Gå til innhold
Hundesonen.no

Alder på hannhund?


jlkm
 Share

Recommended Posts

Jeg ser stadig diskusjon rundt tispens alder og helse når man planlegger avl, men hva med hannhunden? Har prøvd å leite litt her, men finner lite.

Fikk et spørsmål se, om hvor gammel bør han være før man lar han få "slippe til" en tispe?

Jeg tenker at først og fremst er et jo et praktisk spørsmål, bikkja må jo ha krut i bralla. Deretter blir det nok mer etisk.. Hvor tidlig er det greit å la han få prøve seg?

Hva mener Sonen-panelet? :)

Hypotetisk, altså, og forutsatt at alle andre kriterier for vettug avl er oppfylt.

Sent from my iPhone using Tapatalk

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg tenker vel at man bør jo kunne se hvordan hannen har utviklet seg (både fysisk og mentalt), vel så mye som tispa. Avhengig av rase så er jo det alt fra 15 mnd og oppover. Det haster vel ikke noe mer med å få brukt hannene enn tispene, tvert om, siden det er en langt mindre belastning for dem å ha seg med jevnere mellomrom. :P

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg synes hannhunden bør være minst 2 år og det er kun fordel om hannhunden er 2,4-3 år gammel før første kull :-) Dette fordi det skjer så utrolig mye mentalt hos hannhundene frem til 2 år og faktisk mye som skjer mellom 2-3 år også. Føler det er først da du vet hvordan gemytt og mentalitet hunden faktisk har!

Noen ganger brukes yngre hanner men da synes jeg det bør være veeeeeeldig god begrunnelse og kullet bør få bli voksen før neste for å se resultatet :) Det siste er fordel uansett sådan!

  • Like 2
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg synes alt for mange bruker hannhunder i avl for tidlig. Det er selvsagt variasjoner innenfor rase og store individforskjeller. Men en hannhund skal ha vært helsetestet for det rasen testes for, skal ha vært stilt ut og fått de premieringene som for meg viser at han er en god raserepresentant og ikke minst - hannhunden skal være mentalt ferdig utviklet! Det er egentlig her det er skummelt å bruke en veldig ung hanne synes jeg. En stabil, trygg hund er ofte slik hele livet. Men mange er ikke skikkelig utviklet i hodet når de er 12 mnd, og bør etter mitt skjønn ikke brukes i avl før man har god peiling på hvordan hunden "virkelig er". En MH er jo en indikasjon, men samtidig kan hunden fortsatt forandre seg selv om den virket stabil når den var 12 mnd. Dessuten er fysikken ofte noe som kommer etterhvert. En portis er ofte ikke utviklet før den er nærmere 3 år. Det viser seg gang på gang at mange avler på moderate hunder som siden blir for kraftige, f.eks. Jeg tenker at den problemstillingen ville vært mindre aktuell dersom man faktisk ventet og visste at hannen ble så kraftig som den ble når den hadde satt seg i kroppen.

Vanskelig å svare på generelt, men jeg tenker at ideelt sett bør hanner også være 24 mnd gamle før første paring. Med skjønnsmessige vurderinger kan man eventuelt bruke dem før - om man føler at alt er "falt på plass", på en måte. Men jeg er enig med shlush - da skal man ha veldig gode grunner for å gjøre det!

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Det en endel faktorer som på en måte må være dekket i første omgang:

Helse resultater til 50% av kullet minst, mentaltester (om det er for rasen), og for å bruke en ung hannhund så tenker jeg også at oppdretter skal kjenne linjene bakover forholdsvis godt. Om man gjør det så "vet" man en god del om hva som kommer.

Jeg personlig ville feks ikke bruke en ung import med utestet søsken og slekt, da ville jeg ventet og håpt på mer informasjon etterhvert om resten.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg slapp til min hannhund på sin første tispe da han akkurat var tippa 18 mnd. Han hadde alle helsetester i boks, var mentaltestet både i Sverige (MH) og Frankrike (en slags k-test), han hadde bruksmeritter, gjeteranleggstest og var godkjent for avl i Frankrike. Mange av søsken og halvsøsken var HD-røntget og mentaltestet - og generelt forelå det mye informasjon om både han og linjene hans.

Som andre er inne på - det kan skje en del mentalt med hannhunder fram til de er både 2 og 3 år, men jeg tror at de virkelige alvorlige issues en hannhund kan ha, har avslørt seg godt og vel innen hunden er 18 mnd. Den modningen som skjer etter den alderen er sjelden av dramatisk karakter på negativt vis, og om man skulle få seg overraskelser videre, så tror jeg man enten har lukket øynene for hvordan hunden faktisk er, eller ikke har hatt kunnskap nok til å faktisk tolke sin hund. Jeg kan overhodet ikke se at min hund forandret seg så veldig mye fra 18 mnd alder og fram til han var 2-3 år, faktisk.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Det en endel faktorer som på en måte må være dekket i første omgang:

Helse resultater til 50% av kullet minst, mentaltester (om det er for rasen), og for å bruke en ung hannhund så tenker jeg også at oppdretter skal kjenne linjene bakover forholdsvis godt. Om man gjør det så "vet" man en god del om hva som kommer.

Jeg personlig ville feks ikke bruke en ung import med utestet søsken og slekt, da ville jeg ventet og håpt på mer informasjon etterhvert om resten.

Det Jeanette skriver her glemte jeg å nevne, men det er ekstremt viktig! Å kjenne slekt og å ha ulike resultater å vise til på den aktuelle hundens søsken og øvrig slekt. Det å kjenne slekten er vel så viktig som å kjenne individet!

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg synes man skal vente til hunden er blitt voksen (mentalt og fysisk), til den (og gjerne flere i kullet) er helsetestet og har vist hva den duger til bruksmessig. Jeg tror ting kan(trykk på kan) skje etter 18 mnd, klart at en nervefast hund ikke plutselig blir et vrak, men hormonrelaterte ting kan forandre seg mye enda. Vertfall på store raser. Og det er iallefall ting jeg synes det er viktig og ta hensyn til i avl. Dette er iallefall det optimale for meg, dog kunne jeg nok gjort unntak viss det er linjer jeg kjenner godt og liker godt som ble tilgjengelig via et ungt individ. Noen sjangser må man ta også. Men helst vil jeg vite hva jeg har.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Som kjøper syns jeg det er greit at hannhunden er minst 5 år gammel, og vist gemytt, temperament, egenskaper og helse. Jeg har blitt stadig mer skeptisk til avl på pur unge hunder, fordi man ikke VET ennå hva som ligger i dem.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Hehe, her spenner det fra 15 mnd til 5 år. Artig. Vel, det er mye interessant input. Jeg tror jeg vet hva jeg vil anbefale, men poenget må vel være at dette ikke er noe det er enkelt å lage en enkel regel for. Det er veldig mange individuelle hensyn som skal tas, og jeg ser jo at dere som svarer her nok svarer i lys av planlagt og nøye gjennomtenkt raseavl der blant annet mentalitet er viktig (der hunden ikke bare skal ha "god" mentalitet, men også "riktig for rasen" mentalitet).

Her er en brannfakkel til dere; blandingsavl. Er det like nøye da?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg føler jeg burde skrive noe her, ettersom jeg lar Geo gå i avl nå i høst. Han vil være 18-19 mnd gammel ved parring (skjer i løpet av en måneds tid). Ideelt sett skulle han ha vært litt eldre, men pga tispas alder er det "now or never". Hun ble parret med Geos far i vår, men gikk tom da. Oppdretteren vil derfor bruke en nær slektning denne gangen, fordi hun veldig gjerne ønsker å få de linjene inn i eget oppdrett.

Jeg er med på det fordi han kommer fra veldig gode linjer hvor både forfedre rett bak og søsken av disse har vist at de er gode representanter for rasen. I tillegg er hele kullet til Geo røntget fri på hofter og albuer, og de gikk veldig gode MH-er i april hele gjengen. Fire av seks har vært på utstilling og vist at de har rasetypisk og godt eksteriør. De brukes aktivt og er lovende lydighets- og brukshunder. For meg er det avgjørende. Selv ville jeg i alle fall heller kjøpt en valp etter en ung Geo (med solid og god stamtavle) enn etter en "ensom stjerne" hvor resten av slekta ikke har noe å vise til.

Noe enkelt svar er det ikke mulig å gi, syns jeg. Jeg ser jo selv at han godt kunne ha vært litt eldre og fått mer anledning til å faktisk bevise sine lovende bruksegenskaper. Men på en annen side kommer det neppe til å dukke opp noen store overraskelser mtp mentalitet og gemytt etter hvert som han blir litt eldre. Forutsatt at det blir valper nå, kommer jeg ikke til å bruke ham i avl igjen før han er en 3-5 år gammel og har konkurrert litt selv - i tillegg til at valpene vil være helsetestet og mentaltestet og man ser hva han gir. Jeg ser ikke på det som noen ulempe at en fem år gammel hannhund har tre år gamle avkom, liksom.

  • Like 2
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Gjest
Skriv svar til emnet...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

 Share

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Dibaq, ja. Jeg er godt fornøyd med kombinasjonen av pris og kvalitet, med unntak av manglende kondroitinsulfat. Det er noe de fleste for (inkludert mer kjente og anerkjente for som Vom og Alpha Spirit) har altfor lite av. Stoffet finnes rikelig i brusk, så gir tilskudd av rå frosset eller tørket hals/føtter fra kylling/kalkun og ører/haler fra diverse dyr for å kompensere. Ellers er jeg veldig begeistret for Farmina, men en må være litt forsiktig for å unngå voldsom vekst av det. Min fikk en skremmende, massiv growth spur da jeg foret bare på det en ukes tid. Skjøt i været og la på seg. Veldig høy næringstetthet og kaloririkt, så lite slingringsmonn før det blir for mye av det. Pga DCM-skandalen i forbindelse med kornfrie for, hvor det å fore på f.eks. Acana -ansett som et premium høykvalitetsfor, rost opp i skyene for kvaliteten - medførte strukturell hjertefeil på en mengde hunder, så har jeg valgt å kombinere flere ulike typer for å gardere meg bedre dersom det i ettertid skulle vise seg å ha vært noe gærnt med noen av dem.  Farmina har kornfrie varianter, til forveksling lik skandaleforene, men har også tilstrekkelig med carnitin/taurin/metionin, og de inneholder ikke hele belgfrukter eller belgfruktproteiner - mistenkt for å være anti næringsstoffer som hemmer opptak eller syntese av andre aminosyrer og proteiner. Farmina inneholder kun stivelsen fra erter, og ekstrahert og isolert stivelse skal være bare stivelse, uavhengig av om det kommer fra hvete, ris eller erter. Nødvendig for å kunne holde de andre ingrediensene bundet sammen til kibble.  Om den voksne hunden ender på perfekt størrelse med perfekt leddet perfekt skjelett, perfekte organer og perfekt pels vet jeg jo ikke ennå, men avføringen er ihvertfall perfekt :)
    • Takk for godt tips om godbitpung! Skal se om jeg finner noe liknende. Hadde samme erfaring som deg med vom, veldig hard avføring som virket ubehagelig å trykke ut. Tørrfor fra Dilaq, er det Dibaq du mener? Vurderte nemlig dette foret selv. Kan ikke så mye om hundeernæring, men syntes ingrendiensene så ganske bra ut og foret er rimelig. Men kunne ikke lese noen erfaringer med det på nett, og det føltes skummelt å prøve et så ukjent formerke. Du er fornøyd altså?
    • Vi har hatt fremgang på flere områder denne uka, bl.a. pelsstell. Tålmodigheten med kamming og raking har økt dramatisk. Han liker det ikke, men det virker som han har forstått at det er et nødvendig onde og en slags act of kindness fra min side, og er mer tålmodig med det. Nå holder det med en utbetaling per kammede og rakede bein, en for ryggen, en for magen og en for brystet, totalt 7 skjeer med Vom for å få kammet og raket hele hunden, unntatt skjegget, som det koster minst fire skjeer Vom å få kammet grundig gjennom.  Ny milepæl er napping. Skal ikke påberope meg å være noen kløpper ennå, men får det da til på et vis, og til min gledelige overraskelse liker han å bli nappet.  Ellers har vi fått mye sosialisering/miljøtrening med hester og fremmedfolk på territoriet denne uka, med camp/landsstevne på gården. Han har roet seg betraktelig ned og er progressivt desensitivert til situasjonen gjennom å få trøkket ansiktet fullt av godis og spise 1-2 måltider om dagen fra gresset rett foran paddockene, mens folk traver rundt med utstyr og for, og leier hester frem og tilbake. Fra å være heftig begeistret og vilter nysgjerrig med mye vokal de første dagene, til å være nær nonchalant nå på slutten - en pen utvikling. En god hjelp var hestenes nedlatende forrakt mot ham da han begynte bjeffe på dem. De gjorde hesteekvivalenten til det menneskelige uttrykket 'himlet med øynene og fnøs foraktelig' mot den lille drittungen som lagde sånn irriterende lyd. Den reaksjonen der fra dem sved på en annen måte enn tilsvarende reaksjon fra meg, som han har reagert på med MER vokal, for å gjøre det tydelig hva slags emosjonell abuse og omsorgssvikt sånt er fra primær omsorgsperson. Å "få" den der fra hestene var noe annet. Den fungerte på en annen måte fordi det ikke kom fra meg. En stor takk til hestene for hjelpen med å utvikle litt manerer. Han fikk til og med hilse snute mot mule med et brødrepar han har vært på nikk med i noen dager. Var veldig forløsende for ham, og roet ham betydelig ned i nærheten av dem.  Han er fortsatt ganske sosialt inkompetent, though. Klønete. Forsøkte kjefte og true seg til å bli hilst på og kost med her om dagen. Kroppsspråket hans var forvirrende. Ledig halvhøy hale i halvhurtig bevegelse. En slags mellomting mellom avventende vurdering, irritasjon og gledesbevegelser. Så satte han i en vokal som fremstod som truende dersom en skulle sammenlignet med mange andre raser. Ikke en dyp og alvorlig morsk voktervokal - det er ingen tvil om hva han mener når han bruker den - men et mer prososialt toneleie ispedd knurrebrumming, mot to unge kvinner som kom for å møkke en paddock. Mens han stod der og tilsynelatende kjeftet litt truende på dem, lett å tolke som territorial for den som ikke har hørt hvordan ekte territorial fra ham høres ut, så vrikket han på rumpa som i genuin gledeslogring, samtidig som han lagde de lydene der. Han forsøkte dundre meg å kjefte og true dem til å komme kose med ham, og hadde en forventning om å lykkes med det. Skjønner hvorfor mange beskriver gruppe 2 raser som: "Kan være dominant." Det er ikke så mange andre ord en kan beskrive det der med enn nettopp 'dominant'. Attitude.  Han fikk ingen uttelling for det der da, og begynte sutre og sytebjeffe da de gikk.  Kortbuksene har blitt kortere, fordi han satte seg i en fersk tyggisklyse på bussholdeplassen. Konsulterte Grok om frisyren og lurte på om den kunne generere et bilde av den optimalt estetiske måten å klippe en riesenschnauzer på, med en 2020 jeansmote silhuett på beina. Dialogen ble lang, men samme hvor omstendelig jeg forklarte, så klarte den ikke forstå at i den virkelige verden..  Så jeg forklarte og forklarte og la ved det eneste bildet tatt denne uka, kun for å vise den AI'em hva jeg mente: Jeg ville se om den kunne komme opp med en kul overall look som passer bedre med de kortbuksene der enn den typiske rasefrisyren. Jeg vet den er godt trent på visuell estetikk. Den KAN former og linjer. I forsøket på å veilede den til å forstå spurte jeg om den kunne vise meg forskjellen på å klippe en hunds naturlige pels til en silhuett av 2020 women's jeans fashion og på å kle en hund i hundeklær av jeansstoff.. ..så inntil videre beholder vi bare Lady og Landstrykeren looken med skjegg og bart og spaniel ører, til de ukonvensjonelle kortbuksene.
    • Leter med lys og lykte etter Mentalitetsboken av Ingalill og Curt Blixt, Kenth Svartberg. Noen som har den? Er også interessert i andre bøker innen språk og adferd - hundepsykologi:)
    • Jeg prøvde Trikem max relax på nyttårsaften og det virket veldig bra på min hund.    Spennende med hund på prøve med endel utfordringer masse lykke til🤗
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...