Gå til innhold
Hundesonen.no

Recommended Posts

Skrevet (endret)

Som overskritfen spør om:

Lar du hunden være alene med tyggebein, muskler, griseører eller andre ting den kan tygge på?

Hvorfor/hvorfor ikke?

Er du redd for at hunden skal sette det i halsen mens du er borte?

Evt. hva syns du er greit å gi hunden å tygge på mens den er alene?

Edit: Ooops, så ikke før nå at det var en lik tråd som ble oppretta for et år siden! Da kan tråden sikkert slettes ;)

Endret av førstegangs
Skrevet

Nei, jeg gjør som regel ikke det, fordi jeg er redd han skal sette det i halsen, også er jeg ikke der og kan hjelpe. Ikke at det har skjedd noen gang, men har blitt forsiktigere med årene :P Ligger hudbein på gulvet rundt om, det gidder jeg ikke fjerne, fordi han spiser aldri på dem... de er kun interessante hvis han får besøk av en annen hund, da er de plutselig fryktelig gode.

En fylt kong f.eks synes jeg er greit å gi mens hunden er alene. Med leverpostei, frossen vom (putter i vom, inn i fryser, og gir kald, så bruker hunden lengre tid).

Skrevet

Jeg bruker det. Dvs det ligger alltid fremme. Hadde muligens tenk annerledes med glupsk hund + slike knutebein, iom at knuten kan komme av hel, men nå har jeg hverken en veldig glupsk hund eller bruker ben med knute, så da har jeg ikke det problemet. Ting kan skje selvfølgelig, men ser på det som en så liten risk at jeg ikke har behov for og ta hensyn til det.

Skrevet

Han får ha noe når han er aleine, annet ikke. Grisehaler f.eks får han ikke ha aleine fordi jeg veit at når han har lite igjen tygger han mens han ser i taket og kan sette noe i halsen. Tørka kjøttstang (strupe er det vel?) får han ha aleine. Det tygger han opp fort, han liker det godt og tygger ordentlig. Ikke noe som jeg ser på som risikabelt.

Etter 6 år kjenner jeg spisemønsteret godt og jeg veit hva han ikke kan få når han er alene. :)

Men jeg er nå ei hønemor så sjeldent han får noe :lol:

Knutebein bør ingen hunder få aleine. De er livsfarlige når knuten løsner.

Skrevet

Jeg kan jo skrive hva jeg gjør med lillevalpen. Jeg har gitt hun godbiter, tørka fiske-tygge-stang, strimlet griseøre og forskjellige andre ting. Jeg har egentlig ikke tenkt over at det kan være noe farlig, har mest sett på det som bra at hun har noe å sette tennene i når jeg tilvenner henne å være alene. I tillegg til leker da.

Men her om dagen fikk hun noe (husker ikke hva det var) som var skikkelig vanskelig for henne å tygge på, så det ble til at hun suttet mest på den og plutselig var store deler av den en sånn lang ekkel slimete greie. Og det er vel ikke akkurat bra hvis hun klarer å svelge hele den lange biten?

Guest Michellus
Skrevet

Ja. Angus tygger ordentlig og stresser ikke med å få ned godisen så jeg er sikker på at det går bra når jeg ikke er tilstede også. Av hva jeg synes er greit er tyggebein, griseører, haler, okseører osv.

Skrevet

Ja. Men har ingen glupske hunder. Gir hudbein av litt størrelse. De får andre ting av og til, men ikke så ofte. Ingen av mine er supergiret på tyggeting egentlig. Orker ikke gi sånne stinkende ting heller :P

Skrevet

Godbiter av litt størrelse får han holde på med alene, for da.. kaller jeg det mindre sjanse for at han setter det i halsen, desto større det er, jo mer koser han seg med det. Jeg er mer stressa for Markies hundekjeks som handler om å svelges i ett jafs, og holder et bedre øye med ham der enn med f.eks griseører.

Skrevet

Vi gir ikke så mye forskjellig til hunden, men vanlig tyggebein, griseøre og kong er helt ok at den har alene. Grisehale og andre ting som blir langt, vått og sleipt har jeg ikke igjen.

Sent from my iPad using Tapatalk HD

Skrevet

Gir ikke bein med knuter. hvite skinnbein (Store) ligger rundt omkring her, og det tygges på innimellom. Grisører får de kun på Lørdager, og da under oppsyn.

Skrevet

Nei, han får kun noe å tygge på når noen er der og kan se etter han.

Jeg vet at han kan sette det i halsen, og det har han gjort før.

Ikke at det var så ille, han bare brakk seg litt og fikset det selv.

Men jeg vil være på det sikre siden ;)

Skrevet

Nei, ikke tyggeben av hud av noe slag - når de kommer mot slutten forsøker grådige små bisker å svelge det helt (for ikke å snakke om de bena med knuter på enden - grøss), og de hundene jeg har hatt, har vært noget optimistisk vedr evnen å svelge slikt helt. Kvelningsfaren er høyst reell, og jeg synes det er rånifse tyggegodt!

De hundene jeg har nå. er ganske flinke til å tygge før de svelger, så jeg kan strekke meg til dentastix. Ellers blir det kong og margbein innsmurt med leverpostei for når de er alene!

Guest lijenta
Skrevet

Om jeg gir noe å tygge på når jeg er i nærheten eller ikke så må jeg snart ta meg en tur rundt i huset for å grave etter skattene hunden har lagret/gravd ned i ett eller anent

Skrevet

Aldri tyggeting alene. Tispa mi kunne nok egentlig hatt noe alene siden hun tygger veldig godt imens hannen sluker alt uten å tygge. Men jeg tørr ikke, for det kan plutselig skje noe om jeg ikke følger med.

De får heller ikke spise mat uten tilsyn. Skulle de fått noe når de var alene måtte det vært en fryst kong med noe i..

Skrevet

Nei. Griseører, haler andre tørre ting liker han ikke :P Når han skal være alene hjemme får han enten kong med noe frossent i, dentastix eller tørrfisk. Han er flink og tygger godt det som skal tygges, sjeldent han sluker ting.

Skrevet

Nei det får de ikke, både pga jeg er redd de skal sette det i halsen og fordi jeg har 3 hunder og er da redd for at det kan bli noe kamp ut av det..

Skrevet

Jeg må svare...ytterst sjeldent. Det har skjedd to ganger at de har fått kalkunhals når de er alene men da har jeg gått og tenkt på det hele tiden mens jeg var borte. De får frossen fylt kong alene. Det anser jeg som trygt. Hundene mine har ved 3 anledninger satt fast et ben øverst i ganen...de ble helt desperate og jeg er veldig glad jeg var der og fikk dratt løs benet.

Skrevet

Issi får en tørket okse muskel når jeg går.

Doffen så strødde jeg slike pinner som knekker super lett, så jeg viste han ikke kvelte seg :-P

Skrevet

Nei, de spiser aldri noe sånt uten at en av oss er til stede. Fikk litt skrekken av en Bulldog som aldri klarte å tygge men slukte alt hun fikk, mang en gang nedi halsen på den.... Også er Trym en egenper så han kunne funnet på å være drital mot jentene, og det gidder jeg ikke :P

Skrevet

De får alltid godis når jeg går, men da er det noe som spises lett og forsvinner egentlig før jeg er ute av døra. Men det er mest pga matforsvar og ikke kvelningsfaren. Vida hadde et lite trivelig matforsvar da jeg fikk henne, og jeg er übernøye på at det aldri blir noen situasjoner hun trigger det igjen.

Skrevet

Griseøre, strupe og tilsvarende får han kun når jeg er der. Men det er hovedsaklig fordi han alltid vil tygge på slikt i sofaen, så jeg må legge et håndkle der og passe på at han holder seg på håndkleet og ikke griser til sofaen. :P

Han har et knuteben som ligger fremme. Han har hatt det i flere måneder. Noen ganger legger han seg ned og gnager litt på det, også lar han det ligge i en uke eller to. Så langt har han brukt et par måneder på halve beinet (Når bør jeg kaste det, forresten?)

Ellers hadde jeg en schäfer som hadde en egen teknikk på disse hud-beina som blir myke og seige etter tygging. Hun tygget så godt hun kunne (hunder tygger vel egentlig ikke, sånn strengt etter definisjonen, men kaster maten rundt i munnen mens de forsøker å dele dem i svelgbare størrelser). Så svelget hund den seige, store biten. Den var jo for stor til å gå ned hel, så hun harket og brakk seg til den kom opp igjen. Rolig tygget hun videre, svelget, harket og brakk seg, tygget videre osv. Alt dette gjorde hun mens hun lå rolig, så det var ingen panikk ute å spore (og jeg fulgte jo med). Etter et par slike runder hadde biten blitt så liten at den endelig kunne svelges. Slik gjorde hun alltid på slike bein av tørket hud.

Skrevet

De får tyggeruller uten knute - og jeg vet de ikke er spesielt ivrige på dem - det er mer for valpens del - for hun pleier å ty til disse fremfor møblene gitt valget.. :)

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Gjest
Skriv svar til emnet...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Bare det lille du beskriver om dognanny gjør at jeg vil fraråde hva som helst hun anbefalte ihvertfall. Som dere jo har oppdaget så er det å korrigere, rykke eller kjefte på en allerede frustrert hund ikke konstruktivt. Det er helt fint å høre hva dere har prøvd å hva som skjer. Men jeg lurer litt på, hva skjer om dere deler opp turene? Maks 15-20 minutter på en tur. Skjer det like ofte på morgen og kveld som på den lengre turen på dagtid? Et par enkle oppgaver i løpet av turen (som allerede er grundig innlært inne og som han kan), en enkel sitt, kontakt, håndtarget e.l. Da tenker jeg en kort stopp og en øvelse, maks to repetisjoner, og så rusle videre. Hvis dere får lært inn igjen grime så kan det være tryggere med å prøve halsbånd, men det er nok lettere for dere å få hjelp av en instruktør som ser dere og hunden. Jeg er helt sikker på at dette er løsbart, selv om dere er kjempetålmodige og har prøvd masse allerede! Håper vi får en oppdatering her også når dere har fått litt hjelp.
    • Takker igjen for godt svar! Vi har brukt både sele og halsbånd, med de siste 6 mnd har vi utelukkende brukt sele som sitter godt. Har flere ganger vurdert å bruke halsbånd i stedet men ser at vi ikke tørr da han helt sikkert hadde klart å vri seg ut av det når han klikker. Flere ganger har jeg vært redd for at han skal komme seg ut av selen når vi krangler. Han river å sliter, ruller å hopper. Eneste gangene jeg er trygg på at han ikke kommer seg ut av sele/halsbånd er om han er bundet fast, for da står han helt stille. Og både sele og halsbåndene vi har brukt er passer han og er justerbart. Vi brukte også retrieverkobbel i starten (fikk anbefalt det av oppdretter) men bruker ikke det lengre. En av teknikkene dognanny viste oss var å bruke retrieverkobblet til å "få han av oss" når han hopper på, ved å rykke i båndet, men det fungerte i en halv dag så trosset han det også å vi ønsker ikke å bli stående å rykke i et så tynt med kraftig bånd, det økte bare stressnivået hans.  Vi har ila året som har gått tenkt at han kan være både over og understimulert og gjort endringer i hverdagen i perioder for å justere aktivitetsnivået både opp og ned. Men det har ikke blitt bedre. I periodene vi har justert det ned ser vi at han blir verre, og gjerne mer pågående inne også. Noe vi mener taler imot at han er overstimulert. Og vi har siden han var liten forsøkt å gjøre tydelig skille på at lek og oppgirende aktiviteter skjer ute, mens inne er det ro.  Mulig jeg ordla meg litt feil i forrige kommentar, men vi krever stort sett ingenting av han ute. Det resulterer i at vi henger etter han å han drar som en galing. Men slik har det blitt fordi hver gang vi prøver å lære han noe ute (gå pent, søke kontakt med oss, sladretrening ol) så ender det etter et pr min med et nytt utbrudd. Så frustrasjoenen vår kommer av at vi føler vi er i en ond sirkel. Han vimser rundt å vet ikke hva som er forventet av han > vi forsøker å korrigere han å lære han noe/forstyrre han ved å gi han en oppgave eller mål med turen > han klikker > vi rykker tilbake til start. Slik har det blitt da vi har tenkt at vi kanskje bare må stå i disse episodene til han lærer seg hvordan han skal oppføre seg på tur, det er jo tross alt en rase som er lærevillig og gjerne vil ha en oppgave. Men selv etter lengre persioder der vi prøver igjen å igjen så later det ikke som at han forstår tegningen. Så de siste pr månedene så har vi ikke krevd eller forventet noe av han. Å selv når han er løs å kan løpe som han vil, feks på inngjærdet hundepark (Maridalen hundepark og Nordkisa hundepark) å vi forsøker å kalle han inn, så kommer han løpende (som jo er bra) men kommer da flyvende med sine 40 kg rett på oss å begynner å bite. Så kort sagt så klikker han både av for mye frihet, for lite frihet, lite/ingen forstyrrelse fra oss og for mye forstyrrelse fra oss... Mulig jeg høres ut som jeg bare kommer med motargumenter til alle forslag, å det mener jeg ikke! Men vi har virkelig prøvd alle vinklinger og teknikker vi kan tenke oss til og finne ut + litt til.  Men tusen takk for konkrete tips til adferdskonsulenter og fysio 😀
    • Nå vet jeg ikke om alle instruktørene til Norges Hundeskole, men jeg har ikke kjent eller møtt mange instruktører derfra med adferdskompetanse. Dognanny kjenner jeg ikke til, men jeg synes bakgrunnen kanskje var litt tynn. Selv om dere ikke ser noe mønster i adferden og han er røngtet fri så kan det godt være muskulære eller skjelett-problemer som bygger seg opp over tid og trigger på ulike tidspunkter, når det bare renner over. Og når du nevner at han har hatt ryggproblemer så blir jeg raskt mye mer oppmerksom på at det kan være noe uoppdaget der.  Bruker dere halsbånd eller sele? Hvis dere bruker halsbånd ville jeg forsøkt en godt tilpasset sele. Om dere allerede gjør det ville jeg faktisk forsøkt halsbånd, for å se om det gjør noen forskjell. Som du sier, ut fra det du beskriver, kan det høres ut som stress, frustrasjon og overtenning. Har dere forsøkt å kutte langt ned på kravene? Og kutte ned på aktiviseringen? Det er ikke det vanligste, men det hender også at hunder er overaktiverte og overstimulerte. Og selv om det er en aktiv rase så finnes det alltids unntak.  Korte, rolige turer, med litt løping om det ikke trigger for mye, og mer ro og hvile hjemme. Prøv å ikke stille for mye krav, gi ham litt mer slakk, litt mer "forberedelse" på at "nå skjer ting", og om mulig la han heller gå en kort tur i lengre bånd og gå hjem før det smeller. Alt dette er såklart forslag til ting å prøve ut, uten at jeg har sett hunden og situasjonene. Dere trenger definitivt en kompetent adferdsekspert til regelmessig oppfølging. https://www.atferdskonsulenter.no/finn-konsulent/hund#Innlandet-hund Kjersti Bjøntegaard kan jeg personlig anbefale. Vi brukte henne mye med vår til dels krevende ridgeback unghund. Turid Hovland kjenner jeg bare såvidt til, men i likhet med Kjersti har hun en solid og god utdanning og mye god kompetanse ser jeg. Ta kontakt med en av dem, og de kan sannsynligvis anbefale andre om de selv ikke har kapasitet. De kan godt mulig også anbefale en fysioterapeut. I Oslo kan jeg anbefale smarthund.no (Hilde Iren).
    • Går det an å bruke kickspark i langrennsporene? Eller der de har oppkjørte løyper? Finnes det ski på dem? Har lyst på men må se om jeg kan kjøre det først da de vanlige veiene her jeg bor blir strødd. Hvordan trener man da hunden til å trekke? 
    • Glemte å legge til at vi gjør daglig korte økter med søk, hjernetrim, lek, «skattejakt» etter godbiter og leker både inne og ute. Øver mye på håndteringstrening ol.  Å han mestrer alt annet som en drøm, ingen problemer med å være hjemme alene, stueren på 1-2-3, trygg og veldig fin hund på alle andre måter, akkurat det vi så for oss. «Bare» dette ene problemet som skygger over så mye av det som har gått bra..
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...