Drømte at Chicka ble borte

[Renate A]

Inatt drømte jeg at Chicka ble borte og jeg fant hun ingen steder, ikke engang utenfor kebabsjappa her borte var hun...

Det var en helt forferdelig følelse, kjentes ut som innsiden av meg skulle spekke så fortvilet og redd var jeg.

Nå har Chicka heldigvis aldri stukket av fra meg på sine 11år, hun er en borrelåshund

Drømmen var så virkelig at jeg kjenner fortsatt at jeg får den klumpen i halsen og vondt i magen..forferderlig.

Har hunden din noen gang stukket av?

Hva skjedde og hvordan kom den hjem igjen, var den lenge borte?

Mareritt situasjon for meg og håper aldri jeg kommer til å oppleve det med hundene mine.

[Ingvild]

Tinka stakk av en lørdag for et års tid siden, da jeg nettopp hadde fått Geo. Vi var ute i hagen alle tre, valpen løs og Tinka i langline. Det var en varm og fin sommerdag, så Tinka la seg bare ned for å døse i sola. Geo sprang rundt hjørnet på garasjen, jeg fulgte etter, knipset et par bilder og ropte så på ham, og da vi rundet hjørnet tilbake igjen var labradoren helt borte. Jeg så altså ikke snurten av henne og ante ikke hvor hun hadde løpt, men begynte å lete i hagene til de nærmeste naboene (og krysset fingrene for at ingen av dem satt ute og spiste mat som Tinka hadde stjålet).

Så begynte minuttene å gå og jeg ble litt bekymret, ettersom jeg bodde like ved en nokså trafikkert vei og hun fint kunne ha funnet på å løpe ut dit. Jeg gikk på kryss og tvers i nabolaget, og spurte jeg alle jeg så om de hadde sett en svart labrador, men det var det ingen som hadde. Jeg hadde jo med meg Geo også, og han var ikke mer enn ni-ti uker da og begynte etter hvert å bli sliten (vi hadde allerede vært på tur den dagen). Samtidig var han skikkelig potetsekktung, så det var ikke lenge jeg orket å bære ham av gangen heller. Etter å ha gått rundt i nabolaget en times tid gikk jeg derfor hjem for å hente sykkel og sekk og prøve å ha ham i enten sekken eller sykkelkurven så jeg kunne få litt større radius mens jeg lette. Ingen av delene funket, han hoppet likeså godt ut av både kurven og sekken mens sykkelen var i fart. Ikke riktig klok han der. Etter ca. to timer med leting ringte jeg politiet for å høre om de hadde fått inn noen beskjed om en funnet labrador. Og det hadde de! En dame hadde ringt dem bare et par minutter før jeg ringte. Jeg fikk adressen, søkte den opp og fant ut at drittlabradoren min befant seg bare femti meter unna huset jeg bodde i. Hun hadde surret seg fast med langlina i noen bærbusker, og familien som bodde der hjalp henne løs og ringte politiet. Hadde hun ikke hatt langline på hadde hun vel kanskje kommet hjem på egenhånd litt tidligere - eller så hadde hun bare tatt seg enda mer til rette og løpt enda lengre, kanskje blitt påkjørt?

Jeg var selvfølgelig veldig bekymret da jeg ikke visste hvor hun var, men det var først da jeg hadde snakket med politiet og visste at hun var trygg at jeg begynte å grine litt. Teite dumme tåpelige labradoren min.

[Mardina]

Det har hendt at min hund har tatt seg noen avstikkere når vi er i skogen. Og er borte i ca 5 min. Så vet ikke om det regnes som å stikke av ? Han kommer alltid tilbake da, men det er 5 laaaange minutter da.... Derfor går han nå mest i langline, fordi innkallingen ikke sitter 100 %

[ida]

Scilos ble borte sommeren før vi fikk Tinka. Må ha vært tre år siden, da. På kveldstur i skogen, siste feriedagen, gikk vi i noe voldsomt til kratt og buskas - greier og jeg slapp båndet for å kunne forsere det hele. Det tok litt tid og det sto nok et rådyr eller en elg eller noe i nærheten, for vips var mammas lille prins et rovdyr på jakt og vekk var han. Det har skjedd før, men da kommer han alltid tilbake etter noen minutter. denne gangen var han søkk vekk. Vi lette og lette og etter en stund hørte jeg et par "her er jeg" boff, men så ble det stille. Ved midnattstider ga jeg opp og den sporhunden jeg hadde med meg var aldeles udugelig. Ved fem-tiden begynte det å lysne og Fibi og jeg stakk til skogs igjen. Vi gikk vår vanlige runde og ut av skogen kommer prinsegutt logrende, men båndet etter seg. Han hadde gnagd av litt av festet ved "håndtaket", men var bare sånn passe selvfølgelig glad for å se oss. Han hadde nok hektet seg fast i et eller annet og brukt natten på å finne ut at han kunne gnage seg fri. Heldigvis var det en mild sommernatt og den som hadde hatt det værst, var nok meg. Etter det, gikk han i bånd lenge og nå (ja, ikke nå da, men når det er lov) knepper jeg alltid av båndet og slipper ham stort sett bare på åpne plasser som islagte vann og slikt. Små gutter trenger ikke leke sisten med rådyr, uansett årstid.

Edit: Kom på at det må ha vært for snart to år siden. Vi bodde ikke her for tre år siden. Fikk også et akutt behov for å si at det var dagen etter at båndtvangen var slutt.

[Guest Christine]

Eldste bikkja har hatt det med å stikke av i sin ungdom. Han var mye på ferd i nabolaget, og stakk av hver gang han fant mulighet for det. Til tross for alle turene ham har hatt på egenhånd er det "kun" to episoder som det kunne gått skikkelig ille med.

En gang stakk han av og ut på fjorden etter måke. Jeg så han hele tiden bortsett fra de gangene han dukka under vannet. Husker ikke hvor lenge han var "borte", men lenge nok til at pappa var på vei ned i fjæra for å stjele båt og å redde han. Tiden sto litt stille kan man si. Han fikk samlet krefter etterhvert slik at han kom seg ut av strømmen, og da kollapset han i fjæra helt tappet for krefter.

Annen gang var han løs, så en katt og viste fingeren før han dro på jakt. Da var han ikke akkurat borte for oss, men han stakk av og det endte i en påkjørsel.

Jeg håper jeg aldri opplever at bikkja forsvinner og blir borte i flere timer/dager.

[Lola Pagola]

Et av kriteriene da jeg skulle ha hund var at det ikke skulle være en stikke-av rase. Og det kriteriet har blitt oppfylt. Men ingen regel uten unntak

Casper har stukket av to ganger, en gang som unghund, og en gang i fjor. Skikkelig ekkelt.Særlig den første gangen. Da var det vinter, kaldt og mørkt. Og jeg hadde ingen aning om hvilken retning han hadde tatt. Den lengste ufrivillige joggeturen i mitt liv, mens jeg hylgrein og tenkte at nå var han død. Jeg burde ha fulgt bedre med, og ikke sluppet ham ut i hagen, for han hadde vært pipete hele dagen og ville ut og inn. Etter en evighet ringte det en dame og sa hun hadde en frier til tispa si, da hadde han vært borte en time... så det var løpetid i nabolaget som hadde skylden.

Den andre gangen hadde nabotispen løpetid. En annen nabo kom på døra og spurte om jeg savnet en hund, Casper hadde nemlig styrtet forbi ham, og ned mot stranden, han hadde ikke hatt sjans til å fange ham. Og da oppdaget jeg at jo, jeg savnet en hund. Sprang etter ham ned på stranden, og da han fikk øye på meg ble han dritglad og bare "ÅÅÅÅ hva gjør du her da, så kult!!" og ble med hjem igjen. Huset med løpetidstispen hadde han løpt forbi for lengst, ikke alltid like smart, den hunden der.

Skikkelig deilig å ha en hund som blir glad for å se meg når jeg er på leting da, i motsetning til gordon setteren og blandingshunden vi hadde før som stakk enda lenger bort om de fikk øye på oss Der var det virkelig om å gjøre å stikke av så fort sjansen kom, veldig veldig deilig å ha en hund som ikke engang vurderer å stikke selv om døren står oppe.

[Khela]

Har alt for mange erfaringer med dette dessverre

NEGhannen vi hadde da jeg var 6-8-ish år kom seg ofte løs på mystiske vis, og vi var ganske uforsiktige også, så der var det maaange leteaksjoner. Som regel stakk han til Gålå fordi han hadde funnet ut at der var det masse hyggelige folk med masse godis og fine tisper, derfor var det som regel ikke vanskelig å få han tilbake.

Da vi hadde to jämthunder var brodern ute på tur, hadde kobla sammen båndene, tryna og mista bikkjene. Hun yngste, som vi fortsatt har, er ikke helt stikke-av-typen, men det var virkelig gammer'n, så han dro henne med seg laaangt inni skogen, og vi fant dem ikke før morgenen etter. Det var en av de jævligste nettene i mitt liv, var så redd for at de skulle henge seg fast og kveles eller noe. En annen gang gikk jeg tur med jämttispa, og plutselig røyk båndet (dette var før hun hadde god innkalling, så jeg hadde ikke sjans om å få henne inn igjen). Men heldigvis bor vi i en bygd hvor alle kjenner alle og alles hunder, så jeg fikk henne tilbake etter 20 minutter, takk gud!

Vi har flere huskyer som er utbryterkonger og -dronninger, men kommer de seg løs så tusler de bare rundt i hundegården, på gårdsplassen eller legger seg på verandaen og venter på at vi skal oppdage dem, så det er ikke stress med mindre det er løpetid på gang. Fine dyrene med sterkt flokkinnstinkt

Khela har stukket av en gang, vi trente lydighet ute i hagen, og hun hadde ikke bånd på seg. Plutselig kom herr ekorn og stjal all fokus, løp inn i skogen og Khela etter. Heldigvis klarte jeg å finne henne ganske fort, men hun løp bare unna når jeg kom nærme (ikke snakk om at jeg skulle få ødelegge jakta liksom ), intens lokking i mange minutter. Til slutt tenkte jeg at jeg måtte bare prøve å få henne til å jage en kongle i stedet, og fikk "kastet meg over henne" i det hun løp forbi for å ta konglen. Phew.

Har dog mer erfaringer med hester på rømmen. Eneste hesten jeg kunne ha løs, hadde god innkalling på og som generelt fulgte etter meg som en avhengig valp var hun som døde for 3 år siden, verdens beste hest. De andre fant fort ut at de kunne hoppe over gjerdet, bryte seg gjennom grinda, osv. Møkkagamper altså, fant alltid en ny måte selv om vi fiksa og forhøyde gjerder og grinder. Hadde alltid sekshjulingen klar med leietau og grime på gårdsplassen for å si det sånn

[Gåsa]

Hun jeg har nå på snart 7 år har aldri stukket av tror aldri hun kommer til gjøre det eller. Holder seg i nærheten ja;)

Vanja Engelsk Setteren jeg hadde før stakk nå så fort en dør var åpen! Men,hun stakk aldri av for stikke av da. Hehe. Om en dør var åpen var det kattejakt hun skulle på så visste hvor hun var.

Hun var jo løs på tur for kom stort sett på innkaling selv om måtte stå vente på hun ganske mange ganger. Et par ganger mistet hun meg pga fugle/katte jaging da kom hun alltid hjem selv.

Flere folk så hun men,nånei hun nektet la seg fange da skulle jo hjem;) Trafikken var jo det jeg var bekymret for men,som sagt før var hun veldig klok.

En gang mistet jeg hun i korsvika (tursti) da jeg lette etter hun ved et sterkt trafikert lyskryss ikke sålangt unna så jeg hun stå pent vente på grønnt ved resten av folkene ved fotovergang feltet! Så ja med tanke på at det var noen ganger hun kom hjem selv tror jeg nok hun sto ventet på grønnt ved hver vei.

Kun en gang på 12 år ringte noen for si de hadde funnet hun. Var så varmt den dagen så hun var på vei hjem men,hadde tatt seg en pause i skyggen på en skole 2 minutter unna der vi bodde da.

[Penøttsmør]

Jeg kommer aldri til å glemme en feberfantasi jeg hadde for ti år siden. I den ble forhesten min kjørt gjennom en kjøttkvern. Jeg får helt kvalmespader når det bildet dukker opp i hodet. Den hesten stakk av en sommernatt og var bare minutter fra å bli påkjørt av toget. Han hadde tatt med seg hele flokken på vift midt på natta.

Alle hundene her har stukket av. Alle har kommet hjem igjen eller blitt funnet nær huset..

[Bikipile]

Gamle NEG'en vår var av og til på lange jaktturer når han var yngre, og det var et par netter som vi måtte legge oss uten å vite hvor han var. Men han hadde som regel full kontroll, og kom på bakspora sine når han var ferdig med det han holdt på med.

Birk stakk når han var ca 1 år. Han var borte lenge, og vi dro ut med bil for å lete etterhvert. Noen km lengre opp i dalen hørte Birk at bilen vår kom, og løp ut i veien akkurat når det kom en møtende bil. Heldigvis var bilen høy og Birk lav, og han traff ikke dekkene, så han ble bare kraftig forslått i sammenstøtet. I flere år etter det fikk jeg helt panikk hver gang han skulle slippes på jakt, og jeg kunne faktisk ikke være med. Nå har det heldigvis roet seg

[LilleZara]

Zara har stukket av flere ganger i skogen,men er som regel ikke borte lengre en 15min. Så jeg fortsetter bare videre på turen så finner hun meg Pluss jeg hører alltid i hvilken rettning hun er i pga. bjeffingen. (los)

I vinter ble jeg ganske stressa da: Vi skulle gå oss en god runde i skogen her,hun sprang løs og koste seg (var ikke båndtvang nei )Jeg så hun fikk sniffen av noe,så jeg prøvde å kalle henne inn før hun ble for fokusert på lukten,men det var for sent. Hun satte av gårde,men jeg stresset ikke så mye med det.

Når det var gått 15min,så begynte jeg å rope,bare sånn i tilfelle hun ikke hadde mistet meg,så kunne hun ihvertfall høre hvor jeg var.

Etter en halvtime ringte jeg min samboer å sa at jeg hverken ser eller hører henne,om han kunne hjelpe meg pga. det var begynt å bli ganske mørkt.

Han begynte på runden for å se om han traff på henne,i mens jeg gikk mot slutten av runden i tilfelle hun var forran meg.

Etter ca. en time,så hadde Zara plutselig stått på toppen av en bakke (der han allerede hadde gått) å bare stirret teit på samboeren min,litt sånn "Hva gjør du her?!"

Åh,da ble jeg så letta! Va skikkelig mørkt,masse skare-snø,så jeg var rett for at hun var kald.

Hun var helt oppskrapt på brystet av å bompe rundt i skaren,stakkars

[Kaja]

Rio stakk av på en øy da samboeren hadde han med på guttetur. Rio var da umulig å få tak i og levde livet alene i to døgn før sulten overtok. Øya var relativt stor og gutta så han i ny og ne. Han sov under en busk ved leiren da. Rio storkoste ser og vi vurderer å telte på øya å la han bare fly en helg

[Carro92]

Jeg har heldigvis aldri hatt en hund som direkte har stukket av, eneste jeg har "mista", er min eldste whippet, Anastasia. Dagen etter at jeg hadde tatt Taz, så skulle jeg på ridetur med en vennine, og fant ut at jeg skulle ha med hundene, og siden vi skulle ri fort, så fikk de gå uten dekken. Desverre skled den ene hesten, og Anastasia var rett ved, og "poff" der forsvant ho. Ringte de på stallen, for å fortelle om det, så de holdt utkikk, i tillfelle ho løp tilbake til bilen min. Lette i over 3 timer og det begynte å bli mørkt, og det var -10 grader, og det var ikke så lenge siden det var sett en streifulv i området. Så man kan trygt si at jeg var ganske ute av meg, og livredd for at jeg ville miste hund nr 2 dagen etter nr 1... Dro etterhvert hjem for å hente pappa, og ringte lensmannen, og de kunne fortelle meg at jo de hadde fått inn noe om en whippet som var funnet, skulle så ringe falken, som sa at det var en dame borte på Tomb som hadde funnet henne.

Jeg hadde også ringt min bestevennine i fortvilelsen, så ho kom hjem til meg akkurat da for å hjelpe til å lete, så ho kjørte meg, bort til skolen, og der møtte en fortvila whippet meg! Stakkars liten, ho hadde visst klart å få av seg halsbåndet, så det var derfor ho ikke hadde ringt direkte til meg. Men jeg har aldri vært så glad i hele mitt liv som den kvelden!

Etter den kvelden har både jeg og Anastasia blitt mer påpasselige. Ho har nesten blitt en borrelåshund

[Annik]

Hunden jeg vokste opp med stakk av med halsbåndet og kobbelet sitt i munnen, heldigvis gikk han ikke noe lengre enn rundt kvartalet og akkurat samme ruta som vi pleide å gå på tisseturer. Etterpå kom han hjem og skjønte liksom ikke hva jeg sto utenfor og stresset så fælt med

[Benedicte]

Pim stakk av i sommer etter å ha gnaget over langlinen og klatret over gjerdet. I 4 timer var hun borte (om ikke enda mer? Husker ikke helt), jeg satt mange timer unna i Sverige og kunne ikke gjøre noe som helst, chippen til Pim var ikke omregistrert til norsk register og det er en veldig trafikkert vei her.

Det var helt forferdelig grusomt! Vi ringte politi, Falcken, taxiselskaper, dyreklinikker, det ble hengt opp lapper og stakkars hundepasseren leitet livet av seg Til slutt ringte et fremmed nummer og der var der en dame som hadde funnet Pim i en rundkjøring 100m fra leiligheten, og etter masse styr fikk se søkt opp Pim i det amerikanske id-registeret hvor de fikk match

[Anette]

Foxi forsvant en gang. Vi var hver august på Tromøya på en trekkspill festival. Mamma gikk tur med hun i skogen vekk fra området og Foxi løper alltid mye og fort rundt men hun har alltid peiling på hvor vi gikk. Krysset stien hele tiden. Men så delte den seg og mamma gikk til høyre og en gjeng med mennesker til venstre og vips mistet vi da Foxi. Da hun antageligvis løp etter feil person. Mamma lette og lette of ringte oss, vi begynte å lete ved bilene og en fra vår gjeng satt vakt ute i en stol for å se etter hun. Det gikk flere timer og vi lette overalt. Så begynte jeg å gå rundt hele camping plassen og plutselig så jeg noe sort og hvitt som rundet et hjørne. Så jeg løp bortover og ropte masse rundtomkring. Til en gjeng mennesker spurte om jeg hadde mistet hunden min, og jeg sa ja en slik og slik bc. De sa de nettopp hadde fått en inn i forteltet men den var så redd så de turte ikke gå nær den. Men de var usikre om det var min hund osv. Men så åpnet de opp og Foxi overfalt meg og vi rullet rundt på gresset og menneskene innså det var nok riktig eier. Så gikk vi hjem til hytta og hun sov til neste dag i senga hos pappa. Hun har aldri mistet oss av syne igjen

Amiga stakk av engang med kennelhoste.. Vi skulle gå rusletur og hun hostet og gjorde seg så til, hun hadde det sååååååååå fælt. Så vi gikk hjem og i døra tok jeg alltid av selen og da svoop ut mellom beina mine. Jeg fulgte etter men faenskapet av en corgi lot seg ikke lure. Jeg kastet meg i snøfonner for å prøve å fange hun. Hun kom såpass nær at jeg nesten rakk hun også stakk hun igjen. Vi holdt på ute i en times tid.. På et punkt måtte jeg sperre veien for hun løp bananas over den. Så ble jeg kjempesint og tenkte ok da får du bare bli påkjørt. Gikk inn og hentet Foxi og gikk over der Amiga var. Startet dragkamp og Amiga kom såpass nære at jeg neeesten fikk tak i hun. Også stakk hun igjen. Opp en snøfonn. Men da hadde jeg overtaket for hun var liten valp! Så jeg kastet meg på henne og vrestlet med kålormen av en liten klump til jeg fikk henne godt opp i armene. Ba Foxi gå pent og gikk hjem med Amiga over hodet og Foxi i fvf. Kan si Amiga bodde i langline en stund etter det

Issi og doffen mistet jeg aldri.

[Tinkie]

Scilos ble borte sommeren før vi fikk Tinka. Må ha vært tre år siden, da. På kveldstur i skogen, siste feriedagen, gikk vi i noe voldsomt til kratt og buskas - greier og jeg slapp båndet for å kunne forsere det hele. Det tok litt tid og det sto nok et rådyr eller en elg eller noe i nærheten, for vips var mammas lille prins et rovdyr på jakt og vekk var han. Det har skjedd før, men da kommer han alltid tilbake etter noen minutter. denne gangen var han søkk vekk. Vi lette og lette og etter en stund hørte jeg et par "her er jeg" boff, men så ble det stille. Ved midnattstider ga jeg opp og den sporhunden jeg hadde med meg var aldeles udugelig. Ved fem-tiden begynte det å lysne og Fibi og jeg stakk til skogs igjen. Vi gikk vår vanlige runde og ut av skogen kommer prinsegutt logrende, men båndet etter seg. Han hadde gnagd av litt av festet ved "håndtaket", men var bare sånn passe selvfølgelig glad for å se oss. Han hadde nok hektet seg fast i et eller annet og brukt natten på å finne ut at han kunne gnage seg fri. Heldigvis var det en mild sommernatt og den som hadde hatt det værst, var nok meg. Etter det, gikk han i bånd lenge og nå (ja, ikke nå da, men når det er lov) knepper jeg alltid av båndet og slipper ham stort sett bare på åpne plasser som islagte vann og slikt. Små gutter trenger ikke leke sisten med rådyr, uansett årstid.

Edit: Kom på at det må ha vært for snart to år siden. Vi bodde ikke her for tre år siden. Fikk også et akutt behov for å si at det var dagen etter at båndtvangen var slutt.

DET er min store skrekk - at han skal sette seg fast. Jeg har aldri opplevd det, men det er jeg faktisk ordentlig redd for.

Kuro har aldri stukket av han, faktisk. Altså, han har løpt bort til andre hunder når vi har vært ute på tur, men da er det bare å gå bort og hente ham, så jeg føler ikke at det kalles å stikke av. Det nærmeste er da vi var på hytta i fjor påske og han bare skulle bæsje først da jeg slapp ham ut på alenelufting og prøvde å rope ham inn igjen. Men da var han aldri borte i mer enn tre-fire minutter, så jeg opplevde ikke at han hadde stukket av, bare at han ertet meg litt. Jeg tror egentlig han er for redd for å miste meg til å tørre å stikke ordentlig av når vi er ute på tur. (Klart, denne teorien kommer sikkert til å gå skikkelig på trynet i grusen første gang han finner noe å jakte på.)

Men Furbie hjemme hos mamma og pappa var utbryterdronning av dimensjoner. Hun stakk gjerne av fra verandaen vår en gang i måneden, hun, og rusla rundt i nabolaget og ventet på at vi skulle komme løpende etter. Drittkjerring.

[Renate A]

Leste om en hund på nitro gruppen på facebook som hadde satt seg fast i kobbelet og de fant den død.

Jeg skjønner ikke at folk tørr å ha kobbel hengende etter hunden...spesielt de som ofte stikker av...

[Raksha]

Mista Hottie jeg, dagen etter at vi hentet henne. Hun ble skremt og stakk i trehundreoghelvete nedover veien i panikk. Fy fader så redd jeg var. Hun enset ikkeno, ikke hunder, ikke folk, ingenting, bare løp som en gal (og en saluki løper FORT i panikk... ) . Jeg ringte Bonden og ba han komme etter med bilen, jeg lempet bare gutta inn og løp etter henne. Hun ble observert av skifolk som sa "den brune som løper fort? Jo den løp den veien". Lokalveien her er ikke allverdens traffikert, men på riksveien som går forbi er det MYE grisekjøring og tungtraffik. Ringte ganske kjapt politiet siden det var helg og mye turister her som kanskje kunne finne på å ringe inn funnetmelding. Stoppet en bil på riksveien og spurte om de hadde sett henne, det hadde de ikke, vi lette etter spor opp hytteveier og alt, håpet alt vi kunne at hun ikke løp på riksveien målløst.

Heldigvis kjente de jeg stoppet bonden, så da de kom tilbake samme vei så så de henne! Hun løp hodeløst rett frem etter riksveien, fort men åpenbart uten noe form for mål. De ringte Bonden og la seg på hjul etter henne, med god avstand men sånn at de så henne hele tiden. Han kasta seg rundt og dro etter dem (jeg var på vei opp til gården igjen for å se om hun kunne være oppi der igjen) og han tok henne igjen, åpnet vinduet og ropte navnet hennes - DA roet panikken seg noe. Og han fikk etter litt om og men lurt henne inn i bilen (en annen bil enn den vi kjørte i dagen før - så helt fremmed for henne). Fy flate så letta jeg var da jeg så bilen komme og hun sitte i fremsetet - lirket meg inn og tok henne på fanget og hele bikkja bare rista og flasset og røyta som bare det. Fy så redd jeg hadde vært og så grusomt redd hun må ha vært.

Har mista gutta en gang, skikkelig, på rena - det var ekkelt det og, men ikke samme hjelpeløse paniske følelsen. Ringte og meldte dem savnet kjapt, og ringte inn forsterkninger. De hadde det bare artig de. Dritthundene. Og kom like hele og slitne hjem igjen når de var ferdige med å ha det gøy.

[ida]

Leste om en hund på nitro gruppen på facebook som hadde satt seg fast i kobbelet og de fant den død.

Jeg skjønner ikke at folk tørr å ha kobbel hengende etter hunden...spesielt de som ofte stikker av...

Ikke jeg heller

[Mari]

Herregud, dere gir meg nervøse ansiktstwitches her jeg sitter. Og historien din Raksha? Det er mulig den har ført til helårs båndtvang på alle mine hunder for evig og alltid.

Jeg ble trumatisert den gangen Töddel gikk etter gaupa og var borte i 10 min på et goddamn digert jorde og jeg umulig kunne mistet ham, og den gangen jeg gjemte meg bak et tre for Fyda som ikke fulgte med, og hun fikk panikk da hun ikke fant meg umiddelbart og beinfløy den veien vi kom fra. 10 min på henne også, og en ripe i stoltheten over mesterplanen som backfired og beit meg i røven.

Seriøst, kontrollfriken i meg får helt alvorlige psykiske problemer bare av tanken på at hunden skulle forsvinne ut av syne på tur.

[Malamuten]

Jeg mista Kodak på Femunden for noen år siden, hadde retriever kobbel, han sto og snuste på noe, båndet sklei av (hadde ikke strammet stopperen nok) og akkurat der sto det en rein som han så før meg ila de 2 sekundene han var uten bånd.. Vi hadde da vært der i 3 dager, ikke hadde vi sett rein på de dagene og ikke hadde han vært uten bånd et sekund, men akkurat der skulle det stå en jævel liksom..

Først ble jeg sint fordi han ikke stoppet og på meg selv selvfølgelig, så ble jeg bekymret når han ikke kom rimelig kjapt tilbake. Det er jo en haug med ting som kan gå galt.. Min første bekymring var at han hadde fart avgårde i fullt firsprang inn i ei steinur, så for meg at han lå en eller annen plass med brekte bein.. Også er det jo et helt sinsykt stort område da, vet ikke hvor vi skal begynne, vi har ikke mobildekning og vi har ikke forsterkninger tilgjengelig, ekkel følelse.

Det gikk tre dager før han var i mine hender igjen og det var et sabla styr og finne ut hvor han var og hva som hadde skjedd, jungeltelegrafen var eneste komunikasjon. Men det som hadde skjedd da var at Kodak hadde kommet tilbake til området han stakk fra rimelig kort tid etter at han stakk, der hadde han funnet noen mennesker så da hadde han blitt med dem. Flott med bikkjer som elsker alle liksom, hadde det ikke travelt med og finne meg han, han hadde jo funnet noen andre. Så han gikk med de ei stund også hadde han lagt på svøm etter en mann i kano på elva, blitt med han ned til der båten legger til på røa, så hadde han vært der og gått mellom camper og besøkt hunder og folk og tigget mat og kost seg. Neste dag hadde han blitt med noen ut på tur igjen, vi gikk og lette og fikk høre deler av denne historien av noen som var på tur innover i marka, begynte og ta oss ned til der båten kom inn, men da båten kom på retur fra sor enden fikk vi beskjed om at Kodak var blitt med ei dame til trysil med morgen båten og han var plassert hos en hundekjører der. Fikk tlf nr og veibeskrivelse. Måtte opp og pakke sammen da så rakk ikke tilbake før neste dag kl 17.. Vi hadde jo bil på røros og måtte dit først for så og kjøre 20 mil hver vei ca for og hente bikkja. Var både lettet og irritert på en gang, men godt og få de tilbake og få se at de har det bra. Eneste som feilte han var at han var litt halt etter og ha svømt ned elva tipper jeg, sikkert fått seg en trøkk, det er bra med stryk der..

Håper jeg aldrig opplever noe slikt igjen altså. Kjenner jeg blir litt skjelven rimelig kjapt om hundene kommer ut av syne og ikke kommer med en gang jeg roper, det er ikke noe stort problem da, men de få gangene det har skjedd er det ikke noe gøy.

[Red Merle]

Når jeg tenker meg om, så har Jatzy faktisk aldri stukket av. Men forrige hunden, Misty, stakk av flere ganger. Utrolig ubehagelig og stressende følelse. Første gangen hun stakk hjemme fra er den jeg husker best, det tordna ute, og hun fikk panikk og stakk av. Vi fant henne igjen etter noen timer, i nabolaget, så hun hadde ikke stukket langt, heldigvis.

[MegaMarie]

Blondie stakk av en gang hun var ca 2-3 år gammel. Jeg kom hjem fra skolen, en av de siste dagene før sommerferien, så det var en kort dag. Jeg var ferdig rundt 11 tiden. Så åpner jeg døren, og forventer en glad liten spretten sommerfugl som er kommet for å hilse på meg, men neida. Der var kun mamma sin hund. Ingen panikk enda, jeg ringte mamma på jobb og hørte om hun hadde tatt henne med seg av en eller annen grunn. Nei, det hadde hun ikke. Jeg kunne ikke forstå hvor hun kunne være.

Jeg leitet i hagen, leitet rundt huset, ingen hund. I mens jeg leitet i hagen oppdaget jeg at en stein vi har sittet foran et hull i porten til hagen var borte. Da hadde pappa fjernet den for å male porten, og glemt å sitte den tilbake. Mamma hadde luftet hundene før hun drog på jobb i 9 tiden, og trodd at hun bare hadde sluppet ut Gipsy, for Blondie kom jo ikke inn igjen, så hun var sikkert inne.

Jeg løp rundt over alt ute for og ropte på henne. Gråt og var sikker på at alt hadde gått galt. Så ringer mamma meg tilbake. Hun hadde fått en telefon fra dyrelegen. Blondie var der, noen hadde levert henne inn etter å ha funnet henne løpende rundt på motorveien. Fysj, det var noe av det skumleste jeg har opplevd. Hun kunne jo blitt påkjørt! Godt det gikk bra, og godt det finnes mennesker som er så snille å plukker med seg hunden og tar den med til veterinæren og ikke bare kjører videre Ellers hadde hun sikkert løpt der veldig lenge, og da hadde det garantert godt galt.

[Tøfflus]

Mista Hottie jeg, dagen etter at vi hentet henne. *snip resten*

Jeg tror det var verre for deg enn for henne, hjelpes så stressa du var i tlf, men det skjønner jeg jo godt da. Godt dere fant sammen igjen

Alle mine har en gang i løpet av sitt liv stukket ivei og vært borte alt fra 10 min til nesten en time, men de har alltid funnet veien tilbake der vi såes sist, dog ikke alltid på samme tidspunkt som meg som da var ute og lette. Eller de har løpt tilbake til bilen, dit ville jeg jo komme en eller annen gang mente nok de. Med ett unntak, Murre. Jeg mitt naut var så teit at jeg slapp han løs med turkompisene altfor tidlig, før de hadde blitt kjent. Møtet ble litt voldsomt så han fikk panikk og dro ivei. Jeg hadde glemt tlf hjemme så jeg suste hjem for å hente den mens turkompis lette. Etter en lang stund fikk jeg en tlf. Tilfeldigvis hadde en fyr tittet ut av vinduet sitt og sett en hund på toglinjen, han gikk ut og fikk lokket den med seg. Rett etterpå kom toget. Han hadde løpt langt han, veldig langt, men var frisk og rask, helt uskadet og OVERlykkelig da jeg kom for å hente han.

Verre var det da min kusine hadde hentet sin andre saluki. Hun skulle bare lufte en sving før de gikk inn i huset, lang biltur, og et eller annet skremte han så han klarte komme seg ut av halsbåndet og vips, bortevekk. Han var borte i 10 dager og en storstilt leteaksjon ble iverksatt. Ringte hit og dit, hengte opp lapper, radioen, sporhunder etc etc. Kusine var bare hjemom for å hente mere mat og drikke, så ut igjen. Pga all oppmerksomheten ble han til stadighet observert så man hadde en viss formening om området han var i. Men han var sky, han kjente jo ingen der, det hadde han jo ikke rukket, så han skvatt unna hver gang noen forsøkte nærme seg. Det ble lagt ut mat og tepper der han var sett, men tiden gikk. Og kaldt var det. Oppdretter reiste ned i håp om at hvis de så han ville han iaf komme til henne. Så ringte det en tlf, noen hadde funnet en hund i en innhegning og det var han. Helt uskadet, men veldig redd. Han har aldri siden forsøkt stikke av og har full kontroll på hvor menneskene hans er til enhver tid. Skrekkhistorie som heldigvis endte godt