Gå til innhold
Hundesonen.no

Avlivning - Hvor langt skal det gå, før det er "greit"?


Annik
 Share

Recommended Posts

Om den ble akutt blind på ett øye så ville jeg nok sett an hvordan hunden hadde klart seg før jeg tok en avgjørelse. Blir den gradvis blind og har psyken til å takle det så ser jeg ikke problemet. Men igjen - dette handler om hvordan hunden takler det.

Men tre-beint hund hadde vært uaktuelt i heimen hos meg - og det er ikke mest fordi jeg ikke tror hunden ville fikset det på sikt - det er pga. perioden frem til hunden fikser det jeg sliter med. For meg er det uaktuelt å la hunden gå gjennom det.

Jeg forstår ikke dette. Forklar gjerne nærmere :)

Du mener at den begrensede perioden hunden bruker på å tilpasse sin nye tilværelse er så grusomt for hunden, at det er bedre for den å dø enn å gå igjennom en begrenset kjip periode for å så kunne leve et fint liv på sikt?

Selv om vi snakker om en ung, frisk hund? som kan ha mange gode år foran seg? så er det ikke verdt å leve pga en kort periode med ubehag?

jeg forstår bare ikke det.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

  • Svar 118
  • Created
  • Siste svar

Top Posters In This Topic

Top Posters In This Topic

Popular Posts

Avlivet. Så jeg er nok kaldhjertet, lite følsom og alt det der. Grunnlaget er bl.a. belastningsproblemer ellers i kroppen, og at hunder ikke kan fortelle om fantomsmerter som garantert kan være plagso

For en rar måte å bruke et slippery slope-argument på. Vi har alle en grense. Selv om man tillater en ting betyr det ikke at man blir helt revet med og aldri vil stoppe, eller at man driter i hundens

Tja, kommer kanskje litt an på hunden? Det vil jo koste en del av både muskler og balanse til å ta seg fram på tre bein tenker jeg. Er den ellers frisk, og mentalt sterk nok til å takle en slik utford

I forhold til amputering av bein så er det vanskelig å si. Mest sannsynlig hadde det blitt avliving her, selv om det er helt forferdelig å tenke på. Bikkja er jo jakthund, og har utrolig stor glede av jakten. Med tre bein kunne vi ikke brukt ham til jakt, og det hadde i og for seg vært helt greit, men jeg synes ikke det blir rettferdig for bikkja å ikke brukes til det han liker aller best. Spesielt hvis vi skal ut om morgenen med full jaktmundur og en annen hund, mens han blir sittende igjen hjemme. Han forstår jo så godt hva vi skal, liksom. Belastningsskader i resten av kroppen og fantomsmerter, som tidligere nevnt i tråden, spiller også mye inn for meg. Rehabiliteringstiden kan også bli lang og smertefull, og hunden har jo ingen forståelse for at det vil gå over. Jeg er kanskje "hjerteløs og kald", men hvis livskvaliteten hans står i fare for å reduseres betraktelig pga amputasjon, så blir valget enkelt for min del.

I forhold til å fjerne et øye - det hadde nok gått greit. Moren til vår hund mistet et øye etter et uhell på jakt, og fungerer helt fint med bare det ene. Ser ikke ut som at hun merker noe forskjell, hehe :) To derimot, da hadde vi nok vurdert avliving. Tror ikke det ville fungert for min hund å plutselig bli helt blind.

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Når det gjelder dvergpinscher, så hadde jeg ikke hatt noen problemer med å la dem leve med bare ett bakbein. Frøkna vi har i hus nå går bare på forlabbene når hun skal ut å tisse i hagen og det er snø ute. Ingen problemer. Jeg er helt sikker på at hun ville hatt et fullverdig liv med bare et bakbein.

Forbeina er det anderledes med, ligger mer vekt over dem. Antageligvis ville jeg latt henne slippe.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Dette med forbein og bakbein: Jeg er ikke så sikker på at det er verre for hunden å miste et forbein. Hvis man søker på "three legged whippet" på youtube, så får man sett videoer av hunder med begge deler. For å være helt ærlig så synes jeg den som har amputert forbeinet ser ut til å fungere bedre enn den som har mistet bakbeinet.

Edit: Skriveleif

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg har vurdert amputasjon. Det var dritvanskelig, men jeg husker jeg syntes diskusjonen ble god.

Jeg tror det er en case to case greie som så mange har påpekt. Noen hunder er sterkere enn andre, i hodet rett og slett. Mer tilpasningsdyktige også.

Jeg er veldig fan av å tenke gjennom vanskelige valg før man står i dem, da er det så mye lettere å holde hodet kaldt, men noen valg må man nesten bare ta på skjønn. Jeg tror dette er en av dem.

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Guest Gråtass

Jeg har sett en stor hannschäfer som aputerte et bakbein og fungerte aldeles utmerket etterpå, det gjorde at jeg revurderte min første reaksjon om avliving. Jeg hadde nok vurdert mentalitet, alder og generell helse opp mot rekovalesens tid også. Men min umiddelbare reaksjon er ikke nødvendigvis avliving.

Når det gjelder blinde hunder, så er det en situasjon jeg sannsynligvis kommer i med ene hunden jeg har nå. Om hun blir blind på ett øye, så får jeg se det an hvordan hun takler det, de fleste hunder klarer det greit ifølge ekspertisen, men blir hun blind på begge så avliver jeg henne. Det er min vurdering pr i dag.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg hadde nok også avlivet ved blindhet. En av hundene mine ble stokk døv som gammel, og klarte seg helt greit. Han var jakttrenet og lot seg styre med håndtegn. I fremmede ogivelser ble han usikker og gikk i bånd, men i kjengte ogivelser klarte han seg helt fint. Vi kommuniserte greitmed ham, han hadde jo studert oss og våre signaler og vaner et helt liv.

En døvfødt valp derimot, hadde blitt avlivet tvert.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Vannskelig å si. Jeg satt i en situasjon hvor det måtte vurderes for noen år siden, og da ville jeg avlivet. Tror jeg, slapp å ta valget likevel så er vannskelig å si hva jeg ville gjort til syvende og sist, jeg var jo frem og tilbake mellom avliving og operasjon flere ganger. Hadde jeg fått valget i dag ville jeg avlivet, men det går mye på helsa til Ozzy, og på hva han har vært igjenom før.

(Ja, veldig fornuftig svar fra meg idag..)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Guest Belgerpia
Jeg forstår ikke dette. Forklar gjerne nærmere :)

Du mener at den begrensede perioden hunden bruker på å tilpasse sin nye tilværelse er så grusomt for hunden, at det er bedre for den å dø enn å gå igjennom en begrenset kjip periode for å så kunne leve et fint liv på sikt?

Selv om vi snakker om en ung, frisk hund? som kan ha mange gode år foran seg? så er det ikke verdt å leve pga en kort periode med ubehag?

jeg forstår bare ikke det.

Ja - det mener jeg, og det baserer jeg på det å ha sett hund sitte i bur i mange timer hver dag (og natt) i flere uker etter en operasjon.

Det kommer ikke til å skje hos meg noen gang igjen. Selv om JEG vet at det bare er en periode.

En død hund lider ikke - og helt ærlig, vi VET ikke hvordan det å mangle bein påvirker en hund - vi kan se at den logrer, spiser og leker - men det gjør jo enkelte hunder selv om de har sinnsyke smerter og er døden nær så det er jo ikke en målestokk.

(jeg mener, man hører jo stadig folk si "den har livskvalitet, den spiser og logrer" ).

Nei - må man kappe av kroppsdeler som bein eller avlive - så velger jeg avlivning. Jeg ville forøvrig gjort det samme ved korsbåndskade og andre ting som fordrer lang og smertefull rekonvalenstid.

Trøsten for meg da er at en død hund ikke lider.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Vanskelig å si egentlig. Tenker det kommer helt an på hvordan hundens helse er ellers.

Eldste hunden min hadde nok ikke hatt det bra med tre bein, han har allerede vondt i ryggen, så jeg tror det hadde blitt mye feilbelastning om han skulle ha mistet ett bein.

Yngste tror jeg nok hadde klart det helt fint.. Men det er vanskelig å si.

Kjenner en hund som bare går på tre bein (sliter med det ene bakbeinet) og på han merker man det ikke en gang!

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Når det kommer til blindhet, så vet jeg ikke om det er riktig å la den fortsette eller ei.

Er de født blind, så blir det noe annet. Har en nabo med blind hund. Utrolig å se på hvor godt den fungerer. Den bruker de andre sansene for å kompensere. Bruker endel lyd for å orientere seg med refleksjon av lyden på hinder blant annet. Løper lett etter ball som blir kastet og kommer rett tilbake osv ..

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Hmm... Jeg vet ikke. Tror aldri jeg kan svare på det før jeg faktisk står i situasjonen og har konfrontert med flere forskjellige veterinærer, folk som har hunder som har amputert osv. Jeg tipper egentlig at hvertfall Shensi hadde tålt det helt fint. Ikke hadde hun trengt å sitte i bur i ukesvis heller, for hun er dønn rolig inne, ei skikkelig sofapute til tider :) Smerte tåler hun også veldig godt... Bamse derimot, som peip og hyla i tre dager etter kastrering... Hmmm, vet ikke hvor godt han hadde taklet det nei.. Men han hadde klart seg fint med bare tre ben da tror jeg!

Blindhet.. Njæh, Bamse har hvertfall kraftig nedsatt syn på det ene øyet etter møte med en pinne, men merker ikke noen forskjell i hverdagen etter det. Han hadde nok slitt mer om synet forsvant hundre prosent på begge øyne da, det tror jeg nok.. Shensi hadde nok taklet det greit, tror jeg. Men det er jo ikke godt å si før man er i situasjonen. Jeg hadde gitt det hele tid hos begge hvertfall, for å se om de klarte omstille seg :)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Men til dere som sier ja til avlivning over amputasjon - ville dere også avlivd fremfor feks korsbåndoperasjon da? Det er som nevnt tidligere et inngrep som krever mye lengre rekonvalenstid enn amputasjon.

Jeg synes feks ikke at det ser ut til at alle hunder med bakbeina i rullestol man finner på feks youtube ser så happpy ut.

Mine hunder er ikke veldig store og tunge, men de har forskjellig styrke og elastisitet i kroppen.

Jeg er langt ifra sikkert på at de ikke blir avlivet om noe skulle skje slik at de mista en fot.

Jeg syns det er stor forskjell på amputasjon og "rullestol" for hunder. Amputasjon - helt greit (gitt de andre faktorene jeg nevnte i forrige innlegg), hunden kan fungere tilnærmet normalt og vil ha sitt kroppspråk. Rullestol derimot hemmer språket mye mer, og hvis man kan sette menneskelige følelser på hunder tror jeg det er svært ydmykende for en hund. Jeg har sett det selv, og jeg ble så lei meg, jeg kunne ikke skjønne at eierne ville utsette hunden sin for noe så grusomt for sin egen del. Hunden var lam i bakbena, og hadde ikke kontroll på noe baki der, dvs de måtte tørke opp overalt. DET er ikke noe jeg ville utsatt hunden min for!

Ja - det mener jeg, og det baserer jeg på det å ha sett hund sitte i bur i mange timer hver dag (og natt) i flere uker etter en operasjon.

Det kommer ikke til å skje hos meg noen gang igjen. Selv om JEG vet at det bare er en periode.

En død hund lider ikke - og helt ærlig, vi VET ikke hvordan det å mangle bein påvirker en hund - vi kan se at den logrer, spiser og leker - men det gjør jo enkelte hunder selv om de har sinnsyke smerter og er døden nær så det er jo ikke en målestokk.

(jeg mener, man hører jo stadig folk si "den har livskvalitet, den spiser og logrer" ).

Nei - må man kappe av kroppsdeler som bein eller avlive - så velger jeg avlivning. Jeg ville forøvrig gjort det samme ved korsbåndskade og andre ting som fordrer lang og smertefull rekonvalenstid.
Trøsten for meg da er at en død hund ikke lider.

Men som andre nevner, det er ikke så lang rekonvalenstid for amputasjon? Det er jo ikke snakk om å sette i bur i lang periode, det er snakk om å holde i ro et par dager fot sårets del.

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Ja - det mener jeg, og det baserer jeg på det å ha sett hund sitte i bur i mange timer hver dag (og natt) i flere uker etter en operasjon.

Det kommer ikke til å skje hos meg noen gang igjen. Selv om JEG vet at det bare er en periode.

En død hund lider ikke - og helt ærlig, vi VET ikke hvordan det å mangle bein påvirker en hund - vi kan se at den logrer, spiser og leker - men det gjør jo enkelte hunder selv om de har sinnsyke smerter og er døden nær så det er jo ikke en målestokk.

(jeg mener, man hører jo stadig folk si "den har livskvalitet, den spiser og logrer" ).

Nei - må man kappe av kroppsdeler som bein eller avlive - så velger jeg avlivning. Jeg ville forøvrig gjort det samme ved korsbåndskade og andre ting som fordrer lang og smertefull rekonvalenstid.

Trøsten for meg da er at en død hund ikke lider.

nei døde hunder, mennesker eller hva det skulle være lider ikke.

Men har ikke livet i seg selv verdi da? De fleste levende dyr VIL jo leve, selv om ikke alt er 100% perfekt til enhver tid!. Overlevelses innstinktet er enormt sterkt! De fleste VIL leve.

Skal man ta livet av noen fordi det KAN hende den har smerter, selv om dyret løper rundt og er glad og spiser godt og viser alle tegn til å være et en glad skapning.

Jeg forstår det ikke

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Ja - det mener jeg, og det baserer jeg på det å ha sett hund sitte i bur i mange timer hver dag (og natt) i flere uker etter en operasjon.

Det kommer ikke til å skje hos meg noen gang igjen. Selv om JEG vet at det bare er en periode.

En død hund lider ikke - og helt ærlig, vi VET ikke hvordan det å mangle bein påvirker en hund - vi kan se at den logrer, spiser og leker - men det gjør jo enkelte hunder selv om de har sinnsyke smerter og er døden nær så det er jo ikke en målestokk.

(jeg mener, man hører jo stadig folk si "den har livskvalitet, den spiser og logrer" ).

Nei - må man kappe av kroppsdeler som bein eller avlive - så velger jeg avlivning. Jeg ville forøvrig gjort det samme ved korsbåndskade og andre ting som fordrer lang og smertefull rekonvalenstid.

Trøsten for meg da er at en død hund ikke lider.

Synes du er fryketlig bastant her - det kommer helt an på hunden, som i alle andre saker...

Bikkja mi har takla rekovalisens på nesten 1 år helt problemfritt.

Det du sier "provoserer meg litt" for du får det til å høres ut som at min hund i ditt hjem hadde blitt avlivet fordi DU har en overbevisning som på ingen som helst måte hadde stemt overens med MIN hund. Og min hund er ikke skapt av meg eller mine valg, hun er et individ som jeg leser.

Hun er en lykkelig hund som blir over seg av glede som før, som kan løpe, leke og gå turer akkurat som før. Hun sprer glede og LYSER lykke til verden rundt seg i dag. Selv om hun har hatt krevende perioder med lite aktivitet. Jeg får alvorlig vondt i meg av å tenke på at om hun hadde havnet i ditt hus så hadde du bare tatt livet av henne uten å ta høyde for at det faktisk er hunder som uten problemer går gjennom rekovalisenser og får et liv med kvalitet i opptil mange, mange år etterpå.

For meg er dette lite interessant å diskutere, for meg er det åpenbart at hver hundeeier må ta et valg basert på hvordan man kjenner hundens behov og interesser. Det er ikke noe forhåndsprogrammert svar, hverken i favør av det ene eller andre ytterpunkt. En hund er ikke en forhåndsprogrammert tese satt i stein, den er et levende individ med ca. 20,000 variabler.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Men hvis det er greit at den mangler ett bein. Er det greit at den mangler to da? Særlig bakbein, for da kan man jo få rullestol til den. Hunden kommer sikkert ikke ha mer smerter ved å mangle to bein, særlig ikke om den bare er lam. Den vil sikkert bevege seg rundt, logre og spise, og da oppfyller den vel kravene til et bra liv? Når man tenker hvor lite enkelte folk ser av plager til hunder, og hvor langt det må gå før de oppdager at de har fysiske problemer, er da eier istand til å kunne avgjøre om en hund har det bra på tre bein og ikke plages av smerter?

Hvor går egentlig grensa for når vi behandler hunden for å gi den et bra liv videre, og når vi behandler den for vår egen skyld fordi vi ikke vil miste de?

Er man en bedre hundeeier fordi man vil beholde en trebeint elle blind hund? Siden vi andre er så kalde og kyniske?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Hvor går egentlig grensa for når vi behandler hunden for å gi den et bra liv videre, og når vi behandler den for vår egen skyld fordi vi ikke vil miste de?

Hadde det vært en klar fast grense, så hadde hundelivet mitt vært mye enklere. :hmm:

  • Like 3
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Det er helt klar veldig individuellt hva folk tenker, føler og hvilke hund det gjelder, hvilken situasjon det er i osv. Det er helt umulig å si at det ene er rett og det andre feil. Jeg er generellt sett veldig opptatt av at hunden skal leve et godt og smertefritt liv. Heller et kortere bra liv, enn et langt ubehagelig ett. Men jeg er samtidig også villig til å prøve ting innen rimelighetens grenser, hvis det kan helbrede. Men det kan være veldig vanskelig å vurdere til tider. Jeg har selv prøvd leeeenge med en hund som plagdes, mange operasjoner og lang tid med plager. Jeg så på hunden hvor fælt hun hadde det. Veldig vondt å være vitne til. Det var håpet om at hun skulle bli bra igjen som holdt det i gang, men tilslutt måtte man innse at dette gikk ikke. Jeg har også valgt å la en hund slippe. Det var veldig vanskelig det også. Men det er viktig at man tenker på seg selv og ikke hva alle andre mener.

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg er veldig redd for at folk skal tro jeg har en veldig lav grense for å avlive, jeg sliter jo veldig med Bodil og allergien hennes, det er veldig tidlig å si om hun kan leve et smertefritt liv eller ikke. Men noe som jeg veit med meg selv er at jeg ikke vil prøve 10 forskjellige ting for at hun skal bli bra, for det første så må man prøve en og en ting over en periode, funker det ikke så lider hun jo, og det vil jeg ikke. for jeg ser hvor dårlig hun er på det værste, både fysisk og psykisk.

Så nei, jeg er ikke villig til å prøve "alt" for at en hund skal kunne ha et normalt liv. Men jeg veit om dem som vil det, og de ser nok ned på meg. Rotete, men nå er jeg så oppgitt og lei siden hun har hatt et tilbakefall...

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Du må huske på at Bodil er påkjent pga kasteringa, og det er straks vår, ergo slår både utendørs og innendørsallergier ekstra hardt ut på henne nå. jeg hadde blitt forundra om hun IKKE fikk et tilbakefall.

Huff ja, du har selvsagt helt rett. Er bare så vondt å se hun så nede :(

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Guest Jonna

Helt personlig så mener jeg at alt for mange venter for lenge med å avlive hundene. I ettertid syns jeg selv at jeg dro den for langt med hunden som knekte kneet sitt i to.

Personlig syns jeg det er ett større problem. Når man står i det så klarer man ikke ha det kliniske blikket til å SE hunden og om den lider ikke er glad. En hund er alltid glad..og alle instinkter sier at den skal overleve og spille "frisk" tiltross for ekstremt store smerter.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Huff ja, du har selvsagt helt rett. Er bare så vondt å se hun så nede :(

Jepp, DET skjønner jeg! Men kasteringa og matomlegginga gjør henne ikke frisk på sekundet, dere vil ha tilbakefall til dere får justert tingene optimalt.

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Gjest
Skriv svar til emnet...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

 Share

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive



  • Nye innlegg

    • Hei Vi har planer om å stille ut snart og er nå på utstillingstreninger. Valpen er 11 måneder så hun er fortsatt i vekst. Det som er er at skulderen ligger litt høyt i forhold til der den egentlig skal være.. har noen vært borti at det kan forandre seg når de blir større? ☺️ 
    • Så mye overraskende eksemplarisk adferd i dag, jeg har lyst til å ignorere alt som ikke var eksemplarisk, fordi fremgangen er så tydelig. Ingen byks i iver for å hilse på forbipasserende, ikke noen stressende impulser om å jage etter syklister. Med unntak av en close call, med snuten faretruende nær å berøre midt på skinkesprekken til en som stod med ryggen til, så forsøkte han heller ikke sniffe busspassasjerer. Rolig og behersket og tålmodig for det meste. Ny fase i utviklingen og sladretreningen har fått effekt.  Hva jeg trenger bli flinkere til å forutse er Edewards ønske om sosial inkludering ved kassen i butikker, for å unngå at han planter labbene på disken. Det har skjedd så mange ganger nå, det er pinlig overfor meg selv å ikke forutse og forebygge det der. Inne i dyrebutikken er det ingen krise, men å LA ham få sjansen til å plante labbene på disken i kaffebaren er FLAUT. Virkelig flaut. Trenger huske at det å interaktere med andre mennesker sammen med Edeward er reell multitasking. Hovedvekten av oppmerksomhet må være på ham, og det er ikke rom for å ikke ha ham som universets midtpunkt i flere sekunder, ellers bryter han sitt-bli for å gjenvinne status som center of attention. Han er dramaqueen og skjørtejeger. Flørter med alt på to bein som sender ham vibber av gjensidig interesse. Vibber. Blikk. Følelser. Det er en kommunikasjonsform Edeward forstår, og der det vibber potensiell kos og kjærlighet, der er ikke han sen om å prøve innkassere.  Nuvel. Han ville endelig posere for fotografen i dag: Enten så har han forstått at sitt-bli gjelder selv om mamsen tar opp den flate, svart magi dingsen, eller.. ..så ble en vindel gittertrapp bare too much to ask. Det var ikke det at han ikke hadde lyst på den bollen.    Det var dumt av meg å sette oss i den situasjonen der med sekken full av råfor. Ventet tålmodig og nonchalant noen trinn lenger ned, uten å gi ham mer oppmerksomhet, og tenkte jeg ikke ville gå derfra før vi mestret den trappen, men så gikk det kuldegys nedover ryggen min og påminnet meg om at vi hadde en real klimakrise på gang, og vi måtte avbryte for å reise hjem til fryseren. Bedre planlegging neste gang.
    • Hvorfor vil du bytte hvis hunden fungerer på Vom? Hvis hunden fortsatt har løs avføring etter en uke ville jeg nok droppet det fôret ja.
    • Hei hundesonen! Jeg har en valp på 3-4 mnd som jeg holder på å bytte for på. Jeg bytter gradvis, startet med 4 dager hvor jeg ga 3/4 gammelt for (V&H), 1/4 nytt for, deretter 4 dager med 50/50, og så 3/4 nytt for en dag eller to, før jeg gikk tilbake til 50/50 fordi; Valpen har litt løs avføring. Typisk at det først kommer litt i normal konsistens, og så etterhvert blir det bløtere og bløtere. På ingen måte flytende/diare, men slik at det blir rester igjen i gresset der jeg plukker opp. Noen ganger går valpen to ganger på rad, først en med bra konsistens og så løsere i en tynnere strimle rett etterpå. Ofte er det og små halvfordøyde pinnebiter, små biter av stoff, grus og annet hun har fått i seg i dette løse. (Dette er små biter, prøver så godt jeg kan å forhindre dette men valpen spiser mye rart). Syns det begynner å lukte metallisk fra analen nå, mulig kjertlene ikke får tømt seg når det er litt bløt avføring? Høres dette normalt ut i en overgang til nytt for for en valp, eller bør jeg gi opp det nye foret og finne noe annet?
    • Haff, jeg sliter med de luksusproblemene vi har med casual turgåing. Altså, de er luksusproblemer ifht hvordan den gjennomsnittlige hunden i gata oppfører seg på casual tur - men ikke i gata vår. Våre nærmeste naboer er Midt-Norsk kompetansesenter for hund, så vi har en litt annen standard å måle oss etter, hence min følelse av å slite med hva folk flest synes er luksusproblemer, gitt den gjennomsnittlige hunden i andre sine gater. Med unntak av ved veldig spennende lukter så trekker ikke Ede i det hele tatt. Aldri vært hans greie. Han stopper og snur seg og venter på meg om båndet blir stramt. Foretrekker selv å ha det slakt. Han hører på meg når jeg ber han om noe og er ivrig på vakt etter oppgaver. Går omtrent halvparten av tiden pent ved min side som frivillig adferd. Har noen byks etter løv i vinden og drar LITT etter interessante lukter innimellom, og mister fokus og blir vimsete og tenderer mot raptus mot slutten om vi går for langt, men som energisk 6 mnd gammel (i dag, gratulerer med dagen, Edeward 🐾) er jeg ikke veldig bekymret for at sånt vil vedvare som problem i voksen alder. Han er stort sett flink gutt, MEN han er langt fra så veloppdragen som jeg helst vil ha ham. Han ploger og han går foran meg, han vimser til siden og han krysser foran meg. Det er irritasjonsmomenter. Vil gjerne ha en sånn robothund som bare går pent ved min side og følger med på hver minste bevegelse jeg foretar meg, altså.  Har på råd fra de langt mer kompetente naboene begynt å fase ut godbiter for å få bedre kontakt og kontroll. Belønner nå med lek og godsnakk og tempovekslinger istedenfor godis. Bygge relasjon. Han skal fokusere på meg, ikke på hva jeg har i hendene og lommene. Det er en omstillingsprosess. Gamle damer kan lære nye triks, men det tar tid. Fant ut det å belønne en fin turfot med hurtig gange og jogging fungerer som bare det. Ingen problemer å veksle tempo heller. Ede synes det var spennende med vekslinger mellom jogge, løpe og gå fort eller sakte. Spennende i seg selv, så lenge det er nytt, antakelig. Han er typen som liker variasjon og alt nytt er mer gøy enn det vi har gjort før. Med unntak av å sitte, ligge eller stå for å få kastet en apportleke, så surner han og protesterer om jeg ber om for mange repetisjoner av det samme. Temmelig nøyaktig fire rep av noe synes han er nok og nekter gjerne på den femte fordi han heller vil gjøre noe annet. Ikke Border Collie, m.a.o. Trenger mer variasjon i trening på øvelser.  Vi faser ikke fullstendig ut godisen enda. Mamsen er som en gammel hund med innarbeidede vaner og trenger tid på å finne tillit til at det skal gå an å få til. Har sluttet belønne fin turfot med godis, nå får han godprat, flere øvelser underveis og belønnes med lek for de istedenfor. Øvelsene blir da en sekundær forsterker. ..eller tertiær, for jeg tør ikke la være belønne gode 'slipp' med godis iblant. Han liker IKKE å slippe kampelekene sine  Akkurat på det punktet der har jeg svært lav tillit til fullstendig godisfrie metoder ennå. Vi får se.  Inntil videre lønnes også passeringer med godis. Dette fordi han har sterk byttedrift, spesielt på syklister som kommer bakfra og farer fra oss - de som kommer andre veien er han mer nonchalant om, da de innbyr ikke til jakt fordi de skal feil vei – helt motsatt av border collie, altså – og han har så sterke impulser til å hilse på forbipasserende mennesker, sladretrening med godis av høy verdi må vi bare fortsette med, fordi det fungerer.  I likhet med BC-blandingen jeg hadde, så trigger han her også frykt for å miste ham i en påkjørsel. Han har forstått at det sitter mennesker inni bilene, som han gjerne vil hilse på, og han har ikke NOEN konseptforståelse av mekanisk fysikk. Masse og fart i forbindelse med trafikk er ikke noe det går an å lære ham kløktig på den harde måten, så sladretrening på passerende biler er helt nødvendig med han her.  Strømgjerder derimot, det kan han lære på den vanskelige måten, så minner meg selv på å få det gjort. Trenger få narret ham borti gjerdet på en tom luftegård snarest, fordi en hest ville hilse på ham her om dagen. En vi har vært på nikk med ved passeringer en stund, han kom ivrig løpende til gjerdet for å si hei til oss, og Ede ble henrykt og ville borti for å hilse snute mot mule, som hesten innbød til. Ble en kjip opplevelse, fordi Ede har ingen anelse om hva strømgjerde er, og forstod ikke hvorfor jeg var så teit og holdt ham tilbake fra den nye kompisen sin. Han trenger finne ut hvorfor. Spørsmålet er hvordan narre han borti gjerdet på sitt eget initiativ når det ikke står en hest der. Vil jo ikke at han skal bæde på hester, for det kryr av dem her. Det er viktig å gi ham forståelsen av at det er gjerdet som er farlig og gjør vondt, ikke hestene. Fører opp på listen over to dos. 
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...