Gå til innhold
Hundesonen.no

Recommended Posts

Skrevet

Jeg ser stadig diskusjon rundt tispens alder og helse når man planlegger avl, men hva med hannhunden? Har prøvd å leite litt her, men finner lite.

Fikk et spørsmål se, om hvor gammel bør han være før man lar han få "slippe til" en tispe?

Jeg tenker at først og fremst er et jo et praktisk spørsmål, bikkja må jo ha krut i bralla. Deretter blir det nok mer etisk.. Hvor tidlig er det greit å la han få prøve seg?

Hva mener Sonen-panelet? :)

Hypotetisk, altså, og forutsatt at alle andre kriterier for vettug avl er oppfylt.

Sent from my iPhone using Tapatalk

Skrevet

Jeg tenker vel at man bør jo kunne se hvordan hannen har utviklet seg (både fysisk og mentalt), vel så mye som tispa. Avhengig av rase så er jo det alt fra 15 mnd og oppover. Det haster vel ikke noe mer med å få brukt hannene enn tispene, tvert om, siden det er en langt mindre belastning for dem å ha seg med jevnere mellomrom. :P

Skrevet

Jeg synes hannhunden bør være minst 2 år og det er kun fordel om hannhunden er 2,4-3 år gammel før første kull :-) Dette fordi det skjer så utrolig mye mentalt hos hannhundene frem til 2 år og faktisk mye som skjer mellom 2-3 år også. Føler det er først da du vet hvordan gemytt og mentalitet hunden faktisk har!

Noen ganger brukes yngre hanner men da synes jeg det bør være veeeeeeldig god begrunnelse og kullet bør få bli voksen før neste for å se resultatet :) Det siste er fordel uansett sådan!

  • Like 2
Skrevet

Jeg synes alt for mange bruker hannhunder i avl for tidlig. Det er selvsagt variasjoner innenfor rase og store individforskjeller. Men en hannhund skal ha vært helsetestet for det rasen testes for, skal ha vært stilt ut og fått de premieringene som for meg viser at han er en god raserepresentant og ikke minst - hannhunden skal være mentalt ferdig utviklet! Det er egentlig her det er skummelt å bruke en veldig ung hanne synes jeg. En stabil, trygg hund er ofte slik hele livet. Men mange er ikke skikkelig utviklet i hodet når de er 12 mnd, og bør etter mitt skjønn ikke brukes i avl før man har god peiling på hvordan hunden "virkelig er". En MH er jo en indikasjon, men samtidig kan hunden fortsatt forandre seg selv om den virket stabil når den var 12 mnd. Dessuten er fysikken ofte noe som kommer etterhvert. En portis er ofte ikke utviklet før den er nærmere 3 år. Det viser seg gang på gang at mange avler på moderate hunder som siden blir for kraftige, f.eks. Jeg tenker at den problemstillingen ville vært mindre aktuell dersom man faktisk ventet og visste at hannen ble så kraftig som den ble når den hadde satt seg i kroppen.

Vanskelig å svare på generelt, men jeg tenker at ideelt sett bør hanner også være 24 mnd gamle før første paring. Med skjønnsmessige vurderinger kan man eventuelt bruke dem før - om man føler at alt er "falt på plass", på en måte. Men jeg er enig med shlush - da skal man ha veldig gode grunner for å gjøre det!

Skrevet

Det en endel faktorer som på en måte må være dekket i første omgang:

Helse resultater til 50% av kullet minst, mentaltester (om det er for rasen), og for å bruke en ung hannhund så tenker jeg også at oppdretter skal kjenne linjene bakover forholdsvis godt. Om man gjør det så "vet" man en god del om hva som kommer.

Jeg personlig ville feks ikke bruke en ung import med utestet søsken og slekt, da ville jeg ventet og håpt på mer informasjon etterhvert om resten.

Skrevet

Se, her kommer gode argumenter som perler på en snor! Flotte greier :)

Innrømmer glatt at jeg har et foreløpig åpent standpunkt her, interessant med input..

Sent from my iPhone using Tapatalk

Skrevet

Jeg slapp til min hannhund på sin første tispe da han akkurat var tippa 18 mnd. Han hadde alle helsetester i boks, var mentaltestet både i Sverige (MH) og Frankrike (en slags k-test), han hadde bruksmeritter, gjeteranleggstest og var godkjent for avl i Frankrike. Mange av søsken og halvsøsken var HD-røntget og mentaltestet - og generelt forelå det mye informasjon om både han og linjene hans.

Som andre er inne på - det kan skje en del mentalt med hannhunder fram til de er både 2 og 3 år, men jeg tror at de virkelige alvorlige issues en hannhund kan ha, har avslørt seg godt og vel innen hunden er 18 mnd. Den modningen som skjer etter den alderen er sjelden av dramatisk karakter på negativt vis, og om man skulle få seg overraskelser videre, så tror jeg man enten har lukket øynene for hvordan hunden faktisk er, eller ikke har hatt kunnskap nok til å faktisk tolke sin hund. Jeg kan overhodet ikke se at min hund forandret seg så veldig mye fra 18 mnd alder og fram til han var 2-3 år, faktisk.

Skrevet

Det en endel faktorer som på en måte må være dekket i første omgang:

Helse resultater til 50% av kullet minst, mentaltester (om det er for rasen), og for å bruke en ung hannhund så tenker jeg også at oppdretter skal kjenne linjene bakover forholdsvis godt. Om man gjør det så "vet" man en god del om hva som kommer.

Jeg personlig ville feks ikke bruke en ung import med utestet søsken og slekt, da ville jeg ventet og håpt på mer informasjon etterhvert om resten.

Det Jeanette skriver her glemte jeg å nevne, men det er ekstremt viktig! Å kjenne slekt og å ha ulike resultater å vise til på den aktuelle hundens søsken og øvrig slekt. Det å kjenne slekten er vel så viktig som å kjenne individet!

Skrevet

Jeg synes man skal vente til hunden er blitt voksen (mentalt og fysisk), til den (og gjerne flere i kullet) er helsetestet og har vist hva den duger til bruksmessig. Jeg tror ting kan(trykk på kan) skje etter 18 mnd, klart at en nervefast hund ikke plutselig blir et vrak, men hormonrelaterte ting kan forandre seg mye enda. Vertfall på store raser. Og det er iallefall ting jeg synes det er viktig og ta hensyn til i avl. Dette er iallefall det optimale for meg, dog kunne jeg nok gjort unntak viss det er linjer jeg kjenner godt og liker godt som ble tilgjengelig via et ungt individ. Noen sjangser må man ta også. Men helst vil jeg vite hva jeg har.

Skrevet

Et poeng med å vente med avlsdebut til 3-4 års alder, er at deres forelde vil ha fått tilsvarende år ekstra på seg, slik at man vet noe mer om forrige generasjons helse og holdbarhet ;-) (dette gjelder selvsagt begge kjøn...)

  • Like 2
Skrevet

Som kjøper syns jeg det er greit at hannhunden er minst 5 år gammel, og vist gemytt, temperament, egenskaper og helse. Jeg har blitt stadig mer skeptisk til avl på pur unge hunder, fordi man ikke VET ennå hva som ligger i dem.

Skrevet

Hehe, her spenner det fra 15 mnd til 5 år. Artig. Vel, det er mye interessant input. Jeg tror jeg vet hva jeg vil anbefale, men poenget må vel være at dette ikke er noe det er enkelt å lage en enkel regel for. Det er veldig mange individuelle hensyn som skal tas, og jeg ser jo at dere som svarer her nok svarer i lys av planlagt og nøye gjennomtenkt raseavl der blant annet mentalitet er viktig (der hunden ikke bare skal ha "god" mentalitet, men også "riktig for rasen" mentalitet).

Her er en brannfakkel til dere; blandingsavl. Er det like nøye da?

Skrevet

Jeg føler jeg burde skrive noe her, ettersom jeg lar Geo gå i avl nå i høst. Han vil være 18-19 mnd gammel ved parring (skjer i løpet av en måneds tid). Ideelt sett skulle han ha vært litt eldre, men pga tispas alder er det "now or never". Hun ble parret med Geos far i vår, men gikk tom da. Oppdretteren vil derfor bruke en nær slektning denne gangen, fordi hun veldig gjerne ønsker å få de linjene inn i eget oppdrett.

Jeg er med på det fordi han kommer fra veldig gode linjer hvor både forfedre rett bak og søsken av disse har vist at de er gode representanter for rasen. I tillegg er hele kullet til Geo røntget fri på hofter og albuer, og de gikk veldig gode MH-er i april hele gjengen. Fire av seks har vært på utstilling og vist at de har rasetypisk og godt eksteriør. De brukes aktivt og er lovende lydighets- og brukshunder. For meg er det avgjørende. Selv ville jeg i alle fall heller kjøpt en valp etter en ung Geo (med solid og god stamtavle) enn etter en "ensom stjerne" hvor resten av slekta ikke har noe å vise til.

Noe enkelt svar er det ikke mulig å gi, syns jeg. Jeg ser jo selv at han godt kunne ha vært litt eldre og fått mer anledning til å faktisk bevise sine lovende bruksegenskaper. Men på en annen side kommer det neppe til å dukke opp noen store overraskelser mtp mentalitet og gemytt etter hvert som han blir litt eldre. Forutsatt at det blir valper nå, kommer jeg ikke til å bruke ham i avl igjen før han er en 3-5 år gammel og har konkurrert litt selv - i tillegg til at valpene vil være helsetestet og mentaltestet og man ser hva han gir. Jeg ser ikke på det som noen ulempe at en fem år gammel hannhund har tre år gamle avkom, liksom.

  • Like 2

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Gjest
Skriv svar til emnet...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Hei. Jeg har en cockapoo gutt på 5 år som har noen «problemer» som vi sliter med. Helt siden var liten har han hatt et skikkelig stort varsler innstinkt som har blitt værre med årene. Han varsler på hver minste ting som skjer utenfor huset (av og til inne), og sliter veldig med å roe seg ned igjen. Han varsler på naboer som smeller med bildører, folk utenfor i gata som snakker, hunder som bjeffer, tuting, folk som går forbi vindu, katter i hagen, lillebror som løper inne, om vi bruker høy stemme osv osv. Det siste året har han også av og til begynt å varsle at vi åpner ytterdøra, eller at vi bare sier så lite som «hei» i en telefonsamtale fordi han tror det kommer noen. Ringeklokka og banking på vindu/dør er også veldig vanskelig, og han stopper ikke å bjeffe før han får se hvem som kommer og får hilse. Hvis vi stenger han inne på et annet rom bjeffer han enda mer og slutter ikke. Det er værst på kvelden, ofte etter vi har gått lang tur. Han klarer ikke roe seg, og ligger ofte i flere timer å bare knurrer og bjeffer på ting vi ikke hører eller ser. Dette har også gjort han har har en forferdelig av-knapp fordi han alltid ligger på vakt. Selv etter flere år med konstruktiv rotrening hver dag, skal det mye til for at han går å legger seg av seg selv på kvelden. Vi har prøvd ekstremt mange måter å trene dette vekk, uten at noe har hatt noe innvirkning. Vi har snakket med veldig mange hundetrenere, hatt besøk av adferdskonsulent og prøvd stressreduserende tilskudd i maten. Vi har prøvd alt fra desenstering på lyder, ignorering, sladretrening, klikkertrening, sende han på plassen sin, sende han på et annet rom til han roer seg ned, vært streng, søksaktiviteter for å distrahere han og ros og kos når han roer seg. Det begynner virkelig å bli et problem, da det er stressende for oss, men ikke minst for hunden.    Han syns også det er vanskelig å roe seg når vi får besøk. Vi vet at dette ikke grunner i redsel fordi han vil rett opp på fanget til besøket og ha kos, men vi merker også at han stresser mye mer. Det er absolutt ikke noe vondt i han, og han ELSKER andre mennesker (vil helst hilse på alle), men vi merker at varsler innstinktet tar overhånd i hverdagen og gjør det vanskelig for han. Det skal også sies at han er verdens beste hund å ha med på tur og bjeffer aldri da, men med en gang han kommer inn inntar han rollen som vokter uansett om vi er i vårt eget hus eller et annet.    Sånn at det er sagt så vet vi også at problemene ikke skyldes for lite aktivisering da vi driver med hundesport og har en veldig aktiv livsstil sammen.    Vi er ganske rådville nå og begynner å bli rimelig lei av at vi sjelden får mer enn 10-30 min stillhet av gangen. Sliter også på oss mentalt da vi prøver så veldig hardt uten at vi får noe resultat. Heller ikke gøy å få besøk eller kommentarer om at vi ikke har trent hunden vår, når det er det jeg bruker største delen av tiden min på. Veldig usikker hva problemene bunner i, men virker som han har hatt et høyt stressnivå hele livet.    Noen som har erfaring med dette og har tips for å gjøre hverdagen litt enklere?
    • Det krysser vi også fingrene for. For akkurat nå er vi tidvis ganske slitne her hjemme🤪
    • Jeg er i prinsippet enig i at det er tidlig med løping og sykling, samtidig som jeg som sagt tror det ligger noe i balansen mellom fysisk og mental aktivisering her. Han er definitivt en ekstra utfordring i forhold til normalt, og jeg tipper det vil gå seg til med alderen, men det betyr jo ikke at det ikke bør jobbes med i mellom tiden. Håper dere finner nøkkelen etterhvert!
    • Ja og det prøver vi å jobbe med. Vi bruker langline 10-15 m. Munnkurv har vi trent inn, men ikke brukt mer enn på en tur enda. Venter på en bestilling på munnkurv fra usa som skal sitte bedre. løpe og sykle har vi ikke gjort enda da han kun er 6 måneder. Pleier å vete til de i alle fall er 9-10 måneder før jeg starter med det. vi har både prøvd å kutte ned og øke for å se om det er endring, men ingen forskjell. vi vurderer om det kan være ernæringsmessige årsaker til oppførsel. Men det er vi ikke i mål enda
    • Han trenger ikke å være løs, men jeg lurer på om balansen mellom mental og fysisk trening er riktig for ham. Har dere prøvd å kutte ned på søksarbeidet og løpe eller sykle med ham, eller lengre turer i langline? Bare 5-7 meter langt bånd gir mye mer frihet samtidig som du har kontroll på om han kommer over noe. Hvis han har god nok innkalling så kan jo evt munnkurv være et verktøy mot å spise alt. Det er det eneste jeg kan komme på å ta tak i, hva slags, hvor mye og riktig balanse mellom type aktivitet.
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...