Gå til innhold
Hundesonen.no

Jeg sliter psykisk og dyr er det beste som finnes.


bikkjene
 Share

Recommended Posts

Jeg sliter med angst og depresjon pluss mye mer og jeg liker dyr bedre enn mennesker. Kanskje bla. pga. mye mobbing i oppveksten. Føler meg mye mere tryggere på hunder/dyr enn folk. Dyr/hunder er så trofaste, de liker deg for akkurat den du er, de svikter deg aldri, de ler ikke av deg, mobber ikke deg, tenker ikke stygge ting om en, man kan stole 100% på at de ikke sier ting videre, de vender deg aldri ryggen til. Det beste jeg vet er hunder og alle slags dyr og jeg hadde ikke klart å levd uten de firbeinte pelskledde vennene mine. Er det noen som kjenner seg igjen? Dyr er terapi for meg. Man leser overalt i aviser og ukeblader og på nett at dyr hjelper på den psykiske helsa og at det er bevist i diverse tester. Det skriver jeg under på.

  • Like 4
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg og liker dyr mye bedre en mennesker! Sa det til noen jeg jobbet med på skolen her om dagen, de så veldig rart på meg og tror helt sikkert at jeg er tullete, men det er sant. Har jeg en dårlig dag eller er trist så er jeg sammen med hunden, hestene eller til og med sauen vår. :)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Uten hundene hadde dagene mine vært tomme.

Har ingen psykisk lidelse, men TMD, en kronisk sykdom som har gjort meg 100% ufør.

Hundene får meg opp og ut hver eneste dag, og de er alltid der.

Har tidligere hatt både hester, katt og kaniner i tillegg, men det ble til slutt for mye.

Så nå koser jeg meg med mine 4 små som jeg ikke kunne tenke meg et liv uten!

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg og liker dyr mye bedre en mennesker! Sa det til noen jeg jobbet med på skolen her om dagen, de så veldig rart på meg og tror helt sikkert at jeg er tullete, men det er sant. Har jeg en dårlig dag eller er trist så er jeg sammen med hunden, hestene eller til og med sauen vår. :)

Akkurat samme her :) Folk bruker å synes jeg er rar når jeg sier at jeg vil ikke jobbe med mennesker men med dyr når jeg "blir stor" fordi jeg ikke liker mennesker :P

Selvfølgelig liker jeg mennesker (for det meste iallefall) men herrefred så komplisert det er å være med mennesker innimellom. Da er det mye herligere med dyr :heart:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg sliter okke psykisk og foretrekker ikke hunden fremfor venner og familie, men jeg har hund som terapi fordi jeg har brystkreft med spredning. Sykdommen blir ikke akkurat bedre med årene og det er viktig for meg å ha nor å stå opp til, en å dele dagene med som gir meg selskap, trøst og forståelse:-) Dyr er så viktig for oss mennesker og jeg synes nesten litt synd på de som går glipp av det.

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Det er rart at man trenger dyr for å føle seg som et helt menneske. Eller, er det noe rart? Vi har så mange tanker og følelser i oss. Dagene våre er fylt med inntrykk, ansvar og opplevelser. Det er deilig å bli møtt i døra av noen som er klare for å "omfavne" oss og gi oss en klapp på skulderen. De får oss til å føle oss Good enough. Det er det mange av oss, inklusiv meg selv, som trenger. De spør ikke, klandrer ikke. De stiller oss ikke mot veggen. Hundene mine bringer frem den enkle skapningen i meg. Den som bare vil kose, klemme og være nær noen og den som bare vil være. Hundene mine er de eneste som kommer helt og fullstendig innpå. Forbi alle murer, sperringer og barrikader. Over minefelt og piggtråd. Innenfor alle røde soner og alarmer. Helt inn i hjerterota. Tusen takk, Obelix og Tyson <3

  • Like 3
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg vil ikke si at jeg foretrekker dyr mer enn mennesker (nå er jeg psykiatrisk sykepleier så vil kanskje si at jeg har et brennende engasjement for mennesker), men jeg har ingen problemer med å forstå hvorfor noen føler det slikt. Så mye hengivenhet og lykke som et dyr kan gi tror jeg er helt unikt, og jeg merker jo at jeg blir gladere og gladere i min lille valp for hver dag som går. Må si meg veldig enig med Malamuten om at dyr, og særlig hunder for meg, er en stor berikelse i livet.

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Akkurat samme her :) Folk bruker å synes jeg er rar når jeg sier at jeg vil ikke jobbe med mennesker men med dyr når jeg "blir stor" fordi jeg ikke liker mennesker :P

Selvfølgelig liker jeg mennesker (for det meste iallefall) men herrefred så komplisert det er å være med mennesker innimellom. Da er det mye herligere med dyr :heart:

Ikke sant! Mange på skolen her sier, om jeg trenger jobb så søker de mange deltidsarbeidere på sykehjem rundt om her, men jeg kan virkelig ikke se for meg selv å jobbe på noe slik, helt fantastisk at det fins mennesker som vill og kan, men ikke meg. Plasser meg i en stall, fjøs, fjellet eller hundepensjonat så koser jeg meg..men ikke med folk :)

Selvfølgelig så liker jo jeg og mennesker til en viss grad, og de jeg kjenner (samboern min bla. er jeg jo da glad i) Selv om han til tider er redd jeg liker Caro mer en han (stakars liten :P ) Men når jeg ser på tv eller leser avise om hvor mye vondt mennesker skaper for hverandre blir jeg sint og kvalm...slik som nå, sitter jeg i historie time og lærer om andre verdenskrig...mennesker sier jeg bare! :no:

Dyra er de beste!

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Ikke sant! Mange på skolen her sier, om jeg trenger jobb så søker de mange deltidsarbeidere på sykehjem rundt om her, men jeg kan virkelig ikke se for meg selv å jobbe på noe slik, helt fantastisk at det fins mennesker som vill og kan, men ikke meg. Plasser meg i en stall, fjøs, fjellet eller hundepensjonat så koser jeg meg..men ikke med folk :)

Selvfølgelig så liker jo jeg og mennesker til en viss grad, og de jeg kjenner (samboern min bla. er jeg jo da glad i) Selv om han til tider er redd jeg liker Caro mer en han (stakars liten :P ) Men når jeg ser på tv eller leser avise om hvor mye vondt mennesker skaper for hverandre blir jeg sint og kvalm...slik som nå, sitter jeg i historie time og lærer om andre verdenskrig...mennesker sier jeg bare! :no:

Dyra er de beste!

Nåja.

Jeg har et sært forholdt il mennesker (mener mange). Som et eksempel, jeg var veldig glad i pappa, han var jo pappaen min. men da han døde var det på en måte greit. Jeg hadde eksamen dagen etterpå, og fortsatte på skolen som vanlig. Begravelsen var trist, men det var mer stemninge, jeg tror ikke jeg hadde vært så trist om jeg satt der alene. Jeg fikk se han i kista alene før begravelsen, og det var mer rart enn noe annet, og litt fint. Hvertfall det å få se selv at han ikke levde lenger. (altså da går man ikke å grubler på det. Jeg angrer på at ikke var med på at hesten ble tatt for jeg skvetter til hver gang jeg ser en annonse med bilder som er veldig like han og drømmer ofte om at jeg finner han igjen og at de ikke avliva han, sært, i know :P)

Jeg valgte selv å ikke være på sykehuset når de slo av alle maskinene (han lå i koma etter blodpropp) og har ikke angret siden.

Det betyr ikke at jeg ikke har vært lei meg, men jeg har ikke sørget eller syns det har vært vanskelig. Jeg minnes heller alt det gode :)

At folk dør er på en måte greit, det er rart og de blir borte men jeg blir ikke trist på samme måte jeg ser mange andre blir.

Men når dyrene mine har dødd har jeg gått helt i oppløsning, hesten og hunden var værst. Kanskje hesten allerverst, for han hadde jeg sliti med i flere år, men han var så god innerst inne og på gode dager. Å ta farvel med han er det værste jeg har gjort ever. Og jeg får klump i halsen bare jeg tenker på han og orker ikke å ha bilder av han på veggen engag.

I hverdagen foretrekker jeg dyrene mine framfor folk, fordi jeg blir veldig sliten av å være i sosiale settinger, men jeg trives med mennesker i kortere perioder på fritiden.

I jobben min derimot så jobber jeg med mennesker, jeg jobber med ungdom med PU, og i barnehage og jeg vil bli vernepleier. Jeg brenner for jobben min og syns det er utrolig spennende. Kanskje også derfor jeg er litt assosial utenom fordi jeg gir mye av meg selv på jobb og er rundt folk hele tiden.

Dette ble OT da :P

Hundene beriker min hverdag og jeg kunne aldri levd uten dyr. Jeg har en sammensatt kronisk sykdom i "hodet", men jeg ser ikke på det som en hindring eller bruker den for hva det er verdt. Jeg er såppas bevist på hva jeg har, hva jeg ikke får til og hva jeg får til. Jeg kan ikke jobbe hver dag, da blir jeg syk (feber, og innimellom betennelser i ledd om jeg stresser for mye) og jeg syns det er skikkelig dritt, jeg skulle gjerne jobbet masse! Hundene har dog ikke "hjulpet" med det psykiske, men de beriker absolutt hverdagen :)

  • Like 2
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Mange mennesker er duster, så sånn sett så liker jeg dyr bedre, men samtidig så trenger man artsfrender. Jeg liker vennene mine, og er glad jeg har dem. Jeg hadde klart meg uten dyr (selv om det hadde vært en mindre betydningsfull hverdag) men jeg hadde ikke klart meg uten kontakt med andre mennesker. Så sånn sett kan jeg ikke si at dyr er viktigere enn mennesker. Det sagt så betyr dyrene mine like mye for meg som unger. De er en stor og viktig del av livet mitt, og det skal mye til at det blir dyrefritt her, noen gang.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg er også avhening av mennesker, da mine nærmeste. Ganske naturlig at man knytter seg til "flokken" sin og knytter sterke bånd, mens andre mennesker nesten blir overflødige. Jeg liker ikke så godt mennesket som art (og aper er vel de dyrene jeg alltid har likt minst. de ligner jo mye på oss), men jeg er veldig glad i mine nærmeste selv om og føler sterk empati til andre. Er nok ingen særing og raring sånn sett, bare at jeg er over gjennomsnittet glad i dyr.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg er veldig glad i dyr, og jeg velger flere ganger dyrene mine fremfor andre sosiale begivenheter. Men, jeg er utrolig sosial også, og setter pris på både venner og familie, og ikke minst samboeren min som jeg elsker over alt i hele verden.

Men forskjellen for meg, er at jeg slapper av når jeg er med dyra mine, når vi trener, når vi koser, når vi rir eller går tur. De er alltid hengivne, de ønsker å være sammen med meg, vi kommuniserer uten ord, og det finnes ikke tåpelige holdninger og diskusjoner, som man så ofte får fra mennesker. I tillegg får jeg ny energi fra dyra mine, mens mennesker blir jeg sliten av. Men ikke samboeren min. Han slapper jeg også av med, og det er trygt og godt, og vi har god kjemi, jeg trenger aldri pause fra ham, som jeg ofte opplever med andre mennesker.

En verden uten dyr hadde ikke vært en levelig verden for meg, de er familie, og det er de og samboeren min jeg er glad for å komme hjem til hver dag etter jobb.

Og så må jeg jo også påpeke at det er mye kjekkere å være sammen med andre hunde- eller hestemennesker, enn "vanlige" mennesker. Jeg kan sitte i flere timer og bare prate om dyr. :lol:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg er veldig glad i dyr, og jeg velger flere ganger dyrene mine fremfor andre sosiale begivenheter. Men, jeg er utrolig sosial også, og setter pris på både venner og familie, og ikke minst samboeren min som jeg elsker over alt i hele verden.

Men forskjellen for meg, er at jeg slapper av når jeg er med dyra mine, når vi trener, når vi koser, når vi rir eller går tur. De er alltid hengivne, de ønsker å være sammen med meg, vi kommuniserer uten ord, og det finnes ikke tåpelige holdninger og diskusjoner, som man så ofte får fra mennesker. I tillegg får jeg ny energi fra dyra mine, mens mennesker blir jeg sliten av. Men ikke samboeren min. Han slapper jeg også av med, og det er trygt og godt, og vi har god kjemi, jeg trenger aldri pause fra ham, som jeg ofte opplever med andre mennesker.

En verden uten dyr hadde ikke vært en levelig verden for meg, de er familie, og det er de og samboeren min jeg er glad for å komme hjem til hver dag etter jobb.

Og så må jeg jo også påpeke at det er mye kjekkere å være sammen med andre hunde- eller hestemennesker, enn "vanlige" mennesker. Jeg kan sitte i flere timer og bare prate om dyr. :lol:

Kunne ikke vært mer enig!! For meg og er det samboeren min som er det menneske jeg trives best med på alle måter, han og dyrene er de som er viktigst i mitt liv!

Men når jeg skal snakke med andre mennesker (noe jeg gjør asså!:P), da er det andre hunde/hestemennesker jeg trives best med, de skjønner hva jeg snakker om og vi kan diskutere, vi har felles interesser, slik er det vel med alle folk, "like barn leker best". Nevner jeg hundesaker hos "vanlige" mennesker så bare nikker de og vill heller snakke om noe annet...rare individer, skjønner ingenting :teehe: Nevner jeg hund så kommer mange med: ......ja men sånn skal du gjøre det fordi det gjør han hundeviskeren..

Haha, neida :ahappy:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Ja dyr er så enkle å ha med å gjøre og de er snille tvers gjennom. Jeg snakker også bare om dyr og dyr og dyr. Det som er så kult er at siden jeg sliter psykisk så har jeg hatt mange hjelpere, psykiatrisk sykepleiere, psykologer, psykiatre, hjelpepleiere, vernepleiere, leger osv. I begynnelsen og når jeg ikke kjenner menneskene blir jeg ofte veldig stille og nervøs og vet ikke hva jeg skal si. Da begynner de ofte å snakke om dyra mine og da prater jeg som bare det. Flere har sagt at det står i journalen min at hvis vi snakker om dyr er det lettere å bli kjent med meg. Hehe. De har nevnt det flere ganger. Det var en til og med som snakka om ett eller annet og jeg snakka ingenting og så sier vedkommende: "Ja da får vi snakke om dyra dine, fordi det står her at da pleier du å snakke" Hehe. Og da ler og smiler jeg og forteller om alle dyra mine. Jeg har veldig mange dyr, mye mere enn folk vanligvis har. Men jeg digger mange dyr og siden jeg er ufør går jeg bare hjemme og da er det mye mere selvskap i mange dyr enn ett eller to. Men er koselig med ett eller to dyr også da :P Hjelper med dyr :P Morsomt å tenke på at når det er dyresnakk i terapien er det mye lettere for meg å snakke om dyr. Dyr betyr så mye for meg. Er jo veldig koselig når behandlere sier sånt: "Hvis alle hadde vært så glad i dyra sine som deg, hadde alle dyra hatt det bra da" Da blir jeg flau og rødmer men er jo koselig å høre også da :P

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg er avhengig av å ha dyr rundt meg, de er en stor del av livet mitt, familien min.

Men... min datter, min samboer og min nærmeste familie ER livet mitt.

Og deri ligger det en stor forskjell :)

Jeg holder nå på å utdanne meg til sykepleier, og elsker yrket jeg snart blir en del av! Å jobbe med mennesker er for meg noe av det mest givende jeg kan bruke tiden min til :)
Og så har jeg en drøm om å kunne utdanne meg selv og hunden jeg får videre, så jeg kan bruke ham som terapihund i jobben min om noen år... Det hadde virkelig vært noe det, å kunne kombinere mine to store lidenskaper til å kunne jobbe med samtidig!

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Gjest
Skriv svar til emnet...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

 Share

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Helst vil vi jo at de ikke skal oppleve noe vondt i det hele tatt, men det er vanskelig. Jeg tenker det viktigste er om hun, og du, kan leve med det ubehaget som blokkeringen gir. Hvis ikke tenker jeg at risikoen ved operasjon kan være verdt det. Det er ikke en sykdom å være gammel, men det gjør jo at alle plager blir verre og mer risikable både å ha og gjøre noe med, som oftest. Jeg håpet selv i det lengste at det skulle enten bli akutt alvorlig eller at de bare skulle sovne hos meg, men til slutt måtte jeg jo ta den vanskelige avgjørelsen for begge to. Likevel er jeg trygg på at det var riktig tidspunkt for begge. Jeg tror at du også har nok innsikt til at du vet når det er på tide, selv om det er en prosess på vei dit. Håper dere får litt mer avklaring denne uken.
    • Tusen takk Dette er første gang jeg har gammel hund, og jeg synes det er kjempevanskelig å vurdere livskvalitet. Hun er jo helt klart ikke den samme hunden hun var som ung, men jeg tror ikke hun har det så forferdelig at hun selv ville valgt døden over det livet hun lever nå. Samtidig er hun jo på et punkt der noe som egentlig bare er en bagatell potensielt kan bli en dødsdom, fordi hun ikke kan dopes ned. Man sitter jo her i en umulig situasjon der ingen av alternativene egentlig er noe alternativ... Vi skal tilbake til veterinæren på torsdag for å ta en ny ultralyd av hjertet, så får vi se hva dommen blir da.
    • Håper det gikk bra. Trist at hunder eldes og får helseplager. De skulle vart evig, sunne og friske. Folk har så ulike syn på hunders ubehag ifbm aldring. Noen mener det er dyremishandling å la en hund ha noen aldersdomsplager i det hele tatt, og avliver tidlig for å la hunden slippe. Andre mener det er grotesk å ikke la det (ofte) kjæreste familiemedlemmet få fullføre livsløpet naturlig. Jeg vet ikke hvor på den skalaen du befinner deg, så jeg vet ikke hva jeg skal si eller ikke si for comfort ang. evt. narkose.  Håper det går bra med dere ❤️
    • Kanskje på tiden med en oppdatering her også. Shero: Shero er nå 11 år og pensjonist. Han har vært pensjonert fra agility konkurranse siden 2022, men har fått gå blåbær med mamma, men etter at han begynte å halte i ett løp i sommer er han heltidspensjonist. Før han ble pensjonert rakk han å delta på ett NM, hvor vi kom igjennom 1. løp. Han har fått prøvd seg på nose work, men vi sliten med at han skal appotere luktboksne så det er lagt litt på hyllen til jeg finner en løsning. Eskene skal uansett enten stås på eller etes opp så... Han har også fått prøvd seg på svømming, han vet ikke om han er helt fan av å svømme hvor han ikke kan stå.M Mamma og Shero. Shero & Max er slitene etter NM  Max: Max er nå 6 1/2 år gammel (hvor tiden flyr). Han bommet på stigefelt i sommer og traff, så nå er vi klasse 3 på heltid. Stigefelt brenner vist, hilsen Max. Max er en fin storebror til Yoshi og er glad han endelig har fått noen å leke med. Jeg har vært instruktør i agility i høst, og Max stilte opp som lånehund siste gangen. Veldig moro at han er trygg nok til å gå, siden sist jeg prøve å få han til å gå med noen utenom familen løp han rett til meg. Vi har også vært innom Sheltie-VM i Kongsvinger hvor vi hadde mye fint, men ikke full klaff.  Max på Sheltie-VM Max og Yoshi
    • Dette har jeg aldri hørt om. Uff, lykke til, håper det går bra!
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...