Gå til innhold
Hundesonen.no

Recommended Posts

Skrevet (endret)

Etter mange år med Cairn kjøpte vi vår første stafford i 2008, XX for de som kjenner til oss. Etter at vi fikk XX har vi vært forholdsvis aktiv innenfor staffemiljøet og vært engasjert i mye av det som har skjedd. Vi har også greid å bygge oss et vidtspennende nettverk som strekker seg i fra Spania i sør, via England til Tromsø i Nord. Vi har daglig kontakt med anerkjente oppdrettere av rasen som har holdt på i titalls av år og noen av dem har tatt oss i lære, de bruker mye tid og energi på å lære oss det de vet om rasen, linjer og oppdrett. I løpet av disse årene jeg har hatt staff har vi opplevd en skikkelig nedtur for rasen. Den har vokst helt ut av proporsjoner og antallet oppdrettere er langt over 100 bare i lille Norge. Folk kjøper hunder i fra inn og utland med kun et mål for øyet – OPPDRETT. Ofte opplever jeg at folk går beinhardt ut med sine sterke overbevisninger om hvordan oppdrett burde gjennomføres, men etter hvert som helsestatus til den dyrtinnkjøpte tispen avdekkes senkes også avlskravene. Folk som i grove trekk har liten og ingen kunnskaper om rasen begynner å produsere valper – ja, jeg vil gå så langt at jeg kaller det for produksjon, spesielt siden mange har oppdrettet som en “heltidsjobb” der de har inntektene av oppdrettet med i budsjettet sitt. Først kommer det ei tispe inn i huset, før hun er fylt 1år er hannhunden på vei og rett etter at tispen er fylt 18 måneder er spranget gjort. Noen har faktisk ikke tid å vente til tispen er 18 måneder engang før de setter valper på henne. Noen igjen strekker den så langt at de bruker 1års gamle hannhunder i avl under unnskyldningen om at linjene er så gode. Jeg forstår at folk er ivrige etter å kunne kalle seg en oppdretter og få den anerkjennelsen de tror hører med. Men i mine øyne blir slike folk aldri å få tittelen oppdrettere, de er parasitter som lever av og ikke for rasen, slik ekte entusiaster gjør. Det jeg lurer på er hvorfor folk går til anskaffelse av en rase kun for oppdrett, det er vel ikke det hundehold egentlig handler om. Men det å eie en hund, bli glad i rasen, bli kjent med rasen også kan man, dersom man har noe å bidra med, eventuelt begynne å avle. Jeg tror folk er så besatte av tanken å avle at de i grove trekk ikke bryr seg om hvordan hunden utvikler seg. Det eneste som for de kan oppleves negativt er at en del oppegående hannhundeiere takker nei til forespørslene deres på grunn av tispen de har. Men den nye trenden er blitt at hannhunder i fra utlandet kommer på avlsturnè til Norge, de bor hos en oppdretter over en gitt periode med formål om å blir brukt på mest mulig tisper, ukritisk til hvordan tispe, før de vender tilbake til hjemlandet – det er jo gull for mange da får de Ch.hunder i linjene som de kan lokke fremtidige valpekjøpere med. Ja, vi har søkt og fått innvilget kennelnavn, ja vi går med avlsplaner. Men, i motsetning til mange andre må vi ikke avle – det er ikke det overordnede målet for vårt hundehold. Dersom noen av våre hunder viser seg å være avlbare er det mulig vi setter et kull til verden om 3-4år, men dersom det ikke går er det heller ingen krise. Et kennelnavn kan stå lenge før det får status inaktiv (10år +10år på vent). Derfor har vi ingen stress, vi avventer og ser om hundene faktisk har noe å tilføre rasen, om ikke har vi fortsatt verdens beste turkompiser, treningspartnere og gledesspredere - det hundehold egentlig handler om ;) Jeg lever for rasen, ikke av den… gjør du? Skrevet av XXX

Endret av Raksha
Annonymisert innlegget etter ønske fra skriver.
  • Like 1
Skrevet

Jeg skjønner ikke helt, er det TS eller XXXsom har skrevet dette, eller er det samme person?

Ikke et dårlig innlegg, men avsnitt hadde gjort innlegget litt mer leselig.

  • Like 2
Skrevet

Jeg har lest det ute på FB også. Vet ikke om det er TS her som har skrevet det eller bare kopierer en annens innlegg.

Jeg vet ikke om jeg syns det er så fantastisk innlegg jeg. Den som har skrevet innlegget er etter min mening svært fersk på rasen og kommer slik jeg forstår det til å avle på si første tispe om resultatene helsemessig osv blir bra. Ikke ulikt det andre som har rasen gjør. Personlig mener jeg at å starte oppdrett med kun en hund eller to som erfaring er lite. Og særlig kanskje på en rase som har eksplodert i antall de siste 10 år. Da skal man virkelig ha noe fabelaktig om man skal kunne tilføre rasen noe positivt.

  • Like 4
Skrevet

Hvorfor? Fordi menneskerasen er en egoistisk rase, opptatt av det som ganger oss mest, ofte penger eller berømmelse.. Og ofte så mangler vi både intelligens og empati og da blir det slik... Se nå bare på alle rasene som finnes, med div deformiteter som både er tunge og vonde i dyrets hverdag, og alt det har vi skapt.. Dessverre.

Jeg vil bare si en ting jeg, kred til oppdrettere som går sin egen vei og fremmer sunne, friske og godt konstruerte hunder uansett hva andre måtte mene!

  • Like 4
Guest Gråtass
Skrevet

Startinnlegget som sannsynligvis representerer TS sitt syn, er for meg unyansert og drar svært mange som velger å avle på sin hund over en meget snau kam.

Skrevet

Men er det ikke et problem at folk avler på stadig yngre hunder og ikke har "tid" til å vente? Det står jo heller ikke i innlegget at ALLE som avler staffer gjør det av feil grunn, men at det er mye dårlig som skjer som er negativt for rasen?

Kanskje jeg som leser med veldig positive briller idag :P .

  • Like 8
Skrevet
Men er det ikke et problem at folk avler på stadig yngre hunder og ikke har "tid" til å vente?

Blant shibaoppdrettere er det veldig utbredt å smelle på første kull idet bikkja blir 2 år. Noen sier det er fordi at da er de jo klarert for avl, og da er det ikke mer å vente på. Shibaer trenger bare å ha kjent HD-status, de trenger ikke engang være fri. Andre hevder at grunnen til å få det gjort tidlig, er at de kan bli så vanskelige å få parret når de blir eldre. Andre igjen hevder at det å få de tilbake i kondisjon er vanskelig om de er godt voksne da de har sitt første kull.

Iogm at jeg har en rase med lang modningstid og lang levetid, er det helt ubegripelig for meg at det anses som "for seint" å avle på en hund som er 4 år. Jeg har ikke hund for å drive oppdrett, men hvis jeg skal ha kull på den intakte tispa mi, så skal det være fordi hun er bedre enn majoriteten av de andre hundene i rasen. For å vise at hun er bedre holder det ikke at JEG synes hun er fantastisk, så da trenger vi noen år på oss til å samle litt meritter og vurdere hva som er viktigst iht avlsmål osv. I tillegg mener jeg at som oppdretter av en rase som ikke er for hvermannsen (men gjerne for førstegangskjøpere), så holder det ikke å ha hatt en shiba i et par år, og deretter hatt kull. Du bør ha god kjennskap til rasen, driftene, gemyttet og historien før du er egna til å veilede andre i det å eie en sånn hund.

  • Like 1
Skrevet

Hos oss så er det "vanlig" å sette valper på tispa første løpetid etter 18 mnd (noen er så "heldige" å klarer å parre på 18 mnd dagen) for så å ha et kull i året etter det. Fikk seinest høre for et par timer siden at det var gunstigst at dem hadde alle kull før de var 4-5 år gamle, for da var de for gamle (snakker ikke om 1 kullet)

Skrevet

Jeg skjønner ikke at 4 år er gammelt på en rase som kan bli 12-14 år! Aïda er i sin beste alder nå, og det er først etter 2,5-3 år at hun ble ferdigutviklet, både mentalt og fysisk!

Skrevet
Jeg skjønner ikke at 4 år er gammelt på en rase som kan bli 12-14 år! Aïda er i sin beste alder nå, og det er først etter 2,5-3 år at hun ble ferdigutviklet, både mentalt og fysisk!

Det er kun en veldig dårlig unnskyldning for å ha tette kull og begynne tidlig. Jeg hadde ikke vært komfortabel med at Tuva skulle hatt noe kull tidligere, hun ble 3 år når valpene var 2 uker.

  • Like 1
Skrevet
Men hvorfor setter ikke klubben opp noen flere avlskrav da? Det skulle vel ikke være så vanskelig? For det virker jo som de fleste synes det er for små krav.

Det lurer jeg på og.

Skrevet

Jeg har ikke skrevet dette men syns det var ett bra innlegg. Jeg fikk tillatelse av de som står bak dette. Men jeg posta dette for flere synspunkter, personlig er jeg enig i mye her.

Jeg har lest det ute på FB også. Vet ikke om det er TS her som har skrevet det eller bare kopierer en annens innlegg. Jeg vet ikke om jeg syns det er så fantastisk innlegg jeg. Den som har skrevet innlegget er etter min mening svært fersk på rasen og kommer slik jeg forstår det til å avle på si første tispe om resultatene helsemessig osv blir bra. Ikke ulikt det andre som har rasen gjør. Personlig mener jeg at å starte oppdrett med kun en hund eller to som erfaring er lite. Og særlig kanskje på en rase som har eksplodert i antall de siste 10 år. Da skal man virkelig ha noe fabelaktig om man skal kunne tilføre rasen noe positivt.

Mener du meg nå?

Skrevet
Jeg skjønner ikke at folk vil ha så mange kull på tispa si heller jeg, syns 2-3 er mer enn nok!

Enig, jeg ser ikke poenget med å trøkke ut flest mulig kull. Hva skal man med så mange valper etter en tispe?

Men hvorfor setter ikke klubben opp noen flere avlskrav da? Det skulle vel ikke være så vanskelig? For det virker jo som de fleste synes det er for små krav.

Fordi Norsk Terrier Klubb driter i det, og Rasegruppa synes ikke det er så nøye. Tro meg, det er prøvd å få til krav! De fleste vil ikke ha krav desverre...

  • Like 1
Skrevet

En ting er iallefall helt sikkert, det verste som kan skje en rase, det er at den blir populær.

Og for noen kommer desverre pengene i første rekke.

  • Like 4
Skrevet

Fordi Norsk Terrier Klubb driter i det, og Rasegruppa synes ikke det er så nøye. Tro meg, det er prøvd å få til krav! De fleste vil ikke ha krav desverre...

Tragisk, er det! Men det er bare å fortsette å pushe og etterspørre krav, jo flere jo bedre :)

  • Like 1
Skrevet

Dette er jo egentlig et ganske interessant og aktuelt tema. Spesielt med tanke på NKKs statistikk over de ulike rasenes popularitet som nylig ble offentliggjort med tall fra 2012.

Her er en graf jeg laget kjapt i microsoft excel basert på tallene fra NKK.

sbtregaarliginorge2_zps1aec5d95.jpg

Staffordshire bull terrier har eksplodert i popularitet i Norge. 1987 var første året hvor denne rasen var med i NKKs statistikk.

Det er jo ikke gunstig for en rase å være for liten i antall. Avlsmaterialet blir jo veldig begrenset, og man må gjerne langt avgårde for å finne "nytt blod". Samtidig er det den gjengse oppfatning at det er negativt for en rase å bli veldig populær. Litt morsomt er det jo, at mange av de som klager over at rasen har blitt altfor populær, selv fikk sin første staffordshire bull terrier for få år siden.

Hva er årsaken til at akkurat denne rasen har blitt så fryktelig populær? Hva er det som gjør at den tiltaler såpass mange?

Skrevet

Jeg er selv en av de som fikk staff i senere tid (2008). Det er ikke det at den er populær som er trist, det er det at mange som avler er så ukritiske. At det vandrer rundt renrasede staffer som ser helt utypiske ut. At folk driter i helse og mentalitet. Fordi jeg er glad i rasen som den skal være!

  • Like 3
Skrevet
Dette er jo egentlig et ganske interessant og aktuelt tema. Spesielt med tanke på NKKs statistikk over de ulike rasenes popularitet som nylig ble offentliggjort med tall fra 2012.

Her er en graf jeg laget kjapt i microsoft excel basert på tallene fra NKK.

sbtregaarliginorge2_zps1aec5d95.jpg

Staffordshire bull terrier har eksplodert i popularitet i Norge. 1987 var første året hvor denne rasen var med i NKKs statistikk.

Det er jo ikke gunstig for en rase å være for liten i antall. Avlsmaterialet blir jo veldig begrenset, og man må gjerne langt avgårde for å finne "nytt blod". Samtidig er det den gjengse oppfatning at det er negativt for en rase å bli veldig populær. Litt morsomt er det jo, at mange av de som klager over at rasen har blitt altfor populær, selv fikk sin første staffordshire bull terrier for få år siden.

Hva er årsaken til at akkurat denne rasen har blitt så fryktelig populær? Hva er det som gjør at den tiltaler såpass mange?

Se på årstallet der linja går oppover, og sjekk historikken på raseforbudene. Det heter jo noe med "staff", så da er det nesten det samme, og de er jo ganske muskuløse og tøffe.

Skrevet

Jeg synes det er fint at den er populær (kanskje ikke så populær som den er nå?) for det er en fantastisk rase! Det som bekymrer meg mest om dagen er mentaliteten dens, Staffen skal være bold and fearless og er den eneste rasen som har fullstendig pålitelig skrevet i standarden. Ikke mye bold and fearless å se om dagen, jeg ser så mange veike bikkjer, bikkjer som biter folk i angst, bikkjer som bryter MH, bikkjer som kryper i ringen og legger seg ned for dommeren, men så lenge dem gjør det ok med å løpe venstresvinger så blir dem brukt i avl! Og jeg ser for meg rasen om 10 år som angstbitende drittbikkjer som er redde for høye lyder og postmannen. Det skremmer meg! Det og all hudsykdoms dritten som blir skjult.

  • Like 3
Skrevet
Se på årstallet der linja går oppover, og sjekk historikken på raseforbudene. Det heter jo noe med "staff", så da er det nesten det samme, og de er jo ganske muskuløse og tøffe.

Jo, den teorien har jeg hørt mange ganger. Jeg sier ikke at den er feil, men det må vel være andre årsaker enn bare raseforbud? Hvis det var eneste årsak så burde det vel være haugevis med saarloos ulvehunder? Staffordshire bull terrier er jo kjempepopulær i Storbritannia også. Har det smittet derfra og over hit?

Skrevet

Til dere som leser start-innlegget som bare negativt - finnes det noen som er "bra" nok for dere?

Jeg er veldig glad for at flere som er nye innenfor raser ser dette jeg. Ok, så er det bare halvparten som blir "den perfekte oppdretter", men jo flere som er opplyst jo bedre?

  • Like 2

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Gjest
Skriv svar til emnet...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Har hatt tispe med løpetid før, men dette er en ny opplevelse. Frøkna er 2 år, og har sin 4. løpetid nå. Og det er en helt annen opplevelse enn hennes tidligere løpetider, og andre tisper i heimen. De to andre løpetidene hennes har vært rolige, hun har vært nedstemt, men ellers ikke noe spesielt. Vi er på dag 9-10, og den litt triste hunden som har hengt med hodet i et par uker, har plutselig et stort,litt manisk glis, hun jukker på beina våre, og også på ryggen min da jeg skulle fyre i ovnen før i dag. Hun piper og synger,sutrer og er som en klistremerke på oss både dag og natt. Jeg antar vi er inne i stådagene. På tur tisser hun hele tiden,mens hun løfter beinet høyt, og tisser gjerne på gjerder og annet som stikker ut.(Hun får ikke lov til det) Vi har ei annen tispe i huset uten løpetid, men hun oppførte seg aldri slik da hun hadde løpetid, ikke en annen tispe vi hadde heller, så dette er jo en interessant opplevelse! Den andre tispa vår er nesten 10 år eldre, og ser ut som om hun tenker sitt om småen som er heelt smårar om dagen🤭 Jeg ser for meg at min lille neppe er den eneste som blir litt spesiell på denne tiden,hører gjerne om flere!
    • Det høres utrolig slitsomt ut, og dere har prøvd det meste jeg ville anbefalt. Både cocker spaniel og puddel er jo raser som kan ha en del lyd, og ved å kombinere dem med litt ulike forutsetnigner så kan det rett og slett være genetikk, og dermed veldig lite å gjøre noe med.  Jeg går ut fra at han også er sjekket hos veterinær og at stoff- og hormonnivåer er noenlunde normale? Antar dere også har prøvd Adaptil og lignende? Er det like ille om det f.eks. står på radio i bakgrunnen? Har dere prøvd å enten redusere mengden aktivitet betraktelig over en periode, eller å endre balansen mellom mental og fysisk aktivitet annerledes? Det er ikke alltid at mer aktivisering er løsningen, for noen er det også mindre. Er han kastrert? Det er ikke noe som anebfales som en første løsning, men for meg høres det ut som dere har prøvd det meste annet av profesjonell hjelp. Hvis han ellers er trygg og velfungerende ift. sosiale situasjoner med folk og andre hunder, så ville jeg forsøkt evt. kjemisk først for å se hvordan det går.  
    • Hei. Jeg har en cockapoo gutt på 5 år som har noen «problemer» som vi sliter med. Helt siden var liten har han hatt et skikkelig stort varsler innstinkt som har blitt værre med årene. Han varsler på hver minste ting som skjer utenfor huset (av og til inne), og sliter veldig med å roe seg ned igjen. Han varsler på naboer som smeller med bildører, folk utenfor i gata som snakker, hunder som bjeffer, tuting, folk som går forbi vindu, katter i hagen, lillebror som løper inne, om vi bruker høy stemme osv osv. Det siste året har han også av og til begynt å varsle at vi åpner ytterdøra, eller at vi bare sier så lite som «hei» i en telefonsamtale fordi han tror det kommer noen. Ringeklokka og banking på vindu/dør er også veldig vanskelig, og han stopper ikke å bjeffe før han får se hvem som kommer og får hilse. Hvis vi stenger han inne på et annet rom bjeffer han enda mer og slutter ikke. Det er værst på kvelden, ofte etter vi har gått lang tur. Han klarer ikke roe seg, og ligger ofte i flere timer å bare knurrer og bjeffer på ting vi ikke hører eller ser. Dette har også gjort han har har en forferdelig av-knapp fordi han alltid ligger på vakt. Selv etter flere år med konstruktiv rotrening hver dag, skal det mye til for at han går å legger seg av seg selv på kvelden. Vi har prøvd ekstremt mange måter å trene dette vekk, uten at noe har hatt noe innvirkning. Vi har snakket med veldig mange hundetrenere, hatt besøk av adferdskonsulent og prøvd stressreduserende tilskudd i maten. Vi har prøvd alt fra desenstering på lyder, ignorering, sladretrening, klikkertrening, sende han på plassen sin, sende han på et annet rom til han roer seg ned, vært streng, søksaktiviteter for å distrahere han og ros og kos når han roer seg. Det begynner virkelig å bli et problem, da det er stressende for oss, men ikke minst for hunden.    Han syns også det er vanskelig å roe seg når vi får besøk. Vi vet at dette ikke grunner i redsel fordi han vil rett opp på fanget til besøket og ha kos, men vi merker også at han stresser mye mer. Det er absolutt ikke noe vondt i han, og han ELSKER andre mennesker (vil helst hilse på alle), men vi merker at varsler innstinktet tar overhånd i hverdagen og gjør det vanskelig for han. Det skal også sies at han er verdens beste hund å ha med på tur og bjeffer aldri da, men med en gang han kommer inn inntar han rollen som vokter uansett om vi er i vårt eget hus eller et annet.    Sånn at det er sagt så vet vi også at problemene ikke skyldes for lite aktivisering da vi driver med hundesport og har en veldig aktiv livsstil sammen.    Vi er ganske rådville nå og begynner å bli rimelig lei av at vi sjelden får mer enn 10-30 min stillhet av gangen. Sliter også på oss mentalt da vi prøver så veldig hardt uten at vi får noe resultat. Heller ikke gøy å få besøk eller kommentarer om at vi ikke har trent hunden vår, når det er det jeg bruker største delen av tiden min på. Veldig usikker hva problemene bunner i, men virker som han har hatt et høyt stressnivå hele livet.    Noen som har erfaring med dette og har tips for å gjøre hverdagen litt enklere?
    • Det krysser vi også fingrene for. For akkurat nå er vi tidvis ganske slitne her hjemme🤪
    • Jeg er i prinsippet enig i at det er tidlig med løping og sykling, samtidig som jeg som sagt tror det ligger noe i balansen mellom fysisk og mental aktivisering her. Han er definitivt en ekstra utfordring i forhold til normalt, og jeg tipper det vil gå seg til med alderen, men det betyr jo ikke at det ikke bør jobbes med i mellom tiden. Håper dere finner nøkkelen etterhvert!
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...