Gå til innhold
Hundesonen.no

Selvmord - splittet fra AN


Gjest
 Share

Recommended Posts

Uffda, nå har jeg stått i kø siden 12:03 ved kvaløybrua. Nå kom redningsbåt, da er det noen som har valgt å ende sitt liv 12:00 ved å hoppe fra brua. Og på en sånn nydelig vinterdag da :(

Altså, jeg lurer litt på sånne brohoppere. Har du først bestemt deg for å hoppe, så hopper du? Jeg må helt ærlig talt si at om det tar 2 timer (endelig hjemme....) å bli overbevist om at du ikke skal hoppe, eller om det tar 2 timer fra du kommer dit til du klarer å hoppe - så har du ikke tenkt nok igjennom dette med å ta livet ditt. Og for en vanvittig egoistisk handling forsåvidt, på en vakker dag hvor masse folk er på vei til sine ting. Den brua er eneste fartsåre mellom Tromsø og Kvaløya, er du på Kvaløya er du fullstendig hengitt den brua for å komme deg til ting. Når den er stengt kommer du deg ingen veg. Tenk på de som skulle ta fly, de som skulle på sykehus, legetimer, det som måtte være... Det var mileslange køer alle veier, dette gikk utover mange mennesker. Men det tenker man kanskje ikke gjennom.

Og med alt dette i bakhodet, så legger Universitetssykehuset i Tromsø NED sin psykiatriske dagsenhet pga økonomi. Jadda, verdens beste land - verdens største løgn.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

  • Svar 99
  • Created
  • Siste svar

Top Posters In This Topic

Top Posters In This Topic

Popular Posts

Klart det er egoistisk å ta livet av seg. Det er jo stort sett alltid noen igjen etter deg som vil slite med sorg, skyldfølelse og sinne og antageligvis aldri glemme verken deg eller de følelsene du v

Å ta livet av seg krever et voldsomt mot. Du kan være så bestemt som helst og du kan ønske det så intenst som bare det, likevel er det mekanismer som hindrer deg. Og jeg reagerer litt på at du kaller

Ja, for å tenke på andre er selvsagt det første du gjør når du er så vanvittig fortvila og ødelagt inni deg at du ikke ønsker å leve? Jeeezeee...

Altså, jeg lurer litt på sånne brohoppere. Har du først bestemt deg for å hoppe, så hopper du? Jeg må helt ærlig talt si at om det tar 2 timer (endelig hjemme....) å bli overbevist om at du ikke skal hoppe, eller om det tar 2 timer fra du kommer dit til du klarer å hoppe - så har du ikke tenkt nok igjennom dette med å ta livet ditt. Og for en vanvittig egoistisk handling forsåvidt, på en vakker dag hvor masse folk er på vei til sine ting. Den brua er eneste fartsåre mellom Tromsø og Kvaløya, er du på Kvaløya er du fullstendig hengitt den brua for å komme deg til ting. Når den er stengt kommer du deg ingen veg. Tenk på de som skulle ta fly, de som skulle på sykehus, legetimer, det som måtte være... Det var mileslange køer alle veier, dette gikk utover mange mennesker. Men det tenker man kanskje ikke gjennom.

Og med alt dette i bakhodet, så legger Universitetssykehuset i Tromsø NED sin psykiatriske dagsenhet pga økonomi. Jadda, verdens beste land - verdens største løgn.

Det er jo en kjensgjerning at suicidale mennesker er i prime position til å tenke rasjonelt, kalkulere inn konsekvensene for sine omgivelser, planlegge det perfekte sted og tidspunkt i et altruistisk perspektiv med utgangspunkt i sin konsekvensutredning, og ellers sørge for at det blir gjort riktig på alle mulige måter...

Vær, klokkeslett og dato er da det siste en tenker på når en er i en så desperat og deprimert posisjon. Når smerten er så både overveldende og nummende at en bare vil vekk - da hører en ikke på Midt i Trafikken på P4 først, altså.

For øvrig har jeg det siste året fått mange venner i USA, og jeg kjenner jeg er glad jeg har et norsk helsevesen å lene meg på, jeg. Jeg hadde aldri blitt gitt de mulighetene jeg har fått her, der borte.

Hentet henne på fredag, og hun var på helsesjekk uken før det, og da ble det ikke bemerket noe. Men det kan hende de ikke hadde godt nok stetoskop, vi hørte det ganske tydelig med det ene stetoskopet, men ikke like godt med et annet,dårligere stetoskop.

Hun skal tilbake om tre-fire uker for ny vaksine, så da blir hun sjekket igjen, og da håper jeg det er borte. *krysse fingrene*

Æsj, så grusomt kjedelig - men vi krysser fingrene for den lille!

  • Like 13
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Altså, jeg lurer litt på sånne brohoppere. Har du først bestemt deg for å hoppe, så hopper du? Jeg må helt ærlig talt si at om det tar 2 timer (endelig hjemme....) å bli overbevist om at du ikke skal hoppe, eller om det tar 2 timer fra du kommer dit til du klarer å hoppe - så har du ikke tenkt nok igjennom dette med å ta livet ditt. Og for en vanvittig egoistisk handling forsåvidt, på en vakker dag hvor masse folk er på vei til sine ting. Den brua er eneste fartsåre mellom Tromsø og Kvaløya, er du på Kvaløya er du fullstendig hengitt den brua for å komme deg til ting. Når den er stengt kommer du deg ingen veg. Tenk på de som skulle ta fly, de som skulle på sykehus, legetimer, det som måtte være... Det var mileslange køer alle veier, dette gikk utover mange mennesker. Men det tenker man kanskje ikke gjennom.

Og med alt dette i bakhodet, så legger Universitetssykehuset i Tromsø NED sin psykiatriske dagsenhet pga økonomi. Jadda, verdens beste land - verdens største løgn.

Å ta livet av seg krever et voldsomt mot. Du kan være så bestemt som helst og du kan ønske det så intenst som bare det, likevel er det mekanismer som hindrer deg. Og jeg reagerer litt på at du kaller det en egoistisk handling, her er det snakk om mennesker i en forferdelig tilstand. Jeg synes så veldig synd på folk som har det så bunnløst vondt!

  • Like 16
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Å ta livet av seg krever et voldsomt mot. Du kan være så bestemt som helst og du kan ønske det så intenst som bare det, likevel er det mekanismer som hindrer deg. Og jeg reagerer litt på at du kaller det en egoistisk handling, her er det snakk om mennesker i en forferdelig tilstand. Jeg synes så uendelig synd på folk som har det så bunnløst vondt!

Men det blir fort egoistisk det de gjør... Jeg tenker på de tilfellene hvor det hoppes forran tog eller trailere. Tenk på de som sitter forran og kjører dette fremkomstmiddelet.. At de skal leve med det synet resten av livet.. de må leve med skyldfølelsen. Og dette er helt uskyldige mennesker som bare gjør jobben sin.

Ikke bland uskyldige ofre inn i din egen tragedie. (Ikke missforstå nå, for man bør jo søke hjelp og få støtte til å komme seg på beina, men har du kommet så langt trenger man ikke gi så f... at man ikke tenker på andre).

  • Like 3
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Å ta livet av seg krever et voldsomt mot. Du kan være så bestemt som helst og du kan ønske det så intenst som bare det, likevel er det mekanismer som hindrer deg. Og jeg reagerer litt på at du kaller det en egoistisk handling, her er det snakk om mennesker i en forferdelig tilstand. Jeg synes så veldig synd på folk som har det så bunnløst vondt!

Jeg har mennesker nært meg som er kronisk suicidale, jeg velger mine ord på mine erfaringer og står for det jeg sier :) Ikke tro jeg ikke synes synd på dem, men det er lov å si i fra når man synes noens framgangsmåte er med skylapper på.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Men det blir fort egoistisk det de gjør... Jeg tenker på de tilfellene hvor det hoppes forran tog eller trailere. Tenk på de som sitter forran og kjører dette fremkomstmiddelet.. At de skal leve med det synet resten av livet.. de må leve med skyldfølelsen. Og dette er helt uskyldige mennesker som bare gjør jobben sin.

Ikke bland uskyldige ofre inn i din egen tragedie. (Ikke missforstå nå, for man bør jo søke hjelp og få støtte til å komme seg på beina, men har du kommet så langt trenger man ikke gi så f... at man ikke tenker på andre).

Ja, for å tenke på andre er selvsagt det første du gjør når du er så vanvittig fortvila og ødelagt inni deg at du ikke ønsker å leve? Jeeezeee...

  • Like 16
Lenke til kommentar
Del på andre sider

For øvrig har jeg det siste året fått mange venner i USA, og jeg kjenner jeg er glad jeg har et norsk helsevesen å lene meg på, jeg. Jeg hadde aldri blitt gitt de mulighetene jeg har fått her, der borte.

Tja, men så var det jo dette med at vi har ganske mye penger på bok... Og med tanke på at vi har råd til å sende et par hundre millioner med han godeste Bill Clinton ut av landet, et par hundre millioner ned til Afghanistan, noen milliarder til regjeringer i Brasil for regnskog osv, investere titalls milliarder i eiendom i Amerika, i militære bedrifter - så er det jo rart at man ikke har 2-3 millioner til lokale helseforetak i eget land... :) Særlig sånne helseforetak som stopper folk fra å ta livet av seg.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Ja, for å tenke på andre er selvsagt det første du gjør når du er så vanvittig fortvila og ødelagt inni deg at du ikke ønsker å leve? Jeeezeee...

Nei, men det er likevel en egoistisk handling å utsette andre for det. Selv hvordan du tenker (eller ikke tenker).

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Ja, for å tenke på andre er selvsagt det første du gjør når du er så vanvittig fortvila og ødelagt inni deg at du ikke ønsker å leve? Jeeezeee...

Snudd andre veien; er det du nevner ei god unnskyldning om du er så hinsides forbanna at du ikke ønsker noen andre skal leve, slik at du tar livet av dem? Rane en bank? Banke et dyr? Banke kone og barn? Eller er det kun når man har kommet til "ende eget liv" at det er lov å være tankeløs?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Snudd andre veien; er det du nevner ei god unnskyldning om du er så hinsides forbanna at du ikke ønsker noen andre skal leve, slik at du tar livet av dem? Rane en bank? Banke et dyr? Banke kone og barn? Eller er det kun når man har kommet til "ende eget liv" at det er lov å være tankeløs?

Er du så kørka at du ikke ser forskjellen, så er det jo direkte synd på deg...

  • Like 9
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Nei, men det er likevel en egoistisk handling å utsette andre for det. Selv hvordan du tenker (eller ikke tenker).

Jeg er enig med Monica

Aner ikke hvordan det er så være fortvilet at man vil ta sitt eget liv, men å ødelegget liv/ta livet fra andre mennesker er ikke spesielt pent det heller (type kjøre mot andre biler, hoppe fra tog osv). Men utgangspunktet er jo mennesker noen egoistiske vesner.

Synes synd på barn som kommer hjem og finner sine foreldre hengt etc

Det er ikke pent gjort uansett hvordan vrir og vender på det.

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Snudd andre veien; er det du nevner ei god unnskyldning om du er så hinsides forbanna at du ikke ønsker noen andre skal leve, slik at du tar livet av dem? Rane en bank? Banke et dyr? Banke kone og barn? Eller er det kun når man har kommet til "ende eget liv" at det er lov å være tankeløs?

De fleste har en ganske så ukrysselig grense på å skade seg selv og andre ;)

Tankeløs er forsåvidt aldri "greit", men nå er vi jo lagd sånn at det skjer iblant (hvor mange her er fullstendig rasjonelle og altruistiske når de er stormende nyforelska egentlig?). Aktivt suicidale er svært lite rasjonelle, og de som velger å ikke blande inn andre gjør det nok neppe for å være greie, men man velger den metoden som er tilgjengelig. Joda, suicid er egoistisk så det monner, men igjen har vi dette med rasjonellt og irrasjonellt. Det er ikke en unnskyldning, men en forståelsesmodell og en forklaring.

  • Like 8
Lenke til kommentar
Del på andre sider

De fleste har en ganske så ukrysselig grense på å skade seg selv og andre ;)

Tankeløs er forsåvidt aldri "greit", men nå er vi jo lagd sånn at det skjer iblant (hvor mange her er fullstendig rasjonelle og altruistiske når de er stormende nyforelska egentlig?). Aktivt suicidale er svært lite rasjonelle, og de som velger å ikke blande inn andre gjør det nok neppe for å være greie, men man velger den metoden som er tilgjengelig. Joda, suicid er egoistisk så det monner, men igjen har vi dette med rasjonellt og irrasjonellt. Det er ikke en unnskyldning, men en forståelsesmodell og en forklaring.

Jo, men det paradoksale er jo nettopp at man SKADER andre gjennom å f.eks hive seg foran en bil, eller forhindre sykebiler fra å komme seg til sykehus (blokkere bruer) o.l. Så det er nå litt ymse hvor og når rasjonaliteten kicker inn.

Jeg er veldig klar over personlighetsforandringene, det er som natt og dag med ett av menneskene nær meg som er kronisk suicidal. Du hører det på stemmen først og framst, på tilstedeværelsen til mennesket - og på forklaringa etterpå. "Det er en ondskap inni meg som tar over, har ingen kontroll". Personlig tror jeg endel av brohopperene er av de som ønsker oppmerksomhet. Og da snakker jeg ikke om standard rosa-blogger oppmerksomhet, men mennesker som ikke merker sin egen underbevissthet søke etter oppmerksomhet. Det blir et livsmål, mer enn "bare en følelse", og man misser tegnene. En annen person jeg kjenner er helt ignorant til dens oppmerksomhetsbehov. Helt "uskyldig", selv om de suicidale forsøkene utelukkende skjer på oppmerksomhetssøkende måter.

Her er jo medisinering ****** viktig, og det gjør meg vondt at den avdelinga på UNN skal legges ned - for de har vært særdeles viktige for dosering og justering.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jo, men det paradoksale er jo nettopp at man SKADER andre gjennom å f.eks hive seg foran en bil, eller forhindre sykebiler fra å komme seg til sykehus (blokkere bruer) o.l. Så det er nå litt ymse hvor og når rasjonaliteten kicker inn.

Jeg er veldig klar over personlighetsforandringene, det er som natt og dag med ett av menneskene nær meg som er kronisk suicidal. Du hører det på stemmen først og framst, på tilstedeværelsen til mennesket - og på forklaringa etterpå. "Det er en ondskap inni meg som tar over, har ingen kontroll". Personlig tror jeg endel av brohopperene er av de som ønsker oppmerksomhet. Og da snakker jeg ikke om standard rosa-blogger oppmerksomhet, men mennesker som ikke merker sin egen underbevissthet søke etter oppmerksomhet. Det blir et livsmål, mer enn "bare en følelse", og man misser tegnene. En annen person jeg kjenner er helt ignorant til dens oppmerksomhetsbehov. Helt "uskyldig", selv om de suicidale forsøkene utelukkende skjer på oppmerksomhetssøkende måter.

Her er jo medisinering ****** viktig, og det gjør meg vondt at den avdelinga på UNN skal legges ned - for de har vært særdeles viktige for dosering og justering.

Nå må jeg hoppe inn og si at MER enn medisinering er viktig (selv om jeg tror du vet det), og det håper jeg de har bedrevet på UNN ;) Særlig siden mange av de vanligste psykofarmaka vi bruker øker selvmordsfaren signifikant, særlig hos tenåringer og unge voksne (som er jo der vi oftest har suicid om jeg ikke husker feil), fordi de blant annet øker impulsiviteten. Impulsive suicide er det farligste.

Resten av diskusjonen blander jeg meg ut av, både som fagperson og privatperson.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Klart det er egoistisk å ta livet av seg. Det er jo stort sett alltid noen igjen etter deg som vil slite med sorg, skyldfølelse og sinne og antageligvis aldri glemme verken deg eller de følelsene du vekte i dem da du tok ditt siste valg. Det er egoistisk overfor alle de andre menneskene som blir dratt med i det logistiske dragsuget i området der du valgte å ende det hele, og det er egoistisk overfor dem som kanskje kjører deg ned med arbeidsverktøyet sitt og som resten av livet sitt vil slite med synet av deg idet du hopper foran dem, i tillegg til skyldfølelsen for at de ikke klarte å stoppe i tide.

Men forhåpentligvis vil dine etterlatte etterhvert klare å tenke på det fine dere delte. Klare å slippe tanken på at det var noe de kunne gjort, klare å slippe sinnet over at du etterlot dem med denne svarte, vonde svulsten av dårlig samvittighet, sinne og savn, i vissheten om at du valgte det du gjorde fordi verden var for vanskelig og det var ingen som kunne hjelpe deg, og at du kanskje valgte som du gjorde av egen oppfattelse av uselviskhet og nestekjærlighet, fordi du visste hva slags byrde du la dine kjære til brystet. Forhåpentligvis vil de som blir sittende i kø der du hoppet foran et vogntog, heller holde den de deler bil med i hånda i takknemlighet over at de har hverandre og ikke føler seg så aleine som du må ha gjort, heller enn å se på klokka eller føle pulsen stige. Hun som kjørte deg ned med traileren sin vil forhåpentligvis få kyndig traumehjelp og et apparat rundt seg for å komme seg raskt tilbake til hverdagen igjen.

Men dette kan en ikke forvente at et menneske hvis indre lys har slukket for lenge siden skal ta ansvar for. For det er altoppslukende å ikke makte å leve i den verden vi har fått tildelt.

  • Like 18
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Klart det er egoistisk å ta livet av seg. Det er jo stort sett alltid noen igjen etter deg som vil slite med sorg, skyldfølelse og sinne og antageligvis aldri glemme verken deg eller de følelsene du vekte i dem da du tok ditt siste valg. Det er egoistisk overfor alle de andre menneskene som blir dratt med i det logistiske dragsuget i området der du valgte å ende det hele, og det er egoistisk overfor dem som kanskje kjører deg ned med arbeidsverktøyet sitt og som resten av livet sitt vil slite med synet av deg idet du hopper foran dem, i tillegg til skyldfølelsen for at de ikke klarte å stoppe i tide.

Men forhåpentligvis vil dine etterlatte etterhvert klare å tenke på det fine dere delte. Klare å slippe tanken på at det var noe de kunne gjort, klare å slippe sinnet over at du etterlot dem med denne svarte, vonde svulsten av dårlig samvittighet, sinne og savn, i vissheten om at du valgte det du gjorde fordi verden var for vanskelig og det var ingen som kunne hjelpe deg, og at du kanskje valgte som du gjorde av egen oppfattelse av uselviskhet og nestekjærlighet, fordi du visste hva slags byrde du la dine kjære til brystet. Forhåpentligvis vil de som blir sittende i kø der du hoppet foran et vogntog, heller holde den de deler bil med i hånda i takknemlighet over at de har hverandre og ikke føler seg så aleine som du må ha gjort, heller enn å se på klokka eller føle pulsen stige. Hun som kjørte deg ned med traileren sin vil forhåpentligvis få kyndig traumehjelp og et apparat rundt seg for å komme seg raskt tilbake til hverdagen igjen.

Men dette kan en ikke forvente at et menneske hvis indre lys har slukket for lenge siden skal ta ansvar for. For det er altoppslukende å ikke makte å leve i den verden vi har fått tildelt.

Bare fordi det er så godt skrevet og oppsummert og nyansert og i det hele tatt at det fortjener å bli lest. Igjen og igjen.

  • Like 2
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Klart det er egoistisk å ta livet av seg. Det er jo stort sett alltid noen igjen etter deg som vil slite med sorg, skyldfølelse og sinne og antageligvis aldri glemme verken deg eller de følelsene du vekte i dem da du tok ditt siste valg. Det er egoistisk overfor alle de andre menneskene som blir dratt med i det logistiske dragsuget i området der du valgte å ende det hele, og det er egoistisk overfor dem som kanskje kjører deg ned med arbeidsverktøyet sitt og som resten av livet sitt vil slite med synet av deg idet du hopper foran dem, i tillegg til skyldfølelsen for at de ikke klarte å stoppe i tide.

Men forhåpentligvis vil dine etterlatte etterhvert klare å tenke på det fine dere delte. Klare å slippe tanken på at det var noe de kunne gjort, klare å slippe sinnet over at du etterlot dem med denne svarte, vonde svulsten av dårlig samvittighet, sinne og savn, i vissheten om at du valgte det du gjorde fordi verden var for vanskelig og det var ingen som kunne hjelpe deg, og at du kanskje valgte som du gjorde av egen oppfattelse av uselviskhet og nestekjærlighet, fordi du visste hva slags byrde du la dine kjære til brystet. Forhåpentligvis vil de som blir sittende i kø der du hoppet foran et vogntog, heller holde den de deler bil med i hånda i takknemlighet over at de har hverandre og ikke føler seg så aleine som du må ha gjort, heller enn å se på klokka eller føle pulsen stige. Hun som kjørte deg ned med traileren sin vil forhåpentligvis få kyndig traumehjelp og et apparat rundt seg for å komme seg raskt tilbake til hverdagen igjen.

Men dette kan en ikke forvente at et menneske hvis indre lys har slukket for lenge siden skal ta ansvar for. For det er altoppslukende å ikke makte å leve i den verden vi har fått tildelt.

Blander meg litt inn igjen. Takk :)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Tja, men så var det jo dette med at vi har ganske mye penger på bok... Og med tanke på at vi har råd til å sende et par hundre millioner med han godeste Bill Clinton ut av landet, et par hundre millioner ned til Afghanistan, noen milliarder til regjeringer i Brasil for regnskog osv, investere titalls milliarder i eiendom i Amerika, i militære bedrifter - så er det jo rart at man ikke har 2-3 millioner til lokale helseforetak i eget land... :) Særlig sånne helseforetak som stopper folk fra å ta livet av seg.

OK, jeg har tydeligvis flere tanker i hodet samtidig enn det du har.

Men om det er noen trøst, så er det ikke bare UNN som lider. Jeg ventet i ni måneder på å få ny behandler, fordi den jeg gikk til gikk av med pensjon. I min naivitet trodde jeg at jeg hadde en viss prioritet, siden jeg var midt i et behandlingsopplegg og det var vedtatt at jeg trengte det. Men den gang ei, det som skjedde var ingenting, fordi ingen lenger hadde noe ansvar for meg, og jeg havnet bakerst i køene. Fastlegen sa rett ut til meg at jeg bodde i feil kommune for å ha disse plagene, fordi det var henimot umulig å få hjelp her - vi spøkte om at jeg skulle flytte igjen. Men så fant vi en behandler i Oslo jeg kunne gå til, så nå kjører jeg 12 mil i uka for å få den hjelpen jeg trenger.

Og jeg vet at 12 mil omtrent er like langt som dere spytter nordpå (jeg har bodd i Tromsø, så jeg vet hvor variable avstander er). Men hele det psykiatriske helsevesenet i Norge som helhet sliter, så om du nå først skal tenke så forferdelig stort og trekke inn både Afghanistan, Brasil og Bill Clinton i denne diskusjon - så ville ditt engasjement vært mer beundringsverdig om du kunne klare å tenke nasjonalt framfor lokalt.

Og i et nasjonalt, gjennomsnittlig perspektiv har vi et vesentlig bedre helsetilbud enn de jeg kjenner i for eksempel USA får. Heck, jeg kjenner ei svensk jente som ikke har fått noen oppfølging og holder seg fast i en stol i håp om at det skal gå over (og det gjør ikke det).

Lenke til kommentar
Del på andre sider

*klippe vekk vakre ord*

Men dette kan en ikke forvente at et menneske hvis indre lys har slukket for lenge siden skal ta ansvar for. For det er altoppslukende å ikke makte å leve i den verden vi har fått tildelt.

Men er det indre lyset kun livsgnisten, eller er det mer? Hva med de som utfører det folk flest kaller uforståelige og grusomme handlinger? De fordømmes, hates og rasjonaliseres alle veier (de er tross alt voksne opplyste mennesker...) og vil aldri få den sympatien vi forventes å føle for selvdrepere, uansett om de gjør det på egen hånd eller ved andres.

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Nå er det jo en gang slik, at de som virkelig ønsker å ta livet sitt, både gjennomfører det, og blir ofte aldri funnet. Egoistisk vil kanskje mange si, men er det en ting som er sikkert så er det det at man ikke kan leve livet sitt gjennom eller av hensyn til andre. Å hive seg foran en bil er jo kanskje ikke helt heldig, men på den annen side, så er kanskje ikke disse menneskene som gjør det, helt klare heller - nettopp fordi, det ikke er noen garanti for at man dør i et sammenstøt med en bil. De som virkelig ønsker å gjøre ende på livet sitt, de pleier som oftest å ha en "skuddsikker" plan. Å kaste seg foran biler og tog, er ofte noe folk gjør mer spontant og i desperasjonens øyeblikk.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Om man tenker på definisjonen av egoisme, så er selvmord egoistisk. For man setter seg selv og sine behov foran alle andre. Men den egoismen går faktisk begge veier. Det er mange grunner til selvmord, og noen er nok litt mer planlagt enn andre (som kan virke som en nærmest impulshandling).

Nå synes jeg at folk skal bestemme selv over sitt egent liv, og jeg er også tilhenger av å legalisere assistert selvmord og/eller aktiv dødshjelp. Det er mitt liv, og jeg er i den fulle rett til å bestemme når jeg evt vil avslutte det. For min egen del, så kommer jeg til å gjøre det om jeg vet at jeg blir en grønnsak, eller før jeg råtner bort på et gamlehjem.

Så jeg vet ikke hvem jeg synes er det mest egoistiske parten bestandig. Den som tar livet sitt, eller den som sitter og hyler opp om "Hva med mine følelser" når man mister et menneske man har i omgangkretsen sin. Mange av de som hyler opp, var antakelig ikke til stede i livet til vedkommende som slet heller. Er ikke det også egoistisk? Å mene at folk skal slite i livet sitt, slik at man selv blir skånet fra den påkjenningen av at de tok sitt egent liv?

Nå er jeg ikke "tilhenger" av å hoppe ut foran tog, fronte i lastebiler og slike ting. Men jeg trur nok ikke alle tenker rasjonelt da. De bryr seg ikke om folk ikke rekker flyet sitt, eller at det blir stopp i trafikken. Men det blir litt sånn "drit i at han hadde det helt forjævlig, JEG derimot rakk ikke flyet mitt".

  • Like 7
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Gjest
Dette emnet er stengt for flere svar.
 Share

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive



  • Nye innlegg

    • Da sitter jeg her og klyper meg i armen, fordi Edeward ga meg både utgangsstilling og flere meter med fot gjennom tre vendinger og flere stopp med sitt uten å ha forventninger om verken lek eller godis for det. Hadde ingenting fremme, og attituden hans tilsa at han gjorde det bare for interaksjonen og noe å gjøre sammen. Kanskje er metoden effektiv - han har begynt forbinde handlingen i seg selv med noe bra? Det er den faglige forklaringen. ..men ved å antropomorfisere kan det også ha vært for å belønne meg for å ha vært flink mams og servert ham rikelig med vom for å sitte pent og vente mens jeg kaster "apporten" - som jeg sliter med å kommunisere hvordan jeg ønsker levert. Det er vårt nye problem for tiden. Han blir forbanna fordi jeg ikke tar imot når han bare slipper den foran meg og begynner kjefte på meg fordi jeg krever å få den i hånden før jeg serverer noe. Vi har hatt mange sånne runder nå, og jeg forstod endelig at vi må tilbake noen skritt og trene på å holde apporten igjen. Gått altfor fort og klønete frem.  Ellers har Jokke kommet tilbake. Antar det er fordi testikkelen som ikke har kommet ned i pungen vokser i størrelse og er ukomfortabel der den sitter. På gjerdet om å fjerne den, fordi jeg er usikker på om jeg vil fjerne bare den ene som ikke har kommet ned, eller kastrere ham fullstendig. Har på følelsen av at den avgjørelsen blir tatt litt uti puberteten ^^ Det er vanskelig, altså. På den ene siden virker den ballen på feil sted ubehagelig for ham, og det er en fare for kreft i den. På den andre siden er kirurgi kirurgi. Fordi den har vært jojo, nede i pungen i perioder og ligget utenfor kanalen, i lysken, så er det stadig en sjanse for at den kommer helt ned. Da er det dumt å utsette ham for kirurgi unødvendig. Hormonene har flere effekter på helse og humør, er ikke bare der for forplantning. Noen av effektene vil en helst være foruten, men å fjerne dem kan også medføre uønskede helse- og adferdsendringer. En kan vel tilføre hormoner kunstig dersom det blir et problem. Et mindre onde enn testikkelkreft. ..men fjerne en eller begge, og når?  Antakelig er han 8 år og har fått en kreftdiagnose innen jeg klarer bestemme meg.   
    • Tok bilder i dag, med tanke på dagboken, og innså at det ikke er noe nytt å melde, utover ny frisyre. Spanielørene måtte vike i varmen. Nyfrisert Edeward i solnedgang   
    • Når du ber om en øvelse eller tar en strafferunde så belønner du bjeffingen med at det skjer noe. Så det beste er at det ikke skjer noe. Hva med å prøve konsekvent time-out i bilen? Eller lær å bjeffe på kommando og stoppe å bjeffe på kommando. Om du ber han om å slutte å bjeffe så husk å tell til tre før du belønner, ellers belønner du for tidlig at han er stille og han kan ta det som belønning for bjeff. 
    • Dytter denne opp. Her har jeg kontret forventingsbjeff med: "Legge i bakken" (forsiktig press i halsbåndet) og tatt en på stedet hvil. Ingen effekt utover tiden vi står i hvil, hvor han skuespiller avslappet for å komme videre, og begynner bjeffe igjen med en gang. Ignorert og ventet ham ut. Øker bare i stress. Bedt om øvelse (sitt/dekk/spinn/fot../) og så belønnet det med en leke for å gi ham litt godfølelse. Resultatet? Han ser bjeffing som et cue for å få meg til å utføre den adferden. Avledet med å ta en "strafferunde" rundt oss selv. Heller ikke effektivt utover i øyeblikket vi gjør det.  Gitt ham en kald skulder. Vist at jeg er skuffet og synes han er teit og snudd meg bort med et litt foraktelig fnys. Går opp i stress fordi han blir såret og synes jeg er urettferdig.  Jeg er clueless. Antakelig skulle en av disse metodene appliseres konsekvent, right? Det er antakelig veldig forvirrende med det random utvalget av ulike adferder fra meg - men hvilken er riktig å velge som en konsekvent reaksjon? Da hestene her ga ham sosial avvisning med foraktelige fnys og snudde ryggen til ham forstod han umiddelbart greia og responderte med å slutte bjeffe. Hvorfor har ikke det der samme effekten fra meg? Er det fordi jeg gir ham oppmerksomhet når jeg forstår/synes at han bjeffer av såkalte legitime årsaker? Jeg kan jo ikke slutte med det.   
    • Motviljen mot utgangsstilling fremstår som død, men puberteten truer i horisonten, så utsteder ingen dødsattest ennå. Livserfaring tilsier at Motviljen antakelig vil sprette opp av kista og flire: Trollollol! Å få utgangsstilling uten mat fremme, relativt stabilt, kun noe nøling akkompagnert av et oppgitt sukk før han kommer inn, når han vil jeg skal kaste en leke, det er hurtigere progresjon enn jeg forventet for noen uker siden.  Vi har en god periode ..så god at noe fokus nå er over på mindre viktige ting som sportsøvelser. Første sitt under innkalling serverte Eddis i forrigårs, på første forsøk. Det var et nydelig øyeblikk. Flere repetisjoner med stå under marsj, avstandskommando og sitt under innkalling var fine, i mine øyne. Verken han eller jeg er interesserte i hva en dommer synes om utførelsen vår, fordi mestringsfølelsen fra å tro vi er flinke er hva som driver oss. Mestringsfølelse og glede er superfood for motivasjonen. Fokus på hva som er feil medfører frustrasjoner, uteblivende mestring, dårlig stemning, dårlig samspill og ødelegger relasjonen - og hva er da poenget med å ha og trene hund?  Sitt begynte bli upålitelig. Hvorfor? Fordi jeg hadde glemt å være begeistret. Bare forventet å få sitt på cue og glemte bli genuint overrasket og takknemlig og begeistret av hvor flink gutt han er.  Av utfordringer vi nå har - skjønt det føles som et hån å bruke det ordet om vansker med øvelser til sport, da andre bruker det samme ordet om reelle problemer:  Spin - også kjent som snurr rundt.  Aner ikke lenger hva lyden betyr. Trenger håndsignal. Kommer konsekvent løpende inn for å gjøre det rett foran meg, hver gang jeg ber fra avstand. Bli-på-stedet håndsignal, som har vært en nøkkel til flere andre øvelser har foreløpig ikke hjulpet.   'Twirl' er et fullstendig ukjent begrep dersom ikke 'spin' kommer først. Verken ordet eller håndsignal gir ham noe forståelig hint. Her må det spinnes før det kan twirles. Sånn er loven.  Hva som må til for å få en lovendring - det blir spennende å finne ut av. Punkt 1 og 3 går seg sikkert til med mer trening, men på punkt 2 er jeg helt blank foreløpig. Ingen ideer om hvordan løse det der.  Heldigvis opplever Edeward en glede i øvelsene som ikke bare handler om belønningene. Han LIKER å spinne og twirle og rygge og gå mellom beina mine og sendes frem til target og sånt. Det er noe å gjøre. Arbeit macht frei. ..og det ser ut som utgangsstilling og gå fot også er i ferd med å kategoriseres som lystbetonte oppgaver en kan døyve eksistensiell angst og kjedsomhet med.  Bilde er vel obligatorisk. Relevans til konteksten mindre så. I denne tidsalderen er det ingen som leser en vegg av tekst uansett
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...