Gå til innhold
Hundesonen.no

Alder på hannhund?


jlkm
 Share

Recommended Posts

Jeg ser stadig diskusjon rundt tispens alder og helse når man planlegger avl, men hva med hannhunden? Har prøvd å leite litt her, men finner lite.

Fikk et spørsmål se, om hvor gammel bør han være før man lar han få "slippe til" en tispe?

Jeg tenker at først og fremst er et jo et praktisk spørsmål, bikkja må jo ha krut i bralla. Deretter blir det nok mer etisk.. Hvor tidlig er det greit å la han få prøve seg?

Hva mener Sonen-panelet? :)

Hypotetisk, altså, og forutsatt at alle andre kriterier for vettug avl er oppfylt.

Sent from my iPhone using Tapatalk

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg tenker vel at man bør jo kunne se hvordan hannen har utviklet seg (både fysisk og mentalt), vel så mye som tispa. Avhengig av rase så er jo det alt fra 15 mnd og oppover. Det haster vel ikke noe mer med å få brukt hannene enn tispene, tvert om, siden det er en langt mindre belastning for dem å ha seg med jevnere mellomrom. :P

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg synes hannhunden bør være minst 2 år og det er kun fordel om hannhunden er 2,4-3 år gammel før første kull :-) Dette fordi det skjer så utrolig mye mentalt hos hannhundene frem til 2 år og faktisk mye som skjer mellom 2-3 år også. Føler det er først da du vet hvordan gemytt og mentalitet hunden faktisk har!

Noen ganger brukes yngre hanner men da synes jeg det bør være veeeeeeldig god begrunnelse og kullet bør få bli voksen før neste for å se resultatet :) Det siste er fordel uansett sådan!

  • Like 2
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg synes alt for mange bruker hannhunder i avl for tidlig. Det er selvsagt variasjoner innenfor rase og store individforskjeller. Men en hannhund skal ha vært helsetestet for det rasen testes for, skal ha vært stilt ut og fått de premieringene som for meg viser at han er en god raserepresentant og ikke minst - hannhunden skal være mentalt ferdig utviklet! Det er egentlig her det er skummelt å bruke en veldig ung hanne synes jeg. En stabil, trygg hund er ofte slik hele livet. Men mange er ikke skikkelig utviklet i hodet når de er 12 mnd, og bør etter mitt skjønn ikke brukes i avl før man har god peiling på hvordan hunden "virkelig er". En MH er jo en indikasjon, men samtidig kan hunden fortsatt forandre seg selv om den virket stabil når den var 12 mnd. Dessuten er fysikken ofte noe som kommer etterhvert. En portis er ofte ikke utviklet før den er nærmere 3 år. Det viser seg gang på gang at mange avler på moderate hunder som siden blir for kraftige, f.eks. Jeg tenker at den problemstillingen ville vært mindre aktuell dersom man faktisk ventet og visste at hannen ble så kraftig som den ble når den hadde satt seg i kroppen.

Vanskelig å svare på generelt, men jeg tenker at ideelt sett bør hanner også være 24 mnd gamle før første paring. Med skjønnsmessige vurderinger kan man eventuelt bruke dem før - om man føler at alt er "falt på plass", på en måte. Men jeg er enig med shlush - da skal man ha veldig gode grunner for å gjøre det!

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Det en endel faktorer som på en måte må være dekket i første omgang:

Helse resultater til 50% av kullet minst, mentaltester (om det er for rasen), og for å bruke en ung hannhund så tenker jeg også at oppdretter skal kjenne linjene bakover forholdsvis godt. Om man gjør det så "vet" man en god del om hva som kommer.

Jeg personlig ville feks ikke bruke en ung import med utestet søsken og slekt, da ville jeg ventet og håpt på mer informasjon etterhvert om resten.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg slapp til min hannhund på sin første tispe da han akkurat var tippa 18 mnd. Han hadde alle helsetester i boks, var mentaltestet både i Sverige (MH) og Frankrike (en slags k-test), han hadde bruksmeritter, gjeteranleggstest og var godkjent for avl i Frankrike. Mange av søsken og halvsøsken var HD-røntget og mentaltestet - og generelt forelå det mye informasjon om både han og linjene hans.

Som andre er inne på - det kan skje en del mentalt med hannhunder fram til de er både 2 og 3 år, men jeg tror at de virkelige alvorlige issues en hannhund kan ha, har avslørt seg godt og vel innen hunden er 18 mnd. Den modningen som skjer etter den alderen er sjelden av dramatisk karakter på negativt vis, og om man skulle få seg overraskelser videre, så tror jeg man enten har lukket øynene for hvordan hunden faktisk er, eller ikke har hatt kunnskap nok til å faktisk tolke sin hund. Jeg kan overhodet ikke se at min hund forandret seg så veldig mye fra 18 mnd alder og fram til han var 2-3 år, faktisk.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Det en endel faktorer som på en måte må være dekket i første omgang:

Helse resultater til 50% av kullet minst, mentaltester (om det er for rasen), og for å bruke en ung hannhund så tenker jeg også at oppdretter skal kjenne linjene bakover forholdsvis godt. Om man gjør det så "vet" man en god del om hva som kommer.

Jeg personlig ville feks ikke bruke en ung import med utestet søsken og slekt, da ville jeg ventet og håpt på mer informasjon etterhvert om resten.

Det Jeanette skriver her glemte jeg å nevne, men det er ekstremt viktig! Å kjenne slekt og å ha ulike resultater å vise til på den aktuelle hundens søsken og øvrig slekt. Det å kjenne slekten er vel så viktig som å kjenne individet!

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg synes man skal vente til hunden er blitt voksen (mentalt og fysisk), til den (og gjerne flere i kullet) er helsetestet og har vist hva den duger til bruksmessig. Jeg tror ting kan(trykk på kan) skje etter 18 mnd, klart at en nervefast hund ikke plutselig blir et vrak, men hormonrelaterte ting kan forandre seg mye enda. Vertfall på store raser. Og det er iallefall ting jeg synes det er viktig og ta hensyn til i avl. Dette er iallefall det optimale for meg, dog kunne jeg nok gjort unntak viss det er linjer jeg kjenner godt og liker godt som ble tilgjengelig via et ungt individ. Noen sjangser må man ta også. Men helst vil jeg vite hva jeg har.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Som kjøper syns jeg det er greit at hannhunden er minst 5 år gammel, og vist gemytt, temperament, egenskaper og helse. Jeg har blitt stadig mer skeptisk til avl på pur unge hunder, fordi man ikke VET ennå hva som ligger i dem.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Hehe, her spenner det fra 15 mnd til 5 år. Artig. Vel, det er mye interessant input. Jeg tror jeg vet hva jeg vil anbefale, men poenget må vel være at dette ikke er noe det er enkelt å lage en enkel regel for. Det er veldig mange individuelle hensyn som skal tas, og jeg ser jo at dere som svarer her nok svarer i lys av planlagt og nøye gjennomtenkt raseavl der blant annet mentalitet er viktig (der hunden ikke bare skal ha "god" mentalitet, men også "riktig for rasen" mentalitet).

Her er en brannfakkel til dere; blandingsavl. Er det like nøye da?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg føler jeg burde skrive noe her, ettersom jeg lar Geo gå i avl nå i høst. Han vil være 18-19 mnd gammel ved parring (skjer i løpet av en måneds tid). Ideelt sett skulle han ha vært litt eldre, men pga tispas alder er det "now or never". Hun ble parret med Geos far i vår, men gikk tom da. Oppdretteren vil derfor bruke en nær slektning denne gangen, fordi hun veldig gjerne ønsker å få de linjene inn i eget oppdrett.

Jeg er med på det fordi han kommer fra veldig gode linjer hvor både forfedre rett bak og søsken av disse har vist at de er gode representanter for rasen. I tillegg er hele kullet til Geo røntget fri på hofter og albuer, og de gikk veldig gode MH-er i april hele gjengen. Fire av seks har vært på utstilling og vist at de har rasetypisk og godt eksteriør. De brukes aktivt og er lovende lydighets- og brukshunder. For meg er det avgjørende. Selv ville jeg i alle fall heller kjøpt en valp etter en ung Geo (med solid og god stamtavle) enn etter en "ensom stjerne" hvor resten av slekta ikke har noe å vise til.

Noe enkelt svar er det ikke mulig å gi, syns jeg. Jeg ser jo selv at han godt kunne ha vært litt eldre og fått mer anledning til å faktisk bevise sine lovende bruksegenskaper. Men på en annen side kommer det neppe til å dukke opp noen store overraskelser mtp mentalitet og gemytt etter hvert som han blir litt eldre. Forutsatt at det blir valper nå, kommer jeg ikke til å bruke ham i avl igjen før han er en 3-5 år gammel og har konkurrert litt selv - i tillegg til at valpene vil være helsetestet og mentaltestet og man ser hva han gir. Jeg ser ikke på det som noen ulempe at en fem år gammel hannhund har tre år gamle avkom, liksom.

  • Like 2
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Gjest
Skriv svar til emnet...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

 Share

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Når du ber om en øvelse eller tar en strafferunde så belønner du bjeffingen med at det skjer noe. Så det beste er at det ikke skjer noe. Hva med å prøve konsekvent time-out i bilen? Eller lær å bjeffe på kommando og stoppe å bjeffe på kommando. Om du ber han om å slutte å bjeffe så husk å tell til tre før du belønner, ellers belønner du for tidlig at han er stille og han kan ta det som belønning for bjeff. 
    • Dytter denne opp. Her har jeg kontret forventingsbjeff med: "Legge i bakken" (forsiktig press i halsbåndet) og tatt en på stedet hvil. Ingen effekt utover tiden vi står i hvil, hvor han skuespiller avslappet for å komme videre, og begynner bjeffe igjen med en gang. Ignorert og ventet ham ut. Øker bare i stress. Bedt om øvelse (sitt/dekk/spinn/fot../) og så belønnet det med en leke for å gi ham litt godfølelse. Resultatet? Han ser bjeffing som et cue for å få meg til å utføre den adferden. Avledet med å ta en "strafferunde" rundt oss selv. Heller ikke effektivt utover i øyeblikket vi gjør det.  Gitt ham en kald skulder. Vist at jeg er skuffet og synes han er teit og snudd meg bort med et litt foraktelig fnys. Går opp i stress fordi han blir såret og synes jeg er urettferdig.  Jeg er clueless. Antakelig skulle en av disse metodene appliseres konsekvent, right? Det er antakelig veldig forvirrende med det random utvalget av ulike adferder fra meg - men hvilken er riktig å velge som en konsekvent reaksjon? Da hestene her ga ham sosial avvisning med foraktelige fnys og snudde ryggen til ham forstod han umiddelbart greia og responderte med å slutte bjeffe. Hvorfor har ikke det der samme effekten fra meg? Er det fordi jeg gir ham oppmerksomhet når jeg forstår/synes at han bjeffer av såkalte legitime årsaker? Jeg kan jo ikke slutte med det.   
    • Motviljen mot utgangsstilling fremstår som død, men puberteten truer i horisonten, så utsteder ingen dødsattest ennå. Livserfaring tilsier at Motviljen antakelig vil sprette opp av kista og flire: Trollollol! Å få utgangsstilling uten mat fremme, relativt stabilt, kun noe nøling akkompagnert av et oppgitt sukk før han kommer inn, når han vil jeg skal kaste en leke, det er hurtigere progresjon enn jeg forventet for noen uker siden.  Vi har en god periode ..så god at noe fokus nå er over på mindre viktige ting som sportsøvelser. Første sitt under innkalling serverte Eddis i forrigårs, på første forsøk. Det var et nydelig øyeblikk. Flere repetisjoner med stå under marsj, avstandskommando og sitt under innkalling var fine, i mine øyne. Verken han eller jeg er interesserte i hva en dommer synes om utførelsen vår, fordi mestringsfølelsen fra å tro vi er flinke er hva som driver oss. Mestringsfølelse og glede er superfood for motivasjonen. Fokus på hva som er feil medfører frustrasjoner, uteblivende mestring, dårlig stemning, dårlig samspill og ødelegger relasjonen - og hva er da poenget med å ha og trene hund?  Sitt begynte bli upålitelig. Hvorfor? Fordi jeg hadde glemt å være begeistret. Bare forventet å få sitt på cue og glemte bli genuint overrasket og takknemlig og begeistret av hvor flink gutt han er.  Av utfordringer vi nå har - skjønt det føles som et hån å bruke det ordet om vansker med øvelser til sport, da andre bruker det samme ordet om reelle problemer:  Spin - også kjent som snurr rundt.  Aner ikke lenger hva lyden betyr. Trenger håndsignal. Kommer konsekvent løpende inn for å gjøre det rett foran meg, hver gang jeg ber fra avstand. Bli-på-stedet håndsignal, som har vært en nøkkel til flere andre øvelser har foreløpig ikke hjulpet.   'Twirl' er et fullstendig ukjent begrep dersom ikke 'spin' kommer først. Verken ordet eller håndsignal gir ham noe forståelig hint. Her må det spinnes før det kan twirles. Sånn er loven.  Hva som må til for å få en lovendring - det blir spennende å finne ut av. Punkt 1 og 3 går seg sikkert til med mer trening, men på punkt 2 er jeg helt blank foreløpig. Ingen ideer om hvordan løse det der.  Heldigvis opplever Edeward en glede i øvelsene som ikke bare handler om belønningene. Han LIKER å spinne og twirle og rygge og gå mellom beina mine og sendes frem til target og sånt. Det er noe å gjøre. Arbeit macht frei. ..og det ser ut som utgangsstilling og gå fot også er i ferd med å kategoriseres som lystbetonte oppgaver en kan døyve eksistensiell angst og kjedsomhet med.  Bilde er vel obligatorisk. Relevans til konteksten mindre så. I denne tidsalderen er det ingen som leser en vegg av tekst uansett
    • Jeg ser ingen skam med å slite med å trene gå pent i bånd. Noe av det vanskeligste å få en hund stabil på. Ikke mål deg mot de som har fått det til eller la noen andre få demotivere deg med sammenligning. De har ikke din hund.  Du forteller ikke hvilken rase/blanding du har, men noen er virkelig vanskeligere/lettere enn andre. Av egen erfaring med veldig førerorientert hund, så hadde den standard stopp og snu metoden ingen effekt. Hunden tok det som en morsom lek. Det der var like interessant som å komme fremover.  Den jeg har nå kan ikke bare gå. Det er for kjedelig. Det som fungerer her er oppgaver, og de må gis fortløpende så han ikke rekker å kjede seg.  Belønning med lek er bedre enn mat på min. Energinivået er høyt, det blir mye stresshormoner når sterke forventninger til noe ikke umiddelbart blir innfridd og lek utløser endorfiner, som kontrer kortisol. Får ikke samme effekten av å belønne med mat, det risikerer jeg at stresset bare øker, dersom maten er av høy verdi. Min girer seg opp i forkant når han vet vi skal ut på tur, noe som resulterer i outbursts når vi kommer ut. Å leke litt før vi går avgårde, slippe ut litt damp på en kontrollert måte, det har en beroligende effekt.  At enkelte fnyser av verktøy som frontfestet sele og grime skal en ikke bry seg om. Det er mange profesjonelle som kritiserer disse verktøyene på sosiale medier, men de lever jo også av kunder som trenger hjelp med gå pent i bånd trening, så det gir mening, sant? Selv bruker jeg frontfestet sele heller enn halsbånd fordi min bykser impulsivt og ukontrollert. I tillegg til potensialet for skade på strupen er det sterkt ubehagelig for ham. En bykseraptus i halsbånd kan utvikle seg til et sinneutbrudd mot meg som holder båndet, noe som aldri skjer i selen.  Jeg har begynt trene min på å gå med grime fordi han nærmer seg pubertet og er stor og sterk. Bedre føre var enn etter snar om han plutselig endrer personlighet overfor passerende hunder - men min er ulik i ulike miljøer. Grime kan brukes i bymiljø, hvor han ikke bykser, men så har vi andre typer omgivelser hvor jeg ikke tør bruke grime før byksing er en utslukket adferd, av samme grunn som jeg bruker sele istedenfor halsbånd.  Også: det er alltid lys i enden av tunnelen. Alderen din er i er verste perioden, synes jeg ihvertfall. Teflonbelegg på hjernen og lite mottakelig for ny læring, glemmer ting den kan, selektiv hørsel, lett distrahert, nysgjerrig søkende på omgivelsene, ... Mye blir bare bedre "av seg selv" senere, når mer moden. 
    • For det første høres det ut for meg som du trenger litt hjelp med båndtreningen. Er det noe kurs å finne i nærheten? Ihvertfall anbefaler jeg deg å søke opp tråder om båndtrening her på forumet. Hvis du har holdt på å snudd retning i evigheter ser det ikke ut til å fungere, og du må gjøre noe annerledes. En ting kan jobbe med inne er kontakt, og det å få hunden til å følge med på deg. Si kontaktord når du står foran hunden - gi godbit så fort hunden ser på deg,gjenta dette fem ganger. Ta et par-tre slike økter i løpet av dagen, beveg deg etterhvert litt lengre unna. Så kan du si "fot" og bruke enten godbiten eller håndtarget om du har det, til å få hunden til å følge ved siden av deg et par meter. Når dette sitter godt inne, kan du bruke det for å få inn hunden og holde seg ved deg litt ute. Generelt vil jeg heller anbefale å bruke en sele og langline og la hunden bevege seg slik den vil, og heller trene korte økter med kort bånd i løpet av turen. Da kan du gå uforstyrret til nærmeste grøntområdet eller parkeringsplass, og trene slik som beskrevet over. Det er ikke et mål at hunden skal gå fot hele turen, men at du kan få ham inn til deg og under kontroll ved behov, og forhåpentligvis sjekke inn med deg underveis på turen.  Antitrekkbånd er vanligvis ikke det samme som struphalsbånd, og jeg vil si at det er bare en positiv ting om folk bruker det ved behov. Men det vil ikke lære hunden å gå pent i bånd, det må du gjøre ved siden av. Hvis trekkingen er et stort problem går det an å bruke grime når du ikke vil trene på båndtreningen eller bruke langline.  Det finnes også seler med feste foran (noen "vanlige" seler har feste på ryggen og foran i tillegg, så det er enkelt å flytte mellom"), slik at hunden blir snudd mot deg når den trekker. Igjen må dette brukes sammen med trening, men det gjør det litt lettere. Ellers ville jeg ikke brydd meg så mye om hva andre tenker og mener så lenge du gjør det som er best for hunden. Lykke til!
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...