Gå til innhold
Hundesonen.no

fordommer


vega
 Share

Recommended Posts

Jeg husker da jeg var på seminar om farlige hunder en gang og en av foredragsholderne snakket om hvor stor forskjell det er på hvordan raser blir behandlet. Pit buller blir avlivet uten å ha vist noe tegn på aggresjon, men da en st. bernhard bet og drepte et barn i Belgia så stod folk i kø for å overta den. Hele landet ble engasjert i å redde hunden.

Fryktelig trasig, egentlig :( Vet jeg aldri ville hatt en sankt som beit, og mener at en slik hund hadde nok funnet seg bedre til rette i hundehimmelen.

  • Like 2
Lenke til kommentar
Del på andre sider

  • Svar 108
  • Created
  • Siste svar

Top Posters In This Topic

Top Posters In This Topic

Popular Posts

Jeg synes ikke du er tåpelig, og jeg forstår godt hvorfor folk føler som de gjør når det kommer til akkurat disse rasene spesifikt, man har fått det pepret inn fra alle kanter i lang, lang tid. Men si

Næmmen skjerp dere da!!! Kangu sa jo nesten det samme som meg, og den pepperen hun får nå fortjener hun virkelig ikke! Nå får dere jaggu ta dere sammen og lese med rette briller. Bare drit i å ta noe

Jeg merker godt dette med fordommer mot schäferhunder. Tidligere hadde vi vanlige svart/brune schäferhunder og selv om ingen av de var utagerende, de var hyggelige med andre hunder og oppførte seg pen

Jeg syns ikke det er så merkelig at folk får fordommer mot enkelte raser, særlig ikke når det finnes mange som hele tiden bekrefter dem..

Jeg kjenner ikke mange individer av rasen, men har vokst opp med to som var noe av det snilleste jeg har møtt. Derfor har jeg aldri vært redd dem heller, men jeg kan forstå at folk kan bli redde når eieren i enden av båndet til schæferen - som står å brøler som en løve, bare glaner i lufta og later som ingenting. Slik brøling virker truende uansett om hunden bare vil "leke".

I tillegg er det ikke alle som vet mer enn det de ser på tv, og annet enn i tv-serien "Rex" (kan dog virke truende han også..) blir ikke schæfere fremstilt som særlig snille hunder.

Det er også noe med hva man ser. Man husker den ene schäferen av hundre som oppfører seg truende fordi den bekrefter en fordom som ligger bak i underbevisstheten, men når idas toller går bananas så går det fortere i glemmeboken fordi man ikke har en etablert forventning i hodet.

Confirmation bias heter det. Det er bl.a derfor fordommer er så utrolig harde å bryte, de kan sitte som støpt selv om de ikke er berettiget på noe slags vis.

Fryktelig trasig, egentlig :( Vet jeg aldri ville hatt en sankt som beit, og mener at en slik hund hadde nok funnet seg bedre til rette i hundehimmelen.

Ja. En hund som har bitt og drept mennesker skal avlives. Så kategorisk tør jeg jammen å være.

  • Like 2
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg må ærlig innrømme at jeg har fordommer mot staffer. Egentlig temmelig irrasjonelt og ulogisk, og jeg har personlig ingen som helst negative erfaringer med rasen. Men jeg frykter at det er blanding med pitbull eller amstaff, og hvis eieren er en ung mann med hettegenser så kjenner jeg at jeg stivner og frykter både mannen og hunden når vi passerer.

Og, ja, dere trenger ikke fortelle meg at det er tåpelig. Jeg er helt enig. :P

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Bare lurer på hva du mener med at de er vanskelige å lese. Har hørt en person si det til meg før, at de er usikker på Lita pga hun har ett dårlig kroppsspråk. Jeg synes ikke hun har det, hverken ovenfor folk eller hunder men jeg er jo vondt med hun og kjenner hun ut og inn :)
Jeg synes også min staff er kjempelett å lese, men det kan jo ha noe med at jeg kjenner han veldig godt da. Sent from my GT-I9300 using Tapatalk 2
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg må ærlig innrømme at jeg har fordommer mot staffer. Egentlig temmelig irrasjonelt og ulogisk, og jeg har personlig ingen som helst negative erfaringer med rasen. Men jeg frykter at det er blanding med pitbull eller amstaff, og hvis eieren er en ung mann med hettegenser så kjenner jeg at jeg stivner og frykter både mannen og hunden når vi passerer.

Og, ja, dere trenger ikke fortelle meg at det er tåpelig. Jeg er helt enig. :P

Men hvis du møter en jente med ok-klesstil med en staff i band, da blir du ikke like redd?

Men jeg skjønner litt hva du mener :)

Sent from my GT-I9100 using Tapatalk 2

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Men jeg frykter at det er blanding med pitbull eller amstaff, og hvis eieren er en ung mann med hettegenser så kjenner jeg at jeg stivner og frykter både mannen og hunden når vi passerer.

Jeg synes ikke du er tåpelig, og jeg forstår godt hvorfor folk føler som de gjør når det kommer til akkurat disse rasene spesifikt, man har fått det pepret inn fra alle kanter i lang, lang tid. Men siden jeg digger dem så må jeg bare få si at både pit bull og amstaff er fantastiske raser. Jeg har selv eid to renrasete amstaffer og kjenner en drøss med renrasete pit buller, de er og har vært elskelige og flotte hunder alle som en. Noen har hatt litt diller med andre hunder av samme kjønn, men ikke stort verre enn jeg har sett hos andre raser. :)

Det er ikke noe farlig å være blanding av amstaff eller pit bull. Tvert imot, de kan være av de herligste hundene på kloden. :)

Og menn er like gode hundeeiere som kvinner. Om de nå går med hettejakke, har tattiser eller mangel på hår. :)

Her er min samboer sammen med vår amstaff Charlie. Han var et får i ulveklær han, og vi savner ham veldig. Selv om min samboer er skalla, har både muskler og tatoveringer, så er han en svært så ansvarlig og kjærlig hundeeier. :heart:

2521550066_b525917465_z.jpg?zz=1

  • Like 12
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Takk, godt å høre. Jeg vet jo egentlig alt dette, fornuften min vet at staffer ikke er verre enn andre hunder og at sjansen for at jeg treffer på en kamptrent hund er svært, svært liten. Men frykten sitter litt i likevel, og det irriterer meg egentlig.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Men hvis du møter en jente med ok-klesstil med en staff i band, da blir du ikke like redd?

Men jeg skjønner litt hva du mener :)

Sent from my GT-I9100 using Tapatalk 2

Ikke like redd, nei. Men fortsatt ikke helt trygg.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Alle hunder over 10 kg er kannibaler, må vite :|

Hvis den var til meg så er jeg enig i poenget - at de ikke er det. Min lille hund ble godt sosialisert med de tre schäferne vi bor hos (de som eier Margrete), stallens rottweilerblanding og berner sennen, og alle store hunder vi møtte på tur der eier sa at den var grei med valper. Å være skeptisk betyr å kommunisere litt med eier først, ikke å nekte bikkja å treffe andre ;)

Jeg tror det eneste man kan gjøre mot fordommene er å jobbe med bikkja si sånn at iallefall den ikke er med å løfte "statistikken" i redde folks øyne. Samtidig er det helt klart at mindre hunder og alt som ikke er "farlige" hunder får langt mer frihet, og det er jo urettferdig...

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Takk, godt å høre. Jeg vet jo egentlig alt dette, fornuften min vet at staffer ikke er verre enn andre hunder og at sjansen for at jeg treffer på en kamptrent hund er svært, svært liten. Men frykten sitter litt i likevel, og det irriterer meg egentlig.

Sjansen er tilnærmet ikke-eksisterende. Hundekamper er ikke et problem i Norge. Heldigvis. :)

Bullehundene du møter er selskapshunder på samme måte som din egen er. De sliter sofer, de slikker tårer, de leker med barna, de turer eierne sine, de gleder og de frustrerer. Ja, de er helt vanlige hunder. På godt og vondt. :)

  • Like 3
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Samtidig er det helt klart at mindre hunder og alt som ikke er "farlige" hunder får langt mer frihet, og det er jo urettferdig...

Ja, det er urettferdig, og det strekker seg langt forbi hundens frihet. Det er helt andre krav til oss eiere av de fordomsbefengte rasene også.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

6 år med groenendael har lært meg at ca 90 % av landets hunder (og deres eiere) har problemer med store, sorte hunder. Mye crappy kjøtere ute og går, med andre ord.

Det opplevde jeg faktisk ikke en eneste gang med riesendyret. :o Forventa det, møtte endel andre fordommer, men somregel mest om at "den der må du virkelig ta hardt!" eller "jøss så snill den er, den har du virkelig klart å knekke" :lol: Men faktisk ingen som ikke ville hilse fordi hundene deres var redde svarte hunder.

(og så skal jeg ærlig innrømme at dritthunden min, som virkelig var crappy mentalt (schnauzern), virkelig ikke likte svarte hunder fra sin egen størrelse og oppover :lol: Men hun var ikke riktig skrudd sammen whatsoever. Hun likte egentlig ingen, men hatet fikk en ekstra intensitet på svarte hunder - gudene veit hvorfor )

Jeg har masse fordommer mot forskjellige raser, massevis. Og eiere! Grøss. Men, da jeg gikk med hund på 3 kg selv, så var jeg faktisk skeptisk til alt over 6 kg. Tuller ikke, det var virkelig ikke noe kult når det kom løse hunder bort uansett størrelse. Min gikk alltid i bånd der vi kunne møte hunder fordi hun pga sykdom hadde mye smerter og var redd andre hunder. Og følelsen av å ikke ha kontroll over noe som helst og vite at treffer du feil hund, så har du ikke hund lenger, var virkelig ikke moro. Det er også en av grunnene til at jeg ikke har så liten hund lenger.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Det opplevde jeg faktisk ikke en eneste gang med riesendyret. :o Forventa det, møtte endel andre fordommer, men somregel mest om at "den der må du virkelig ta hardt!" eller "jøss så snill den er, den har du virkelig klart å knekke" :lol: Men faktisk ingen som ikke ville hilse fordi hundene deres var redde svarte hunder.

(og så skal jeg ærlig innrømme at dritthunden min, som virkelig var crappy mentalt (schnauzern), virkelig ikke likte svarte hunder fra sin egen størrelse og oppover :lol: Men hun var ikke riktig skrudd sammen whatsoever. Hun likte egentlig ingen, men hatet fikk en ekstra intensitet på svarte hunder - gudene veit hvorfor )

Okay, jeg kan justere meg litt da, 90 % av alle landets hunder med andre-hunder-issues, har hunder som reagerer på sorte hunder. Samtlige av dem fordi de har blitt skremt eller fått bank av en stor sort hund en gang.

Merkelig nok, er ingen redd sorte hunder når vi kommer med puddelen. Men hun er halvparten så stor som groenendaelen, så hun er nok ikke stor nok :)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg tror folk flest har fordommer og/eller erfaringer med de fleste raser som innimellom ikke har noe som helst med selve rasen å gjøre, men heller går på konkrete eksemplarer/eier.

Jeg har hatt BC i alle år, og disse hundene har folk en tendens til å tro at enten er de født lydige eller så er de "halvgal" og mannevonde... Etter MIN erfaring med rasen, stemmer ingen av delene ;)

Men det er lærenemme hunder du kan få til å gjøre de utroligste ting, samtidig som de fort får problemer om de ikke er nok og riktig stimulert, og derav kommer nok også fordommene.

Nå venter jeg på å hente min lille Chinese Crested PP gutt hjem... og jeg har møtt mange rare fordommer om rasen når jeg forteller venner og bekjente hvilken hund jeg venter på. De mest vanlige er hvorfor jeg i alle dagen skal ha meg en veskehund som ikke tåler noen ting? Og flere mener bestemt at denne rasen ikke tåler snø/kulde, er ilske og bjeffer non-stop. Og av alle sære ting... at de er vegetarianere :blink:

Så det er slettes ikke bare Sch som folk har fordommer mot... eller dobber, eller rottis, eller, eller.

Folk har fordommer mot de fleste raser, det er bare forskjellig hva fordommene går på.

Whippet (generelt mindre mynder) - skjelvende, småhysteriske, vettskremte og tåler ikke et vindkast før de brekker en fot.

Puddler av alle størrelser - sære, jålete gneldrehunder.

Golden Retriever - enten er de verdens beste barne/familiehund men overvektig og sykelig, eller så er de ihelavlet med ustabilt lynne. (Dette gjelder forøvrig også for labbene)

Fuglehunder av ymse sort - vimsete og umulig å dressere, dette er typen hund eiere bare slepper ut på tur alene så de får løpe fra seg til de kommer hjem av seg selv.

Cockerspaniel - Alltid (!) snille og myke. Mange har fått seg en overraskelse når de ikke får hilse på av eier fordi hunden er usikker på fremmede... disse hundene skal jo ikke være annet enn myke og gode...

Samtlige småhunder med lang pels - Gulvmopp. Need i say more.

Irsk Ulvehund - enten er de livsfarlige eller så er de jo kåret til verdens beste familiehund. Finnes ingen mellomting må vite.

Husky (alaskan eller sibirsk, samma det) - kan ikke gå løse, stikker til Australia om man skulle finne på å slippe båndet. Ellers bør man alltid sykle med disse, og de bør helst bo ute i en hundegård langt fra folk fordi de ikke stopper å bjeffe. Åja, dessuten er dette eneste hunderasen som faktisk kan synge!

Mops - "Ja, det er de små med stort hode, flat nese og utstående øyne, det!" ... hvor forsvant resten av hunden, mon tro...?

Ymse Terrier, samme hvilken - Bjeffer, biter og er generelt vanskelige, overhypre hunder. Bortsett fra Airdale Terrieren. De er bare sære og biter.

Malamut - nesten ulv fremdeles.

Staffe - kamphund.

Bull Terrier - kamphund.

Bulldog - Kamphund.

Alle sorte hunder over knehøyde - Hundeagressive.

Chinese Crested - høyere temperatur i kroppen enn vanlig, veskehund, gneldrebikkje, verdens styggeste hunderase (Alle vet jo det?!?), og av alle ting altså vegetarianer.

Jeg begynner jo å lure på hva jeg har rotet meg bort i. :teehe:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Folk flest har vel en fordom eller to. Uansett om det gjelder hunder eller mennesker. Og man må bare lære seg å lukke ørene og drite i hva random mennesker på gata mener og klemmer ut av seg.

Men så er det ikke alle mennesker som syenes at en brølende schäferhund er så festlig heller, fordi mange har dårlig erfaring med brølende schäferhunder som bare vil leke. Og dersom man har en del dårlige erfaringer med en rase, så ser man nok det man "vil" se også.

Visse hunderaser vekker litt mer følelser enn andre hos enkelte mennesker, og schäferhunder er vel ikke akkurat den rasen som kun har et positivt rykte på seg.

Og så har man slike gjøkefolk som terrier-eieren her i nabolaget. Siden jeg ber han kople opp sin hund og ikke la den vimse bort til mine når de er i bånd, så er da mine morderschäfere som ikke burde bo i et nabolag med barn, fordi at de kommer til å drepe og spise barn. Dette synes han er passende å stå og skrike på gata. Både med og uten kone til stede (hun må være fryktelig stolt av å være gift med en sånn mann! :D ). Jeg kan sikkert velge å bli både dødelig fornærmet og såret av hans morderpåstander, men kjenner at dumme mennesker meninger betyr såpass lite for meg, at jeg synes han bare er latterlig og en litt morsom figur å fortelle om. :P

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Guest Snusmumrikk

Men alle disse fordommene er jo ikke bare fordommer? En veldig stor overvekt av schäferne jeg møter brøler, og nei, jeg slipper ikke hunden min borttil dem og jeg ber eiern ha kontroll på dem, for jeg vet ikke om det bare er brøling på avstand eller om den faktisk er sinna. Og hundeeiere generelt er veldig flinke til å benekte sin hunds negative sider.

En husky kan jo sjelden gå løs. Selvfølgelig finnes det unntak, men de aller fleste vil før eller siden stikke på jakt fordi det instinktet ligger så latent i dem. Det er en del av rasepakka. Kinesisk nakenhund er da virkelig ikke en hund som tåler veldig mye kulde, regn og vind?

Og jeg kunne fortsatt sånn med noen av fordommene som ble lista opp ovenfor her, og mange fler. Om man ser bort i fra de helt idiotiske, så har veldig mange fordommer et utgangspunkt i virkeligheten. Kamphundene ble jo brukt til kamp en gang i tida. Og de er gjerne aggressive på andre hunder. Folk flest har problemer med å se at det er forskjell på hunder av samme kjønn og mennesker. Jeg mener for all del ikke at alle disse fordommene er sanne altså, men mange av dem bunner i erfaring. Noen i medieskapt feilinformasjon.

Hva er fordommer og hva er erfaringer?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg har fordommer, bare når jeg går med hundene, ene og alene fordi jeg ikke kan stole på at de er greie mot mine som kan finne på å bjeffe. Når jeg er uten hund har jeg færre fordommer fordi de eneste hunden kan skade er meg, og det gjør ikke noe for jeg overlever.

Her om dagen så jeg en staff med familien sin på bensinstasjonen, og når den så meg så var det kjærlighet ved første blikk, den hadde bare sååå lyst til å hilse, men siden jeg ikke hadde noen unnskyldning til å gå bort gikk jeg videre. Det har jeg ikke glemt, for en skjønn hund! Ellers har jeg sett diverse hunder jeg gjerne kunne tenkt meg å hilse på, bare ikke når jeg har med meg pudlene.

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Fordommer blir det vel når man dømmer alle individer i en rase ;) Samme som med folkegrupper, vi har erfaring med at østeuropeere er litt naskete av seg, ergo blir vi skeptiske til alle.

Eks: Jeg møter en staff. Jeg kjenner jeg stivner, hanker inn mine hunder. Personen i andre enden er armpynten til en bolekar. Her ringer alle klokker! Så mister jeg kontrollen over Nix og hun løper bort for å hilse. Armpynten viser seg å ha masse kunnskap og dyret hennes er til å smøre på brødskiva... Der har jeg dømt ikke bare hunden, men armpynten også ;) Det er fordi jeg har erfaring med at armpynt er gjerne litt enkle, og bikkjene deres er oppdratt av bolegutter, det er sjeldent en god kombinasjon.

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg mener for all del ikke at alle disse fordommene er sanne altså, men mange av dem bunner i erfaring. Noen i medieskapt feilinformasjon.

Jeg tror det er sammensatt jeg. For noen er det erfaring. For noen får de bekreftet fordommer de har av et skevt blikk fra hunden og en eier med piercinger. Andre har fått ting fortalt fra media. For andre igjen er det en blanding av alt.

Men Margrete har jo helt rett i at en fordom går man inn i et møte med, man har allerede gjort opp en mening og det er urettferdig. For du har helt rett i at mange av bullehundene har samme kjønnsaggresjon, det er jeg den første til å være åpen om. Men det gjelder jammen ikke alle, og jeg vet faktisk ikke om de er så mye verre enn mange andre raser. :)

  • Like 2
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Fra tid til annen når jeg sier jeg har huskyer så sier folk: Å JA DET VAR EN HUSKY SOM SPISTE ET BARN PÅ SVALBARD.

Jeg er så lei det. Insidenten tror jeg var en grønnlandshund og den spiste ikke barnet - den tok livet av det. Dette har med innstinkter og folk som lar barna sine stabbre seg rundt alene med hunder på kjetting. Ingen av delene er greit. Mine hunder spiser heller ikke barn.

Så nevner jeg at jeg har sheltie - da ååååer dem seg i lange baner og barneterene mine er glemt.

Så går jeg hjem og trekker pusten og tenker på blomster i stedet. :icon_confused:

Mye fordommer bunner jo i virkeligheten, men den kan bli ganske fordreid i løpet av prosessen. I tillegg finnes det unntak som bare det...

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Noen ganger så får man fordommene sine knust også.

Ene natta jeg var på jobb og skulle låse meg inn på et objekt, så kom det en gutt bort til meg. Han så ut som om han var tatt ut av American History X filmen, som en av de nazi guttene. Og jeg var overbevist om at han kom bort bare for å lage bråk.

Men denne stakkars gutten gråt. Han trengte hjelp. Litt lengre borte i gata, så satt det en mann og drakk bak rattet. Og denne gutten var så redd for at han skulle kjøre på noen barn. Enda lengre ned i gata så stod en uniformert politibil med noen politimenn rundt, og jeg ba han ta kontakt med de, siden det var deres felt og ikke mitt. "Men jeg har jo prøvd å snakke med de, og de vil ikke snakke med meg!!" hikstet han videre. Og fortsatte å snakke om alle barna som kunne blitt påkjørt. Så jeg lovte å gå bort og prate med politiet for han. Enden på visa var at vedkommende ble hanket inn da han kjørte videre, og ferden stoppet bare noen få meter lengre ned i gata.

Her hadde både politiet og jeg fordommer mot han, pga utseende og klesstilen han hadde. Og politiet ville ikke snakke med han engang. Hadde de villet det, så hadde de fått informasjon om vedkommende som drakk bak rattet med en gang. Heldigvis kjørte jo ikke vedkommende før jeg hadde fått snakket med de, slik at han ble huka inn. Og ikke fikk kjørt på disse barna han var så redd for.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg kom på når Aska var mindre, så kunne vilt fremmede mennesker jeg møtte på tur finne på å si ting som: -Ja den må du ta hardt, ellers får du snart problemer med den, -Du vet vel at schæfere kan bli farlige som voksne?!, osv og jeg opplever at folk gir meg stygge blikk om jeg har henne løs på tur. Fikk en følelse av at det kanskje er fordi jeg er en ung jente også. Ung som i 23 riktignok. Jeg kaller henne alltid på plass om vi møter folk og hun bjeffer aldri på andre hunder, generelt er hun jo kjempesnill, så nå har folk begynt å si ting som -Det var en usedvanlig snill schæfer, eller "Er det en blanding, den gikk så bra sammen med de andre hundene.... Så folk har jo fordommer, det er nok en blanding av årsakene.

Jeg har en eneste rase jeg merker jeg har fordommer mot. Det er tolleren. Ene og alene fordi alle jeg har møtt tidligere har vært ustabile. En kom løpende og glefsa etter leggen min en gang jeg sykla, barndomsvennina mi sin beit og måtte avlives og jeg får ikke automatisk lyst å hilse på tollere hvis jeg møter de på tur, det får jeg med alle andre hunder, men jeg vet det er litt tullete og har innsett at tollere kan være akkurat like hyggelige som andre hunder. Så jeg kan forstå folk som bare har møtt drittschæfere og er redd dem.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Gjest
Skriv svar til emnet...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

 Share

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive



  • Nye innlegg

    • Da sitter jeg her og klyper meg i armen, fordi Edeward ga meg både utgangsstilling og flere meter med fot gjennom tre vendinger og flere stopp med sitt uten å ha forventninger om verken lek eller godis for det. Hadde ingenting fremme, og attituden hans tilsa at han gjorde det bare for interaksjonen og noe å gjøre sammen. Kanskje er metoden effektiv - han har begynt forbinde handlingen i seg selv med noe bra? Det er den faglige forklaringen. ..men ved å antropomorfisere kan det også ha vært for å belønne meg for å ha vært flink mams og servert ham rikelig med vom for å sitte pent og vente mens jeg kaster "apporten" - som jeg sliter med å kommunisere hvordan jeg ønsker levert. Det er vårt nye problem for tiden. Han blir forbanna fordi jeg ikke tar imot når han bare slipper den foran meg og begynner kjefte på meg fordi jeg krever å få den i hånden før jeg serverer noe. Vi har hatt mange sånne runder nå, og jeg forstod endelig at vi må tilbake noen skritt og trene på å holde apporten igjen. Gått altfor fort og klønete frem.  Ellers har Jokke kommet tilbake. Antar det er fordi testikkelen som ikke har kommet ned i pungen vokser i størrelse og er ukomfortabel der den sitter. På gjerdet om å fjerne den, fordi jeg er usikker på om jeg vil fjerne bare den ene som ikke har kommet ned, eller kastrere ham fullstendig. Har på følelsen av at den avgjørelsen blir tatt litt uti puberteten ^^ Det er vanskelig, altså. På den ene siden virker den ballen på feil sted ubehagelig for ham, og det er en fare for kreft i den. På den andre siden er kirurgi kirurgi. Fordi den har vært jojo, nede i pungen i perioder og ligget utenfor kanalen, i lysken, så er det stadig en sjanse for at den kommer helt ned. Da er det dumt å utsette ham for kirurgi unødvendig. Hormonene har flere effekter på helse og humør, er ikke bare der for forplantning. Noen av effektene vil en helst være foruten, men å fjerne dem kan også medføre uønskede helse- og adferdsendringer. En kan vel tilføre hormoner kunstig dersom det blir et problem. Et mindre onde enn testikkelkreft. ..men fjerne en eller begge, og når?  Antakelig er han 8 år og har fått en kreftdiagnose innen jeg klarer bestemme meg.   
    • Tok bilder i dag, med tanke på dagboken, og innså at det ikke er noe nytt å melde, utover ny frisyre. Spanielørene måtte vike i varmen. Nyfrisert Edeward i solnedgang   
    • Når du ber om en øvelse eller tar en strafferunde så belønner du bjeffingen med at det skjer noe. Så det beste er at det ikke skjer noe. Hva med å prøve konsekvent time-out i bilen? Eller lær å bjeffe på kommando og stoppe å bjeffe på kommando. Om du ber han om å slutte å bjeffe så husk å tell til tre før du belønner, ellers belønner du for tidlig at han er stille og han kan ta det som belønning for bjeff. 
    • Dytter denne opp. Her har jeg kontret forventingsbjeff med: "Legge i bakken" (forsiktig press i halsbåndet) og tatt en på stedet hvil. Ingen effekt utover tiden vi står i hvil, hvor han skuespiller avslappet for å komme videre, og begynner bjeffe igjen med en gang. Ignorert og ventet ham ut. Øker bare i stress. Bedt om øvelse (sitt/dekk/spinn/fot../) og så belønnet det med en leke for å gi ham litt godfølelse. Resultatet? Han ser bjeffing som et cue for å få meg til å utføre den adferden. Avledet med å ta en "strafferunde" rundt oss selv. Heller ikke effektivt utover i øyeblikket vi gjør det.  Gitt ham en kald skulder. Vist at jeg er skuffet og synes han er teit og snudd meg bort med et litt foraktelig fnys. Går opp i stress fordi han blir såret og synes jeg er urettferdig.  Jeg er clueless. Antakelig skulle en av disse metodene appliseres konsekvent, right? Det er antakelig veldig forvirrende med det random utvalget av ulike adferder fra meg - men hvilken er riktig å velge som en konsekvent reaksjon? Da hestene her ga ham sosial avvisning med foraktelige fnys og snudde ryggen til ham forstod han umiddelbart greia og responderte med å slutte bjeffe. Hvorfor har ikke det der samme effekten fra meg? Er det fordi jeg gir ham oppmerksomhet når jeg forstår/synes at han bjeffer av såkalte legitime årsaker? Jeg kan jo ikke slutte med det.   
    • Motviljen mot utgangsstilling fremstår som død, men puberteten truer i horisonten, så utsteder ingen dødsattest ennå. Livserfaring tilsier at Motviljen antakelig vil sprette opp av kista og flire: Trollollol! Å få utgangsstilling uten mat fremme, relativt stabilt, kun noe nøling akkompagnert av et oppgitt sukk før han kommer inn, når han vil jeg skal kaste en leke, det er hurtigere progresjon enn jeg forventet for noen uker siden.  Vi har en god periode ..så god at noe fokus nå er over på mindre viktige ting som sportsøvelser. Første sitt under innkalling serverte Eddis i forrigårs, på første forsøk. Det var et nydelig øyeblikk. Flere repetisjoner med stå under marsj, avstandskommando og sitt under innkalling var fine, i mine øyne. Verken han eller jeg er interesserte i hva en dommer synes om utførelsen vår, fordi mestringsfølelsen fra å tro vi er flinke er hva som driver oss. Mestringsfølelse og glede er superfood for motivasjonen. Fokus på hva som er feil medfører frustrasjoner, uteblivende mestring, dårlig stemning, dårlig samspill og ødelegger relasjonen - og hva er da poenget med å ha og trene hund?  Sitt begynte bli upålitelig. Hvorfor? Fordi jeg hadde glemt å være begeistret. Bare forventet å få sitt på cue og glemte bli genuint overrasket og takknemlig og begeistret av hvor flink gutt han er.  Av utfordringer vi nå har - skjønt det føles som et hån å bruke det ordet om vansker med øvelser til sport, da andre bruker det samme ordet om reelle problemer:  Spin - også kjent som snurr rundt.  Aner ikke lenger hva lyden betyr. Trenger håndsignal. Kommer konsekvent løpende inn for å gjøre det rett foran meg, hver gang jeg ber fra avstand. Bli-på-stedet håndsignal, som har vært en nøkkel til flere andre øvelser har foreløpig ikke hjulpet.   'Twirl' er et fullstendig ukjent begrep dersom ikke 'spin' kommer først. Verken ordet eller håndsignal gir ham noe forståelig hint. Her må det spinnes før det kan twirles. Sånn er loven.  Hva som må til for å få en lovendring - det blir spennende å finne ut av. Punkt 1 og 3 går seg sikkert til med mer trening, men på punkt 2 er jeg helt blank foreløpig. Ingen ideer om hvordan løse det der.  Heldigvis opplever Edeward en glede i øvelsene som ikke bare handler om belønningene. Han LIKER å spinne og twirle og rygge og gå mellom beina mine og sendes frem til target og sånt. Det er noe å gjøre. Arbeit macht frei. ..og det ser ut som utgangsstilling og gå fot også er i ferd med å kategoriseres som lystbetonte oppgaver en kan døyve eksistensiell angst og kjedsomhet med.  Bilde er vel obligatorisk. Relevans til konteksten mindre så. I denne tidsalderen er det ingen som leser en vegg av tekst uansett
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...