Gå til innhold
Hundesonen.no

Alder på hannhund?


jlkm
 Share

Recommended Posts

Jeg ser stadig diskusjon rundt tispens alder og helse når man planlegger avl, men hva med hannhunden? Har prøvd å leite litt her, men finner lite.

Fikk et spørsmål se, om hvor gammel bør han være før man lar han få "slippe til" en tispe?

Jeg tenker at først og fremst er et jo et praktisk spørsmål, bikkja må jo ha krut i bralla. Deretter blir det nok mer etisk.. Hvor tidlig er det greit å la han få prøve seg?

Hva mener Sonen-panelet? :)

Hypotetisk, altså, og forutsatt at alle andre kriterier for vettug avl er oppfylt.

Sent from my iPhone using Tapatalk

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg tenker vel at man bør jo kunne se hvordan hannen har utviklet seg (både fysisk og mentalt), vel så mye som tispa. Avhengig av rase så er jo det alt fra 15 mnd og oppover. Det haster vel ikke noe mer med å få brukt hannene enn tispene, tvert om, siden det er en langt mindre belastning for dem å ha seg med jevnere mellomrom. :P

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg synes hannhunden bør være minst 2 år og det er kun fordel om hannhunden er 2,4-3 år gammel før første kull :-) Dette fordi det skjer så utrolig mye mentalt hos hannhundene frem til 2 år og faktisk mye som skjer mellom 2-3 år også. Føler det er først da du vet hvordan gemytt og mentalitet hunden faktisk har!

Noen ganger brukes yngre hanner men da synes jeg det bør være veeeeeeldig god begrunnelse og kullet bør få bli voksen før neste for å se resultatet :) Det siste er fordel uansett sådan!

  • Like 2
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg synes alt for mange bruker hannhunder i avl for tidlig. Det er selvsagt variasjoner innenfor rase og store individforskjeller. Men en hannhund skal ha vært helsetestet for det rasen testes for, skal ha vært stilt ut og fått de premieringene som for meg viser at han er en god raserepresentant og ikke minst - hannhunden skal være mentalt ferdig utviklet! Det er egentlig her det er skummelt å bruke en veldig ung hanne synes jeg. En stabil, trygg hund er ofte slik hele livet. Men mange er ikke skikkelig utviklet i hodet når de er 12 mnd, og bør etter mitt skjønn ikke brukes i avl før man har god peiling på hvordan hunden "virkelig er". En MH er jo en indikasjon, men samtidig kan hunden fortsatt forandre seg selv om den virket stabil når den var 12 mnd. Dessuten er fysikken ofte noe som kommer etterhvert. En portis er ofte ikke utviklet før den er nærmere 3 år. Det viser seg gang på gang at mange avler på moderate hunder som siden blir for kraftige, f.eks. Jeg tenker at den problemstillingen ville vært mindre aktuell dersom man faktisk ventet og visste at hannen ble så kraftig som den ble når den hadde satt seg i kroppen.

Vanskelig å svare på generelt, men jeg tenker at ideelt sett bør hanner også være 24 mnd gamle før første paring. Med skjønnsmessige vurderinger kan man eventuelt bruke dem før - om man føler at alt er "falt på plass", på en måte. Men jeg er enig med shlush - da skal man ha veldig gode grunner for å gjøre det!

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Det en endel faktorer som på en måte må være dekket i første omgang:

Helse resultater til 50% av kullet minst, mentaltester (om det er for rasen), og for å bruke en ung hannhund så tenker jeg også at oppdretter skal kjenne linjene bakover forholdsvis godt. Om man gjør det så "vet" man en god del om hva som kommer.

Jeg personlig ville feks ikke bruke en ung import med utestet søsken og slekt, da ville jeg ventet og håpt på mer informasjon etterhvert om resten.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg slapp til min hannhund på sin første tispe da han akkurat var tippa 18 mnd. Han hadde alle helsetester i boks, var mentaltestet både i Sverige (MH) og Frankrike (en slags k-test), han hadde bruksmeritter, gjeteranleggstest og var godkjent for avl i Frankrike. Mange av søsken og halvsøsken var HD-røntget og mentaltestet - og generelt forelå det mye informasjon om både han og linjene hans.

Som andre er inne på - det kan skje en del mentalt med hannhunder fram til de er både 2 og 3 år, men jeg tror at de virkelige alvorlige issues en hannhund kan ha, har avslørt seg godt og vel innen hunden er 18 mnd. Den modningen som skjer etter den alderen er sjelden av dramatisk karakter på negativt vis, og om man skulle få seg overraskelser videre, så tror jeg man enten har lukket øynene for hvordan hunden faktisk er, eller ikke har hatt kunnskap nok til å faktisk tolke sin hund. Jeg kan overhodet ikke se at min hund forandret seg så veldig mye fra 18 mnd alder og fram til han var 2-3 år, faktisk.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Det en endel faktorer som på en måte må være dekket i første omgang:

Helse resultater til 50% av kullet minst, mentaltester (om det er for rasen), og for å bruke en ung hannhund så tenker jeg også at oppdretter skal kjenne linjene bakover forholdsvis godt. Om man gjør det så "vet" man en god del om hva som kommer.

Jeg personlig ville feks ikke bruke en ung import med utestet søsken og slekt, da ville jeg ventet og håpt på mer informasjon etterhvert om resten.

Det Jeanette skriver her glemte jeg å nevne, men det er ekstremt viktig! Å kjenne slekt og å ha ulike resultater å vise til på den aktuelle hundens søsken og øvrig slekt. Det å kjenne slekten er vel så viktig som å kjenne individet!

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg synes man skal vente til hunden er blitt voksen (mentalt og fysisk), til den (og gjerne flere i kullet) er helsetestet og har vist hva den duger til bruksmessig. Jeg tror ting kan(trykk på kan) skje etter 18 mnd, klart at en nervefast hund ikke plutselig blir et vrak, men hormonrelaterte ting kan forandre seg mye enda. Vertfall på store raser. Og det er iallefall ting jeg synes det er viktig og ta hensyn til i avl. Dette er iallefall det optimale for meg, dog kunne jeg nok gjort unntak viss det er linjer jeg kjenner godt og liker godt som ble tilgjengelig via et ungt individ. Noen sjangser må man ta også. Men helst vil jeg vite hva jeg har.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Som kjøper syns jeg det er greit at hannhunden er minst 5 år gammel, og vist gemytt, temperament, egenskaper og helse. Jeg har blitt stadig mer skeptisk til avl på pur unge hunder, fordi man ikke VET ennå hva som ligger i dem.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Hehe, her spenner det fra 15 mnd til 5 år. Artig. Vel, det er mye interessant input. Jeg tror jeg vet hva jeg vil anbefale, men poenget må vel være at dette ikke er noe det er enkelt å lage en enkel regel for. Det er veldig mange individuelle hensyn som skal tas, og jeg ser jo at dere som svarer her nok svarer i lys av planlagt og nøye gjennomtenkt raseavl der blant annet mentalitet er viktig (der hunden ikke bare skal ha "god" mentalitet, men også "riktig for rasen" mentalitet).

Her er en brannfakkel til dere; blandingsavl. Er det like nøye da?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg føler jeg burde skrive noe her, ettersom jeg lar Geo gå i avl nå i høst. Han vil være 18-19 mnd gammel ved parring (skjer i løpet av en måneds tid). Ideelt sett skulle han ha vært litt eldre, men pga tispas alder er det "now or never". Hun ble parret med Geos far i vår, men gikk tom da. Oppdretteren vil derfor bruke en nær slektning denne gangen, fordi hun veldig gjerne ønsker å få de linjene inn i eget oppdrett.

Jeg er med på det fordi han kommer fra veldig gode linjer hvor både forfedre rett bak og søsken av disse har vist at de er gode representanter for rasen. I tillegg er hele kullet til Geo røntget fri på hofter og albuer, og de gikk veldig gode MH-er i april hele gjengen. Fire av seks har vært på utstilling og vist at de har rasetypisk og godt eksteriør. De brukes aktivt og er lovende lydighets- og brukshunder. For meg er det avgjørende. Selv ville jeg i alle fall heller kjøpt en valp etter en ung Geo (med solid og god stamtavle) enn etter en "ensom stjerne" hvor resten av slekta ikke har noe å vise til.

Noe enkelt svar er det ikke mulig å gi, syns jeg. Jeg ser jo selv at han godt kunne ha vært litt eldre og fått mer anledning til å faktisk bevise sine lovende bruksegenskaper. Men på en annen side kommer det neppe til å dukke opp noen store overraskelser mtp mentalitet og gemytt etter hvert som han blir litt eldre. Forutsatt at det blir valper nå, kommer jeg ikke til å bruke ham i avl igjen før han er en 3-5 år gammel og har konkurrert litt selv - i tillegg til at valpene vil være helsetestet og mentaltestet og man ser hva han gir. Jeg ser ikke på det som noen ulempe at en fem år gammel hannhund har tre år gamle avkom, liksom.

  • Like 2
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Gjest
Skriv svar til emnet...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

 Share

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Jeg er ute og går tur med hunden min i belte. Det er mellom 2-3 m. langt og gjør at jeg har god kontroll på henne. Hun går stort sett fint og rolig ved siden av meg. Hun kan trekke litt i begynnelsen da hun har høy energi, men ellers rolig og fint kroppspråk.  Jeg ser en fyr som kjører sikk sakk i veien på skateboard med en bulldog/boxer. Hunden stopper opp og bjeffer på min. Som den ansvarlige hundeeieren jeg er går jeg inn en sidevei for å vente på at de passerer på hovedveien. "Er hun ikke gira?" "Er det tispe?" "Dette er gutt. Han er ikke farlig?" Han spør igjen to ganger om hun ikke er gira. Jeg har sagt at hundene har møtt hverandre før og det ikke er en god match og at avstand over greit.  Hundene er tydelig usikre på hverandre og viser det gjennom kroppsspråket sitt. Dette er ikke situasjonen for å hilse. Begge hundene er i bånd. Det var forøvrig flere mennesker rundt og en vei det også ferdes mye biler fra folkene som bor der. Hvorfor så vanskelig å lese situasjonen? Eller ser jeg flere som går tur og snakker i mobil, eller med headset som stenger ute lyd og er i egen verden. Det mest frustrerende er kanskje de som snakker i tlf. som stopper midt i veien (som forøvrig er trang) med hunden sin slik at du bare må vente på at de ser deg og dere blir enige på en eller annen klønete måte om hvordan passeringen blir.  For egen og andre sin del forsøker jeg å være oppmerksom på både egen hund og omgivelser på tur. Da blir det hyggeligere og enklere for alle andre.  Sånn, det var dagens utblåsing for egen del. 
    • Hei! Vi har nå fått svar fra dyrlegen - han hadde ikke kronisk betennelse i bukspyttkjertelen. Rart med det, for jeg ble nesten litt skuffet. Nå vet vi jo ikke hvorfor han stadig har slimete avføring, men kan kanskje utelukke at det har noe med fettinnholdet i maten å gjøre.  Skal snakke med dyrlege om vi kanskje kan sjekke for IBD. Vil jo i alle fall prøve å ha mest riktig tørrfor. Han har jo ikke hatt noen "alvorlige" hendelser med tørrforet han går på nå (gastrointestinal low fat), men det er stadig ganske løs og slimete avføring. Kanskje vi skulle forsøkt å bytte...
    • Noterer en nydelig dag med no stress. Virker som lysterapi, magnesium og lakseolje begynner virke. Ble bekymret da han begynte trekke i selen i forrigårs. Han har gått så naturlig pent i bånd hele tiden, som om programvaren var preinstallert da han kom ut av esken. I forrigårs begynte han plutselig trekke med viten og vilje. Flaks da, at vi hadde en privattime i går.  Hjemmeleksen vi fikk, med metoden for å reinforce krav om å holde seg bak skotuppene mine, den er litt i konflikt med stress-ned-prosjektet vårt, fordi Ede går høyt i stress når hans autonomitet blir utfordret. Peser og får virkelig vondt av det. Å bli stilt absolutte krav til er noe annet for ham å forholde seg til enn å bli tilbudt frivillige oppgaver mot god betaling.  Fordi jeg måtte ta en selvstendig avgjørelse i hva jeg oppfatter som et dilemma: belaste det nevroendokrine stressystemet ved å kreve disiplin i halsbånd, eller prioritere stress-ned-prosjektet, så valgte jeg utsette hjemmeleksene og gå rolig tur med "ikke trekke" og "ikke gå i veien for meg" som eneste krav, og så være veldig bevisst på å bare belønne når han selvstendig gjør de riktige valgene uten å bli bedt, uten godbit i hånda eller hånda i lomma.  Jeg har nemlig ikke nok erfaring til å føle meg sikker på å klare gjennomføre hjemmeleksene fra privattimen alene uten å forårsake mer stress på det endokrine systemet hans enn godt er.  Det viste seg å være en god vurdering. Foruten noen få barnlige byks av glede som i korte øyeblikk strammet båndet mer enn akseptabelt, så var Ede SÅ flink og rooolig og grei hele veien. Naturlig slak line. Når han vimser bytter han i de aller fleste tilfellene side bak meg. Kun noen få uakseptable avskjæringer rett foran meg, og de kom helt på slutten av turen, tett på hverandre, antakelig fordi han er sliten og i bakhodet husker at det der var måten å få bli plukket opp i bæreslynge på. Han velger å gå pent og pyntelig på min venstre side mesteparten av tiden, uten å forvente belønning for det. Det går nå an å hale tiden ganske lenge uten at det stresser ham når han selv velger å gå fot for å se om det kommer en utbetaling. Selv hjemveien gikk rolig og avslappet. Først 10 meter fra porten hjemme kom første stressutbrudd med trekking. Gladstress de siste meterne av en timelang spasertur i mitt tempo. En klar forbedring. Han ble skuffa og såret av grensesettingen de siste meterne, for det virket helt sykt autoritært og tyrannisk og uten mål og mening for ham å bli hindret i å gladbykse gjennom porten og døren, inn til godis og myk og varm seng, men han tok det til seg at kravet "ikke trekk" gjelder de siste meterne av turen også. Ingen raptus da vi kom inn heller. Det var en milepæl. Bare la seg rolig og pyntelig til å sove. Perfect day. ..og det er før vi har fått noen CBD i posten.  Vi fikk forøvrig mail om å huske båndtvang fra i dag. Det har Edeward tydeligvis fått med seg.  Snudde seg utålmodig mot lykkeland mens muttern fomlet med kamera:   Oppdaget at muttern begikk en kriminell handling!! Reiste seg og kom inn hver gang muttern forsøkte gå lenger unna enn båndlengden for å få tatt et godt bilde. Her har han til slutt gitt opp å få muttern på rett kjøl og bare håper hun får tatt det ***** bildet før han svimer av i bekymring for å bli tatt og få et kriminelt rulleblad. Genetikk er ingen spøk. Ede identifiserer seg som sikkerhetspersonell og tjenestehund, og han tar de oppgavene alvorlig.   
    • Ja ikke den største oppfinnelsen 😂 Men kanskje noen hadde erfaringer å komme med; kanskje de elsker det kanskje hunden ble dårlig i magen på det. Kanskje det er bløtere enn annen v&h, kanskje noen opplever å måtte fôre dobbelt så mye på det som på en annen variant. Kanskje noen var superfornøyd og andre missfornøyd. I want to know it all 😂
    • Det finnes alltid unntak, men det bør aldri være grunnlag for anbefaling av en rase. Vil man helst ikke ha lyd/røyting/whatever så velger man en rase som vanligvis ikke har tendensene til det. Oppdragelse, trening og miljø kan påvirke, men genetikken kan ikke overstyres. Lyd på riesen er ingen overraskelse for meg, det er jo en hund med mye driv.
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...