Gå til innhold
Hundesonen.no

Recommended Posts

Skrevet

Det er mulig jeg får mange i mot meg nå, men jeg trenger litt synspunkter her... Jeg må ta hele historien, så jeg håper det finnes noen tålmodige sjeler som har lyst å komme med sin mening.

Jeg har en hund som blir 10 år gammel nå i mai. Han har siden vinteren han fylte 6 år hatt problemer med potene i snø og frost. Så snart bakken fryser i september/oktober, kommer sårene. Det utvikler seg til åpne sår under alle potene, både mellom tærne og i huden rundt hovedtredeputen. I begynnelsen førte dette naturligvis til flere dyrlegebesøk, men tross mange ulike behandlingsforsøk klarte vi aldri å bli kvitt problemet. En antibiotikakur får bukt med sårene en periode, men et par uker etter kuren kommer de tilbake. Når våren kommer derimot, forsvinner de av seg selv smått om senn. Så jeg har bare lært meg å leve med dette. Potesokker så snart frosten kommer, vasking og tørking av poter etter hver eneste tur ut. Krage om natten de verste periodene for å hindre slikking. Denne siste vinteren har nok vært den verste, og hunden har haltet i perioder tross potesokker. Tidligere har det aldri vært noe problem så lenge sokkene er på.

De siste to årene har jeg også måttet tilpasse aktiviteten litt på grunn av en forkalkning i bakre del av ryggraden. Dette fører til halthet etter harde anstrengelser. Bratte stigninger har jeg derfor måttet unngå i stor grad siden sist høst, og den dype snøen nå i vinter har gjort at vi stort sett har gått tur langs brøytede veier. Hunden har blitt mer og mer stiv over vinteren, til tross for at jeg har tatt hensyn til det. Han mykner dog opp etterhvert som vi går. Det er desidert verst etter at han har ligget i ro.

Det skal dog nevnes at hunden alltid er klar til å gå tur, og han begynner alltid å mase hvis det blir sent på dag før hovedturen hans kommer. Så selv om han ikke er så energisk som før (han er tross alt gammel også), og selv om han gjerne finner på å snu for å gå hjem igjen på eget initiativ når vi har gått en liten stund, så vil jeg fortsatt si at han har glede av livet.

Så kommer jeg endelig til saken. Jeg ser at hunden begynner å bli gammel, og jeg tror ikke det er verdt det for verken hunden eller meg selv å la ham gå gjennom nok en vinter. Siden potene nå så smått begynner å bedre seg, og kommer til å være gode frem til vinteren, var planen å kose oss gjennom sommeren og høsten. Så var planen å avlive ham i september, før frosten og sårbeintheten kommer igjen. På denne måten hadde han fått en rimelig god periode før han drar.

Problemet som har dukket opp nå, er at et "drømmekull" har dukket opp og vil bli leveringsklart i begynnelsen av august. Å ha to hunder ser jeg ikke på som rettferdig overfor gammelhunden, han har aldri vært så glad i "konkurranse" om eieren sin. Så jeg har så smått begynt å tenke tanken om å fremskynde avlivingen et par måneder for å satse på en valp fra dette nye kullet. Valpekullet er en veldig god mulighet for å få tak i en valp med akkurat de egenskapene jeg er på jakt etter, og er en mulighet jeg kan risikere å måtte vente både ett og to og tre år på for å få igjen. Jeg har nok selvinnsikt til å se at denne tanken er 100% egoistisk motivert. Samtidig tenker jeg litt på hva 2 måneder av et langt og (stort sett) godt liv betyr for gammelhunden min. Som sagt vil han avlives i september samme hva som skjer med valpeplanene.

Hva ville dere gjort i denne situasjonen? Som sagt er dette noe jeg bare vurderer, og det hadde vært fint å vite om hvorvidt jeg er helt på viddene her. Takker for alle tanker og innspill, både positive og negative.

Skrevet

Slik du beskriver situasjonen tror jeg det rette er at du kjøper valpen, dersom dette er drømmekullet.

Kan det være den gamle vil trives med valp likevel? Er jo noe annet når det blir "egen hund" fremfor å få hunder på besøk. Vi har en som ikke liker besøk av hunder som ikke er i flokken, men hun elsker valper og det har aldri være problem å ta inn ny valp.

  • Like 1
Skrevet

Det er 100% ditt valg. I mine øyne er ikke 2 mnd til eller fra noe stor forskjell. Du har bestemt deg for å avlive hunden, og hvis du mener at det vil være til bry for gamlehunden og få valp i hus, så avliv hunden før den nye kommer. Det kan høres/kjennes veldig egoistisk ut, men slik du forklarer det, så virker det jo som at du tenker på hundens beste hele veien. Du vil gi gamlehunden en god avsluttning, det er flott. Gi den helt og holdent din oppmerksomhet den siste tiden, så kan du da gi helt og holdent all oppmerksomhet til den nye valpen.

  • Like 23
Skrevet

Hva du velger å gjøre er helt og holdent opp til deg selv, men det jeg hadde gjort om jeg var i situasjonen du er i nå;

Jeg ville avlivet min gamle hund noen måneder før jeg egentlig måtte og kjøpt valpen fra drømmekullet. Det har mest med at jeg tenker "død hund lider ikke", så det er hverken urettferdig eller egoistisk må noen måter å prioritere den nye valpen i denne saken.

Skrevet

Nå vil jeg nå si de fleste ville valgt å leve 2 mnd mer hvis de kunne uten å plages ekstra med det - så kjært tror jeg folk (og hunder) verdsetter livet. Så personlig tror jeg det gjør noe fra eller til når man avliver livet til noen. Høres egoistisk ut? - Det ER egoistisk, slik TS selv sier.

Personlig tror jeg ikke jeg ville ha avlivet vår hund tidligere pga vår egen lyst til å ha ny hund med en gang - jeg ville ha ventet, det har jeg tid til. Jeg tror jeg har slitt med at jeg har avlivet noen jeg er glad i tidligere enn hva som har vært nødvendig for de.

Men dine valg legger jeg meg ikke borti, så lenge hunden blir avlivet humant - tror den har hatt et godt liv hos deg(utifra det du skriver) og lider ikke med et slikt valg. Så jeg dømmer deg absolutt ikke - dette er noe du selv må komme fram til.

  • Like 3
Skrevet

Det er vanskelgi og sette seg inn i en slik situasjon, jeg tror at jeg hadde valgt og beholdt hunden så lenge som mulig (dette er også et egoistisk valg) da jeg har store problemer med og avlive hunder. Hvorvidt jeg hadde kjøpt valp eller ikke kommer da an på hvordan hjemmesituasjonen er. Om jeg hadde hatt mulighet til og skille den gamle og den unge uten og ekskludere en av dem helt så hadde jeg nok valgt både og. Kjøpe valp og beholde gammel hunden frem til høsten.

Når det er sagt så er det min personlige mening og reaksjon, jeg hadde ikke dømt deg på noen måte om du valgte og avlive en hund (som tross alt skal avlives uansett) et par mnd tidligere enn nødvendig..

  • Like 1
Skrevet

Hva er galt med å være egoistisk, eller jeg skjønner ikke hvor egoismen er. Behandle hunder fair krever realisme og det er det jeg syns du er.

Du vil ha valp, du har sjansen nå. Kos deg masse med hunden din, tiden dere har igjen, gode minner, masse kjærlighet, alt han elsker, make life a dream.

Det er alltid trist. Min ble skadet ti år gammel, det gikk for fort, jeg var ikke klar. Valgte medisiner en stund, det kan en si er egoistisk, "en liten stund til". Vi gjorde alt han elsket, ripper opp i tusener gode minner, kjørte til drømmestedene, kos på stuegulvet med grisøre, sjokolade og brus. Veldig glad for den tiden!

:heart:

Underskriver, dette bestemmer du selv. Utenfra sett, er det fair overfor hunden å la han ha sine siste dager som plommen i egget.

  • Like 1
Skrevet

Spurte min bedre halvdel om det samme, og hun ville heller ikke ha avlivet før nødvendig. Så hun ville ha ventet, eller rett og slett spurt kennel om de kunne ha valpen denne tiden. Er det en mulighet du har vurdert?

  • Like 3
Skrevet

Jeg tenker at jeg ville gitt gammel hund + valp en sjanse jeg. Hvem vet, kanskje gamlefar synes det er stas? Og ikke minst, synes han det kan det jo være fint for den nye valpen og. Blir det nå slik at det overhodet ikke fungerer mellom dem, så tar du det derfra. Fungerer det så får han et par måneder ekstra. Det er iallefall det jeg ville ha gjort, jeg ville ikke avlivet før nødvendig.

  • Like 6
Guest Snusmumrikk
Skrevet

Jeg tror ingen andre kan si hva som er rett eller galt her, men jeg personlig ville ikke avliva gammelhunden før tida hvis jeg trodde den ville hatt en god sommer og tidlig høst. Om valp og gammel hund sammen er fullstendig uaktuelt ville jeg heller vært hundeløs en stund til neste perfekte kull dukker opp. Men aller helst ville jeg nok prøvd valp sammen med gammelhunden. Egen valp blir ofte noe annet enn fremmede hunder. Også ville jeg skilt dem mye og skjerma gammelhunden så godt som lar seg gjøre. Døde hunder lider ikke, men jeg tror alle mennesker og dyr ville valgt livet fremfor døden om de har det bra, som det virker som du mener hunden vil ha helt frem til vintern. Det er nesten et halvt år før kulde og vinter setter inn igjen nå.

Skrevet

Hadde ikke avlivet før jeg absolutt måtte, altså hadde jeg ikke avlivet to mnd før, bare pga en valps ankomst. Da hadde jeg prøvd å løse den situasjonen som best jeg kunne :)

  • Like 1
Skrevet

I denne situasjonen ville jeg ha avlivet hunden et par måneder før og kjøpt valpen, eventuelt forsøkt å ha dem sammen med de nødvendige tilpasninger som må til for at de begge skal ha det noenlunde bra. Men hva jeg eller alle andre her på forumet mener eller ville ha gjort er egentlig ikke så veldig relevant, til syvende og sist er det din egen samvittighet, dine egne grenser, dine følelser (kanskje er det uansett ikke bare bare å hente ny valp dagen etter at forrige hund døde?) og dine ønsker og behov som må være avgjørende for hva du velger. Men vi er tydeligvis flere som forstår deg dersom du velger å avlive den gamle hunden litt tidligere enn planlagt. Han vil jo uansett få flere fine måneder innen den tid. :)

Skrevet

Personlig ville jeg ikke klart å avlive den gamle hunden, fordi jeg har en samvittighet som ikke kjenner grenser. Så det viktigste tror jeg går på hvor godt du kjenner deg selv, og om hvorvidt du kommer til å takle det valget du gjør... :)

Skrevet

Jeg ville ventet med å avlive til jeg hadde sett hvordan din nåværende hund hadde taklet valpen. Valper har som regel valpelisens noen mnd :)

På den måten får valpen din en litt mildere start på livet utenfor valpekassen.

Om din gamle hund ikke takler valpen, så kan du avlive før opprinnelig planlagt.

Skrevet

Uansett hva du velger så er det ditt valg og ditt valg er, går jeg ut i fra, det rette for deg. Det er vel det som er det viktigste her, for det er du som skal leve med din egen samvittighet etterpå:-)

Uansett så virker det som at du er oppegående og har en plan, dette er nøye gjennomtenkt og ikke noe som plutselig har falt deg inn.

Jeg hadde som flere andre her nevner ikke avlivet før tiden uten å ha testet ut om det fungerer med gamlefar og ny valp sammen. Da er liksom ingen ting uprøvd og du vil ikke sitte tilbake i ettertid å lure på om det var dumt å ikke ha prøvd ut den muligheten. For jeg tror ikke gamlehunden er "klok nok" til å fundere ut at det var dårlig gjort av deg å si farvel to måneder før planlagt.

Hold deg til lanen din om å la han slippe når kulden og plagene kommer og kjøp drømmehvalpen du ønsker deg. Finner du ut at det ikke fungerer så sier du farvel litt før tiden. Det kan jo hende han blir deprimert og sjalu over å få en konkurrent og arvtager i hus, men for alt du vet så kan det gå riktig så bra.

Masse lykke til! Du må holde oss oppdatert på hva du velger og hvordan det går!

Skrevet

Jeg hadde ikke klart å avlive Chicka før, men dømmer deg ikke hvis du gjør det.

Hvis jeg hadde gjort det så hadde jeg helt sikkert begynt å slite med dårlig samvittighet og få det enda vanskeligere i sorgprosessen.

Skrevet

Forferdelig vanskelig situasjon!

Om du avliver før tiden, vil du kanskje føle på det i ettertid, samt at du nok vil være i sorg når du får valpen. Men jeg tror jeg heller ville gjort det enn å lage store forandringer i livet hans den siste tiden. Synes det er mer rett overfor han å ha deg helt og fullt til siste slutt enn å måtte dele deg med en krevende valp da, og deretter bli avlivet.

Skaffer du valp mens du fortsatt har den gamle, vil han kanskje oppleve nedsatt livskvalitet og stress pga valpen den siste tiden. Det er heller ikke noen god slutt. En liten valp kan bli for aktiv for den gamle, Og ingen av dem har godt av å bli skjermet (tilsidesatt) i den tiden. En valp er veldig krevende den første tida, og kan ikke bare settes unna. Så det blir gamlehunden som må det. Om han likevel liker å sove for seg selv, så kan det likevel være en brukbar løsning. Men om han liker å sove i nærheten av dere, så blir det ikke bra.

Kanskje du heller bør vente med ny valp? Eller evt utvide søket ditt etter ny valp til nabolandene (om du ikke allerede har gjort det). Men jeg skjønner tankene dine om drømmekullet og en ny valp derfra, og at det ikke nødvendigvis kan vente.

Vi måtte avlive en av våre to hunder i fjor, og var bestemt på å vente til nå på vårparten med å skaffe oss en ny valp. Så kom drømmekullet da, leveringsklare 4 uker etter at vår hund døde. Oppdretter har gode linjer, og avler kun på de egenskapene hun vil ha (og som vi også vil ha), og har ikke hatt kull oftere enn hvert 4. år. Vi kunne jo ikke vente da, til det passet bedre, og dermed måttet velge fra et annet kull, som kanskje ikke var like bra! Dette er jo Labrador, og de er jo tallrike, men jammen finnes det mye grums i avlen der. Så vi kjøpte valp midt i sorgen. Det var tungt, men vi er glade for det nå. Vi har fått en kjempebra hund, som vi hadde måttet lete lenge etter for å finne senere.

Skrevet

Jeg har ikke vært i en situasjon der jeg har visst at DA skal hunden avlives, men likevel erfart noe som gjør at jeg gjerne vil svare her.

Jeg satt med en frisk voksen hund, og en kronisk syk unghund (litt over året bare), da sjansen til valp etter den riktige kombinasjonen ble født.

Jeg tenkte mye, fram og tilbake.

Var veldig usikker på om jeg ville ha inn valp når jeg ikke visste hvor lenge unghunden kom til å leve.

Tok likevel beslutningen om å få valpen.

Dette gikk veldig fint i starten.

Og så ble smertene til unghunden tydeligere og tydeligere, og atferden ble verre og verre.

Skulle gjerne har skjermet valpen for en del ting...

På slutten gikk alle på tærne, og skjermet valpen etter beste evne.

Og unghunden ble avlivet etter konsultasjon og undersøkelse hos veterinær.

Det var ikke mer å gjøre dessverre.

Ingen sjanser for bedring.

Hadde jeg visst at unghunden ikke kom til å leve i flere år (som jeg håpet), så hadde jeg muligens valgt å avlive tidligere (valp eller ikke).

Jeg har mere dårlig samvittiget for at jeg ikke "så" tegnene på smerter (jeg hadde en anelse, men var usikker) før det gikk så langt, enn jeg har for selve avlivinga.

Er hunden smertefri, så ville jeg i utgangspunktet ikke avlivet før jeg måtte.

Guest Belgerpia
Skrevet

Med litt flaks så blir løpetiden på mammahunden forsinket, paring utsatt ett par måneder og valpen er ikke leveringsklar før i september/oktober?

Jeg ville ikke tenkt at en til to måneder fra eller til ville gjort noen forskjell - dette må gå på hvordan du føler det selv.

Skrevet

Jeg har fått valp med gammel hund i hus, og det er ikke noe jeg ønsker å gjøre igjen ihvertfall. Da hadde jeg enten avlivet før eller ventet med å få ny valp.

Og jeg er egoistisk nok til å ikke ønske å gå gjennom enda en ny runde med vurderinger om er det nok snart, orker h*n litt til, er det flere gode enn vonde dager, hvordan er formen i dag, har h*n spist normalt, hvor mye drikker h*n, spiser h*n ordentlig, er h*n ikke litt stiv. Den perioden kan være lang (for to av mine hunder, har jeg holdt på sånn i minst et år i forkant). Da koser man seg ikke så mye med hunden, når hver dag består av å bekymre seg, analysere og vurdere. Man blir litt anspent av det, man blir lei seg av det, og hunden merker det og speiler deg. Så joda, det er sikkert lett å kalle det et egoistisk valg når man heller gjør det før enn senere. Det meste med hundehold er egoistisk.

Skrevet

Jeg tror det kommer helt an på hvordan det føles for deg. Mange ville ha følt at det var helt ok å la den gamle få slippe, han hadde ikke noen framtid uansett, pga helse. Andre ville ikke ha koset seg med den nye valpen fordi man følte at den tok plassen til gamlefar. Du gjør ikke noe galt uansett hva du velger, det er bare et spørsmål om hvordan det vil føles.

  • Like 3

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Gjest
Skriv svar til emnet...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Hei. Jeg har en cockapoo gutt på 5 år som har noen «problemer» som vi sliter med. Helt siden var liten har han hatt et skikkelig stort varsler innstinkt som har blitt værre med årene. Han varsler på hver minste ting som skjer utenfor huset (av og til inne), og sliter veldig med å roe seg ned igjen. Han varsler på naboer som smeller med bildører, folk utenfor i gata som snakker, hunder som bjeffer, tuting, folk som går forbi vindu, katter i hagen, lillebror som løper inne, om vi bruker høy stemme osv osv. Det siste året har han også av og til begynt å varsle at vi åpner ytterdøra, eller at vi bare sier så lite som «hei» i en telefonsamtale fordi han tror det kommer noen. Ringeklokka og banking på vindu/dør er også veldig vanskelig, og han stopper ikke å bjeffe før han får se hvem som kommer og får hilse. Hvis vi stenger han inne på et annet rom bjeffer han enda mer og slutter ikke. Det er værst på kvelden, ofte etter vi har gått lang tur. Han klarer ikke roe seg, og ligger ofte i flere timer å bare knurrer og bjeffer på ting vi ikke hører eller ser. Dette har også gjort han har har en forferdelig av-knapp fordi han alltid ligger på vakt. Selv etter flere år med konstruktiv rotrening hver dag, skal det mye til for at han går å legger seg av seg selv på kvelden. Vi har prøvd ekstremt mange måter å trene dette vekk, uten at noe har hatt noe innvirkning. Vi har snakket med veldig mange hundetrenere, hatt besøk av adferdskonsulent og prøvd stressreduserende tilskudd i maten. Vi har prøvd alt fra desenstering på lyder, ignorering, sladretrening, klikkertrening, sende han på plassen sin, sende han på et annet rom til han roer seg ned, vært streng, søksaktiviteter for å distrahere han og ros og kos når han roer seg. Det begynner virkelig å bli et problem, da det er stressende for oss, men ikke minst for hunden.    Han syns også det er vanskelig å roe seg når vi får besøk. Vi vet at dette ikke grunner i redsel fordi han vil rett opp på fanget til besøket og ha kos, men vi merker også at han stresser mye mer. Det er absolutt ikke noe vondt i han, og han ELSKER andre mennesker (vil helst hilse på alle), men vi merker at varsler innstinktet tar overhånd i hverdagen og gjør det vanskelig for han. Det skal også sies at han er verdens beste hund å ha med på tur og bjeffer aldri da, men med en gang han kommer inn inntar han rollen som vokter uansett om vi er i vårt eget hus eller et annet.    Sånn at det er sagt så vet vi også at problemene ikke skyldes for lite aktivisering da vi driver med hundesport og har en veldig aktiv livsstil sammen.    Vi er ganske rådville nå og begynner å bli rimelig lei av at vi sjelden får mer enn 10-30 min stillhet av gangen. Sliter også på oss mentalt da vi prøver så veldig hardt uten at vi får noe resultat. Heller ikke gøy å få besøk eller kommentarer om at vi ikke har trent hunden vår, når det er det jeg bruker største delen av tiden min på. Veldig usikker hva problemene bunner i, men virker som han har hatt et høyt stressnivå hele livet.    Noen som har erfaring med dette og har tips for å gjøre hverdagen litt enklere?
    • Det krysser vi også fingrene for. For akkurat nå er vi tidvis ganske slitne her hjemme🤪
    • Jeg er i prinsippet enig i at det er tidlig med løping og sykling, samtidig som jeg som sagt tror det ligger noe i balansen mellom fysisk og mental aktivisering her. Han er definitivt en ekstra utfordring i forhold til normalt, og jeg tipper det vil gå seg til med alderen, men det betyr jo ikke at det ikke bør jobbes med i mellom tiden. Håper dere finner nøkkelen etterhvert!
    • Ja og det prøver vi å jobbe med. Vi bruker langline 10-15 m. Munnkurv har vi trent inn, men ikke brukt mer enn på en tur enda. Venter på en bestilling på munnkurv fra usa som skal sitte bedre. løpe og sykle har vi ikke gjort enda da han kun er 6 måneder. Pleier å vete til de i alle fall er 9-10 måneder før jeg starter med det. vi har både prøvd å kutte ned og øke for å se om det er endring, men ingen forskjell. vi vurderer om det kan være ernæringsmessige årsaker til oppførsel. Men det er vi ikke i mål enda
    • Han trenger ikke å være løs, men jeg lurer på om balansen mellom mental og fysisk trening er riktig for ham. Har dere prøvd å kutte ned på søksarbeidet og løpe eller sykle med ham, eller lengre turer i langline? Bare 5-7 meter langt bånd gir mye mer frihet samtidig som du har kontroll på om han kommer over noe. Hvis han har god nok innkalling så kan jo evt munnkurv være et verktøy mot å spise alt. Det er det eneste jeg kan komme på å ta tak i, hva slags, hvor mye og riktig balanse mellom type aktivitet.
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...