Gå til innhold
Hundesonen.no

Sette sammen to tisper


Maria
 Share

Recommended Posts

Jeg lurer på noe!

Chess er en godt voksen frøken på snart åtte år. Hun er en ekte portis på godt og vondt, hvilket blant annet innebærer at hun er av typen som svarer på tiltale hvis en annen hund ypper skikkelig. Hannhunder er sjelden noe problem, ei heller valper. Mini er ikke noe stress, hun har kommet gjennom nåløyet helt fra starten av. Chess har sloss skikkelig én gang, med halvsøsteren sin. De var da 2 og 3 år gamle og situasjonen var bare dust håndtert av oss. Utover dette har hun kun knuffet litt med andre tisper.

Saken er den. Jeg lurer på å passe en tispe over lengre tid. Ca 3 år gammel er hun. Vant med å bo i flokk og generelt en snill og grei hund. Men tør jeg det med tanke på gamlemor? Den andre skal ikke bo med Chess på fast basis, men i helgene og slikt kan det hende de måtte vært sammen. Chess er verre hjemme enn ute eller hos andre. Hun er mest hos mamma, men hender hun er hos meg og jeg er hos mamma.

Er det galskap å prøve på noe sånt? Kan godt hende jeg tar sorger på forskudd, men altså.. Man vil ikke risikere noe. Mini elsker alle andre hunder hun, så med henne blir det neppe noe problem.

Noen som har gjort liknende og har erfaringer å dele?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Har du mulighet for å skille dem uten å stenge en ute fra fellesskapet? Grinder/kompostbinger ol. for eksempel?

Dro inn hva somhelst til min gærne schnauzer som tenåring jeg, gikk alltid strålende, og hun var egentlig ordentlig purke mot alt og alle, men de jeg tok inn var det helt greit med. :lol: Men jeg hadde ikke tatt inn voksen tispe til riesentispa mi uten muligheter for å skille dem på en trygg måte.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Skulle nok fått til det hos mamma ja. I min leilighet er det trangt og lite, men MÅ ikke ha Chess der ofte eller med en gang. Den andre er vant med både bur og grinder, så hun ville nok tålt det. Chess er den ubestridte dronning og får lov til å være det hjemme av mamma. Så hun nytter det ikke å sperre inne noe sted :P

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg har hatt rottweiler, en hunderase som med årene er blitt mer og mer samkjønnsagressiv, tisper har vært tøffe mot hverandre hele tiden. Men, jeg har aldri hatt noen skrupler med å sette to og flere tisper sammen, for jeg er sjefen i huset, jeg bestemmer, jeg finner meg ikke i noe faenskap fra bikkjene. De har å oppføre seg, ferdig med det!

De har ikke gått alene hjemme sammen, da har de vært i bur eller hver sin hundegård, men inne med meg og ute på tur, så har jeg forlangt at de har oppført seg, og det har de også gjort.

Slik er det her nå og, jeg passer gjerne andres hunder. Mine vet hvor de har meg, gjestene finner det ut. Egling og kjekling aksepteres bare ikke! Og det respekterer dem.

  • Like 2
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Takk! Godt å høre et sånt innlegg, for jeg tror du har så rett. :) Helt essensielt at jeg ikke tillater dritt fra gamlemor.

Får se da, om det blir noe av. Men jeg har egentlig troa på at det kan gå veldig bra også.

Fortsett med erfaringer, dere!

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg tenker at sjøl om det er greit å ha en plan om å ikke tillate purking fra tispa en eier sjøl, så vil det avhenge av hundens motivasjon for å høre på deg om det går bra å ta inn ei fremmed voksen tispe eller ikke.

Hjemme hos meg har jeg feks en hund som bryr seg om hva jeg mener om ting og som gjerne vil gjøre meg til lags, og den der trollbolla som ikke bryr seg nevneverdig. Jeg kan nekte henne å være purkete så mye jeg vil, men på et eller annet tidspunkt VIL det glippe, og ikke har jeg lyst til å gå rundt og være i overvåkningsmodus hvert sekund hjemme hos meg sjøl heller. Derfor innser jeg at med mindre jeg får inn en ekstremt mjuk og konfliktsky tispe, så vil det neppe funke med voksne tisper sammen med Aiko...

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg skjønner helt klart hva du mener. Men tror ikke Chess er helt sånn, for hun er ikke det utendørs f.eks. Og disse to hundene vil i såfall bo hver for seg stort sett.

Måtte vel prøve og møtes de to.. Så jeg fikk sett hvordan de er med hverandre. Å få valp bekymrer meg nada nå som jeg ser hvor bra det går med Mini. Chess er trygg på sin plass sånn sett.

Tispa er forøvrig 3,5 år. Chess snart 8. Hadde vært verre om de var jevnere i alder, kanskje?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Ja, jeg vil vel tru at godt voksne damer som ikke er helt krakilske i utgangspunktet nok takler en besøkshund en del bedre enn ungsauene som har litt å si om ting.

Jeg merker jo feks stor endring fra Aiko 15 mnd gammel (da hun fikk sin løpetid nr to og gikk fra å være mønstershiba til å bli et vandrende hormontroll) og Aiko 3.5 år (og kastrert), overbærende og som en førerhund i miljøstyrke. Hun blir bare bedre og bedre, og er så trygg på seg sjøl at hun ikke lenger har noe å si om ALT lenger. :) At Chess er kul med andre ute er jo et supert utgangspunkt for at det vil gå bra å ta med den nye tispa inn med den største selvfølgelighet, etter at de har hengt litt sammen.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Akkurat når det gjelder "normalt sammenskrudde" tisper som purker litt, så hadde jeg ikke kviet meg så mye for det. Med normal lydighet innendørs fra første stund føler jeg at det er noe som kan leves med. Min tidligere hund Knott var en sånn typisk litt sur voksen tispe (før det rablet helt for henne og hun ville myrde alt av hunder - men det er en ganske annen sak), og min mors tispe var likedan. De likte aldri hverandre, men det gikk helt fint med besøk og sånt så lenge vi gikk inn og styrte. Ingen stirring, ingen lusking rundt hverandre, ingen vokting av dør eller fòr - inne må man være rolig og ligge på plassen sin. Det gikk fint det. Jeg har heller ikke opplevd at det gikk skikkelig galt de gangene det glapp, det var mer lyd enn virkelig tyngde bak kranglingen.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Takk igjen for input!

Chess er så absolutt godt skrudd sammen, heldigvis. Så jeg føler dere har et godt poeng når det gjelder å ta kontrollen innendørs. Jeg regner med at eier av tispa, som jeg anser som en særdeles kyndig hubdeperson, også har noen tips å komme med.

Chess har det først og fremst i kjeften. Har aldri sloss med noen med tenner, for å si det sånn. Hun bryr seg aldri om hunder på tur, med unntak av tollere (som hun har fått deng av noen ganger som ung) og wheaten tisper (fordi de gjerne ypper litt), men ingen ting bortsett fra det. Slapp henne og Only til Wheatenmali sammen før tur. De buldret skikkelig først, uten bånd, men gikk strålende sammen resten av turen. Må sette seg i respekt må skjønne :P

Men ok. Dere får meg til å tro at det kan gå veldig bra. :) Får se om det blir noe av først og fremst, men får jeg sjansen tror jeg svaret blir ja altså. :D

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Min svigersøster han en tispe som min forrige tispe ikke kom overns med. De hadde virkelig dårlig kjemi og de skula på hverandre og plutselig kunne det bli slossing sånn ut av det blå. Vi måtte hele tiden passe på, holde dem adskilt til tider med å blokkere feks kjøkkeninngangen. De kunne være på besøk hos oss i en ukes tid, men det gikk bra. Selv om det var ganske slitsomt. Jeg kunne ikke hatt to slike boende sammen på fast basis, men for en kort periode så går det bra. Så bare pass på og ta forhåndsregler. Unngå situasjoner hvor det kan bli ampert og presset. Kan hende Chess vil forsvare den lille, så pass på litt der.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg vet hun forsvarer den lille.. Men det har roet seg betraktelig. For i sommer var hun helt idiot. Skulle ta alt som gikk på fire bein hvis lillemor var i nærheten. Men tror rett og slett ikke hun gidder lenger. Leja er mer voksen og kan ta vare på seg selv på en måte. Men absolutt noe å tenke på det også.

Tror ikke jeg ville tatt inn tispa og Chess i leiligheten min først og fremst. Der er det så trangt. Hos mamma er det mer "luft".

Men jeg tror den andre tispa ikke er noen knuffete type. Hun er yngst av 3 tisper der hun bor, så tror hun er vant til å vente. Jeg opplever henne som veldig barnslig og veldig opptatt av folk. Så må passe på at de to dustete mine ikke får lov til å bli sjalu om jeg koser en annen :P

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg hadde ei tispe tidligere som kunne være skikkelig grinete og brå mot andre hunder. Da hun var 2 år så hadde jeg en leieboer i huset jeg bodde i, som hadde ei tispe som var 1 år. De to gikk kjempebra sammen. Skal sies at den andre tispa var veldig snill og underdandig. Jeg tror det er viktig å introdusere de på en skikkelig måte, og vi hadde aldri noe leker eller mat i nærheten når de var sammen. Og ser man at en av hundene blir litt intens eller noe, så må man jo bare gå inn og stoppe det før det rekker og eskalere.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Guest Belgerpia

Altså - om dealen er sånn at Chess ikke er så mye hos deg så ser jeg ikke problemet - da trenger de jo ikke å elske hverandre og de trenger heller ikke å gå oppå hverandre. Men jeg ville jo tenkt meg om to ganger - jeg har hatt tispe som har vært bitchy - og jeg kan love deg at det ikke er en fest. Og før Justitia hiver seg på å sier at det er bare å gjøre slik og sånn så nevner jeg at jeg har hatt hund i godt over tjue år, stort sett hannhunder og jeg har aldri hatt en kranglete hannhund EVVER - jeg har GOD kontroll på mine hunder og har alltid hatt det - men igjen, tisper er annerledes - en ting er tisper som er født sammen og som går sammen hele tiden - men å dra en fremmed tispe inn i huset til ei eldre tispe som i utgangspunktet KAN være bitchy - tja... jeg ville tenkt meg om både to og tre ganger. Du skal være rimelig sikker på at den yngre tispa gir seg seg om Chess blir meggete. Hvis ikke så ender det jo bare opp med å bli utrivelig for Chess og det er jeg ganske sikker på at du ikke vil.

Når dette er sagt så passer jeg jo tidvis frøken bitchy for Anniken innimellom - og hun liker ikke å ha sånn close kontakt med hunder, og hun synes frøken fralle er dritstygg og den burde helt klart utryddes. Men frøken bitchy er lydig OG jeg kjenner henne og hun vet hvor grensa går hos meg - men hun har jeg jo fulgt hele livet og det samme med frøken fralle - så der har jeg kontroll - hadde jeg aldri truffet miss bitchy før og fått spørsmål om å passe henne så hadde jeg jo aldri sagt ja.

Nei - med mindre Chess kan være 99% av tiden hos din mor så ville jeg nok tenkt meg mer enn grundig om. Det er ikke alltid så enkelt som at "du bestemmer" - for det hender at tisper har ett og annet å si om akkurat det.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg har hatt ei bitchy tispe, og har hatt besøk av andre tisper med jevne mellomrom, det pleier å gå bra det. Det er visse regler som må følges da, det er ikke lov å se på hverandre med "sånt" blikk, det er ikke lov til på noen som helst måte å måle krefter, det er ikke lov å passe på gjenstander eller møbler, og det er ikke lov til å leke. I tillegg så er det ikke lov til å stresse seg opp når man er på vei ut, eller man venter på mat, og det er viktig å gi de rom nok til å gå unna hverandre, og at de ikke dulter borte i hverandre.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Takk igjen, folkens. Masse viktige innspill her.

Jeg tror jeg har en tendens til å svartmale Chess mer enn jeg burde, sånn egentlig. Problemet er kanskje at vi aldri har besøk av andre hunder hos min mor. Jeg veit ikke hvordan det ville gått, liksom. Chess liker ikke nærkontakt med Leja heller. Men hun respekterer henne og de leker veldig fint sammen, kan dele matskål og leker. Griseører osv går og greit om de får hvert sitt. Så med de to jeg har er det liksom aldri noe problem. Problemet er at jeg ikke vet hvordan det ville blitt.

Jeg innser at jeg er nødt for å se an hvordan den andre tispa er en og to ganger til i alle fall. For jeg tror hun er en underdanig type. Og ta det derfra.

Men som belgerpia sier, Chess er mest hos mamma. Så når hun er der er det jo ikke noe issue. Men jeg bor ofte hjemme hele sommeren f.eks, så da måtte vi funnet på noe.

Får komme tilbake til det om det blir aktuelt da. Jeg kommer i alle fall ikke til å risikere noe hvis jeg ikke er sikker på hvordan jeg vil og om jeg kan løse det først. For alt jeg veit synes Chess det er helt toppers, liksom. Og ute veit jeg at det ikke ville vært noe problem. Kun inne, spesielt hos mamma, om noe.

Chess og nabotispa er omtrent jevngamle. De har målt krefter hele livet, men aldri vist tegn til å sloss. De har funnet "greia" si, og lever veldig harmonisk i nabolaget. Så det er jo håp!

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Gjest
Skriv svar til emnet...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

 Share

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Ser at det er nesten 6 år siden noen har skrevet her, men jeg prøver likevel:  Har et par spørsmål om whippet som jeg lurer på. 1) Leser her og der at det er veldig lett at de får overflatiske skader på kroppen, pga av full fart under "fri leik". Hvordan er det å kombinere tur  i typisk norsk skog med en løs whippet?  2) Whippet har jo jaktlyst. Er det mange som har erfaring med at naboens katt har fått en ublid skjebne? 3) Når det gjelder jaktlyst; er det helt "på trynet" å sette munnkurv på en whippet som skal få rase fra seg i fritt løp? Bare noen spørsmål fra en som har whippet på lista over "hunder jeg kanskje kunne tenkte med, når den hunden jeg har nå rusler til de evige jaktmarker"...
    • Skal sjekke den sida da jeg får tid.  Når det kommer til aktivisering har det vært lite i det siste, men alle problemene jeg viser til er helt uavhengig av hvor mye aktivisering han har fått i det siste. I hele sommer feks var det 2 5-minutters turer hver dag, en tur på en halvime og 1 til 1,5 time i en hundepark hvor han kunne springe og lukte og utforske, hvor mellom 10 og 40 minutter hver gang ble brukt til agility, rally lydighet og andre øvelser. Det var da altså 6 av 7 dager i uka i månedsvis. Før også har han fått minst en time hver dag pluss trening. Ren hundetrening vi drev med ellers gjorde han mer sliten, men det hjalp som sagt ikke på noen av problemene nevnt over. Ikke på bjeffing, piping, aggresjon eller noe annet. Nå siste måneden har det ikke vært tid til å følge opp det med så mye aktivisering dessverre.  Så selv om det ikke har vært direkte trening så har det ihvertfall vært aktivisering med egentrening fra min side.  Jeg vil tro at hvis noen har tid til mer aktivisering enn dette så kan han nok være en "bedre" hund. Men det krever vel også at noen er i en situasjon hvor dem ofte kan få besøk av noen som er vant med hund.  Sånn som situasjonen er nå har jeg heller ikke mulighet til å følge opp med veldig mye fysisk aktivitet, fordi skaden jeg har begrenser det til at selv 30 minutter lange turer er å strekke ting og selv det er vanskelig noen dager.  Hvis det hadde vært mulig hadde jeg skulle ønske jeg kunne hatt han videre. Jeg vil fort være i en situasjon hvor dette er et problem som ikke vil fungere videre i hverdagen. Utenom det så har jeg først nå egentlig innsett hvor store verdier på eiendommen som har forfalt fordi jeg ikke takler konstant bjeffing hele tiden. Bjeffingen, sånn utenom hørselskaden, tærer enormt mentalt for det føles som om noen skriker konstant. Jeg har forsøkt noen som har han noen helger innimellom og han er roligere der enn han er hos meg, foreldrene mine og flere anre som har passet han. Eller ihvertfall etter første dagen. Jeg har kontakt med oppdretteren, så kan jo høre om det. Han har prøvd litt gjeting, hvor han spredte flokken i alle retninger og kun var opptatt av å jage. Er også en del jaktinnsikt, så ikke sikkert det er noe han fungerer veldig godt med.  Men ja, jeg ser for meg omplassering er vanskelig. Det krever noen som har erfaring med lignende hunder og som i tillegg har mye tålmodighet. Absolutt alt annet enn lyden er noe som fint hadde gått ellers også
    • Her trenger du definitivt hjelp. Jeg vil anbefale å sjekke https://atferdskonsulenter.no/,  det er mange flinke der over store deler av landet. Jeg er på reise og har ikke hatt tid til å lese nøye gjennom, men mitt første spørsmål er hvor mye aktivisering får han på regelmessig basis? Dette høres ut som en gjeterhund med mye kapasitet, og ta tenker jeg at det er en hund som må få brukt seg nok både fysisk og mentalt hver dag. Du beskriver noe hundetrening "som kolliderte med andre ting", og enkelte episoder/tilfeller, men en aktiv gjeterhund trenger jo fort god trening ihvertfall noen dager i uken og litt småtrening til daglig. I tillegg til nok fysisk. Folk jeg kjenner med border collier og andre aktive hunder trener jo gjerne hundesport et par timer to-tre dager på ukedagene, i tillegg til kurs og/eller konkurranser i helgene, samt lange turer enten med sykkel eller løping.  Av måten du skriver på høres det veldig ut som det eneste du ønsker er å slippe å ha hunden. Det vil være en ganske stor jobb å trene bort mye av denne adferden, og jeg tenker det må være en helt fair vurdering om du ønsker å leve med denne jobben. Å ha hund er en livsstil, og en hund med adferdsproblemer legger mange føringer i hverdagen. Jo mindre mulighet du har til å tilrettelegge hverdagen etter hundetreningen, jo lengre tid vil det ta å få bukt med problemene. Dessverre kan det være vanskelig å omplassere en slik hund, men HVIS det i hovedsak er mangel på aktivisering som er utfordringen så kan det være aktuelt for noen som vil ha en arbeidshund med mer kapasitet. Er han prøvd til gjeting? Har du kontakt med oppdretter? Det kan jo være verdt å høre om de vet om noen som kan være aktuell for å ta over hunden. Eventuelt kan du jo ta kontakt med en av adferdskonsultentene på lenken over og få en vurdering av hunden. 
    • God dag. Jeg skriver her fordi jeg trenger råd og tips for en hund som kan beskrives som vanskelig. Selve teksten kommer etter oppsummeringa: Oppsummert: Hund på 5 år. Hunden lager veldig mye lyd i de aller fleste situasjoner. Det er trent på å stoppe dette med ignorering, belønning for å være stille, rolig, det er brukt omvendt lokking , med mer. Ikke fungert. Hunden er aggresiv mot en del ander hunder. Trening og kjemisk kastrering har ikke hjulpet. Hundens adferd ødelegger de fleste aspekter av livet til eier.   Så jeg har en hund som er veldig energisk og med mye lyd. Det er en gjeterhund, hannkjønn, på 5 år. Energisk går fint. En hund som er hyper, vil leke, spretter rundt i sofaer og maser går egentlig helt greit. Det som derimot er et stort, stort problem, er lyd. Først og fremst bjeffing, men også mye piping. Ikke bare har jeg fått hørselskade av det som hvis verre kan gjøre at jeg sliter med å være sosial, dra på butikken, arbeide, med mer, men det går utover meg mentalt og påvirker alle aspekter av livet mitt svært negativt. Adferden går på at det bjeffes for eksempel når biler kjører forbi utenfor huset. Før var det bare en spesifikk nabo som det ble bjeffet mot og det var ingen måte å avverge det på som jeg fikk til selv de få gangene jeg visste bilen ville passere på forhånd. Nå er det de fleste biler. Det varer jo bare 2-3 minutter med intens bjeffing, stramline hvor han kveler seg selv og røsker tak i båndet hvis han står ute. Er han inne prøver jeg å avverge det, men han vet lenge før meg at en bil er på vei forbi og det er omtrent umulig å reagere fort nok. Men det er trent på at han var ros og belønning for å være stille når noen kjører forbi, når han bjeffer brukes det innkalling og han får ros og belønning for å komme til meg og for å være stille. Det virker til å ha null effekt utenom de gangene han reagerer. Andre ting som gir bjeffing ute er hvis jeg driver med arbeid utenfor rekkevidde for båndet hans. Han kan bjeffe i timevis uten stopp. Det skjer ikke alltid at det er timevis, men det alltid en del bjeffing og det varer alltid minst 10 minutter. Han kan fint ligge å se på og følge med, men det er sjeldent han gjør det uten at jeg blander meg inn. Han bjeffer også da mye mer mot naboen, hvis hunden der er i hagen, selv om han ikke ser den hunden, hvis jeg er ute. Hvis han ligger rolig og får ros for det vil det alltid, hver eneste gang, føre til at han bjeffer kontinuerlig etterpå. Jeg må dessverre si at den eneste måten jeg får han til å være stille, etter årevis med trening på at han får ros og belønning for å ligge stille å følge med, er å fysisk ta tak i han. Løfte han opp, eller legge han i bakken er eneste muligheten. Alternativet mitt eller ser å låse han i bilen mens jeg holder på ute. Selv om jeg ikke har naboer tett på, så forstyrrer det langt unna. Jeg har sett folk som jeg vet bor mange hundre meter unna kjøre forbi og snu hos naboen og tilbake igjen, som der ser ut som bare ville sjekke hvorfor det er så mye lyd her og om en hund står alene i en hundegård eller lignende. Så dette her plager folk som bor minst 400 meter unna. Hvis jeg skal gjøre ting ute, så vil jeg ikke låse hunden i bilen i 8 timer i strekk. Dette her har over de siste årene gjort at jeg på generell basis har gjort veldig lite ting ute. Annslagsvis har jeg ting jeg lett kunne ha fikset ute for et år siden, som har blitt verre og nå vil koste meg mye mer tid, energi og penger å fikse. Verdier for sikkert 50 000 er da ødelagt over at jeg verger meg mot å bevege meg ut for å gjøre ting. Så til dette punktet: Hva kan man gjøre? Jeg har i årevis prøvd å forsterke positiv adferd med å belønne og rose da han er rolig, men hver eneste gang det har blitt gjort i alle år, har det ført til bjeffing. Nå orker jeg ikke gjøre det da han er stille, så han får ikke ros for det, fordi da må jeg fysisk ta tak i han for at lyden skal gi seg. Det neste er jo å være hjemme alene. Han klarer seg helt greit med å være hjemme alene hvis jeg drar tidlig. Men det må være før 8, ellers blir det enormt leven som jeg ikke tror gir seg med det første. Før det er et par bjeff så ok. Det virker da heller ikke som han bjeffer like mye på alt som skjer utenfor huset, men det er nok en del på noe da også. I fjor, etter at han ikke hadde vært så mye alene på 3 måneder, fikk han det for seg at han skulle bjeffe da jeg kom hjem. Jeg har aldri gått inn da han har bjeffet. Det tok to uker før han roet seg og et par måneder før han nå igjen nesten ikke bjeffer da jeg kommer hjem. Første to dagene satt jeg og ventet i bilen i over tre timer før han ikke bjeffet mer. Nå bjeffer han kun da jeg først er ved dørhåndtaket. Dette er noe jeg synes er helt greit. Men den opptreningen igjen for at den bjeffinga skulle gi seg var ekstremt demotiverende. Jeg måtte avlyse alle andre planer for dagene og ofte gjorde det at jeg heller ikke hadde tid til å gå tur med hunden, fordi hele kvelden var borte. Reiser jeg bort senere på dagen og kvelden er det ekstremt slitsomt. Jeg får en hund som er hyper, bjeffer i et sett og som er stresset resten av dagen. Det virker da også som han bjeffer ekstremt mye på alt som skjer utenfor huset mens jeg er borte. Da han var valp trente jeg på å være ute i korte turer og kom inn igjen da han ga seg med å bjeffe. Jeg utvidet det gradvis, men det tok langt tid før han ga seg med å bjeffe. Før jeg til slutt bare måtte «hoppe i det» og la han være hjemme alene, så kom vi aldri under 10 minutter med bjeffing.  Samme hvor mye mental trening som var gjort føre eller hvor lange turer som var gått. Så hva kan jeg gjøre her?  Hvilke andre tiltak er det? Neste punk er lyd innendørs. Han bjeffer ikke så mye inne, «sånn egentlig». Det er når det går forbi noen med hund, med søpledunker og på de fleste biler. Før var det som sagt bare en bil, men nå er det så å si alle. Til gjengjeld bjeffer han ikke like lenge inne som han gjør ute, men lyden er veldig, veldig høy. Det er trent på å avverge situasjoner med innkalling, holde oppmerksomheten borte fra det utenfor, hundetrening og generelt belønning når han er stille. Jeg har for lengst gitt opp muligheten for at han forholder seg rolig og ikke springer til vinduet for å følge med. Dette er samme problemene som ute, sånn generelt. Hovedproblemet, sånn generelt, er jo når det er besøk. Det her gjør at jeg nesten aldri drar på besøk til noen og så å si aldri har besøk eller inviterer folk hit. Det er få som takler å være hos meg, eller som takler å ha han i huset. Det betyr at i praksis må jeg sette han i bilen for seg selv de fleste ganger noen er på besøk. Det varierer fra dag til dag, person til person, men det er ekstremt slitsomt i til og med de beste tilfellene. Når noen kommer er det enormt med bjeffing og noen ganger også hopping. Det er trent på at han ikke får oppmerksomhet av de som kommer på besøk eller meg når han hopper, men hvis jeg ikke gir alle som kommer på besøk hit hørselvern før dem kommer inn døra, er det umulig å ignorere bjeffingen. Personer med apple watch får beskjed om at miljøet dem er vil gi varig hørselskade ganske kjapt etter dem kommer hit. Det er da trent på å ignorere han, så godt det lar seg gjøre, men det er umulig. Han kan som sagt bjeffe timevis på egenhånd hvis det ikke blir tatt tak i. Ingen jeg kjenner er villig til å stå i gangen min i timevis for å vente på at en hund gir seg med å bjeffe. Når man sitter og prater senere, da første runde har roet seg litt, bjeffer han hele tiden når det snakkes. Han har mye lettere for å være stille hvis ingen snakker. Han krever konstant oppmerksomhet og hvis ikke folk tar på han, leker med han, eller bruker kommandoer som han får noe for, så vil det være konstant lyd. Det er trent på at han skal ligge stille, uten å bjeffe, eller bare sitte rolig. Det funker helt til han får ei belønning eller helt til han føler det har gått for langt tid uten belønning. Han blir roligere etterhvert med besøk, men det tar timevis. Fort en 2 til 3 timer, noen ganger lengre. Jeg hadde flere på besøk her for en stund siden. Da hadde jeg før på dagen gått over en time med han, vært 1,5 timer i en hundepark vi hadde leid så han kunne springe fritt og drevet en halvtime med mental trening. Han begynte å bli rolig 4 timer etter at gjestene kom. Ikke har jeg tid til å bruk så mye tid hver gang jeg skal ha gjester over, men likevel er han ikke rolig før de fleste besøk er ferdig. Han har ikke blitt noe bedre på dette i det hele tatt. Jeg får også alt for sjeldent besøk til at det kan trenes på ofte og jeg har ingen måte å gjøre så jeg kan få besøk veldig ofte heller. En av grunnene til det er jo at det er umulig å snakke sammen eller på noen måte ha det normalt sosialt med noen hvis man også skal trene på dette. Dette medfører også store problemer med hundepass også, hvor da foreldrene mine generelt ikke orker bråket. Dem kan ikke ha besøk, det er lyd hver gang noen er ute og noen inne. Du kan ikke reise på butikken uten at den som er igjen hjemme omtrent mister hørselen. Det er blitt så dem ofte både gir kos, oppmerksomhet og belønninger når han bjeffer, fordi dem klarer ikke lengre lyden. Det forsterker jo så klart bare adferden, men alternativet for dem er å låse han ute i bilen mesteparten av døgnet. Alternativet for meg er at jeg aldri får møtt venner hvis jeg ikke har noen muligheter til hundepass. Hva og hvordan skulle man trent på det her? Hva kan man gjøre? For å gjøre lista enda lengre er det også et problem med aggresjon mot andre hannhunder, og i tillegg noen tisper. Forsøkte nå kjemisk kastrering for å se på effekten av det og det hjalp ingenting. Ikke på noen av punktene over og heller ikke på dette. Det virker faktisk som aggresjonen, spesielt mot noen tisper og visse hundetyper har blitt verre. Vi var en del i offentlige hundeparker da han var valp. Det gikk veldig bra veldig lenge, men det var noen krangler som han ble tatt i. I tillegg har det vært flere, da spesielt småhunder, som har gått rett til angrep på han. Senest i fjor vinter var den som sprang løs og kastet seg rett i strupen på han. Han har også blitt angrepet av en aggresiv labrador to ganger, men merkelig nok er ikke dette hundetypen han reagerer mest på. Han er også veldig dominant, noe som også gjør ting utfordrende for andre som også er det. Han deler ikke på godbiter eller leker med egentlig noen andre hunder, annet enn kanskje to. Her har jeg trent med omvendt lokking, avbryte blikkontakt, holde oppmerksomheten hans på kommandoer og oppgaver, belønne for å ignorere og andre ting. Det virker til å ha hatt minimal effekt på adferden. Det gjør at det veldig få andre hunder jeg tørr å slippe han til. Her også lurer jeg på hva man kunne ha gjort for å forbedre dette? Det her er det desidert minste problemet, men det er heller ikke særlig positiv opplevelse for meg, andre hundeeiere eller de som vil passe han. Så er det effekten på meg da. Det her er ikke lett. Jeg har jobba mye med det i perioder, men nå er dette bare ting jeg finner meg i. Jeg har ikke energi, spesielt mentalt, til å forholde meg til det. Bjeffingen får meg som oftest sint og frustrert. Det kreves energi for å bare holde igjen når det bjeffes på det meste fra å fysisk slå, sparke og kaste hunden i veggen. Spesielt da fysisk bli holdt fast , bli skreket til ol er de eneste tingene som stopper adferden, annet enn tid. Jeg har ikke nerver igjen til å la det holde på og ikke energi igjen til å fikse det. Man må takke nei til en del sosialt, fordi det er vanskelig med hundepass og hunden sliter med å være alene på kveldstid. Det gjør at man blir invitert med på mindre ting og det sosiale nettverket minker. Drev på med noe med hundetrening, men det kræsjet med andre ting jeg prøvde på med trening og sosialt. I tillegg er hørselskaden sånn at slike miljøer, i hvert fall regelmessig, kan bli veldig slitsomt. Jeg har da heller ikke ofte besøk og det er så klart mer sjeldent pågrunn av alt bråket og styret. Bare det å dra på besøk hos noen betyr at hunden må være låst i bilen fordi lyden og energien blir alt for mye ellers. Jeg kan heller ikke generelt være med andre hundeeiere, fordi det er en større sjanse for at han reagerer negativt enn positivt på andre hunder. Av alle mine beste dager siste årene er alle uten hund. Har jeg en dårlig dag har den aldri blitt bedre, bare lik eller dårligere. Har jeg en god dag blir det aldri bedre, bare på det beste lik, men alt for ofte dratt ned til en middels eller dårlig dag. En middels dag er de eneste som innimellom blir bittelitt bedre, men alt for ofte blir også disse dagene dårligere. Det pipes også mye til tider, og det og bjeffingen har fått meg innimellom låst innpå badet for meg selv for å komme meg unna. Jeg kjenner at hele meg krymper sammen, hvor jeg nærmest søker en fosterposisjon og hvor jeg blir sittende å glane på ingenting på telefon, på noen dumme mobilspill eller lignende. Hjernen min «kortslutter» og jeg får bare ikke til å fungere ordentlig. Det går utover husarbeid, hunden så klart, og andre obligasjoner jeg har. Ikke minst tar det bort tid fra faktisk avslapping og restaurering, fordi jeg kjenner kropper er superstressa og jeg får ikke til å sette på en film eller gjøre noe som slapper meg av. Jeg har gått i lengre perioder med et stress som noen ganger presser i brystet, eller gir meg hodevondt nok til at jeg bare vil legge meg i et mørkt rom alene resten av dagen. Akkurat nå har jeg det siste året også hatt et problem med et bein som forhindrer meg fra å gå lengre turer uten å ta medisiner. Sånn som det ser ut nå vet jeg ikke om det vil bedre seg og det er ikke funnet noen reel årsak til problemet. Det gjør jo også at man må være mer kreativ på å få ut energi fra hunden, men at det også da generelt er vanskelig å gi det som trengs. I tillegg flyttes det til enten ei leilighet eller rekkehus pga jobb og den lyden vil ikke kunne fungere i noen av delene.   Så det her er det hele. Bare mer enn 3 hele A4 sider med tekst. Jeg har tenkt til å kontakte noen hundeinstruktører for å sjekke hva man kan gjøre noe med. Siste to dagene nå har han ikke vært så ille, så man glemmer fort hvordan det er på det verste. Jeg kunne også skrevet mye mer, men det her er alt for langt fra før.  Alle tips for hva man kan gjøre tas gjerne i mot, men jeg tror jeg må se på en løsning med omplassering, hvis mulig. Samme hvor glad man er i dyret, så tror jeg ikke jeg klarer mer. Spesielt da ikke mine foreldre orker å være hundepasser særlig mer og jeg også skal flytte.
    • Jeg ville ikke vært redd for mellompuddel. Ta dere en tur på puddeltreff og møt noen i ulike størrelser! Puddel er høyst undervurdert og jeg tenker det kan passe bra til kriteriene. Hundene krysses jo dessuten mellom størrelsene, og det er en del variasjon. Jeg har møtt mange fine mellompuddel de siste årene, siden jeg har veldig lyst på en selv. Det er også stor forskjell inad i kategoriene, jeg ser på mellom, men en liten storpuddel er et alternativ. Personlig har jeg dårlig erfaring med wheaten terrier. De kan være supre hunder, men de er terriere og har sterke, egne meninger, og jeg er usikker på om jeg har vært på et problemhund/passeringskurs uten en wheaten... Toller mener jeg bør brukes aktivt og det er litt mentalt rusk på dem, da ville jeg heller gått for golden eller labrador. Korthåret collie - passer kriteriene men røyter en del. Langhåret collie - må børstes. For førerorientert og samarbeidsvillig tenker jeg retriever, gjeterhund og noen typer jakthunder. Hvis det er mye unger og styr så kan gjeterhunder blir stresset. Jeg tenker litt på lagotto eller spansk vannhund - men sjekk veldig nøye gemyttet! Da jeg var aktivt var det ganske mye dårlig på dem, så mye at en aktiv lagottoeier med tre hunder advarte meg mot å vurdere det. 
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...