Gå til innhold
Hundesonen.no

Klon bikkja di for 550 000 kr


Journalist
 Share

Recommended Posts

Men hvor langt er egentlig folk villige til å gå? Dersom man ser bort fra prisen. Er dere villige til at et utalls valper skal dø for at en eneste kopi av deres favoritthund skal vokse opp, eller er dere kun interessert i det dersom det fungerte som normal inseminering?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

  • Svar 67
  • Created
  • Siste svar

Top Posters In This Topic

Top Posters In This Topic

Popular Posts

Ingen må nevne dette til mannen min dagen Lyra forsvinner

To eneggede tvillinger er identiske genetisk, men de har ofte helt vidt forskjellige egenskaper, hobbyer, holdninger og verdier. De kan til og med ha forskjellig legning og kjønnsidentitet. Ergo det e

Men det hadde jo ikke vært den samme hunden. Tenk å skulle fortelle historier om henne, og så må du huske på om det var Aiko nummer fem eller sju som gjorde det. For meg hadde det i alle fall vær

Men hvor langt er egentlig folk villige til å gå? Dersom man ser bort fra prisen. Er dere villige til at et utalls valper skal dø for at en eneste kopi av deres favoritthund skal vokse opp, eller er dere kun interessert i det dersom det fungerte som normal inseminering?

Det er jo et godt spørsmål siden de aller aller fleste kloner går til grunne på et tidlig stadie, og av de som kommer så langt at de faktisk blir født så er det fortsatt ikke noe automatikk i at de vokser opp. Og som jeg skrev tidligere, selv de som virker normale et godt stykke på vei dør ofte tidligere enn en normalt dyr.

De antar det er fordi de starter med mye kortere telomerer (et ikke kodende områder av DNA som beskytter DNAet) enn de som blir født som resultat av meiose og sammensmelting av to zygoter til et nytt individ. Celler kan bare dele seg et begrenset antall ganger fordi telomerene blir litt kortere for hver mitose cellen går igjenom. De er derfor viktige deler av aldringsprosessen. En klon blir slik sett født som x antall år gammel istedet for som "nyfødt" selv om enzymet telomerase kan forlenge telomerene igjen så kan de pr idag ikke "fikse" det problemet i de indivdene som blir klonet. Så vidt jeg vet.

  • Like 4
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Som flere andre har nevnt, hunder er også summen av arv og miljø, så selv om man klonet en hund, så ville man ikke fått den hunden tilbake.

Jeg tror ikke jeg ville gjort det om jeg hadde fått en eksakt kopi av hunden jeg klonet heller, for å være helt ærlig. En once in a lifetime-hund er liksom ikke once in a lifetime om du kan få den 5 ganger. Da er den vel five in a lifetime-hunder..

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Nei, jeg føler allerede at livet er for kort til å ha alle de hundene jeg har lyst til å ha. Det er noe fantastisk å bli kjent med et nytt levende individ og man lærer noe av, og sammen med hver eneste personlighet.

Og så syntes jeg det var veldig godt sagt at man ikke kan klone sjelen. Det ville bare blitt en freaky kopi og ikke den ekte hunden.

Jeg hade også følt at jeg hadde 'krenket' eller vanæret den opprinnelige hunden. Jeg føler ikke at det er å la den hvile i fred på en måte.

Veldig enig her!

Hadde fått utrolig dårlig samvittighet og en ekkel falsk følelse av å ha en slags freaky kopi av Dixie min. Tror jeg hadde syntes det var ganske ubehagelig. Det ville jo aldri blitt Dixie, kun en hund som ser lik ut. Da ser jeg heller etter raser som ligner henne :P

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Det trur jeg kanskje ikke hadde spilt så stor rolle, det hadde jo vært den samme hunden. :P

Det er der jeg er uenig. :P Jeg vet ikke med deg eller med alle andre, men for meg er forholdet jeg har til et annet individ (hund eller menneske eller et annet levende vesen) i stor grad basert på de felles opplevelsene og erfaringene vi har vært gjennom sammen. En labrador Tinka født 13. mars 2022 som er en kloning av labrador Tinka født 11. oktober 2003 ville aldri blitt den samme hunden. Det er bare den sistnevnte Tinkaen som har fått tenåringstårer i pelsen sin og har lært meg alt jeg kan om hund. Den førstnevnte Tinkaen ville derimot kanskje bli en del av oppveksten til mine eventuelle barn og ville delt helt andre opplevelser med meg. Hvorfor ikke da bare kjøpe en annen labrador i stedet for å tukle med naturen?

Det er det samme som at jeg ikke ville hatt en kloning av bestevenninnen min her på Ås bare så vi kunne møtt hverandre oftere, for forholdet jeg hadde fått til kloningen ville jo ikke blitt det samme som forholdet jeg har til venninnen min. Og når foreldrene mine en gang blir så gamle at de dør (noe som høres helt grusomt og ****** ut, hvordan skal jeg leve uten mamma og pappa liksom), vil jeg jo ikke ha kloninger av dem bare for å fremdeles ha dem i livet mitt. Kloningene ville ikke vært der gjennom hele oppveksten og voksenlivet mitt, og jeg ville aldri kunne fått det samme forholdet til dem som jeg har til mamma og pappa, rett og slett fordi vi aldri ville fått muligheten til å gå gjennom det samme livet på nytt.

  • Like 3
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Det kunne jo vært interessant, klonet Ganzie og sett om kopien ble like gal som originalen :lol:

Jeg kan ikke tenke meg et liv uten Ganzie, hun er mitt livs lys, som Sandy pleier å si. Men å klone henne? Nei, det blir ikke min Ganzie uansett hvor likt DNA de har.

Men om de finner opp teknologi som gjør at jeg kan gi henne en pille og så blir hun 100 år og alikevel er ung og sprek som en 3-åring, da er jeg med :D

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Hmmm... ser det er litt forskjellige oppfatninger av hvordan det ville oppleves å få en kloning. Jeg ville på ingen måte tenkt at jeg fikk Amira en gang til. Jeg ville sett på det som å få en ny hund som forhåpentligvis er ganske typelik den jeg har nå. Det hadde vært veldig spennende å trent opp en sånn type hund en gang til. Det er grunnen til at jeg hadde takket ja til en kloning.

Just my thought!

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Det kunne jeg aldri ha tenkt meg. Hundene jeg har hatt hører fortiden til og ingen kloning av dem hadde gitt meg akkurat den samme hunden tilbake. De minnene og opplevelsene vi har hatt sammen er det som skapte et bånd mellom oss og det vil jeg ikke prøve å gjenskape med en kloning.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Kan ikke tenke meg det for øyeblikket, men jeg har bare vært hundeeier i litt over ett år.

Man kan tenke seg at man får en ny identisk tvilling og da føles det ikke så uetisk.

Det ville kanskje være mest aktuelt hvis man hadde en hund med veldig gode forutsetninger for en hundesport, men som kanskje ikke levde ut sitt potensial pga skader eller ulykker.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

  • 4 weeks later...

Nei. Jeg hadde ikke klonet mamma når hun blir gammel, jeg hadde ikke klonet meg selv selv om jeg alltid har vært nysgjerrig på tanken av å ha en tvilling, jeg ville ikke klonet en maur en gang. Og jeg ville for all del ikke klonet Tinka, selv om jeg elsker henne høyere enn solen. Noe så guffent, da? At om tjue år skal det løpe en Tinka-skapning rundt i livet mitt, som ikke er Tinka? Jeg elsker den hunden, fordi hun er den hun er.

Jeg ville gitt verden for å få tilbake Fibi, men å ha en klone ville bare vært guffent. Jeg vet ikke med dere andre, men jeg hadde forventet at det var den samme hunden, tror jeg. Og det ville det jo ikke vært. Som et dritskuffende spøkelse. Nei takk, haha.

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg fikk min første hund, min første whippet, da hun var 3 år gammel. Gang på gang skulle jeg ønske at jeg visste om henne tidligere, så jeg kunne hatt henne i fra hun var valp. Men alt hun har opplevd er det som har gjort henne til den fantastiske hunden hun er, og en klone hadde neppe blitt lik uansett hvor hardt jeg hadde prøvd. (Og ja, jeg ser at du har skrevet at de ikke blir like uansett i oppførsel). I stedet har jeg nå kjøpt barnebarnet hennes, etter dattera som har kjempelik oppførsel som sin mor. Jeg ser på dette som et bedre alternativ enn kloning... og et billigere alternativ. Enda jeg nå har kjøpt en hann, og han har noe forskjellige farger og flekker. ;)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Kjære alle sammen, tusen takk for svar. De som ønsker det kan lese artikkelen https://docs.google.com/file/d/1x5QTIvLN532QTb7D9-gxQLXFIrBTXetCfwhyfRnnM29-nQUNvDtpm2KJiIT_/edit?usp=sharing'>her.
Jeg får ikke sett denne artikkelen. Mulig det er pad'en min som er dum, men... har du noen annen link?
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Gjest
Skriv svar til emnet...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

 Share

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive



  • Nye innlegg

    • Jeg er ute og går tur med hunden min i belte. Det er mellom 2-3 m. langt og gjør at jeg har god kontroll på henne. Hun går stort sett fint og rolig ved siden av meg. Hun kan trekke litt i begynnelsen da hun har høy energi, men ellers rolig og fint kroppspråk.  Jeg ser en fyr som kjører sikk sakk i veien på skateboard med en bulldog/boxer. Hunden stopper opp og bjeffer på min. Som den ansvarlige hundeeieren jeg er går jeg inn en sidevei for å vente på at de passerer på hovedveien. "Er hun ikke gira?" "Er det tispe?" "Dette er gutt. Han er ikke farlig?" Han spør igjen to ganger om hun ikke er gira. Jeg har sagt at hundene har møtt hverandre før og det ikke er en god match og at avstand over greit.  Hundene er tydelig usikre på hverandre og viser det gjennom kroppsspråket sitt. Dette er ikke situasjonen for å hilse. Begge hundene er i bånd. Det var forøvrig flere mennesker rundt og en vei det også ferdes mye biler fra folkene som bor der. Hvorfor så vanskelig å lese situasjonen? Eller ser jeg flere som går tur og snakker i mobil, eller med headset som stenger ute lyd og er i egen verden. Det mest frustrerende er kanskje de som snakker i tlf. som stopper midt i veien (som forøvrig er trang) med hunden sin slik at du bare må vente på at de ser deg og dere blir enige på en eller annen klønete måte om hvordan passeringen blir.  For egen og andre sin del forsøker jeg å være oppmerksom på både egen hund og omgivelser på tur. Da blir det hyggeligere og enklere for alle andre.  Sånn, det var dagens utblåsing for egen del. 
    • Hei! Vi har nå fått svar fra dyrlegen - han hadde ikke kronisk betennelse i bukspyttkjertelen. Rart med det, for jeg ble nesten litt skuffet. Nå vet vi jo ikke hvorfor han stadig har slimete avføring, men kan kanskje utelukke at det har noe med fettinnholdet i maten å gjøre.  Skal snakke med dyrlege om vi kanskje kan sjekke for IBD. Vil jo i alle fall prøve å ha mest riktig tørrfor. Han har jo ikke hatt noen "alvorlige" hendelser med tørrforet han går på nå (gastrointestinal low fat), men det er stadig ganske løs og slimete avføring. Kanskje vi skulle forsøkt å bytte...
    • Noterer en nydelig dag med no stress. Virker som lysterapi, magnesium og lakseolje begynner virke. Ble bekymret da han begynte trekke i selen i forrigårs. Han har gått så naturlig pent i bånd hele tiden, som om programvaren var preinstallert da han kom ut av esken. I forrigårs begynte han plutselig trekke med viten og vilje. Flaks da, at vi hadde en privattime i går.  Hjemmeleksen vi fikk, med metoden for å reinforce krav om å holde seg bak skotuppene mine, den er litt i konflikt med stress-ned-prosjektet vårt, fordi Ede går høyt i stress når hans autonomitet blir utfordret. Peser og får virkelig vondt av det. Å bli stilt absolutte krav til er noe annet for ham å forholde seg til enn å bli tilbudt frivillige oppgaver mot god betaling.  Fordi jeg måtte ta en selvstendig avgjørelse i hva jeg oppfatter som et dilemma: belaste det nevroendokrine stressystemet ved å kreve disiplin i halsbånd, eller prioritere stress-ned-prosjektet, så valgte jeg utsette hjemmeleksene og gå rolig tur med "ikke trekke" og "ikke gå i veien for meg" som eneste krav, og så være veldig bevisst på å bare belønne når han selvstendig gjør de riktige valgene uten å bli bedt, uten godbit i hånda eller hånda i lomma.  Jeg har nemlig ikke nok erfaring til å føle meg sikker på å klare gjennomføre hjemmeleksene fra privattimen alene uten å forårsake mer stress på det endokrine systemet hans enn godt er.  Det viste seg å være en god vurdering. Foruten noen få barnlige byks av glede som i korte øyeblikk strammet båndet mer enn akseptabelt, så var Ede SÅ flink og rooolig og grei hele veien. Naturlig slak line. Når han vimser bytter han i de aller fleste tilfellene side bak meg. Kun noen få uakseptable avskjæringer rett foran meg, og de kom helt på slutten av turen, tett på hverandre, antakelig fordi han er sliten og i bakhodet husker at det der var måten å få bli plukket opp i bæreslynge på. Han velger å gå pent og pyntelig på min venstre side mesteparten av tiden, uten å forvente belønning for det. Det går nå an å hale tiden ganske lenge uten at det stresser ham når han selv velger å gå fot for å se om det kommer en utbetaling. Selv hjemveien gikk rolig og avslappet. Først 10 meter fra porten hjemme kom første stressutbrudd med trekking. Gladstress de siste meterne av en timelang spasertur i mitt tempo. En klar forbedring. Han ble skuffa og såret av grensesettingen de siste meterne, for det virket helt sykt autoritært og tyrannisk og uten mål og mening for ham å bli hindret i å gladbykse gjennom porten og døren, inn til godis og myk og varm seng, men han tok det til seg at kravet "ikke trekk" gjelder de siste meterne av turen også. Ingen raptus da vi kom inn heller. Det var en milepæl. Bare la seg rolig og pyntelig til å sove. Perfect day. ..og det er før vi har fått noen CBD i posten.  Vi fikk forøvrig mail om å huske båndtvang fra i dag. Det har Edeward tydeligvis fått med seg.  Snudde seg utålmodig mot lykkeland mens muttern fomlet med kamera:   Oppdaget at muttern begikk en kriminell handling!! Reiste seg og kom inn hver gang muttern forsøkte gå lenger unna enn båndlengden for å få tatt et godt bilde. Her har han til slutt gitt opp å få muttern på rett kjøl og bare håper hun får tatt det ***** bildet før han svimer av i bekymring for å bli tatt og få et kriminelt rulleblad. Genetikk er ingen spøk. Ede identifiserer seg som sikkerhetspersonell og tjenestehund, og han tar de oppgavene alvorlig.   
    • Ja ikke den største oppfinnelsen 😂 Men kanskje noen hadde erfaringer å komme med; kanskje de elsker det kanskje hunden ble dårlig i magen på det. Kanskje det er bløtere enn annen v&h, kanskje noen opplever å måtte fôre dobbelt så mye på det som på en annen variant. Kanskje noen var superfornøyd og andre missfornøyd. I want to know it all 😂
    • Det finnes alltid unntak, men det bør aldri være grunnlag for anbefaling av en rase. Vil man helst ikke ha lyd/røyting/whatever så velger man en rase som vanligvis ikke har tendensene til det. Oppdragelse, trening og miljø kan påvirke, men genetikken kan ikke overstyres. Lyd på riesen er ingen overraskelse for meg, det er jo en hund med mye driv.
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...