Gå til innhold
Hundesonen.no

Noen fler med hund som er redd veterinæren?


Havanais
 Share

Recommended Posts

Er så kjappe som mulig og gjør mest mulig når vi først er der. Merker jeg at han trenger å f.eks fjerne tannstein noen mnd i forkant av vaksinen så drøyer jeg det til vaksinen skal taes. Bruker munnkurv, han har aldri bitt men har prøvd og det gjør meg rolig.

Han syntes dyrlegen var kult før. Men så var vi der veldig mye en periode og han hadde mye vondt og da har det bare blitt en dritkjip ting for han. :(

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Forige min hatet dyrlegen, han ville ikke dit. Hadde ikke sjangs i havet til å få han inn døra uten mye knurring, kjefing og biting. Han var mye hos dyrlegen.
For å gjøre det minst mulig smertefult for han ble han stort sett dopet ned før vi gikk inn. Han fikk på munnkurv hjemme (det var en kamp bare det). Så møtte vi dyrlegen på parkeringsplassen og han sovnet. Ikke spesielt morsomt.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg går ned til veterinæren med valpene mine ett par ganger i mnd, gir de godis, de får hilse på veterinærene som gir dem godis, leker og gir de en god opplevelse. Det var faktisk dyrlegen selv som tok intiativ, å de prøver å gi flest mulig dette tilbudet. Jeg syns det er knallflott, alle mine hunder elsker å gå til veterinæren, eller, dvs, de elsker å gå på inn i selve byggningen.

Så mitt tips, spør veterinæren om det er mulig (hvis dere har mulighet selvsagt) å komme innom rett å slett bare for å gi hunden en god opplevelse, lær dem å assosiere veterinærkontoret med noe morsomt om muligheten er der :)

  • Like 2
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Snufsern min er redd - det blir bedre, men i pressede situasjoner (blodprøver ol) så skjelver hun så hele bordet rister og hun vil UT! Bruker munnkurv innimellom, litt avhengig av hva vi skal gjøre. Da vi gikk til kiropraktor så brukte vi munnkurv, det var mitt forslag, for da slapper jeg mer av. Hun har aldri prøvd å bite - men jeg vet ikke hvor mye hun tåler FØR hun eventuelt biter.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Takk for alle svar og erfaringer. :) Godt å vite at flere har dette problemet.

RTL: Vi gjorde dette som du har fått tilbud om, og la henne bli kjent med dyrelegen når hun er valp. Det gikk fint helt til den første sprøyta skulle settes. Da slo hun seg vrang, og har siden hatet dyrelegen intenst. Vi får kanskje bare prøve å ikke gjøre en big deal ut av det. Kanskje vi må ha på munnkurv? Æsj, det høres jo helt grusomt ut, men forstår at det er nødvendig i noen tilfeller. Har dere kjøpt munnkurven selv, eller hadde veterinær som dere kunne låne?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Takk for alle svar og erfaringer. :) Godt å vite at flere har dette problemet.

RTL: Vi gjorde dette som du har fått tilbud om, og la henne bli kjent med dyrelegen når hun er valp. Det gikk fint helt til den første sprøyta skulle settes. Da slo hun seg vrang, og har siden hatet dyrelegen intenst. Vi får kanskje bare prøve å ikke gjøre en big deal ut av det. Kanskje vi må ha på munnkurv? Æsj, det høres jo helt grusomt ut, men forstår at det er nødvendig i noen tilfeller. Har dere kjøpt munnkurven selv, eller hadde veterinær som dere kunne låne?

Hadde blitt overrasket hvis ikke en smådyrklinikk har munnkurv til låns.

Vet at det er noen som ikke liker at veterinær i enkelte tilfeller insisterer på munnkurv, men jeg har begynt å få større forståelse for veterinærens syn på dette. Det er ikke gøy å bli bitt! Eiers oppfatning om at hunden er så snill og grei stemmer ikke alltid når hunden er i en presset situasjon hos veterinæren. Husker en historie fortalt til meg av en veterinær: Veterinæren spurte eier om hunden som skulle undersøkes var snill og medgjørlig, og eier svarte at den var kjempesnill. Da veterinær videre spurte om hunden kunne løftes opp på undersøkelsesbordet svarte eier "Nei er du gal, da biter han!" :lol:

Især i tilfeller hvor hunden har blitt dopet, så er terskelen for å bite lavere. Hunden er jo ikke helt seg selv rett og slett. Dessuten er hundebitt hos veterinær stort sett så utrolig unødvendig og kjipt, men det forekommer jo dessverre med jevne mellomrom. Jeg sier ikke at man alltid skal ha på munnkurv på redde hunder, for det er jo en ekstra påkjenning for dem. Noen takler det dårligere enn andre.

  • Like 3
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Hadde blitt overrasket hvis ikke en smådyrklinikk har munnkurv til låns.

Vet at det er noen som ikke liker at veterinær i enkelte tilfeller insisterer på munnkurv, men jeg har begynt å få større forståelse for veterinærens syn på dette. Det er ikke gøy å bli bitt! Eiers oppfatning om at hunden er så snill og grei stemmer ikke alltid når hunden er i en presset situasjon hos veterinæren. Især i tilfeller hvor hunden har blitt dopet, så er terskelen for å bite lavere. Hunden er jo ikke helt seg selv rett og slett. Dessuten er hundebitt hos veterinær så utrolig unødvendig og kjipt, men det forekommer jo dessverre med jevne mellomrom. Jeg sier ikke at man alltid skal ha på munnkurv på redde hunder, for det er jo en ekstra påkjenning for dem. Noen takler det dårligere enn andre.

For meg virker munnkurven beroligende på meg, nettopp fordi jeg vet at dersom hun skulle klikke så får hun ikke gjort allverdens skade. Når har jeg stor hund da, og en riesen som biter i vill panikk er virkelig ikke et pent syn. Så jeg foreslår det somregel selv. Forlangte det da de skulle øyenlyse henne, selv om det sikkert ikke hadde vært nødvendig. På andre undersøkelser foreslår jeg det så får vet. velge selv - er ikke alle som vil ha munnkurv fordi det da er vanskeligere å se små signaler hunden gir på smerte - men da har vet. valget selv. :)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Min forige hund HATET veterinæren. Den eneste måten å få undersøkt henne var å ha på munnkurv. Jeg møtte flere veterinærer og dyrepleiere som var redd for henne, og det hjalp ikke akkurat. Da ble hun mye verre. Det var også en veterinærer vi var innom som ikke ville bruke munnkurv på henne fordi hun virka redd og hun var jo tross alt en golden retreiver.. Vel, det endte med at han nesten ble bitt av hånda.

Til slutt fant vi fram til en klinikk som var utrolig flink med Elwira. Hun måtte alltid ha munnkurv, men så lenge hun fikk på den ble hun helt passiv. Veterinæren kunne faktisk gjøre alt med henne så lenge jeg hadde kotroll over hodet og hun hadde munnkurv (noe som har vært klin umulg tidligere!).

Jeg gruet meg alltid jeg også, og det gjør jo ikke bikkjene mindre usikkre akkurat.. Hunden jeg har nå er veldig flink hos veterinæren, og det er utrolig deilig!

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Vet at det er noen som ikke liker at veterinær i enkelte tilfeller insisterer på munnkurv, men jeg har begynt å få større forståelse for veterinærens syn på dette. Det er ikke gøy å bli bitt! Eiers oppfatning om at hunden er så snill og grei stemmer ikke alltid når hunden er i en presset situasjon hos veterinæren. Husker en historie fortalt til meg av en veterinær: Veterinæren spurte eier om hunden som skulle undersøkes var snill og medgjørlig, og eier svarte at den var kjempesnill. Da veterinær videre spurte om hunden kunne løftes opp på undersøkelsesbordet svarte eier "Nei er du gal, da biter han!" :lol:

Enig i dette. Ingen av mine pleier å ha problemer med å være hos veterinæren, men da Joshi skulle øyelyses fikk hun litt hysterisk anfall :aww: Da spurte veterinæren om han kunne sette på henne munnkurv, noe som selvsagt var helt i orden for meg. Det gjorde kanskje situasjonen enda kjipere for Joshi, men veterinæren slapp nå unna med alle fingrene sine i behold, og det må han nesten få lov til når han bare gjør jobben sin :lol:

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Chingu her var så redd hun tissa på seg. Men hatt sine ting å slite med før hun kom hit da, så alt var ekstremt skummelt en periode. VI løste det med at vi gikk innom vetten uten vi skulle noe der, fikk feks assistenten eller vetten om hun hadde tid å sette seg ned på gulvet med henne, gi henne ros og godbiter..så gikk vi igjen..vi gjorde ikke det mange gangene før hun nesten hoppa opp i fanget demmes der nede :)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Chingu her var så redd hun tissa på seg. Men hatt sine ting å slite med før hun kom hit da, så alt var ekstremt skummelt en periode. VI løste det med at vi gikk innom vetten uten vi skulle noe der, fikk feks assistenten eller vetten om hun hadde tid å sette seg ned på gulvet med henne, gi henne ros og godbiter..så gikk vi igjen..vi gjorde ikke det mange gangene før hun nesten hoppa opp i fanget demmes der nede :)

Sånn gjør jeg også. Aïda syns det var litt ekkelt hos vetten etter å kun ha vært der med smertefulle infiserte analkjertler. Så da gikk vi turer innom der hvor hun bare fikk kos og godis, også av veterinæren når hun hadde tid. Det hjalp litt :)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Nå bare spør jeg, ikke ta det ille opp. Men dere som har hunder som ikke fikser å være hos dyrlegen, hvordan er disse hundene i det daglige? Om de kommer i situasjoner som de føler ubehagelige, gjør vondt osv? (sårstell, skader, osv osv) Er de da håndterbare, eller er de på munnkurv-stadiet da også?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Nå bare spør jeg, ikke ta det ille opp. Men dere som har hunder som ikke fikser å være hos dyrlegen, hvordan er disse hundene i det daglige? Om de kommer i situasjoner som de føler ubehagelige, gjør vondt osv? (sårstell, skader, osv osv) Er de da håndterbare, eller er de på munnkurv-stadiet da også?

Ho er en perfekt hund ellers. Jeg vet at folk skryter masse av hundene sine fordi de er glade i dem, men jeg er veldig stolt av tispa mi fordi hun er helt sinnssykt rolig og lojal. I møte med andre hunder og dyr generelt, og særlig barn. Dersom noe gjør vondt, eller hun er redd noe, trekker hun seg bare rolig unna. Gjør ingen big deal ut av det.

Det er bare akkurat denne veterinær-situasjonen som er kjip! Og det er ekstra kjipt siden hun vanligvis aldri er sånn ellers. Syns jo det er flaut også. Vil ikke vet skal tro at jeg har oppdratt en aggressiv hund, for det er hun absolutt ikke.

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Det er ikke verken rart eller uvanlig at dyr viser en ukjent side av seg selv hos veterin沥n. Mange er der ofte bare n岠de er syke, har vondt, eller skal vaksineres som kan v沥 ubehagelig. Dessuten stinker det frykt og stress der, dyr sender ut feromoner vi ikke kan lukte. Det er ikke noe 堶沥 flau over at man m堢ruke munnkurv hos veterin沥n. De skal jo ogs場a sikkerhetsregler for seg selv, de kan jo ikke jobbe hvis de blir bitt hver dag, selvom det er pga frykt. ;)

Sent from my GT-S5830 using Tapatalk 2

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Nå bare spør jeg, ikke ta det ille opp. Men dere som har hunder som ikke fikser å være hos dyrlegen, hvordan er disse hundene i det daglige? Om de kommer i situasjoner som de føler ubehagelige, gjør vondt osv? (sårstell, skader, osv osv) Er de da håndterbare, eller er de på munnkurv-stadiet da også?

Chingu tyr ikke til biting, hun prøver gjemme seg, tisser på seg etc. Men heldigvis blitt mye mye bedre på det året vi har hatt henne . Nå går hun til dyrlegen med halen rett til værs, og ikke mellom beina. Vi har enda litt å jobbe med, men masse forbedring. Men Chingu tyr ikke til biting/knurring om hun blir redd noe, hun vil bare gjemme seg.

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Bichon friséen vår er redd veterinæren. Alltid fått på seg munnkurv å sånn, fordi han klikker i vinkel :P Men så kom vi til en dyrlege som ikke ville ta på han munnkurv. Og wow sier jeg bare, Bamse er en drøm hos denne veterinæren. Så de to har en kjemi ut av en annen verden. Da har bikkja vært redd dyrlegekontorer i 9 år altså. Men hos han her så går det ganske bra^^ Han er jo redd og vil helst ikke være med. Men han oppfører seg på bordet å sånn. Det er veldig deilig.

Lundistispa kunne ikke brydd seg mindre. Hun klikka litt når hun fikk kennelhostevaksina opp i nesa. Det var ikke biting, men hun frika rett og slett. Var allikevel ikke redd neste gang vi kom dit, så heldig der :)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Nå bare spør jeg, ikke ta det ille opp. Men dere som har hunder som ikke fikser å være hos dyrlegen, hvordan er disse hundene i det daglige? Om de kommer i situasjoner som de føler ubehagelige, gjør vondt osv? (sårstell, skader, osv osv) Er de da håndterbare, eller er de på munnkurv-stadiet da også?

Ikke noe problem med han ellers. Kan gjøre hva jeg vil uten at han reagerer, og han har aldri så mye som knurret til meg. Han er snill som et lam, men han er redd for dyrlegen. Det er kun når vi går inn den døra han blir som han blir, og aldri i andre situasjoner eller steder. Han var som sagt snill som bare det før, og ikke noe redd, men så var vi der litt vel mye (ukentlig i 6mnd) og han hadde flere operasjoner og mye vondt og da ble han redd for å være der. Og det forstår jeg egentlig.

(Og det er jeg som ønsker munnkurv, ikke dyrlegen)

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Nå bare spør jeg, ikke ta det ille opp. Men dere som har hunder som ikke fikser å være hos dyrlegen, hvordan er disse hundene i det daglige? Om de kommer i situasjoner som de føler ubehagelige, gjør vondt osv? (sårstell, skader, osv osv) Er de da håndterbare, eller er de på munnkurv-stadiet da også?
Ikke noe problem med mine ellers. Selvfølgelig var ikke Amiga overlykkelig over å dra til veterinær når hun var der ca en gang i mnd. Flere store operasjoner og mye problemer. Jeg forstår godt at hun rømte når hun så veterinæren og at hun mistrivdes ekstremt. Men hun ble aldri farlig.

Issi derimot har fått munnkurv to ganger fordi hun bikket i hysterisk panikk. Var vel mest for å forsikre seg om at ingenting skjedde.

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Nå bare spør jeg, ikke ta det ille opp. Men dere som har hunder som ikke fikser å være hos dyrlegen, hvordan er disse hundene i det daglige? Om de kommer i situasjoner som de føler ubehagelige, gjør vondt osv? (sårstell, skader, osv osv) Er de da håndterbare, eller er de på munnkurv-stadiet da også?

La oss si det slik at jeg kan sette sprøyter på Snusern uten at hun skjelver, eller gjør noe utav det (hjemme). Hun liker ikke at jeg "peller" på sår eller vondter - men er ingen grunn til å tenke på munnkurv, der holder det at jeg blir litt morsk. Blir jeg morsk hos vet. så blir hun bare enda reddere.

Tror ikke det er noe unormalt at hunder som er hysteriske hos vet. fungerer fint i hjemmesituasjoner. Hun her er den andre av hittil 7 hunder som har vært redd veterinærer. Begge to schnauzere (en riesen og en standard) tilfeldig? Hmh.

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Nå bare spør jeg, ikke ta det ille opp. Men dere som har hunder som ikke fikser å være hos dyrlegen, hvordan er disse hundene i det daglige? Om de kommer i situasjoner som de føler ubehagelige, gjør vondt osv? (sårstell, skader, osv osv) Er de da håndterbare, eller er de på munnkurv-stadiet da også?

Bamse er helt fin hjemme. Han kan flekke litt tenner å sånn hvis vi må behandle et sår som er veldig vondt, men helt hundre prosent håndterbar. Som regel legger han seg ned og venter til vi er ferdig :)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Gjest
Skriv svar til emnet...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

 Share

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Slet med lyd på kurset i går også. Oppunder taket ivrig på å få mat og lek for gøyale oppgaver.  Selv slet jeg med å være tydelig på hva han skulle gjøre. For tidlig på dagen og for lite koffein innabords. Kom meg litt mot slutten etter å ha forvirret vettet av den stakkars valpen med elendig lederskap i starten. Jeg blir så perpleks når han ikke gjør som jeg ber om, og da blir kommunikasjonen enda mindre tydelig. Blir ofte bare stående rådvill fordi jeg ikke hadde noen plan B for hvordan håndtere det om han ikke gjorde som jeg forventet. Jeg ber om sitt og han legger seg slapt ned på hoften og stirrer på meg for mer tydelig kommunikasjon om hvordan få seg en matbit eller kos eller lek eller begeistring, og jeg blir bare stående perpleks og vente på en god ide om hvordan jeg skal respondere på det.  Det er et nytt problem. Kan ikke huske å ha slitt med å ikke få hva jeg ba om før, derfor har jeg heller ikke noen ideer om hvordan håndtere det. Tror jeg har lagt forventningene til hva han skal mestre ifht alder altfor høyt. Han er såpass mye større enn tidligere hunder, så mine forventninger er ubevisst justert opp bare på det visuelle inntrykket av størrelsen hans. Trenger være mer bevisst på hvor liten han fortsatt er, for å skru forventninger ned og hjelpere og belønningsfrekvens opp.  Ballen er dessverre trukket litt opp igjen, og Jokke er tilbake. Den ligger rett innenfor, nesten nede. Forstår at det der er ubehagelig for ham. I dag har vi gått en litt lengre tur. Nonchalant over en mengde hester i luftegårder, for det har vi sett før. Hest på veien med sulky og kusk med hjelm og briller var noe nytt, så de ble kjeftet litt på for å forstyrre det stabile verdensbildet hans med nye elementer. Ikke noen big deal, ville bare gi dem beskjed om at det der var irreglementært. Han er 16 uker i dag.  Etter tur var vi innom miljøtrening. Der løp Ede ivrig opp trappen for å rutsje ned og løpe over det gøyale skumgummi-terrenget flere ganger før han husket at han var redd trapp og ville ha drama istedenfor gøy.  Gyngeunderlag kunne muttern bare drite i å prøve narre ham i den sikre døden på, men senket plattform var ok å ha en tålmodighetsprøve på, i håp om å få løpe favoritten igjen: Tunnellen 💕 På tur hjem ville muttern ha et fint bilde av en høyreist og råstolt Ede med det nye kampeskinnet sitt, mot en fin bakgrunn, men Ede hadde no such concerns for fotoalbumet sitt. Beste vi fikk til med sliten valp, lite tålmodighet, mobilkamera og Google Photos ble i beste fall laber nisjehumor.
    • Sladretrening er eneste jeg vet om som fungerer. Vært lenge nok på sonen til å postulere at ingen gamle travere her inne kjenner noen mer effektiv metode heller. Har stått i samme situasjon og slet med dårlig timing og dilemmaet mellom å ødelegge markør eller belønne utageringen. Fasitsvaret viste seg å være å ta crap timing på min egen kappe, beholde verdien av markøren ved å belønne konsekvent etter å ha gitt den, og så løser det seg over tid (fra noen timer til mange lange måneder) med en klar overvekt av god timing på markør over tid.  Jeg trodde personlig det aldri ville bli bra, men etter 6 lange måneder med konsekvent sladretrening, det då mørkt ut, ingen lysglimt i tunellen lenge, så var den alternative nevrologiske pathwayen gått fra å være et tråkk til å bli den nye nevrale hovedveien. 
    • Hei! Har en 4 mnd gammel bc valp som er begynt å knurre og bjeffe mot hunder på tur… møter sjeldent hunder på tur her hjemme, men flere hunder som står i hundegård og bjeffer når vi går forbi.. disse hun er begynt å utagere på! Hunder på trening går fint..   noen tips for å avbryte dette? Sladretrening? Dette er non usikkerthet
    • Det er en fin alder. Mine to yngste blir to år i slutten av april. Kjører med de alt fra 12 km til 3 mil. Har noen ruter der jeg må på asfalten litt så jeg kommer til en runde men da tar jeg hastigheten så lav som mulig og bruker potesokker. De med gummi er fint til asfalt. Jeg bruker hundepark (50 mål) 1-2 ganger i uka med flokken som variasjon.  Når jeg kun hadde én husky syklet jeg også rundt mila hver dag for at han skulle være fornøyd. Gåturer var/er han aldri ordentlig fornøyd med. Kunne gå i skogen flere timer for så å komme hjem og løpe rett bort til sykkelen.  
    • Har hatt en helt spinnvill dag på gratis valpekurs av instruktørstudenter på K9 Hundesenter, Midt-Norsk Kompetansesenter for Hund (som har busstopp rett utenfor, 25 min fra Trondheim sentrum innen samme billettsone). Kjempeflinke studenter og lærere og flott opplegg, men bevares for en villstyring han er i den settingen. Kurs/fellestrening er det gøyeste han vet. Han er så rolig og grei når vi er rundtomkring ellers, men akkurat i den settingen der er han bare i taket av forventninger og iver.  Lyd.  Så intens vokal.  All energien han har ombord. Sju sommere og sju vintre. Sommer er supert. Lett å be og verdens letteste å belønne med lek har blitt. Vinter kommer ut i form av lydbølger. Full storm. Verste jeg har opplevd. Har hatt to raser hvis første egenskap folk forbinder med dem er "gneldrebikkjer" og ingen av de to lagde lyd, så jeg trodde jeg var flink til å trene hund av med utidig lyd. Det var feil. Valgte de første ukene med Ede å avvente med å sette cue på hals, fordi det kom bare sutrete bjeffing, og den tonen og stemningen ville jeg ikke ha. Så glemte jeg å begynne jobbe med å få det på cue da det gikk over i mer riktig toneleie. Nå er jeg neck deep i alt annet enn shhhh-it fra Ede. Øverste prioritet den nærmeste tiden blir derfor lyd av og på.  Hilseiver er et annet problem jeg har påført meg ved å la ham ha en selvstendig relasjon med naboen. Det er jo kjempebra at de er glade i hverandre og har funnet sin omgangsrutine, men trenger lære Ede at det ikke er sånn vi hilser på fremmede. Arrangerte hilsesituasjoner er derfor prioritet nr to.  Å finne ro på kommando blir neste prioritet. Han er litt som Charlie Sheen på treningssenteret: "I've got one gear: GO!" ..eller, han har flere, men muttern knoter noe ****** med å finne ut av de. Oppleves som en automatkasse som innimellom henger seg opp på D. P-knappen lever sitt eget liv og slår plutselig inn midt på gulvet om en setter den i N for lenge. Ikke vanskelig å sette tilbake i D, men når en VIL ha den i P, så henger den seg ofte opp på D og gir gass av seg selv. Toyota har bedre self drive software. Vi har derfor meldt oss på "Selvbeherskelse og impulskontroll" kurs. Suksess er om det føles som wasted money når vi kommer dit, for det starter ikke før i april. Det er lenge til med den Duracell-krabaten her.  Dagens virkelige gladnyhet er at begge testiklene er nede i pungen nå. Tror den andre landet i morges, for Ede sluttet plutselig å jukke.  Han har jukket MYE, antakelig pga ubehag fra press ved den ene ballen stuck i lysken. I morges omfavnet han meg bare da jeg satt på huk foran vaskemaskinen. Labbene på skuldrene, kinn mot kinn. Ble stående sånn lenge og kose. Ikke ett jukk. Det var så koselig 💕🐾 Super happy av å vite at han ikke lenger har ubehag, slipper bekymringer for hyperaktiv testosteronproduksjon, kreft og østrogenoverskudd, slipper utgifter, risiko og ubehag ifbm kirurgi, og vi slipper søke og dokumentere for hvert stevne vi vil stille. Få vurdert bygning, tenner, bevegelser og pelskvalitet kan vi også gjøre, mest av pliktfølelse overfor oppdrettere, men også fordi muttern synes Ede fortjener bekreftelse på at han er søtnos og kjekkas, og hun liker ha en unnskyldning for å kle seg i blazer og høye hæler.  Ede er altså ikke lenger lille Jokke, og det er plutselig bare kos å få en omfavnelse. Kurs starter tidligere på formiddagen i morgen. Usikker på om vi skal forskyve frokost to timer, eller om vi skal satse på å bare spise ekstra godbiter på full mage i to timer. Heller mot å drøye leggetid i kveld, stå opp sent og ta frokosten på kurset, da jeg personlig tror det blir et mindre onde for fordøyelsen enn å trykke på med godis i to timer, to timer etter frokost. For det første liker jeg ikke gi ham godis. Han får alt fullforet sitt som godis fra hånden i intervaller som tilsvarer måltider. Ikke glad i å gi masse ekstra utenom. For det andre blir alt som gis i løpet av to timer, to timer etter frokost, det blir vel for dårlig oppløst før magesekken tømmer seg i tarmen. Blir bare vomfyll som hemmer næringsopptak fra måltidet.  Vi går altså for sen kveld og sen frokost, om ingen som vet bedre korrigerer meg på den i tide. 
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...