Gå til innhold
Hundesonen.no

"Hvor mye er din hund verdt for deg " - spørsmålet


Strøssel
 Share

Recommended Posts

De betyr veldig mye, men spesielt Cita. Hun hadde jeg aldri klart å kvitte meg med, men jeg kunne kanskje til nøds ha omplassert henne til mine foreldrene om det absolutt ikke var noen annen løsning, og jeg for eksempel fikk et barn som var svært allergisk. Å selge hundene mine for penger hadde jeg aldri gjort.

Om samboeren plutselig hadde forlanget at hundene skulle bort, så hadde ikke han vært riktig mann for meg, ettersom han vet hvor mye de betyr for meg.

  • Like 2
Lenke til kommentar
Del på andre sider

  • Svar 68
  • Created
  • Siste svar

Top Posters In This Topic

Top Posters In This Topic

Popular Posts

Det er jo et spørsmål som er umulig å svare på. I forhold til hva liksom? Men jeg kan jo si noe med tanke på det som allerede er sagt. Hunden min betyr veldig mye, den er en del av familien og bl

For meg er hundene mine både familiemedlemmer og venner. De står først i livet mitt. Og jeg velter om på store deler av livet mitt for dem, som å stå uten noe sikkert sted å bo pga allergien til den e

42! Og ha alltid et håndkle!

Men 2ne, er det virkelig noen i denne tråden som har skrevet at "hund og menneske er BOKSTAVELIG TALT likt for meg"? Gidder du å quote de, i så fall?

Virker som du har misforstått ganske substansielt her, for å si at "menneske og hund er det samme for meg" refererer til individets verdi, verdien man skaper for et individ i sitt hode. For meg er et individ et individ, det går på kryss av art, rase, fysiologisk sammensetning. Det er derfor jeg blir fysisk kvalm når jeg ser scener fra sirkus, pelsdyrfarmer, forsøkslaboratoriumer og andre former for dyreplageri - for det er som å se noen gjøre det samme med et menneske. Et levende individ er sidestilt for meg - endog har jeg nok en klar preferanse for dyr framfor mennesker. Som jeg pleide å si på ungdomsskolen - dere engasjerer dere i røde kors og amnesty, har ingen ting i mot det, men JEG engasjerer meg i dyre og miljøvern :) Det er flere mennesker på verdensbasis som engasjerer seg i menneskerettighet og vern, så jeg har ikke dårlig samvittighet for at "de ikke har meg" (jeg støtter allikevel opp om f.eks kreftforskning, medisinsk forskning på andre sykdommer, støtter gjerne sykehus som samler inn penger til barnekreftavd. osv, men det blir jo en annen sak igjen).

Ingen sier at dyr og menneske er "det samme" rent bokstavelig, men i det omådet i hjernen hvor hver og en av oss danner oss et verdi-bilde av verden, der sitter dyr og mennesker og har "samme rett", hvor jeg kanskje har "fokuset" mitt mer på dyr enn mennesker. Jeg ser mer mot dyrenes verdi, kan en vel si, uten at det betyr jeg ikke bryr meg om menneskeverd. De er jo - som sagt - like mye verdt. Men FOKUSET, viljen, engasjementet, motivasjonen - det går nok mot dyresiden.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Hundene er alt for meg og ingen kommer noen gang til å gå forran hundene(kanskje barn en gang i tiden). De er et familiemedlem og jeg gjør alt jeg kan for at de skal ha det bra. Hundene kommer først uansett hva og det er en selvfølge for meg. Jeg hadde aldri solgt hundene mine uansett. Det skal heller aldri stå på pengene om jeg kan fikse de etter skade el. så derfor er de forsikret så godt de bare kan forsikres og jeg har et kredittkort på 50.000kr som aldri har vært i bruk men ligger her i tilfelle noe skjer med dem som kommer til å koster utrolig mye. Heldig er jeg også som har en pappa som lett overfører det jeg trenger hvis det skal skje noe. På den andre siden så er jeg også så glad i de at jeg ikke vil at de skal ha det vondt så den dagen de er så syke at de har regelmessig vondt så avlives de, skader de seg og de ikke kan fikses til å bli 100% frisk så ja da tar jeg de også. Den dagen jeg må begrense mine egne hunder pga. skader, slitasje el. så får de også gå over regnbuebroen. Men de skal få bli gamle, de skal få sove mer, klare mine, blir trege osv. og samtidig så skal jeg gi de alt jeg kan for at de siste årene skal bli bra. :)

ja jeg er helt håpløst glad i hundene mine jeg

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg hadde et spennende og rikt liv før jeg fikk hund, og jeg er et tilsvarende rikt og spennende liv nå, bare med enda ett aspekt, nemlig hundemiljøet, alle rasene og ikke minst de to fantastiske sirkusjentene mine. Jeg føler meg veldig heldig, og føler på en følelse av lykke og tilfredshet hver eneste dag, sjøl om en del eksterne faktorer er langt fra optimale.

Samtidig veit jeg at det er helt greit for meg å ikke ha hund på et eller annet tidspunkt, fordi hundene mine er krydder i en ellers bra hverdag, og slett ikke hele livet mitt. Jeg synes det å henge med bare hundemennesker og prate trening, atferd eller "sladre" er svært lite stimulerende når eneste fellesnevner er hundeholdet. At jeg har fått mange nære og gode venner gjennom hundemiljøet, ser jeg på som en bonus, men det er ikke der identitetsmarkørene mine ligger. Dermed vil aldri hundene mine være umistelige fordi livet mitt ville falle i grus dersom jeg ikke hadde dem, men jeg står støtt ved siden av Aiko og Imouto med hjertet i hånda hver eneste dag jeg er så heldig å dele med dem.

Om det dukker opp noen som kan ta bedre vare på dem enn jeg føler meg i stand til og de ønsker å dele livet sitt med dem, er jeg faktisk også villig til å vurdere det. Om en jeger med masse kjærlighet i blikket forelsker seg i Imouto, møter meg i mine tanker om hundehold og ønsker å leve med henne på en hytte i skogen og la henne få bruke seg til det hun elsker aller mest, så ser jeg det nærmest som min plikt å la henne få leve det livet hun burde. Med Aiko er det litt annerledes, fordi hun er handicappa, en håndfull og rett og slett en helt unik hund. Men enn så lenge føler jeg at de ikke kunne havna hos noen andre som ser dem sånn jeg gjør, elsker dem med hver fiber av kroppen sin sånn jeg gjør og som tar dem for akkurat dem de er på samme måte, så jeg regner ikke med at de flytter med det første. :ahappy:

Når det gjelder parforhold er det helt avgjørende for meg at den jeg velger å gi mest av meg sjøl til også setter pris på hundene mine. Å høre fine mannen hviske til Aiko at han elsker henne mens de ligger i skje på stuegulvet og koser, får tårene til å piple hos meg hver gang. :heart:

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

*klippe*

Mennesker og hund er ikke det samme, ikke engang for folk som foretrekker hunder fremfor mennesker.

*klippe*

Men er det noen her som har sagt det? Er vel ikke en eneste av oss "hunde-foretrekkerne" som har sagt at mennesker og hund er det samme?

Jeg anser mine hunder som en del av min familie, men jeg behandler de ikke som mennesker eller forventer ikke menneskelige reaksjoner fra dem. Selvsagt er det forskjell på hund og menneske, men det må likevel være lov å si at en mener hunden har like stor verdi for en selv som et menneske har...?

Endret av JailyTina
  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Hvor mye er din høyre hånd verdt for deg? (er vel noe alla det jeg ville svart - har dog ikke fått det spørsmålet før)

Men for meg er hunden en hund. Kjempeglad i den og derre der, men hadde sambo blitt allergisk, så er det selvfølgelig hunden som måtte ha dratt, hvis en av de måtte gjort det.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Tror aldri, ever, jeg har fått det spørsmålet annet enn i slike diskusjoner.

Hundene mine betyr selvsagt mye for meg. Veldig mye. Men jeg har mistet den hunden jeg ville gjort alt for, alt var ikke nok.

Hvor kynisk det enn høres ut, så kommer hundene etter mannen nå, og barnet som er på vei. Bonden kommer aldri til å stille et ultimatum om hunder eller han, ikke med vilje, men ting kan endre seg.

Jeg kommer alltid til å ville ha hund i livet mitt, så langt det er gjennomførbart. Men det betyr ikke lenger alt.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Ja hundene står ekstremt høyt hos meg. Jeg kan ikke se for meg et liv uten dem. Men samboer er på toppen! Hun er virkelig kvinnen i mitt liv. Jeg kan ikke se for meg resten av mitt liv uten henne :no: . Så hvis hun plutselig ikke kunne ha hundene pga sykdom, ja så måtte hundene gått altså. Hundene lever i femten år om jeg er heldig. Samboer håper jeg å bli gammel med. Nærmeste familie også (mor, far, søsken, tantebarn, svigermor og svigerinne) egentlig, såfremt de ikke kommer med hundene eller meg, da ryker personen. Hundene er hele hverdagen min, men uten familie og samboer så er ikke livet interessant lenger. Jeg hadde strukket meg ekstremt langt for å få det til å fungere.Bikkjekreka er jo gullene mine :wub:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Mine hunder er ikke verdt å så mye i kroner og ører om noen ville kjøpe de. Markedsverdien på en 12 år gammel fuglehund og en 5 år fuglehund uten jaktpremie er ikke stort mer enn valpeprisen (altså 10-13.000 for Amigo og 0kr for Toya)

Hadde Amigo vært yngre hadde verdien hans kanskje vært mer, siden han var (er) en lovende hund.

Men jeg ville aldri solgt de.

For meg er de verdt utrolig mye, men det skulle da bare mangle siden de er mine hunder og naturligvis er jeg kjempe glad i de.

Jeg kan ikke prissette hundene mine i kroner og ører, da de for meg er verdt mye mer. De er super vofsene mine.

Når det gjelder samboer så har han også to hunder og vi deler sammen lidenskap/hobby. Så vi vil begge naturlignok ha hunder.

Om evt barn skulle blitt allergisk, så har man ikke så mye valg enn å prøve å tilrettelegge og evt omplassere.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg hadde et spennende og rikt liv før jeg fikk hund, og jeg er et tilsvarende rikt og spennende liv nå, bare med enda ett aspekt, nemlig hundemiljøet, alle rasene og ikke minst de to fantastiske sirkusjentene mine. Jeg føler meg veldig heldig, og føler på en følelse av lykke og tilfredshet hver eneste dag, sjøl om en del eksterne faktorer er langt fra optimale.

Samtidig veit jeg at det er helt greit for meg å ikke ha hund på et eller annet tidspunkt, fordi hundene mine er krydder i en ellers bra hverdag, og slett ikke hele livet mitt. Jeg synes det å henge med bare hundemennesker og prate trening, atferd eller "sladre" er svært lite stimulerende når eneste fellesnevner er hundeholdet. At jeg har fått mange nære og gode venner gjennom hundemiljøet, ser jeg på som en bonus, men det er ikke der identitetsmarkørene mine ligger. Dermed vil aldri hundene mine være umistelige fordi livet mitt ville falle i grus dersom jeg ikke hadde dem, men jeg står støtt ved siden av Aiko og Imouto med hjertet i hånda hver eneste dag jeg er så heldig å dele med dem.

Om det dukker opp noen som kan ta bedre vare på dem enn jeg føler meg i stand til og de ønsker å dele livet sitt med dem, er jeg faktisk også villig til å vurdere det. Om en jeger med masse kjærlighet i blikket forelsker seg i Imouto, møter meg i mine tanker om hundehold og ønsker å leve med henne på en hytte i skogen og la henne få bruke seg til det hun elsker aller mest, så ser jeg det nærmest som min plikt å la henne få leve det livet hun burde. Med Aiko er det litt annerledes, fordi hun er handicappa, en håndfull og rett og slett en helt unik hund. Men enn så lenge føler jeg at de ikke kunne havna hos noen andre som ser dem sånn jeg gjør, elsker dem med hver fiber av kroppen sin sånn jeg gjør og som tar dem for akkurat dem de er på samme måte, så jeg regner ikke med at de flytter med det første. :ahappy:

Når det gjelder parforhold er det helt avgjørende for meg at den jeg velger å gi mest av meg sjøl til også setter pris på hundene mine. Å høre fine mannen hviske til Aiko at han elsker henne mens de ligger i skje på stuegulvet og koser, får tårene til å piple hos meg hver gang. :heart:

Du får sagt det! Seriøst.. Takk! :)

What she said!

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Hvor kynisk det enn høres ut, så kommer hundene etter mannen nå, og barnet som er på vei.

Kynisk? Det er vel heller det motsatte som ville vært kynisk. Denne prioriteringen er bare fornuftig.
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Casper er familie, så det går ikke an å sette noen pris på ham... den klumpen er best i verden, han har vært med meg på så mye, gjennom all flytting og surring i begynnelsen av voksenlivet, så det er klart han betyr uendelig mye for meg, han har vært det eneste konstante gjennom snart 5 år, faktisk. Jeg har bodd mange steder, i flere byer, studert og sluttet på forskjellige ting, aldri hatt "ro", men Casper, han har alltid vært der. Hadde noen tilbudt meg 10 millioner for ham hadde svaret vært blankt nei.

  • Like 4
Lenke til kommentar
Del på andre sider

For meg er hundene mine både familiemedlemmer og venner. De står først i livet mitt. Og jeg velter om på store deler av livet mitt for dem, som å stå uten noe sikkert sted å bo pga allergien til den ene (og jaktlysta til den andre. :P ).

Erfaringsmessig så er svært få venner der for en gjennom tykt og tynt. Det er hundene. De har jo strengt tatt ikke noe valg, siden jeg bestemmer om de skal bo her eller ikke, men de er like glad i en om man har dårlig råd, et fint sted å bo, en fin jobb eller har en dårlig dag.

Nå er ikke barn et alternativ for meg, siden jeg ikke kan få egne barn, og da slipper å bli far ved et uhell. Så at de skal bli allergiske er jo ikke noe problem. En samboer/kjæreste som setter ulitmatumet "meg eller hundene" ryker ut.... Klarer de ikke å akseptere mine interesser, så ser jeg ikke noe behov for å ha noe felles liv rett og slett. :)

  • Like 5
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Tja. Jeg har vært blakk i så mange år nå jeg, at om noen kom og sa de ville gi en mill for ei 5 år gammel sjuk bikkje, så tror jeg faktisk at jeg hadde solgt henne. Forutsetter selvsagt at vedkommende egner seg som hundeeier og ikke har noen skumle planer for henne. Man blir kanskje litt mer kynisk når man stadig lever i fattigland.

Jeg har stort sett vært blakk hele mitt liv. Nå har jeg bare meg selv og forsørge (utenom dyrene), men lell. Hadde jeg kvittet meg med hundene, hadde jeg nesten kunnet kalle meg rik, for de sluker penger. En gang gjorde jeg nettopp dette - solgte en hund (en som var verdt noe), for og få råd til husleie. Biggest mistake of my life. Men nå har jeg ikke barn, jeg hadde nok kunnet tenke annerledes om jeg solgte en hund for å gjøre hverdagen bedre for mitt barn, nettopp fordi det hadde kommet først. Men dårlig økonomi hadde jeg valgt fremfor å kvitte meg med en av mine beste venner pr dd.

Når det kommer til dette og sammenligne mennesker og hunder. Som sagt, hundene kommer definitivt etter i rekken av de menneskene jeg bryr meg om. Nå har jeg ikke barn, og om jeg skulle få det så hadde nok barnet kommet før, ja. Akkurat som familien kommer før hundene, for ikke og snakke om mine nærmeste venner. Men en mann hadde ikke kommet foran hundene. Og jeg må bare si, sorry, er man en av de kjipingene jeg også har en tendens til og snuble over, så kommer man ikke før hundene. Heller ikke om det sto om liv.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Men 2ne, er det virkelig noen i denne tråden som har skrevet at "hund og menneske er BOKSTAVELIG TALT likt for meg"? Gidder du å quote de, i så fall?

Virker som du har misforstått ganske substansielt her, for å si at "menneske og hund er det samme for meg" refererer til individets verdi, verdien man skaper for et individ i sitt hode. For meg er et individ et individ, det går på kryss av art, rase, fysiologisk sammensetning. Det er derfor jeg blir fysisk kvalm når jeg ser scener fra sirkus, pelsdyrfarmer, forsøkslaboratoriumer og andre former for dyreplageri - for det er som å se noen gjøre det samme med et menneske. Et levende individ er sidestilt for meg - endog har jeg nok en klar preferanse for dyr framfor mennesker. Som jeg pleide å si på ungdomsskolen - dere engasjerer dere i røde kors og amnesty, har ingen ting i mot det, men JEG engasjerer meg i dyre og miljøvern :) Det er flere mennesker på verdensbasis som engasjerer seg i menneskerettighet og vern, så jeg har ikke dårlig samvittighet for at "de ikke har meg" (jeg støtter allikevel opp om f.eks kreftforskning, medisinsk forskning på andre sykdommer, støtter gjerne sykehus som samler inn penger til barnekreftavd. osv, men det blir jo en annen sak igjen).

Ingen sier at dyr og menneske er "det samme" rent bokstavelig, men i det omådet i hjernen hvor hver og en av oss danner oss et verdi-bilde av verden, der sitter dyr og mennesker og har "samme rett", hvor jeg kanskje har "fokuset" mitt mer på dyr enn mennesker. Jeg ser mer mot dyrenes verdi, kan en vel si, uten at det betyr jeg ikke bryr meg om menneskeverd. De er jo - som sagt - like mye verdt. Men FOKUSET, viljen, engasjementet, motivasjonen - det går nok mot dyresiden.

Selvsagt misforstår jeg når folk sier at hundene deres er familie, og at de bryr seg mer om hundene sine enn folk.

Jeg hadde det samme fokuset som du hadde, forøvrig. Uten at jeg helt skjønner hva det har med saken å gjøre.

Men er det noen her som har sagt det? Er vel ikke en eneste av oss "hunde-foretrekkerne" som har sagt at mennesker og hund er det samme?

Jeg anser mine hunder som en del av min familie, men jeg behandler de ikke som mennesker eller forventer ikke menneskelige reaksjoner fra dem. Selvsagt er det forskjell på hund og menneske, men det må likevel være lov å si at en mener hunden har like stor verdi for en selv som et menneske har...?

For all del. Og jeg må ha lov til å si at jeg er uenig.

Jeg har stort sett vært blakk hele mitt liv. Nå har jeg bare meg selv og forsørge (utenom dyrene), men lell. Hadde jeg kvittet meg med hundene, hadde jeg nesten kunnet kalle meg rik, for de sluker penger. En gang gjorde jeg nettopp dette - solgte en hund (en som var verdt noe), for og få råd til husleie. Biggest mistake of my life. Men nå har jeg ikke barn, jeg hadde nok kunnet tenke annerledes om jeg solgte en hund for å gjøre hverdagen bedre for mitt barn, nettopp fordi det hadde kommet først. Men dårlig økonomi hadde jeg valgt fremfor å kvitte meg med en av mine beste venner pr dd.

Når det kommer til dette og sammenligne mennesker og hunder. Som sagt, hundene kommer definitivt etter i rekken av de menneskene jeg bryr meg om. Nå har jeg ikke barn, og om jeg skulle få det så hadde nok barnet kommet før, ja. Akkurat som familien kommer før hundene, for ikke og snakke om mine nærmeste venner. Men en mann hadde ikke kommet foran hundene. Og jeg må bare si, sorry, er man en av de kjipingene jeg også har en tendens til og snuble over, så kommer man ikke før hundene. Heller ikke om det sto om liv.

Mine barn har måtte leve i alle år med at min hobby/livsstil har kostet mye av en allerede slunken pengebeholdning.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Guest Jonna

Jeg tror faktisk ikke jeg er "ubetalelig", men det vil komme veldig ann på kjøper dens verdier/etikk o.l. rett og slett. Og garantier på enkelte punkter. Hva prisen er? Det er faktisk umulig å si.

Nå er ikke barn annet enn en teori for meg, men jeg hadde nok strekt meg langt i forsøk på i tilpasse. Men ikke så langt at det hadde gått utover barnet (selv om den grensen også er utflytene og bare en teori)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

En 5 år gammel hund er ikke gammel.

Jeg planlegger valper på yngstetispa her til neste år, er det rart om jeg selger alle bortsett fra en av de valpene? Eller er de ikke "familie", de valpene? Hvis jeg blir sittende igjen med en valp i et halvt år, kan jeg ikke selge valpen, for da er den "familie"? Disse valpene vil forøvrig bli solgt for mindre enn 40.000 kr.

---

Mennesker og hund er ikke det samme, ikke engang for folk som foretrekker hunder fremfor mennesker.

Det ville f.eks ikke falt meg inn å kastrere de pubertale tenåringene mine, selv om de sannsynligvis fikk et bedre liv uten hormoner (og hvis man ikke tror at hormoner er et problem hos mennesker, så nevner jeg bare PMS og endometriose, f.eks. Man kastrerer seg heller ikke for å unngå celleforandringer/livmorhalskreft, og til tross for at man veit at risikoen for f.eks kreft øker ved bruk av p-piller, så bruker vi det fremfor å avstå fra sex eller kastrere oss). En testosteronbefengt gutt/mann blir heller ikke kastrert. Hundene våre derimot, kan knapt komme i pubertet før vi begynner å vurdere om de egentlig trenger forplantningsorganer.

Jeg veit at jeg en dag må beslutte at nok er nok for mine hunder. Det er en beslutning vi veit vi må ta når vi velger å ha de i livene våre. Jeg håper at jeg slipper å avgjøre noe sånt for familie eller venner - og særlig barna mine, det er ikke meningen at man som forelder skal overleve barna sine, det er meningen som hundeeier å overleve hunden sin.

Jeg antar at den dagen mine barn skal forplante seg, så har jeg fint lite jeg skulle sagt om deres avlspartner. Mine hunder derimot, har ingenting de skulle sagt om sine avlspartnere. Det ville ikke falt meg inn å ta med barna mine på show for å få bedømt hvor vakre de er i forhold til en standard, eller måle mentale egenskaper for å avgjøre om de fikk lov å avle eller ikke.

Å selge et menneske er ulovlig. Hundehold er bygget opp rundt kjøp og salg.

Skulle familien eller vennene mine utvikle atferdsproblemer og bli aggressive eller svært engstelige, så hverken kan eller vil jeg avlive de, selv om det muligens hadde vært best for de å få slippe. En hund derimot..

Det er flust av forskjeller på hund og menneske. Heldigvis.

Du tok ikke poenget mitt. Hvilket ikke er at det er forskjell på hund og menneske - hvilket det er slik jeg ser det. Men du var veldig påståelig vedr ditt argument om penger, en mill, om noen hadde tilbudt DET. Og det er en så hypotetisk sum at den blir uinteressant som overbevisende argument for noe som helst.

Så MITT poeng var: hvis du har en hund du er veldig knyttet til, ikke gammel, mulig ganske så lovende, hvor går da grensen for å SELGE den? (Ikke avliving osv som er en helt annen diskusjon - jeg avliver ikke friske hunder, like lite som jeg selger hunder jeg emosjonelt er veldig knyttet til med mindre jeg MÅ, av hensyn til barna mine. Og heller ikke salg av valper man produserer i et oppdrett - som er forutsetningen for å kunne drive med oppdrett).

Prisen på 40 000 kom opp fordi det er en mer realistisk pris man kan forvente å få for en hund...

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Kynisk? Det er vel heller det motsatte som ville vært kynisk. Denne prioriteringen er bare fornuftig.

Fordi jeg har vært der at hundene var alt, dvs et barn hadde nok kommet foran uansett, men aldri hatt en mann jeg med hånden på hjerte kan si at garantert kommer foran hundene før. Men er vel mer fornuftig utvikling og naturlig, enn kynisk.

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

En samboer/kjæreste som setter ulitmatumet "meg eller hundene" ryker ut.... Klarer de ikke å akseptere mine interesser, så ser jeg ikke noe behov for å ha noe felles liv rett og slett. :)

Det virker som folk ser for seg dette scenarioet om det skulle bli et dilemma mellom partner eller hund, men det er jo nødvendigvis slik. Folk kan bli syke av å bo sammen med hund f.eks, så syke at det ikke fungerer i lengden. Eller, som man ser av denne tråden så er folk veldig knyttet til hundene sine. Jeg kan se for meg at det kan gå så langt at hunden får unaturlig og usunn stor plass, at det går direkte utover forholdet og en partners behov ikke blir dekket. (Uten at jeg tror det gjelder for noen på sonen!) Så har vi økonomiske belastinger, om det plutselig blir snakk om så store summer at begge må leve med konsekvensen over lang tid, da er det jo avgjørelser man bør ta i fellesskap når man er etablert med partner.

Det var tre omstendigheter hvor et ultimatum kan være helt legitimt tenker jeg.

Angående hvor mye jeg hadde solgt hunden min for, så står jeg fortsatt på mitt, nemlig 42. :P

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Du tok ikke poenget mitt. Hvilket ikke er at det er forskjell på hund og menneske - hvilket det er slik jeg ser det. Men du var veldig påståelig vedr ditt argument om penger, en mill, om noen hadde tilbudt DET. Og det er en så hypotetisk sum at den blir uinteressant som overbevisende argument for noe som helst.

Så MITT poeng var: hvis du har en hund du er veldig knyttet til, ikke gammel, mulig ganske så lovende, hvor går da grensen for å SELGE den? (Ikke avliving osv som er en helt annen diskusjon - jeg avliver ikke friske hunder, like lite som jeg selger hunder jeg emosjonelt er veldig knyttet til med mindre jeg MÅ, av hensyn til barna mine. Og heller ikke salg av valper man produserer i et oppdrett - som er forutsetningen for å kunne drive med oppdrett).

Prisen på 40 000 kom opp fordi det er en mer realistisk pris man kan forvente å få for en hund...

Du spør på et skrekkelig dårlig tidspunkt. 40.000 kr er omtrent fire måneds-utbetalinger for meg. De siste 5 årene har jeg hatt syke hunder (først ei som jeg måtte avlive i januar i fjor, og nå min 5 år gamle tispe) som har kostet meg litt i veterinærregninger. I tillegg er formen min dårligere igjen, og dermed også humøret. Akkurat nå ville jeg kanskje solgt hunde min for 40.000 kr. Fordi at akkurat nå er en dårlig periode.

Hadde du spurt for ett år siden, eller tre år siden, eller om et år, så ville kanskje ikke hundene vært til salgs i det hele tatt. Fordi de har gitt meg mye i de årene der jeg ikke har hatt mye annet. Samtidig så veit jeg at de har kostet mye, ikke bare i penger. Jeg veit at en hund ikke er uerstattelig (det har tapet av hund nr 1 til 6 lært meg). Så jeg veit ikke. Kanskje jeg ville solgt hunde min for 40 lapper. Sannsynligvis ikke, men jeg er som du ser ikke like bastant som resten av sonisene.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Det virker som folk ser for seg dette scenarioet om det skulle bli et dilemma mellom partner eller hund, men det er jo nødvendigvis slik. Folk kan bli syke av å bo sammen med hund f.eks, så syke at det ikke fungerer i lengden. Eller, som man ser av denne tråden så er folk veldig knyttet til hundene sine. Jeg kan se for meg at det kan gå så langt at hunden får unaturlig og usunn stor plass, at det går direkte utover forholdet og en partners behov ikke blir dekket. (Uten at jeg tror det gjelder for noen på sonen!) Så har vi økonomiske belastinger, om det plutselig blir snakk om så store summer at begge må leve med konsekvensen over lang tid, da er det jo avgjørelser man bør ta i fellesskap når man er etablert med partner.

Det var tre omstendigheter hvor et ultimatum kan være helt legitimt tenker jeg.

Angående hvor mye jeg hadde solgt hunden min for, så står jeg fortsatt på mitt, nemlig 42. :P

Jeg har vært i et forhold dere det ultimatumet ble stilt. :P Så jeg vet at noen gjør det. Vedkommende røk veldig fort ut av mitt liv for å si det sånn.... Men det er jo slike ting man finner ut av lenge før man blir samboere som oftest...

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg har vært i et forhold dere det ultimatumet ble stilt. :P Så jeg vet at noen gjør det. Vedkommende røk veldig fort ut av mitt liv for å si det sånn.... Men det er jo slike ting man finner ut av lenge før man blir samboere som oftest...

Ja, jeg sier ikke at det ikke skjer. Da var dere åpenbart ikke en god match.

Poenget mitt var at det kan finnes omstendigheter hvor man må velge mellom hund eller partner, helt uten at det er snakk om en partner som bare går i vranglås, men av helt legitime grunner, om du skjønner.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg har hund som terapi for kropp og sjel. Jeg hadde vel ingen planer om å blottlegge meg helt på dette forumet, men det er ingen hemmelighet heller... Jeg har brystkreft med spredning til skjelettet og i den forbindelse så er det en del ting i livet jeg ikke lenger kan gjøre, som f eks å gå på jobb. Av og på cvellegiftkurer girt slitsomme og tunge dager i perioder hvor jeg ligger mye.

Så for meg å ha hund er ufattelig berikende når det kommer til å ha selskap. En trofast venn som alltid er der for meg. De dagene jeg er sengeliggende så ligger hun å passer på meg hele dagen. Hun kommer og trøster, gir meg gaver i form av kosedyrene sine, hun ligger sammen med meg.

På de normale og gode dagene mine som jeg heldigvis har flest av, så er hun en som hjelper meg til å komme meg opp, ut og i bevegelse. Noe som er veldig viktig for at kroppen ikke skal ruste helt fast.

Det å anskaffe hund har også bidratt i stor grad til å redde et hanglende ekteskap, som nå fungerer kjempefint.

Sum av summaraum så er hunden av stor verdi for oss selv om den selvsagt ikke betyr absolutt alt - den betyr fryktelig mye!

  • Like 3
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Du spør på et skrekkelig dårlig tidspunkt. 40.000 kr er omtrent fire måneds-utbetalinger for meg. De siste 5 årene har jeg hatt syke hunder (først ei som jeg måtte avlive i januar i fjor, og nå min 5 år gamle tispe) som har kostet meg litt i veterinærregninger. I tillegg er formen min dårligere igjen, og dermed også humøret. Akkurat nå ville jeg kanskje solgt hunde min for 40.000 kr. Fordi at akkurat nå er en dårlig periode.

Hadde du spurt for ett år siden, eller tre år siden, eller om et år, så ville kanskje ikke hundene vært til salgs i det hele tatt. Fordi de har gitt meg mye i de årene der jeg ikke har hatt mye annet. Samtidig så veit jeg at de har kostet mye, ikke bare i penger. Jeg veit at en hund ikke er uerstattelig (det har tapet av hund nr 1 til 6 lært meg). Så jeg veit ikke. Kanskje jeg ville solgt hunde min for 40 lapper. Sannsynligvis ikke, men jeg er som du ser ikke like bastant som resten av sonisene.

Det er helt greit å ikke være bastant. Det betyr som regel at man har gjort seg noen erfaringer om livet som sådan.

Og jeg mener at man ikke blir noen dårligere hunde-eier av å erkjenne at man faktisk kan få seg til å selge hundene om man kommer til en grense, økonomisk, helsemssig eller på annen måte.

Realistisk, vil jeg kalle det.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Gjest
Skriv svar til emnet...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

 Share

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive



  • Nye innlegg

    • Massiv milepæl nådd: Ede mestrer å gå av turbuss på egne bein 🥳 Det startet med at jeg holdt på å falle ned trappen med ham i armene. Løftet ham for tidlig. Bussen ble uventet stående i kø foran rundkjøring før holdeplassen. Det meste jeg hadde av krefter var allerede brukt på å løfte ham fra gulvet. 30 kg med lealaus teddybjørn i den fasongen der viste seg å være i overkant av min bæreevne over tid. Ikke bare armene, men alt av stabiliserende muskulatur fikk kjørt seg mens bussen stod, hakket og rykket, deretter ga full gass og svingte fort og brutalt gjennom den rundkjøringen, for så å svinge like brutalt inn i busslommen og nær bråstoppe. 30 kg ekstra på overkroppen er uvant å balansere på en buss i store bevegelser. Jeg forstår nå de som utfører brystreduksjon på en annen måte. Da det endelig ble tid for å gå av den ufrivillige karusellen der holdt jeg på å falle ned trappen og Ede fikk en overraskende bråslutt på mammadalttilværelsen på gullstol midt i den, uten noen annen mulighet enn å adlyde tyngdekraften og fartsretningen og fortsette ned trappen på egne bein — og det gikk FINT, til hans store overraskelse. Ny motivasjon til å lære Mr.T å gå ned den trappen der var født, og vi har nå, en uke senere lykkes med avstigning fra turbuss på egne ben 🥳 Det ble feiret med Vom og softis 🥰
    • Jeg forer på 4 ulike typer tørrfor, som jeg varierer utfra andel Vom fra dag til dag. På vom alene får han steinhard avføring han uttrykker ubehag med å klemme ut og han begynte beite gress som om han var en hest da jeg ga for stor andel Vom. Ser ut som et rent instinkt han har for å regulere fordøyelsen. På tørrforene til stor valp fra Dilaq, Farmina, Happy Dog og Alpha Spirit har han kjempefin avføring. Små mengder, fast og passe tørr, lett å trykke ut, lett å plukke opp. På Eukanuba (fikk en sekk, ikke kjøpt den selv), der kommer det mengder av en konsistens som griser til gresset. Ideelt her også er max 1/2 Vom og resten tørrfor. De er alle forskjellige da 🤷🏼‍♀️ Edit: Angående råfor som treningsgodis: Jeg kjøpte en sånn silikon godbitpung med magnetlukking i toppen. En standard teskje står godt oppreist oppi den, så en slipper masse gris på hendene. Klarer seg med en serviett i lomma til det lille en får på seg innimellom, om en er litt klønete, som meg. Lett å vrenge og vaske. Fant den på Amazon UK. 
    • Var 50/50 som ikke fungerte så godt. Har nå gått over til kun tørrfor, ser ut som magen har stabilisert seg nå. Gir vom i blant. Fortsatt en del avføring, men det er vel naturlig med mer avføring av tørrfor enn vom?   Takk for innspill uansett!:)
    • Eddie har lagt inn søknad om å få de nusselige spanielørene erstattet med pønkråkk hanekam. I en alder av bare 6,5 mnd setter han seg heldigvis fortsatt ned som en jente når han tisser - og når han markerer, som han gjorde for første gang i dag. Det er stille før pubertetsstormen, men små vindkast kommer de mørke tordenskyene i forveien, og forsurer den prepubertale idyllen iblant.  I dag skulle jeg ha filma. Ikke første gangen en potensiell YouTube-million gikk i vasken. En av mitt livs store regrets er å ikke ha filma første gangen jeg ga chihuahuaen en hel roastbeefskive. Jeg kunne vært millionær, men har åpenbart ikke næringsvett. Glemte å filme i dag også. Ord er fattige, men kamera og power-PC til å redigere videoer på koster, så ord får klare seg. Unge Edeward har slitt en stund, med en indre kamp mellom nature og nurture. Fornuft og følelser. Det instinktive ressursforsvaret hans er så sterkt at han har store vansker med å få gjennomført sin egen vilje. På den ene siden vil han gjerne ha meg til å kaste lekene hans, fordi å jage etter dem er det aller, aller morsomste han vet, men han har ikke lyst til å gi dem fra seg. De er verdisaker for han. Han vet kognitivt at det er nødvendig å hande meg gjenstander for å få dem kastet, og han ELSKER å få dem kastet. Leker er ikke morsomme når de ligger i ro. Da er de bare potensiell moro. Litt som penger i banken. Det er selvsagt mer gøy å bruke penger enn å bare ha dem, men det føles godt å ha dem, og en er redd for å miste dem ved å bruke dem. På samme måte som jeg gjerne vil reise og shoppe og drikke frappuccino og spise ute, så vil han helst ha de lekene flyvende gjennom lufta og sprettende bortover bakken. Han ber meg kaste dem. Han maser om å få dem kastet. Lyser opp i euforisk livsglede når han ser at jeg er i ferd med å kaste. INGEN tvil om hva som er høydepunktene i livet hans, men han har en slags malplassert økonomisk sans, hvor han vokter lekene som om de kan forsvinne dersom han bruker dem. Ressursforsvaret hans er så sterkt at det er et handikap for ham. Den absurde kampen han kjemper hver gang han vil ha lekene kastet, men ikke har lyst til å gi dem fra seg. Kan ikke beskrives med ord. You had to be there, for jeg har ikke filma det.  Dette har ihvertfall pågått en stund nå. Den indre kampen mellom følelser og fornuft. Så, i dag.. Vi har fått nytt utstyr i posten. Grime og kortere bånd for å ferdes i folksomme miljøer. Grime fordi jeg liker være på den sikrere siden. Han begynner bli stor og tung og sterk. Den ene gangen han DRO i båndet for å hilse på storebror er ikke noe jeg ønsker reprise på. Han kan tydeligvis være virkelig sterk om han plutselig finner ut at han ikke vil høre på meg, så grime er en potensielt nødvendig sikkerhet. Det, og så har vi kjøpt kjettingbånd, fordi jeg liker tyngden. Hunden kjenner også at båndet er der. Det er bedre kontakt. Dessverre, som vanlig ved netthandel, har vi fått noe annet enn jeg trodde jeg bestilte. 50 cm var ikke lengden på kjettingen, men total lengde. Det der trenger tilvenning. Heldigvis har vi også fått oss et strikkbånd med såkalt trafikkhåndtak, som jeg tenkte det kunne være greit å koke frosken sakte med for å unngå at likheten med visse grupper i Pride-paraden blir for påfallende. Det holder liksom å kle seg i lakk og lær i offentligheten, vi trenger ikke lage et SM show også, mener jeg. Det er hva som trolig vil skje om vi legger ut på tur blant folk med det veldig, veldig korte kjettingbåndet der uten noen tilvenning, så her må trenes, det var planen for dagen.  For å senke potensielt stress før vi gikk avgårde i nabolaget, så skulle vi leke litt. Få på litt gode biokjemikalier. Erstatte kortisol med endorfiner. Når matmor er utstyrt med vom og tørrfisk på lomma er det nødvendig å leke før vi går avgårde, for å få ned forventningsstress. Biokjemien i dette ble forklart meg, men jeg er ikke stø nok på detaljene til å gjenfortelle korrekt. I grove trekk flommes han umiddelbart av dopamin fra forventning om belønning, så utløser det raskt en masse adrenalin og kortisol når forventningene ikke innfris fort nok (for ham). Han blir agitert og opplever en slags smerter, og mat som belønning får ikke dette stresset ned igjen. Lek derimot gjør. Fikk teorien forklart, sett det fungere i praksis. Å leke på tur fungerer fint på vanlig turbånd, men jeg vil ikke tilvenne ham at det går an å leke på så kort bånd. Ulike båndlengder har ulike regelverk for adferd. Derfor må vi leke før vi legger ut på en potensielt stressende treningstur med SM-lenke, mat i lommene og KRAV for å få den.  KRAV et noe Eddie har problemer med å forholde seg til. Han kunne vært kryssordløsningen på nøkkelordet assertive. Meningers mot og egen vilje. Tar det å bli stilt KRAV til som en trussel. Frosken må kokes sakte, ellers går den i maktkamp. Det fikk jeg bekreftet på den harde måten i dag ved å stille et urimelig krav for å starte leken: Jeg ba ham om utgangstilling.  Istedenfor fikk hele nabolaget konsert med Dickhead and The Pønk Råkk Assertiveness.  Til å begynne med ble jeg irritert. Han var så TEIT. Noe så ufattelig simpelt som å bare sette seg i utgangstilling for å få det han så inderlig intenst ville ha. Han hadde SÅ lyst på både leken og maten, men istedenfor å kjapt, enkelt og greit sette seg i utgangstilling som han VISSTE ville gi uttelling, så valgte han å kjefte meg huden full for å ha the audacity til å ikke bare gi ham hva han ville ha.  Jeg fikk omsider noe som liknet utgangstilling og han fikk umiddelbart leken sin kastet. Fløy avgårde som om han hadde sluppet fri fra Guantanamo. Gjorde meg klar til å belønne ham for levering, fordi middagen var en time på overtid. Favorittmaten. Han er vill etter Vom. Villig til å utstå både kloklipp og frisering i ansiktet så lenge det står Vom på hylla. Han har vanligvis INGEN selvrespekt når det lukter Vom i premie. Vanligvis.  Han slapp favorittleken et par meter fra levering. "Ta med!" responderte jeg, og så var ******* løs igjen. Ikke snakk om. Sikker på det tok mange minutter med utskjelling. Han synes jeg er en herskesyk HURPE med et sykt "behov" for å dominere. HVORFOR skulle han levere meg den leken for å få maten jeg hadde i hånden? "Herskesyke hurpe! Det der handler bare om å ydmyke meg! Ser jeg ut som undersåtten din? Den leken er MIN og den maten er også MIN! Vil du ha leken i hånden kan du plukke den opp selv!" Jeg endte med å plukke den opp selv. Han ble stille noen øyeblikk. Innså at han hadde tapt. Jeg hadde nå både leken og maten og han hadde bare stoltheten. Det gikk ikke mange sekunder før nederlaget ble erstattet med forventning om kast. - Link! Unge Eddies verden raste sammen igjen. Usikker på HVA som er problemet hans, for han går SÅ fint i utgangstilling for kjipe tørrforkuler, bare de er i hånden som lure. Han HAR gått FINT i utgangstilling med Vom på hylla og i vinduskarmen også. Hvorfor ikke nå? Hva er problemet? Svaret er et intenst autonomitetsbehov. Han ga så TEΙΤΕ liksom-nesten kreative alternativer til en faktisk utgangstilling, etter å ha gitt ham flere invitasjoner til å plassere seg riktig valgte jeg å gripe halsbåndet for å veilede ham ordentlig på plass - for å kunne rose og belønne. Verste overgrepet jeg kunne begått mot ham. Han strittet imot, og jeg ville ikke gi meg, så det utviklet seg til en brytekamp jeg til slutt vant ved hans surrender. Var han et menneske ville han HYLGRÅTT. Hikstet og hulket i bunnløs sorg over dette sjokkerende sviket. Var jeg ikke hans beste venn? Hva slags venn og partner GJØR noe sånt? Jeg kunne jo ikke gi meg, for jeg hadde faktisk lagt på et krav, og han trenger VITE at et krav er et KRAV og når det innfris, så blir det ALDRI problemer og ALLTID godt humør og belønning. Å la en nær pubertal riesenschnauzer få lov til å kjempe seg fri fra et (i utgangspunktet bare veiledende) grep i halsbåndet var 100% uaktuelt, samme hvor såret og sjokkert han var. Det ble til slutt en utgangstilling. Leken fikk jeg også levert i hånden, men ikke uten en psych kamp om hvem som bestemmer over ressursene. Ede er IKKE fornøyd med å måtte jobbe for mat og lek.  Tur ble det ikke, men en god latter ble det, fordi Ede er absurd sta. Håper jeg ser samme humoren i det når han begynner skape seg pga endret båndlengde. Fra 2-1 meter i første omgang, med bare korte partier på "trafikkhåndtak". Grime har vi prøvd på. Den sitter det litt lenger inne å gå hjemmefra med ennå. 
    • Hvis det funker med 50/50 kan du jo da bare fortsette med det. For helgeturer går det jo fint å ta med i kjølebag, det gjør ikke noe om det tiner så lenge det blir spist innen en dag eller to. Men ville prøvd forsiktig med et annet tørrfôr som er beregnet for valp.
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...