Gå til innhold
Hundesonen.no

hvor mange individer av en rase bør du kjenne før du kan si du kjenner rasen?


Meg
 Share

Recommended Posts

Tittelen sier vel egentlig det jeg er ute etter- hvor mange individer av en rase bør du kjenne (eie eller kjenne godt til) før du kan si at du kjenner rasen?

Om jeg har hatt en hund i 14 år ,men vært lite aktiv i rasemiljøet- kjenner jeg da rasen?

Om jeg har hatt hund av en bestemt rase i 3 mnd, en hund, kjenner jeg da rasen? "rase x er sånn og sånn" eller "hund Y er sånn og sånn"?

Hva skal til?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg synes ikke det går på antall individer egentlig, men hvor mye bredde man har, at du kjenner 20 hunder hos en oppdretter som har de samme linjene og har et sett og holde hund på sier ikke nødvendigvis utrolig mye om rasen. På samme måte kan man kjenne få, men kanskje ha vært i miljøet en stund, hørt på andre og gjort seg erfaringer på andre måter enn og kjenne flest mulig hunder. Også vil det jo alltid være litt forskjellig hvordan vi leser hunder og situasjoner og hvor fort vi lærer og hvor raskt vi tar ting, så ingen fasit her vil jeg påstå, men litt bredde bør man jo ha på den ene eller den andre måten. Et eller to individer er sjeldent representativt for en hel rase.

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Kjenner folk som har hatt en rase i 20-30 år uten å kjenne rasen eller egentlig ha kunnskap.

Det er vel der det ligger mer enn det å ha eid rasen. Hvor mye spør og graver man, forsker, oppsøker, snakker rasen osv osv

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg tenker at det i stor grad er avhengig av egeninteresse når det kommer til hvor godt man kjenner en spesifikk rase. Man kan fint ha hatt en og samme hund i 15 år, men allikevel si at man har god kjennskap til rasen. Men da tenker jeg at det forutsetter at man faktisk er engasjert i rasemiljøet, kjenner flere andre med rasen, følger med på rasens utvikling og vet mye om rasen og dens opprinnelse samt fremtid. Man kan også si at man kjenner en rase man ikke har hatt så lenge hvis man faktisk er interessert på lik linje med det jeg beskriver over her.

Det er jo selvsagt ingen ulempe å ha eid flere individer av en rase - da får du sett et bredere spekter av hunder og hvordan de utvikler seg under de samme forholdene. Men jeg veit om folk som har flere hunder av en rase, men som ikke egentlig erspesielt engasjert i rasen utover de hundene som de har selv. Da synes ikke jeg man kan si man kjenner rasen. Ok, man kjenner flere individer av rasen, men om man ikke kan noen ting om de tingene som "er rundt" er man vel ikke nødvendig vis noen rasekjenner?

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Finnes ikke en fasit, det beror helt på personen. Det er også mye verdi i å snakkemed andre eiere og høre deres historier uten å nødvendigvis møte hundene.

Men det er en ting å si noe om én hund, det kan alle gjøre, men å ekstrapolere de ut til en hel rase blir noe helt annet.

Vet ikke om dette kom etter jeg skrev i tråden til jma (siden jeg har hatt denne hunden i 3-4 måneder og ikke har mye erfaring utover henne :lol: ), men der er jeg forsiktig med å skrive at der er hun jeg prater om, som et eksempel av rasen, ikke rasen i seg selv.

Med amerikansk bulldog tør jeg være mer generøs. Jeg har møtt mange mange representanter, snakket med utallige eiere og oppdrettere, var med å startet raseklubben i min tid og har satt meg nok inn i linjer og avlen til å gjøre to gjennomtenkte valpekjøp.

To vidt forskjellige verdener.

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

For meg er det ikke noe tallbasert som avgjør om man kjenner rasen eller ikke, hverken på antall individer eller år. Men hvor mye kunnskap man har tilegnet seg og har om rasen. En person som har hatt en rase i 5 år kan ha utmerket mer kunnskaper om rasen enn en som har hatt rasen i 15 år.

Det er forskjell på hvor stor interesse man har for å tilegne seg kunnskaper, og hvor mye man nerder på akkurat den rasen. Og for den som har hatt rasen i kort tid kan forarbeidet med å sette seg inn i rasen være ekstremt stort og nøye arbeid, mens den som har hatt rasen i mange år har ikke gjort noe mer enn bare å eid akkurat det individet (som ikke trenger å være rasetypisk en gang...).

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

mange svar over som jeg er enig i. Det er jo ikke noe fasitsvar på dette. Noen kan jo mye om ulike raser kun ved å ha lest seg opp på rasene, andre har hatt flere individer og vært aktiv innen rasemiljøet, mens andre der igjen har hatt rasen i ørti år og kan likevel lite. Likevel hører jeg stadig om folk som hevder at rase x er sånn og sånn, bare basert på sitt ene individ (som kanskje ikke er veldig rasetypisk).

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Tenker ikke spesifikt antall, men hvor mye man har engasjert seg i rasen som de andre sier her. Spør og graver personen mye om andre individer, følger den med på hva som skjer innad i raseklubben og miljøet, osv.

Jeg er ganske engasjert i de tre rasene vi har, men med papillon ble jeg ikke aktiv på den måten at jeg fulgte så veldig med på det som skjedde innad i klubben og miljøet før i slutten av fjoråret. Jämthund har jeg vært aktiv innenfor miljøet (riktignok mest det svenske) i flere år, i tillegg til å ha møtt og kjenne mange forskjellige individer av forskjellige linjer. Det samme med alaska husky, men det er jo veeeldig bredt siden det ikke er en ordentlig rase. Dog har jeg følelsen av at jeg kjenner "rasen" godt siden jeg kjenner enormt mange individer og er aktiv i miljøet.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Mange gjør opp meningene sine på hunder, etter ekstremt begrenset kunnskap. Og det være seg uansett tema, hund eller ikke. Det ligger nok til noen menneskers "natur" trur jeg. Samt at de serverer påståtte ting som sannheter, som de på en eller annen måte har fått for seg. Selv om det er fult mulig å lese seg til at det overhode ikke stemmer, siden det er ting som har fasitsvar.

Man treffer folk som er skråsikre om en rase etter å ha tatt på to stykker på en utstilling, og man treffer på folk som er ufattelige kunnskapsrike uten å prøve å virke som om de sitter på noen fasit.

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Dette spørsmålet har jeg lurt på også! Særlig ifht min egen erfaring. Jeg har kjent fire australske terriere personlig, og når jeg uttaler meg om rasen er det jo selvsagt basert på dem. Men siden min bakgrunn er såpass snever prøver jeg å presisere "min erfaring er" eller "min hund er sånn og sånn", eller "rasen går for å være sånn og sånn". Det er jo også problematisk å si generelle ting om en rase bare fordi man har lest det på en nettside - hvem har skrevet det? Hvor har de hentet stoffet fra igjen? Kildehenvisninger er det ofte dårlig med, også hos anerkjente folk som NKK og oppdrettere. Leste feks. på en aussi-terrier-side at rasen er tøff og egenrådig og må settes på plass fra dag en, og at man måtte være en sterk leder for denne rasen - reint BS ifølge min erfaring (selvsagt et treningsprinsippspørsmål, men dog relevant).

Lenke til kommentar
Del på andre sider

mange svar over som jeg er enig i. Det er jo ikke noe fasitsvar på dette. Noen kan jo mye om ulike raser kun ved å ha lest seg opp på rasene, andre har hatt flere individer og vært aktiv innen rasemiljøet, mens andre der igjen har hatt rasen i ørti år og kan likevel lite. Likevel hører jeg stadig om folk som hevder at rase x er sånn og sånn, bare basert på sitt ene individ (som kanskje ikke er veldig rasetypisk).

Og det går jo da på folks evne eller mangel på sådan til og virkelig engasjere seg, til og forstå, til og åpne øynene og se mer enn bare seg selv og derea grad av fornuft og selvinnsikt. Ikke alle er smarte nok til og forstå at hunder er forskjellige, men de tror de vet og påberoper seg viten om ting de egentlig ikke kan, sånn vil det alltid være og det går jo ironisk nok på manglende kunnskap, heller enn mye kunnskap. De bare ser det ikke selv.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg kunne ikke sagt noe om hvordan Cane Corso er som rase, kun basert på å ha en valp på 5-6 mnd. Men etter å ha hatt to over flere år, samt kjenne mange flere + andre folk jeg har kontakt med som har rasen, så kan jeg uttale meg om hvordan de er generelt, og hvordan de kan variere fra individ til individ.

Når jeg tenker på en ny rase, så er det slike uttalelser jeg verdsetter selv.

Om man har hatt 1 hund av rasen i mange år, og ikke har så mye kjennskap til andre individer av rasen, så er ikke uttalelsene basert kun på denne ene hunden så mye verdt. Hadde jeg kun hatt Maja, og ikke hatt kontakt med andre som har rasen, så hadde min vurdering vært helt annerledes enn det man kan vente seg i rasen. Ettersom hun er mer omgjengelig enn mange andre.

Jeg ville ihvertfall ikke stolt på rasevurderingene til en som kun hadde lest seg opp på rasen. Når det gjelder f.eks min rase, så står det mye fint og flott i rasebeskrivelser, men det er noe helt annet å leve med dette i hverdagen.

Jeg tror en må kjenne flere individer i rasen som voksne for å kunne uttale seg som at man kjenner rasen. Det holder ikke med at man uttaler seg om hvordan sin valp/voksen er. Eller at man har lest seg opp på rasen, og ikke har erfaring selv med flere individ.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Godt spørsmål.

Jeg syns egentlig ikke det har så mye med antallet hunder man kjenner å gjøre, heller ikke i hvor mange år man selv har hatt hunder eller en spesifikk rase, eller hvor mange individer av en rase man har eid.

Man kan få utrolig mye kunnskap på ganske kort tid ved å lese diverse litteratur (da mener jeg ikke på langt nær bare rasestandarder, men artikler/bøker/erfaringer/historier/forskningsmatriale/forum/blogger osv osv) fra mange ulike kilder i ulike land og ved å prate med diverse personer som har ulik bakgrunn (eiere, oppdrettere, raseklubber, veterinærer osv).

Så teoretisk sett kan vel faktisk en person som aldri har eid en Golden Retriever (eks) vite mer om rasen generelt enn en person som har eid flere slike hunder i 30 år?

Ellers kan det jo tenkes at en spesifikk rase har til dels store ulikheter avhengig av hvilket land de kommer fra. Det er jo ikke sikkert at eks en typisk kanadisk Schaefer er helt identisk som en typisk norsk Schaefer hverken fysisk eller psykisk. Så hvis man da vurderer å skaffe seg en kanadisk Schaefer, så holder det kanskje ikke at man snakker med bare norske Schaefer-eiere?

Syns uansett det viktigste er at man ikke later som om man er mer erfaren eller kunnskapsrik enn det man faktisk er når man blir spurt om raser. Jeg har sett mange gode svar her på Sonen når folk spør om en spesifikk rase eller spør om hvilken rase som passer for seg; folk kommer med sin info/anbefaling samtidig som de sier litt kort om erfaringen/kunnskapen de faktisk har.

Sånne svar liker jeg :).

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Gjest
Skriv svar til emnet...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

 Share

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Ingen bilder i dag, hvilket er et tegn på en god dag Vi har øvd korte økter av utgangsstilling og lineføring, fiklet med labber og klør, tatt på potesokker og gått litt både inne og ute med dem. Vi har hatt besøk og unintentionally øvd på å sove som en stein under kaffeslabberas, etter at det forsmådde besøket som kom ens ærend for å hilse på valp bare ble tilsett usle 20 minutter med lek og kos før han la seg til en software update, Windows style, hvorpå de ble sittende i to timer og vente på restart og få med seg en tissetur før de måtte dra.  Tissetur er en begivenhet. Baby Einstein forstod allerede på dag 2 her at å tisse er det mest lønnsomme han kan gjøre. Litt prøving og feiling med å tisse inne måtte til for å oppdage at det ikke var lønnsomt sånn som ute. Han var assertive vokal og høylytt om å bli snytt for lønn da jeg ikke betalte han for det de første gangene han tisset inne etter mange vellykkede turer ute, men så skjønte han at å begynne skvette noen dråper foran meg inne var nøkkelen til å komme ut i full fart, uten noen sommel med teit påkledning, for å innkassere deilige kjøttboller(*), og ikke bare en gang. Lille Ede på 10 uker, som tydelig har conscious kontroll på knipemuskulaturen, han fant ut helt av seg selv at om han skvettet bare litt inne og knep igjen for å spare det flytende gullet, så kom vi oss skikkelig fort ut. Ute var det god forretning å tisse LITT, stoppe strålen for å innkassere, tisse en ny minidam på samme sted for å innkassere igjen - og etter flere vellykkede forsøk med den strategien der, med dobbel jackpot på fôrautomaten, så rasjonerte han de neste gangene ut skvetten i tre omganger og forsøkte fortvilet også en fjerde, men da var det tomt, og det var han tydelig skuffet og frustrert av.  Fôrautomaten hans luktet lunta allerede etter noen få turer med to tett påfølgende skvetter, men da han la på de tredje forduftet all tvil og svindelforsøkene hans ble sanksjonert med økt betaling for den første skvetten og ingen ekstra betaling for mer enn en skvett. Tok heldigvis bare noen få repetisjoner av den for å få tømt hele blæra i en skvett igjen. *Puh* Han der kommer så til å ta innersvingen på meg igjen og igjen gjennom trening og utvikling. Ikke dum. Uncanny intelligent til så liten å være.  Han er forøvrig typen som synes det er teit med repetisjoner av samme øvelse. 3-5 ganger og så setter han seg ned og ser på meg med DET blikket, som om han lurer på om jeg er helt nedsnødd, og jeg må finne på nye oppgaver til ham, som han er rett med på med ny iver. Få repetisjoner og variasjon er virkelig nøkkelen til treningsglede med han her, noe som er utfordrende for meg fordi alle steg for steg oppskrifter jeg har basert meg på tidligere er lagt på mange flere repetisjoner av hver, og færre øvelser av gangen før en får cue på dem og går videre. Her må jeg gjøre masse forskjellige øvelser med få repetisjoner av hver, og jeg er veldig usikker på når jeg tør begynne sette cues på noen.  Heldigvis har det løsnet litt med klikkertreningen, da. Han var så passiv med meg i starten, etter å ha fått klekkelig godt betalt for kontakt i begynnelsen, han bare satt der og så på meg og ga meg ingenting å begynne shape fra i to dager. Ble utålmodig og begynte lokke han gjennom øvelser, for så å innse at jeg kan jo ikke den metoden. Helt nytt for meg som er flasket opp på Canis Forlag. Tidligere hunder var mer aktive og kunne klikkes til alt, så jeg har ikke tatt meg bryet med å følge godt med og ta mentale notater om hvordan progresjonen bør gå gjennom lokking, for jeg trengte jo ikke det 🙄 Det å innse hvor hjelpesløs og blank jeg var når klikkertrening ikke var en åpen vei å gå fratok meg selvtillit, som vibbet over på Ede, og vi hadde et par katastrofale økter hvor INGENTING fungerte, før jeg prøvde spille musikk for ham.  DET var magisk. Han initielle reaksjon ved første musikkopplevelse her var å løfte hele kroppen og ørene mens han stirret mot lydkilden i noen sekunder, og løp så logrende mot høytaleren. Skulle ha filma, men glemmer som regel det fordi jeg har bare to hender og er opptatt med hunden.  Ved neste diskokveld valgte jeg danse selv, for å forsterke inntrykket av rytmen for ham, og belønnet ham ivrig og entusiastisk med en godbiter for hver minste lille bevegelse han gjorde. Resultatet var en super happy valp som kom ut av passiv modus og vi hadde the time of our life so far sammen.    Over helgen nå har vi booket oss inn på treningsrom med balanseputer og diverse, hvor planen med det er økt kroppsbevissthet og motorisk utvikling.  Frem til da har vi utover håndtering og miljøtrening på tapetet: •Gå sideveis, forhåpentligvis med litt mer kreative justeringer etterhvert som vi mestrer •Sitt-stå repetisjoner (begge for utvikling og styrking av hoftemuskulatur, forebyggende) •Få cue på utgangsstilling fordi jeg bestemte meg for å høre på Leslie McDevitt om å ha en default behavior på cue før vi begynner med *leave it*. Hun klasker seg sikkert på panna av meg, fordi det er en teit låst posisjon å trene leave it fra ifht en langt mer fleksibel *sitt*, men jeg har et resonnement bak å velge gjøre det sånn med utgangsstilling først, og heller vente med å få *sitt der du er nå* på cue senere. Innvendiger og innspill er hjertelig velkomne, det er derfor jeg skriver her og ikke bare for meg selv     *)kjøttboller av fullfor med riktig balanse av næringsstoffer, ja. Tar ingen sjanser når det kommer til næringsinntaket gjennom vekstfase. Zero "treats" før han fyller 18 mnd, hvorpå han kan få litt "øl", type reinskav, sardiner og ostebiter. Ingen "sprit" (f.eks. grillpølse) før han er 21. Skjønner ikke hvordan det kan være lovlig å selge junkfood "treats" uten riktig balanse av næringsstoffer til valper. 
    • Haha! Ingen trening nødvendig før problematferd melder seg, for det er bra butikk for trenere?  Vær glad, Simira, du ikke er så mye på sosiale medier. Det kom en mottrend mot positiv trening. Yngre betamales med behov for et utløp for ubevisste mindreverdighetskomplekser har gjenopplivet den gamle skolen av dominansmyter og har skremmende stor suksess med struping og banking og tvang. Ikoner med store fanskarer, som DogDaddy (elller noe i den duren) med horder av unge menn som digger og forsvarer. Du hadde fått så mark og spader og fnatt og ikke klart holde deg fra å gå i dialog med dem, og du hadde bare gått i stykker innvendig etterhvert av hvordan de er fullstendig uimottakelige, ikke bare for etiske prinsipper og dyrevelferd, men beinharde vitenskapelige FÆKTS om treningsmetoder og relasjonsbygging og motivasjon. Den såkalte femininiseringen av samfunnet har trigget en stygg motkultur, og det går utover hunder.    Edit: Vi TRENGER maskuline machomenn som promoterer positive metoder med barske og bøse raser. All verdens kvinnelige trenere når ikke inn til det miljøet der, og det er stort. 
    • Vel, jeg regner med de får motbør i kommentarfeltet. Det er ikke alt jeg er enig med Maren eller Hun om hund med, men de har mye sunn påvirkning på hundemiljøer rundt om. Jeg er ikke mye på sosiale media, og som relativt ny bruker av snapchat er jeg veldig skeptisk til mangelen på åpent kommentarfelt der. På instagram kommer jo kommentarfeltkrigerene fram for hva som helst, og man får ihvertfall flere synsvinkler på ting (på godt og vondt), men på snap er det ingen som kan motsi et innlegg. Er det slik på Tiktok også?
    • Veldig fasinerende med den instagrammen som går rundt, med de fra en hundeskole som sier at det er ikke noe vits å lære eller gå på kurs med valpen før den er 9 mnd.  Det er så trist at slikt figurerer, og folk tror jo på det... sukk Ellers så er valpen drittvalp i dag, hjelper ikke at jeg jobber full dag i tilleggg. Blir gøy å komme hjem
    • Beklager så det nå  Var dårlig bilde på mobilen. Kos deg videre
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...