Gå til innhold
Hundesonen.no

Linjeavl og innavl


Sbtlita
 Share

Recommended Posts

Hva er for mye innavlsprosent

Det er individuelt hva som er for mye. Forskjellige raser har forskjellige grader av innavl og vi har også våre personlige grenser for hva vi synes er akseptabelt.

og hva er positivt med det?

Man dobler opp på de positive egenskapene man er ute etter å beholde. Man dobler også opp på de negative egenskapene, noe som kan være positivt i kartleggingsøyemed som et viktig verktøy i langsiktig avl. Men ikke like positivt for hundene eller valpekjøpere alltid.

Vet du om noen som kjører mye linjeavl på sitt oppdrett og ville du kjøpt fra noen som driver mye med det?

Ja det gjør jeg. Ingen her til lands. Jeg hadde uten problem kjøpt en tett avlet valp om kombinasjonen var riktig.

  • Like 2
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Vi har har hunder med relativt høy innavlgrad, og jeg ser ikke noe i veien med det, så lenge man følger de vanlige helsesjekkene osv. og man ser at hundene som blir brukt er bra.

Og min neste hund blir nok også med ganske høy innavlesgrad.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg ser etter så lav grad av innavl som mulig i kull jeg kjøper hund fra. For meg er det viktig fordi jeg faktisk ønsker en god blanding av gener. Spesielt med tanke på fremtidig avl på egne hunder. Mer å velge i senere. Dessuten liker jeg å tro at rasen holder seg mer heterogen (hvilket jeg liker til en viss grad). Med flere typer hunder å velge i kan man avle og pare individer som utfyller hverandre og samtidig ha lav innavlsgrad.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Det hjelper ikke med innavlsgrad 0 i 12 generasjoner, om oppdretter ikke har filla peiling på hva som ligger bak verken hannhund eller tispe, og bare setter sammen to dyr. Det ligger "noe" på de aller fleste linjer, og det er viktig å kartlegge kombinasjonen uansett hva prosentsatsen sier.

Det er for mange som tror at en kombinasjon er trygg ford innavlsprosenten er lav.

Det er også for mange som kun tenker tre generasjoner når de ser på innavlsgraden, og overser at samme hanhund kan figurere fire ganger som tippoldefar og hans halvbror tre andre ganger.

Kunnskap og kartlegging er viktige nøkler, uansett.

For øvrig er det ikke noe fasitsvar for meg til trådstarters spørsmål - kombinasjonen er mer enn innavlsgraden, og jeg må vite hva som dobles/triples/mangfoldiggjøres for å vite om 2, 6, 12 eller 25 er en akseptabel innavlsgrad - og om jeg ville kjøpt den valpen/brukt den hannhunden/gjort den kombinasjonen. Helhet, helhet, helhet. Tall er for matematikere.

  • Like 11
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Vi har har hunder med relativt høy innavlgrad, og jeg ser ikke noe i veien med det, så lenge man følger de vanlige helsesjekkene osv. og man ser at hundene som blir brukt er bra.

Og min neste hund blir nok også med ganske høy innavlesgrad.

Forskjellen på din rase kontra de fleste andre, er at dette er en nylig gjennkonstruert rase. Dvs. at bare få generasjoner tilbake ligger det masse ulike raser med null slektskap. For å deretter "sette" rasetypen kreves en viss innavel over noe tid.

Slik var det i begynnelsen på de fleste raser. Etterhvert må man prøve å komme lenger unna nært beslektede individer, for å unngå dobling av defektgener. Enkelt sagt :)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Det hjelper ikke med innavlsgrad 0 i 12 generasjoner, om oppdretter ikke har filla peiling på hva som ligger bak verken hannhund eller tispe, og bare setter sammen to dyr. Det ligger "noe" på de aller fleste linjer, og det er viktig å kartlegge kombinasjonen uansett hva prosentsatsen sier.

Det er for mange som tror at en kombinasjon er trygg ford innavlsprosenten er lav.

Det er også for mange som kun tenker tre generasjoner når de ser på innavlsgraden, og overser at samme hanhund kan figurere fire ganger som tippoldefar og hans halvbror tre andre ganger.

Kunnskap og kartlegging er viktige nøkler, uansett.

For øvrig er det ikke noe fasitsvar for meg til trådstarters spørsmål - kombinasjonen er mer enn innavlsgraden, og jeg må vite hva som dobles/triples/mangfoldiggjøres for å vite om 2, 6, 12 eller 25 er en akseptabel innavlsgrad - og om jeg ville kjøpt den valpen/brukt den hannhunden/gjort den kombinasjonen. Helhet, helhet, helhet. Tall er for matematikere.

What she said, enkelt og greit.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Sannheten om ganske mange av våre raser er vel at det genetiske mangfoldet etter hvert er såpass snevert at det er vanskelig å kalle noe som helst av avlen noe annet enn linje-/innavl. Når det er sagt, så har jeg vel problemer med å se nødvendigheten av å parre veldig nært beslektede individer med hverandre. Hvis det ikke finnes gode nok individer utenfor tjukkeste slekta, så er det kanskje på tide å vurdere om rasen i det hele tatt er liv laga.

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Problemet med innavl er først og fremst tapet av diversitet i genene, så kommer dobling av recessive sykdomsgener. Ingen av delene er noe man kan unngå ved å bruke "bra dyr" (det finnes ikke noe slikt i denne sammenheng).

Jeg kjøper ikke valp med høy COI og jeg sjekker så langt bakover som det lar seg gjøre. Det er dessverre ikke veldig langt på en del linjer i min rase.

Jeg anser tett innavl, gjentatt "linjeavl" og matadoravl som enten kunnskapsløst eller uetisk (noen vet jo ikke bedre).

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Guest Snusmumrikk
Problemet med innavl er først og fremst tapet av diversitet i genene, så kommer dobling av recessive sykdomsgener. Ingen av delene er noe man kan unngå ved å bruke "bra dyr" (det finnes ikke noe slikt i denne sammenheng).

Jeg kjøper ikke valp med høy COI og jeg sjekker så langt bakover som det lar seg gjøre. Det er dessverre ikke veldig langt på en del linjer i min rase.

Jeg anser tett innavl, gjentatt "linjeavl" og matadoravl som enten kunnskapsløst eller uetisk (noen vet jo ikke bedre).

Helt enig! Jeg vil aldri kjøpe en hund som er tett linjeavla eller innavl. Uansett hvor gode de individene du innavler/linjeavler på er, så begrenser du den genetiske variasjonen og det er aldri positivt på lang sikt. Se på tollern. En i utgangspunktet frisk og fin rase sliter med sykdommer som i stor grad er knytta til liten genetisk variasjon. Til tross for at det er ganske mange individer å ta av. Innavl er etter mitt syn å avle seg inn i et hjørne. Selv om det kan se ut som et bra hjørne om det er en dyktig oppdretter som gjør det.

Desverre finner du delvis linjeavl på de aller, aller fleste rasehunder når du leter en del generasjoner tilbake. Så å ha ikke noen grad av linjeavl i stamtavla gir veldig snever valgmulighet når man skal kjøpe valp eller avle. Men ja, det er et viktig punkt for meg når jeg skal kjøpe valp. Så liten grad av innavl som mulig. Jeg syns det å begrense avl til innen en rase er genetisk begrensende nok om man ikke skal avle på nært beslekta individer i tillegg. At man ikke øsker innavl betyr ikke at man ikke bryr seg om andre ting i valg av valp/avlsdyr...

Lenke til kommentar
Del på andre sider

En viss grad av innavl vil man uansett få hos renrasede dyr siden man har et begrenset antall grunnleggere. Jo flere grunnleggere, jo flere generasjoner tar det før det blir et problem. Når det først blir et virkelig problem, så er det ikke noe annet man kan gjøre enn å krysse ut, altså åpne stamboka. Og da ville man jo få bastarder! Huffameg!

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Guest Snusmumrikk
En viss grad av innavl vil man uansett få hos renrasede dyr siden man har et begrenset antall grunnleggere. Jo flere grunnleggere, jo flere generasjoner tar det før det blir et problem. Når det først blir et virkelig problem, så er det ikke noe annet man kan gjøre enn å krysse ut, altså åpne stamboka. Og da ville man jo få bastarder! Huffameg!

Joa, men det kommer litt an på hvor du setter grensa for innavl. Ser man sånn på det, så er det mange ville dyrearter også som nødvendigvis må ha en viss innavl. F.eks. populasjoner av dyr som lever på øyer uten tilknytning til andre populasjoner av samme art. Er det mange nok (ubeslekta) grunnleggere vil det ikke være et stort problem selv om de er isolert (akkurat som en rase grunnlagt på mange individer). Om det derimot var færre individer i den opprinnelige populasjonen som ble isolert ser man problemer i ville arter, akkurat som vi ser i hunderasene som vi isolerer kunstig. Det er blitt forska på hvor mange ubeslekta individer man trenger for at en populasjon skal være levedyktig over tid, men jeg husker ikke antallet. Kanskje jeg skulle gidde å lete det opp...

Det er jo liten tvil om at innavl i andre arter utelukkende fører til negative konsekvenser over lang tid. Hvorfor skulle det være annerledes på hund? Vi ser jo også at hunderaser med få individer sliter med en variasjon av problemer knytta til liten genetisk variasjon. Hvorfor skal vi gjøre det frivillig? Ja, jeg er klar over at man utavler innimellom når man driver med både innavl og linjeavl (hvor går forresten grensa mellom å kalle det linjeavl og innavl?), men jeg ser allikevel ikke noe positivt resultat av innavl/linjeavl over lang tid. Det er lettere å få typelike hunder, men hvor viktig er det egentlig? I det store og hele? Og hvor positivt er det egentlig?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Joa, men det kommer litt an på hvor du setter grensa for innavl. Ser man sånn på det, så er det mange ville dyrearter også som nødvendigvis må ha en viss innavl. F.eks. populasjoner av dyr som lever på øyer uten tilknytning til andre populasjoner av samme art. Er det mange nok (ubeslekta) grunnleggere vil det ikke være et stort problem selv om de er isolert (akkurat som en rase grunnlagt på mange individer). Om det derimot var færre individer i den opprinnelige populasjonen som ble isolert ser man problemer i ville arter, akkurat som vi ser i hunderasene som vi isolerer kunstig. Det er blitt forska på hvor mange ubeslekta individer man trenger for at en populasjon skal være levedyktig over tid, men jeg husker ikke antallet. Kanskje jeg skulle gidde å lete det opp...

Det er jo liten tvil om at innavl i andre arter utelukkende fører til negative konsekvenser over lang tid. Hvorfor skulle det være annerledes på hund? Vi ser jo også at hunderaser med få individer sliter med en variasjon av problemer knytta til liten genetisk variasjon. Hvorfor skal vi gjøre det frivillig? Ja, jeg er klar over at man utavler innimellom når man driver med både innavl og linjeavl (hvor går forresten grensa mellom å kalle det linjeavl og innavl?), men jeg ser allikevel ikke noe positivt resultat av innavl/linjeavl over lang tid. Det er lettere å få typelike hunder, men hvor viktig er det egentlig? I det store og hele? Og hvor positivt er det egentlig?

Riktig.

Såvidt jeg husker går det en grense ved 50 effektive avlsdyr, mange hunderaser har langt mindre enn det. Hos lundehunden kan man vel telle grunnleggerne på en hånd, og de var vel allerede i slekt...

Det er stor forskjell på innavl i naturen og innavlen vi driver med. Naturen prøver å begrense det, blant annet ved å spre individene og inkludere flest mulig i "avlsprogrammet". Alle individer har sjansen til å reprodusere, de sterkeste avkommene lever opp og de sterkeste av dem igjen skaper neste generasjon, osv.

Vi avler på et lite utvalg av de individene vi har til rådighet (de "beste"), vi matadoravler slik at enkeltindividers gener erstatter et stort antall andres og vi "linjeavler" (et fint ord for innavl) gang på gang. Alt dette fører til tap av diversitet i mye høyere hastighet enn hva som er naturlig.

I tillegg er det langt fra den sterkestes rett som gjelder fordi vi vi holder liv i individer som ellers ikke ville klart seg og vi inseminerer og tvangsparrer.

Nei, hvorfor skal vi gjøre det? Det handler om typelikhet og prestisje.

Kunne du spurt bikkjene så er jeg ganske sikker på at de heller vil ha et fungerende immunsystem enn alskens rosetter og beundring.

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Riktig.

Såvidt jeg husker går det en grense ved 50 effektive avlsdyr, mange hunderaser har langt mindre enn det. Hos lundehunden kan man vel telle grunnleggerne på en hånd, og de var vel allerede i slekt...

Det er stor forskjell på innavl i naturen og innavlen vi driver med. Naturen prøver å begrense det, blant annet ved å spre individene og inkludere flest mulig i "avlsprogrammet". Alle individer har sjansen til å reprodusere, de sterkeste avkommene lever opp og de sterkeste av dem igjen skaper neste generasjon, osv.

Vi avler på et lite utvalg av de individene vi har til rådighet (de "beste"), vi matadoravler slik at enkeltindividers gener erstatter et stort antall andres og vi "linjeavler" (et fint ord for innavl) gang på gang. Alt dette fører til tap av diversitet i mye høyere hastighet enn hva som er naturlig.

I tillegg er det langt fra den sterkestes rett som gjelder fordi vi vi holder liv i individer som ellers ikke ville klart seg og vi inseminerer og tvangsparrer.

Nei, hvorfor skal vi gjøre det? Det handler om typelikhet og prestisje.

Kunne du spurt bikkjene så er jeg ganske sikker på at de heller vil ha et fungerende immunsystem enn alskens rosetter og beundring.

Er det ikke litt dumt å annse det som negativ med tanke på hvor mye nytt matriale man faktisk kan hente ved slik bruk? Svært få er villig til å sende hundene sine verden rundt for parring, men sperm er faktisk noe de fleste er villig til å sende.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Er det ikke litt dumt å annse det som negativ med tanke på hvor mye nytt matriale man faktisk kan hente ved slik bruk? Svært få er villig til å sende hundene sine verden rundt for parring, men sperm er faktisk noe de fleste er villig til å sende.

Jeg har ikke fordømt inseminering i sin helhet, jeg påpekte bare at det er en faktor i dette. Inseminering har selvsagt en stor fordel når det kommer til nettopp det du påpeker. Verre blir det når man inseminerer fordi naturlig parring er vanskelig eller umulig og når man benytter inseminasjon i så stor grad at man ikke lenger vet om dyrene kan reprodusere naturlig. Å ikke inseminere ved et dyrs første parring er en god tanke.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Innavl fører til tap av heterozygositet og dette inbefatter både genetisk variasjon og at recessive sykdommer kommer frem. I tillegg lider imunforsvaret om innavlen blir for høy, fertiliteten går ned, fødselsvekt går ned, kullstørrelse går ned. Det skjer lettere spontane mutasjoner.

Når man ser disse tegnene så er det (altfor) mye innavl i linja, for noen vil det skje ved relativt lav COI, for andre er toleransen langt høyere. Og hvem som er hvem er umulig å forutsi. På generelt grunnlag bør ikke COI ovestige 12,5% over 8 generasjoner. For noen raser er dette vanskelig å overholde, spesielt relativt nye raser som har få generasjoner tilbake til de grunnleggende individene. Dette er ikke fordi raser med lang historie er mindre beslektet, men de er mindre beslektet på 8 generasjoner fordi man ikke ser rasens grunnleggere. Ser man på total COI (alle generasjoner tilbake til grunnleggerne) blir tallene rimelig høye for så og si alle raser som eksisterer. Så og si alle raser har gått igjennom en genetisk flaskehals (stort tap av genetisk tilgjengelig materiale) idet de ble en rase.

Og det er dette vi ser effektene av ved total innavl.

Men som andre har påpekt innavlskoeffisienten (COI) sier bare noe om statistisk tap av genetisk materiale, den sier ingenting om hva som skjer i virkeligheten. COI går ut ifra at hund A gir halvparten av sine gener til avkom B - dette stemmer med virkeligheten, selv om vi ikke vet hvilken halvpart. Men så går COI ut ifra at hund B gir 25% av hund A sine gener videre til avkom C, og DET trenger ikke å være korrekt. I realiteten kan den gi alt mellom 0 og 50% av hund A sine gener til sitt avkom C. Selv om det mest sannysnlige er at den gir rundt 25% videre.

Derfor må man så godt det lar seg gjøre vite hva man jobber med. Hvilke gener er det disse hundene har som er både gode og dårlige, hva gir disse hundene vanligvis videre til sine avkom? Gir de korrekt haleføring eller allergi? Det ene er bra, det andre ikke. COI kan ikke fortelle deg hva, det må du finne ut på andre måter.

Selv er jeg ikke så opphengt i numrene, men ser helst at mine egne kull har en COI under 6,25% over 8 generasjoner. Pr idag er ingen av mine hunder i nærheten av den grensa.

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Nei, ville nok ikke kjøpt fra et kull med høy innavlsprosent. Har hatt to linjeavlede hunder hjemme, begge med dårlig helse. Selvfølgelig kan sykdom dukke opp hos hunder med 0% innavl også, men personlig styrer jeg unna kraftig linjeavl på grunn av tidligere erfaringer.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

  • 2 years later...

Jeg lurer på en ting, slike utregninger som blir gjort på innavlsgrad om man setter opp en fiktiv stamtavle på et kull, hvordan fungerer de om man har hunder som er mer eller mindre identiske i stammen, bare uten de samme hundene? Hunder har jo mange søsken og det er ikke uvanlig at det avles på flere kullsøsken feks? Tas det høyde for slikt eller er det bare om de samme hundene dukker opp i stamtavla at det regnes som innavl?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg lurer på en ting, slike utregninger som blir gjort på innavlsgrad om man setter opp en fiktiv stamtavle på et kull, hvordan fungerer de om man har hunder som er mer eller mindre identiske i stammen, bare uten de samme hundene? Hunder har jo mange søsken og det er ikke uvanlig at det avles på flere kullsøsken feks? Tas det høyde for slikt eller er det bare om de samme hundene dukker opp i stamtavla at det regnes som innavl?

Hvis de skal være mer eller mindre identiske i stammen så må det jo foreligge et slektskap, og det vil jo komme frem når man regner bakover.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Hvis de skal være mer eller mindre identiske i stammen så må det jo foreligge et slektskap, og det vil jo komme frem når man regner bakover.

Jo, men en hund kan være ganske nær i slekt uten å ha noen identiske hunder før et godt stykke tilbake i stamtavlen, noe jeg vil tro gir et helt annet tall om det er alt de regner ut i fra. Er det utenfor 5 ledd så vil det jo ikke vises over hodet på stamtavler som regner fra 5 ledd. Nå er det nok sjeldent at man finner noen som har avlet mer eller mindre identisk i flere ledd, bare med søsken, men det betyr isåfall uansett at hunder kan være mye nærmere beslektet enn det som kommer frem av stamtavle og innavlsgrad, med mindre man sjekker nøye selv. Om det er tilfelle at de bare tar hensyn til identiske hunder og ikke hel/halvsøsken.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jo, men en hund kan være ganske nær i slekt uten å ha noen identiske hunder før et godt stykke tilbake i stamtavlen, noe jeg vil tro gir et helt annet tall om det er alt de regner ut i fra. Er det utenfor 5 ledd så vil det jo ikke vises over hodet på stamtavler som regner fra 5 ledd. Nå er det nok sjeldent at man finner noen som har avlet mer eller mindre identisk i flere ledd, bare med søsken, men det betyr isåfall uansett at hunder kan være mye nærmere beslektet enn det som kommer frem av stamtavle og innavlsgrad, med mindre man sjekker nøye selv. Om det er tilfelle at de bare tar hensyn til identiske hunder og ikke hel/halvsøsken.

I teorien ja, men i praksis så vil det neppe være så veldig identisk etter 5-6 generasjoner. Da er det jo 10-12 sett med tipptipptipper som skal være like.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Gjest
Skriv svar til emnet...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

 Share

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Takk for råd 😊.Han har opplevd å utforsket mye på de 2 uker han har vært med meg .Men tror det lett kan bli for mye inntrykk på en gang .Mulig jeg skal ta frem Valpe gården .Kom på at den brukte jeg til forrige hund .Den er 90* 90 .Jeg satt stoff buret der når min forrige hund skulle slappe av .Jeg har som sagt helt glemt rutiner jeg hadde på forrige hund .Takk for «oppfriskning «
    • Det er lett å glemme hvor krevende valpetiden faktisk er. Å holde lek utendørs synes jeg er en fin regel, men ha gjerne tyggeleger tilgjengelig innendørs for å begrense tygging på uønskede ting. Han er jo fortsatt en baby som vokser og oppdager verden i stort tempo. Det er viktig å ha noen rolige dager innimellom, men jeg tenker også at det er viktig å dra litt rundt og oppleve ulike miljøer, treffe ulike folk, underlag, lyder, lukter osv. Dra på oppdagelsesferd ihvertfall et par dager i uken. Lek og oppdagelse i eget tempo er fint. Her går det an å skille mellom kjedelige, korte lufteturer for å gjøre fra seg, og lengre turer for å leke, oppdage og trene litt. Lær valpen tydelig skille mellom disse. Inne tenker jeg også at det er greit å skille tydelig mellom ro og aktivitet. Men såklart, er valpen aktiv så bruk det, tren en kort økt med kontakt eller øvelser, ta en kort pause og en liten økt til, og så prøv å avslutte. Du kan jo gjerne avlutte alle økter med å jobbe med å gå å legge seg i senga/teppet/plassen, så han lærer å gå dit og slappe av etter aktivitet.
    • Hei  Jeg har en chi valp gutt på nå 12 uker .Dette er min andre chihuahua valp . Min forrige ble 12 år. Merker jo at denne valpen er 10 ganger mer hyper en den jeg hadde .   Føler jeg har glemt ut igjen Valpe stadiet .vet jo at det er en periode der man må forvente at det går litt i « hundre «  Den forrige chi var mye roligere og var lettere å roe ned . Håper å få noe råd -føler meg som en nybegynner igjen . Vi er mye ute -leker og han får sosialisering  vi holder lek til utendørs -inne forsøker jeg mental stimulering .Han klarer ikke roe seg inne .Han har nå vært hos meg i nesten 2 uker .Ble veldig raskt husvarm  Han har leker og tygge ting tilgjengelig inne Er det en ide å fjerne leker inne ? Er heller ikke lett å vite om han er understimulert eller overstimulert Håper på noen innspill her for hva som har fungert for andre           
    • Vi hadde en skikkelig ups and downs tur i går. Skulle "bare" på Posten og hente en pakke. Dr. Jekyll og Mr. Hyde ble med. På tur til bussen vekslet han mellom å være nevnte. Knallbra adferd avbrutt av skikkelig problematferd. Det ble bykset og bjeffet og knurret. Det ble gått aldeles eksemplarisk pent. Vanskelig å si hva som utløste det ene eller det andre. Han reagerte da naboer kom syklende med hund. De var åpenbart også på opplæring, gitt hvordan vi fikk et stresset og angstfylt tilrop bakfra om vi kunne stå i ro mens de passerte. Det skulle gå fint, trodde jeg, og ba Ede om en sitt jeg forventet han skulle mestre. Fysisk nærkontakt med en annen hund har han ikke hatt siden han flyttet fra oppdretter, så ingen forventninger om det når han ser en, og sladretrening på passering av mennesker har resultert i en svært høy suksessrate nå. Han bare overser de fleste uten å engang forvente belønning. Passerende syklister som kommer bakfra er vi IKKE i mål med. De ser antakelig ut som en kombinasjon av leketøy og deilige kjøttstykker, men disse kom så sakte, jeg trodde ikke det skulle trigge noen byttedrift. Til min overraskelse reagerte Ede mer enn han vanligvis gjør på Tour de Finance racerne som pleier trene på denne strekningen. Først ble jeg bekymret for et nyoppstått problem med utagering på hunder. Så forsto jeg at dette handlet om en slags misunnelse og en reaksjon på lovbrudd. Brudd på naturlovene. Hunder og sykler har vi nemlig ikke observert sammen før. Sykler er kjempespennende, og disse hundene fikk altså lov til å løpe sammen med syklene?! "The audacity! Stop in the name of the law! Jeg vil også være med! Hvem **** tror dere dere er?! Er ikke vi i familie? Dere lukter kjent! SVIKERE!" Vel. Han roet seg ned igjen en stund etter at de var forsvunnet ut av syne, og alt gikk vel til vi kom av bussen. Nå var han høy på mestring fra å gå ned trappen og en trang til å undersøke og kontrollere kjente omgivelser han ikke har vært i på en stund. Vanskelig å få kontakt med. Brukte lang tid på å komme oss til Posten fordi han var helt i sin egen verden angående omgivelsene. Ham ville utforske og kontrollere, han ville FREM og han var vokal om det. Det ble full stopp hver gang han strammet båndet uten å stoppe og vente på meg. Det ble full stopp hver gang han bjeffet av frustrasjon. Det ble lange stopper for å vente på kontakt. Heldigvis har han forstått hva som skal til for å utløse fremdrift og hva som er "straffen" for stressbetont dårlig adferd. Jeg trenger knapt be ham, han legger seg rett ned og later som han slapper av - regelrett skuespiller avslappet. Om ikke haka på bakken temmelig umiddelbart utløser videre fremdrift, så slenger han seg på hofta, krøller den ene fremlabben og SKUESPILLER relaxed AF for å komme fortere videre.  Strekningen fra bussen til Posten tok så lang tid fordi han ikke evnet oppføre seg, vi måtte avblåse planen om å busse tilbake, og istedenfor ta beina fatt og trene mer på å gå pent og rolig for å komme oss hjem igjen.  Omsider fremme ved Posten brukte vi også lang tid på å komme oss inn, pga ivrige byks frem fra hver eneste pent utførte straffestopp med bøtesitt. Virker som han gjør det med viten og vilje. Trigger en ny straffesitt i håp om å innkassere. Ikke helt forstått konseptet ennå. At en straffesitt belønnes med videre fremdrift. For ham er en sitt en sitt, foreløpig. Sitt pleier som regel å medføre en eller annen form for belønning, enten ved å holde den en stund eller å bli bedt om noe annet som så belønnes, så han bykser altså ut av sitten når jeg gir klar for å gå videre uten å ha belønnet, for å trigge meg til å be om en ny sitt i håp om belønning. Dette kan ta litt tid. Endelig inne på Posten kom vi oss for første gang gjennom seansen uten lyd, fordi jeg var godt forberedt. Kjørte en sitt med belønning (tørrforkule, jeg prøver fase ut, men lek var malplassert i settingen) for hver halvmeter inn gjennom døren og slapp ikke fokus fra ham mens betjeningen scannet kode og hentet pakke. Han var IVRIG spent, men vi kom oss gjennom det hele uten en lyd og uten poter på disken. Gedigen lettelse. Her er det håp.  Så var det å ta fatt på den 40 minutter lange driiiikjedelige strekka langs bilveien. Nesten strakt. Laaaange rett frem strekker med åker på ene siden og vei på den andre. Veldig lite som skjer og det føles som det går frustrerende sakte fordi en kan se så langt fremover. Denne strekningen har vi gått mange ganger før, både hele og deler av den, og HVER GANG har Ede fått utbrudd. Den er for kjedelig. Det er frustrerende å se bilene fare forbi mens vi nær snegler avgårde på stedet hvil ifht landskapet.  I tillegg lukter det tydeligvis hund fra enkelte av bilene. Jeg forstod det da en schæferoppdretter kom fra treningsbane og kjørte ut på hovedveien ~20 meter foran oss. Det tok sekunder før Ede ble merkbart alert og gikk opp i stress. Han forbinder lukten av andre hunder med trening. Utløser sterke forventninger i ham. Jeg innså med ett at dette antakelig er tilfellet med mange av bilene som passerer på veien. De eimer av hund. Ga meg delvis svar på hva som får ham til å gå så opp og ned i stress langs den strekningen der. Det har tidligere vært en gåte for meg hvorfor han plutselig stresser, så roer seg ned og går avslappet, for så å plutselig gå opp i stress igjen. Den passerende schæferoppdretteren ga meg svaret på det.  Men, så hadde Ede noen virkelig stygge utbrudd. Plutselige raptuser med påfølgende aggresjon mot meg pga frustrasjon med de selvpåførte rykkene i halsbåndet, tror jeg. Raptusene starter med vill byksing og så vender han seg mot meg i raseri fordi han sitter fast i båndet. I sele har han ikke blitt aggressiv mot meg under disse plutselige raptusene. Halsbåndet er tydeligvis mer smertefullt når han rykker til sånn. Nå var han direkte truende. RASENDE. Truet med å gjøre alvor av å rive meg i filler i sinne. Såpass skremmende at jeg vurderte om han kanskje skal gå med munnkurv en stund fremover. Han nærmer seg pubertet.. Men han roer seg fort og oppfører plutselig eksemplarisk igjen. Avslappet kroppsspråk. Går pent. Massivt hodebry å prøve forstå triggerene for både stress og ro. Det hele ga lite mening for meg. Omtrent halvparten av turen var eksemplarisk adferd. Utbruddene utgjorde kun en liten del. Det i mellom der var irriterende, men tolererbar vimsing, stramt bånd uten å trekke i fremdriftsstress. Han er flink til å ikke trekke, men det bygger seg tydelig opp frustrasjon over min ufattelige treghet. Hvorfor kan jeg ikke alltid løpe? Han vet at jeg KAN løpe. Har gjort det før, så hvorfor gjør jeg det ikke hele tiden? Antakelig en tung medvirkende trigger for utbrudd mot meg.  Han var glad da vi nærmet oss hjemme. Lettet og glad og ville inn. Vel inne forventet jeg at han skulle sovne som en stein, som han pleier gjøre. Istedenfor å sovne forble han stresset. Peste. La seg ned, men sluttet ikke pese. Ble turen for lang? Nope. Dette har vi gjort før. Resultatet pleier å være rett i søvn. Det slo meg etterhvert at han kan ha fått i seg noe. Han har beitet en del i det siste, også tidligere på dagen. En lengre konsultasjon med Grok senere er jeg sikker på at den merkelige Jekyll og Hyde adferden, hvor han vekslet uforutsigbart mellom eksemplarisk avslappet adferd og voldsomme utbrudd skyldes ubehag fra smørblomst og hundekjeks. Jeg kan erindre at han var borti den ene hundekjeksen langs veggen rett utenfor her, og han kan ikke ha unngått å få i seg smørblomst sånn som han har gresset midt i klaser av dem. Han holdt på å kveles av å drikke vann (krampe i øsofagus?) da vi kom hjem, hvilket passer symptomene fra smørblomst.  Regner det som en case solved. Han hadde sterkt ubehag i slimhinnene og muligens også noe ubehag fra hundekjeks. Han ble frustrert de gangene han var oppmerksom på det, og avslappet når han hadde fokus på annet og ignorerte det. Antar munnkurv er unødvendig på tur så lenge vi klarer unngå beiting. Smørblomst har høysesong frem til juli og er ALL OVER THE PLACE her hvor vi bor, så dette blir spennende. 
    • Massiv milepæl nådd: Ede mestrer å gå av turbuss på egne bein 🥳 Det startet med at jeg holdt på å falle ned trappen med ham i armene. Løftet ham for tidlig. Bussen ble uventet stående i kø foran rundkjøring før holdeplassen. Det meste jeg hadde av krefter var allerede brukt på å løfte ham fra gulvet. 30 kg med lealaus teddybjørn i den fasongen der viste seg å være i overkant av min bæreevne over tid. Ikke bare armene, men alt av stabiliserende muskulatur fikk kjørt seg mens bussen stod, hakket og rykket, deretter ga full gass og svingte fort og brutalt gjennom den rundkjøringen, for så å svinge like brutalt inn i busslommen og nær bråstoppe. 30 kg ekstra på overkroppen er uvant å balansere på en buss i store bevegelser. Jeg forstår nå de som utfører brystreduksjon på en annen måte. Da det endelig ble tid for å gå av den ufrivillige karusellen der holdt jeg på å falle ned trappen og Ede fikk en overraskende bråslutt på mammadalttilværelsen på gullstol midt i den, uten noen annen mulighet enn å adlyde tyngdekraften og fartsretningen og fortsette ned trappen på egne bein — og det gikk FINT, til hans store overraskelse. Ny motivasjon til å lære Mr.T å gå ned den trappen der var født, og vi har nå, en uke senere lykkes med avstigning fra turbuss på egne ben 🥳 Det ble feiret med Vom og softis 🥰
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...