Hvor rask er du på avtrekkeren? Avstemming om etablering

[SandyEyeCandy]

Takk!

Jeg håper du innser at det ikke skal være sånn som dette, og at den følelsen du først fikk da du traff han, også er tilgjengelig i møtet med andre. Om du ikke ønsker deg det, så ta den beslutninga fordi du føler du lever det rikeste og sanneste livet aleine, ikke fordi du trur han var det beste alternativet.

En partner skal kunne gå sammen med deg på den stien du naturlig følger gjennom livet ditt, men ikke komplettere deg, for det trenger du ikke, da du er hel og unik helt i egenskap av deg sjøl. En partner skal gi deg følelsen av å være på lag mot verden eller å alltid kunne komme med kritiske innspill der du trenger andre perspektiver for å vokse, ikke gjøre deg liten.

"Take a lover that looks at you like maybe you are magic" - Frida Kahlo

[Kaja]

Jeg håper du innser at det ikke skal være sånn som dette, og at den følelsen du først fikk da du traff han, også er tilgjengelig i møtet med andre. Om du ikke ønsker deg det, så ta den beslutninga fordi du føler du lever det rikeste og sanneste livet aleine, ikke fordi du trur han var det beste alternativet.

En partner skal kunne gå sammen med deg på den stien du naturlig følger gjennom livet ditt, men ikke komplettere deg, for det trenger du ikke, da du er hel og unik helt i egenskap av deg sjøl. En partner skal gi deg følelsen av å være på lag mot verden eller å alltid kunne komme med kritiske innspill der du trenger andre perspektiver for å vokse, ikke gjøre deg liten.

"Take a lover that looks at you like maybe you are magic" - Frida Kahlo

Sandy, du har alltid så mye klokt å si du

[SandyEyeCandy]

Sandy, du har alltid så mye klokt å si du

Søta!

[Wachita]

Møtte min kjære da jeg var på jobb og han alltid kom innom. Men siden jeg allerede var sammen med noen ble det aldri noe av, bare helt intenst flørting fra hans side. Men vi ble venner på facebook, siden vi hadde noen felles venner, og etter et halvt år når det hadde blitt slutt med meg og eksen, så kom vi i kontakt igjen. Rettere sagt, han hjalp meg ut av et veldig destruktivt forhold. Kysset første dagen vi var med hverandre, sånn utenom når jeg var på jobb, han sov over omtrent hver dag, så etter vi hadde vært på ferie etter 3 mnd'er flytta han offisielt inn. Jeg fridde etter 1 år, og vi gifter oss på 3 års dagen vår, som er neste sommer.

Ting har gått veldig fort egentlig, men vi tenker ikke noe særlig over det. Alt føles bare så veldig naturlig.

[Mari]

Forrige forhold; var venner i et par år før vi ble sammen. Flyttet sammen etter tre år og bodde sammen i seks. De siste tre i min leilighet som jeg kjøpte alene. Det ble slutt etter ni år.

Dette forholdet; kjente hverandre perifert men da vi møttes-møttes gikk det ganske fort. Samboere etter et år, kjøpte sammen etter fire (?). Vi inkluderte hverandre i framtidsprat fra veldig tidlig av, det gjorde vi aldri i forrige forhold.

Fikk en liten uplanlagt tass på 3,5 årsdagen vår.

Vi skal være sammen til en av oss dauer.

Det har ikke så lyst til å gifte meg, men har innmari lyst til å være gift. Om det gir noen mening.

Ting har føltes veldig naturlig og stressfritt hele veien.

[Castella]

Møttes via venner...og pratet en del via chat før vi faktisk møttes noen mnd senere.

Det tok ca 6 mnd fra vi møttes til vi var "offisielt" kjærester. Vi var sammen 1 år før vi flyttet inn sammen i en leilighet vi leide. Da vi hadde vært sammen i 4 år kjøpte vi hus sammen

Til sommeren har vi vært sammen 5 år, han er mannen jeg vil dele livet mitt med! og håper han vil fri snart <3

[Heidihj]

Møtte han første gang da vi startet med studiene. Han var en kamerat av ei venninne av meg, og vi møtte hverandre litt innimellom i et og et halvt år før vi fant på noe alene for første gang. Han var så glad i min Elwira (goldenen jeg hadde da) at jeg bare måtte invitere han med på en skogtur! (Elwira og han hadde så god kjemi at jeg måtte sjekke han litt mer ut Hun var så sær på hvem hun likte). Etter 5 mnd med forskjellige dater og mange turer ble vi sammen. Akkurat ett år etter flyttet han inn hos meg Vi har vært sammen i et og et halvt år nå ca.

[Carina]

Jeg hadde blitt regelrett sur om det var forventet at jeg skulle fri til samboern, det er mannearbeid dermed basta Da går jeg heller ugifta, for en sånn fyr hadde jeg ikke kunnet bo med. Jeg forventer meg å få lov å være dame på god gammeldags måte, dører skal holdes åpne, man skal betale for maten, jeg skal stå hjelpeløs og se på når han bytter dekk og han skal sitte med ølla når jeg rydder rundt i huset Litt som et vennepar av oss; når han har pappaperm tar hun fritt også drar de alle sammen på ferie. Det blir jo dermed slik at hun tar seg av bleieskift og baby selv om han har pappaperm, men det er akkurat sånn de vil ha det.

Jeg er litt der jeg og, jeg vil ikke ha en mann som jeg må fri til.

Etter to mer eller mindre seriøse forhold, et som varte i drøye 6 år og et som var av/på i 3-4 år, var jeg dritt lei alt som het "menn" (av ulike grunner sliter jeg med å kalle enkelte gutter for menn). De dugde til å ha det gøy med, men ikke noe mer. Jeg trivdes egentlig godt alene for en gangs skyld, jeg hadde aldri vært noe flink på den der alene-greia.

Så.. gikk det jo ikke helt etter planen. Jeg spilte en del på pc-en, for jeg var nemlig fri til å gjøre akkurat hva jeg ville, så det så. Og plutselig en dag, etter å ha "merged alliances" ( ), logget jeg på og møtte han jeg er sammen med nå. Det er vanskelig å beskrive hva som skjedde. Han var gift på det 18. året, og vi forsøkte å holde det vennskapelig, men vi visste nok begge at vi var i trøbbel. Han hadde det ikke så bra der han var og etter mange år med forsøk på å reparere, men alltid som den eneste parten, bestemte han seg for å forlate. Ingen av oss fikset helt tanken på å ikke være sammen heller.

Det har vært tungt til tider, det er ikke bare enkelt å gå fra en som man har vokst opp sammen med og vært sammen med over halve livet (hans ekskone), og han og jeg er jo ikke akkurat naboer heller. Vi har jobbet oss gjennom en del bagasje vi har hatt med oss fra tidligere forhold, og står nå sterkere enn noensinne. Det (eneste ) positive med å bo så langt fra hverandre er at vi prater, MYE. Det er nok ingen på denne jord som kjenner meg så godt som han gjør, og omvendt.

Nå føler jeg at dette ble skikkelig rotete, hehe. Anyway. Hadde vi hatt mulighet, hadde vi nok vært samboere og gift for lenge siden. Han gikk på kne julaften 2012, i Canada, og vi kommer til å gifte oss så snart jeg får visumet mitt. Krysser alt vi har for at det går i orden, hvis det går etter planen feirer vi jul sammen i USA i år som mann og kone, etter 2 1/2 år på hver vår kant av jorden.

[Ia]

Altså, jeg er jo en naiv ungpike, men når det kommer til dette med forhold liker jeg å uttale meg svært så seriøst

Vi "kjente" hverandre et par år før vi forelsket oss. Han var den kjekke på MK som venninner av meg la merke til, jeg var hun rare, søte på Drama som visstnok hadde kul klesstil.

Vi ble egentlig kjærester på første date, men det var gått over en uke (leeenge) da jeg halvveis manipulerte han til å spørre om jeg ville være kjæresten hans. Jeg ville ha spørsmålet på ordentlig, det er klart! Viktige, romantiske øyeblikk må ikke mistes!

Etter fire måneder flyttet vi på folkehøyskole sammen, og siden vi bor på samme internatrom, velger jeg å snakke som om vi bor sammen. Vi deler ingen "plikter", annet enn betaling av dette internatrommet og innkjøp av sjokolade. Vi er ikke registrert som samboere noe sted, men han rydder sminkeserviettene mine og jeg vasker bokserne hans, og da er man vel praktisk talt samboere!

Når det gjelder gifte-seg-spørsmålet forstår vel alle som kjenner meg at jeg helst vil det NÅ, MED EN GANG, men jeg valgte å være litt jordnær, og krysset av på "kanskje en gang". For i hjertet mitt finnes det jo ingen andre menn, og da gjør det ikke det i hele verden, for tenk. Og jeg har aldri måttet takle et virkelig hardt brudd, så jeg kan ta meg friheten til å være for naiv til å se hvor naiv jeg er.

[Aya]

*klipp*

Må bare hviske at jeg er så utrolig glad på dine vegne!! Såå utrolig fortjent

[Carina]

Må bare hviske at jeg er så utrolig glad på dine vegne! Såå utrolig fortjent

Tusen takk.

[Benedicte]

Jeg er litt der jeg og, jeg vil ikke ha en mann som jeg må fri til.

Etter to mer eller mindre seriøse forhold, et som varte i drøye 6 år og et som var av/på i 3-4 år, var jeg dritt lei alt som het "menn" (av ulike grunner sliter jeg med å kalle enkelte gutter for menn). De dugde til å ha det gøy med, men ikke noe mer. Jeg trivdes egentlig godt alene for en gangs skyld, jeg hadde aldri vært noe flink på den der alene-greia.

Så.. gikk det jo ikke helt etter planen. Jeg spilte en del på pc-en, for jeg var nemlig fri til å gjøre akkurat hva jeg ville, så det så. Og plutselig en dag, etter å ha "merged alliances" ( ), logget jeg på og møtte han jeg er sammen med nå. Det er vanskelig å beskrive hva som skjedde. Han var gift på det 18. året, og vi forsøkte å holde det vennskapelig, men vi visste nok begge at vi var i trøbbel. Han hadde det ikke så bra der han var og etter mange år med forsøk på å reparere, men alltid som den eneste parten, bestemte han seg for å forlate. Ingen av oss fikset helt tanken på å ikke være sammen heller.

Det har vært tungt til tider, det er ikke bare enkelt å gå fra en som man har vokst opp sammen med og vært sammen med over halve livet (hans ekskone), og han og jeg er jo ikke akkurat naboer heller. Vi har jobbet oss gjennom en del bagasje vi har hatt med oss fra tidligere forhold, og står nå sterkere enn noensinne. Det (eneste ) positive med å bo så langt fra hverandre er at vi prater, MYE. Det er nok ingen på denne jord som kjenner meg så godt som han gjør, og omvendt.

Nå føler jeg at dette ble skikkelig rotete, hehe. Anyway. Hadde vi hatt mulighet, hadde vi nok vært samboere og gift for lenge siden. Han gikk på kne julaften 2012, i Canada, og vi kommer til å gifte oss så snart jeg får visumet mitt. Krysser alt vi har for at det går i orden, hvis det går etter planen feirer vi jul sammen i USA i år som mann og kone, etter 2 1/2 år på hver vår kant av jorden.

Åhh *snufs*