Gå til innhold
Hundesonen.no

Drømte at Chicka ble borte


Renate A
 Share

Recommended Posts

Inatt drømte jeg at Chicka ble borte og jeg fant hun ingen steder, ikke engang utenfor kebabsjappa her borte var hun...

Det var en helt forferdelig følelse, kjentes ut som innsiden av meg skulle spekke så fortvilet og redd var jeg.

Nå har Chicka heldigvis aldri stukket av fra meg på sine 11år, hun er en borrelåshund :)

Drømmen var så virkelig at jeg kjenner fortsatt at jeg får den klumpen i halsen og vondt i magen..forferderlig.

Har hunden din noen gang stukket av?

Hva skjedde og hvordan kom den hjem igjen, var den lenge borte?

Mareritt situasjon for meg og håper aldri jeg kommer til å oppleve det med hundene mine.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Tinka stakk av en lørdag for et års tid siden, da jeg nettopp hadde fått Geo. Vi var ute i hagen alle tre, valpen løs og Tinka i langline. Det var en varm og fin sommerdag, så Tinka la seg bare ned for å døse i sola. Geo sprang rundt hjørnet på garasjen, jeg fulgte etter, knipset et par bilder og ropte så på ham, og da vi rundet hjørnet tilbake igjen var labradoren helt borte. Jeg så altså ikke snurten av henne og ante ikke hvor hun hadde løpt, men begynte å lete i hagene til de nærmeste naboene (og krysset fingrene for at ingen av dem satt ute og spiste mat som Tinka hadde stjålet).

Så begynte minuttene å gå og jeg ble litt bekymret, ettersom jeg bodde like ved en nokså trafikkert vei og hun fint kunne ha funnet på å løpe ut dit. Jeg gikk på kryss og tvers i nabolaget, og spurte jeg alle jeg så om de hadde sett en svart labrador, men det var det ingen som hadde. Jeg hadde jo med meg Geo også, og han var ikke mer enn ni-ti uker da og begynte etter hvert å bli sliten (vi hadde allerede vært på tur den dagen). Samtidig var han skikkelig potetsekktung, så det var ikke lenge jeg orket å bære ham av gangen heller. Etter å ha gått rundt i nabolaget en times tid gikk jeg derfor hjem for å hente sykkel og sekk og prøve å ha ham i enten sekken eller sykkelkurven så jeg kunne få litt større radius mens jeg lette. Ingen av delene funket, han hoppet likeså godt ut av både kurven og sekken mens sykkelen var i fart. Ikke riktig klok han der. :huh: Etter ca. to timer med leting ringte jeg politiet for å høre om de hadde fått inn noen beskjed om en funnet labrador. Og det hadde de! En dame hadde ringt dem bare et par minutter før jeg ringte. Jeg fikk adressen, søkte den opp og fant ut at drittlabradoren min befant seg bare femti meter unna huset jeg bodde i. Hun hadde surret seg fast med langlina i noen bærbusker, og familien som bodde der hjalp henne løs og ringte politiet. Hadde hun ikke hatt langline på hadde hun vel kanskje kommet hjem på egenhånd litt tidligere - eller så hadde hun bare tatt seg enda mer til rette og løpt enda lengre, kanskje blitt påkjørt?

Jeg var selvfølgelig veldig bekymret da jeg ikke visste hvor hun var, men det var først da jeg hadde snakket med politiet og visste at hun var trygg at jeg begynte å grine litt. Teite dumme tåpelige labradoren min. :heart:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Det har hendt at min hund har tatt seg noen avstikkere når vi er i skogen. Og er borte i ca 5 min. Så vet ikke om det regnes som å stikke av ? :P Han kommer alltid tilbake da, men det er 5 laaaange minutter da.... :P Derfor går han nå mest i langline, fordi innkallingen ikke sitter 100 % :D

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Scilos ble borte sommeren før vi fikk Tinka. Må ha vært tre år siden, da. På kveldstur i skogen, siste feriedagen, gikk vi i noe voldsomt til kratt og buskas - greier og jeg slapp båndet for å kunne forsere det hele. Det tok litt tid og det sto nok et rådyr eller en elg eller noe i nærheten, for vips var mammas lille prins et rovdyr på jakt og vekk var han. Det har skjedd før, men da kommer han alltid tilbake etter noen minutter. denne gangen var han søkk vekk. Vi lette og lette og etter en stund hørte jeg et par "her er jeg" boff, men så ble det stille. Ved midnattstider ga jeg opp og den sporhunden jeg hadde med meg var aldeles udugelig. Ved fem-tiden begynte det å lysne og Fibi og jeg stakk til skogs igjen. Vi gikk vår vanlige runde og ut av skogen kommer prinsegutt logrende, men båndet etter seg. Han hadde gnagd av litt av festet ved "håndtaket", men var bare sånn passe selvfølgelig glad for å se oss. Han hadde nok hektet seg fast i et eller annet og brukt natten på å finne ut at han kunne gnage seg fri. Heldigvis var det en mild sommernatt og den som hadde hatt det værst, var nok meg. Etter det, gikk han i bånd lenge og nå (ja, ikke nå da, men når det er lov) knepper jeg alltid av båndet og slipper ham stort sett bare på åpne plasser som islagte vann og slikt. Små gutter trenger ikke leke sisten med rådyr, uansett årstid.

Edit: Kom på at det må ha vært for snart to år siden. Vi bodde ikke her for tre år siden. Fikk også et akutt behov for å si at det var dagen etter at båndtvangen var slutt.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Guest Christine

Eldste bikkja har hatt det med å stikke av i sin ungdom. Han var mye på ferd i nabolaget, og stakk av hver gang han fant mulighet for det. Til tross for alle turene ham har hatt på egenhånd er det "kun" to episoder som det kunne gått skikkelig ille med.

En gang stakk han av og ut på fjorden etter måke. Jeg så han hele tiden bortsett fra de gangene han dukka under vannet. Husker ikke hvor lenge han var "borte", men lenge nok til at pappa var på vei ned i fjæra for å stjele båt og å redde han. Tiden sto litt stille kan man si. Han fikk samlet krefter etterhvert slik at han kom seg ut av strømmen, og da kollapset han i fjæra helt tappet for krefter.

Annen gang var han løs, så en katt og viste fingeren før han dro på jakt. Da var han ikke akkurat borte for oss, men han stakk av og det endte i en påkjørsel.

Jeg håper jeg aldri opplever at bikkja forsvinner og blir borte i flere timer/dager.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Et av kriteriene da jeg skulle ha hund var at det ikke skulle være en stikke-av rase. Og det kriteriet har blitt oppfylt. Men ingen regel uten unntak :P

Casper har stukket av to ganger, en gang som unghund, og en gang i fjor. Skikkelig ekkelt.Særlig den første gangen. Da var det vinter, kaldt og mørkt. Og jeg hadde ingen aning om hvilken retning han hadde tatt. Den lengste ufrivillige joggeturen i mitt liv, mens jeg hylgrein og tenkte at nå var han død. Jeg burde ha fulgt bedre med, og ikke sluppet ham ut i hagen, for han hadde vært pipete hele dagen og ville ut og inn. Etter en evighet ringte det en dame og sa hun hadde en frier til tispa si, da hadde han vært borte en time... så det var løpetid i nabolaget som hadde skylden.

Den andre gangen hadde nabotispen løpetid. En annen nabo kom på døra og spurte om jeg savnet en hund, Casper hadde nemlig styrtet forbi ham, og ned mot stranden, han hadde ikke hatt sjans til å fange ham. Og da oppdaget jeg at jo, jeg savnet en hund. Sprang etter ham ned på stranden, og da han fikk øye på meg ble han dritglad og bare "ÅÅÅÅ hva gjør du her da, så kult!!" og ble med hjem igjen. Huset med løpetidstispen hadde han løpt forbi for lengst, ikke alltid like smart, den hunden der.

Skikkelig deilig å ha en hund som blir glad for å se meg når jeg er på leting da, i motsetning til gordon setteren og blandingshunden vi hadde før som stakk enda lenger bort om de fikk øye på oss :P Der var det virkelig om å gjøre å stikke av så fort sjansen kom, veldig veldig deilig å ha en hund som ikke engang vurderer å stikke selv om døren står oppe.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Har alt for mange erfaringer med dette dessverre :no:

NEGhannen vi hadde da jeg var 6-8-ish år kom seg ofte løs på mystiske vis, og vi var ganske uforsiktige også, så der var det maaange leteaksjoner. Som regel stakk han til Gålå fordi han hadde funnet ut at der var det masse hyggelige folk med masse godis og fine tisper, derfor var det som regel ikke vanskelig å få han tilbake.

Da vi hadde to jämthunder var brodern ute på tur, hadde kobla sammen båndene, tryna og mista bikkjene. Hun yngste, som vi fortsatt har, er ikke helt stikke-av-typen, men det var virkelig gammer'n, så han dro henne med seg laaangt inni skogen, og vi fant dem ikke før morgenen etter. Det var en av de jævligste nettene i mitt liv, var så redd for at de skulle henge seg fast og kveles eller noe. En annen gang gikk jeg tur med jämttispa, og plutselig røyk båndet (dette var før hun hadde god innkalling, så jeg hadde ikke sjans om å få henne inn igjen). Men heldigvis bor vi i en bygd hvor alle kjenner alle og alles hunder, så jeg fikk henne tilbake etter 20 minutter, takk gud!

Vi har flere huskyer som er utbryterkonger og -dronninger, men kommer de seg løs så tusler de bare rundt i hundegården, på gårdsplassen eller legger seg på verandaen og venter på at vi skal oppdage dem, så det er ikke stress med mindre det er løpetid på gang. Fine dyrene med sterkt flokkinnstinkt :wub:

Khela har stukket av en gang, vi trente lydighet ute i hagen, og hun hadde ikke bånd på seg. Plutselig kom herr ekorn og stjal all fokus, løp inn i skogen og Khela etter. Heldigvis klarte jeg å finne henne ganske fort, men hun løp bare unna når jeg kom nærme (ikke snakk om at jeg skulle få ødelegge jakta liksom :lol: ), intens lokking i mange minutter. Til slutt tenkte jeg at jeg måtte bare prøve å få henne til å jage en kongle i stedet, og fikk "kastet meg over henne" i det hun løp forbi for å ta konglen. Phew.

Har dog mer erfaringer med hester på rømmen. Eneste hesten jeg kunne ha løs, hadde god innkalling på og som generelt fulgte etter meg som en avhengig valp var hun som døde for 3 år siden, verdens beste hest. De andre fant fort ut at de kunne hoppe over gjerdet, bryte seg gjennom grinda, osv. Møkkagamper altså, fant alltid en ny måte selv om vi fiksa og forhøyde gjerder og grinder. Hadde alltid sekshjulingen klar med leietau og grime på gårdsplassen for å si det sånn :rolleyes:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Hun jeg har nå på snart 7 år har aldri stukket av tror aldri hun kommer til gjøre det eller. Holder seg i nærheten ja;)

Vanja Engelsk Setteren jeg hadde før stakk nå så fort en dør var åpen! Men,hun stakk aldri av for stikke av da. Hehe. Om en dør var åpen var det kattejakt hun skulle på så visste hvor hun var.

Hun var jo løs på tur for kom stort sett på innkaling selv om måtte stå vente på hun ganske mange ganger. Et par ganger mistet hun meg pga fugle/katte jaging da kom hun alltid hjem selv.

Flere folk så hun men,nånei hun nektet la seg fange da skulle jo hjem;) Trafikken var jo det jeg var bekymret for men,som sagt før var hun veldig klok.

En gang mistet jeg hun i korsvika (tursti) da jeg lette etter hun ved et sterkt trafikert lyskryss ikke sålangt unna så jeg hun stå pent vente på grønnt ved resten av folkene ved fotovergang feltet! Så ja med tanke på at det var noen ganger hun kom hjem selv tror jeg nok hun sto ventet på grønnt ved hver vei.

Kun en gang på 12 år ringte noen for si de hadde funnet hun. Var så varmt den dagen så hun var på vei hjem men,hadde tatt seg en pause i skyggen på en skole 2 minutter unna der vi bodde da.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg kommer aldri til å glemme en feberfantasi jeg hadde for ti år siden. I den ble forhesten min kjørt gjennom en kjøttkvern. Jeg får helt kvalmespader når det bildet dukker opp i hodet. Den hesten stakk av en sommernatt og var bare minutter fra å bli påkjørt av toget. Han hadde tatt med seg hele flokken på vift midt på natta.

Alle hundene her har stukket av. Alle har kommet hjem igjen eller blitt funnet nær huset..

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Gamle NEG'en vår var av og til på lange jaktturer når han var yngre, og det var et par netter som vi måtte legge oss uten å vite hvor han var. Men han hadde som regel full kontroll, og kom på bakspora sine når han var ferdig med det han holdt på med.

Birk stakk når han var ca 1 år. Han var borte lenge, og vi dro ut med bil for å lete etterhvert. Noen km lengre opp i dalen hørte Birk at bilen vår kom, og løp ut i veien akkurat når det kom en møtende bil. Heldigvis var bilen høy og Birk lav, og han traff ikke dekkene, så han ble bare kraftig forslått i sammenstøtet. I flere år etter det fikk jeg helt panikk hver gang han skulle slippes på jakt, og jeg kunne faktisk ikke være med. Nå har det heldigvis roet seg :P

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Zara har stukket av flere ganger i skogen,men er som regel ikke borte lengre en 15min. Så jeg fortsetter bare videre på turen så finner hun meg :) Pluss jeg hører alltid i hvilken rettning hun er i pga. bjeffingen. (los)

I vinter ble jeg ganske stressa da: Vi skulle gå oss en god runde i skogen her,hun sprang løs og koste seg (var ikke båndtvang nei ;) )Jeg så hun fikk sniffen av noe,så jeg prøvde å kalle henne inn før hun ble for fokusert på lukten,men det var for sent. Hun satte av gårde,men jeg stresset ikke så mye med det.

Når det var gått 15min,så begynte jeg å rope,bare sånn i tilfelle hun ikke hadde mistet meg,så kunne hun ihvertfall høre hvor jeg var.

Etter en halvtime ringte jeg min samboer å sa at jeg hverken ser eller hører henne,om han kunne hjelpe meg pga. det var begynt å bli ganske mørkt.

Han begynte på runden for å se om han traff på henne,i mens jeg gikk mot slutten av runden i tilfelle hun var forran meg.

Etter ca. en time,så hadde Zara plutselig stått på toppen av en bakke (der han allerede hadde gått) å bare stirret teit på samboeren min,litt sånn "Hva gjør du her?!" :icon_confused:

Åh,da ble jeg så letta! :ahappy: Va skikkelig mørkt,masse skare-snø,så jeg var rett for at hun var kald.

Hun var helt oppskrapt på brystet av å bompe rundt i skaren,stakkars :lol:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Rio stakk av på en øy da samboeren hadde han med på guttetur. Rio var da umulig å få tak i og levde livet alene i to døgn før sulten overtok. Øya var relativt stor og gutta så han i ny og ne. Han sov under en busk ved leiren da. Rio storkoste ser og vi vurderer å telte på øya å la han bare fly en helg :)

  • Like 2
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg har heldigvis aldri hatt en hund som direkte har stukket av, eneste jeg har "mista", er min eldste whippet, Anastasia. Dagen etter at jeg hadde tatt Taz, så skulle jeg på ridetur med en vennine, og fant ut at jeg skulle ha med hundene, og siden vi skulle ri fort, så fikk de gå uten dekken. Desverre skled den ene hesten, og Anastasia var rett ved, og "poff" der forsvant ho. Ringte de på stallen, for å fortelle om det, så de holdt utkikk, i tillfelle ho løp tilbake til bilen min. Lette i over 3 timer og det begynte å bli mørkt, og det var -10 grader, og det var ikke så lenge siden det var sett en streifulv i området. Så man kan trygt si at jeg var ganske ute av meg, og livredd for at jeg ville miste hund nr 2 dagen etter nr 1... Dro etterhvert hjem for å hente pappa, og ringte lensmannen, og de kunne fortelle meg at jo de hadde fått inn noe om en whippet som var funnet, skulle så ringe falken, som sa at det var en dame borte på Tomb som hadde funnet henne.

Jeg hadde også ringt min bestevennine i fortvilelsen, så ho kom hjem til meg akkurat da for å hjelpe til å lete, så ho kjørte meg, bort til skolen, og der møtte en fortvila whippet meg! Stakkars liten, ho hadde visst klart å få av seg halsbåndet, så det var derfor ho ikke hadde ringt direkte til meg. Men jeg har aldri vært så glad i hele mitt liv som den kvelden!

Etter den kvelden har både jeg og Anastasia blitt mer påpasselige. Ho har nesten blitt en borrelåshund :P

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Hunden jeg vokste opp med stakk av med halsbåndet og kobbelet sitt i munnen, heldigvis gikk han ikke noe lengre enn rundt kvartalet og akkurat samme ruta som vi pleide å gå på tisseturer. Etterpå kom han hjem og skjønte liksom ikke hva jeg sto utenfor og stresset så fælt med :P

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Pim stakk av i sommer etter å ha gnaget over langlinen og klatret over gjerdet. I 4 timer var hun borte (om ikke enda mer? Husker ikke helt), jeg satt mange timer unna i Sverige og kunne ikke gjøre noe som helst, chippen til Pim var ikke omregistrert til norsk register og det er en veldig trafikkert vei her.

Det var helt forferdelig grusomt! Vi ringte politi, Falcken, taxiselskaper, dyreklinikker, det ble hengt opp lapper og stakkars hundepasseren leitet livet av seg :P Til slutt ringte et fremmed nummer og der var der en dame som hadde funnet Pim i en rundkjøring 100m fra leiligheten, og etter masse styr fikk se søkt opp Pim i det amerikanske id-registeret hvor de fikk match :)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Foxi forsvant en gang. Vi var hver august på Tromøya på en trekkspill festival. Mamma gikk tur med hun i skogen vekk fra området og Foxi løper alltid mye og fort rundt men hun har alltid peiling på hvor vi gikk. Krysset stien hele tiden. Men så delte den seg og mamma gikk til høyre og en gjeng med mennesker til venstre og vips mistet vi da Foxi. Da hun antageligvis løp etter feil person. Mamma lette og lette of ringte oss, vi begynte å lete ved bilene og en fra vår gjeng satt vakt ute i en stol for å se etter hun. Det gikk flere timer og vi lette overalt. Så begynte jeg å gå rundt hele camping plassen og plutselig så jeg noe sort og hvitt som rundet et hjørne. Så jeg løp bortover og ropte masse rundtomkring. Til en gjeng mennesker spurte om jeg hadde mistet hunden min, og jeg sa ja en slik og slik bc. De sa de nettopp hadde fått en inn i forteltet men den var så redd så de turte ikke gå nær den. Men de var usikre om det var min hund osv. Men så åpnet de opp og Foxi overfalt meg og vi rullet rundt på gresset og menneskene innså det var nok riktig eier. Så gikk vi hjem til hytta og hun sov til neste dag i senga hos pappa. Hun har aldri mistet oss av syne igjen :aww:

Amiga stakk av engang med kennelhoste.. Vi skulle gå rusletur og hun hostet og gjorde seg så til, hun hadde det sååååååååå fælt. Så vi gikk hjem og i døra tok jeg alltid av selen og da svoop ut mellom beina mine. Jeg fulgte etter men faenskapet av en corgi lot seg ikke lure. Jeg kastet meg i snøfonner for å prøve å fange hun. Hun kom såpass nær at jeg nesten rakk hun også stakk hun igjen. Vi holdt på ute i en times tid.. På et punkt måtte jeg sperre veien for hun løp bananas over den. Så ble jeg kjempesint og tenkte ok da får du bare bli påkjørt. Gikk inn og hentet Foxi og gikk over der Amiga var. Startet dragkamp og Amiga kom såpass nære at jeg neeesten fikk tak i hun. Også stakk hun igjen. Opp en snøfonn. Men da hadde jeg overtaket for hun var liten valp! Så jeg kastet meg på henne og vrestlet med kålormen av en liten klump til jeg fikk henne godt opp i armene. Ba Foxi gå pent og gikk hjem med Amiga over hodet og Foxi i fvf. Kan si Amiga bodde i langline en stund etter det :aww:

Issi og doffen mistet jeg aldri.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Scilos ble borte sommeren før vi fikk Tinka. Må ha vært tre år siden, da. På kveldstur i skogen, siste feriedagen, gikk vi i noe voldsomt til kratt og buskas - greier og jeg slapp båndet for å kunne forsere det hele. Det tok litt tid og det sto nok et rådyr eller en elg eller noe i nærheten, for vips var mammas lille prins et rovdyr på jakt og vekk var han. Det har skjedd før, men da kommer han alltid tilbake etter noen minutter. denne gangen var han søkk vekk. Vi lette og lette og etter en stund hørte jeg et par "her er jeg" boff, men så ble det stille. Ved midnattstider ga jeg opp og den sporhunden jeg hadde med meg var aldeles udugelig. Ved fem-tiden begynte det å lysne og Fibi og jeg stakk til skogs igjen. Vi gikk vår vanlige runde og ut av skogen kommer prinsegutt logrende, men båndet etter seg. Han hadde gnagd av litt av festet ved "håndtaket", men var bare sånn passe selvfølgelig glad for å se oss. Han hadde nok hektet seg fast i et eller annet og brukt natten på å finne ut at han kunne gnage seg fri. Heldigvis var det en mild sommernatt og den som hadde hatt det værst, var nok meg. Etter det, gikk han i bånd lenge og nå (ja, ikke nå da, men når det er lov) knepper jeg alltid av båndet og slipper ham stort sett bare på åpne plasser som islagte vann og slikt. Små gutter trenger ikke leke sisten med rådyr, uansett årstid.

Edit: Kom på at det må ha vært for snart to år siden. Vi bodde ikke her for tre år siden. Fikk også et akutt behov for å si at det var dagen etter at båndtvangen var slutt.

DET er min store skrekk - at han skal sette seg fast. Jeg har aldri opplevd det, men det er jeg faktisk ordentlig redd for.

Kuro har aldri stukket av han, faktisk. Altså, han har løpt bort til andre hunder når vi har vært ute på tur, men da er det bare å gå bort og hente ham, så jeg føler ikke at det kalles å stikke av. Det nærmeste er da vi var på hytta i fjor påske og han bare skulle bæsje først da jeg slapp ham ut på alenelufting og prøvde å rope ham inn igjen. Men da var han aldri borte i mer enn tre-fire minutter, så jeg opplevde ikke at han hadde stukket av, bare at han ertet meg litt. :P Jeg tror egentlig han er for redd for å miste meg til å tørre å stikke ordentlig av når vi er ute på tur. (Klart, denne teorien kommer sikkert til å gå skikkelig på trynet i grusen første gang han finner noe å jakte på.)

Men Furbie hjemme hos mamma og pappa var utbryterdronning av dimensjoner. Hun stakk gjerne av fra verandaen vår en gang i måneden, hun, og rusla rundt i nabolaget og ventet på at vi skulle komme løpende etter. :aww: Drittkjerring. :lol:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Mista Hottie jeg, dagen etter at vi hentet henne. Hun ble skremt og stakk i trehundreoghelvete nedover veien i panikk. Fy fader så redd jeg var. Hun enset ikkeno, ikke hunder, ikke folk, ingenting, bare løp som en gal (og en saluki løper FORT i panikk... ) . Jeg ringte Bonden og ba han komme etter med bilen, jeg lempet bare gutta inn og løp etter henne. Hun ble observert av skifolk som sa "den brune som løper fort? Jo den løp den veien". Lokalveien her er ikke allverdens traffikert, men på riksveien som går forbi er det MYE grisekjøring og tungtraffik. Ringte ganske kjapt politiet siden det var helg og mye turister her som kanskje kunne finne på å ringe inn funnetmelding. Stoppet en bil på riksveien og spurte om de hadde sett henne, det hadde de ikke, vi lette etter spor opp hytteveier og alt, håpet alt vi kunne at hun ikke løp på riksveien målløst.

Heldigvis kjente de jeg stoppet bonden, så da de kom tilbake samme vei så så de henne! Hun løp hodeløst rett frem etter riksveien, fort men åpenbart uten noe form for mål. De ringte Bonden og la seg på hjul etter henne, med god avstand men sånn at de så henne hele tiden. Han kasta seg rundt og dro etter dem (jeg var på vei opp til gården igjen for å se om hun kunne være oppi der igjen) og han tok henne igjen, åpnet vinduet og ropte navnet hennes - DA roet panikken seg noe. Og han fikk etter litt om og men lurt henne inn i bilen (en annen bil enn den vi kjørte i dagen før - så helt fremmed for henne). Fy flate så letta jeg var da jeg så bilen komme og hun sitte i fremsetet - lirket meg inn og tok henne på fanget og hele bikkja bare rista og flasset og røyta som bare det. Fy så redd jeg hadde vært og så grusomt redd hun må ha vært. :cry:

Har mista gutta en gang, skikkelig, på rena - det var ekkelt det og, men ikke samme hjelpeløse paniske følelsen. Ringte og meldte dem savnet kjapt, og ringte inn forsterkninger. De hadde det bare artig de. Dritthundene. :aww: Og kom like hele og slitne hjem igjen når de var ferdige med å ha det gøy.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Leste om en hund på nitro gruppen på facebook som hadde satt seg fast i kobbelet og de fant den død.

Jeg skjønner ikke at folk tørr å ha kobbel hengende etter hunden...spesielt de som ofte stikker av...

Ikke jeg heller :sleep:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Herregud, dere gir meg nervøse ansiktstwitches her jeg sitter. Og historien din Raksha? Det er mulig den har ført til helårs båndtvang på alle mine hunder for evig og alltid.

Jeg ble trumatisert den gangen Töddel gikk etter gaupa og var borte i 10 min på et goddamn digert jorde og jeg umulig kunne mistet ham, og den gangen jeg gjemte meg bak et tre for Fyda som ikke fulgte med, og hun fikk panikk da hun ikke fant meg umiddelbart og beinfløy den veien vi kom fra. 10 min på henne også, og en ripe i stoltheten over mesterplanen som backfired og beit meg i røven.

Seriøst, kontrollfriken i meg får helt alvorlige psykiske problemer bare av tanken på at hunden skulle forsvinne ut av syne på tur.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg mista Kodak på Femunden for noen år siden, hadde retriever kobbel, han sto og snuste på noe, båndet sklei av (hadde ikke strammet stopperen nok) og akkurat der sto det en rein som han så før meg ila de 2 sekundene han var uten bånd.. Vi hadde da vært der i 3 dager, ikke hadde vi sett rein på de dagene og ikke hadde han vært uten bånd et sekund, men akkurat der skulle det stå en jævel liksom..

Først ble jeg sint fordi han ikke stoppet og på meg selv selvfølgelig, så ble jeg bekymret når han ikke kom rimelig kjapt tilbake. Det er jo en haug med ting som kan gå galt.. Min første bekymring var at han hadde fart avgårde i fullt firsprang inn i ei steinur, så for meg at han lå en eller annen plass med brekte bein.. Også er det jo et helt sinsykt stort område da, vet ikke hvor vi skal begynne, vi har ikke mobildekning og vi har ikke forsterkninger tilgjengelig, ekkel følelse.

Det gikk tre dager før han var i mine hender igjen og det var et sabla styr og finne ut hvor han var og hva som hadde skjedd, jungeltelegrafen var eneste komunikasjon. Men det som hadde skjedd da var at Kodak hadde kommet tilbake til området han stakk fra rimelig kort tid etter at han stakk, der hadde han funnet noen mennesker så da hadde han blitt med dem. Flott med bikkjer som elsker alle liksom, hadde det ikke travelt med og finne meg han, han hadde jo funnet noen andre. Så han gikk med de ei stund også hadde han lagt på svøm etter en mann i kano på elva, blitt med han ned til der båten legger til på røa, så hadde han vært der og gått mellom camper og besøkt hunder og folk og tigget mat og kost seg. Neste dag hadde han blitt med noen ut på tur igjen, vi gikk og lette og fikk høre deler av denne historien av noen som var på tur innover i marka, begynte og ta oss ned til der båten kom inn, men da båten kom på retur fra sor enden fikk vi beskjed om at Kodak var blitt med ei dame til trysil med morgen båten og han var plassert hos en hundekjører der. Fikk tlf nr og veibeskrivelse. Måtte opp og pakke sammen da så rakk ikke tilbake før neste dag kl 17.. Vi hadde jo bil på røros og måtte dit først for så og kjøre 20 mil hver vei ca for og hente bikkja. Var både lettet og irritert på en gang, men godt og få de tilbake og få se at de har det bra. Eneste som feilte han var at han var litt halt etter og ha svømt ned elva tipper jeg, sikkert fått seg en trøkk, det er bra med stryk der..

Håper jeg aldrig opplever noe slikt igjen altså. Kjenner jeg blir litt skjelven rimelig kjapt om hundene kommer ut av syne og ikke kommer med en gang jeg roper, det er ikke noe stort problem da, men de få gangene det har skjedd er det ikke noe gøy.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Når jeg tenker meg om, så har Jatzy faktisk aldri stukket av. Men forrige hunden, Misty, stakk av flere ganger. Utrolig ubehagelig og stressende følelse. Første gangen hun stakk hjemme fra er den jeg husker best, det tordna ute, og hun fikk panikk og stakk av. Vi fant henne igjen etter noen timer, i nabolaget, så hun hadde ikke stukket langt, heldigvis.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Blondie stakk av en gang hun var ca 2-3 år gammel. Jeg kom hjem fra skolen, en av de siste dagene før sommerferien, så det var en kort dag. Jeg var ferdig rundt 11 tiden. Så åpner jeg døren, og forventer en glad liten spretten sommerfugl som er kommet for å hilse på meg, men neida. Der var kun mamma sin hund. Ingen panikk enda, jeg ringte mamma på jobb og hørte om hun hadde tatt henne med seg av en eller annen grunn. Nei, det hadde hun ikke. Jeg kunne ikke forstå hvor hun kunne være.

Jeg leitet i hagen, leitet rundt huset, ingen hund. I mens jeg leitet i hagen oppdaget jeg at en stein vi har sittet foran et hull i porten til hagen var borte. Da hadde pappa fjernet den for å male porten, og glemt å sitte den tilbake. Mamma hadde luftet hundene før hun drog på jobb i 9 tiden, og trodd at hun bare hadde sluppet ut Gipsy, for Blondie kom jo ikke inn igjen, så hun var sikkert inne.

Jeg løp rundt over alt ute for og ropte på henne. Gråt og var sikker på at alt hadde gått galt. Så ringer mamma meg tilbake. Hun hadde fått en telefon fra dyrelegen. Blondie var der, noen hadde levert henne inn etter å ha funnet henne løpende rundt på motorveien. Fysj, det var noe av det skumleste jeg har opplevd. Hun kunne jo blitt påkjørt! Godt det gikk bra, og godt det finnes mennesker som er så snille å plukker med seg hunden og tar den med til veterinæren og ikke bare kjører videre :ahappy: Ellers hadde hun sikkert løpt der veldig lenge, og da hadde det garantert godt galt.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Mista Hottie jeg, dagen etter at vi hentet henne. *snip resten*

Jeg tror det var verre for deg enn for henne, hjelpes så stressa du var i tlf, men det skjønner jeg jo godt da. Godt dere fant sammen igjen :)

Alle mine har en gang i løpet av sitt liv stukket ivei og vært borte alt fra 10 min til nesten en time, men de har alltid funnet veien tilbake der vi såes sist, dog ikke alltid på samme tidspunkt som meg som da var ute og lette. Eller de har løpt tilbake til bilen, dit ville jeg jo komme en eller annen gang mente nok de. Med ett unntak, Murre. Jeg mitt naut var så teit at jeg slapp han løs med turkompisene altfor tidlig, før de hadde blitt kjent. Møtet ble litt voldsomt så han fikk panikk og dro ivei. Jeg hadde glemt tlf hjemme så jeg suste hjem for å hente den mens turkompis lette. Etter en lang stund fikk jeg en tlf. Tilfeldigvis hadde en fyr tittet ut av vinduet sitt og sett en hund på toglinjen, han gikk ut og fikk lokket den med seg. Rett etterpå kom toget. Han hadde løpt langt han, veldig langt, men var frisk og rask, helt uskadet og OVERlykkelig da jeg kom for å hente han.

Verre var det da min kusine hadde hentet sin andre saluki. Hun skulle bare lufte en sving før de gikk inn i huset, lang biltur, og et eller annet skremte han så han klarte komme seg ut av halsbåndet og vips, bortevekk. Han var borte i 10 dager og en storstilt leteaksjon ble iverksatt. Ringte hit og dit, hengte opp lapper, radioen, sporhunder etc etc. Kusine var bare hjemom for å hente mere mat og drikke, så ut igjen. Pga all oppmerksomheten ble han til stadighet observert så man hadde en viss formening om området han var i. Men han var sky, han kjente jo ingen der, det hadde han jo ikke rukket, så han skvatt unna hver gang noen forsøkte nærme seg. Det ble lagt ut mat og tepper der han var sett, men tiden gikk. Og kaldt var det. Oppdretter reiste ned i håp om at hvis de så han ville han iaf komme til henne. Så ringte det en tlf, noen hadde funnet en hund i en innhegning og det var han. Helt uskadet, men veldig redd. Han har aldri siden forsøkt stikke av og har full kontroll på hvor menneskene hans er til enhver tid. Skrekkhistorie som heldigvis endte godt :)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Gjest
Skriv svar til emnet...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

 Share

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Har ikke egenerfaring, men omgåttes en håndfull whippets. Tur i typisk norsk skog er meg bekjent ikke noe nevneverdig problem. Herjer hunden i skogen kan det såklart bli en skramme her eller der uavhengig av rase, men jeg har aldri hørt at det er noe vesentlig verre med whippet. Når det gjelder munnkurv mtp. jaktlyst så vil det hindre skade og drap av byttedyr, men jagingen og stresset blir jo det samme. Hunden skal ikke jage vilt (eller tamt strengt tatt) så du bør ha tilgang til åpne og/eller inngjerdede områder som hunden kan få løpe fra seg på. 
    • Ser at det er nesten 6 år siden noen har skrevet her, men jeg prøver likevel:  Har et par spørsmål om whippet som jeg lurer på. 1) Leser her og der at det er veldig lett at de får overflatiske skader på kroppen, pga av full fart under "fri leik". Hvordan er det å kombinere tur  i typisk norsk skog med en løs whippet?  2) Whippet har jo jaktlyst. Er det mange som har erfaring med at naboens katt har fått en ublid skjebne? 3) Når det gjelder jaktlyst; er det helt "på trynet" å sette munnkurv på en whippet som skal få rase fra seg i fritt løp? Bare noen spørsmål fra en som har whippet på lista over "hunder jeg kanskje kunne tenkte med, når den hunden jeg har nå rusler til de evige jaktmarker"...
    • Skal sjekke den sida da jeg får tid.  Når det kommer til aktivisering har det vært lite i det siste, men alle problemene jeg viser til er helt uavhengig av hvor mye aktivisering han har fått i det siste. I hele sommer feks var det 2 5-minutters turer hver dag, en tur på en halvime og 1 til 1,5 time i en hundepark hvor han kunne springe og lukte og utforske, hvor mellom 10 og 40 minutter hver gang ble brukt til agility, rally lydighet og andre øvelser. Det var da altså 6 av 7 dager i uka i månedsvis. Før også har han fått minst en time hver dag pluss trening. Ren hundetrening vi drev med ellers gjorde han mer sliten, men det hjalp som sagt ikke på noen av problemene nevnt over. Ikke på bjeffing, piping, aggresjon eller noe annet. Nå siste måneden har det ikke vært tid til å følge opp det med så mye aktivisering dessverre.  Så selv om det ikke har vært direkte trening så har det ihvertfall vært aktivisering med egentrening fra min side.  Jeg vil tro at hvis noen har tid til mer aktivisering enn dette så kan han nok være en "bedre" hund. Men det krever vel også at noen er i en situasjon hvor dem ofte kan få besøk av noen som er vant med hund.  Sånn som situasjonen er nå har jeg heller ikke mulighet til å følge opp med veldig mye fysisk aktivitet, fordi skaden jeg har begrenser det til at selv 30 minutter lange turer er å strekke ting og selv det er vanskelig noen dager.  Hvis det hadde vært mulig hadde jeg skulle ønske jeg kunne hatt han videre. Jeg vil fort være i en situasjon hvor dette er et problem som ikke vil fungere videre i hverdagen. Utenom det så har jeg først nå egentlig innsett hvor store verdier på eiendommen som har forfalt fordi jeg ikke takler konstant bjeffing hele tiden. Bjeffingen, sånn utenom hørselskaden, tærer enormt mentalt for det føles som om noen skriker konstant. Jeg har forsøkt noen som har han noen helger innimellom og han er roligere der enn han er hos meg, foreldrene mine og flere anre som har passet han. Eller ihvertfall etter første dagen. Jeg har kontakt med oppdretteren, så kan jo høre om det. Han har prøvd litt gjeting, hvor han spredte flokken i alle retninger og kun var opptatt av å jage. Er også en del jaktinnsikt, så ikke sikkert det er noe han fungerer veldig godt med.  Men ja, jeg ser for meg omplassering er vanskelig. Det krever noen som har erfaring med lignende hunder og som i tillegg har mye tålmodighet. Absolutt alt annet enn lyden er noe som fint hadde gått ellers også
    • Her trenger du definitivt hjelp. Jeg vil anbefale å sjekke https://atferdskonsulenter.no/,  det er mange flinke der over store deler av landet. Jeg er på reise og har ikke hatt tid til å lese nøye gjennom, men mitt første spørsmål er hvor mye aktivisering får han på regelmessig basis? Dette høres ut som en gjeterhund med mye kapasitet, og ta tenker jeg at det er en hund som må få brukt seg nok både fysisk og mentalt hver dag. Du beskriver noe hundetrening "som kolliderte med andre ting", og enkelte episoder/tilfeller, men en aktiv gjeterhund trenger jo fort god trening ihvertfall noen dager i uken og litt småtrening til daglig. I tillegg til nok fysisk. Folk jeg kjenner med border collier og andre aktive hunder trener jo gjerne hundesport et par timer to-tre dager på ukedagene, i tillegg til kurs og/eller konkurranser i helgene, samt lange turer enten med sykkel eller løping.  Av måten du skriver på høres det veldig ut som det eneste du ønsker er å slippe å ha hunden. Det vil være en ganske stor jobb å trene bort mye av denne adferden, og jeg tenker det må være en helt fair vurdering om du ønsker å leve med denne jobben. Å ha hund er en livsstil, og en hund med adferdsproblemer legger mange føringer i hverdagen. Jo mindre mulighet du har til å tilrettelegge hverdagen etter hundetreningen, jo lengre tid vil det ta å få bukt med problemene. Dessverre kan det være vanskelig å omplassere en slik hund, men HVIS det i hovedsak er mangel på aktivisering som er utfordringen så kan det være aktuelt for noen som vil ha en arbeidshund med mer kapasitet. Er han prøvd til gjeting? Har du kontakt med oppdretter? Det kan jo være verdt å høre om de vet om noen som kan være aktuell for å ta over hunden. Eventuelt kan du jo ta kontakt med en av adferdskonsultentene på lenken over og få en vurdering av hunden. 
    • God dag. Jeg skriver her fordi jeg trenger råd og tips for en hund som kan beskrives som vanskelig. Selve teksten kommer etter oppsummeringa: Oppsummert: Hund på 5 år. Hunden lager veldig mye lyd i de aller fleste situasjoner. Det er trent på å stoppe dette med ignorering, belønning for å være stille, rolig, det er brukt omvendt lokking , med mer. Ikke fungert. Hunden er aggresiv mot en del ander hunder. Trening og kjemisk kastrering har ikke hjulpet. Hundens adferd ødelegger de fleste aspekter av livet til eier.   Så jeg har en hund som er veldig energisk og med mye lyd. Det er en gjeterhund, hannkjønn, på 5 år. Energisk går fint. En hund som er hyper, vil leke, spretter rundt i sofaer og maser går egentlig helt greit. Det som derimot er et stort, stort problem, er lyd. Først og fremst bjeffing, men også mye piping. Ikke bare har jeg fått hørselskade av det som hvis verre kan gjøre at jeg sliter med å være sosial, dra på butikken, arbeide, med mer, men det går utover meg mentalt og påvirker alle aspekter av livet mitt svært negativt. Adferden går på at det bjeffes for eksempel når biler kjører forbi utenfor huset. Før var det bare en spesifikk nabo som det ble bjeffet mot og det var ingen måte å avverge det på som jeg fikk til selv de få gangene jeg visste bilen ville passere på forhånd. Nå er det de fleste biler. Det varer jo bare 2-3 minutter med intens bjeffing, stramline hvor han kveler seg selv og røsker tak i båndet hvis han står ute. Er han inne prøver jeg å avverge det, men han vet lenge før meg at en bil er på vei forbi og det er omtrent umulig å reagere fort nok. Men det er trent på at han var ros og belønning for å være stille når noen kjører forbi, når han bjeffer brukes det innkalling og han får ros og belønning for å komme til meg og for å være stille. Det virker til å ha null effekt utenom de gangene han reagerer. Andre ting som gir bjeffing ute er hvis jeg driver med arbeid utenfor rekkevidde for båndet hans. Han kan bjeffe i timevis uten stopp. Det skjer ikke alltid at det er timevis, men det alltid en del bjeffing og det varer alltid minst 10 minutter. Han kan fint ligge å se på og følge med, men det er sjeldent han gjør det uten at jeg blander meg inn. Han bjeffer også da mye mer mot naboen, hvis hunden der er i hagen, selv om han ikke ser den hunden, hvis jeg er ute. Hvis han ligger rolig og får ros for det vil det alltid, hver eneste gang, føre til at han bjeffer kontinuerlig etterpå. Jeg må dessverre si at den eneste måten jeg får han til å være stille, etter årevis med trening på at han får ros og belønning for å ligge stille å følge med, er å fysisk ta tak i han. Løfte han opp, eller legge han i bakken er eneste muligheten. Alternativet mitt eller ser å låse han i bilen mens jeg holder på ute. Selv om jeg ikke har naboer tett på, så forstyrrer det langt unna. Jeg har sett folk som jeg vet bor mange hundre meter unna kjøre forbi og snu hos naboen og tilbake igjen, som der ser ut som bare ville sjekke hvorfor det er så mye lyd her og om en hund står alene i en hundegård eller lignende. Så dette her plager folk som bor minst 400 meter unna. Hvis jeg skal gjøre ting ute, så vil jeg ikke låse hunden i bilen i 8 timer i strekk. Dette her har over de siste årene gjort at jeg på generell basis har gjort veldig lite ting ute. Annslagsvis har jeg ting jeg lett kunne ha fikset ute for et år siden, som har blitt verre og nå vil koste meg mye mer tid, energi og penger å fikse. Verdier for sikkert 50 000 er da ødelagt over at jeg verger meg mot å bevege meg ut for å gjøre ting. Så til dette punktet: Hva kan man gjøre? Jeg har i årevis prøvd å forsterke positiv adferd med å belønne og rose da han er rolig, men hver eneste gang det har blitt gjort i alle år, har det ført til bjeffing. Nå orker jeg ikke gjøre det da han er stille, så han får ikke ros for det, fordi da må jeg fysisk ta tak i han for at lyden skal gi seg. Det neste er jo å være hjemme alene. Han klarer seg helt greit med å være hjemme alene hvis jeg drar tidlig. Men det må være før 8, ellers blir det enormt leven som jeg ikke tror gir seg med det første. Før det er et par bjeff så ok. Det virker da heller ikke som han bjeffer like mye på alt som skjer utenfor huset, men det er nok en del på noe da også. I fjor, etter at han ikke hadde vært så mye alene på 3 måneder, fikk han det for seg at han skulle bjeffe da jeg kom hjem. Jeg har aldri gått inn da han har bjeffet. Det tok to uker før han roet seg og et par måneder før han nå igjen nesten ikke bjeffer da jeg kommer hjem. Første to dagene satt jeg og ventet i bilen i over tre timer før han ikke bjeffet mer. Nå bjeffer han kun da jeg først er ved dørhåndtaket. Dette er noe jeg synes er helt greit. Men den opptreningen igjen for at den bjeffinga skulle gi seg var ekstremt demotiverende. Jeg måtte avlyse alle andre planer for dagene og ofte gjorde det at jeg heller ikke hadde tid til å gå tur med hunden, fordi hele kvelden var borte. Reiser jeg bort senere på dagen og kvelden er det ekstremt slitsomt. Jeg får en hund som er hyper, bjeffer i et sett og som er stresset resten av dagen. Det virker da også som han bjeffer ekstremt mye på alt som skjer utenfor huset mens jeg er borte. Da han var valp trente jeg på å være ute i korte turer og kom inn igjen da han ga seg med å bjeffe. Jeg utvidet det gradvis, men det tok langt tid før han ga seg med å bjeffe. Før jeg til slutt bare måtte «hoppe i det» og la han være hjemme alene, så kom vi aldri under 10 minutter med bjeffing.  Samme hvor mye mental trening som var gjort føre eller hvor lange turer som var gått. Så hva kan jeg gjøre her?  Hvilke andre tiltak er det? Neste punk er lyd innendørs. Han bjeffer ikke så mye inne, «sånn egentlig». Det er når det går forbi noen med hund, med søpledunker og på de fleste biler. Før var det som sagt bare en bil, men nå er det så å si alle. Til gjengjeld bjeffer han ikke like lenge inne som han gjør ute, men lyden er veldig, veldig høy. Det er trent på å avverge situasjoner med innkalling, holde oppmerksomheten borte fra det utenfor, hundetrening og generelt belønning når han er stille. Jeg har for lengst gitt opp muligheten for at han forholder seg rolig og ikke springer til vinduet for å følge med. Dette er samme problemene som ute, sånn generelt. Hovedproblemet, sånn generelt, er jo når det er besøk. Det her gjør at jeg nesten aldri drar på besøk til noen og så å si aldri har besøk eller inviterer folk hit. Det er få som takler å være hos meg, eller som takler å ha han i huset. Det betyr at i praksis må jeg sette han i bilen for seg selv de fleste ganger noen er på besøk. Det varierer fra dag til dag, person til person, men det er ekstremt slitsomt i til og med de beste tilfellene. Når noen kommer er det enormt med bjeffing og noen ganger også hopping. Det er trent på at han ikke får oppmerksomhet av de som kommer på besøk eller meg når han hopper, men hvis jeg ikke gir alle som kommer på besøk hit hørselvern før dem kommer inn døra, er det umulig å ignorere bjeffingen. Personer med apple watch får beskjed om at miljøet dem er vil gi varig hørselskade ganske kjapt etter dem kommer hit. Det er da trent på å ignorere han, så godt det lar seg gjøre, men det er umulig. Han kan som sagt bjeffe timevis på egenhånd hvis det ikke blir tatt tak i. Ingen jeg kjenner er villig til å stå i gangen min i timevis for å vente på at en hund gir seg med å bjeffe. Når man sitter og prater senere, da første runde har roet seg litt, bjeffer han hele tiden når det snakkes. Han har mye lettere for å være stille hvis ingen snakker. Han krever konstant oppmerksomhet og hvis ikke folk tar på han, leker med han, eller bruker kommandoer som han får noe for, så vil det være konstant lyd. Det er trent på at han skal ligge stille, uten å bjeffe, eller bare sitte rolig. Det funker helt til han får ei belønning eller helt til han føler det har gått for langt tid uten belønning. Han blir roligere etterhvert med besøk, men det tar timevis. Fort en 2 til 3 timer, noen ganger lengre. Jeg hadde flere på besøk her for en stund siden. Da hadde jeg før på dagen gått over en time med han, vært 1,5 timer i en hundepark vi hadde leid så han kunne springe fritt og drevet en halvtime med mental trening. Han begynte å bli rolig 4 timer etter at gjestene kom. Ikke har jeg tid til å bruk så mye tid hver gang jeg skal ha gjester over, men likevel er han ikke rolig før de fleste besøk er ferdig. Han har ikke blitt noe bedre på dette i det hele tatt. Jeg får også alt for sjeldent besøk til at det kan trenes på ofte og jeg har ingen måte å gjøre så jeg kan få besøk veldig ofte heller. En av grunnene til det er jo at det er umulig å snakke sammen eller på noen måte ha det normalt sosialt med noen hvis man også skal trene på dette. Dette medfører også store problemer med hundepass også, hvor da foreldrene mine generelt ikke orker bråket. Dem kan ikke ha besøk, det er lyd hver gang noen er ute og noen inne. Du kan ikke reise på butikken uten at den som er igjen hjemme omtrent mister hørselen. Det er blitt så dem ofte både gir kos, oppmerksomhet og belønninger når han bjeffer, fordi dem klarer ikke lengre lyden. Det forsterker jo så klart bare adferden, men alternativet for dem er å låse han ute i bilen mesteparten av døgnet. Alternativet for meg er at jeg aldri får møtt venner hvis jeg ikke har noen muligheter til hundepass. Hva og hvordan skulle man trent på det her? Hva kan man gjøre? For å gjøre lista enda lengre er det også et problem med aggresjon mot andre hannhunder, og i tillegg noen tisper. Forsøkte nå kjemisk kastrering for å se på effekten av det og det hjalp ingenting. Ikke på noen av punktene over og heller ikke på dette. Det virker faktisk som aggresjonen, spesielt mot noen tisper og visse hundetyper har blitt verre. Vi var en del i offentlige hundeparker da han var valp. Det gikk veldig bra veldig lenge, men det var noen krangler som han ble tatt i. I tillegg har det vært flere, da spesielt småhunder, som har gått rett til angrep på han. Senest i fjor vinter var den som sprang løs og kastet seg rett i strupen på han. Han har også blitt angrepet av en aggresiv labrador to ganger, men merkelig nok er ikke dette hundetypen han reagerer mest på. Han er også veldig dominant, noe som også gjør ting utfordrende for andre som også er det. Han deler ikke på godbiter eller leker med egentlig noen andre hunder, annet enn kanskje to. Her har jeg trent med omvendt lokking, avbryte blikkontakt, holde oppmerksomheten hans på kommandoer og oppgaver, belønne for å ignorere og andre ting. Det virker til å ha hatt minimal effekt på adferden. Det gjør at det veldig få andre hunder jeg tørr å slippe han til. Her også lurer jeg på hva man kunne ha gjort for å forbedre dette? Det her er det desidert minste problemet, men det er heller ikke særlig positiv opplevelse for meg, andre hundeeiere eller de som vil passe han. Så er det effekten på meg da. Det her er ikke lett. Jeg har jobba mye med det i perioder, men nå er dette bare ting jeg finner meg i. Jeg har ikke energi, spesielt mentalt, til å forholde meg til det. Bjeffingen får meg som oftest sint og frustrert. Det kreves energi for å bare holde igjen når det bjeffes på det meste fra å fysisk slå, sparke og kaste hunden i veggen. Spesielt da fysisk bli holdt fast , bli skreket til ol er de eneste tingene som stopper adferden, annet enn tid. Jeg har ikke nerver igjen til å la det holde på og ikke energi igjen til å fikse det. Man må takke nei til en del sosialt, fordi det er vanskelig med hundepass og hunden sliter med å være alene på kveldstid. Det gjør at man blir invitert med på mindre ting og det sosiale nettverket minker. Drev på med noe med hundetrening, men det kræsjet med andre ting jeg prøvde på med trening og sosialt. I tillegg er hørselskaden sånn at slike miljøer, i hvert fall regelmessig, kan bli veldig slitsomt. Jeg har da heller ikke ofte besøk og det er så klart mer sjeldent pågrunn av alt bråket og styret. Bare det å dra på besøk hos noen betyr at hunden må være låst i bilen fordi lyden og energien blir alt for mye ellers. Jeg kan heller ikke generelt være med andre hundeeiere, fordi det er en større sjanse for at han reagerer negativt enn positivt på andre hunder. Av alle mine beste dager siste årene er alle uten hund. Har jeg en dårlig dag har den aldri blitt bedre, bare lik eller dårligere. Har jeg en god dag blir det aldri bedre, bare på det beste lik, men alt for ofte dratt ned til en middels eller dårlig dag. En middels dag er de eneste som innimellom blir bittelitt bedre, men alt for ofte blir også disse dagene dårligere. Det pipes også mye til tider, og det og bjeffingen har fått meg innimellom låst innpå badet for meg selv for å komme meg unna. Jeg kjenner at hele meg krymper sammen, hvor jeg nærmest søker en fosterposisjon og hvor jeg blir sittende å glane på ingenting på telefon, på noen dumme mobilspill eller lignende. Hjernen min «kortslutter» og jeg får bare ikke til å fungere ordentlig. Det går utover husarbeid, hunden så klart, og andre obligasjoner jeg har. Ikke minst tar det bort tid fra faktisk avslapping og restaurering, fordi jeg kjenner kropper er superstressa og jeg får ikke til å sette på en film eller gjøre noe som slapper meg av. Jeg har gått i lengre perioder med et stress som noen ganger presser i brystet, eller gir meg hodevondt nok til at jeg bare vil legge meg i et mørkt rom alene resten av dagen. Akkurat nå har jeg det siste året også hatt et problem med et bein som forhindrer meg fra å gå lengre turer uten å ta medisiner. Sånn som det ser ut nå vet jeg ikke om det vil bedre seg og det er ikke funnet noen reel årsak til problemet. Det gjør jo også at man må være mer kreativ på å få ut energi fra hunden, men at det også da generelt er vanskelig å gi det som trengs. I tillegg flyttes det til enten ei leilighet eller rekkehus pga jobb og den lyden vil ikke kunne fungere i noen av delene.   Så det her er det hele. Bare mer enn 3 hele A4 sider med tekst. Jeg har tenkt til å kontakte noen hundeinstruktører for å sjekke hva man kan gjøre noe med. Siste to dagene nå har han ikke vært så ille, så man glemmer fort hvordan det er på det verste. Jeg kunne også skrevet mye mer, men det her er alt for langt fra før.  Alle tips for hva man kan gjøre tas gjerne i mot, men jeg tror jeg må se på en løsning med omplassering, hvis mulig. Samme hvor glad man er i dyret, så tror jeg ikke jeg klarer mer. Spesielt da ikke mine foreldre orker å være hundepasser særlig mer og jeg også skal flytte.
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...