Hvordan hadde du taklet det om en av dine nærmeste "kom ut av skapet"?

[Gjest]

Jeg har tatt meg i å spørre brodern om "det er noe kjærlighet på gang" eller om han har noen i kikkerten enda, han er 17 og har ikke hatt kjæreste enda som jeg vet om hvertfall . Så han skal ikke føle seg presset i hverken den ene eller andre retningen av meg hvertfall.

Litt OT, men dette KAN oppleves som press. Press om å få seg kjæreste på en måte.

Jeg hadde aldri noen offentlig kjæreste før jeg var 19, og for mange er det veldig sent - man skal helst fortelle om alle kjærestene sine iallefall fra 14 ish.

Jeg orket nesten ikke besøke slektninger på vestlandet lenger for det var hele tiden mas om dette kjærestegreiene. Da jeg endelig fikk et så seriøst forhold at det ble noe å dele med familie så var det med en gang, når skal dere gifte dere da? Og det gjorde vi etter 9 år, så det varte en stund det maset og. Så da vi hadde giftet oss kan dere jo gjette hva det neste maset var.

Det er først nå de ikke har noe å mase om tror jeg. Endelig har jeg blitt normal!

Så er det dette også da:

Forøvrig er jeg nok ganske sikker på at jeg er et hett samtaleemne hjemme hos mine brødre - iallefall den ene av dem - for de synes nok det er veldig rart at jeg går rundt uten å ha noen kjæreste eller samboer - og de tror sikkert at jeg er lesbisk eller noe (jepp - alle voksne damer uten mannfolk er lesbisk, nemlig - jeg husker jo godt hvordan de omtalte datra til naboen der vi vokste opp - hun hadde heller ingen mann i sitt liv og da MÅTTE hun selvsagt være lesbe). As if a care . Mitt problem er jo bare at jeg er ikke interessert liksom

Hvis man ikke er i forhold blir det også sett på som unormalt. Jeg vet ikke om det er like sårt for heterofile at folk tror de er homofile fordi de ikke er sammen med noen, som det er for homofile å bli sett på som noe unaturlig?

Jeg klarer ikke helt å formulere meg, men håper dere skjønner hva jeg mener?

Har en tante som aldri har vært sammen med noen på de snart 30 årene jeg har levd og det har fått folk til å lure. Jeg har ikke spurt fordi jeg regner med at når hun snakker om kjekke menn, så er det der hun mener og ikke noe hun sier for å late som hun er noe annet enn det hun er, men jeg vet jo ikke.

Forøvrig så kjenner jeg en jente som er fullt godtatt i familien med kone og barn og alt, men faren hennes sin homofile bror / hennes onkel har tatt avstand fra henne? Han av alle liksom.

Edit: Måtte omformulere to ting.

Endret 8. Februar 2013 av Gjest

[Guest 2ne]

Det er først nå de ikke har noe å mase om tror jeg. Endelig har jeg blitt normal!

Bare vent til babyen din begynner å nærme seg året, da blir det mas om nr 2

Det er forøvrig ingen som tror at jeg er lesbisk selv om jeg har vært singel i mange år. Jeg er bare en bitter og inneslutta mannehater, jeg

[Justisia]

Det er forøvrig ingen som tror at jeg er lesbisk selv om jeg har vært singel i mange år. Jeg er bare en bitter og inneslutta mannehater, jeg

Samme som meg det. I tillegg til at jeg er feit så ingen vil ha meg.

[Gjest]

Bare vent til babyen din begynner å nærme seg året, da blir det mas om nr 2

Det er forøvrig ingen som tror at jeg er lesbisk selv om jeg har vært singel i mange år. Jeg er bare en bitter og inneslutta mannehater, jeg

Å søren!

Du er jo kanskje reddet litt av at du har barn. Du har i det minste vært normal en gang i tiden?

[Mirai]

Litt OT, men dette KAN oppleves som press. Press om å få seg kjæreste på en måte.

Jeg hadde aldri noen offentlig kjæreste før jeg var 19, og for mange er det veldig sent - man skal helst fortelle om alle kjærestene sine iallefall fra 14 ish.

Det kan det sikkert om man har familie som spør om det hele tiden, men det gjør ikke jeg. To ganger i året kanskje Det må man ha lov til når man er storesøster . Var mer noe jeg kom til å tenke på da Aya nevnte det, at jeg har sluttet å si "dame" eller "type".

Syns det er en uting å mase på folk om de ikke skal få seg kjæreste/gifte seg/ha barn eller lignende. Men, det er jo forskjell på å mase og å spørre oppriktig ut av nysgjerrighet innimellom, da. Trenger ikke bli den slitsomme tanta som ved enhver anledning må maaaaase.

[Guest 2ne]

Samme som meg det. I tillegg til at jeg er feit så ingen vil ha meg.

Jeg jobber med det siste der

Å søren!

Du er jo kanskje reddet litt av at du har barn. Du har i det minste vært normal en gang i tiden?

Nei, den gangen jeg fikk barn, var jeg jo jo ung og dum som ikke tok mer utdanning og fikk meg en ordentlig jobb før jeg stifta familie, så normal tror jeg aldri jeg har vært, egentlig. Det er greit det, noen må være unormale for at andre skal være normale, på en måte

[Mud]

Når jeg studerte i England hadde jeg en god kompis som var åpent homofil ... trodde jeg. Han var så tydelig homofil at ingen egentlig tenkte på det. Det var liksom ikke tema. Sjokket kom når han sto frem under avgangsutstillingen vår. Med videoinstallasjon og greier. Han hadde planlagt dette i et år og for han var det stort. Alle reagerte jo med sjokk, vi visste ikke at han var i skapet Det var litt kleint... Da visste jeg ikke hva jeg skulle si faktisk, mannen hadde jo rosa plysj rundt lighteren sin og brukte sminke, at han virkelig trodde at vi trodde han var straight var rett og slett litt vanskelig.

En annen morsom historie er fra da jeg var gravid. En tidligere kollega av meg har blitt en av mine beste kompiser. Han er åpent homofil. Vi var erteris i flere år på jobb og privaten, men har mistet litt av kontakten etter at jeg poppa og flyttet til Drammen. Anyhow, når jeg var høygravid dro vi til det nye varehuset på Vestby for å snoke og prate med de av kollegaene våre som var blitt overført. Vi møtte en vi har jobbet tett med og festet mye med når vi alle jobbet sammen. Han hadde hørt jeg var gravid og gratulerte oss begge varmt. Han var overbevist om at kompisen min var faren Det ble fort oppklart når kompis utbrøt "Nei, ÆSJ!!"

Det er ikke alltid omgivelsene har det bildet man tror de har hehe..

[Siri]

Litt OT, men dette KAN oppleves som press. Press om å få seg kjæreste på en måte.

Jeg hadde aldri noen offentlig kjæreste før jeg var 19, og for mange er det veldig sent - man skal helst fortelle om alle kjærestene sine iallefall fra 14 ish.

Akkurat det der har jeg tenkt også - det er faktisk ufint å spørre om ikke folk har fått seg kjæreste, om de har noen i kikkerten og sånt, synes jeg, så jeg spør faktisk aldri om sånt. Vil folk fortelle så gjerne det, men jeg skal ikke presse det på noen .

Hvis man ikke er i forhold blir det også sett på som unormalt. Jeg vet ikke om det er like sårt for heterofile at folk tror de er homofile fordi de ikke er sammen med noen, som det er for homofile å bli sett på som noe unaturlig?

Jeg klarer ikke helt å formulere meg, men håper dere skjønner hva jeg mener?

Jeg har i grunnen aldri reflektert over at det skal være sårt - jeg er jo bare meg og folk får nå tro hva de vil liksom . Jeg ble vel mest bare lei av maset om at jeg måtte få meg en kar, jeg kunne jo ikke bo alene liksom? Også måtte jeg jo få barn, for jeg kom til å angre veldig når jeg ble gammel om jeg ikke hadde barn og barne barn som kunne komme på besøk... Det kan jo godt hende jeg vil savne det når jeg sitter på et eldrehjem uten at noen kommer på besøk, men den tid den sorg liksom *ler*. Jeg er heldigvis ikke avhengig av andre mennesker for å ha et godt liv .

NÅ maser de ikke så mye lenger da - de har vel innsett at jeg er lost case .

... forresten er det kanskje noe som "ligger i linjene" . To av søstrene til min morfar bodde hele livet sammen uten at det noen gang var menn inn i bildet .

Har en tante som aldri har vært sammen med noen på de snart 30 årene jeg har levd og det har fått folk til å lure. Jeg har ikke spurt fordi jeg regner med at når hun snakker om kjekke menn, så er det der hun mener og ikke noe hun sier for å late som hun er noe annet enn det hun er, men jeg vet jo ikke.

Det høres litt ut som meg, det der . Jeg synes jo åpenbart at det er enkelte menn som er kjekke og hyggelige og alt sånt (ja, tenkt det ), men jeg er liksom ikke interessert i å ha dem i livet mitt .

Det er forøvrig ingen som tror at jeg er lesbisk selv om jeg har vært singel i mange år. Jeg er bare en bitter og inneslutta mannehater, jeg

Det kan det sikkert om man har familie som spør om det hele tiden, men det gjør ikke jeg. To ganger i året kanskje Det må man ha lov til når man er storesøster . Var mer noe jeg kom til å tenke på da Aya nevnte det, at jeg har sluttet å si "dame" eller "type".

Jeg synes faktisk ikke du har noe med det, jeg. Enkelt og greit. Enten det er en gang i uka elle to ganger i året...

[antonia]

Jeg har opplevd to gode venninner som har kommet ut av skapet, og kan skrive under på at reaksjonen ikke alltid kan forutsies:p venninne nr 1;

A "jeg og C tenkte å ta oss en tur til trondheim, har du lyst på besøk?"

Jeg "ja! Gjerne! Hvem er C?:p"

A "dama mi"

Jeg "har du fått deg kjærste?! Gratulerer:D hvorfor har jeg ikke fått med meg det der? Jeg har fri hver helg i hele februar, når tenker dere å ta turen?"

De mobber meg fortsatt for reaksjonen min:p

Venninne nr 2

G "jeg må fortelle deg noe, sett deg"

Jeg "øøøhm"

G "jeg er lesbisk....(begynner raskt å forklare seg å unnskylde)"

Jeg "(avbryter bablingen hennes) hahahaha, jeg trodde du skulle fortelle meg at du var døende! Å innlede en samtale slik, betyr at man har DÅRLIGE nyheter, hahaha!"

Så fikk hun en klem, vi skravla litt om det(hun følte veldi for å forklare seg), gikk på butikken å snopa å sløva på sofan resten av kvelden:p

Hadde mamma eller pappa funnet seg en ny kjærste, hadde det vært meg totalt likgyldig hvilket kjønn det hadde vært. Jeg hadde blitt drit skuffa og kjempe lei meg. De skal aldri skilles, de skal bli skrukkete rosiner sammen de!

Hadde noen av mine søsken kommet ut av skapet, ville jeg nok reagert på samme måte som med mine venninner:p

[Aya]

Akkurat det der har jeg tenkt også - det er faktisk ufint å spørre om ikke folk har fått seg kjæreste, om de har noen i kikkerten og sånt, synes jeg, så jeg spør faktisk aldri om sånt. Vil folk fortelle så gjerne det, men jeg skal ikke presse det på noen .

Jeg synes faktisk ikke du har noe med det, jeg. Enkelt og greit. Enten det er en gang i uka elle to ganger i året...

Akkurat det er vel litt forskjellig fra situasjon til situasjon? Når jeg snakker med søstrene mine om sånt er det fordi er er oppriktig interessert i deres liv, og fordi det kan være greit å betro seg til en storesøster. Jeg spør ikke kolleger eller folk som bare er bekjente om det samme. I relasjonen jeg har til mine søsken og mine nærmeste venner hadde det vært ufint å la være å spørre og interessere seg for slikt. (Men jeg spør ikke "har ikke du fått deg kjæreste enda da?", men heller om det er noen de liker eller er betatt av - sånne ting vi snakker om )

[Mirai]

Jeg synes faktisk ikke du har noe med det, jeg. Enkelt og greit. Enten det er en gang i uka elle to ganger i året...

Det er jo kjedelig at du syns familien din er slitsomme eller plagsomme på grunn av dette emnet, men hva jeg "har noe med" i forhold til broren min er vel opp til meg og broren min? Hvis han spør hvordan det går med meg og min kjæreste så er det jo ut av samme interessen.

Sikkert forskjellige meninger og erfaringer i livet, men at det skal kategoriseres som "ufint press" å høre med brodern hvordan han har det på skolen, eller om han har vært på noe fest i det siste og møtt noen, det er jeg helt uenig i. Det er jo ikke sånn at hoveddelen av mine samtaler med han handler om at han er singel eller ikke. Det er jeg enig i at er feil.

Jeg syns det er en forskjell på å være 40 og at folk har spurt og gravd i hvert eneste familieselskap, og på å snakke med søsknene sine om ting som (hvertfall i min familie) faller HELT naturlig uten at det er noe "graving" eller press involvert. Jeg snakker med familien min på samme måte og av samme grunner som Aya.

[Teserere]

Jeg kjenner et par lesber, de har vært åpne om det siden jeg traff dem, i begge tilfellene så reagerte jeg ikke da de snakket om kjæresten sin og et jentenavn i samme setning. Jeg var i bryllupet til en av dem, og det er noe av det vakreste jeg har opplevd! Så vakker kjærlighet! De er virkelig ment for hverandre

Jeg gikk på Kristelig Gymnasium, og hver gang homofili ble diskutert i klassen var det meg mot klassen. De mente oppriktig at det var en sykdom som kunne kureres.

Men jeg mener å ha lest et sted at forskere har funnet genet for homofili? At det faktisk er i DNAet, slik at man faktisk er født sånn? Kan ikke se at noen andre har tatt det opp her i tråden. Er jeg helt på jordet?

Hvis noen i familien hadde kommet ut av skapet hadde jeg blitt overrasket fordi jeg ikke hadde forutsett det, men jeg hadde blitt glad på deres vegne. Det gjelder foreldre og, for de er allerede skilt, og jeg går og håper at begge skal finne seg en ny - uansett kjønn. Jeg vil bare at de skal være lykkelige

[Gjest]

Litt på siden av temaet kanskje, men legger den her likevel: http://p3.no/musikk/musikalsk-kjonnsforvirring/

Har litt smådårlig tid til å kommentere den akkurat nå, men synes spesielt at flere av kommentarene var interessante.

Endret 23. Februar 2013 av Vims

[HKB]

En av mine beste venner kom ut av skapet for en stund siden om at han var transkjønnet. Så han ble til hun osv. Jeg tok det ganske lugnt, litt vanskelig å omstille seg på navn og omtale enda da det fortsatt er en mannskropp, men. Eneste forskjellen er at vi nå sitter sammen og sikler på menn.

[Guest Gråtass]

Er det flere transkjønnete nå enn tidligere, eller er det slik at tallet er stabilt, men det er mer åpenhet rundt det? Jeg vet om ei "traktorlesbe" (ja jeg vet det er et stigmatiserende uttrykk som sikkert ikke er politisk korrekt, men som i dette tilfellet er ganske beskrivende) som opererte seg til mann, hvilket ikke var så stor forandring for de rundt, men som var et kjempesteg for vedkommende selv. Jeg anser meg selv for å ikke frekventere så mange miljøer hvor kjønn er relevant, men allikevel kjenner jeg til tre transkjønnete alle jenter->gutter. Men etter hva jeg har lest om temaet, så er det vanligere andre veien, av en eller annen grunn. Jeg syns det er fasinerende og har ingen fordommer i så måte.

[Nirm]

Er det flere transkjønnete nå enn tidligere, eller er det slik at tallet er stabilt, men det er mer åpenhet rundt det? Jeg vet om ei "traktorlesbe" (ja jeg vet det er et stigmatiserende uttrykk som sikkert ikke er politisk korrekt, men som i dette tilfellet er ganske beskrivende) som opererte seg til mann, hvilket ikke var så stor forandring for de rundt, men som var et kjempesteg for vedkommende selv. Jeg anser meg selv for å ikke frekventere så mange miljøer hvor kjønn er relevant, men allikevel kjenner jeg til tre transkjønnete alle jenter->gutter. Men etter hva jeg har lest om temaet, så er det vanligere andre veien, av en eller annen grunn. Jeg syns det er fasinerende og har ingen fordommer i så måte.

Nå husker jeg ikke alle tall, men jeg mener at GID klinikken (de som behandler oss på Rikshospitalet) har fått en økning i folk som søker seg inn dit, men at antallet som får operasjon har vært ganske jamnt de siste årene. Men det kan ha mer med kapasiteten der inne, enn det reelle tallet. Personlig trur jeg ikke det handler nødvendigvis om at det er blitt så mange fler som har kjønnsidentitetproblemer, men at det er mer åpenhet om det, fler får vite at det finnes et tilbud og fler tør å stå fram om det også. Har truffet folk som har valgt å ikke gjøre noe, av forskjellige grunner, som er da i pensjonistalder idag.

For de som er FTM, så er steget fra den dagen du lever som jente til den dagen du lever som gutt antakelig veldig glidende. For min del eksempel, så har jeg handlet gutteklær siden jeg gikk på ungsdomskolen (annet enn en liten periode der jeg fortvilt forsøkte å passe inn som jente). Men dersom du går andre veien, så er det større forandringer utseendemessig når man "kommer ut av skapet". Men det er jo forskjell fra person til person der også.

Men dette er mine erfaringer og tanker. Det er nok veldig forskjell fra person til person all over.

Som en sa. Som har gått fra kvinne til mann. "Det er tre ting som er forskjell på å være kvinne i forhold til mann. Det er dyrere, det tar lengre tid og det er lengre kø på do.".

[Carina]

Jeg har ikke problemer med hverken det ene eller det andre, men hvis folk hadde kommet "ut" til meg, så hadde jeg nok blitt nervøs bare for å si noe feil, eller å ikke si det riktige. Det betyr ikke at jeg dømmer, men at jeg kan tenke meg at sånt noe kan være vanskelig, og at jeg ikke vil legge til byrden liksom.

Eneste jeg hadde hatt et stort problem med er om mannen min hadde kommet til meg og sagt at han var homofil (bifil hadde vært helt greit), og det er fordi jeg vil veldig gjerne ha han som min ektemann resten av mitt liv.

[Mud]

Så en dokumentar om kjønnskifte her om dagen ( mann uten penis) og da lærte jeg at de som skifter kjønn faktisk ikke får nytt personnummer før de kasterer seg. Dvs fjerner eggstokker eller penis. For en psyk lov. Det er på grensen til tvangssterilisering det.

[Guest Gråtass]

Så en dokumentar om kjønnskifte her om dagen ( mann uten penis) og da lærte jeg at de som skifter kjønn faktisk ikke får nytt personnummer før de kasterer seg. Dvs fjerner eggstokker eller penis. For en psyk lov. Det er på grensen til tvangssterilisering det.

?? Dette skjønte jeg ikke, så fordi de ikke får nytt personnummer før de har en ny identitet (juridisk sett) så er det tvangssterilisering?!?

[Nirm]

Akkurat det med at man må fjerne reproduktive organer for å endre kjønnet sitt juridisk er oppe til diskusjon mange steder nå. Og det er nok delte meninger der, også av de det "rammes". Men et sted må jo de sette en grense på når man har lov til å skifte det juridiske kjønnet. Og hvor skal det gå?

Kan love at jeg overhode ikke følte det som noen tvangssterilisering selv, men ønskene er jo forskjellig fra person til person. Personlig så skjønner jeg ikke helt hvordan en som føler seg som kvinne, ønsker å beholde alt nedentil (og da bli det man ofte kaller "shemales"), eller hvorfor jeg overhode skulle ønske å beholde livmor/eggstokker. Å bli gravid er vel ikke akkurat så mandig at det gjør noe, i tillegg til at jeg tviler på at man overhode kan bli gravid etter en stund på testosteron.

Det jobbes for at vi skal ha mulighet til å fyse ned kjønnsceller, og det er vel egentlig en viktigere "kamp" i mine øyne. Slik at dersom man har lyst til å bli foreldre en gang i framtiden, så har man muligheten til et biologisk barn (for de som synes det er viktig).

En annen ting å ha i bakhodet, er at dette ikke er en legning, men en identitet. Ergo selv om man er transkjønnet, betyr det at man likevel kan både være hetrofil, homofil og bifil. Inntrykket mitt er likevel at det er største andelen som er hetrofile (ikke så rart, det er jo den dominerende legningen hos mennesket), mens det er mer vanlig med at MTF er lesbiske, enn at FTM er homofile.

[Mud]

?? Dette skjønte jeg ikke, så fordi de ikke får nytt personnummer før de har en ny identitet (juridisk sett) så er det tvangssterilisering?!?

Jeg skjønner ikke spørsmålet helt jeg?

personnummeret ditt forteller alle kjønnsidentiteten din, sant? Det hjelper ikke om du heter Ola og på alle måter føler deg som Ola hvis personnummeret ditt sier Kari? Eller det hjelper jo, men du blir nødt til å forklare deg hver gang du trenger personnummeret ditt. Identiteten din er juridisk sett fortsatt kvinne, selv om du på nesten alle måter er mann. Bortsett fra den siste lille biten, nemlig evnen til å reprodusere.

Så for å bli juridisk akseptert med den kjønnsidentiteten du faktisk har, må du sterilisere deg. Det er veldig brutalt all den tid behovet for å reprodusere er en av de sterkeste driftene vi har og kjønnsidentitet er såpass viktig som det er.

Edit: Nirm, å fryse ned er også en god løsning ja.

Men jeg synes det blir helt feil for staten eller andre å definere når noen er mann eller kvinne? De fleste jeg kjenner har gått fra mann til kvinne og de var kvinner lenge før snoppen gikk.

[Guest Gråtass]

Jeg skjønner ikke spørsmålet helt jeg?

personnummeret ditt forteller alle kjønnsidentiteten din, sant? Det hjelper ikke om du heter Ola og på alle måter føler deg som Ola hvis personnummeret ditt sier Kari? Eller det hjelper jo, men du blir nødt til å forklare deg hver gang du trenger personnummeret ditt. Identiteten din er juridisk sett fortsatt kvinne, selv om du på nesten alle måter er mann. Bortsett fra den siste lille biten, nemlig evnen til å reprodusere.

Så for å bli juridisk akseptert med den kjønnsidentiteten du faktisk har, må du sterilisere deg. Det er veldig brutalt all den tid behovet for å reprodusere er en av de sterkeste driftene vi har og kjønnsidentitet er såpass viktig som det er.

Edit: Nirm, å fryse ned er også en god løsning ja.

Men jeg synes det blir helt feil for staten eller andre å definere når noen er mann eller kvinne? De fleste jeg kjenner har gått fra mann til kvinne og de var kvinner lenge før snoppen gikk.

Og jeg skjønner ikke svaret. For meg er det helt innlysende at selv om du føler deg som Ola, så får du ikke personnummeret til Ola før du har krysset den grensen som gir deg et juridisk kjønn, nemlig operasjon. Det er jo sånn at uansett hva det gjelder så må man sette en grense på ett eller annet tidspunkt. I dette tilfellet så går det på juridisk kjønn og ikke skjønn. Nå er det jo ingen av de transkjønnede som kan reprodusere etter kjønnsskifte, så jeg forstår ikke argumentet med reproduksjon og kjønnsdrift. Ikke er det krav om sterilisering, det er krav om kjønnskifte for å få det personnummeret som identifiserer deg juridisk.

[HKB]

Det har blitt mye mer åpenhet om kjønnsskifte og transkjønnethet i de siste årene og det strømmer på med folk som tenker "endelig er også VI godtatt". Det jeg ikke skjønner er hvorfor det ikke finnes fler som jobber med bytte av kjønn i Norge. Min venn gikk til legen med dette for ca et år siden og skulle bli videresendt til psykolog og hele pakken der. Ett år senere og utallige purringer fra legen og risiko for tap av liv har vedkommende ikke hørt et kvekk fra psykolog annet en at han er på venteliste. Jeg vet at det er fler saker nå en før, men det må da være mer en èn person som jobber med slikt her i Norge?

Ellers så kan jeg jo ta opp at det i fjor sommer (juni - juli) var en 16 - 17 år gammel MTF som kom ut av skapet på bloggen sin. BÆM, BÆM media all over the place. Ikke noe negativt for det, men allerede i OKTOBER har vedkommende vært 3 ganger til psykolog 1 gang til sexolog og brev til rikshospitalet for diagnosesetting. Må man virkelig til media for å få sving i sakene? Er det virkelig slik systemet fungerer?

[Mud]

Og jeg skjønner ikke svaret. For meg er det helt innlysende at selv om du føler deg som Ola, så får du ikke personnummeret til Ola før du har krysset den grensen som gir deg et juridisk kjønn, nemlig operasjon. Det er jo sånn at uansett hva det gjelder så må man sette en grense på ett eller annet tidspunkt. I dette tilfellet så går det på juridisk kjønn og ikke skjønn. Nå er det jo ingen av de transkjønnede som kan reprodusere etter kjønnsskifte, så jeg forstår ikke argumentet med reproduksjon og kjønnsdrift. Ikke er det krav om sterilisering, det er krav om kjønnskifte for å få det personnummeret som identifiserer deg juridisk.

Men det er jo noen som har bestemt at man ikke juridisk har byttet kjønn før man fjerner evnen til å reprodusere sant? Nå skal jeg ikke påberope meg all mulig kunnskap om emnet men jeg minnes å huske at det var en flere år lang prosess for ei tidligere venninne av meg. Jeg ante faktisk ikke at hun var juridisk sett mann hele den tiden.

Når det står mann på førerkort, pass etc og du på alle måter - bortsett fra en høyest privat en - er kvinne så åpner det for en god del belastende situasjoner vil jeg tro.

Og jeg forstår godt at eventuelle lesbiske eller homofile stranskjønnede vil beholde evnen til å reprodusere. Kjønnsidentitet er så mye mer enn det i mellom beina.

[Guest 2ne]

Hvor skal ellers det juridiske skillet være da, Loke, om det ikke er ved et faktisk kjønnsskifte?