Problematferd.

[Red Merle]

For det første, så er det ikke snakk om min hund, men min søstster hund Obi. Jeg skriver vi her, fordi jeg vidre formidler det som blir skrevet her, til min søster

Langt historie kort, Obi kom til meg for ca 2 år siden, jeg hadde ikke mulighet til å ha han selv, derfor måtte jeg finne et nytt hjem til ham. Omstendighetene gjorde det slik at min søster overtok ham. Obi bodde tidligere i Oslo. Vi vet ikke så mye om ham, men han var ikke veldig godt sosialisert da vi overtok ham. Han kan mange triks osv, men bar ikke preg av ha vært brukt/oppdratt noe særlig. Samt at han har blitt brukt endel bjeffe halsbånd på. Obi hadde mange problemer når vi fikk ham, men mye har blitt bedre, men nå trenger vi litt råd.

Det største problemer vi har med Obi, er stress, spesielt rundt andre hunder, når det kommer besøk, og rundt barn. Han bjeffer på absolutt alt av lyder i huset, og utenfor.

Det er så og si umulig å ha ham med på hundetrening, da han blokker ut totalt med bjeffing, når han ser andre hunder. Avstand har ikke noe å si, vi har prøvd med ball, pølser, klikker, ta ham (ja faktisk ble vi så desperate) osv. Vi har prøvd å sette han i buret i bilen når han blokker ut, men da sitter han i bilen å bjeffer i stede. Det er totalt umulig å nå inn til ham når han blokker ut. Han blir ikke mottakelig for noen som helst av stimuli fra oss, eller instruktørene (de har prøvd). Hva kan vi få gjort her? Vi føler vi har prøvd alt, kurs, treninger, privattimer, osv.

Et stort problem er å ha Obi rundt ban. Min søster og hennes mann har 4 barn i aldren 3 til 11 år. Han går helt fint med husets barn, men ikke andre barn. Har barna med seg venner hjem, så reagerer Obi veldig negativt. Han bjeffer, knurrer og reiser bust mot de. Øynene er oppsperret, men han flekker ikke tenner. Han virker egentlig anspent og nærvøs egentlig. Man kan be ham om å gå å legge seg på plassen sin, og da ligger han å knurrer mot oss og ungene. Ved enkelte tilfeller har han oppsøkt ungene, fulgt etter de og knurrer på de. Vi har fått barna til å ignorere ham, ikke se på ham eller ta på ham. Og de gangene han ikke har brydd seg, har de fått kaste godbiter på gulvet til ham. Jeg personlig, synes det er kjempe skummelt at han er slik rundt barn. At han oppsøker de, reiser bust og knurrer på de. Rådet jeg har kommet med her, er å rett og slett sette ham i bur i et annet rom så lenge de har besøk, og å nekte barna å oppsøke ham. Rett og slett for å unngå et evnt bitt.

Når folk kommer på besøk, så blir han veldig stresset. Når det banker på, så bjeffer han (typisk aussies). Han viser tegn til å bli glad, han logrer, bjeffer og hopper litt. Men øynene er oppsperret, han peser veldig, og i visse tilfeller så kan han tisse på seg.

Obi sliter også mye med hypersexsualitet tror vi. Han lufter snoppen ofte. Han, ehem, slikker den til han, ehem, kommer, og står der med hoven tiss lenge.. Alle hunder skal slikkes og slafses på bak, uavhengi av kjønn, løpetid, kasterert eller ikke. Alle skal rides på, til og med katten. Han var veldig til å skulle ri på barna, men dette plukket vi vekk raskt. I mars kjørte vi på med kjemisk kasterering, og mye av sexatferden roet seg. Nå begynner effekten å gå ut, og mye av disse problemene er tilbake.

Min søster ønsker veldig gjerne å kasterere ham. Jeg er skeptisk. For det jeg ser på ham, spesielt rundt barn, gir meg intrykket at en veldig nærvøs, understimulert hund. Jeg er litt redd for at en kastereing kan gjøre mange av problemene mye værre. Jeg tror han bjeffer på andre hunder fordi han er litt nærvøs. Når han får hilse, så vil han bare herje, jukke og slafse bak. Jeg tror han bjeffer på alle lyder fordi han er nærvøs, og jeg tror han er redd for unger. Vi vet faktisk ikke helt hva vi skal gjøre. Søsteren min har snakket om avlivning, det synes jeg er for ille. Da er kanskje omplassering bedre, men så er de jo så utrolig glad i ham, og har hatt ham, og jobbet med ham, i 2 år...

Hjelp.

[Snorken]

I forhold til trening i organiserte omgivelser;
Rasen er jo synsstyrt. Så det at han blokker ut er ganske normalt, dersom han ikke er vant til den type aktivitet.

Har selv en hund som trenger å bruke lang tid på å se, hoppe litt i båndet og mase, før jeg overhodet kan begynne og kreve kontakt med han. Jeg har måttet jobbe på uendelige avstander - type 50m ++. Da har jeg ofte måttet fokusere på rolig-trening - noe som er superviktig.
Avledning har aldri fungert; og for meg blir det en form for brannslukking, da foretrekker jeg heller å la hunden klare å komme seg gjennom det selv, og klikker + belønner hver gang hunden tar kontakt på egenhånd. Det har i alle fall funka her!

Hvis jeg var dere ville jeg ha prøvd en runde til med organsiert trening, og la han få "lande" før man går videre. I tillegg vil han etter noen ganger (forhåpentligvis) ha blitt kjent med området, hundene som deltar på kurset, og derfor være lettere å jobbe med, da får man en god læringskurve Kan hjelpe å jobbe med mer aktivisering og få hunden mer stimulert før man prøver seg på organisert trening!

Nå vet jeg jo ikke hvor lenge dere prøvde kurs og trening, var det over en lengre periode eller var det et "engangstilfelle"?

Rundt fremmede barn vil det nok hjelpe å skjerme han. Å gi han en egen plass på et lukket rom hvor han kan være i fred. Når man har en hund som er usikker og stresset må man virkelig tenke på hvilke mål man har og hvilke forventninger man har til hunden.
Han går fint sammen med barna i familien; er ikke det godt nok?

Jeg vil egentlig gå så langt og si at det blir urettferdig ovenfor Obi at han skal takle fremmede barn, når man ikke har fått muligheten til å trene på det, og som du sier; ikke fått tilstrekkelig med sosialisering istarten.

Og selvfølgelig; hva med å kontakte en atferdskonsulent? www.nafs.no, her ligger i alle fall de godkjente konsulentene!

[Malamuten]

Rundt fremmede barn hadde jeg ville satt han vekk og skjermet han, for alle parters del, også hans.

Ang adferdsproblem så hadde jeg seriøst vurdert hard korrigering bare for og komme igjennom så du får noe og starte med. Nå vet ikke jeg hva dere har gjort ellers, min favoritt metode på ufokuserte hunder er at jeg har hunden i bånd, jeg går bakover så hunden kommer fremfor meg og når den utagerer/ikke følger med så går man bare (bakover) da kan du til en viss grad tvinge hunden til og jobbe i motsetning til og bare vente ut. Så får man jo sette kriterier for hva man belønner da. Jeg bruker og starte med og belønne at de bare kaster et blikk i min retning (trenger ikke være øyekontakt i starten) også når de begynner og forstå hva jeg vil venter jeg lenger og lenger før jeg belønner 1 skritt, 3 skritt 6 skritt etc. Og etterhvert vil jeg ha øyekontakt også, ikke bare retning meg.

Edit: jeg personlig hadde ventet litt med evnt kastrering. At han lufter snopen, slikker seg og jokker kan i veldig stor grad være stress som bare hormonproblem. I tillegg er han jo i rett alder så noe hormoner vil jo antagelig roe seg litt også når han er ferdig med puberteten. Og da antagelig noe av stresset også. I mellomtiden så er det om og gjøre og hjelpe han til og kvitte seg med mest mulig og takle stresset han har, samt lære han grenser og va som er lov og ikke lov. Ikke lov og jokke på andre hunder, folk eller ting, ikke lov og drive og stresse seg opp enten det er ekstrem slikking eller andre ting.

Edit 2: Og om det skal korrigeres så er det viktig at det blir valgt rett metode til rett hund og at det blir gjort 100%, ikke bare litt sånn halvveis denging som ikke er hardt nok og blir bare et unøvendig ubehag og stressmoment for hunden. Feks ville ikke jeg korrigert i halsbånd til en slik hund og heller ikke vært serlig verbal eller brukt metoder som klyp i siden etc da det ofte fører med seg mer stress. Jeg ville brukt noe kort, pressist og overaksende, noe som gir lite konflinkt mellom hund og fører, feks rett og slett et smekk i hodet/over nesa med flat hand, ikke så mye for at det skal være vondt, men mest for overraskelsen sin del. Rett og slett sette de ut litt også være kjapp da med og belønne opp ønsket adferd. Litt sånn med mennekser i panikk, så kan et smekk sette de ut nok til at de får bakkekontakt et lite øyeblikk og får en åpning til og skru på hjernen og reagere litt mer rasjonelt.

[Justisia]

De har holdt på i 2 år og sliter fortsatt med han, skriver du. Jeg har full forståelse for at søsteren din snakker om avlivning, og jeg håper at dersom det kommer til det skrittet at de ikke vil ha han lenger, at de avliver han fremfor å sende et problem videre.

Javisst er det folk som nok kunne fått orden på han, men disse som har erfaringen og kunnskapene, de ønsker gjerne ikke en slik hund, og for meg å omplassere en hund med slik adferd når han alt har vært omplassert før, det blir for meg ansvarsfraskrivelse.

Det er hundetrenere som nok kan hjelpe din søster og hennes familie. Men det vil koste, og det krever at de som eiere er motivert nok. Så jeg ville nok tatt en titt på de hundetrenere som er gode på adferd og som kan hjelpe, kontaktet dem og hørt - de som lover 100% fix hadde jeg styrt unna, og så satt meg ned med den andre voksne i familien, snakket lenge sammen om hva man faktisk ønsker. For, det kan være det har gått så langt at de rett og slett ikke vil/orker lenger heller.

Ellers ville jeg som nevnt her, latt han slippe å måtte forholde seg til andre barn enn de som er i familien.

[Guest Belgerpia]

Jeg har full forståelse for at man vurderer avlivning av en sånn hund, her er det jo ikke snakk om noen få diller - men en hund som overhodet ikke fungerer på noe plan med mindre det er helt stille rundt han og ingenting skjer.

Hunden fungerer ikke i en aktiv familie fordi den opptrer truende mot besøk

Hunden fungerer dårlig ute på tur fordi den girer seg så vanvittig opp når den ser andre hunder

I det hele tatt, hunden fungerer ikke på noe plan. Den har jo ikke noe kvalitetsliv, og med mindre du finner ett hjem til den hos folk som bor langt uti skauen og aldri treffer hverken folk eller fe så vil jo ikke dette bli noe bedre.

Her ville jeg vurdert avlivning ene og alene for hundens del - den har det jo ikke bra med seg selv. Og nei, jeg synes ikke det faktum at han funker når ingenting annet skjer er grunn nok til å holde en hund i live - for akkurat den biten er en forsvinnende liten del av en hunds liv.

[antonia]

Hva med å prøve en kjemisk kastrering til? Jeg fikk min kjemisk kastrert 3 ganger før han ble permanent kastrert. Jeg kjemisk kastrerte for å se om det ble mulig å trene han(han hadde et ekstremt stressnivå), og lot det gå et par mnd før neste kjemiske ble satt, for å se om han falt tilbake til gamle vaner, noe han gjorde...

Men det tok altså 3 kjemiske kastreringer før jeg og dyrlegen var sikker på at permanent kastrering ville være det beste. Og gud hjelpe meg, han er blitt helt awsome etter kastreringa:)

[Red Merle]

Først og fremst, takk for mange kloke svar. Jeg er enig med mange av dere!

Nå vet jeg jo ikke hvor lenge dere prøvde kurs og trening, var det over en lengre periode eller var det et "engangstilfelle"?
Han går fint sammen med barna i familien; er ikke det godt nok?

Og selvfølgelig; hva med å kontakte en atferdskonsulent? www.nafs.no, her ligger i alle fall de godkjente konsulentene!

Vi har jobbet med dette i de 2 årene de har hatt ham. Selvsagt kunne de sikkert vært der oftere (lokal hundeklubb), men med en travel småbarns familie er det jo ikke så lett å få dette til så mange ganger i uka. De er ikke ute etter at han skal kunne ligge i felles dekk osv, kun forholde seg greit til andre hunder -ikke 'låse seg og bjeffe'. Veldig enig i at de får si seg fornøyd med at han takler familiens barn. Skal vidreformidle siden om atferdskonsulenter

Ang adferdsproblem så hadde jeg seriøst vurdert hard korrigering bare for og komme igjennom så du får noe og starte med. Nå vet ikke jeg hva dere har gjort ellers, min favoritt metode på ufokuserte hunder er at jeg har hunden i bånd, jeg går bakover så hunden kommer fremfor meg og når den utagerer/ikke følger med så går man bare (bakover) da kan du til en viss grad tvinge hunden til og jobbe i motsetning til og bare vente ut.

Det har vel godt i et nøkk i båndet, og kjeft. Hver bidige gang han monger. Han utagerer ikke, han bare bjeffer, og bjeffer og bjeffer. Vi har forsøkt metoden som du beskriver, å tvinge ham fremfor, vente ut, og belønne med lave kriterier. Dette går når vi er alene, men ikke sammen med andre. Igjen, han låser seg, og bjeffer uten stans.

De har holdt på i 2 år og sliter fortsatt med han, skriver du. Jeg har full forståelse for at søsteren din snakker om avlivning, og jeg håper at dersom det kommer til det skrittet at de ikke vil ha han lenger, at de avliver han fremfor å sende et problem videre.

Javisst er det folk som nok kunne fått orden på han, men disse som har erfaringen og kunnskapene, de ønsker gjerne ikke en slik hund, og for meg å omplassere en hund med slik adferd når han alt har vært omplassert før, det blir for meg ansvarsfraskrivelse.

Det er hundetrenere som nok kan hjelpe din søster og hennes familie. Men det vil koste, og det krever at de som eiere er motivert nok. Så jeg ville nok tatt en titt på de hundetrenere som er gode på adferd og som kan hjelpe, kontaktet dem og hørt - de som lover 100% fix hadde jeg styrt unna, og så satt meg ned med den andre voksne i familien, snakket lenge sammen om hva man faktisk ønsker. For, det kan være det har gått så langt at de rett og slett ikke vil/orker lenger heller.

Ellers ville jeg som nevnt her, latt han slippe å måtte forholde seg til andre barn enn de som er i familien.

Enig!

Jeg har full forståelse for at man vurderer avlivning av en sånn hund, her er det jo ikke snakk om noen få diller - men en hund som overhodet ikke fungerer på noe plan med mindre det er helt stille rundt han og ingenting skjer.

Hunden fungerer ikke i en aktiv familie fordi den opptrer truende mot besøk

Hunden fungerer dårlig ute på tur fordi den girer seg så vanvittig opp når den ser andre hunder

I det hele tatt, hunden fungerer ikke på noe plan. Den har jo ikke noe kvalitetsliv, og med mindre du finner ett hjem til den hos folk som bor langt uti skauen og aldri treffer hverken folk eller fe så vil jo ikke dette bli noe bedre.

Her ville jeg vurdert avlivning ene og alene for hundens del - den har det jo ikke bra med seg selv. Og nei, jeg synes ikke det faktum at han funker når ingenting annet skjer er grunn nok til å holde en hund i live - for akkurat den biten er en forsvinnende liten del av en hunds liv.

Der sier du noe. De vil liksom ikke avlive ham, fordi når det er rolig, sånn som på kvelden, så er han kjempe rolig. Sover i sofaen sammen med dem, og er bare kosen. Dette er for dem god nok grunn til å ikke gjøre det. Det synes ikke jeg, for med 4 unger fra 3 til 11 år, så er det full rulle i huset hele dagen så og si. Men jeg innrømmer, og sier at jeg synes avlivning er ille, har selv måttet ta min andre hund av samme årsak.

Hva med å prøve en kjemisk kastrering til? Jeg fikk min kjemisk kastrert 3 ganger før han ble permanent kastrert. Jeg kjemisk kastrerte for å se om det ble mulig å trene han(han hadde et ekstremt stressnivå), og lot det gå et par mnd før neste kjemiske ble satt, for å se om han falt tilbake til gamle vaner, noe han gjorde...
Men det tok altså 3 kjemiske kastreringer før jeg og dyrlegen var sikker på at permanent kastrering ville være det beste. Og gud hjelpe meg, han er blitt helt awsome etter kastreringa:)

Det er under sterk vurdering! Han var jo veldig fin når han var kjemisk kasterert, da gikk det iallefall ann å få kontakt med ham hjemme, rundt barn. Da hold han heller ikke på med sex greiene, og skvetta heller ikke inne. Kanskje det er lurt å sette chip en gang til, for å se om han roer seg igjen?

[Guest lijenta]

å husker jeg ikke hva det heter men det er en "vest" til å sette på hunden som skal ha en beroligende effekt. HAr ikke hatt tro på den før jeg så den i bruk på en hund som jeg har kjent endel til og hunden ble med en gang mye roligere. Merksnodige greier var det. Men det kan kanskje være noe for å få hunden inn i det trenbare igjen

[Red Merle]

å husker jeg ikke hva det heter men det er en "vest" til å sette på hunden som skal ha en beroligende effekt. HAr ikke hatt tro på den før jeg så den i bruk på en hund som jeg har kjent endel til og hunden ble med en gang mye roligere. Merksnodige greier var det. Men det kan kanskje være noe for å få hunden inn i det trenbare igjen

Hvor får man tak i en slik? Og hva koster en? Har tenkt litt på sånn DAP eller hva det nå enn heter.. Sånn feromon behandling

[Snickers]

Har de prøvd Adaptil eller iHarmoni? En kombo av disse to kan kanskje hjelpe på.

[Red Merle]

Har de prøvd Adaptil eller iHarmoni? En kombo av disse to kan kanskje hjelpe på.

Nei, er det ikke det som er DAP?

[Aslan]

Hvor får man tak i en slik? Og hva koster en? Har tenkt litt på sånn DAP eller hva det nå enn heter.. Sånn feromon behandling

Heter der thundershirt mon tro? http://www.thundershirt.com/ Ganske sikker på at det finnes norske butikker som har den og.

[Ozzy]

Nei, er det ikke det som er DAP?

Det het DAP før, men heter Adaptil nå. Samme greia.

(Ellers har jeg ikke noe fornuftig å komme med)

[Justisia]

body wrap - søkeresultater med linker til hvordan du kan gjøre det selv på hunden

[MorBilly]

Min forrige hund, en toller, brukte et halsbånd med beroligende feromoner i perioder.

Det fungerte vidunderlig både for oss og for hunden.

Det finnes vel også en sånn som du kan plugge i kontakten. Vel verdt et forsøk!

[Guest Belgerpia]

Jeg skjønner at de synes han er hyggelig på kvelden, men det er jo ett dyrevernsmessig aspekt oppi dette. At han er rolig om kvelden når ting roer seg er jo sikkert fordi han er dritsliten av å være på hele dagen. Jeg får litt vondt i hjertet av sånne hunder. Det skal ikke være sånn å være hund og det skal ikke være sånn å HA hund. Å ha hund skal være kos HELE tiden - vel, dog er det lov å bli frustrert på skitt og søle - men man skal ikke gå å være bekymret hele tiden.

Hunden har jo egentlig ikke noe liv. Og det har jo tydeligvis ikke foregått noe læring når han har vært kjemisk kastrert heller - for med en gang det sluttet å virke så var han jo tilbake til å være idiot.

Jeg er ekstremt imot enhver form for kastrering av hunder som er usikre, og like mye imot å holde hunder som må gå på beroligende for å fungere i live.

Beklager altså, dette høres skrekkelig skarpt ut - men noen ganger er det best å la hunden slippe. En død hund lider ikke, ikke det at jeg mener denne hunden lider som i smerte, men det er jo ganske tydelig at den ikke har det særlig bra.

[SandraNH]

Skal man virkelig avlive en hund, som ikke kan noe for å ikke ha fått god nok sosialisering/trening som valp? Jeg er sterkt imot å avlive hunder som verken er syke eller aggressive, skal vi virkelig leke Gud å velge hvem som skal få leve eller ikke- fordi hunden ikke ble en enkel familiehund? Dersom hunden fikk velge, hva ville den valg? Død eller "å ikke ha det bra" som noen her konkluderer..? Jeg vil tru hunden ville valgt å leve..

Skjønner at hunden er blitt et stort problem for familien, men da får dere heller prøve mer eller omplassere til noen uten barn. Evt en gård eller noen eldre mennesker. Avliv ikke hunden før alle alternativer er prøvd i alle fall..

[Guest 2ne]

Jeg har hatt en sånn hund, usikker og veik. I første omgang var det andre hunder som var problemet, han var paranoid engstelig for andre hunder. Etter mye trening, miljøtrening, satt bort for trening, så valgte jeg å kastrere for å se om det ble bedre uten hormoner. Det ble det ikke. Han utviklet en redsel for folk i tillegg til å være paranoid redd for hunder, først og fremst mannfolk. Jeg endte opp med å avlive ham. Fordi det var ikke noe ålreit for han å være han, og det var ikke noe ålreit for oss å leve med ham.

Han er fortsatt den søteste hunden jeg har hatt, hjemme. Utrolig fin med unger, morsom å trene med, mors lille gull. Men når man ikke kan ta de med av gårdsplassen før de er på grensa til angstanfall, da er det ikke noe ålreit å være hund.

[Guest Belgerpia]

Skal man virkelig avlive en hund, som ikke kan noe for å ikke ha fått god nok sosialisering/trening som valp? Jeg er sterkt imot å avlive hunder som verken er syke eller aggressive, skal vi virkelig leke Gud å velge hvem som skal få leve eller ikke- fordi hunden ikke ble en enkel familiehund? Dersom hunden fikk velge, hva ville den valg? Død eller "å ikke ha det bra" som noen her konkluderer..? Jeg vil tru hunden ville valgt å leve..

Skjønner at hunden er blitt et stort problem for familien, men da får dere heller prøve mer eller omplassere til noen uten barn. Evt en gård eller noen eldre mennesker. Avliv ikke hunden før alle alternativer er prøvd i alle fall..

Alvorlig?

Vi snakker om en hund de har jobbet med i to - 2 - ÅR!! To år!! (måtte bare nevne det igjen) - og hunden viser klart at den kan være agressiv ved å knurre til unger som er på besøk og følge etter dem. Skal man vente til han en dag biter en unge? Hva da? Skal ungen skylde seg selv fordi den dro på besøk?

En hund som etter TO ÅR i en familie - fortsatt ikke klarer å roe seg, fortsatt ikke funker når man går tur (tross kursing, kjemisk kastrering osv.) - har det ikke bra med seg selv. Man omplasserer ikke sånne hunder. OM man velger det så overlater man problemet til andre for å føle seg bedre selv.

Hunden har det ikke bra med seg selv - og ærlig talt, mener du virkelig at det er bedre at man kastrerer og kjører bikkja full av beroligende for at den skal takle verden - enn å få dø? Du veit at døde hunder ikke lider?

Noen gangen lager naturen skrapbikkjer, akkurat som med folk - folk som er i en sånn modus velger ofte å avslutte sitt eget liv. Hunder har ikke det valget. Der må vi ta valge for dem.

[SandraNH]

Var det noe galt i det jeg sa, å gi hunden en sjanse til å leve? Jeg sier det igjen, avliv ikke hunden før alle alternativer er prøvd.

Ikke alle hunder liker barn, og da må hundene skjermes for dem. Trur man skal være veldig forsiktig med å for lett anbefale andre å avlive hundene deres. Det finnes nok noen der ute som ønsker å hjelpe akkurat slike hunder, så min mening vil være å prøve alt som kan prøves kan før hunden må bøte med livet. Kall meg gjerne gal og naiv, men trådstarter synes selv avliving blir for ille - og jeg ytrer bare min mening om at jeg på dette tidspunktet også synes det. Selvfølgelig bør hunden avlives, dersom alt er prøvd.

[bea]

Hmmm..leit dette da..2 år er virkelig lang tid ja.

Skjønner at det er snakk om kastrering.. Når man nesten har prøvd alt.

Det finnes jo en tjans for at det kan fungere.

Avlivining når "nok er nok" er forståelig..

Omplassering kan vel også være ett alternativ.. men tjansen for å finne noen som forstår problemet..og som vil jobbe i lang tid framover er vel kanskje ikke så sto?

Om hunden har dårlige opplevelser før han kom til dere er en ting.. han kan jo også ha fødselskade/liten hjerneskade?? Som gjør verden vanskelig?

Ellers så er konseptet ”5 om dagen” en fin nøkkel for å lykkes.

Man jobber ikke med selve problemet.. men passer på å tilby hunden aktiviteter hver dag fra

disse kategoriene..

1. Problemløsning

2. Nesearbeid

3. Balanse/ kroppsbeherskelse

4. Kontakt/ samarbeid

5. Fysisk mosjon

[Mari]

Var det noe galt i det jeg sa, å gi hunden en sjanse til å leve? Jeg sier det igjen, avliv ikke hunden før alle alternativer er prøvd.

Ikke alle hunder liker barn, og da må hundene skjermes for dem. Trur man skal være veldig forsiktig med å for lett anbefale andre å avlive hundene deres. Det finnes nok noen der ute som ønsker å hjelpe akkurat slike hunder, så min mening vil være å prøve alt som kan prøves kan før hunden må bøte med livet. Kall meg gjerne gal og naiv, men trådstarter synes selv avliving blir for ille - og jeg ytrer bare min mening om at jeg på dette tidspunktet også synes det. Selvfølgelig bør hunden avlives, dersom alt er prøvd.

Det er ikke mulig å prøve alt. Det finnes alltid noe mer, eller man kan alltids prøve litt lengre. Seriøst, det er helt umulig å prøve alt. Det er mange hunder som lever for lenge, slik det er mange hunder som lever for kort.

Og nei, det er ikke lett å finne ansvarlige mennesker som ønsker å hjelpe akkurat slike hunder. De gror jammen ikke på trær. Hvor finner man disse?

Man kan ikke på et internettforum fortelle noen når det er på tide å avlive eller når man skal prøve mer, vi kjenner ikke denne hunden, vi blir kun kjent med den via en tredjepart til og med. Men slik den beskrives så hadde jeg aldri dømt noen som valgte å avlive. Jeg hadde aldri turt å stille meg på den pedistallen og tro at jeg visste bedre, der håper jeg at jeg aldri befinner meg.

Jeg har avlivet nok hunder til å vite bedre, til å være ydmyk nok. Avlivning er ikke den lettvinte løsningen, det er det bare ikke.

[Guest lijenta]

Hvor får man tak i en slik? Og hva koster en? Har tenkt litt på sånn DAP eller hva det nå enn heter.. Sånn feromon behandling

Heter der thundershirt mon tro? http://www.thundershirt.com/ Ganske sikker på at det finnes norske butikker som har den og.

Det er en som Aslan linket til. Har bare sett den brukt på en hund men så forskejll på han. Må sjekke litt angående hvor den var kjøpt og pris

[AussieAllTheWay]

Jeg har hørt endel om denne hunden før, jeg vet også endel om personen han bodde hos før, og vet han ikke har hatt det lett.

Jeg har dessverre ikke så gode råd å komme med, men jeg føler litt for å snakke om dette med å "prøve alt, ikke gi opp, for all del ikke avliv hunden"

Jeg er selv i en situasjon der jeg kanskje burde- eller ikke burde avlive 2 av hunden mine pga diverse årsaker. Masse taler imot, og masse taler for. Og de som sier, det er bare å prøve mer, finnes sikkert noen man kan omplassere den til- men NEI det finnes faktisk veldig få man kan omplassere slike hunder til. Jeg har forsøkt å finne nytt hjem til min ene som har LITT av Obi's problemer, men det hjemmet hun trengte fantes faktisk ikke (eller jeg fant det iallefall ikke)

Min andre hund har helt andre problemer og hun finnes det heller ikke et bedre hjem til. Omplassering er ikke alltid en mulig løsning, så da sitter man enten med hunden selv, og gjør det beste ut av situasjonen (slik jeg gjør pdd ) eller man tar den tunge avgjørelsen og avliver hunden (noe jeg bare ikke får meg til å gjøre.. ennå iallefall)

Avliving er aldri en lett avgjørelse, men noen ganger er det faktisk den rette løsningen- kanskje er det Obi's løsning? Det vet jeg ikke, men tror de fleste vil støtte dere i avgjørelsen om det er det det ender med.

Uansett- Lykke til!

[Red Merle]

Jeg skal vidre formidle muligheten til bruk av Bodywrap og Adaptil.

Ja jeg synes avliving er for ille uansett jeg, for man tar jo et liv. Men har det livet det noe bra? Min forrige hund hadde mye av de samme problemene, hun var hysterisk redd fremmende, angstbeit og blokka totalt ut. Å omplassere henne hadde vært rein idioti. Jeg valgte å avlive henne før hun beit noen. Min søster er nok langt mer tålmodig enn meg.

Men jeg skal vidreformidle det som er sagt her. Ha ham i bur når det er andre barn enn deres egne på besøk iallefall, så unngår vi en evnt ulykke. Jeg skal også vidreformidle at avlivning kanskje er noe å ta særiøst, og at de må tenke seg om på det at han er rolig på kvelden. Er det egentlig å være rolig? Eller er han utslitt?

Jeg, synes ikke det er noe problem å holde en bikkje unna fremmende barn. Hunden i bur, buret på et låst rom, streng instruks til ungene om at hunden ikke skal forstyrres. Jeg synes kanskje det er et større problem, at han ikke kan trenes noe særlig, pga at han er så vanvittig stresset og blokker helt ut. Det beste hadde jo vært å la ham rundere, gå agility og trene lydighet. Han trenger å bli sikkelig brukt. Men det blir jo så vannskelig når han får spader av å være i nærheten av andre hunder. Men de er flinke med ham hjemme, de går lange turer i skogen, lager godbitspor i hagen og trener masse på div trix osv.

Vi har tenkt tanken på å filme ham, og legge ut her. Er dette noe som kan være av interesse? Det er så vanskelig å bare forklare med ord, det kan jo være at vi ser han som noe helt annet enn skikkelig drevene folk.

AussieAllTheWay: Jeg vet litt om han selv, men ikke mye. Forrige eier var veldig tilbakeholden med info om ham. Ta gjerne kontakt om du vet noe som kan hjelpe oss!