Gå til innhold
Hundesonen.no

Ufølsomt å sende hunden til felles kremering?


Djervekvinnen
 Share

Recommended Posts

Jeg sitter i en diskusjon på facebook om hva folk gjør med hundene sine når de er døde. De fleste sier at de har begravet hunden sin i hagen eller at de har den kremert og i urne eller strødd asken ett eller annet sted.

Til nå er jeg den eneste som har latt hunden være igjen hos veterinæren etter avlivning, og har følelsen av at folk syns dette er ufølsomt og kaldt. Men i mine øyne er ikke hunder mer uansett, bare en tom kropp, og alene- kremasjon kostet endel og å ta med seg den døde hunden igjen bydde meg helt imot (var også store, tunge hunder).

Hva har dere gjort?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

  • Svar 58
  • Created
  • Siste svar

Top Posters In This Topic

Top Posters In This Topic

Popular Posts

Jeg har ingen relasjon til hundens kropp når den er død, derfor ser jeg heller ikke på det som ufølsomt. Det som gjorde -den- hunden så spesiell og gjorde at jeg var glad i den er borte, så hva som

Det som er ufølsomt er å fortelle andre hvordan de skal sørge eller hva som er "riktig" når det kommer til før, under eller etter man lar sin gode venn få sovne inn. Jeg personlig har valgt separat

Her blir alle hundene sendt til felles kremering. Nirm var eneste jeg vurderte i et lite sekund å ta med hjem igjen før han ble syk og avlivet, men da den dagen kom, så var det ikke snakk om noe annet

Jeg har ingen relasjon til hundens kropp når den er død, derfor ser jeg heller ikke på det som ufølsomt.

Det som gjorde -den- hunden så spesiell og gjorde at jeg var glad i den er borte, så hva som skjer med kroppen etterpå er ikke et særlig tema for meg. Jeg har ikke noe behov for å ha en urne eller gravsted for å sørge over hunden og vil heller holde på de gode minnene jeg selv har oppe i hodet.

  • Like 10
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg har ikke mistet en hund enda, heldigvis, men tidligere dyr jeg har mistet er begravd i hagen. Men det er jo mest for min del da. Det gir meg en litt bedre følelse og gi en 'fin' avslutning heller enn og hive de i bosset eller gå fra de hos veterinæren. For dyra sin del har det ingen ting og si.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg har litt ambivalente følelser for dette temaet. Den første boxeren min ble begravd i hagen. Kun for at ungene som da var små gråt og ville ha henne i nærheten. De andre har jeg forlatt på klinikken. Jeg har vært med på såpass mange avlivinger og i det øyeblikket hunden dør så ser jeg det, og vips så er det plutselig ikke min hund lengre. Det er liksom "noe" som forlater hunden i det øyeblikket den dør og så er det bare en kropp. Og jeg har ikke hatt problemer med at de er sendt på fyllinga (slik gjorde de før) eller som nå, til felles kremering et sted.

Men, jeg må også få si at det er litt "koselig" å tenke på at jeg vet hvor Zerlina ligger. Tenker alltid på henne når jeg kjører forbi eksens hus der hun ligger. Er litt trygt på et vis.

Syns verken det ene eller det andre er riktig eller galt. Folk må få gjøre slik de syns. Det ene er ikke mer ufølsomt enn det andre. Det kan og være en fare med at sorgprosessen tar mye lengre tid ved at hunden ligger i hagen. Jeg vil gjerne komme fortest mulig over en hunds død.

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Nei, døde hunder forblir døde. Hva som skjer med dem etterpå, har jeg ikke brydd meg med. Da vi avlivde Fibi var jeg heller ikke i noen mental tilstand til å ta hånd om noen "begravelse". Uansett blir det litt søkt i mitt hode. Andre får gjøre som de vil.

Men da vi var der i en annen sammenheng, sa dyrlegen at det faktisk ikke var lov å grave ned kjæledyr selv, hvis man ikke hadde et seks meter dypt hull å puttet dem i .Dette er ikke noe jeg har undersøkt nærmere, men det var nå det hun sa.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Vi mistet hunden vår for noen uker siden og vi valgte separat kremering. Jeg har kanskje ikke det helt store behovet for å få henne hjem i en urne, men for mannen min var dette viktig. Jeg synes ikke du skal ha dårlig samvittighet for at du har tatt et annet valg enn majoriteten. Vi mennesker har et stort behov for å trøste oss selv i tunge stunder, finne utveier for å gjøre det lettest mulig. Om man får hunden kremert eller ikke har ingen verdens ting å gjøre med om man er kald og kynisk eller ikke. Sent from my iPad using Tapatalk HD

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg synes ikke det er ufølsomt, og tanken slo meg ikke en eneste gang da den gamle hunden min, Casper, måtte avlives. Jeg synes det er ufølsomt å kalle meg ufølsom der jeg hadde grått i to dager i strekk og hadde hodet hans i fanget mitt da han sovnet inn. Ikke hadde jeg noe sted å begrave han siden jeg leide et sted å bo, og jeg synes det er rart å ha asken til hunden.

Nei, man gjør det som føles rett for en. Jeg har ikke noe forhold til kroppen til hunden etter den er borte, og for meg er det ikke viktig å få asken på urne.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Men da vi var der i en annen sammenheng, sa dyrlegen at det faktisk ikke var lov å grave ned kjæledyr selv, hvis man ikke hadde et seks meter dypt hull å puttet dem i .Dette er ikke noe jeg har undersøkt nærmere, men det var nå det hun sa.

Det stemmer det, jeg trodde ikke det var lov uansett, men det kan godt hende det er lov med et dypt nok hull.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Det som er ufølsomt er å fortelle andre hvordan de skal sørge eller hva som er "riktig" når det kommer til før, under eller etter man lar sin gode venn få sovne inn.

Jeg personlig har valgt separat kremering, kunne ikke falt med inn å tenke at de som velger annerledes er noe dårligere. For noe tull.

  • Like 10
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg mista ei veldig brått i fjor sommer, og hun ble kremert separat.

Jeg sa da at jeg neppe kom til å gjøre dette igjen.

Men nå har jeg dessverre enda ei urne her hjemme.

Og jeg synes det er godt.

Jeg vil ha det sånn.

Det gir meg en lettere sorgprossess.

Hadde det ikke føltes riktig for meg, så hadde jeg ikke valgt det.

Og det aller aller viktigste er at man får sørge som man selv har behov for,

uten innblanding fra "noen" som mener man skal gjøre det på den ene eller andre måten.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg er veldig delt på akkurat dette kjenner jeg. Jeg har gått i fra flere hunder på klinikken uten problem, men den dagen det er Ivo sin tur så skal han hjem igjen. Han skal få være med meg i den urnen så lenge jeg trenger det. Jeg kommer nok aldri til å få en hund som Ivo igjen så hva som skjer med de andre i fremtiden det vet jeg ikke. Kanskje det dukker opp en hund som betyr så mye for meg at jeg vil ha asken hjem i en urne, kanskje ikke. Uansett hva jeg velger eller andre velger så er det helt greit så lenge det er rett for den som faktisk mister dyret sitt. Jeg synes ikke noen andre har noen ting med hva folk velger når de avliver hunden sin.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Da gamle hunden ble avlivet, så valgte jeg og min far og la henne bli igjen der, og bli sendt til felles kremering.
Det var trist, men vi hadde minnene, bilder, halsbåndet, det holdt.


Når min unge hund ble avlivet i høst pga sydom, så orket jeg ikke tanken på å kremere henne. Jeg vet ikke hvorfor, for det var planen på forhånd, men der og da føltes det helt feil. Både separat og felles kremering.
Jeg tok henne med tilbake, og så kjørte mine foreldre over fjellet og hentet henne, sånn at hun kunne bli begravd i hagen. :cry: :cry: :cry:


For meg var det veldig anderledes å miste en ung hund pga sykdom, enn en gammel hund som har levd hele livet sitt.
Klarer ikke å snakke om den siste hunden enda, tenke på henne, eller se bilder av henne uten å bli helt ødelagt. :icon_cry:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg fikk hjem igjen min første hund, hun døde mens foreldrene mine passet henne, og det føltes riktig at jeg skulle få henne tilbake. De andre hundene jeg dessverre har måttet avlive (både før og etter) er sendt til felles kremering. Jeg har fått flere reaksjoner på at Vega står på hylla enn at de andre hundene er sendt til felles kremering...

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Her blir alle hundene sendt til felles kremering. Nirm var eneste jeg vurderte i et lite sekund å ta med hjem igjen før han ble syk og avlivet, men da den dagen kom, så var det ikke snakk om noe annet.

Som Mari sier, så er det ufølsomt å si hvordan andre skal sørge. Jeg går eksempel aldri på grava til min mormor, enda hun ligger begravet her i Oslo. Jeg minnes henne på andre steder, og en gravplass for meg minner meg bare om sorgen. Aldri gledene. Og det er de jeg vil huske.

  • Like 3
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Da Engelsk Settern min Vanja måtte avlives etter 12 år og 3 mnd (min første hund) likte jeg ikke helt tanken på felles kremering så jeg valgte separat.

Har jeg hatt hus eller hytte så har hun nok blitt begravd der. Men,tror nok ikke jeg kommer til velge det gjenn. For det første måtte urna hentes på posten i butikken. Når jeg og søstrene mine endelig tok mot til oss hentet den og skulle spre den på en fin sommerkveld gikk det ikke skru opp lokket.... Så det ble ikke så særlig egentig.

Har den hjem her nå men,synes det er litt "ubehagelig" egentlig. Så får nå se hva jeg velger neste gang.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Ser at ganske så mange i den andre diskusjonen jeg er i, velger å kremere hundene sine for så å skal begrave dem/strø dem sammen med eieren når h*n dør. Det var litt spesiellt syns jeg. Har aldri hørt at dette er "vanlig" her?

Foreløpig er jeg fortsatt den eneste av de 14 som har svart til nå, som har valgt felleskremering. Er det kanskje mer vanlig å ta vare på dyrene i utlandet, er det dyrere her til lands å kremere enn i utlandet?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Gjest
Skriv svar til emnet...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

 Share

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive



  • Nye innlegg

    • Ingen bilder i dag, hvilket er et tegn på en god dag Vi har øvd korte økter av utgangsstilling og lineføring, fiklet med labber og klør, tatt på potesokker og gått litt både inne og ute med dem. Vi har hatt besøk og unintentionally øvd på å sove som en stein under kaffeslabberas, etter at det forsmådde besøket som kom ens ærend for å hilse på valp bare ble tilsett usle 20 minutter med lek og kos før han la seg til en software update, Windows style, hvorpå de ble sittende i to timer og vente på restart og få med seg en tissetur før de måtte dra.  Tissetur er en begivenhet. Baby Einstein forstod allerede på dag 2 her at å tisse er det mest lønnsomme han kan gjøre. Litt prøving og feiling med å tisse inne måtte til for å oppdage at det ikke var lønnsomt sånn som ute. Han var assertive vokal og høylytt om å bli snytt for lønn da jeg ikke betalte han for det de første gangene han tisset inne etter mange vellykkede turer ute, men så skjønte han at å begynne skvette noen dråper foran meg inne var nøkkelen til å komme ut i full fart, uten noen sommel med teit påkledning, for å innkassere deilige kjøttboller(*), og ikke bare en gang. Lille Ede på 10 uker, som tydelig har conscious kontroll på knipemuskulaturen, han fant ut helt av seg selv at om han skvettet bare litt inne og knep igjen for å spare det flytende gullet, så kom vi oss skikkelig fort ut. Ute var det god forretning å tisse LITT, stoppe strålen for å innkassere, tisse en ny minidam på samme sted for å innkassere igjen - og etter flere vellykkede forsøk med den strategien der, med dobbel jackpot på fôrautomaten, så rasjonerte han de neste gangene ut skvetten i tre omganger og forsøkte fortvilet også en fjerde, men da var det tomt, og det var han tydelig skuffet og frustrert av.  Fôrautomaten hans luktet lunta allerede etter noen få turer med to tett påfølgende skvetter, men da han la på de tredje forduftet all tvil og svindelforsøkene hans ble sanksjonert med økt betaling for den første skvetten og ingen ekstra betaling for mer enn en skvett. Tok heldigvis bare noen få repetisjoner av den for å få tømt hele blæra i en skvett igjen. *Puh* Han der kommer så til å ta innersvingen på meg igjen og igjen gjennom trening og utvikling. Ikke dum. Uncanny intelligent til så liten å være.  Han er forøvrig typen som synes det er teit med repetisjoner av samme øvelse. 3-5 ganger og så setter han seg ned og ser på meg med DET blikket, som om han lurer på om jeg er helt nedsnødd, og jeg må finne på nye oppgaver til ham, som han er rett med på med ny iver. Få repetisjoner og variasjon er virkelig nøkkelen til treningsglede med han her, noe som er utfordrende for meg fordi alle steg for steg oppskrifter jeg har basert meg på tidligere er lagt på mange flere repetisjoner av hver, og færre øvelser av gangen før en får cue på dem og går videre. Her må jeg gjøre masse forskjellige øvelser med få repetisjoner av hver, og jeg er veldig usikker på når jeg tør begynne sette cues på noen.  Heldigvis har det løsnet litt med klikkertreningen, da. Han var så passiv med meg i starten, etter å ha fått klekkelig godt betalt for kontakt i begynnelsen, han bare satt der og så på meg og ga meg ingenting å begynne shape fra i to dager. Ble utålmodig og begynte lokke han gjennom øvelser, for så å innse at jeg kan jo ikke den metoden. Helt nytt for meg som er flasket opp på Canis Forlag. Tidligere hunder var mer aktive og kunne klikkes til alt, så jeg har ikke tatt meg bryet med å følge godt med og ta mentale notater om hvordan progresjonen bør gå gjennom lokking, for jeg trengte jo ikke det 🙄 Det å innse hvor hjelpesløs og blank jeg var når klikkertrening ikke var en åpen vei å gå fratok meg selvtillit, som vibbet over på Ede, og vi hadde et par katastrofale økter hvor INGENTING fungerte, før jeg prøvde spille musikk for ham.  DET var magisk. Han initielle reaksjon ved første musikkopplevelse her var å løfte hele kroppen og ørene mens han stirret mot lydkilden i noen sekunder, og løp så logrende mot høytaleren. Skulle ha filma, men glemmer som regel det fordi jeg har bare to hender og er opptatt med hunden.  Ved neste diskokveld valgte jeg danse selv, for å forsterke inntrykket av rytmen for ham, og belønnet ham ivrig og entusiastisk med en godbiter for hver minste lille bevegelse han gjorde. Resultatet var en super happy valp som kom ut av passiv modus og vi hadde the time of our life so far sammen.    Over helgen nå har vi booket oss inn på treningsrom med balanseputer og diverse, hvor planen med det er økt kroppsbevissthet og motorisk utvikling.  Frem til da har vi utover håndtering og miljøtrening på tapetet: •Gå sideveis, forhåpentligvis med litt mer kreative justeringer etterhvert som vi mestrer •Sitt-stå repetisjoner (begge for utvikling og styrking av hoftemuskulatur, forebyggende) •Få cue på utgangsstilling fordi jeg bestemte meg for å høre på Leslie McDevitt om å ha en default behavior på cue før vi begynner med *leave it*. Hun klasker seg sikkert på panna av meg, fordi det er en teit låst posisjon å trene leave it fra ifht en langt mer fleksibel *sitt*, men jeg har et resonnement bak å velge gjøre det sånn med utgangsstilling først, og heller vente med å få *sitt der du er nå* på cue senere. Innvendiger og innspill er hjertelig velkomne, det er derfor jeg skriver her og ikke bare for meg selv     *)kjøttboller av fullfor med riktig balanse av næringsstoffer, ja. Tar ingen sjanser når det kommer til næringsinntaket gjennom vekstfase. Zero "treats" før han fyller 18 mnd, hvorpå han kan få litt "øl", type reinskav, sardiner og ostebiter. Ingen "sprit" (f.eks. grillpølse) før han er 21. Skjønner ikke hvordan det kan være lovlig å selge junkfood "treats" uten riktig balanse av næringsstoffer til valper. 
    • Haha! Ingen trening nødvendig før problematferd melder seg, for det er bra butikk for trenere?  Vær glad, Simira, du ikke er så mye på sosiale medier. Det kom en mottrend mot positiv trening. Yngre betamales med behov for et utløp for ubevisste mindreverdighetskomplekser har gjenopplivet den gamle skolen av dominansmyter og har skremmende stor suksess med struping og banking og tvang. Ikoner med store fanskarer, som DogDaddy (elller noe i den duren) med horder av unge menn som digger og forsvarer. Du hadde fått så mark og spader og fnatt og ikke klart holde deg fra å gå i dialog med dem, og du hadde bare gått i stykker innvendig etterhvert av hvordan de er fullstendig uimottakelige, ikke bare for etiske prinsipper og dyrevelferd, men beinharde vitenskapelige FÆKTS om treningsmetoder og relasjonsbygging og motivasjon. Den såkalte femininiseringen av samfunnet har trigget en stygg motkultur, og det går utover hunder.    Edit: Vi TRENGER maskuline machomenn som promoterer positive metoder med barske og bøse raser. All verdens kvinnelige trenere når ikke inn til det miljøet der, og det er stort. 
    • Vel, jeg regner med de får motbør i kommentarfeltet. Det er ikke alt jeg er enig med Maren eller Hun om hund med, men de har mye sunn påvirkning på hundemiljøer rundt om. Jeg er ikke mye på sosiale media, og som relativt ny bruker av snapchat er jeg veldig skeptisk til mangelen på åpent kommentarfelt der. På instagram kommer jo kommentarfeltkrigerene fram for hva som helst, og man får ihvertfall flere synsvinkler på ting (på godt og vondt), men på snap er det ingen som kan motsi et innlegg. Er det slik på Tiktok også?
    • Veldig fasinerende med den instagrammen som går rundt, med de fra en hundeskole som sier at det er ikke noe vits å lære eller gå på kurs med valpen før den er 9 mnd.  Det er så trist at slikt figurerer, og folk tror jo på det... sukk Ellers så er valpen drittvalp i dag, hjelper ikke at jeg jobber full dag i tilleggg. Blir gøy å komme hjem
    • Beklager så det nå  Var dårlig bilde på mobilen. Kos deg videre
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...