Gå til innhold
Hundesonen.no

hvor mange individer av en rase bør du kjenne før du kan si du kjenner rasen?


Meg
 Share

Recommended Posts

Tittelen sier vel egentlig det jeg er ute etter- hvor mange individer av en rase bør du kjenne (eie eller kjenne godt til) før du kan si at du kjenner rasen?

Om jeg har hatt en hund i 14 år ,men vært lite aktiv i rasemiljøet- kjenner jeg da rasen?

Om jeg har hatt hund av en bestemt rase i 3 mnd, en hund, kjenner jeg da rasen? "rase x er sånn og sånn" eller "hund Y er sånn og sånn"?

Hva skal til?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg synes ikke det går på antall individer egentlig, men hvor mye bredde man har, at du kjenner 20 hunder hos en oppdretter som har de samme linjene og har et sett og holde hund på sier ikke nødvendigvis utrolig mye om rasen. På samme måte kan man kjenne få, men kanskje ha vært i miljøet en stund, hørt på andre og gjort seg erfaringer på andre måter enn og kjenne flest mulig hunder. Også vil det jo alltid være litt forskjellig hvordan vi leser hunder og situasjoner og hvor fort vi lærer og hvor raskt vi tar ting, så ingen fasit her vil jeg påstå, men litt bredde bør man jo ha på den ene eller den andre måten. Et eller to individer er sjeldent representativt for en hel rase.

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Kjenner folk som har hatt en rase i 20-30 år uten å kjenne rasen eller egentlig ha kunnskap.

Det er vel der det ligger mer enn det å ha eid rasen. Hvor mye spør og graver man, forsker, oppsøker, snakker rasen osv osv

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg tenker at det i stor grad er avhengig av egeninteresse når det kommer til hvor godt man kjenner en spesifikk rase. Man kan fint ha hatt en og samme hund i 15 år, men allikevel si at man har god kjennskap til rasen. Men da tenker jeg at det forutsetter at man faktisk er engasjert i rasemiljøet, kjenner flere andre med rasen, følger med på rasens utvikling og vet mye om rasen og dens opprinnelse samt fremtid. Man kan også si at man kjenner en rase man ikke har hatt så lenge hvis man faktisk er interessert på lik linje med det jeg beskriver over her.

Det er jo selvsagt ingen ulempe å ha eid flere individer av en rase - da får du sett et bredere spekter av hunder og hvordan de utvikler seg under de samme forholdene. Men jeg veit om folk som har flere hunder av en rase, men som ikke egentlig erspesielt engasjert i rasen utover de hundene som de har selv. Da synes ikke jeg man kan si man kjenner rasen. Ok, man kjenner flere individer av rasen, men om man ikke kan noen ting om de tingene som "er rundt" er man vel ikke nødvendig vis noen rasekjenner?

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Finnes ikke en fasit, det beror helt på personen. Det er også mye verdi i å snakkemed andre eiere og høre deres historier uten å nødvendigvis møte hundene.

Men det er en ting å si noe om én hund, det kan alle gjøre, men å ekstrapolere de ut til en hel rase blir noe helt annet.

Vet ikke om dette kom etter jeg skrev i tråden til jma (siden jeg har hatt denne hunden i 3-4 måneder og ikke har mye erfaring utover henne :lol: ), men der er jeg forsiktig med å skrive at der er hun jeg prater om, som et eksempel av rasen, ikke rasen i seg selv.

Med amerikansk bulldog tør jeg være mer generøs. Jeg har møtt mange mange representanter, snakket med utallige eiere og oppdrettere, var med å startet raseklubben i min tid og har satt meg nok inn i linjer og avlen til å gjøre to gjennomtenkte valpekjøp.

To vidt forskjellige verdener.

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

For meg er det ikke noe tallbasert som avgjør om man kjenner rasen eller ikke, hverken på antall individer eller år. Men hvor mye kunnskap man har tilegnet seg og har om rasen. En person som har hatt en rase i 5 år kan ha utmerket mer kunnskaper om rasen enn en som har hatt rasen i 15 år.

Det er forskjell på hvor stor interesse man har for å tilegne seg kunnskaper, og hvor mye man nerder på akkurat den rasen. Og for den som har hatt rasen i kort tid kan forarbeidet med å sette seg inn i rasen være ekstremt stort og nøye arbeid, mens den som har hatt rasen i mange år har ikke gjort noe mer enn bare å eid akkurat det individet (som ikke trenger å være rasetypisk en gang...).

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

mange svar over som jeg er enig i. Det er jo ikke noe fasitsvar på dette. Noen kan jo mye om ulike raser kun ved å ha lest seg opp på rasene, andre har hatt flere individer og vært aktiv innen rasemiljøet, mens andre der igjen har hatt rasen i ørti år og kan likevel lite. Likevel hører jeg stadig om folk som hevder at rase x er sånn og sånn, bare basert på sitt ene individ (som kanskje ikke er veldig rasetypisk).

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Tenker ikke spesifikt antall, men hvor mye man har engasjert seg i rasen som de andre sier her. Spør og graver personen mye om andre individer, følger den med på hva som skjer innad i raseklubben og miljøet, osv.

Jeg er ganske engasjert i de tre rasene vi har, men med papillon ble jeg ikke aktiv på den måten at jeg fulgte så veldig med på det som skjedde innad i klubben og miljøet før i slutten av fjoråret. Jämthund har jeg vært aktiv innenfor miljøet (riktignok mest det svenske) i flere år, i tillegg til å ha møtt og kjenne mange forskjellige individer av forskjellige linjer. Det samme med alaska husky, men det er jo veeeldig bredt siden det ikke er en ordentlig rase. Dog har jeg følelsen av at jeg kjenner "rasen" godt siden jeg kjenner enormt mange individer og er aktiv i miljøet.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Mange gjør opp meningene sine på hunder, etter ekstremt begrenset kunnskap. Og det være seg uansett tema, hund eller ikke. Det ligger nok til noen menneskers "natur" trur jeg. Samt at de serverer påståtte ting som sannheter, som de på en eller annen måte har fått for seg. Selv om det er fult mulig å lese seg til at det overhode ikke stemmer, siden det er ting som har fasitsvar.

Man treffer folk som er skråsikre om en rase etter å ha tatt på to stykker på en utstilling, og man treffer på folk som er ufattelige kunnskapsrike uten å prøve å virke som om de sitter på noen fasit.

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Dette spørsmålet har jeg lurt på også! Særlig ifht min egen erfaring. Jeg har kjent fire australske terriere personlig, og når jeg uttaler meg om rasen er det jo selvsagt basert på dem. Men siden min bakgrunn er såpass snever prøver jeg å presisere "min erfaring er" eller "min hund er sånn og sånn", eller "rasen går for å være sånn og sånn". Det er jo også problematisk å si generelle ting om en rase bare fordi man har lest det på en nettside - hvem har skrevet det? Hvor har de hentet stoffet fra igjen? Kildehenvisninger er det ofte dårlig med, også hos anerkjente folk som NKK og oppdrettere. Leste feks. på en aussi-terrier-side at rasen er tøff og egenrådig og må settes på plass fra dag en, og at man måtte være en sterk leder for denne rasen - reint BS ifølge min erfaring (selvsagt et treningsprinsippspørsmål, men dog relevant).

Lenke til kommentar
Del på andre sider

mange svar over som jeg er enig i. Det er jo ikke noe fasitsvar på dette. Noen kan jo mye om ulike raser kun ved å ha lest seg opp på rasene, andre har hatt flere individer og vært aktiv innen rasemiljøet, mens andre der igjen har hatt rasen i ørti år og kan likevel lite. Likevel hører jeg stadig om folk som hevder at rase x er sånn og sånn, bare basert på sitt ene individ (som kanskje ikke er veldig rasetypisk).

Og det går jo da på folks evne eller mangel på sådan til og virkelig engasjere seg, til og forstå, til og åpne øynene og se mer enn bare seg selv og derea grad av fornuft og selvinnsikt. Ikke alle er smarte nok til og forstå at hunder er forskjellige, men de tror de vet og påberoper seg viten om ting de egentlig ikke kan, sånn vil det alltid være og det går jo ironisk nok på manglende kunnskap, heller enn mye kunnskap. De bare ser det ikke selv.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg kunne ikke sagt noe om hvordan Cane Corso er som rase, kun basert på å ha en valp på 5-6 mnd. Men etter å ha hatt to over flere år, samt kjenne mange flere + andre folk jeg har kontakt med som har rasen, så kan jeg uttale meg om hvordan de er generelt, og hvordan de kan variere fra individ til individ.

Når jeg tenker på en ny rase, så er det slike uttalelser jeg verdsetter selv.

Om man har hatt 1 hund av rasen i mange år, og ikke har så mye kjennskap til andre individer av rasen, så er ikke uttalelsene basert kun på denne ene hunden så mye verdt. Hadde jeg kun hatt Maja, og ikke hatt kontakt med andre som har rasen, så hadde min vurdering vært helt annerledes enn det man kan vente seg i rasen. Ettersom hun er mer omgjengelig enn mange andre.

Jeg ville ihvertfall ikke stolt på rasevurderingene til en som kun hadde lest seg opp på rasen. Når det gjelder f.eks min rase, så står det mye fint og flott i rasebeskrivelser, men det er noe helt annet å leve med dette i hverdagen.

Jeg tror en må kjenne flere individer i rasen som voksne for å kunne uttale seg som at man kjenner rasen. Det holder ikke med at man uttaler seg om hvordan sin valp/voksen er. Eller at man har lest seg opp på rasen, og ikke har erfaring selv med flere individ.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Godt spørsmål.

Jeg syns egentlig ikke det har så mye med antallet hunder man kjenner å gjøre, heller ikke i hvor mange år man selv har hatt hunder eller en spesifikk rase, eller hvor mange individer av en rase man har eid.

Man kan få utrolig mye kunnskap på ganske kort tid ved å lese diverse litteratur (da mener jeg ikke på langt nær bare rasestandarder, men artikler/bøker/erfaringer/historier/forskningsmatriale/forum/blogger osv osv) fra mange ulike kilder i ulike land og ved å prate med diverse personer som har ulik bakgrunn (eiere, oppdrettere, raseklubber, veterinærer osv).

Så teoretisk sett kan vel faktisk en person som aldri har eid en Golden Retriever (eks) vite mer om rasen generelt enn en person som har eid flere slike hunder i 30 år?

Ellers kan det jo tenkes at en spesifikk rase har til dels store ulikheter avhengig av hvilket land de kommer fra. Det er jo ikke sikkert at eks en typisk kanadisk Schaefer er helt identisk som en typisk norsk Schaefer hverken fysisk eller psykisk. Så hvis man da vurderer å skaffe seg en kanadisk Schaefer, så holder det kanskje ikke at man snakker med bare norske Schaefer-eiere?

Syns uansett det viktigste er at man ikke later som om man er mer erfaren eller kunnskapsrik enn det man faktisk er når man blir spurt om raser. Jeg har sett mange gode svar her på Sonen når folk spør om en spesifikk rase eller spør om hvilken rase som passer for seg; folk kommer med sin info/anbefaling samtidig som de sier litt kort om erfaringen/kunnskapen de faktisk har.

Sånne svar liker jeg :).

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Gjest
Skriv svar til emnet...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

 Share

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Tilbake til start i trening av utgangsstilling og fot har Edeward fått IVEREN og GLEDEN i å utføre tilbake. Godisen har haglet og det har hjulpet. Hans aversjoner mot øvelsen er borte. Han har gitt meg på tom hånd mot å få kastet leke også. Tilbyr utgangsstilling og går klisterfot hver gang jeg har mat i hendene. Det er helt klart fremgang, på tross av å ikke egentlig være fremgang. Vi er tilbake på et punkt vi kan jobbe oss videre fra, men jeg tør ikke tøye strikken på en stund. Pengene må ligge på bordet ved bestilling en god tid fremover fordi tilliten er tynnslitt etter alle de hånlig nedlatende forsøkene på å narre ham til å utføre uten garantier om lønn. ..men han er IVRIG og GLAD igjen, og det er bra!  Ny milepæl: blir sittende ved kasting av apport - mens jeg har Vom i høyre hånd. Fremskritt det også. Han er så ivrig på å fly etter leker i bevegelse, der har jakten trumfet mat til nå. Små skritt. 
    • Da har vi entret en fryktperiode. Den som skulle starte ved 6 mnds alder startet plutselig i dag, 7 mnd og 8 dager gammel. Henger på greip med stor rase, tregere utvikling.  Han ville PLUTSELIG ikke entre bussen. Han som ELSKER buss! Bussjåførene elsker ham også, for han står som et skolelys og logrer ivrig og glad når de svinger inn på holdeplassen. Han bykser like glad og ivrig ombord. ..et. Bykset. Har bykset. Har elsket buss. Nå ville han IKKE gå ombord, helt plutselig. En hyggelig medpassasjerer tilbød seg å løfte ham ombord, noe Edeward satte STOR pris på, og takket mannen for i flere minutter etterpå. Ikke sett ham så takknemlig siden han oppdaget paraplyens funksjon.  Heldigvis er bygdebussen et samfunn, fullt av hundefolk, og alle de nærmeste trådte hjelpsomt til og var hyggelige og pratet og koste med ham, noe han ble kjempeglad for. Han elsker oppmerksomhet fra fremmede mennesker som elsker hund. It takes a village to raise a puppy. Ingen setback til fair of stairs da vi skulle av igjen, heldigvis. Spent på hva annet som plutselig blir skummelt fremover. Han får ikke relapse på trapper, og det neste skumle bør heller ikke bli heis. Han er for stor og tung til å bæres. I tillegg har han så ekstrem separasjonsangst, han kan ikke være hjemme alene unntatt når han er så utslitt at han MÅ sove.  Dette blir spennende fremover. Håper det går fort over igjen.  Utgangsstilling på tom hånd har forøvrig bedret seg litt. Den er langt fra bra, men det hender han gjør det for å være snill med meg, og legger ingenting imellom når han tydeliggjør at dette er en act of kindness fra ham til meg. Han har forstått at det gjør meg glad, så han belønner meg med utgangsstilling på tom hånd for å vise at han setter pris på adferden min innimellom. Kanskje blir det bronsemerket en dag. Kanskje. 
    • Ja her er det nok å jobbe med, det er helt sikkert 😅Hun er blanding mellom cavalier og puddel (det ligger noen bilder på instagram under lindaoglilje hvis noen vil se, har ikke lyst til å legge ut så mye her ettersom jeg bare har henne på prøve). Jeg kjører en Prius og buret står i baksetet, så tror ikke det er bilen som er problemet. Det er nok heller tidligere erfaring med bilkjøring som gjør dette et stressmoment for henne. Men hun er utrolig lydig da, så hun hopper inn i bilen når hun får beskjed om det. Hun er veldig søt når hun ikke er stressa, men det er jo sånn ca. én time i døgnet 😅 Men hun har bare vært hos meg en uke så hun trenger nok enda litt tid på å lande helt.
    • Morsomt med småplukk å jobben med😅Enig med @simira, ta det helt tilbake til start. Hvilken rase(r) er hun (noen er jo kjent for å ha et litt høyere stressnivå enn andre)? Og hvilken bil har du? Udyret mitt synes bilkjøring er helt ok i min kompakt suv (der tar hun hele bagasjerommet, så ikke plass til bur, men har lastegitter); men hun hater å kjøre bil om vi låner type stor kassebil der hun må være i varerommet. Stressnivået går til himmels. Gjør det hele lystbetont med bildøren åpen og motoren av i begynnelsen, om hun er mottakelig for sitt/bli kommando eller bare be henne hoppe opp i bilen (om hun ikke er så liten at hun må løftes inn da). Babysteps og alt det der, masse lykke til!
    • Oof, det gjorde vondt å lese! Og jeg tror slett ikke hun nødvendigvis er trygg selv om hun er rolig da. Jeg ville faktisk vurdert å prøve å starte på scratch med burleker og positiv assosiasjon til buret som IKKE medfører timesvis med passivisering. Og ut fra det lille jeg vet så langt så er jeg helt sikker på at du klarer å få til dette når hun etterhvert får oppleve mer frihet, aktisering og meningsfylte oppgaver!
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...