Gå til innhold
Hundesonen.no

Hvordan elske seg selv? (Selvtillitt)


Raya
 Share

Recommended Posts

Tror egentlig vi ikke tenker så forskjellig, jeg. Nå har jeg akkurat lest en artikkel (intervju med en mor) i Aftenposten. Det faller stadig brikker på plass når det kommer til alt Ia slet med, også. Det er ikke bare lett å ligge flere hestehoder foran sine jevnaldrene på så mange felt. Selv om IQ-tester er noe tull, kan den gi en liten pekepinn om visse faktorer. Noen ganger skulle barna kommet med en oppskrift :D

Som jeg sa til helsesøster er det uaktuelt å teste A med mindre han får problemer . Søskenbarnet skulle vært testet i barnehagealder, men han har hatt såpass store "problemer" at de trodde han hadde aspergers eller add. Jeg tror ikke A er begavet, dritsmart, smartere enn sitt eget beste, men ikke begavet. Jeg var også tidlig ute, det samme med faren. Vi er langt fra begavet.

Uansett gjør det ingen forskjell så lenge han ikke får et problembarn stempel.

Men han er overdrevent selvkritisk av natur slik som mange i denne tråden og DET bekymrer meg.

Aya: har du link? Skulle gjerne lest litt mer om emnet. Jeg føler at sterk selvfølelse er den viktigste tingen jeg kan prøve å lære han. Eller et hvilket som helst barn.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

  • Svar 64
  • Created
  • Siste svar

Top Posters In This Topic

Top Posters In This Topic

Popular Posts

Jeg er bare nødt til å linke denne, den er fantastisk:

Jeg tror ikke selvtillit handler om å elske seg selv, men å akseptere seg selv. Og med det aksepterer man også at ingen er perfekte. Summasummarum er man hverken bedre eller dårligere enn noen andre

Dette kan bli en fin tråd. Jeg er særdeles opptatt av dette og vil gjerne dele betraktningene mine når jeg er hjemme fra jobb. Tommelen opp for godt formulert og spennende start!

Ok. Selvfølgelig, men da gjerne: "Så flott at du trøstet Siri da hun slo seg". "Så bra at du lånte bort spaden din. Ikke sant det er morsommere når alle kan leke sammen?" Det er jo ingen motstninger her.

Jeg måtte faktisk be en assistent på SFO slutte å si at IA var pen. Hvilke verdier ville det gitt henne om hun lærte at det som var viktig her i verden var å se ut som en, eh ja, liten prinsesse? Samtidig er det en mammas rett å si at hun har de vakreste ungene i verden. Både inni og uttapå! Både til dem og om dem :heart:

Ikke sant. Et nært familiemedlem av meg fikk hele tiden høre hvor pen og vakker hun var som liten - og hun VAR det, helt fortryllende faktisk, sånn som folk snudde seg etter på gaten. Men da hun vokste seg til litt og forandret utseende var hun bare normalt søt og pen, og da sluttet jo alle de kommentarene å komme. Hun ble veldig likegyldig med tanke på hygiene, klær, vasking av hår og så videre, og brukte ganske lang tid på å få et vanlig forhold til utseende og slikt igjen. Jeg er rimelig sikker på at det henger sammen med alt det utseendefokuset hun fikk som liten.

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg har aldri hatt det beste selvbilde. Var en periode jeg ble veldig fokusert på å gjøre meg selv "bedre". Jeg måtte bli tynnere, pener på håret, sminke meg finere, gå pent kledd. Så en dag, helt ut av det blå. "Ga jeg opp". Jeg ga opp å tilfredstille alle andre. Jeg ville bare ha det fint. Selv om det var vanskelig. Jeg har slitt i mange år med deprisjoner, gått til psykolog mer enn en gang. Å ha noen og snakke med, har hjulpet meg. Noen som har satt litt perspektiv på ting for meg. Jeg har nå truffet en fantastisk mann som tar godt vare på meg, å jeg elsker og ta vare på han!

kanskje du trenger noen å snakke med? Få ut det du føler, jeg viste ikke at jeg slet med deprisjoner før jeg faktisk fikk hjelp av legen min. Nå har jeg ikke lest hele tråden, men håper ting har blitt bedre for deg :)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg vil ikke bli tynnere, smartere, penere eller morsommere. Jeg vil bare ha følelsen av å være god nok, for den har jeg ikke.

Jeg var midt i den værste perioden når jeg laget denne tråden, og ting er mye lysere nå, men jeg føler fortsatt ikke at jeg er god nok. Det er ikke sånn at jeg streber etter å være noe jeg ikke er, jeg trenger bare følelsen av å være god nok, og jeg aner ikke hvordan jeg skal få det til.

Mange fine tips i denne tråden! I dag har jeg kjøpt meg studiomikrofon og sitter og synger! Kanskje en vakker dag kommer jeg til å tørre å "offentliggjøre" det ^^

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Kjenner meg veldig igjen i mye av det som blir skrevet. Jeg er sjenert og har veldig problemer med å bli kjent med andre. Jeg harblitt mye bedre på å tørre snakke med folk, men jeg sliter endamye. Vet ikkehva jeg skal si osv. Dette er nok mye av grunnen til at jeg ikke har noen venner, ikke på den måten at jeg kan ringe noen og si hvordan jegføler meg f.eks. Jeg er en loner, som de sier.

Heldigvis har jeg fått en kjempesnill kjæreste, men pga diverse har jeg hatt mine tvil om egentlig synes noe om meg.

Selv synes jeg at jeg er stygg, feit og kjedelig og forstår godt hvorfor folk ikke vil være med meg. Har prøvd gang på gang å endre synet mitt om meg selv, men klarer ikke å legge det fra meg. Eneste som hjelper bittelitt for meg her er å bruke litt ekstra tid på å pynte meg.. Jeg er ingen pyntejente, bruker vanligvis mascara av sminke og klærne er så som så. Men om jeg tar på meg klær jeg ikke vanligvis bruker, som er litt finere, setter opp håret og har på litt mer sminke føler jeg meg ihvertfall litt bedre... så lenge det varer

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg føler at brorparten faktisk har mest negativt å si om seg selv. Og jeg synes det er fryktelig trist! Fordi det finnes så mye bra i de fleste.

Selv kan jeg faktisk si rett ut at jeg elsker meg selv. Selv om jeg kanskje ikke ville brukt akkurat de ordene selv, men jeg har ingen problem med meg, synes jeg er mer enn bra nok og er fullstendig klar over at jeg har et hav av positive egenskaper! I tillegg til negative sider selvfølgelig, som alle jo også har :lol:

Det jeg synes er mest rart er at tilbake i tid, når jeg var sånn 15-20 og syntes jeg selv var det verste mennesket på denne jord, da sa alle hvor smart, pen, flink, omtenksom bla bla bla jeg var. Nå som jeg har et bra syn på meg selv får jeg litt det motsatte fra enkelte, og jeg synes det er merkelig. Hvordan kan det være negativt å trives med den man er? Men folk blir litt sånn dustete og bare haha synes du selv er så bra du da! Og jeg bare ja jeg trives med meg selv, er det rart?! :huh: Dont get it!

Vel det som endret hele greia hos meg (etter en passe kjip oppvekst av ulike grunner, fryktelig kjipe ting som har skjedd meg og alt mulig som prøvde å trykke meg ned og flere år på psyk. sykehus) var hvordan jeg tenkte. Jeg skulle i bryllup til brosjan og grudde meg noe helt forferdelig. Masse folk jeg ikke kjente, jeg måtte spise sammen med fremmede, sitte med fremmede osv. Og hadde mest lyst å bare droppe hele greia... Så snakka jeg med søstra mi og hun sa at jeg istedenfor å se alt det negative, så skulle jeg kun tenke positivt om bryllupet. Jeg tenkte nok innerst inne at dette var søkt og ville jo aldri i livet funke. Men det funka fjell!

Fra å ha 3 ulike diagnoser (har jo de fremdeles da, bipolar og adhd hvertfall), samtaleterapi og inn og ut på akuttpsyk. så endret alt seg i løpet av 2(!!!) uker. Not kidding :shocked: Eneste grunnen var endring av tankemønster. Man må virkelig gå inn for det da, det kan ikke gjøres halvveis. Man må overbevise seg selv om at man er bra nok! Jeg kunne gått på en scene foran tusen mennesker og holdt tale uten at det hadde plaga meg nevneverdig nå, før taklet jeg ikke snakke foran 10 mennesker jeg kjente engang.

To uker etter den telefonsamtalen med min søster så avsluttet jeg samtaleterapi og har ikke vært i nærheten av en psykiatrisk avdeling siden :D For meg var det ikke selvtillit jeg prøvde finne tilbake til, det var livet. Selvtilliten var bare en bonus!

Og susselussa, ikke tenk at du kanskje en vakker dag kommer til å gjøre det offentlig. Bare gjør det! Det verste som skjer er at det ikke blir noen suksess, men da går livet tilbake til slik det var før :)

  • Like 3
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Guest Christine

Oi, her var det mye jeg kjenner meg igjen i!

Jeg skjønte fort at jeg aldri er bra nok. Sjenert, dårlig selvtillit og trodde venner/kjæresten egentlig bare var med meg fordi de syns synd på meg. Jeg var en god del ute på byen, fordi tvert jeg drakk litt økte selvtilliten, og jeg hadde det bra. Etter en veldig snill og god kjæreste skjønner jeg nå at jeg kan få den følelsen uten å drikke, vennene mine er vennene mine fordi de liker meg som jeg er, og kjæresten min elsker meg fordi jeg er meg.

Jeg fikk hjelp flere ganger, men kun siste "behandling" hjalp for da følte jeg at jeg fikk en del gørr ut av livet mitt. For meg snudde det værste når jeg fikk en kjæreste som fikk meg til å føle meg bra nok, og som satte pris på alt med meg. Han har hjulpet meg mye med å presse bort monsterne som bor inni meg til tider.

Jeg er fortsatt sjenert. Hvis jeg prater med noen er jeg sikker på at de baksnakker meg med en gang jeg snur ryggen til. Jeg føler kjæresten fortjener bedre enn akkurat meg. Jeg føler meg som familiens sorte får, da alle ser bedre ut. Jeg tenker innimellom at folk sier hyggelige ting enten fordi det er ironi eller for å bare prøve å glede meg. Jeg føler jeg ikke er flink til noe. Jeg er ikke tynn/søt/pen nok. Jeg er ingenting.

Alt dette er jo ikke sant, det vet jeg så godt. Men innimellom tar bare de dumme tankene over.

For min del funker det å gjøre å gjøre noe jeg virkelig liker, å bare blokkere alt ut. Da får jeg en følelse av at jeg kan. Jeg er bra nok.

Tankene som kommer en time etterpå om at jeg egentlig ikke kan føyer jeg da bare bort, for jeg beviste "netopp" at jeg kan.

En ting som gir meg god følelse i kroppen er å ha en egoboost. Lås deg inn på badet, sett på musikk. Ta hårkur, ansiktsmaske, lakker neglene, smør deg inn i bodylotion og ta en lang dusj. Finn frem fine klær, hold hodet hevet og vær deg selv.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Dere er så gode alle sammen. Jeg var så redd for å poste innlegget fordi jeg var redd for kritikk, eller "ta deg sammen" svar.

Så masse gode tips! I kveld skal jeg fikse neglene til mora til samboeren, kanskje jeg bare skal fortsette i den duren og da en meg-kveld når jeg kommer hjem?

Jeg prøver veldig å tenke annerledes, men fy så vanskelig de dagene man virkelig er nede :o Nå har jeg kanskje ikke ordentlig gått inn for det, men fra i dag. I dag begynner min "tankereise" x)

Takk for at dere alle er så fantastiske mennesker :)

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Dere er så gode alle sammen. Jeg var så redd for å poste innlegget fordi jeg var redd for kritikk, eller "ta deg sammen" svar.

Så masse gode tips! I kveld skal jeg fikse neglene til mora til samboeren, kanskje jeg bare skal fortsette i den duren og da en meg-kveld når jeg kommer hjem?

Jeg prøver veldig å tenke annerledes, men fy så vanskelig de dagene man virkelig er nede :o Nå har jeg kanskje ikke ordentlig gått inn for det, men fra i dag. I dag begynner min "tankereise" x)

Takk for at dere alle er så fantastiske mennesker :)

Ja det er en ekstremt hard kamp, men åh så verd det når man plutselig en dag står der og føler seg bra nok! :hug: Du kommer dit! :ahappy:

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

  • 2 weeks later...

Har du noen forslag til gode bøker? :)

Beklager seint svar, glemte denne litt.

Jeg har ikke lest så mange om akkurat hvordan elske seg selv, men prøv å google det kanskje? Jeg leser en veldig god en nå som heter "59 seconds". Alt i den er basert på forskning. Det er mye forskjellig. Blant annet hvordan bli lykkeligere, hvordan overtale noen, hvordan tiltrekke seg en partner osv osv. Jeg er ikke kommet så langt enda, men so far, so good! :ahappy: Det kan jo være noe inni der kan hjelpe!

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg har ikke så mange tips å komme med men vil bare si: det kan bli bedre! Det kan gå over. Jeg kjenner meg igjen i alt det dere skriver, og ungdomskolen var den verste tiden for meg. Da hadde jeg null selvtillit. Det hjalp å bytte skole og begynne på videregående, og siden da har livet bare bedret seg i positiv retning. Jeg kan fortsatt ha veldig tunge dager, og jeg føler meg ofte ikke tynn nok, men jeg har helt sluttet å tenke at jeg ikke er bra nok for vennene mine for eksempel, og den følelsen av at alle rundt meg baksnakker meg når jeg ikke hører på er så godt som forsvunnet.

Jeg har alltid slitt med å snakke foran folk, type presentasjoner og taler, jeg får hjertebank bare ved tanken, men på de siste to årene mine på kunstskolen gjorde jeg det opptil flere ganger. Noen ganger var det forferdelig, noen ganger gikk det helt ok. Hjertet banker, men opplevelsen av aksept fra de som hører på hjelper. Man blir eldre, de rundt oss blir også eldre. Under siste muntlig eksamen, da vi skulle presentere avgangsutstillingen vår, knakk jeg riktignok sammen, jeg begynte å gråte under eksamen, tenk det! Jeg begynte å hyperventilere og stakk mot døren for å stikke av fra hele greia, men rektor kom etter meg og sa at dette skulle jeg klare, dette skulle jeg gjennom, pust, og du klarer dette, og så måtte jeg inn igjen med tårer i øynene og snakke om arbeidet mitt. Det var helt forferdelig men jeg overlevde! Og en uke senere, på opptaksintervju til kunstakademiet i trondheim opplevde jeg for første gang i mitt liv at en muntlig presentasjon gikk bra! Jeg kom inn også! På to skoler! Livet blir bedre.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg har også altid haft det svært med mig selv. Jeg har ikke følt mig god nok, følt mig ensom og utiltrækkende. Men det har på det sidste ændret sig stille og roligt.

Jeg er flyttet til Norge, og nærmest ind i et kollektiv, hvor alle gør ting, som jeg altid har syntes var hyggelige, men ikke passede ind i min omgangskreds i Danmark. Det har hjulpet helt vildt meget, at de ting som jeg liker bliver accepteret og folk bliver super glade, når jeg laver varm kakao eller hjælper til i haven.

Jeg har stadig ingen kæreste, men det kommer sikkkert, når det er tid. Jeg har ikke tralvt. Jeg kommer sikkert aldrig først op på toppene med min friluftsklasse, men det gør ikke så meget. Bare jeg kommer op!

Jeg har ingen gode råd, men jeg tror også at alderen har noget at sige. Jeg bliver 25 næste gang, og er blevet bedre og bedre til at acceptere at jeg ikke bliver topmodel eller topatlet. Og det er også ganske okay... :)

  • Like 4
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Gjest
Skriv svar til emnet...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

 Share

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive



  • Nye innlegg

    • Utallige? Hvor mange hunder har blitt avlivet i Norge etter anmeldelser de siste 10 årene? Jeg antar det finnes klar statistikk på dette?
    • "Vi" er to uavhengige personer, se brevet jeg linket til for våre fulle navn, som selv ikke har hatt noen hendelser med egne hunder eller hunder jeg har hatt for trening før omplassering. Vi har kun fulgt sakene fra sidelinjen, for min del fra rundt 2010, og har gjennomgått vedtak og dokumentasjoner vi har fått fra hundeierne. Jeg skulle virkelig ønske at det var slik som du tror, men sånn er det dessverre ikke. Det er derfor vi har valgt å engasjere oss for bak dette finner man utallige døde hunder og ruinerte hundeeiere som har mistet alt de eide hvor de prøvde å redde livet til hunden sin som betydde alt for dem, men alene har de ikke hatt en sjanse mot maktapparatet som overkjørte dem på en skremmende kynisk og ulovlig måte. Hvis du har Facebook, jeg er ikke der, så er det en gruppe Hund hjelper hund hvor flere av sakene er omtalt. En hund Tonic som var i bånd hvor en unge kom løpende og tråkket ham på poten, Tonic glefset og det ble et rift i buksa til gutten, Tonic ble avlivet. Luna sitter på kennel nå hvor eier kjemper i retten, en nabo påsto Luna lagde et lite blåmerke på ham, men det finnes ingen bevis. En annen hund, Rex i bånd som forsvarte seg selv mot en løs hund som bet den, begge hundene ble skadet, men Rex ble avlivet fordi han var størst. Huskyen Luk, også i bånd, slåss med en annen hannhund og der ble Luk avlivet fordi politiet trodde en husky er større enn en tervueren. Sistnevnte hendelse har jeg beskrevet i en kommentar under dette innlegget publisert i avisa Nordlys. Saken om Milo beskrives i selve innlegget og i brevet til justisministeren. I denne videoen er Luk, Luna og Milo.
    • Hvem er "vi" i denne saken? Det har vært flere avlivingssaker de siste årene, og mange som kjemper mot. Enkelte av sakene har virket ganske urimelige, men uten å ha førstehåndskjennskap til situasjonen og saksbehandlingen så er det vanskelig å si hva som er riktig. Politiet har rutiner for dette, og jeg vil tro at det langt oftere er tilfelle at slike saker blir henlagt, enn at en hund avlives. Både på grunn av kapasitet, bevissituasjon og fakta. En avliving foretas ikke normalt etter vurdering av en enkelt saksbehandler og om de har en god eller dårlig dag. Politiet har hundekyndige folk der minst to ulike vurderer en hund før et slikt vedtak. Jeg er sikker på at noen som kjenner systemet bedre enn meg kan beskrive prosessen fra anmeldelse til potensiell avliving av hund. Likevel er politiet også mennesker med ulike meninger og motivasjoner og systemet kan svikte.  Jeg har vært på forumet her en del år nå, og kan ikke huske at noen her har fått hunden sin avlivet etter anmeldelse, selv om noen har vært borti uheldige tilfeller med bitt. Men flere av sakene som har vært i media har selvfølgelig vært diskutert her også.
    • Jeg ønsker å høre om hundeeiere her på forumet har opplevd å få sin hund avlivet etter uhell hvor saken ble anmeldt til politiet? Uansett, dette er viktig informasjon om du ikke har opplevd det - enda. Vi har fulgt en del slike saker over mange år og er sjokkerte over hvor små hendelser som skal til, et lite rift i et klesplagg eller et lite blåmerke, hunden blir omtrent alltid dømt til døden selv om den har opptrådt helt normalt i gitte situasjoner. Gjengangeren i sakene er at politi og rettsvesen helt uten kompetanse på hund bryter hundeloven, forvaltningsloven og dyrevelferdsloven for å gå til slike drastiske skritt. Nå har vi sett så mye urett er blitt begått at vi har valgt å skrive brev til justisministeren, der har vi tatt for oss den siste saken hvor hunden Milo skal avlives selv om han sto fastbundet i et bånd på ca. en meter og uten fluktmulighet bet han en unge. Det finnes sprikende forklaringer på hendelsen, men felles for de to vitnene som ble avhørt er at hundens handlinger ikke kan betegnes som uprovosert, og det var ikke flere bitt eller skadeomfang som oppfyller kravet til betydelig skade. Andre tiltak skal da etter loven prøves først, men politiet går rett til avliving som de nesten helt uten unntak gjør uansett foranledning og skadeomfang. Et fåtall, kan telles på en hånd, har hatt flaks og truffet en menneskelig saksbehandler eller noen som kan litt om normal hundeatferd, men sånn skal det ikke være at hundens liv avgjøres av hvilket politidistrikt som får saken. Brev til Justis- og beredskapsminister Astri Aas-Hansen ligger her: Vi krever at politi og rettsvesen følger loven Vil du forebygge at din hund blir neste offer for offentlig maktmisbruk anbefales det på det sterkeste å underskrive brevet. Alle kan være uheldige og neste gang er det kanskje deg og din hund det gjelder, men da er ingen der som vil kunne gjøre noe for dette er siste mulighet for å få stanset denne praksisen. Alt annet er prøvd.
    • Ja - det har nok vært lite struktur på tilværelsen på landet.  Han er svært lite interessert i lek. Har prøvd diverse leker, biteleker og dra-leker - men han skjønner ikke poenget. Apportering er også null interessant. Har tydeligvis ikke vært aktivisert med dette tidligere. Oppdaget i går kveld at jeg kan fremprovosere "krypingen" hans også hvis jeg bare står og jogger på stedet innendørs. Så det er noe med hoppingen/løpe-bevegelsen som gjør han redd eller usikker. Har ikke forsøkt med ball - men har noen tennisballer liggende - så skal prøve ut neste gang vi går ut. Hva angår turområder - så varierer jeg turene i helgene - da er det tid å kjøre til ulike steder  - mens i hverdagen blir det nok ofte litt de samme stiene siden jeg bor i skogkanten.   
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...