Gå til innhold
Hundesonen.no

Recommended Posts

Skrevet (endret)

Som overskritfen spør om:

Lar du hunden være alene med tyggebein, muskler, griseører eller andre ting den kan tygge på?

Hvorfor/hvorfor ikke?

Er du redd for at hunden skal sette det i halsen mens du er borte?

Evt. hva syns du er greit å gi hunden å tygge på mens den er alene?

Edit: Ooops, så ikke før nå at det var en lik tråd som ble oppretta for et år siden! Da kan tråden sikkert slettes ;)

Endret av førstegangs
Skrevet

Nei, jeg gjør som regel ikke det, fordi jeg er redd han skal sette det i halsen, også er jeg ikke der og kan hjelpe. Ikke at det har skjedd noen gang, men har blitt forsiktigere med årene :P Ligger hudbein på gulvet rundt om, det gidder jeg ikke fjerne, fordi han spiser aldri på dem... de er kun interessante hvis han får besøk av en annen hund, da er de plutselig fryktelig gode.

En fylt kong f.eks synes jeg er greit å gi mens hunden er alene. Med leverpostei, frossen vom (putter i vom, inn i fryser, og gir kald, så bruker hunden lengre tid).

Skrevet

Jeg bruker det. Dvs det ligger alltid fremme. Hadde muligens tenk annerledes med glupsk hund + slike knutebein, iom at knuten kan komme av hel, men nå har jeg hverken en veldig glupsk hund eller bruker ben med knute, så da har jeg ikke det problemet. Ting kan skje selvfølgelig, men ser på det som en så liten risk at jeg ikke har behov for og ta hensyn til det.

Skrevet

Han får ha noe når han er aleine, annet ikke. Grisehaler f.eks får han ikke ha aleine fordi jeg veit at når han har lite igjen tygger han mens han ser i taket og kan sette noe i halsen. Tørka kjøttstang (strupe er det vel?) får han ha aleine. Det tygger han opp fort, han liker det godt og tygger ordentlig. Ikke noe som jeg ser på som risikabelt.

Etter 6 år kjenner jeg spisemønsteret godt og jeg veit hva han ikke kan få når han er alene. :)

Men jeg er nå ei hønemor så sjeldent han får noe :lol:

Knutebein bør ingen hunder få aleine. De er livsfarlige når knuten løsner.

Skrevet

Jeg kan jo skrive hva jeg gjør med lillevalpen. Jeg har gitt hun godbiter, tørka fiske-tygge-stang, strimlet griseøre og forskjellige andre ting. Jeg har egentlig ikke tenkt over at det kan være noe farlig, har mest sett på det som bra at hun har noe å sette tennene i når jeg tilvenner henne å være alene. I tillegg til leker da.

Men her om dagen fikk hun noe (husker ikke hva det var) som var skikkelig vanskelig for henne å tygge på, så det ble til at hun suttet mest på den og plutselig var store deler av den en sånn lang ekkel slimete greie. Og det er vel ikke akkurat bra hvis hun klarer å svelge hele den lange biten?

Guest Michellus
Skrevet

Ja. Angus tygger ordentlig og stresser ikke med å få ned godisen så jeg er sikker på at det går bra når jeg ikke er tilstede også. Av hva jeg synes er greit er tyggebein, griseører, haler, okseører osv.

Skrevet

Ja. Men har ingen glupske hunder. Gir hudbein av litt størrelse. De får andre ting av og til, men ikke så ofte. Ingen av mine er supergiret på tyggeting egentlig. Orker ikke gi sånne stinkende ting heller :P

Skrevet

Godbiter av litt størrelse får han holde på med alene, for da.. kaller jeg det mindre sjanse for at han setter det i halsen, desto større det er, jo mer koser han seg med det. Jeg er mer stressa for Markies hundekjeks som handler om å svelges i ett jafs, og holder et bedre øye med ham der enn med f.eks griseører.

Skrevet

Vi gir ikke så mye forskjellig til hunden, men vanlig tyggebein, griseøre og kong er helt ok at den har alene. Grisehale og andre ting som blir langt, vått og sleipt har jeg ikke igjen.

Sent from my iPad using Tapatalk HD

Skrevet

Gir ikke bein med knuter. hvite skinnbein (Store) ligger rundt omkring her, og det tygges på innimellom. Grisører får de kun på Lørdager, og da under oppsyn.

Skrevet

Nei, han får kun noe å tygge på når noen er der og kan se etter han.

Jeg vet at han kan sette det i halsen, og det har han gjort før.

Ikke at det var så ille, han bare brakk seg litt og fikset det selv.

Men jeg vil være på det sikre siden ;)

Skrevet

Nei, ikke tyggeben av hud av noe slag - når de kommer mot slutten forsøker grådige små bisker å svelge det helt (for ikke å snakke om de bena med knuter på enden - grøss), og de hundene jeg har hatt, har vært noget optimistisk vedr evnen å svelge slikt helt. Kvelningsfaren er høyst reell, og jeg synes det er rånifse tyggegodt!

De hundene jeg har nå. er ganske flinke til å tygge før de svelger, så jeg kan strekke meg til dentastix. Ellers blir det kong og margbein innsmurt med leverpostei for når de er alene!

Guest lijenta
Skrevet

Om jeg gir noe å tygge på når jeg er i nærheten eller ikke så må jeg snart ta meg en tur rundt i huset for å grave etter skattene hunden har lagret/gravd ned i ett eller anent

Skrevet

Aldri tyggeting alene. Tispa mi kunne nok egentlig hatt noe alene siden hun tygger veldig godt imens hannen sluker alt uten å tygge. Men jeg tørr ikke, for det kan plutselig skje noe om jeg ikke følger med.

De får heller ikke spise mat uten tilsyn. Skulle de fått noe når de var alene måtte det vært en fryst kong med noe i..

Skrevet

Nei. Griseører, haler andre tørre ting liker han ikke :P Når han skal være alene hjemme får han enten kong med noe frossent i, dentastix eller tørrfisk. Han er flink og tygger godt det som skal tygges, sjeldent han sluker ting.

Skrevet

Nei det får de ikke, både pga jeg er redd de skal sette det i halsen og fordi jeg har 3 hunder og er da redd for at det kan bli noe kamp ut av det..

Skrevet

Jeg må svare...ytterst sjeldent. Det har skjedd to ganger at de har fått kalkunhals når de er alene men da har jeg gått og tenkt på det hele tiden mens jeg var borte. De får frossen fylt kong alene. Det anser jeg som trygt. Hundene mine har ved 3 anledninger satt fast et ben øverst i ganen...de ble helt desperate og jeg er veldig glad jeg var der og fikk dratt løs benet.

Skrevet

Issi får en tørket okse muskel når jeg går.

Doffen så strødde jeg slike pinner som knekker super lett, så jeg viste han ikke kvelte seg :-P

Skrevet

Nei, de spiser aldri noe sånt uten at en av oss er til stede. Fikk litt skrekken av en Bulldog som aldri klarte å tygge men slukte alt hun fikk, mang en gang nedi halsen på den.... Også er Trym en egenper så han kunne funnet på å være drital mot jentene, og det gidder jeg ikke :P

Skrevet

De får alltid godis når jeg går, men da er det noe som spises lett og forsvinner egentlig før jeg er ute av døra. Men det er mest pga matforsvar og ikke kvelningsfaren. Vida hadde et lite trivelig matforsvar da jeg fikk henne, og jeg er übernøye på at det aldri blir noen situasjoner hun trigger det igjen.

Skrevet

Griseøre, strupe og tilsvarende får han kun når jeg er der. Men det er hovedsaklig fordi han alltid vil tygge på slikt i sofaen, så jeg må legge et håndkle der og passe på at han holder seg på håndkleet og ikke griser til sofaen. :P

Han har et knuteben som ligger fremme. Han har hatt det i flere måneder. Noen ganger legger han seg ned og gnager litt på det, også lar han det ligge i en uke eller to. Så langt har han brukt et par måneder på halve beinet (Når bør jeg kaste det, forresten?)

Ellers hadde jeg en schäfer som hadde en egen teknikk på disse hud-beina som blir myke og seige etter tygging. Hun tygget så godt hun kunne (hunder tygger vel egentlig ikke, sånn strengt etter definisjonen, men kaster maten rundt i munnen mens de forsøker å dele dem i svelgbare størrelser). Så svelget hund den seige, store biten. Den var jo for stor til å gå ned hel, så hun harket og brakk seg til den kom opp igjen. Rolig tygget hun videre, svelget, harket og brakk seg, tygget videre osv. Alt dette gjorde hun mens hun lå rolig, så det var ingen panikk ute å spore (og jeg fulgte jo med). Etter et par slike runder hadde biten blitt så liten at den endelig kunne svelges. Slik gjorde hun alltid på slike bein av tørket hud.

Skrevet

De får tyggeruller uten knute - og jeg vet de ikke er spesielt ivrige på dem - det er mer for valpens del - for hun pleier å ty til disse fremfor møblene gitt valget.. :)

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Gjest
Skriv svar til emnet...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Har hatt tispe med løpetid før, men dette er en ny opplevelse. Frøkna er 2 år, og har sin 4. løpetid nå. Og det er en helt annen opplevelse enn hennes tidligere løpetider, og andre tisper i heimen. De to andre løpetidene hennes har vært rolige, hun har vært nedstemt, men ellers ikke noe spesielt. Vi er på dag 9-10, og den litt triste hunden som har hengt med hodet i et par uker, har plutselig et stort,litt manisk glis, hun jukker på beina våre, og også på ryggen min da jeg skulle fyre i ovnen før i dag. Hun piper og synger,sutrer og er som en klistremerke på oss både dag og natt. Jeg antar vi er inne i stådagene. På tur tisser hun hele tiden,mens hun løfter beinet høyt, og tisser gjerne på gjerder og annet som stikker ut.(Hun får ikke lov til det) Vi har ei annen tispe i huset uten løpetid, men hun oppførte seg aldri slik da hun hadde løpetid, ikke en annen tispe vi hadde heller, så dette er jo en interessant opplevelse! Den andre tispa vår er nesten 10 år eldre, og ser ut som om hun tenker sitt om småen som er heelt smårar om dagen🤭 Jeg ser for meg at min lille neppe er den eneste som blir litt spesiell på denne tiden,hører gjerne om flere!
    • Det høres utrolig slitsomt ut, og dere har prøvd det meste jeg ville anbefalt. Både cocker spaniel og puddel er jo raser som kan ha en del lyd, og ved å kombinere dem med litt ulike forutsetnigner så kan det rett og slett være genetikk, og dermed veldig lite å gjøre noe med.  Jeg går ut fra at han også er sjekket hos veterinær og at stoff- og hormonnivåer er noenlunde normale? Antar dere også har prøvd Adaptil og lignende? Er det like ille om det f.eks. står på radio i bakgrunnen? Har dere prøvd å enten redusere mengden aktivitet betraktelig over en periode, eller å endre balansen mellom mental og fysisk aktivitet annerledes? Det er ikke alltid at mer aktivisering er løsningen, for noen er det også mindre. Er han kastrert? Det er ikke noe som anebfales som en første løsning, men for meg høres det ut som dere har prøvd det meste annet av profesjonell hjelp. Hvis han ellers er trygg og velfungerende ift. sosiale situasjoner med folk og andre hunder, så ville jeg forsøkt evt. kjemisk først for å se hvordan det går.  
    • Hei. Jeg har en cockapoo gutt på 5 år som har noen «problemer» som vi sliter med. Helt siden var liten har han hatt et skikkelig stort varsler innstinkt som har blitt værre med årene. Han varsler på hver minste ting som skjer utenfor huset (av og til inne), og sliter veldig med å roe seg ned igjen. Han varsler på naboer som smeller med bildører, folk utenfor i gata som snakker, hunder som bjeffer, tuting, folk som går forbi vindu, katter i hagen, lillebror som løper inne, om vi bruker høy stemme osv osv. Det siste året har han også av og til begynt å varsle at vi åpner ytterdøra, eller at vi bare sier så lite som «hei» i en telefonsamtale fordi han tror det kommer noen. Ringeklokka og banking på vindu/dør er også veldig vanskelig, og han stopper ikke å bjeffe før han får se hvem som kommer og får hilse. Hvis vi stenger han inne på et annet rom bjeffer han enda mer og slutter ikke. Det er værst på kvelden, ofte etter vi har gått lang tur. Han klarer ikke roe seg, og ligger ofte i flere timer å bare knurrer og bjeffer på ting vi ikke hører eller ser. Dette har også gjort han har har en forferdelig av-knapp fordi han alltid ligger på vakt. Selv etter flere år med konstruktiv rotrening hver dag, skal det mye til for at han går å legger seg av seg selv på kvelden. Vi har prøvd ekstremt mange måter å trene dette vekk, uten at noe har hatt noe innvirkning. Vi har snakket med veldig mange hundetrenere, hatt besøk av adferdskonsulent og prøvd stressreduserende tilskudd i maten. Vi har prøvd alt fra desenstering på lyder, ignorering, sladretrening, klikkertrening, sende han på plassen sin, sende han på et annet rom til han roer seg ned, vært streng, søksaktiviteter for å distrahere han og ros og kos når han roer seg. Det begynner virkelig å bli et problem, da det er stressende for oss, men ikke minst for hunden.    Han syns også det er vanskelig å roe seg når vi får besøk. Vi vet at dette ikke grunner i redsel fordi han vil rett opp på fanget til besøket og ha kos, men vi merker også at han stresser mye mer. Det er absolutt ikke noe vondt i han, og han ELSKER andre mennesker (vil helst hilse på alle), men vi merker at varsler innstinktet tar overhånd i hverdagen og gjør det vanskelig for han. Det skal også sies at han er verdens beste hund å ha med på tur og bjeffer aldri da, men med en gang han kommer inn inntar han rollen som vokter uansett om vi er i vårt eget hus eller et annet.    Sånn at det er sagt så vet vi også at problemene ikke skyldes for lite aktivisering da vi driver med hundesport og har en veldig aktiv livsstil sammen.    Vi er ganske rådville nå og begynner å bli rimelig lei av at vi sjelden får mer enn 10-30 min stillhet av gangen. Sliter også på oss mentalt da vi prøver så veldig hardt uten at vi får noe resultat. Heller ikke gøy å få besøk eller kommentarer om at vi ikke har trent hunden vår, når det er det jeg bruker største delen av tiden min på. Veldig usikker hva problemene bunner i, men virker som han har hatt et høyt stressnivå hele livet.    Noen som har erfaring med dette og har tips for å gjøre hverdagen litt enklere?
    • Det krysser vi også fingrene for. For akkurat nå er vi tidvis ganske slitne her hjemme🤪
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...