Kompis, litt agility, tilpasningsdyktig, gjeter (?), ikke-gneldrete. Førstegangs-primærforsørger

[Jauda.]

Hiver meg på Korthåret Collie jeg

Selv om jeg ikke har personlig erfaring med annet enn den langhårede- så virker det jeg har sett/lest av det norske/svenske miljøet- og hundene de siste årene som et seriøst miljø. Med flotte hunder. Den langhårete kunne jeg personlig aldri kjøpt- for det virker fremdeles til å være bingo, mentalt. Og det er en del pelsstell for å holde de absolutt tuggefrie og i god kondisjon...

Ellers synes jeg Buhunden er bortglemt. Gud for en herlig hund

Det en bør vektlegge i en førstegangshund, i et kanskje litt hausete miljø (uten å være fordomsfull, men 4 gutter som bor sammen ) er en rase som er stabil i hodet, og tåler prøving og feiling uten å ende opp som en pest og plage for både eier, og det øvrige samfunnet.

[Tommy]

Tinkie: Har sett på både japansk spits og shetland sheepdog, men det er som du sier: Bjeffinga kan ta litt overhånd. Har også hørt med flere tidligere eiere av Sheltie, og de fleste har bedt meg se i retning Collie istedet. Når jeg først fant ut at jeg skulle ha hund, så var sheltie en av de jeg tenkte på.

Labrador er ikke utelukket, som sagt, ei heller er golden eller noen av de andre retriever rasene for den saks skyld. Har hatt golden i huset de fem siste årene jeg bodde hjemme, så jeg vet det er gode bikkjer. Hovedproblemet er at enkelte mener at disse dyrene ikke passer inn i en leilighet hvis det en dag skulle skje. Unntaket er riktignok Tolleren, hvis man får trent den godt nok.

Krilo: Da må jeg sjekke ut lapphundene igjen, og kanskje høre med noen som har det om jeg kan erfare de live som du sier

Shiba har jeg også vært innom, for den var av en hendig størrelse. Mange mente på at den kunne bli for alt for krevende for meg, siden den ofte var sta, egen og utspekulert. Noe av det er nok fordommer, men det er det jeg sliter veldig med. Å skille fordommer mot faktiske "svakheter". Mange skriver noe negativt de har erfart med ett individ og så legger det ut som fakta på nettet.

Til de som lurer på hvorfor jeg har utelukket Pinscher: Jeg skal bo sammen med gode venner som skal hjelpe meg å passe hunden, og deres syn på mitt hundehold er viktig. Etter den samtalen satt jeg igjen med noen få retningslinjer. En av de: Ikke doberman eller pinscher.

Jeg burde kanskje også skrevet: Jeg er veldig glad i pels, og foretrekker at hunden ikke er særlig kortere enn en lundehund/toller. Dette er ikke noe absolutt krav, men det er å foretrekke.

Når det kommer til pelsstell er jeg ikke fremmed for å børste annenhver dag om det må til, bare jeg slipper å nappe eller klippe.

Jauda: Haha, du sier noe der med hausete miljø. Jeg tviler vel på at det er særlig mer energi i det huset enn i et småbarnsfamilies, men det er jo mange "fremmede" som kommer innom. Vi kommer jo til å ha fest i ny og ne, men vi har et så stort hus at hunden blir beskyttet.(150 kvm med to etasjer, kommer til å lydisolere rommet mitt/hundens om lyden skulle være påtrengende likevel. Mitt rom er også lengst bort fra hovedlydkilden). Vi bor dessuten relativt tett på naboer, så vi kommer ikke til å ha en basskasse som skaper en liten tsunami utenom falklandsøyene

Men du har et poeng, likevel. For jeg er førstegangsforsørger, og kommer til å feile. Da er det greit med en hund som ikke blir helt skakkjørt om en liten ting går galt.

[simira]

Til de som lurer på hvorfor jeg har utelukket Pinscher: Jeg skal bo sammen med gode venner som skal hjelpe meg å passe hunden, og deres syn på mitt hundehold er viktig. Etter den samtalen satt jeg igjen med noen få retningslinjer. En av de: Ikke doberman eller pinscher.

Nå ble jeg nysgjerrig... en doberman kan være krevende nok, men det er STOR forskjell på dober og pinscher, og pinscher passer veldig godt til beskrivelsen din. Men fint at du tar hensyn til meningene til de rundt deg altså.

Hva med dansk/svensk gårdshund? Den er riktignok en varsler, men ingen gneldrebikkje.

Østeriksk pinscher har forøvrig mer pels, om det er et viktig punkt.

Ellers er ikke toller noe "bedre" å ha i leilighet enn golden eller de andre retrieverene forøvrig. Aktiviteten skal være ute, ikke inne (helst).

[Elisabeth00]

En liten kommentar: Alle hunder passer i en leilighet. Det er ikke i leiligheten de skal aktiviseres, det er ute.

[Artemis]

Du nevner lundehund. Kanskje ikke førstevalget hvis man satser mot toppen innen agility, men som kompis, turkamerat samt som agilityhund på hobbybasis? Ja, det tror jeg kan være et godt valg.

[Gjest]

For å si noen ord om korthåret collie (med min som eksempel) som jeg mener må passe bra utfra de kriteriene TS setter opp:

Jeg har med min trent lydighet. Hun er lettlært, har stor evne til fokus og konsentrasjon og selger seg for en godbit uansett HVA hun må prestere for den godbiten. Under lydighets-treningene kunne hun godt holde konsentrasjonen 5 kvarter non-stop.

Jeg har også trent ID-søk med henne, og fullført modul I og II. Og det samme der: maks konsentrasjon under treningene. Og hun ELSKER å trene.

Hun er med på turer: joggeturer eller gåturer. Fjellturer eller asfalt-turer. Alt er like greit så lenge jeg er med.

Glad i mat. Glad i barn. Robust psykisk. Varsler litt når det ringer på døren. LIker andre hunder og er ofte med på tur der vi treffer andre med hund og går i flokk og følge.

Samtidig KREVER hun lite. Er rolig inne. Vi merker henne nesten ikke innendørs - hun legger seg i sofaen ved siden av meg. Og der ligger hun så lenge ingen styrer med mat - da må hun nesten opp og sjekke om der er noen godbiter i omløp….

Krever også lite aktivitet om man ikke kan i perioder. Nå, som syk, og jeg måtte sette bort setteren min fordi jeg ikke greier å dekke setterens behov slik jeg er nå, kan likevel kortisen bo hjemme her. Og innretter seg 100 % etter min dagsform. Uansett om det betyr 3 lange turer i løpet av en dag, eller kun korte tissepauser utenfor huset.

Så en potet.

[Rødhette&Ulven]

Men du har et poeng, likevel. For jeg er førstegangsforsørger, og kommer til å feile. Da er det greit med en hund som ikke blir helt skakkjørt om en liten ting går galt.

Og dermed ville jeg sett helt vekk fra sensitive gjetere og følsomme urhunder som feks shiba, og gått for noe robust (da jeg var "på din alder" (Ghud, nå følte jeg meg gammel!) hadde jeg bull terrier, beste valget av bikkje ever, i den situasjonen jeg var i da!) Så igjen; labrador

[Guest Snusmumrikk]

Om man har planer om å trene agility på hobbybasis, så ser jeg ikke helt problemet med å ha en shiba. Jeg trente aktivt med min eldste en periode, og på gode dager er hun minst like kjapp som en hvilken som helst annen hund. De passer i alle fall bedre som agility-hunder enn samojed feks som var nevnt.

Hehe akkurat det jeg har utheva er kanskje det som gjør at jeg ikke ville valgt raser som f.eks. shiba om jeg var interessert i å trene med hunden. Uavhengig av om jeg ville satse og konkurrere. Det er morsommere å trene agility med en hund som vil hver gang du drar på trening, ikke bare når den har en god dag

Og dermed ville jeg sett helt vekk fra sensitive gjetere og følsomme urhunder som feks shiba, og gått for noe robust (da jeg var "på din alder" (Ghud, nå følte jeg meg gammel!) hadde jeg bull terrier, beste valget av bikkje ever, i den situasjonen jeg var i da!) Så igjen; labrador

Hvorfor det? Voksne terven min hadde ikke hatt noe problem med å bo med en gjeng gutter. Sånn bortsett fra at mye herjing nok hadde ført til at han hadde tatt litt vel av i lek og krever tydlige grenser (noe som er vanskeligere jo flere forskjellige personer som skal oppdra). Kan ikke se for meg at valpen skulle hatt noe problem med å bodd med fire unge menn og en del folk som kommer inn og ut heller. Men igjen. En rase som veldig lett dras opp om man herjer mye uten grenser. Nå tror ikke jeg at terv er den rette rasen for TS, men jeg ser ikke at det å bo med fire unge menn og mye folk inn og ut skal være noen hindring for å kjøpe en gjeterrase. De skal jo ikke være veike selv om de er førervare.

Jeg syns ikke labrador er noe dumt forslag jeg. Du har litt feilmargin med dem. De er mer aktive enn en vanlig golden, og så lenge du holder den slank og i god form kan du fint trene agility med den, men de er nok ikke de aller kjappeste. Jeg ville nok satsa på en annen rase om jeg ville konkurrere og gjøre det bra i agility, men om jeg ville trene litt for moro, med mulighet for å prøve meg i noen konkurranser, tror jeg en labradortispe (hannene blir litt store og tunge) etter litt lettere bygde linjer (uten at du trenger jaktlabrador) som holdes slank og i god form vil være ypperlig. De elsker å leke og tulle, men tar ikke så fullstendig av som en del gjeterhunder kan gjøre, selv om de også selvfølgelig trenger klare grenser og regler. De har ikke veldig lang pels da. Krever lite pelsstell, men røyter ganske mye.

[Rødhette&Ulven]

De skal jo ikke være veike selv om de er førervare.

Har ikke sagt noe om veikhet. Men førervarhet og lave terskler for stress feks er emm en helt unødvendig komplisering. Å ha en mer robust og "tilgivende" bikkje gjør det hele mindre sårbart

[Guest Snusmumrikk]

Har ikke sagt noe om veikhet. Men førervarhet og lave terskler for stress feks er emm en helt unødvendig komplisering. Å ha en mer robust og "tilgivende" bikkje gjør det hele mindre sårbart

Selvfølgelig er det enklere med en hund med større "tabbekvote", spesielt som førstegangseier, men jeg kan ikke se at det å bo med fire unge menn og en del folk inn og ut i leiligheta skal være noe problem for en hund av gjeterrase.

[Lola Pagola]

Jeg har dalmatiner som min første egne hund, ikke noe problem. Veldig koselig klubb og miljø forresten, så du får sikkert svar! Vet ikke hvem du kontaktet jeg, avlsrådet? Hvis du tenker å eventuelt ha et kull i fremtiden og er ute etter en avlstispe ville jeg definitivt tatt kontakt med klubben for å få starthjelp (uansett rase.)

Ble litt nysgjerrig på hvorfor dalmatineren er frarådet som førstegangshund? Jeg kan kanskje se det hvis man ikke har vært borti hund i det hele tatt før, da kan det kanskje være greit å starte ett "enklere" sted, men har man litt peiling på hunder ser jeg ikke problemet.

[Kiyomi]

Shiba har jeg også vært innom, for den var av en hendig størrelse. Mange mente på at den kunne bli for alt for krevende for meg, siden den ofte var sta, egen og utspekulert. Noe av det er nok fordommer, men det er det jeg sliter veldig med. Å skille fordommer mot faktiske "svakheter". Mange skriver noe negativt de har erfart med ett individ og så legger det ut som fakta på nettet.

Jeg burde kanskje også skrevet: Jeg er veldig glad i pels, og foretrekker at hunden ikke er særlig kortere enn en lundehund/toller. Dette er ikke noe absolutt krav, men det er å foretrekke.

Når det kommer til pelsstell er jeg ikke fremmed for å børste annenhver dag om det må til, bare jeg slipper å nappe eller klippe.

Men du har et poeng, likevel. For jeg er førstegangsforsørger, og kommer til å feile. Da er det greit med en hund som ikke blir helt skakkjørt om en liten ting går galt.

Jeg aner ikke hvor du bor, men det bor helt sikkert en eller flere oppdrettere i nærheten hvor du kan få komme og hilse på hundene og høre mer. Kiyomi var min første hun noensinne, og det har gått helt fint det altså! Mine er definitivt ikke drittbikkjer i andres øyne- selv om jeg skriker det etter dem iblant når de ikke hører.. Men jeg vet da om mange hunder av typiske "lydige" raser som har mer vatt i øra enn mine.

Hehe akkurat det jeg har utheva er kanskje det som gjør at jeg ikke ville valgt raser som f.eks. shiba om jeg var interessert i å trene med hunden. Uavhengig av om jeg ville satse og konkurrere. Det er morsommere å trene agility med en hund som vil hver gang du drar på trening, ikke bare når den har en god dag

På nybegynnerkurset jeg instuerte i fjor var det med en shiba. Hun stod definitivt ikke noe tilbake for de andre hundene, de kom der og hadde like "klønete" eiere alle sammen. Som for alle andre hunder så er det som regel eieren som begrenser hva man kan få til sammen. Det har vært shibaer på landslaget i agility, jeg vet om flere som går ag 2 og ag 3. Man kan få til med en shiba også.

[Guest Snusmumrikk]

På nybegynnerkurset jeg instuerte i fjor var det med en shiba. Hun stod definitivt ikke noe tilbake for de andre hundene, de kom der og hadde like "klønete" eiere alle sammen. Som for alle andre hunder så er det som regel eieren som begrenser hva man kan få til sammen. Det har vært shibaer på landslaget i agility, jeg vet om flere som går ag 2 og ag 3. Man kan få til med en shiba også.

Man kan få til med en katt også... Neida, jeg tuller Men det var du som skrev på gode dager. Jeg har ikke noen egen erfaring med å trene shiba jeg, men det stemmer da ganske bra med SEC sine beskrivelser av trening med shiba også. De kan når de vil, men bestemmer stort sett selv når de vil. Det er moro for en raseentusiast å trene med en sånn hund. Man elsker rasen og trener på dens primisser og kan også få til mye. Men om man ønsker en hund som vil jobbe sammen med deg (man trenger ikke ville nå landslaget eller konkurrere i det hele tatt for å ønske en hund som bryr seg om belønning, hva du mener og vil den skal gjøre). Nå vet jeg jo ikke hva TS mener med å trene agility. Selvfølgelig kan en shiba trene agility. De har gode fysiske forutsetninger for det, og agility er vel kanskje den enkleste hundesporten når det kommer til å motivere hunden, men jeg syns man bør være ærlig på at veldig mange shibaer ikke ser på trening (når eier vil) som det kuleste og mest selvfølgelge i verden.

[Malamuten]

Det er ikke så enkelt alltid og vite hva som er fordommer og myter og hva som er sant. Men alle hunder kan bo inne og alle hunder kan bo i leilighet. Jeg har hatt to malamuter boende inne på 49 kvadrat og de storkoste seg, og golden er iallefall ikke noe unntak.

En annen ting, jeg skjønner at du vil ta hensyn til de du bor med ettersom dere bor sammen, men husk at du skal ha denne hunden i 10-15 år, ikke la andres meninger påvirke deg for mye. Kjøp den hunden som virker rett for deg og om det skulle være en umulighet nå så ville jeg heller ventet til det passer slik.

[Kiyomi]

Man kan få til med en katt også... Neida, jeg tuller Men det var du som skrev på gode dager. Jeg har ikke noen egen erfaring med å trene shiba jeg, men det stemmer da ganske bra med SEC sine beskrivelser av trening med shiba også. De kan når de vil, men bestemmer stort sett selv når de vil. Det er moro for en raseentusiast å trene med en sånn hund. Man elsker rasen og trener på dens primisser og kan også få til mye. Men om man ønsker en hund som vil jobbe sammen med deg (man trenger ikke ville nå landslaget eller konkurrere i det hele tatt for å ønske en hund som bryr seg om belønning, hva du mener og vil den skal gjøre). Nå vet jeg jo ikke hva TS mener med å trene agility. Selvfølgelig kan en shiba trene agility. De har gode fysiske forutsetninger for det, og agility er vel kanskje den enkleste hundesporten når det kommer til å motivere hunden, men jeg syns man bør være ærlig på at veldig mange shibaer ikke ser på trening (når eier vil) som det kuleste og mest selvfølgelge i verden.

Jeg kan godt være ærlig om det. MINE shibaer er glad i mat og er stort sett enkle å belønne(med mat). Om jeg hadde vært flinkere til å leke med dem kunne jeg sikkert belønnet mer med lek også. På et rallyLP-kurs i fjor vinter gikk Kiyomi inn som seirende i den avsluttende "konkurransen" mellom deltakerne. Skal man nå langt med en shiba så handler det om motivasjon, motivasjon, motivasjon, for det er jo ikke noe problem å lære dem noe. På valpekurs er det ofte shibaene som er "stjernene", så en må jo bare klare å beholde dette på et vis..? Når det gjelder den enkleste hundesporten å trene med en shiba, så ville jeg puttet en knapp på spor.

Ettersom trådstarter skulle trene på hobbybasis, nevnte jeg shiba. Om ts hadde planer om landslag ville jeg ikke nevnt shiba.

[Rødhette&Ulven]

Har ikke sagt noe om veikhet. Men førervarhet og lave terskler for stress feks er emm en helt unødvendig komplisering. Å ha en mer robust og "tilgivende" bikkje gjør det hele mindre sårbart Selvfølgelig er det enklere med en hund med større "tabbekvote", spesielt som førstegangseier, men jeg kan ikke se at det å bo med fire unge menn og en del folk inn og ut i leiligheta skal være noe problem for en hund av gjeterrase.

Foreslår at du leser hva jeg siterte på... Sent from my GT-I9300 using Tapatalk 2

[Guest Snusmumrikk]

Foreslår at du leser hva jeg siterte på... Sent from my GT-I9300 using Tapatalk 2

En gjeterhund er da heller ikke skakkjørt bare man gjør en liten ting galt? Herregud, vi er da ikke perfekte overmennesker vi som har sånne hunder heller? De lærer fortere ja, det er det ingen tvil om. Så det meste man gjør får ganske kjapt en konsekvens, men det betyr jo ikke at hunden blir ødelagt heller?

Ellers er jeg helt enig med deg i at labrador (tispe pga agility) høres ut som et veldig godt valgt. Jeg er bare ikke enig i at han må utelukke alle former for gjeterhunder. Om han får en mentalt bra colle, så ser jeg ikke hvorfor han ikke skal kunne velge den? Nå er kanskje ikke collier så utprega "gjetermentalitet" lenger, men allikevel.

[TonjeM]

Hahaha! Morsomt å diskutere rasevalg!

Jeg vil slå et slag for flatcoated retriever jeg da. Siden jeg har hatt hele 3 stk gjennom tidene (og det er ikke favoritt-rasen min en gang!) så synes jeg at jeg kan uttale meg:

Fordelene:

Snille snille robuste hunder, du kan feile så det står etter med dem og de tilgir. Folk er sjeldent redde for flatcoated og med deres vennlige lynne, så tror jeg ikke det med leilighet blir så problematisk. Dessuten tror jeg alle flatter elsker en god fest! De er lettere bygget enn labrador, golden og generelt mer livate, så veldig fine hunder å lære seg agility med. Og så voffer de ikke så mye. Lettlærte på sitt vis er de også (egentlig synes jeg de er litt kørka men de er kjappe og ivrige og går ikke lei sånn at innlæring går fort selv om de kanskje trenger flere repetisjoner enn en bc feks). Ikke har de noe "sært" i gemyttet heller, er bare liketil og rett frem. De er alle tiders kompiser, er med på alt med stor glede!

Ulempene:

Det er en livat hunderase og særlig det første året kan de være direkte slitsomme.. men hvis det er flere i huset som kan være med som energi-mottaker så bør det ikke være det største problemet. Det er viktig å lære dem å slappe av, samt unngå å velge den mest livate i kullet.

De kan være ganske stressa og det koker lett over for dem av ren iver, men du ville ha litt å bryne deg på?

Den egner seg ikke til å bli stuet bort i en sofa (men hvilke hunder gjør egentlig det), det er viktig å gjøre ting med den, ha den med på ting og de liker å bli trent i whatever, bare det innebærer å gjøre noe.

Og så kommer jeg faktisk ikke på flere ulemper, det er en relativt sunn hunderase hvis man kjøper fra seriøse oppdrettere og dem er det ganske mange av. De kan ha problemer med snøklumper i pelsen ved spesielle snøforhold, men det gjelder jo mange hunderaser.

Heldige hund som kommer til deg forresten!

[SandyEyeCandy]

Shiba har jeg også vært innom, for den var av en hendig størrelse. Mange mente på at den kunne bli for alt for krevende for meg, siden den ofte var sta, egen og utspekulert. Noe av det er nok fordommer, men det er det jeg sliter veldig med. Å skille fordommer mot faktiske "svakheter". Mange skriver noe negativt de har erfart med ett individ og så legger det ut som fakta på nettet.

Det er stor forskjell på å være sta og bestemme over seg sjøl, føler jeg. Jeg opplever ikke at mine to er sta i det hele tatt, men forstår at andre med hunder som lever, ånder og eksisterer for å gjøre eier til lags ville brukt en sånn karakteristikk. Utspekulert er i alle fall ikke noe jeg er enig i, er det noe som karakteriserer shibaen, så er det nettopp hvor ærlig den er både i kropp og sjel.

Og dermed ville jeg sett helt vekk fra sensitive gjetere og følsomme urhunder som feks shiba, og gått for noe robust (da jeg var "på din alder" (Ghud, nå følte jeg meg gammel!) hadde jeg bull terrier, beste valget av bikkje ever, i den situasjonen jeg var i da!) Så igjen; labrador

Og nå må jeg sitere deg tilbake, altså: Noen ganger forstår jeg ikke at vi har hatt samme rase! Joda, min yngste er følsom mens den eldste er som en førerhund, men de er jo ikke "skjøre" eller lette å ødelegge noen av dem. Min erfaring med shibaer (mine to og alle de til alle de andre jeg kjenner), er stort sett at dette er tilfredse, svært sjølgående hunder som tar inn livet på strak labb. Selvsagt kjenner jeg til de litt småskjøre også, men disse er da virkelig i mindretall. Det store problemet med shiba sånn jeg og mange med meg ser det, er ikke at de er så skrekkelig følsomme, men at de skal bestemme sjøl og ikke får nødvendig oppfølging eller veiledning når de er valper, sånn at de som voksne blir ganske krakilske mtp håndtering og situasjoner de ikke kan styre.

På nybegynnerkurset jeg instuerte i fjor var det med en shiba. Hun stod definitivt ikke noe tilbake for de andre hundene, de kom der og hadde like "klønete" eiere alle sammen. Som for alle andre hunder så er det som regel eieren som begrenser hva man kan få til sammen. Det har vært shibaer på landslaget i agility, jeg vet om flere som går ag 2 og ag 3. Man kan få til med en shiba også.

Ja, en kan få til med shiba også, og som kompis og livsledsager er rasen helt uovertruffen. Men sjøl om jeg også er opptatt av å vise fram rasen på en rekke arenaer, så synes jeg det er viktig å være ærlig med at det ikke bare er å skaffe seg en shiba og sette i gang med trening. Den vil ALLTID velge det den sjøl føler for framfor det du mener er det beste valget.

Har du flaks er dette matbelønning, leke eller bare deg (ekstremt sjelden), men sjøl Kiyomi, som er en svært sedat shiba, har jo likt å ta seg noen seiersrunder med fullstendig lukka ører på agilitybanen, uansett hvor mye du står der og vifter med godis eller leke eller blir fly forbanna. Sjøl Aiko som har vært trent utrolig mye med siden hun var bitte liten, bestemmer sjøl når hun skal gjøre ting, og kommer nok aldri til å holde et lydighetsprogram igjennom uten belønning, enda hun ELSKER vafler og er minst like dyktig på en del momenter som den beste kelpie. Imouto, som synes agility var kjempegøy og sikkert kunnet blitt dritgod om ikke undertegnede synes det er en fjollete sport, vil aldri fullføre en bane om det dukker opp noe å jakte på innenfor synsfeltet, eller hun hører et byttedyr (eller en hund med litt spesielt volum på andre siden av banen) skrike. Og sånn kunne jeg fortsatt med alle de andre shibaene vi kjenner som også blir brukt til noe og KAN.

Jeg pleier alltid å si at shibaer kan passe til utrolig mange, men at de som skal ha en shiba bør ville ha akkurat det, og ikke bare en sinnssykt vakker og morsom, liten hund. Som nybegynnerhund hvor eier vil prøve masse greier og ha med bikkja overalt, synes jeg også at rasen er helt strålende, forutsatt at du ikke kjøper hund akkurat der hvor det finnes kull idet du bestemmer deg, men heller der hvor oppdretter har en visjon om hva slags bikkjer vedkommende vil lage, som er forenelig med ditt ønske for hundeholdet.

Den eneste som ikke har valgt å kjøpe shiba etter å ha hilst på mine, er *Nina* som vel nå har landa på at det blir en stund til neste hund, og ei venninne av Monica123 som endte med BC. De blei likefullt helt forelska. Jeg kjenner at jeg blir ganske indignert dersom det viser seg at "slu, utspekulert og atal" er karakteristikker som ofte brukes om rasen min, for da trur jeg neppe disse har nevneverdig erfaring med shibaer. Aiko er en sånn hund som rører ved hjertene til de som treffer og blir kjent med henne, mens alle vil ha med seg verdens mest fluffy, søte og morsomme Imouto hjem. Jeg kjenner at den effekten de har på folk er nok for meg, så jeg prøver overhodet ikke å selge inn rasen som en super allroundhund en kan satse med. Den gaven å møte verdens klokeste og kjærligste blikk og vite at vi hører sammen til tross for at det bare er vi som ser det, uansett eksterne faktorer eller aktiviteter, den unner jeg alle andre å oppleve også, uansett rasevalg.

[Petra]

Jeg husker ikke helt hva som er blitt foreslått og avvist igjen, så beklager om jeg gjentar en rase du ikke vil ha... Men har du vurdert sheltie? Hvis du liker collie men helst skulle hatt noe mindre er vel sheltien perfekt. De er supre agilityhunder, men funker også som ren familiehund. Jeg kjenner flere som har sheltie sammen med små barn, så da burde de vel funke sammen med dere voksne også, skulle jeg tro. Men de kan vel bjeffe en del, så det er kanskje derfor de ikke var med i vurderingen din?

[Rødhette&Ulven]

Og nå må jeg sitere deg tilbake, altså: Noen ganger forstår jeg ikke at vi har hatt samme rase! Joda, min yngste er følsom mens den eldste er som en førerhund, men de er jo ikke "skjøre" eller lette å ødelegge noen av dem. Min erfaring med shibaer (mine to og alle de til alle de andre jeg kjenner), er stort sett at dette er tilfredse, svært sjølgående hunder som tar inn livet på strak labb. Selvsagt kjenner jeg til de litt småskjøre også, men disse er da virkelig i mindretall. Det store problemet med shiba sånn jeg og mange med meg ser det, er ikke at de er så skrekkelig følsomme, men at de skal bestemme sjøl og ikke får nødvendig oppfølging eller veiledning når de er valper, sånn at de som voksne blir ganske krakilske mtp håndtering og situasjoner de ikke kan styre.

Når det kommer til følsomhet så har jeg altså flere erfarne instruktører med meg på den observasjonen (av den typen som har allskens valper og hverdagshunder på kurs). Sammenlignet med andre raser ser man at shiba er ekstremt førervar og krever "korrekt" håndtering for å fungere i team med eier. Behandler du en shiba uhøflig vil den si fra, og hører du ikke etter går det på aktelsen og/eller tilliten løs. Tabbekvoten er nærmest ikkeeksisterende, dersom du ikke først har etablert et solid fundament av tillit og aktelse. En shiba krever (og fortjener) en eier som ser på den slik som du ser på dine - DA vil man så absolutt kunne få flotte og velfungerende hunder. Og har man først bestemt seg for at shiba er rasen for en, så er det null stress. Men som "en av mange ulike raser man snuser på"..? Njææææ. Har du shiba bør du emm være "all in", som deg Ærligheten hos shiba, og det at de ser tvers gjennom deg, er en gudegitt gave. Men det at de samtidig stiller krav til deg (om forgudelse) for å opprettholde kjærligheten og aktelsen til deg, gjør de ærlig talt emosjonelt krevende. Og ønsker man seg en hund som gir en litt "slækk" og som derigjennom har en noenlunde høy terskel for hva de oppfatter som "krenkende", så anbefaler i hvert fall ikke jeg shiba

[SandyEyeCandy]

Når det kommer til følsomhet så har jeg altså flere erfarne instruktører med meg på den observasjonen (av den typen som har allskens valper og hverdagshunder på kurs). Sammenlignet med andre raser ser man at shiba er ekstremt førervar og krever "korrekt" håndtering for å fungere i team med eier. Behandler du en shiba uhøflig vil den si fra, og hører du ikke etter går det på aktelsen og/eller tilliten løs. Tabbekvoten er nærmest ikkeeksisterende, dersom du ikke først har etablert et solid fundament av tillit og aktelse. En shiba krever (og fortjener) en eier som ser på den slik som du ser på dine - DA vil man så absolutt kunne få flotte og velfungerende hunder. Og har man først bestemt seg for at shiba er rasen for en, så er det null stress. Men som "en av mange ulike raser man snuser på"..? Njææææ. Har du shiba bør du emm være "all in", som deg Ærligheten hos shiba, og det at de ser tvers gjennom deg, er en gudegitt gave. Men det at de samtidig stiller krav til deg (om forgudelse) for å opprettholde kjærligheten og aktelsen til deg, gjør de ærlig talt emosjonelt krevende. Og ønsker man seg en hund som gir en litt "slækk" og som derigjennom har en noenlunde høy terskel for hva de oppfatter som "krenkende", så anbefaler i hvert fall ikke jeg shiba

Når du sier det slik, er jeg selvsagt helt enig med deg på alle måter, og det er jo nettopp dette jeg sikter til når jeg sier at du må ville ha en shiba, ikke en hvilken som helst liten spisshund. For de er virkelig noe for seg sjøl, på godt og vondt...

[Kiyomi]

Ja, en kan få til med shiba også, og som kompis og livsledsager er rasen helt uovertruffen. Men sjøl om jeg også er opptatt av å vise fram rasen på en rekke arenaer, så synes jeg det er viktig å være ærlig med at det ikke bare er å skaffe seg en shiba og sette i gang med trening. Den vil ALLTID velge det den sjøl føler for framfor det du mener er det beste valget.

Har du flaks er dette matbelønning, leke eller bare deg (ekstremt sjelden), men sjøl Kiyomi, som er en svært sedat shiba, har jo likt å ta seg noen seiersrunder med fullstendig lukka ører på agilitybanen, uansett hvor mye du står der og vifter med godis eller leke eller blir fly forbanna. Sjøl Aiko som har vært trent utrolig mye med siden hun var bitte liten, bestemmer sjøl når hun skal gjøre ting, og kommer nok aldri til å holde et lydighetsprogram igjennom uten belønning, enda hun ELSKER vafler og er minst like dyktig på en del momenter som den beste kelpie. Imouto, som synes agility var kjempegøy og sikkert kunnet blitt dritgod om ikke undertegnede synes det er en fjollete sport, vil aldri fullføre en bane om det dukker opp noe å jakte på innenfor synsfeltet, eller hun hører et byttedyr (eller en hund med litt spesielt volum på andre siden av banen) skrike. Og sånn kunne jeg fortsatt med alle de andre shibaene vi kjenner som også blir brukt til noe og KAN.

Jeg pleier alltid å si at shibaer kan passe til utrolig mange, men at de som skal ha en shiba bør ville ha akkurat det, og ikke bare en sinnssykt vakker og morsom, liten hund. Som nybegynnerhund hvor eier vil prøve masse greier og ha med bikkja overalt, synes jeg også at rasen er helt strålende, forutsatt at du ikke kjøper hund akkurat der hvor det finnes kull idet du bestemmer deg, men heller der hvor oppdretter har en visjon om hva slags bikkjer vedkommende vil lage, som er forenelig med ditt ønske for hundeholdet.

Nå som gemyttet mitt har roet seg litt og hormonene er litt mer under kontroll, så har jeg vel innsett at mange av de seiersrundene har kommet av at en viss person rett og slett ikke har vært noe hyggelig å samarbeide med. Sånt er vanskelig å innse der og da, men det er enormt stor forskjell på en trening hvor jeg er i godt humør og tålmodig i forhold til en dårlig dag. Slik er det selvfølgelig for andre mennesker og hunder, men det er altså stort sett jeg som er en dritt, ikke hunden min, selv om det er vanskelig å se i øyeblikket. Selv om de selvfølgelig glimter til iblant de også!

Og for å gjøre det klart så var det "jeg ønsker kompis og livsledsager med mulighet for å aktivisere med agility" jeg leste TS sitt førsteinnlegg som, og du kan ikke nekte for at en shiba dermed KAN være perfekt?

Og det jeg ellers prøvde å få frem var vel ikke at shibaen var en suveren agility-hund, men at med rett grunnarbeid kan man komme langt. Har man fokus på å samarbeide og ha det gøy sammen, så kommer det mest sannsynlig til å bli slik. Trening med hund innebærer oppturer og nedturer uansett rase. Av det jeg har sett av agility-ekvipasjer på nybegynner/lavere nivå, står det minst like mye på fører som hunden selv uansett rase. I tillegg har jeg sett en del hunder i andre raser som virkelig stiller seg langt bak mesteparten av shibaene med grunner som at de er miljøsvake, lydberørte etc. Man kan selvfølgelig komme et stykke en slik hund også.

Etter en to helger på rappen med instruktørkurs i fjor vår hvor jeg den første helgen hadde en helt suveren hund å jobbe med, og hun gikk "til 10" i alle øvelser. For deretter å dukke opp helgen etter med en hund som helst ikke ville være sammen med meg engang, fordi jeg prøvde å tvinge henne til å gjøre ting i den uutholdelige varmen. Jeg forstår jo at det er vanskelig for henne å jobbe under slike forhold. Mens hunder av andre raser på samme kurset var stort sett jevne, så ville hun jo banka de fleste på en god dag.

Jeg er definitivt enig med deg i at man må ville ha en shiba med alt det det innebærer, men kjenner meg ikke igjen i all kritikken som rasen ofte får.

[ida]

Hvorfor diskuterer dere så mye rundt deres egne hunder, når TS ønsker seg en hund han kan jobbe med og som er rimelig enkel å håndtere både for han og kompisene hans? Ei goldentispe er mitt forslag

[Anette]

Hvorfor diskuterer dere så mye rundt deres egne hunder, når TS ønsker seg en hund han kan jobbe med og som er rimelig enkel å håndtere for både han og kompisene hans? Ei goldetispe er mitt forslag

Helt enig med deg.