Gå til innhold
Hundesonen.no

"du skulle ikke ha vært her"


Sbtlita
 Share

Recommended Posts

  • Svar 94
  • Created
  • Siste svar

Top Posters In This Topic

Top Posters In This Topic

Popular Posts

Skjønte ikke noe jeg, da jeg kom inn igjen etter en liten spisepause og så at en haug hadde sitert meg. Hva har jeg sagt for noe dumt nå da, tenkte jeg, også er dere bare søte

Fy søren for en kunnskapsløs og usympatisk person. Min erfaring er at de aller fleste utstillingsfolk er trivelige, hjelpsomme og kunnskapsrike folk. Ikke la deg skremme bort fra utstilling, det e

Det er fryktelig trist at folk skal oppleve et slikt første møte med utstillingsmiljøet. Jeg har heldigvis aldri opplevd noe spesielt negativt, men jeg har vel kanskje også omgitt meg med folk jeg har

Har man ikke noe ok å si kan man holde kjeft, tenker jeg. Det er viktig å bemøte nykommere på en hyggelig måte, uansett deres tanker og mål med utstilling. Noen syntes det bare er gøy og driter i premieringen, andre ønsker å satse. Begge parter fortjener vanlig, normal oppførsel og folkeskikk fra andre.

Jeg liker å tro at i mitt rasemiljø er vi "snille" med de nye, iaf opplever jeg det slik og jeg håper det stemmer.

Men jammen var jeg glad jeg var en vant utstiller da jeg stilte Mocca for første gang på valpeshow for makan til kritikk har jeg aldri sett hverken før eller etter. Alt var galt med henne, ingenting var ok. Og det var dommeren. Tenkte med skrekk å gru at hadde jeg vært en nykommer hadde jeg aldri vist den "stygge" hunden min noensinne innenfor et ringbånd igjen.

  • Like 3
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Det er ikke bare utstillere som er idioter, også dommerne kan være riktige assholes...

Første utstillinga mi troppa jeg opp med en 7mnd gammel hund, og stod utenfor ringen som et spørsmålstegn. Det var like før opprop for 4-6 mnd, og jeg prøvde å få med meg tips fra rasen før vår tur for hva jeg skulle gjøre. Mens jeg står der kommer dommeren for valpegruppene på min rase. Han prater med noen, og kommenterer høylytt "slik skal IKKE labradoren se ut" og peker på hunden min. Kjempemorsomt for meg, som allerede var nervøs og ikke hadde gjort noe ut av meg annet enn å stå der.

Visste liksom ikke om jeg skulle si noe til dommern, endte opp med å smile fårete og ta det "som en spøk". Neste gang jeg var rundt ringen - da uten hund - ble jeg kjeppjaget rundt. "Kan du flytte deg litt vi varmer opp". "Jeg skal bare flytte buret bort dit du står, om du bare kunne...". "Orker du å passe deg, skal tørke over hunden". Ikke ett menneske som sa "hei er du interessert i å prate om hund". Greit at folk er nervøs og sådär, men er ALLE det? Hvorfor sier man egentlig da at man skal dra på utstilling for å prate med folk innen rasen, om ingen er interessert i slikt?

En annen gang var jeg på uoffisiell "artig-dag" match-show. Bikkja var 4 mnd og jeg var interessert i å lære om hunden min og ridgen den har i ansiktet. Visste en oppdretter på labrador skulle være der, oppdretteren til bikkja mi hadde tilogmed sagt jeg kunne gå til henne for hun kunne svare på det. (Oppdretter til bikkja mi bor i en annen by). Hun var 140% uinteressert i å prate med meg, uansett hvor stille og rolig det var rundt henne da jeg så mitt snitt til å spørre forsiktig. Kom i kontakt med en fyr som var interessert i labrador og skulle kanskje kjøpe en, var da hyggelig og snakket engasjert om det lille jeg visste den gang da. Skjønner ikke at det skal være så vanskelig å være medmennesklig, åpen og interessert med en gang man blander inn ord som "match" / "konkurranse" etc...

Og det kommer bare på "toppen" av oppdrettere og dommere som har stormiddager og vinfest etter utstillingene, ekstremt forutsigbare resultater på BIR og BIM ved enkelte dommere et cetera. Needless to say har jeg fåt utstillinger rimelig i vranghalsen, men er alltid åpen for å bli overbevist om det motsatte.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Alt var galt med henne, ingenting var ok. Og det var dommeren. Tenkte med skrekk å gru at hadde jeg vært en nykommer hadde jeg aldri vist den "stygge" hunden min noensinne innenfor et ringbånd igjen.

Jeg er glad jeg ikke tar utstilling så alvorlig, for den kritikken Oabba fikk på NKK TRD ifjor kunne skremt enhver fra å stille igjen (dommeren var veldig hyggelig og blid altså) selv om man hadde stilt en gang eller to før. Hun var korrekt nok tispe og harlekin, that's it, resten var bare sorgen :lol:

Jeg føler at rundt GD ringen er folk flinke til å si hei, nikke eller smile, men det er ikke barebare å komme i kontakt med fremmede for en prat, iallefall ikke om man er litt sjenert av seg. Unntaket er nok spesialene, der er det bare å troppe opp og prate ivei. Og har man først blitt litt kjent med en, kommer resten etter. Man blir husket, rasen er ikke så stor at det gjør noe, så nye fjes blir lagt merke til og ser de deg igjen ved en annen anledning er man nesten som gamle venner.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg lurer på om det er sånn i andre sporter jeg, at folk må ta i mot meg og prate med meg bare fordi at jeg dukker opp? La oss si at jeg tusler en runde på Ekebergsletta under Norway-cup, stiller meg ved en bane for å kikke, burde folk komme strømmende på for å snakke med meg og ønske meg velkommen da?

Jeg betaler for å få min hund bedømt på en utstilling. Jeg var ikke klar over at jeg samtidig forplikta meg til å stå til disposisjon for enhver stakkar som har lyst til å snakke hund.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Første gangen jeg var på utstilling med Casper kom mange bort til oss og snakket, og sa jeg ikke trengte være nervøs, og det var bare å spørre om jeg lurte på noe. Andre gangen kom formannen i klubben bort og hilste og viste meg uoppfordret veien til ringen. Jeg har utelukkende hatt positive opplevelser rundt ringen, bare koselige folk som vil hverandre vel. Flere oppdrettere visste og at jeg hadde en import og dermed ikke hadde noen å spørre, og hjalp meg masse på vei.Har aldri opplevd sure miner eller kommentarer, ikke på egen hund eller andres. Som i alle andre miljøer er det sikkert konflikter her og der, men jeg må virkelig si at etter å ha hørt mye rart om diverse rasemiljøer, der folk går og slenger dritt og er grønne av misunnelse, så er jeg utrolig glad for at jeg ikke bare har funnet drømmerasen min, jeg har også funnet et rasemiljø jeg trives veldig godt i. Folk legger merke til om nye kommer i, og er flinke til å ta imot, det er mitt inntrykk. Prøver også å gjøre det samme selv nå, for jeg satte veldig stor pris på det da jeg var fersk.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg lurer på om det er sånn i andre sporter jeg, at folk må ta i mot meg og prate med meg bare fordi at jeg dukker opp? La oss si at jeg tusler en runde på Ekebergsletta under Norway-cup, stiller meg ved en bane for å kikke, burde folk komme strømmende på for å snakke med meg og ønske meg velkommen da?

Jeg betaler for å få min hund bedømt på en utstilling. Jeg var ikke klar over at jeg samtidig forplikta meg til å stå til disposisjon for enhver stakkar som har lyst til å snakke hund.

Det synes jeg er et veldig godt poeng. Hvilke forpliktelser han man egentlig som utstiller til de som vimer innom utstilling? Jeg tenker vanlig høflighet skal man uansett ha når folk henvender seg til en, men ellers så har man jo faktisk krav på å få gå i fred også.

Men i forhold til det blogginnlegget så blir det noen annet. Her er man i dialog og har det tilsynelatende trivelig før man får slengt stygge ting i fleisen. Men igjen, jeg synes ikke man skal koble det til utstilling som institusjon akkurat. Den ansvarlige er individet som opptrer stygt, ikke settingen rundt.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Det med miljø rundt ringen er noe vi ALLE er ansvarlige for - nye som gamle. Hvis det kommer "nye" uten hund og står ringside og venter på at noen skal komme fram å dele sin kunnskap, så får de nok vente litt, ja..

Samtidig så er det kjempeviktig at de "gamle" faktisk er inkluderende med de nye og passer på å hilse litt, gratulere og sånn. Det skal faktisk ikke så mye til! Invitere dem inn i teltet hvis det regner, be dem sette buret litt nærmere (hvis de holder på å plassere seg på andre siden av ringen), hilse på hunden deres, tilby å forklare hvilke premieringer den har fått, etc.

Men det er veldig moro å starte med helt ny rase, vil jeg si. Tre ganger har jeg gjort det, og da allerede vært aktiv og vinnende innenfor beardisen.. I korte trekk - spanielfolket - sure, totalt uinteresserte i min lille amerikanervalp, absolutt mer enn nok med seg selv. Helt til de oppdaget at jeg jobbet på NKK - DA ble de kjempe"søte" gitt..

Terrierfolket - veldig hyggelige, heiet og står på. Hjelper såklart at jeg da hadde en av de særere terrierrasene, så ingen konkurrent til noen av de, liksom.. Men det var hyggelig å bare sette seg ringside - folk tok aktivt kontakt og ville prate.

Boston terrier - på luftetur med min lille valp (på park.plassen utenfor en utst) kom en av norges mestvinnende oppdrettere nærmest løpende med sin lille valp på omtrent samme alder. Pratet, og var superhyggelig - og hun hadde ingen idè om verken hvem jeg eller valpen var. På første utstilling var folk bare hyggelige, og helt ukompliserte å bare sette seg ved siden av og skravle hele dagen..

I beardismiljøet har vi en pågående "kampanje" som jeg vet ble startet for mange år siden. Vi som er aktive prøver bevisst å ta tak i nye, være inkluderende og se til at INGEN skal bli stående helt alene på andre siden av ringen og se at resten av oss står og har det hyggelig sammen som en "klikk". Dette er selvsagt helt uavhengig av hvilken oppdretter de har kjøpt valp fra.

Såklart har vi våre "råtne epler" vi også, og noen er jo aldri spesielt hyggelige, liksom.. (verken for nye eller gamle utstillere...)

Men da får man bare håpe på at folk ikke gir seg etter første forsøk - for det er faktisk koselig og sosialt å sitte rundt beardisringen! Det er alltid noen helt nye og ferske iblant oss gamlingene, og siden de har en tendens å komme tilbake håper jeg på det beste og lever i troen.. :-)

Susanne

  • Like 6
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Det handler ikke om at noen er forpliktet til å si noe som helst egentlig, har full forståelse at ikke alle har lyst til å skravle med ukjente, og har nok med seg og sitt (så lenge de er høflige og ikke sure). Det er jo ikke slik at alle trenger flokke seg rundt den nye, men det JEG tenker da er iallefall at jeg er interessert i nye folk i miljøet, at flere er aktive, at det ikke er de samme hele tiden som stiller, sender inn bilder til bladet osv osv. og for at de skal gjøre det så må vi ta dem godt imot? Også mener jeg det handler om å være et medmenneske rett og slett, ser jeg noen som ser litt lost ut rundt ringen (slik jeg sikkert så ut de første gangene), så er det jo koselig å gå bort og skravle litt rase? Og på et helt egoistisk plan så er det kanskje interessant for oppdrettere å være imøtekommende å gjøre et godt inntrykk, i forholdt til eget oppdrett og egen rase? Vet ikke jeg... jeg skjønner bare ikke hvorfor det skal være så vanskelig for mange å bare si hei... ofte er det ikke mer som trengs.

  • Like 2
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg tenker at dette utstillingsmennesket kanskje mente det h*n sa i beste mening (sett fra sitt ståsted selvfølgelig). Noen mener jo at det og gjøre det bra er alt som betyr noe og vis dette mennesket er en av de så kan det jo hende at hun ville spare denne nybegynneren for masse skam og negativ kritikk.. Ikke at det nødvendigvis fremstår noe hyggeligere av den grunn altså..

Jeg forstår ikke denne hyesterien som enkelte er rammet av og kommer nok aldrig til og forstå det heller. Synes det er flott at folk stiller hundene sine akkurat som de er om de har lyst til det, uansett om de har feil farge, er for store, for små eller har andre feil og håper at personer slik som denne bloggeren klarer og børste det av seg og fotsette med det de har lyst til uansett hvem de skulle være uheldige og møte på sin vei. :) Heldigvis har jeg ikke hatt raser hvor utstilling er serlig utbredt så har ikke blitt utsatt for noe av denne konkurranse ånden, men jeg har jo vært på en del utstillinger og kjenner folk som driver mer med det enn meg og man kan få bakoversveis noen ganger altså..

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Det handler ikke om at noen er forpliktet til å si noe som helst egentlig, har full forståelse at ikke alle har lyst til å skravle med ukjente, og har nok med seg og sitt (så lenge de er høflige og ikke sure). Det er jo ikke slik at alle trenger flokke seg rundt den nye, men det JEG tenker da er iallefall at jeg er interessert i nye folk i miljøet, at flere er aktive, at det ikke er de samme hele tiden som stiller, sender inn bilder til bladet osv osv.

For en som kun ønsker en kritikk av hunden når jeg stiller på utstilling så er ikke dette så spesielt viktig nei. :)

Men jeg håper og tror at jeg er inkluderende. Da jeg var med og arrangerte spesialer for amerikansk bulldog pratet jeg med tonnevis av folk. Det skulle bare mangle, jeg var arrangør og satt i styret for klubben.

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

For en som kun ønsker en kritikk av hunden når jeg stiller på utstilling så er ikke dette så spesielt viktig nei. :)

Men jeg håper og tror at jeg er inkluderende. Da jeg var med og arrangerte spesialer for amerikansk bulldog pratet jeg med tonnevis av folk. Det skulle bare mangle, jeg var arrangør og satt i styret for klubben.

Jaja, jeg mener jo ikke at alle MÅ snakke heller. Noen ganger snakker jeg så mye at når jeg kommer hjem kunne jeg kverket meg selv fordi jeg er så lei av meg selv. Men hvis det er en gjennomgående greie i et rasemiljø, at mange ikke føler seg inkluderte, og at folk bare holder seg for seg selv, så vil det jo være i klubbens interesse å gjøre noe med dette, som klubben til SusanneL gjorde f.eks.

  • Like 2
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jaja, jeg mener jo ikke at alle MÅ snakke heller. Noen ganger snakker jeg så mye at når jeg kommer hjem kunne jeg kverket meg selv fordi jeg er så lei av meg selv. Men hvis det er en gjennomgående greie i et rasemiljø, at mange ikke føler seg inkluderte, og at folk bare holder seg for seg selv, så vil det jo være i klubbens interesse å gjøre noe med dette, som klubben til SusanneL gjorde f.eks.

Jeg er helt enig med deg. Men det er et interessant spørsmål hvor mye ansvar den enkelte har for andres inkludering.

Personlig er det viktig for meg å inkludere og få folk til å føle seg velkommen, men jeg ser jo at det ikke trenger å være viktig for andre uten at det betyr at de er fæle personer liksom. Så lenge man er høflig og opptrer respektfullt altså, det er jo et minimum.

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg liker å tro at i mitt rasemiljø er vi "snille" med de nye, iaf opplever jeg det slik og jeg håper det stemmer.

Med mindre man kommer med en hund som spiser greyhound så :lol:

På DS har vi et par-tre råtne egg i kurven, resten er stort sett trivelige og pratsomme (i varierende grad ettersom hvor lenge det er til vi skal i ringen).

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

I beardismiljøet har vi en pågående "kampanje" som jeg vet ble startet for mange år siden. Vi som er aktive prøver bevisst å ta tak i nye, være inkluderende og se til at INGEN skal bli stående helt alene på andre siden av ringen og se at resten av oss står og har det hyggelig sammen som en "klikk". Dette er selvsagt helt uavhengig av hvilken oppdretter de har kjøpt valp fra.

Såklart har vi våre "råtne epler" vi også, og noen er jo aldri spesielt hyggelige, liksom.. (verken for nye eller gamle utstillere...)

Men da får man bare håpe på at folk ikke gir seg etter første forsøk - for det er faktisk koselig og sosialt å sitte rundt beardisringen! Det er alltid noen helt nye og ferske iblant oss gamlingene, og siden de har en tendens å komme tilbake håper jeg på det beste og lever i troen.. :-)

Susanne

Hvordan startet dere eller reklamerte for denne "kampanjen"? :) Nysgjerrig, hadde vært interessant å høre mer om :)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg lurer på om det er sånn i andre sporter jeg, at folk må ta i mot meg og prate med meg bare fordi at jeg dukker opp? La oss si at jeg tusler en runde på Ekebergsletta under Norway-cup, stiller meg ved en bane for å kikke, burde folk komme strømmende på for å snakke med meg og ønske meg velkommen da?

Jeg betaler for å få min hund bedømt på en utstilling. Jeg var ikke klar over at jeg samtidig forplikta meg til å stå til disposisjon for enhver stakkar som har lyst til å snakke hund.

Jeg har aldri opplevd noe negativt som deltaker ved Norway Cup eller Dana Cup eller lignende arrangement, bortsett fra at det i en og annen kamp kan bli stygg på banen (kulturkræsj, hatt noen fæle kamper mot italienere og tyrkere). Utenfor banen er det stort sett greit, utenom normal uenighet mellom ungdom en gang i blant. Har lett fått kontakt med spillere fra andre lag utenfor banen, om det så er nordmenn eller ghanesere.

Men jeg har opplevd litt dritt ved banen i vanlige seriekamper på ungdomsnivå. Foreldre som står på siden og slenger dritt mot deg, og slikt. Helt sant. Det blir kanskje litt det samme? Ved fotballbanen ser foreldrene ungene sine konkurrere. Ved utstillingsringen ser vi hundene våre konkurrere. Enkelte eier bare ikke folkeskikk, om det så er ved ringen eller fotballbanen.

  • Like 2
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Ansvar eller ikke, det førsteinntrykket man gir er alt annet enn inkluderende. Jeg betaler penger for å bli transportert fra A til B på fly, men jeg slår mer enn gjerne av en prat med han/hun ved siden av meg om det av en eller annen grunn er årsak for det. Jeg betaler for å se noen spille fotballkamp i tippeligaen, men jeg klemmer gjerne naboen i glede når det scores mål. Jeg har lest i 5mnd på eksamensdagen, men slår gjerne av en prat med naboen før eksamen.

Er det bare jeg som synes det er trivelig å være trivelig? Er det bare jeg som elsker å snakke med nye mennesker? Det verste jeg vet er å avslå noen / ekskludere noen, for jeg vet hvor himla bedritent det er å være utenfor klikken. Føle seg utenfor og malplassert. Hele mitt liv har jeg hatt interesser mine venner ikke har hatt, jeg møtte opp på håndball, fotball, skitrening, flyplasser og diverse interesseklubber helt alene. Har observert hvor viktig det er å inkludere de som er ukjente i gamet, og så mye takknemlighet man kan få tilbake. Eksamensdagen på høyere utdanning er endel mer seriøst enn en hundeutstilling, og uansett hvor nervøs og mye arbeid, penger etc jeg har lagt i den dagen klarer jeg da være et medmenneske. Er alle utstillere nervevrak som går med rullegardinen nede og bare tenker på de 380kr de har brukt på påmeldigen? Eller er det et holdningsproblem?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Noen er kjempe koselige både før og etter man har vært i ringen, helt til man er vekke, for da kommer alt det som er galt med bikkja frem. Spesiellt viktig er det å påpeke alle feilene dommeren ikke så hos de andre hundene dersom ens egen hund bare fikk blått eller ikke ble plassert.

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Det synes jeg er et veldig godt poeng. Hvilke forpliktelser han man egentlig som utstiller til de som vimer innom utstilling? Jeg tenker vanlig høflighet skal man uansett ha når folk henvender seg til en, men ellers så har man jo faktisk krav på å få gå i fred også.

Jeg føler ikke at jeg har forpliktet meg til noe som helst når jeg melder på min hund, og selv om jeg ikke har problemer med å prate med folk som er nysgjerrige på rasen, så syns jeg det ser ut i denne tråden som at folk har en litt urealistisk forventning til at hundefolk burde være hyggelige bare fordi de er hundefolk.

Under selve bedømmingen, så kan selv erfarne utstillere være nervøse. De aller fleste prøver å følge med på bedømmingen, jeg har pleid å se etter potensielle hanner for mine tisper, f.eks. Noen av oss heier på venner når de er i ringen, noen er opptatt med å gjøre i stand hunden, noen står klar med en hund nr 2 når en eier er inne med hund nr 1 osv. Det kan være mange grunner til at man ikke møter en velkomstkomite, man må jo ikke gå ut i fra at folk mener å være ekskluderende og avvisende av den grunn?

Det lure når man er fersk, er at man tar kontakt med en som skal på utstillingen og avtale med vedkommende at man kan møtes og prate litt. Det burde ikke være et kjempeproblem i dagens internettverden, liksom.

Men i forhold til det blogginnlegget så blir det noen annet. Her er man i dialog og har det tilsynelatende trivelig før man får slengt stygge ting i fleisen. Men igjen, jeg synes ikke man skal koble det til utstilling som institusjon akkurat. Den ansvarlige er individet som opptrer stygt, ikke settingen rundt.

Nei, at folk er uhøflige og ufine har ikke så mye med utstilling å gjøre, syns jeg. Hundefolk er noen særinger, det er ikke spesielt for utstillingsringen det. Jeg har møtt folk på hundetreninger jeg, som syns jeg burde kjøpe meg skikkelig hund (dvs ikke langhårsbelger, og om det må være langhårsbelger, bør det i det minste være langhårsbelger fra brukslinjer), som har kommentert "ja, det er sånne nervøse det" og lignende (jeg kjenner meg altså ikke igjen i at andre hundemiljøer er så mye bedre enn utstillingsmiljøet, idioter møter man i alle arenaer).

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Ansvar eller ikke, det førsteinntrykket man gir er alt annet enn inkluderende. Jeg betaler penger for å bli transportert fra A til B på fly, men jeg slår mer enn gjerne av en prat med han/hun ved siden av meg om det av en eller annen grunn er årsak for det. Jeg betaler for å se noen spille fotballkamp i tippeligaen, men jeg klemmer gjerne naboen i glede når det scores mål. Jeg har lest i 5mnd på eksamensdagen, men slår gjerne av en prat med naboen før eksamen.

Er det bare jeg som synes det er trivelig å være trivelig? Er det bare jeg som elsker å snakke med nye mennesker? Det verste jeg vet er å avslå noen / ekskludere noen, for jeg vet hvor himla bedritent det er å være utenfor klikken. Føle seg utenfor og malplassert. Hele mitt liv har jeg hatt interesser mine venner ikke har hatt, jeg møtte opp på håndball, fotball, skitrening, flyplasser og diverse interesseklubber helt alene. Har observert hvor viktig det er å inkludere de som er ukjente i gamet, og så mye takknemlighet man kan få tilbake. Eksamensdagen på høyere utdanning er endel mer seriøst enn en hundeutstilling, og uansett hvor nervøs og mye arbeid, penger etc jeg har lagt i den dagen klarer jeg da være et medmenneske. Er alle utstillere nervevrak som går med rullegardinen nede og bare tenker på de 380kr de har brukt på påmeldigen? Eller er det et holdningsproblem?

Det er ikke alle som er sosiale. Det er ikke en personlighetssvikt å ikke være sosial så lenge man ikke er kjip med folk.

Og jeg kan ikke tro at det er riktig å male alle utstillingsfolk på denne måten. Jeg tipper at mangfoldet er like stort der som i alle andre leire, og som i alle andre leire er det gjerne et fåtall som ødelegger for mange.

Jeg hadde hatet å sitte ved siden av deg over atlanteren forresten. :lol: Nettopp fordi jeg er høflig, ønsker å opptre respektfull og ikke ønsker å avvise folk. Jeg hadde vært stuck i timesvis med fremmede jeg hadde null interesse av å prate med. I slike situasjoner ønsker jeg bare å få sitte i fred med boka mi og telle minuttene til jeg er nede igjen, til tross for at du sikkert er en interessant person som jeg hadde kommet godt overens med. Jeg har bare ikke lyst til å bli kjent med folk på fly.

  • Like 4
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg lurer på om det er sånn i andre sporter jeg, at folk må ta i mot meg og prate med meg bare fordi at jeg dukker opp? La oss si at jeg tusler en runde på Ekebergsletta under Norway-cup, stiller meg ved en bane for å kikke, burde folk komme strømmende på for å snakke med meg og ønske meg velkommen da?

Jeg betaler for å få min hund bedømt på en utstilling. Jeg var ikke klar over at jeg samtidig forplikta meg til å stå til disposisjon for enhver stakkar som har lyst til å snakke hund.

Det synes jeg er et veldig godt poeng. Hvilke forpliktelser han man egentlig som utstiller til de som vimer innom utstilling? Jeg tenker vanlig høflighet skal man uansett ha når folk henvender seg til en, men ellers så har man jo faktisk krav på å få gå i fred også.

Men i forhold til det blogginnlegget så blir det noen annet. Her er man i dialog og har det tilsynelatende trivelig før man får slengt stygge ting i fleisen. Men igjen, jeg synes ikke man skal koble det til utstilling som institusjon akkurat. Den ansvarlige er individet som opptrer stygt, ikke settingen rundt.

Tja. Dersom du står ved ringen til sønnen din under Norway cup, og foreldren til en medspiller kommer bort for å slå av en prat, så vil jeg absolutt påstå at du har et delansvar for et positivt miljø rundt ungens lag og være hyggelig mot fyren.

Om du derimot er en tilfeldig forbipasserende som ikke har noen tilknytning så vil jeg sammenligne det med en hundeløs hangaround som ikke har så mye annet å gjøre enn å løpe i beina på folk som prøver å konsentrere seg om utstillingen, og stille spørsmål som kanskje heller kunne vært tatt etterpå, over e-post, eller ihvertfall spørre pent om man forstyrrer først (og respektere det).

Å oppsøke folk for å være negativ har vel uansett ingenting for seg.

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Har jeg sagt jeg påtvinger meg andre? Hvorfor går dere bare automatisk ut i fra at jeg ville prakka meg på dere? Tror dere man ikke evner å lese kroppsspråk? Hvorfor alltid gå ut i fra det verste, er jo helt håpløst å prøve å si noe når det går rett på worst-case..

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Har jeg sagt jeg påtvinger meg andre? Hvorfor går dere bare automatisk ut i fra at jeg ville prakka meg på dere? Tror dere man ikke evner å lese kroppsspråk? Hvorfor alltid gå ut i fra det verste, er jo helt håpløst å prøve å si noe når det går rett på worst-case...

Jeg leste der mer som at de ikke hadde klart å avvise, jeg er ihvertfall sånn. Jeg vil koble av, men blir jeg oppsøkt så er jeg høflig og grei uten å være avvisende. Ikke sikkert du ville merka at jeg ikke ville ha pratet med deg :)

Unntaket er bussen på vei til jobb, da er jeg grinete eremitt, men jeg står opp når klokka er 05 fortsatt, og de 40 minuttene på bussen er min sjanse til å få normal mengde søvn :lol:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Gjest
Skriv svar til emnet...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

 Share

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive



  • Nye innlegg

    • https://atferdskonsulenter.no/ har stort sett gode folk, selv om jeg ikke kan gå god for alle. Anna Bjurgård Compton, Hilde Arneberg, Kjersti Bjøntegaard, Gry Eskeland, Nina Haaland og Lise Fredriksen kjenner jeg til og kan anbefale. Arne Aarrestad og Siri Linnerud har jeg lest nok av og såvidt møtt til at jeg vil gå god for dem.  
    • Bekymringer ifht kronisk stress fra belastning på binyrer i oppvekst er fullstendig forduftet. Bekymringen kom fra kompetente som bare har sett ham i settinger han har høye forventninger til - og var fullstendig legitim gitt hans STRESS i de situasjonene - men jeg selv senker skuldrene fullstendig nå, etter en forholdsvis nydelig dag.  Han er fortsatt ung, vilter, energisk, lav impulskontroll, men fremgang er så tydelig, jeg har ingen bekymringer for å ende med en vanskelig håndterbar voksen. Han hadde i dag ingen problemer med å legge seg ned og slappe helt av på et helt nytt sted med så mange spennende distraksjoner som var mulige å få til på en gang. Fra ankomst travelt turområde med masse folk, masse unger, hunder og skrål og digre plener og lang strand - både strand og plen er noe han av vane forbinder med å få løpe og leke på - og en ujevn strøm av syklister i alle størrelser som passerte tett bak benken vi slo oss ned på - så tok det ham mindre enn 5 minutter å gå fra pesende i helspenn av forventninger til mer avslappet kroppsspråk, til å sniffe litt og så legge seg ned og faktisk slappe av - ikke bare skuespille, men faktisk slappe av - og bare følge nysgjerrig med på omgivelsene, uten noe stress. Han sladret veloppdragent på hver eneste forbipasserende, både på sykkel og til fots. Vidunderlig følelse. Alibiet for turen var verre. Vi skulle hente en pose med bakevarer fra en travel kafe, med en tett strøm av barnefamilier inn og ut, og folk på alle bordene tett utenfor. Jeg kviet, men det måtte gjøres. Ikke så naiv at jeg forventet samme avslappede ro gjennom det oppdraget der. Første stressbjeff kom allerede et par meter fra benken. Lett å håndtere med en sitt-kommando. Første ignorering av sitt-kommando kom ca 5 meter fra bordene. Valgte snu ham rundt en runde et par ganger. Kommunisere at den bjeffingen er uønsket og ikke fører dit han vil. Ventet ham ut på sitt-kommando. Det hadde effekt. Etter noen repetisjoner med full stans og krav om tyst og sitt for fremdrift kom vi oss mellom bordene, opp trappen og til døren. Ikke på slakt bånd, men uten trekking, på det såkalte trafikkhåndtaket. En ny favoritt. Super handy å manøvrere med.  Vi fikk ikke komme inn, men fikk servert på platten utenfor, hvor vi ble stående og stående og stående og stående og stående i halve evigheten. Jeg aner ikke nøyaktig hvor lenge, men antakelig i mer enn 20 minutter totalt. Det ble selvsagt noe bjeffing, og det ble selvsagt noen forsøk på å oppsøke blikkflørtere og vibbere ved bordene nedenfor, men alt i alt er jeg veldig fornøyd med unge Edeward. Det der var verdens mest distraherende miljø for ham. Jeg var kjip med bittesmå tørrforkuler kun servert for sladring og krevde veldig mye selvdisiplin av ham uten annen tilbakemelding enn ros. Han var jevnt over veldig flink til å beherske seg.  På tur derfra, etter å ha kommet oss litt bort fra bordene fjernet jeg alle krav i noen minutter, på tross av å ha en kaffe latte i hånden. Tenkte han trengte blåse litt ut med litt byks og lek. Tror det var en god vurdering å bare la ham få være i noen minutter, for han oppførte seg aldeles eksemplarisk igjen, helt på eget initiativ, innen et par minutter senere, og resten av turen, som ikke i det hele tatt ble som planlagt. INGENTING ble som planlagt, btw. Det skulle regne og det var helligdag. Vi skulle få både busser og sted for oss selv, trodde jeg, fra værmeldingen. Hadde pakket langline og leker for å ha det gøy sammen på et folketomt friluftsområde i 14 grader og regn. Istedenfor var det sol og ganske varmt og STAPPFULLT på bussen, av gniere med digre kofferter, som synes melkerute rutebuss til Værnes var bedre enn flybuss, så vi stod som sild i tønne på kokeplate. Ede oppførte seg SÅ fint på den kvelende varme og stappfulle bussen. Han imponerte de andre passasjerene. Den settingen der er noe han mestrer med glans. Ikke mange forsøkene på sniffing av underliv og sko jeg trengte: –Æppæpp'e for avbryte. Resten aldeles eksemplarisk adferd.  Ede er trygg på buss og tok seg en blund på turen tilbake til byen, uforstyrret av bussens bevegelser og pratet fra passasjerene. Det var som forventet at han ville blunde etter turen. Det som ikke var forventet var å bli frakjørt av bussen som skulle ta oss hjem. Den DRITTSEKKEN av en bussjåfør så oss komme LØPENDE fra en forsinket buss vi steg av fra holdeplassen RETT FORAN HAM. Han SÅ meg veive med armene i full galopp. Det var MINDRE ENN FEM METER IGJEN da han svingte ut fra holdeplassen og kjørte avgårde. Han trengte ikke å gjøre det der. Han kunne ventet. Den ruta hans har et flere minutter langt stopp i sentrum, bare to holdeplasser lenger frem. Å vente på oss hadde ikke forsinket bussen. Den ***** DRITTSEKKEN av en bussjåfør gjorde det der fordi han ikke ville ha med hunden.  Det var TO TIMER til neste avgang. To laaaange timer med ingenting å gjøre, ikke noe mykt Ede kunne ligge på, det var meldt REGN, og Ede burde få komme hjem og sove. Istedenfor stod vi stuck i sentrum på trangt budsjett uten noe å hvile på. Jeg begynte gråte fortvilet, vel vitende om hvordan overstimulert valp pleier slå ut i ville raptuser, og hva slags dyremishandling jeg synes det er å be en hund legge seg til å sove på steinhardt steingulv inne på sentralstasjonen eller hard asfalt i regnvær utenfor.  Rusletur i sentrum fremstod som det minste ondet, så vi ruslet avgårde. Planen var å få kjøpt oss en softis og finne et sted hvor Ede kunne slappe av. Vi ruslet og ruslet og ruslet og ruslet. Ingensteds hadde noen tilgjengelig servering. Eneste servering vi fant var noen shady og overprisede matvogner uten verken kaffe eller softis, og vi fant heller ikke noen benk med gress tett nok på til at vi begge kunne raste der. Det var enten benk til meg eller gress til ham. Ufattelig lite hundevennlig by. Vi ruslet og ruslet og ruslet som forvirrede hjemløse.  Til min overraskelse kom aldri den raptusen han pleier få om jeg drar strikken for langt hva angår lengde på tur eller mengde inntrykk. Han hadde virkelig fått dosen sin av begge deler, men han var helt rolig og veloppdragen. Fremstod nesten som voksen.  Uinteressert i mer lek, ingen forventninger om godis. Vi bare gikk og koste oss i en forholdsvis folksom by, gitt helligdag og værmelding. Regnet uteble, lik den forventede raptusen.  Vi entret en park med en bråte bråkete duer og måker, ikke engang antydning til byttedrift. Så dem, hørte dem, passerte nonchalant en halvmeter fra dem. Greit nok, han var litt nysgjerrig på dem, men dette er å være avslappet i settingen:   Viser seg altså at Edeward identifiserer seg selv som bygutt. Sentrum er hans komfortsone. Har igjen for miljøtreningen i pregningsperioden.  Vi tuslet rundt i byen i nesten 1.5 timer. Kun få ganger trakk han litt mot noe spennende, ikke mot folk ✅ Som en bonus fikk vi etterpå handlet is på sentralstasjonen uten lyd og uten labber på disken. Han var super tålmodig og flink på *leave it* mens vi spiste den og han gikk pent av bussen på egne bein da vi kom hjem.  En god dag 🥰  
    • Hei jeg er på utkikk etter en hundetrener, som er god på adferd. Det gjelder tilvenning av hund og små barn, og at hunden har veldig eiebehov til eier.  kom gjerne med tips om dere har noen som kan hjelpe til med det, eller om det er noen som har tips. 😊
    • Takk for råd 😊.Han har opplevd å utforsket mye på de 2 uker han har vært med meg .Men tror det lett kan bli for mye inntrykk på en gang .Mulig jeg skal ta frem Valpe gården .Kom på at den brukte jeg til forrige hund .Den er 90* 90 .Jeg satt stoff buret der når min forrige hund skulle slappe av .Jeg har som sagt helt glemt rutiner jeg hadde på forrige hund .Takk for «oppfriskning «
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...