Gå til innhold
Hundesonen.no

Ufølsomt å sende hunden til felles kremering?


Djervekvinnen
 Share

Recommended Posts

Tviler på at det har med økonomi å gjøre for de fleste. Det er hva man føler for rett og slett. Hadde ikke villle hatt hundene mine tilbake i en urne om jeg fikk de gratis en gang. Det er ikke min hund, men en tom kropp bare.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

  • Svar 58
  • Created
  • Siste svar

Top Posters In This Topic

Top Posters In This Topic

Popular Posts

Jeg har ingen relasjon til hundens kropp når den er død, derfor ser jeg heller ikke på det som ufølsomt. Det som gjorde -den- hunden så spesiell og gjorde at jeg var glad i den er borte, så hva som

Det som er ufølsomt er å fortelle andre hvordan de skal sørge eller hva som er "riktig" når det kommer til før, under eller etter man lar sin gode venn få sovne inn. Jeg personlig har valgt separat

Her blir alle hundene sendt til felles kremering. Nirm var eneste jeg vurderte i et lite sekund å ta med hjem igjen før han ble syk og avlivet, men da den dagen kom, så var det ikke snakk om noe annet

Laika ble avlivet for halvannen måned siden, og jeg valgte å ikke ta henne med hjem. Hadde ikke fått henne begravd i den dyrpryste bakken likevel, og aldri om jeg hadde lagt henne i fryseren som jeg har hørt noen gjøre. Savner henne og hun betydde alt for meg og var veldig spesiell, men savnet hadde ikke blitt mindre om hun lå begravd i hagen.. Tvert i mot tror jeg.

Gamlehunden ble avlivet for ca. Et halvt år siden. Han ligger begravd i hagen. Mn helt ærlig tror jeg ikke jeg hadde merket noe forskjell om veterinæren tok seg av ham også. De vl alltid bli husket og savnet, uansett.

Synes alle må få velge det som passer dem best.

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Her blir det separat kremering (ble det med forrige hunden og) det er nok bare fordi jeg ikke klarer tanken på at dem skal brenne sammen med mange andre. Men jeg fordømmer da ikke folk som velger felles, hver enkelt får bestemme det selv uten at noen skal blande seg i det.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg har aldri mistet en hund før, så jeg aner faktisk ikke hva jeg hadde gjort.

Hadde en kanin en gang som jeg fikk kremert separat og begravde det i hagen. Mulig jeg ville gjort noe sånnt.

Ellers synes jeg ikke det er ufølsomt om man velger noe annet. Jeg tenker jo at jeg kommer til å ha mange hunder igjennom livet og det er jo da ikke alle man kan ta med hjem..

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Familiehunden gjennom 14 år ble kremert separat og begravd i hagen hjemme hos faren min. Det føles trygt og godt, og ikke minst riktig, at hun ligger i "favoritthjørnet" sitt for alltid.

Hunden jeg avlivet før jul hadde ingen spesiell tilknytning noe sted, så det var uaktuelt å ta ham med hjem for å begrave. Dessuten var han jo livredd for å være alene, - og selv om jeg vet at han ikke føler noe nå som han er død, så vet jeg at han er omringet av andre hunder nå.. For meg er det en god tanke.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Mine hunder blir kremert separat, asken kommer tilbake uten urne, og blir strødd på steder hvor akkurat den hunden trivdes spesielt godt. <det kan være ppå en fjellknaus, i et skogsområe eller i et vann. Tidligere kom asken hjem i urne som ble spadd ned i hagen, men det er begrenset hvor mangew urner vi kan ha under bærbuskene.

Jeg har ikke behov for å ha at gravsted å gå til. Hundene lever i minnet mitt.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Mine hunder, Misty, og Geisha (vel hu var pappa sin, men..) har jeg urna til. Har ikke noe forhold til urnene på noen spesiell måte, annet enn at jeg følte at jeg ikke bare kunne forlate kroppene deres. Jeg elsket de, og til sommeren blir nok begge urnene gravlagt på hytta. De var bestevenninder, og elsket å være på hytta. Det var deres fristedm For meg er det mer verdig, enn å bli kremert med mange andre dy, som for meg, liksom litt respekt løst ovenfor hunden min. Jeg høres kanskje helt psyko ut haha.

Den dagen Jatzy dør, så skal jeg ha urna hennes, hun betyr så vanvittig mye for meg at hun skal gravlegges sammen med meg når jeg selv en gang dør. - Jau, jeg er litt kræisi når det kommer til dette.

Men, om det er ufølsomt å sende en hund til felleskremering. Nei, det synes jeg ikke. Jeg synes folk skal gjøre det de selv føler er riktig :) Det er en vanskelig situasjon, så jeg forstår godt at noen synes det er det beste valget, andre ikke.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg mista ei veldig brått i fjor sommer, og hun ble kremert separat.

Jeg sa da at jeg neppe kom til å gjøre dette igjen.

Men nå har jeg dessverre enda ei urne her hjemme.

Og jeg synes det er godt.

Jeg vil ha det sånn.

Det gir meg en lettere sorgprossess.

Hadde det ikke føltes riktig for meg, så hadde jeg ikke valgt det.

Og det aller aller viktigste er at man får sørge som man selv har behov for,

uten innblanding fra "noen" som mener man skal gjøre det på den ene eller andre måten.

Du tuller nå? :cry: Herregud Fanny, kondolerer :no:

Her valgte vi å ta med gamlepelsen hjem, og hun fikk grav ved siden av barndomshunden til Mureren. Det var det eneste jeg følte var riktig, og jeg kjenner at hva andre synes om mine "sorgbehov", det bryr meg særdeles lite. Jeg har dog et "issue" med døden, så under avlivingen fikk Amy sove i armene mine, men da hun skulle få siste sprøyten måtte Murermannen ta over. Der stoppet det for meg. Mannen ordnet "begravelsen", og jeg sitter igjen med et siste minne av en avslappet, trygg sovende hund, og har nå en grav å gå til om det skulle være noe jeg ønsker/har behov for. Det er dessuten en god tanke å tenke på at hunden er på en av sine yndlingsplasser, enda hun er død, og det bare ligger igjen en død kropp. Jeg tenker ofte på at hun hadde vært takknemlig om hun visste hvor hun var gravlagt, og det er for meg en hyggelig tanke, enda så rar den tanken måtte være for enkelte.

Sorg er ikke en ting som skal følge en manual, det er en individuell greie, og det skal det få lov til å være for alltid. Noen takler det bra, andre takler det ikke i det hele tatt, og om det finnes valg man kan ta for å gjøre sorgprossessen "lettere", så er det pokker så lov altså. Det skulle bare mangle.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg har dog et "issue" med døden, så under avlivingen fikk Amy sove i armene mine, men da hun skulle få siste sprøyten måtte Murermannen ta over.

Vi var kun med på første sprøyta når vi avlivde forrige hunden, jeg ville ikke se hun død liksom. Hvis Bodil blir avlivet kommer jeg heller ikke til å være med der, planen min er da å reise bort så får C fikse alt. Men de 3 andre kommer jeg til å være med på første sprøyta også gå. Ja, jeg legger planer for hvordan ting skal skje :lol:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Har tatt med meg 2 hunder hjem, det angrer jeg på. Visste jo ikke hvor jeg skulle gjøre av dem.

Loke valgte jeg derfor felleskremering på, halsbåndet holdt. Nå satt jeg på rommet med han i 15-20min etter han døde også, så jeg fikk tatt et skikkelig Farvel.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Alle mine hunder er sendt til felles kremering. Jeg sitter med de til de er døde, og da er det bare en kropp for meg. Hunden jeg har vært glad i, er borte.

At andre gjør det annerledes, bryr jeg meg ikke noe om.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Eneste hunden vi har mistet er begravet, men det er også mer av praktiske grunner. Det var på hytta på fjellet, og han døde av seg selv. Det å bære ham 200m i bratt bakke for så å ta han med seg enten til en veterinær eller egen hage ble helt feil. Så han er begravet på hytta der han trivdes så innmari godt.

Men må si at jeg syntes det er veldig godt å tenke på at han er der oppe, og pleier å besøke graven hans når jeg er oppe på den hytta.

Dog tror jeg at de neste hunder kommer nok til å bli igjen på klinikken, jeg syntes ikke det er noe kaldt i det. Jeg tenker at man må gjøre det som føles rett for en selv, ingen kan si hva som er rett og galt.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Alle mine hunder er sendt til felles kremering. Jeg sitter med de til de er døde, og da er det bare en kropp for meg. Hunden jeg har vært glad i, er borte.

At andre gjør det annerledes, bryr jeg meg ikke noe om.

Du sier noe der. Vi satt med Amiga til alt stoppet. Og da var hun borte. Da lå det bare en bylt igjen uten personlighet og liv.
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Guest Ulla-Britt

Jeg synes felles kremering høres greit ut når jeg sitter her med en frisk hund. Det betyr mer for meg å ha halsbåndet eller favorittleika enn ei urne. Likevel valgte jeg separat kremering da dyra ble syke. Jeg var så lite forberedt på å skulle dra hjem uten dem at jeg tok det jeg kunne få. Urnene skulle graves ned, men jeg har de nå her fortsatt. Og godt er det, med tanke på hvor mange ganger jeg har flytta siden. Urnene gjør meg i grunn bare trist, så de er pakket vekk i en eske. Den hullete Ikea-rotta får meg derimot bare til å smile. Jeg vet ikke hva jeg kommer til å velge neste gang, men jeg gjør det som føles riktig der og da.

Jeg fikk forresten også hentelapp fra post i butikk på katten min. Det hadde ikke falt meg inn at de ville sende henne til meg i posten. Da hunden døde måtte jeg forsikre meg hundre ganger om at jeg slapp å hente henne der. De er dyr, men det ble altså så absurd, uverdig og trist å først finne en hentelapp fra Smådyrkrematoriet i postkassa, og så stå i kø og se esken med Jenny stå der ved siden av pakker fra H&M og Netthandelen. Da er de fleste alternativene bedre.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg satt hele veien ut med min Hera. Kjente hunden ta sitt siste åndedrag og hunden dø i armene mine. Det var en grusom opplevelse og jeg tror ikke jeg kommer til å gjøre det igjen. Med Chanti satt jeg med henne til hun fikk den første sprøyten og sovnet og så gikk jeg ut og lot veterinæren ta den siste sprøyten. Jeg ventet utenfor til hun kom og sa at det var gjort.

Synes det er greit å avslutte det kapittelet hos veterinæren, se fremover og gå videre. Det er ille nok i seg selv. Å få ei urne tilsendt etterpå hadde nok rippet mye opp i følelsene og det å sitte å se på urna i stuen. Det tok jo mange uker før jeg klarte å se på et foto og da gjorde jeg det i mitt tempo. Det samme gjelder vel et gravsted. Å bli minnet på den døde hunden hver gang man ser graven. Jeg blir minnet på scenene hver gang jeg er innom dyreklinikken, men der er jeg heldigvis sjeldent.

Uansett hvilken måte man velger, gjør man det som er rett hvor en selv. Det er like fint at noen velger å lage et gravsted for en hund.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg tror jeg hadde kasta opp om jeg hadde fått urnen tilsendt i posten...

Det hadde føltes så fryktelig feil.

Jeg leverte mine selv til krematoriet, og med fare for at noen synes det er upassende, så vil jeg bare få sagt at det finnes et alternativ til Smådyrkrematoriet, på østlandet.

Det heter Dyrekrematoriet Oslo og Akershus

www.dyrekrematoriet.no

Vi har blitt veldig godt ivaretatt der, og selv om damen som driver det i utgangspunktet henter dyr fra veterinærer, så har man anledning til å avtale å levere dit selv.

Og man blir oppringt når urnen er klar (om man ønsker separat kremering)

Tror også hun henter hjemme om man ber om det (dette vet jeg ikke sikkert, men jeg tror det).

Det føles rart å skrive dette...

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Det er litt morsomt at man har så forskjellige behov. Jeg har åpenbart et behov for å være sammen med den døde kroppen og la det synke inn at alt liv er borte. Jeg tror jeg hadde slitt mer med å forlate hunden hvis jeg ikke fikk den stunden. Når Loke skulle avlives var jeg på forhånd klar over hva som var riktig for meg ( det har dessverre gått med noen...) , så da fikk jeg formidlet dette til veterinær. Den første ( Tellus) ble en vond opplevelse for da var jeg mer opptatt av hvordan jeg burde gjøre det enn hvordan det føltes riktig å gjøre det. Der fikk jeg også inntrykk av at det var litt "travelt" så jeg skyndte meg ut når han var død. Det ble veldig veldig feil...

Lenke til kommentar
Del på andre sider

  1. Det kunne ikke falle meg inn å forlate hunden i den siste stunden. De har brukt sitt liv på å være der for meg, i storm og stille, og da er det en selvfølge at jeg følger dem til "the bitter end". Det er en like ****** opplevelse hver gang, men på den måten føler jeg at vi får sagt ordentlig adjø. Huff, for en trist tråd..
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Elwira ble sendt til separat kremering. Fikk henne hjem i en boks som skal opp på hytta og graves ned der til sommeren. Det var Elwrias favorittsted på denne jord, så der skal hun få hvile.

Det var ingen andre ting som falt meg inn da jeg måtte ta valget. Elwira skal for alltid få være på fjellet.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Ja det at jeg måtte hente urna på post i butikk hadde jeg aldri sett for meg. Det var virkelig ikke nå særlig jeg ventet helt til fristen holdt på gå ut da grudde meg sånn til gå inn på butikken hente hun der.

Ellers satt jeg nå med hun til alt var over å fikk sitte gjenn så lenge jeg ville etterpå. Trist det også at hun måtte ende sine dager hos dyrlegen hvor hun var livredd men,ei veninne (jeg greide jo ikke snakke uten skrike) ringte rundt for meg høre om hjemme avliving men,det var ingen som gjorde det.

Men,da blir jo du ansvarlig for kroppen da så jeg vet ikke helt jeg. Huff for et trist emne. Frøkena her på snart 7 skal bli minst 19 (Tenker slå Border Collie tispa jeg møtte i sommer på 18!)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg sitter med de hele veien. Jeg har også satt den siste sprøyta på flere av hundene mine, og jeg må lytte på de med stetoskop etter de er døde. Høre at alt er stille.

Med Nirm var det veldig viktig å dra alene. Det var vår siste stund sammen, og den ville jeg ikke dele med noen.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

For min egen del hadde jeg følt at det ble fryktelig feil å sende mine kjære hunder på felles kremering.... Min forrige hund ble kremert seperat og katten ble begravd i hagen.

Alle mine dyr har blitt avlivd hjemme der de er trygge og kjent med familien sin rundt seg. En svært verdig avslutting synes jeg

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg har heller aldri trengt å hente urne på posten. Den har kommet til vet. og kan stå der til jeg er klar for å hente... Snart på tide å hente hjem Kahlo sin... :cry: Den skal få stå i stua med halsbåndet hennes til jeg er klar for å sette den bort sammen med de andre.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Gjest
Skriv svar til emnet...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

 Share

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive



  • Nye innlegg

    • Nei, en slik statistikk finnes ikke. Vi kjenner til titalls antall hunder som er avlivet, noen bare for bagateller og andre uten bevis, vi vet siden vi har fulgt med i sakene hva som lå til grunn og hvordan de endte. Ifølgje Martinsen har alle som har klaga på avlivingsvedtak sidan 2014 fått avslag. Det finst ingen nasjonale tal for kor mange hundar som blir avliva kvart år. Berit visste ingenting då hunden vart avliva Quercus og Nala De siste fire årene har politiet sørget for at 77 hunder er blitt avlivet på bakgrunn av den nye hundeloven. Fra 2014 til 2018   Det har ikke blitt bedre etter den nye hundeloven kom i 2021 - 2022 for politi og rettsvesen som selv mangler kompetanse på hunder og hundeatferd bruker bare klipp og lim fra tidligere vedtak og domsavgjørelser. Dette er bare så trist både for hundene og deres eiere og jeg lurer på hvor mange saker vi ikke har hørt om enda. Noen av sakene er tilfeldig at vi fikk høre om og det var dette som var bakgrunn for å spørre her på forumet.                
    • Utallige? Hvor mange hunder har blitt avlivet i Norge etter anmeldelser de siste 10 årene? Jeg antar det finnes klar statistikk på dette?
    • "Vi" er to uavhengige personer, se brevet jeg linket til for våre fulle navn, som selv ikke har hatt noen hendelser med egne hunder eller hunder jeg har hatt for trening før omplassering. Vi har kun fulgt sakene fra sidelinjen, for min del fra rundt 2010, og har gjennomgått vedtak og dokumentasjoner vi har fått fra hundeierne. Jeg skulle virkelig ønske at det var slik som du tror, men sånn er det dessverre ikke. Det er derfor vi har valgt å engasjere oss for bak dette finner man utallige døde hunder og ruinerte hundeeiere som har mistet alt de eide hvor de prøvde å redde livet til hunden sin som betydde alt for dem, men alene har de ikke hatt en sjanse mot maktapparatet som overkjørte dem på en skremmende kynisk og ulovlig måte. Hvis du har Facebook, jeg er ikke der, så er det en gruppe Hund hjelper hund hvor flere av sakene er omtalt. En hund Tonic som var i bånd hvor en unge kom løpende og tråkket ham på poten, Tonic glefset og det ble et rift i buksa til gutten, Tonic ble avlivet. Luna sitter på kennel nå hvor eier kjemper i retten, en nabo påsto Luna lagde et lite blåmerke på ham, men det finnes ingen bevis. En annen hund, Rex i bånd som forsvarte seg selv mot en løs hund som bet den, begge hundene ble skadet, men Rex ble avlivet fordi han var størst. Huskyen Luk, også i bånd, slåss med en annen hannhund og der ble Luk avlivet fordi politiet trodde en husky er større enn en tervueren. Sistnevnte hendelse har jeg beskrevet i en kommentar under dette innlegget publisert i avisa Nordlys. Saken om Milo beskrives i selve innlegget og i brevet til justisministeren. I denne videoen er Luk, Luna og Milo.
    • Hvem er "vi" i denne saken? Det har vært flere avlivingssaker de siste årene, og mange som kjemper mot. Enkelte av sakene har virket ganske urimelige, men uten å ha førstehåndskjennskap til situasjonen og saksbehandlingen så er det vanskelig å si hva som er riktig. Politiet har rutiner for dette, og jeg vil tro at det langt oftere er tilfelle at slike saker blir henlagt, enn at en hund avlives. Både på grunn av kapasitet, bevissituasjon og fakta. En avliving foretas ikke normalt etter vurdering av en enkelt saksbehandler og om de har en god eller dårlig dag. Politiet har hundekyndige folk der minst to ulike vurderer en hund før et slikt vedtak. Jeg er sikker på at noen som kjenner systemet bedre enn meg kan beskrive prosessen fra anmeldelse til potensiell avliving av hund. Likevel er politiet også mennesker med ulike meninger og motivasjoner og systemet kan svikte.  Jeg har vært på forumet her en del år nå, og kan ikke huske at noen her har fått hunden sin avlivet etter anmeldelse, selv om noen har vært borti uheldige tilfeller med bitt. Men flere av sakene som har vært i media har selvfølgelig vært diskutert her også.
    • Jeg ønsker å høre om hundeeiere her på forumet har opplevd å få sin hund avlivet etter uhell hvor saken ble anmeldt til politiet? Uansett, dette er viktig informasjon om du ikke har opplevd det - enda. Vi har fulgt en del slike saker over mange år og er sjokkerte over hvor små hendelser som skal til, et lite rift i et klesplagg eller et lite blåmerke, hunden blir omtrent alltid dømt til døden selv om den har opptrådt helt normalt i gitte situasjoner. Gjengangeren i sakene er at politi og rettsvesen helt uten kompetanse på hund bryter hundeloven, forvaltningsloven og dyrevelferdsloven for å gå til slike drastiske skritt. Nå har vi sett så mye urett er blitt begått at vi har valgt å skrive brev til justisministeren, der har vi tatt for oss den siste saken hvor hunden Milo skal avlives selv om han sto fastbundet i et bånd på ca. en meter og uten fluktmulighet bet han en unge. Det finnes sprikende forklaringer på hendelsen, men felles for de to vitnene som ble avhørt er at hundens handlinger ikke kan betegnes som uprovosert, og det var ikke flere bitt eller skadeomfang som oppfyller kravet til betydelig skade. Andre tiltak skal da etter loven prøves først, men politiet går rett til avliving som de nesten helt uten unntak gjør uansett foranledning og skadeomfang. Et fåtall, kan telles på en hånd, har hatt flaks og truffet en menneskelig saksbehandler eller noen som kan litt om normal hundeatferd, men sånn skal det ikke være at hundens liv avgjøres av hvilket politidistrikt som får saken. Brev til Justis- og beredskapsminister Astri Aas-Hansen ligger her: Vi krever at politi og rettsvesen følger loven Vil du forebygge at din hund blir neste offer for offentlig maktmisbruk anbefales det på det sterkeste å underskrive brevet. Alle kan være uheldige og neste gang er det kanskje deg og din hund det gjelder, men da er ingen der som vil kunne gjøre noe for dette er siste mulighet for å få stanset denne praksisen. Alt annet er prøvd.
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...