Gå til innhold
Hundesonen.no

Recommended Posts

Skrevet

Pappa visste ikke at Milo var min hund før januar/februar 2012, jeg henta han august 2010. Han var x'en(kjæreste den gangen,såklart) min sin han :aww:

Da hadde jeg heller ikke flytta ut enda, på papiret iallefall :P

  • Svar 64
  • Created
  • Siste svar

Top Posters In This Topic

Top Posters In This Topic

Popular Posts

Første hund kjøpte jeg når jeg var 8 år. Fant annonse i lokalavisa og venta til mamma var i en sårbar posisjon hvor hun ikke kunne stikke av (dvs. at hun satt på do). Ringte opp nr og i det de tok tel

Hihi.. Neida, her var vi begge enige om begge hundene

Nå er jeg egentlig sånn at man skal respektere ønskene til de som betaler husleia di, men om guttungen en gang har sneket en valp inn på rommet sitt og var dødforelska i den, så hadde jeg nok vært sva

Skrevet

Hestene har blitt kjøpt av mine foreldre eller det vil si at pappa har vell kjøpt noen uten at mamma har visst om det. haha Mamma hadde 0 interesse og pappa var veldig interessert og var med meg land og strand rundt med hestene.

OT, men apropos pappaer og kjøp av hest: Pappa fikk kjøpe seg ny hest hvis mamma fikk en unge til, altså meg :lol:

  • Like 6
Skrevet

De to siste mine har ikke min far fått vite om før i siste liten. Jeg veit han ikke ville vært begeistret, så har ikke orka å si ifra. Nå bor ikke jeg hjemme, men jeg er hjemme hos mine foreldre ofte ettersom jeg jobber i en butikk i byen innimellom.

Det har gått seg til begge gangene :)

Skrevet

Jeg kjøpte hest uten å fortelle mine foreldre om det når jeg var 17. Men jeg hadde flyttet hjemmefra og betalte med mine egne penger. Det eneste jeg trengte de til var underskrift på kontrakten. Det hadde gått smertefritt hadde ikke dattera til ei venninne av mamma sagt at hesten var "klin gæærn". Mamma måtte møte han selv og se at han var en fin fyr før hun skrev under. Han ble behandlet feil, da kunne han bli "gæærn", men så lenge man ikke veivet med kost eller pisk var han trivelig.

Skrevet

Pappa ga meg først klarsignal til å kjøpe Tia, for deretter å ombestemme seg. Da sa jeg "da bare flytter jeg ut da!" og hentet Tia. Pappa falt for henne med en gang og jeg fikk selvfølgelig bli boende :P

  • Like 1
Skrevet

Hund har jeg ikke kjøpt uten samtykke fra foreldre eller samboer. (Ganzie er det mamma som er oppdretter av, og det har bare alltid vært en selvfølge at jeg skulle ha en hund til når vi kjøpte hus, så jeg spurte vel ikke akkurat om lov da jeg var på valpeleting nå, jeg bare fortalte at jeg hadde tinget valp :innocent: )

Kaniner derimot har jeg kommet drassende hjem med uten lov, men siden jeg hadde både kunnskap og plass så har de bare ledd oppgitt og gitt opp den diskusjonen :lol: Da jeg kom hjem med rotte derimot var mamma litt mer avmålt, men hun måtte jo innrømme etterhvert at joda, hun var jo litt søt :innocent:

Gubben har gitt opp å ha oversikt over kaninholdet mitt, så jeg forteller bare at "i morgen skal jeg kjøre 50 mil og hente kanin", underforstått: "kan du være så snill og være med, jeg kommer aldri i verden til å finne frem" :P

  • Like 2
Skrevet

Alle hunder vi har hatt i familien opp gjennom årene har det selvsagt vært enighet om innkjøp av (dvs - jeg tror stort sett enigheten var mellom mamma og meg - pappa og mine brødre hadde vel ikke stemmrett, tror jeg :lol:). Av andre dyr som jeg dro i hus var det vel mer resignasjon som gjaldt hos mamma (pappa hadde fortsatt ikke stemmerett) - jeg bare spurte pent, ja, for jeg spurte selvsagt alltid, og fikk jeg nei, så spurte jeg igjen enda litt penere, satte opp mitt vakreste smil... og vips var enten rotter, hamstere, undulater, papegøyer etc i hus - mamma betalte også som regel. Men de var alltid MITT ansvar, og jeg tror aldri mamma måtte ta over stellet på noen av de dyrene jeg dro hjem :).

Hundene jeg har skaffet meg etter at jeg flytta hjemmefra har jeg ikke spurt mine foreldre om lov til å kjøpe, men siden jeg har vært leietaker der jeg har bodd har jeg selvfølgelig alltid avklart med utleier om det var greit. Det har heldigvis aldri vært noe problem når jeg har spurt - jeg har vært heldig med mine husverter sånn sett.

Men nå - når jeg er helt og holdent min egen herre, har mitt eget sted å bo, kjempegod plass til alskens hunder og andre dyr - se DA har fornuften tatt meg og jeg er min egen strengeste begrensning. Med alle muligheter for dyrehold begrenser jeg meg selv til bare å ha en hund.... foreløpig... :aww:.

Skrevet

Nei, aldri.

Jeg informerer foreldre av respekt, det er tross alt de som stiller opp å hjelper med pass om nødvendig.
Resten driver vi sammen her, så det er ikke noe poeng i å gjøre noe uten å diskutere det.

Skrevet

Å informere mine foreldre som jeg ikke har bodd hos på over 10 år om hundekjøp ser jeg ingen som helst grunn til. De ser ikke forskjell på hundene mine, og de vet vel knapt hvor mange jeg har. De bor ganske nært oss og vi har mye kontakt, men jeg er voksen og bestemmer selv hvor mange hunder jeg skal ha uten å måtte informere de om det.

Mannen min og jeg er stort sett veldig enige om valpekjøp, jeg finner hva jeg vil ha og han er enig, hehe.. Han må gjerne komme med meninger om hannhundvalg osv, men hey, det er jeg som har lært han opp til hva vi (hehe) liker, så noen store innvendinger er det sjelden.

En gang kjøpte jeg hund uten at han viste om det. Da var han på fjelltur uten mobildekning, og jeg så en annonse på finn angående en unghund. Magefølelsen var så sterk på at denne hunden MÅTTE jeg ha, så jeg kjørte avgårde og hentet henne. På vei hjem fikk jeg tak i han på telefonen og han ble som jeg forrutså bare glad. Hadde aldri hentet hjem hunden om jeg ikke visste at han kom til å synes det var ok.

  • Like 1
Skrevet

Eneste hunden foreldrene mine ikke visste at jeg kjøpte var Garm som ankom i vinter. Jeg flytta ut for ti år siden, og lever mitt eget liv da, så det var aller mest fordi jeg hadde bestemt meg, og ikke orka flere uker med innvendinger fra pappa. (Ikke fordi han ikke vil at jeg skal ha flere hunder, men fordi han mener en sprint-bikkje er bedre enn en langdistansegutt. Tullepappa.)

På veien hjem sendte jeg en sms med bilde av bikkja, og teksten "Oi! Se hva jeg fant i bilen min på vei hjem.". Vel hjemme måtte jeg innom foreldra, så de kunne undersøke gutten nøye. Mamma elsker han, så klart. Pappa konkluderte til slutt med at han var en fin kar, da, selv om han er for treg og for pelset. ("Han er nå i det minste godt bygd da, men det blir ikke mye fart når du går på ski med han der.") :lol:

Skrevet

Jeg er singel, så jeg trenger bare huseiers tillatelse til å kjøpe ny hund. Den gangen jeg hadde kjærste, så var vi bare det - kjærster - og da hadde ikke han så mye han skulle ha sagt om hvor mange hunder jeg har i hus. En fremtidig samboer må nok bare belage seg på at på akkurat det området gjør jeg faktisk som jeg vil sjøl, det er min interesse og jeg som tar meg av de, så jeg klarer faktisk å bestemme selv hvor mange jeg orker å ha.

Guest Snusmumrikk
Skrevet

Jeg har aldri kjøpt noe dyr uten å ha avtalt med de jeg bor med (nå har jeg aldri vært typen som drar med fryktelig mange dyr hjem heller da). Hadde noen gjort det mot meg, så hadde jeg faktisk blitt ganske sur. Jeg liker ikke at folk går bak ryggen på meg, så da regner jeg med at andre ikke liker at jeg gjør det på dem heller. Å bo med dyr har ganske stor innflytelse på livet til alle i husholdningen, ikke bare den som skal gå tur med hunden eller stelle for burdyra.

Familien min var ikke spesielt begeistra da jeg sa at jeg skulle få meg en hund til nå i vinter. De kunne ikke forstå hva jeg skulle med en til, men jeg er voksen, bor 60 mil fra foreldrene mine og bestemmer selv. De må faktisk bare godta at jeg kommer med to hunder når jeg er på besøk 3-4 ganger i året. Men det hadde vært noe helt annet om jeg hadde bodd sammen med dem eller en samboer. Da hadde selvfølgelig de andre i husholdningen blitt tatt med i avgjørelsen.

Skrevet

Det er en selvfølge i mitt forhold at man har en dialog før man skaffer et husdyr og ikke bare drasser med seg et hjem. Det er også selvfølge at vi begge strekker oss langt for at partneren skal få ha de tingene i livet som betyr mye og gir en glede.

Jeg har full forståelse for at en samboer kan ha preferanser for antall hunder, at det er et makstak, selv om de ikke er involvert i selve ansvaret. De tar jo plass liksom, de merkes jo og det skal de også gjøre. Jeg har ikke lyst å leve med 8 hunder i hus jeg, og vi hadde måttet prate endel om det var det som var målet til mannen min, og det hadde vært et problem om han kom drassende hjem med den ene hunden etter den andre uten å ta hensyn til mine tanker.

Jeg liker ikke å bruke ordet tillatelse, det blir liksom feil ord for da virker det som det er et makthierarki som jeg ikke kjenner meg igjen i, men for meg handler det mer om å komme fram til viktige avgjørelser i fellesskap. Slik er det for oss på en måte?

Men så lenge man løser ting i forholdet som funker for begge parter så er det jo det som er viktig. Om det betyr at man kan skaffe seg de hunder de ønsker uten protest eller dialog så er jo det bare vinn vinn tenker jeg. :)

  • Like 3
Skrevet

Jeg liker ikke å bruke ordet tillatelse, det blir liksom feil ord for da virker det som det er et makthierarki som jeg ikke kjenner meg igjen i, men for meg handler det mer om å komme fram til viktige avgjørelser i fellesskap. Slik er det for oss på en måte?

Det er sånn jeg tenker og føler det også! Selvsagt snakker vi om det og kommer frem til en felles løsning, men å spørre om tillatelse - Det å måtte spørre om å få "lov" det sitter hardt inne hos meg å kunne si at jeg gjør...

  • Like 3
Skrevet

Jeg er helt enig! Selv om alle hundene er mitt hovedansvar og "mine", så påvirker de selvfølgelig hans hverdag også. Så jeg har faktisk ventet med anskaffelse av hund til han følte også at det var greit..

Jeg tenker at jeg prøver å behandle han slik jeg selv vil bli behandlet i en slik situasjon, og jeg vil gjerne inkluderes i planer og vite om slikt før han plutselig står der med "tingen"..

I mine øyne er dette gjensidig respekt. Men han nekter meg ikke anskaffelse av hund, på samme måte han får sulle me sitt.. Han har vel strengt tatt vært noget tålmodig faktisk :P

Jeg har aldri kjøpt noe dyr uten å ha avtalt med de jeg bor med (nå har jeg aldri vært typen som drar med fryktelig mange dyr hjem heller da). Hadde noen gjort det mot meg, så hadde jeg faktisk blitt ganske sur. Jeg liker ikke at folk går bak ryggen på meg, så da regner jeg med at andre ikke liker at jeg gjør det på dem heller. Å bo med dyr har ganske stor innflytelse på livet til alle i husholdningen, ikke bare den som skal gå tur med hunden eller stelle for burdyra.

Familien min var ikke spesielt begeistra da jeg sa at jeg skulle få meg en hund til nå i vinter. De kunne ikke forstå hva jeg skulle med en til, men jeg er voksen, bor 60 mil fra foreldrene mine og bestemmer selv. De må faktisk bare godta at jeg kommer med to hunder når jeg er på besøk 3-4 ganger i året. Men det hadde vært noe helt annet om jeg hadde bodd sammen med dem eller en samboer. Da hadde selvfølgelig de andre i husholdningen blitt tatt med i avgjørelsen.

Akkurat sånn tenker jeg også, så jeg blir faktisk litt sjokkert over at folk bare tar inn et nytt dyr uten å diskutere det med partner først. Nå har jeg heldigvis en hundeinteressert mann, så vi er enige om at vi skal ha hund. Men jeg skaffer meg ikke bare en ny hund uten at han er enig i det! Uansett hvor mye eller lite en partner deltar i dyreholdet så vil han/hun jo merke det i form av mer skitt, mer støy, mer slitasje og mindre tid og penger til andre ting (eller i hvert fall noen av disse tingene, er jo ikke alle menn som "ser" skitt og slik :) ).

Jeg hadde jo ikke likt det om han plutselig hadde brukt en masse penger og ble opptatt hver kveld med noe uten å snakke med meg om det, og det bør jo gå begge veier.

Skrevet

Altså, jeg var 29 da jeg fikk min første hund, så nei, mamma og pappa var ikke med på den beslutninga. :P Mamma hadde hundeskrekk, og bestemte seg for at hun nok burde være med og hente Aiko, sånn at de to blei venner fra starten. Da vi ankom den bråkete sentrumsleiligheten vår med trikken dundrende forbi, og Aiko krøyp inntil halsen til mamma for å søke ly, var hun solgt og har kalt seg "mommo" til begge jentene siden. :heart:

Han jeg delte seng med og han vi delte leilighet med var selvsagt involverte i planen, men han der sengekompisen fikk kalde føtter rett før, noe jeg valgte å ignorere. Han var også skeptisk til at Imouto skulle komme i hus litt over ett år etterpå, men da røyk jo han ut bare to mnd etter hennes ankomst (uten noen egentlig sammenheng, hehe), så magefølelsen min sa meg at det ikke var så veldig viktig hva han slusken måtte mene om å øke hundebestanden.

Det siste året har vi vært to som har delt hus, og det har vært bemerkelsesverdig mange runder om hvorvidt det skulle komme nye hunder inn i husholdninga. :D Vi har landa på at fire sammen er nok, og det kjennes veldig bra at jeg ikke endte opp med noen av de tre blå aussie-gutta vi helt alvorlig vurderte, ELLER kull på knertis. Jeg har ingen kjæreste jeg må ta hensyn til eller noen umiddelbare planer om nytt samboerskap, men kommer neppe til å skaffe meg flere hunder med det første.

  • Like 1
Skrevet

Ikke som voksen, da har alt vært avtalt med alle som bor i huset med meg. (mann og ungene)

Men da jeg var barn dro jeg med meg både valper, kattunger, kaninunger, hamstere og marsvin hjem. Og jeg fikk alltid lov å beholde dem. Jeg er nok litt strengere med mine barn, så de hadde sikkert ikke våget å gjøre det samme (men nå er det heldigvis ikke slik at man bare får valper gratis lenger), men OM de hadde gjort det, så lurer jeg på om jeg muligens også hadde smeltet ganske raskt...!

Skrevet

Det er sånn jeg tenker og føler det også! Selvsagt snakker vi om det og kommer frem til en felles løsning, men å spørre om tillatelse - Det å måtte spørre om å få "lov" det sitter hardt inne hos meg å kunne si at jeg gjør...

Ja, for vi er da voksne mennesker liksom. Man spør ikke om lov, man forteller om sine ønsker og hører hva partnerens tanker er. Og målet er alltid å kunne støtte hverandre. Det funker sånn for oss iallfall. Vi har alltid kommet til enighet, og har etter nærmere 7 år sammen fortsatt aldri kranglet. :)

  • Like 3
Skrevet

Hund har jeg aldri kjøpt uten at vi har vært enige om det, enten samboer, eller da jag bodde hjemme. Men katter derimot........ da jeg var lita så tok jeg på meg rollen som katteredder, fanget villkatter og fikk de tamme, jobbet masse med kattene, og flere fikk nye hjem og ble fine familiekatter. Men til mammas store fortvilelse så beholdt jeg 4 selv, og deriblandt ei kattedame...... hmm.. de 3 hannkattene ble kastrert, men ikke kattedamen.... så hun fikk en del unger etter hvert, og hun var ei lunefull dame så det var ikke bare bare å få henne til vetrinæren, men tilslutt så ble hun sterilisert. Grinete katt gikk til å bli værre etter sterilisering, så hun ble til slutt avlivet. Angrep postmannen bland annet... fugler å fisk ble smuglet inn, ( sebrafink), (gullfisker),... "men mamma se Putte og Rica har fått en ny venn", .. mamma.. hvorfor har det blitt flere goldie`er i akvariet?.....

Tror nok mamma var ganske oppgitt over meg og mitt dyrehold.... var i stallen en kveld (tror jeg var rundt 12 år), og der hadde ei høne dødd, og hun hadde en del egg, jeg tok med meg to egg hjem, la de på badegulvet i en toalettveske med bomull, og etter to uker tror jeg det var, så ble det født to kyllinger. Mamma fostret dem opp, de gikk hakk i hæl på mamma , der hun var, der var Kurt og Eddie...;) hehehe;) de fikk komme tilbake på gården når de var blitt store;)

Skrevet

Kuro var samboer og jeg enige om, og resten av kollektivet sa at det var greit. Mamma og pappa fikk vite det da det var bestemt, men de hadde skjønt det alt siden jeg hadde vist bilder av ham til småsøsknene mine. Og de forelsket seg selvfølgelig fullstendig i ham, begge to.

Men! Da jeg var 15 og hadde tarantell og mamma var med for å kjøpe mat til den, snublet vi over en fyr som solgte en leopardgekko med alt av nødvendig utstyr. Og vips, så hadde vi gekko. Det var verken avklart med pappa eller andre søsken - men han bodde på rommet mitt og var mitt ansvar, så det var ikke så veldig big deal heldigvis. Jeg tror likevel pappa ble litt oppgitt. :lol:

Skrevet

Her i huset prater vi naturligvis om et nytt hundekjøp før det skjer. Nå er vi like gale etter hunder begge to, så det blir vel aldri slik at en av oss sier nei hvis den andre parten virkelig vil ha en ny hund. Noe som kanskje forklarer summen hunder her hjemme :lol:

Når jeg var og hentet Kiri, sa jeg jo til gubben at jeg bare skulle ned og se på henne (noe som også var planen). Jeg ringte ikke han før jeg var på vei hjem igjen med bikkja i bilen. Han var ikke overraska når jeg fortalte han at dronninga var i bilen, for det hadde jo han allerede regnet med :lol:

Mamma og pappa får vite det etterhvert, men det er ikke sånn at jeg ringer og forteller det hver gang jeg kjøper en ny hund. Jeg har ikke bodd hjemme siden jeg var 15, så føler lite plikt sånn sett :P

Min kjære pus tror jeg forresten at jeg kjøpte (vel, han kosta ingenting) uten at mamma og pappa visste om det. Og på den tiden bodde jeg fortsatt hjemme i ferier (jeg var vel 17 da tror jeg). Slapp nyheten før jeg kom hjem på sommerferie tror jeg da, og de tok det veldig fint :) Strega er fortsatt grompusen hjemme der, og de savner han (spesielt mamma) og håper vel at jeg kan ta med han hjem på besøk en gang.

Skrevet

Jeg har ikke dratt inn hunder uten lov så lenge jeg har bodd hjemme hos foreldre. Ei heller andre dyr. Men så lenge jeg bor alene, så er det jo ingen som har noe med det sånn sett.

Hadde jeg bodd sammen med noen, så hadde det måtte opp til diskusjon, men som Lill og Mari nevner, så hadde det falt meg veldig feil å spørre dama om tillatelse til å gjøre noe. Likevel. Hadde hun satt seg på bakbeina, så hadde man vel måtte revurdert noe. Enten hunden, eller dama. :P

Skrevet

Jeg har kjøpt hund uten å ha lov av utleier. To ganger... :aww: Det vil si, jeg spurte, fikk nei, kranglet til de ga seg, og kjøpte hund. Stiv stemning i etterkant :aww: Men veldig verdt det. Nå leier jeg heldigvis ikke lenger, men jeg kjøper ikke flere dyr uten at han jeg bor med er enig.

Foreldrene mine blir oppgitt hver gang jeg skaffer et nytt dyr, men de bor jeg ikke sammen med, så de kan si hva pokker de vil :P

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Gjest
Skriv svar til emnet...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive



  • Nye innlegg

    • Jeg har kjøpt nye håndklær, nytt sengetøy, nødklær og et par mer brukbare klespakker fra Finn, men mange av de såkalt berikede klærne er helt unike og har høy affeksjonsverdi. Bl.a. den nevnte singletten, som var det første fairtrade sertifiserte plagget jeg fant. Original Max Havelaar, fra før de byttet navn til Fairtrade. Den kostet omtrent 250 kr for tjue år siden og har trofast holdt stand gjennom hver eneste sommer siden. Med alt arbeidet jeg har lagt ned i den nå, så er Gucci fast fashion for tacky træsh hoes til sammenlikning.  Fordi jeg har vært en så etisk bevisst shopper og bygget en garderobe jeg kunne gå moralsk rakrygget i, så er det ikke bare, bare for meg å handle nytt. Favorittbutikken Libe er nedlagt, og jeg liker ikke kolleksjonene de gode merkene (som Komodo og Monkee Genes) har for øyeblikket. Nudie har heldigvis jeans jeg liker, men utover dem ser det svart ut. Derfor velger jeg redde det som reddes kan.  Alt av ulltøy må byttes fordi proteinfibre går bokstavelig talt i oppløsning i høy pH. Ikke bare undertøy som ikke er så farlig hvordan ser ut, men affeksjonsverdi Komodo blazer, kåpe, skjerf og lue, kjole, skjørt og flere bukser. Det er virkelig en smerte å vente på plagg jeg vil ha fra de merkene jeg liker. Trendene for tiden faller ikke i smak. Nøstebarn har fortsatt de samme plaggene de alltid har hatt, men er selvsagt utsolgt for de riktige fargene.  Jeg drar det antakelig så langt at jeg demonterer en jakke vevd og sydd i Sverige, fra et svensk merke som gikk konkurs og ikke lenger tilbyr noe nytt, for å unngå skade elgskinnet på utsiden mens jeg renser innsiden.  ..ikledd pølsedrakt fra Biltema, fordi jeg ikke hadde nevneverdig lyst til å legge penger i kassa til noen såkalt grønn butikk da jeg trengte emergency beskyttelse mot klima etter den fanatiske grønnskallen fra den sekterisk klorofyllkommunistiske kloakken av ruspsykotisk økolååågiske fotsoldater fra MDG beriket både garderoben min og miljøet med det ufortynnede insektsmiddelet sitt. Biltema klær med pølsemotiv på var det mest aggressive motsvaret jeg kunne finne som traumeterapi. Made in China av helt ny polyester, fraktet fossilt fra andre siden av planeten og med bilder av svinekjøtt på. Jeg slo til og det føltes bra.     
    • Er det ikke bedre å kaste klærne og kjøpe nye, det burde dekkes av innboforsikringen? Litt jobb, men føles tryggere likevel?
    • Det hjelper også å legge den i glovarmt vann etter vask, for å drepe mikroorganismene før du tørker den hurtig et varmt sted med god ventilasjon. De formerer seg lett under tørkeprosessen om du ikke har kverket dem skikkelig. Vaskemiddel hjelper bare med å få hardføre mikroorganismer delvis ut av stoffet, det dreper dem ikke, mange blir sittende igjen, og vannet i maskinen holder ikke 60° lenge nok. 
    • Vi er stadig opptatt med konsekvensene av å ikke ha skaffet boligalarm i tide. Jeg oppdaget som sagt at det var noe galt med tekstilene. Både fordi jeg nær klødde til blods og det sved og stakk intenst i huden av klær og spesielt håndklær, men også fordi de produserte et merkelig slags silikonisfisert skum da jeg ville skylle hva jeg trodde var bly fra blypastaen i vannrørene ut med omvendt osmose renset vann. Det var en lang prosess med ymse kjemikalier og lange samtaler med Grok for å identifisere stoffet som Karate Zeon 5 CS. Insecticidet inneholder 5% lambda-cyhalothrin, i lipid emulsjon inni mikrokapsler av polyuretea, i surfaktant. De såkalte fyllstoffene utgjør 95% av produktet, som skal blandes 10-30 mL med 20-100L vann før bruk. ...på planter. Det oppgis å være såkalt vannfast 24t etter sprøyting, noe jeg kan signere på at det er.  Vannfast og vannavstøtende og dundre meg potte lufttett. En video av et par favorittjeans før rens:  https://photos.app.goo.gl/BVPCtf7cAqZAckvx5 Boblene på slutten der kom ut av enden på buksebenet nedi bøtta, ikke gjennom stoffet. Prosessen med å få dette plantevernmiddelet UT av tekstiler innebærer å måtte knuse mikrokapslene for å gjøre virkestoffet tilgjengelig for hydrolyse med base. Jeg valgte sentrifugering for å knuse, som fungerte utmerket. Halveringstid for virkestoffet er 7 dager i pH 9 ved standard trykk og temperatur, i ren vannløsning. Når stoffet sitter inni tekstilfibre, omgitt av 95% fyllstoff.. En må opp i pH og temperatur, og en må ha noe som lokker det lipofile virkestoffet ut av sofaen på gutterommet for å øke sannsynligjeten for et vellykket møte med OH-. De to molekylene ville bare scrollet forbi hverandre på datingapps uten litt hjelp. Det har gått mange 5L kanner salmiakk og grønnsåpe, noen kanner Biltema Grovrens, Ovn- og Grillrens, isopropanol, rødsprit og Vanish OxyAction til soaking i døgn. Å bevege tekstilene nevneverdig during soak har vært uaktuelt pga gassene. Jeg har vært så heldig å få supplere teoretisk kjemikunnskap med praktisk erfaring med bl.a. HCN og kan fortelle at tekstiler dynket i ufortynnet Karate Zeon 5 C, bløtlagt i pH 13-14, de vil produsere forholdsvis mye HCN, så å åpne en lukket beholder som har stått i to døgn - lukket for å hindre pH i å synke ved fordampning av ammoniakk eller bufring med karbonsyre fra opptak av CO2 fra luften - å åpne en sånn beholder uten å ha et ordentlig avtrekksskap krever at en forstår seg på molekylvekt i gassblandinger og legger seg flat, om en ikke har dykkeutstyr.  Steg 1 og 2 i prosessen var forholdsvis smooth sailing. Et illustrasjonsfoto tatt før en lunsjpause: Så, etter å ha knust kapslene og hydrolisert det kraftig lipofile virkestoffet til mer vannløselige produkter, så får en lære om mikroplast.  Det hvite er ikke såpe, det er mikrokapsel debris fra en liten singlet oppi den bøtta. Mikrokapselrestene begynner ikke slippe tekstilen før etter at virkestoffet er brutt ned. De er lagd av samme materiale som deler av elastanfibre. Gummi'ish, med trykk på ish. De er ikke hydrofile, men har heller ingen affinitet til annet enn elastan og polyamid av hva jeg har sett så langt, og flyter opp i vann når de løsner fra tekstilene. Mengdene...  Uten å overdrive, det har antakelig gått mer enn et tonn varmtvann til å skylle debris ut av den ene singletten i den bøtta på bildet. Den er _nesten_ ren nå. Tidkrevende, fordi den må tørke mellom, da svulmede bomullsfibre holder mer mikroplast fanget enn tørre fibre gjør. Vaskemaskin er lite hjelpsom fordi den tømmer nedover, og plastgugga blir liggende igjen oppå plagget. Vi har holdt på i flere uker nå. Rinse, repeat.  Edeward er drittlei og deprimert. Han er sjalu på tekstiler og bøtter og vann og har henfalt til å rive av seg pelsen i mangel på bedre å ta seg til, fordi han pga pelsstellet på rasen har fått for seg at jeg liker ham bedre uten pels, så han gnager og river den ut for å komme ovenpå i konkurransen mot bøtter og vann og klær. Dette er hans eget verk.  På den positive siden ser han nå på bading med helt nye øyne. Når nødhjelpsarbeidet for å redde unike klesplagg med høy affekskonsverdi innimellom ryddes bort er det endelig hans tur til å få min oppmerksomhet og kjærlighet, og vask av skjegg og bart har blitt mye lettere og krever lavere kompensasjon enn tidligere.  For øyeblikket er han utålmodig, fordi han vet jeg har kjøpt burgere og pølser fra K9 Hundesenter i dag, og han aner at jeg har planlagt noe med de burgerne.     
    • Putt den i en vaskepose i vaskemaskina, og så heng den til tørk et litt varmt sted så den tørker raskt.
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...