Gå til innhold
Hundesonen.no

Recommended Posts

Skrevet

Men hvor langt er egentlig folk villige til å gå? Dersom man ser bort fra prisen. Er dere villige til at et utalls valper skal dø for at en eneste kopi av deres favoritthund skal vokse opp, eller er dere kun interessert i det dersom det fungerte som normal inseminering?

  • Svar 67
  • Created
  • Siste svar

Top Posters In This Topic

Top Posters In This Topic

Popular Posts

Ingen må nevne dette til mannen min dagen Lyra forsvinner

To eneggede tvillinger er identiske genetisk, men de har ofte helt vidt forskjellige egenskaper, hobbyer, holdninger og verdier. De kan til og med ha forskjellig legning og kjønnsidentitet. Ergo det e

Men det hadde jo ikke vært den samme hunden. Tenk å skulle fortelle historier om henne, og så må du huske på om det var Aiko nummer fem eller sju som gjorde det. For meg hadde det i alle fall vær

Skrevet
Men hvor langt er egentlig folk villige til å gå? Dersom man ser bort fra prisen. Er dere villige til at et utalls valper skal dø for at en eneste kopi av deres favoritthund skal vokse opp, eller er dere kun interessert i det dersom det fungerte som normal inseminering?

Det er jo et godt spørsmål siden de aller aller fleste kloner går til grunne på et tidlig stadie, og av de som kommer så langt at de faktisk blir født så er det fortsatt ikke noe automatikk i at de vokser opp. Og som jeg skrev tidligere, selv de som virker normale et godt stykke på vei dør ofte tidligere enn en normalt dyr.

De antar det er fordi de starter med mye kortere telomerer (et ikke kodende områder av DNA som beskytter DNAet) enn de som blir født som resultat av meiose og sammensmelting av to zygoter til et nytt individ. Celler kan bare dele seg et begrenset antall ganger fordi telomerene blir litt kortere for hver mitose cellen går igjenom. De er derfor viktige deler av aldringsprosessen. En klon blir slik sett født som x antall år gammel istedet for som "nyfødt" selv om enzymet telomerase kan forlenge telomerene igjen så kan de pr idag ikke "fikse" det problemet i de indivdene som blir klonet. Så vidt jeg vet.

  • Like 4
Skrevet

Som flere andre har nevnt, hunder er også summen av arv og miljø, så selv om man klonet en hund, så ville man ikke fått den hunden tilbake.

Jeg tror ikke jeg ville gjort det om jeg hadde fått en eksakt kopi av hunden jeg klonet heller, for å være helt ærlig. En once in a lifetime-hund er liksom ikke once in a lifetime om du kan få den 5 ganger. Da er den vel five in a lifetime-hunder..

Skrevet
Nei, jeg føler allerede at livet er for kort til å ha alle de hundene jeg har lyst til å ha. Det er noe fantastisk å bli kjent med et nytt levende individ og man lærer noe av, og sammen med hver eneste personlighet.

Og så syntes jeg det var veldig godt sagt at man ikke kan klone sjelen. Det ville bare blitt en freaky kopi og ikke den ekte hunden.

Jeg hade også følt at jeg hadde 'krenket' eller vanæret den opprinnelige hunden. Jeg føler ikke at det er å la den hvile i fred på en måte.

Veldig enig her!

Hadde fått utrolig dårlig samvittighet og en ekkel falsk følelse av å ha en slags freaky kopi av Dixie min. Tror jeg hadde syntes det var ganske ubehagelig. Det ville jo aldri blitt Dixie, kun en hund som ser lik ut. Da ser jeg heller etter raser som ligner henne :P

Skrevet
Det trur jeg kanskje ikke hadde spilt så stor rolle, det hadde jo vært den samme hunden. :P

Det er der jeg er uenig. :P Jeg vet ikke med deg eller med alle andre, men for meg er forholdet jeg har til et annet individ (hund eller menneske eller et annet levende vesen) i stor grad basert på de felles opplevelsene og erfaringene vi har vært gjennom sammen. En labrador Tinka født 13. mars 2022 som er en kloning av labrador Tinka født 11. oktober 2003 ville aldri blitt den samme hunden. Det er bare den sistnevnte Tinkaen som har fått tenåringstårer i pelsen sin og har lært meg alt jeg kan om hund. Den førstnevnte Tinkaen ville derimot kanskje bli en del av oppveksten til mine eventuelle barn og ville delt helt andre opplevelser med meg. Hvorfor ikke da bare kjøpe en annen labrador i stedet for å tukle med naturen?

Det er det samme som at jeg ikke ville hatt en kloning av bestevenninnen min her på Ås bare så vi kunne møtt hverandre oftere, for forholdet jeg hadde fått til kloningen ville jo ikke blitt det samme som forholdet jeg har til venninnen min. Og når foreldrene mine en gang blir så gamle at de dør (noe som høres helt grusomt og ****** ut, hvordan skal jeg leve uten mamma og pappa liksom), vil jeg jo ikke ha kloninger av dem bare for å fremdeles ha dem i livet mitt. Kloningene ville ikke vært der gjennom hele oppveksten og voksenlivet mitt, og jeg ville aldri kunne fått det samme forholdet til dem som jeg har til mamma og pappa, rett og slett fordi vi aldri ville fått muligheten til å gå gjennom det samme livet på nytt.

  • Like 3
Skrevet

Det kunne jo vært interessant, klonet Ganzie og sett om kopien ble like gal som originalen :lol:

Jeg kan ikke tenke meg et liv uten Ganzie, hun er mitt livs lys, som Sandy pleier å si. Men å klone henne? Nei, det blir ikke min Ganzie uansett hvor likt DNA de har.

Men om de finner opp teknologi som gjør at jeg kan gi henne en pille og så blir hun 100 år og alikevel er ung og sprek som en 3-åring, da er jeg med :D

Skrevet
Hmmm... ser det er litt forskjellige oppfatninger av hvordan det ville oppleves å få en kloning. Jeg ville på ingen måte tenkt at jeg fikk Amira en gang til. Jeg ville sett på det som å få en ny hund som forhåpentligvis er ganske typelik den jeg har nå. Det hadde vært veldig spennende å trent opp en sånn type hund en gang til. Det er grunnen til at jeg hadde takket ja til en kloning.

Just my thought!

Skrevet

Det kunne jeg aldri ha tenkt meg. Hundene jeg har hatt hører fortiden til og ingen kloning av dem hadde gitt meg akkurat den samme hunden tilbake. De minnene og opplevelsene vi har hatt sammen er det som skapte et bånd mellom oss og det vil jeg ikke prøve å gjenskape med en kloning.

Skrevet

Kan ikke tenke meg det for øyeblikket, men jeg har bare vært hundeeier i litt over ett år.

Man kan tenke seg at man får en ny identisk tvilling og da føles det ikke så uetisk.

Det ville kanskje være mest aktuelt hvis man hadde en hund med veldig gode forutsetninger for en hundesport, men som kanskje ikke levde ut sitt potensial pga skader eller ulykker.

  • 4 weeks later...
Skrevet

Nei. Jeg hadde ikke klonet mamma når hun blir gammel, jeg hadde ikke klonet meg selv selv om jeg alltid har vært nysgjerrig på tanken av å ha en tvilling, jeg ville ikke klonet en maur en gang. Og jeg ville for all del ikke klonet Tinka, selv om jeg elsker henne høyere enn solen. Noe så guffent, da? At om tjue år skal det løpe en Tinka-skapning rundt i livet mitt, som ikke er Tinka? Jeg elsker den hunden, fordi hun er den hun er.

Jeg ville gitt verden for å få tilbake Fibi, men å ha en klone ville bare vært guffent. Jeg vet ikke med dere andre, men jeg hadde forventet at det var den samme hunden, tror jeg. Og det ville det jo ikke vært. Som et dritskuffende spøkelse. Nei takk, haha.

  • Like 1
Skrevet

Jeg fikk min første hund, min første whippet, da hun var 3 år gammel. Gang på gang skulle jeg ønske at jeg visste om henne tidligere, så jeg kunne hatt henne i fra hun var valp. Men alt hun har opplevd er det som har gjort henne til den fantastiske hunden hun er, og en klone hadde neppe blitt lik uansett hvor hardt jeg hadde prøvd. (Og ja, jeg ser at du har skrevet at de ikke blir like uansett i oppførsel). I stedet har jeg nå kjøpt barnebarnet hennes, etter dattera som har kjempelik oppførsel som sin mor. Jeg ser på dette som et bedre alternativ enn kloning... og et billigere alternativ. Enda jeg nå har kjøpt en hann, og han har noe forskjellige farger og flekker. ;)

Skrevet
Last den ned, så får du PDF-en :)
Trykte på linken selvfølgelig, men tydeligvis så ville ikke pad'en min laste den ned.... Så ble bare hvit side hos meg.

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Gjest
Skriv svar til emnet...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive



  • Nye innlegg

    • Bare det lille du beskriver om dognanny gjør at jeg vil fraråde hva som helst hun anbefalte ihvertfall. Som dere jo har oppdaget så er det å korrigere, rykke eller kjefte på en allerede frustrert hund ikke konstruktivt. Det er helt fint å høre hva dere har prøvd å hva som skjer. Men jeg lurer litt på, hva skjer om dere deler opp turene? Maks 15-20 minutter på en tur. Skjer det like ofte på morgen og kveld som på den lengre turen på dagtid? Et par enkle oppgaver i løpet av turen (som allerede er grundig innlært inne og som han kan), en enkel sitt, kontakt, håndtarget e.l. Da tenker jeg en kort stopp og en øvelse, maks to repetisjoner, og så rusle videre. Hvis dere får lært inn igjen grime så kan det være tryggere med å prøve halsbånd, men det er nok lettere for dere å få hjelp av en instruktør som ser dere og hunden. Jeg er helt sikker på at dette er løsbart, selv om dere er kjempetålmodige og har prøvd masse allerede! Håper vi får en oppdatering her også når dere har fått litt hjelp.
    • Takker igjen for godt svar! Vi har brukt både sele og halsbånd, med de siste 6 mnd har vi utelukkende brukt sele som sitter godt. Har flere ganger vurdert å bruke halsbånd i stedet men ser at vi ikke tørr da han helt sikkert hadde klart å vri seg ut av det når han klikker. Flere ganger har jeg vært redd for at han skal komme seg ut av selen når vi krangler. Han river å sliter, ruller å hopper. Eneste gangene jeg er trygg på at han ikke kommer seg ut av sele/halsbånd er om han er bundet fast, for da står han helt stille. Og både sele og halsbåndene vi har brukt er passer han og er justerbart. Vi brukte også retrieverkobbel i starten (fikk anbefalt det av oppdretter) men bruker ikke det lengre. En av teknikkene dognanny viste oss var å bruke retrieverkobblet til å "få han av oss" når han hopper på, ved å rykke i båndet, men det fungerte i en halv dag så trosset han det også å vi ønsker ikke å bli stående å rykke i et så tynt med kraftig bånd, det økte bare stressnivået hans.  Vi har ila året som har gått tenkt at han kan være både over og understimulert og gjort endringer i hverdagen i perioder for å justere aktivitetsnivået både opp og ned. Men det har ikke blitt bedre. I periodene vi har justert det ned ser vi at han blir verre, og gjerne mer pågående inne også. Noe vi mener taler imot at han er overstimulert. Og vi har siden han var liten forsøkt å gjøre tydelig skille på at lek og oppgirende aktiviteter skjer ute, mens inne er det ro.  Mulig jeg ordla meg litt feil i forrige kommentar, men vi krever stort sett ingenting av han ute. Det resulterer i at vi henger etter han å han drar som en galing. Men slik har det blitt fordi hver gang vi prøver å lære han noe ute (gå pent, søke kontakt med oss, sladretrening ol) så ender det etter et pr min med et nytt utbrudd. Så frustrasjoenen vår kommer av at vi føler vi er i en ond sirkel. Han vimser rundt å vet ikke hva som er forventet av han > vi forsøker å korrigere han å lære han noe/forstyrre han ved å gi han en oppgave eller mål med turen > han klikker > vi rykker tilbake til start. Slik har det blitt da vi har tenkt at vi kanskje bare må stå i disse episodene til han lærer seg hvordan han skal oppføre seg på tur, det er jo tross alt en rase som er lærevillig og gjerne vil ha en oppgave. Men selv etter lengre persioder der vi prøver igjen å igjen så later det ikke som at han forstår tegningen. Så de siste pr månedene så har vi ikke krevd eller forventet noe av han. Å selv når han er løs å kan løpe som han vil, feks på inngjærdet hundepark (Maridalen hundepark og Nordkisa hundepark) å vi forsøker å kalle han inn, så kommer han løpende (som jo er bra) men kommer da flyvende med sine 40 kg rett på oss å begynner å bite. Så kort sagt så klikker han både av for mye frihet, for lite frihet, lite/ingen forstyrrelse fra oss og for mye forstyrrelse fra oss... Mulig jeg høres ut som jeg bare kommer med motargumenter til alle forslag, å det mener jeg ikke! Men vi har virkelig prøvd alle vinklinger og teknikker vi kan tenke oss til og finne ut + litt til.  Men tusen takk for konkrete tips til adferdskonsulenter og fysio 😀
    • Nå vet jeg ikke om alle instruktørene til Norges Hundeskole, men jeg har ikke kjent eller møtt mange instruktører derfra med adferdskompetanse. Dognanny kjenner jeg ikke til, men jeg synes bakgrunnen kanskje var litt tynn. Selv om dere ikke ser noe mønster i adferden og han er røngtet fri så kan det godt være muskulære eller skjelett-problemer som bygger seg opp over tid og trigger på ulike tidspunkter, når det bare renner over. Og når du nevner at han har hatt ryggproblemer så blir jeg raskt mye mer oppmerksom på at det kan være noe uoppdaget der.  Bruker dere halsbånd eller sele? Hvis dere bruker halsbånd ville jeg forsøkt en godt tilpasset sele. Om dere allerede gjør det ville jeg faktisk forsøkt halsbånd, for å se om det gjør noen forskjell. Som du sier, ut fra det du beskriver, kan det høres ut som stress, frustrasjon og overtenning. Har dere forsøkt å kutte langt ned på kravene? Og kutte ned på aktiviseringen? Det er ikke det vanligste, men det hender også at hunder er overaktiverte og overstimulerte. Og selv om det er en aktiv rase så finnes det alltids unntak.  Korte, rolige turer, med litt løping om det ikke trigger for mye, og mer ro og hvile hjemme. Prøv å ikke stille for mye krav, gi ham litt mer slakk, litt mer "forberedelse" på at "nå skjer ting", og om mulig la han heller gå en kort tur i lengre bånd og gå hjem før det smeller. Alt dette er såklart forslag til ting å prøve ut, uten at jeg har sett hunden og situasjonene. Dere trenger definitivt en kompetent adferdsekspert til regelmessig oppfølging. https://www.atferdskonsulenter.no/finn-konsulent/hund#Innlandet-hund Kjersti Bjøntegaard kan jeg personlig anbefale. Vi brukte henne mye med vår til dels krevende ridgeback unghund. Turid Hovland kjenner jeg bare såvidt til, men i likhet med Kjersti har hun en solid og god utdanning og mye god kompetanse ser jeg. Ta kontakt med en av dem, og de kan sannsynligvis anbefale andre om de selv ikke har kapasitet. De kan godt mulig også anbefale en fysioterapeut. I Oslo kan jeg anbefale smarthund.no (Hilde Iren).
    • Går det an å bruke kickspark i langrennsporene? Eller der de har oppkjørte løyper? Finnes det ski på dem? Har lyst på men må se om jeg kan kjøre det først da de vanlige veiene her jeg bor blir strødd. Hvordan trener man da hunden til å trekke? 
    • Glemte å legge til at vi gjør daglig korte økter med søk, hjernetrim, lek, «skattejakt» etter godbiter og leker både inne og ute. Øver mye på håndteringstrening ol.  Å han mestrer alt annet som en drøm, ingen problemer med å være hjemme alene, stueren på 1-2-3, trygg og veldig fin hund på alle andre måter, akkurat det vi så for oss. «Bare» dette ene problemet som skygger over så mye av det som har gått bra..
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...