver gang han bjeffet av frustrasjon. Det ble lange stopper for å vente på kontakt. Heldigvis har han forstått hva som skal til for å utløse fremdrift og hva som er "straffen" for stressbetont dårlig adferd. Jeg trenger knapt be ham, han legger seg rett ned og later som han slapper av - regelrett skuespiller avslappet. Om ikke haka på bakken temmelig umiddelbart utløser videre fremdrift, så slenger han seg på hofta, krøller den ene fremlabben og SKUESPILLER relaxed AF for å komme fortere videre.  Strekningen fra bussen til Posten tok så lang tid fordi han ikke evnet oppføre seg, vi måtte avblåse planen om å busse tilbake, og istedenfor ta beina fatt og trene mer på å gå pent og rolig for å komme oss hjem igjen.  Omsider fremme ved Posten brukte vi også lang tid på å komme oss inn, pga ivrige byks frem fra hver eneste pent utførte straffestopp med bøtesitt. Virker som han gjør det med viten og vilje. Trigger en ny straffesitt i håp om å innkassere. Ikke helt forstått konseptet ennå. At en straffesitt belønnes med videre fremdrift. For ham er en sitt en sitt, foreløpig. Sitt pleier som regel å medføre en eller annen form for belønning, enten ved å holde den en stund eller å bli bedt om noe annet som så belønnes, så han bykser altså ut av sitten når jeg gir klar for å gå videre uten å ha belønnet, for å trigge meg til å be om en ny sitt i håp om belønning. Dette kan ta litt tid. Endelig inne på Posten kom vi oss for første gang gjennom seansen uten lyd, fordi jeg var godt forberedt. Kjørte en sitt med belønning (tørrforkule, jeg prøver fase ut, men lek var malplassert i settingen) for hver halvmeter inn gjennom døren og slapp ikke fokus fra ham mens betjeningen scannet kode og hentet pakke. Han var IVRIG spent, men vi kom oss gjennom det hele uten en lyd og uten poter på disken. Gedigen lettelse. Her er det håp.  Så var det å ta fatt på den 40 minutter lange driiiikjedelige strekka langs bilveien. Nesten strakt. Laaaange rett frem strekker med åker på ene siden og vei på den andre. Veldig lite som skjer og det føles som det går frustrerende sakte fordi en kan se så langt fremover. Denne strekningen har vi gått mange ganger før, både hele og deler av den, og HVER GANG har Ede fått utbrudd. Den er for kjedelig. Det er frustrerende å se bilene fare forbi mens vi nær snegler avgårde på stedet hvil ifht landskapet.  I tillegg lukter det tydeligvis hund fra enkelte av bilene. Jeg forstod det da en schæferoppdretter kom fra treningsbane og kjørte ut på hovedveien ~20 meter foran oss. Det tok sekunder før Ede ble merkbart alert og gikk opp i stress. Han forbinder lukten av andre hunder med trening. Utløser sterke forventninger i ham. Jeg innså med ett at dette antakelig er tilfellet med mange av bilene som passerer på veien. De eimer av hund. Ga meg delvis svar på hva som får ham til å gå så opp og ned i stress langs den strekningen der. Det har tidligere vært en gåte for meg hvorfor han plutselig stresser, så roer seg ned og går avslappet, for så å plutselig gå opp i stress igjen. Den passerende schæferoppdretteren ga meg svaret på det.  Men, så hadde Ede noen virkelig stygge utbrudd. Plutselige raptuser med påfølgende aggresjon mot meg pga frustrasjon med de selvpåførte rykkene i halsbåndet, tror jeg. Raptusene starter med vill byksing og så vender han seg mot meg i raseri fordi han sitter fast i båndet. I sele har han ikke blitt aggressiv mot meg under disse plutselige raptusene. Halsbåndet er tydeligvis mer smertefullt når han rykker til sånn. Nå var han direkte truende. RASENDE. Truet med å gjøre alvor av å rive meg i filler i sinne. Såpass skremmende at jeg vurderte om han kanskje skal gå med munnkurv en stund fremover. Han nærmer seg pubertet.. Men han roer seg fort og oppfører plutselig eksemplarisk igjen. Avslappet kroppsspråk. Går pent. Massivt hodebry å prøve forstå triggerene for både stress og ro. Det hele ga lite mening for meg. Omtrent halvparten av turen var eksemplarisk adferd. Utbruddene utgjorde kun en liten del. Det i mellom der var irriterende, men tolererbar vimsing, stramt bånd uten å trekke i fremdriftsstress. Han er flink til å ikke trekke, men det bygger seg tydelig opp frustrasjon over min ufattelige treghet. Hvorfor kan jeg ikke alltid løpe? Han vet at jeg KAN løpe. Har gjort det før, så hvorfor gjør jeg det ikke hele tiden? Antakelig en tung medvirkende trigger for utbrudd mot meg.  Han var glad da vi nærmet oss hjemme. Lettet og glad og ville inn. Vel inne forventet jeg at han skulle sovne som en stein, som han pleier gjøre. Istedenfor å sovne forble han stresset. Peste. La seg ned, men sluttet ikke pese. Ble turen for lang? Nope. Dette har vi gjort før. Resultatet pleier å være rett i søvn. Det slo meg etterhvert at han kan ha fått i seg noe. Han har beitet en del i det siste, også tidligere på dagen. En lengre konsultasjon med Grok senere er jeg sikker på at den merkelige Jekyll og Hyde adferden, hvor han vekslet uforutsigbart mellom eksemplarisk avslappet adferd og voldsomme utbrudd skyldes ubehag fra smørblomst og hundekjeks. Jeg kan erindre at han var borti den ene hundekjeksen langs veggen rett utenfor her, og han kan ikke ha unngått å få i seg smørblomst sånn som han har gresset midt i klaser av dem. Han holdt på å kveles av å drikke vann (krampe i øsofagus?) da vi kom hjem, hvilket passer symptomene fra smørblomst.  Regner det som en case solved. Han hadde sterkt ubehag i slimhinnene og muligens også noe ubehag fra hundekjeks. Han ble frustrert de gangene han var oppmerksom på det, og avslappet når han hadde fokus på annet og ignorerte det. Antar munnkurv er unødvendig på tur så lenge vi klarer unngå beiting. Smørblomst har høysesong frem til juli og er ALL OVER THE PLACE her hvor vi bor, så dette blir spennende. 
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...