Gå til innhold
Hundesonen.no

Recommended Posts

Skrevet

Hei,

Jeg fikk et spørsmål idag av en venninne av meg, som også er oppdretter. Hun har dessverre fått en valp fra seg med diagnosen epilepsi. Hunden det er snakk om er 1 år. Venninnen min beholdt en tispe fra dette kullet selv, og ønsker å gå videre på henne senere pga at hun har en spennende stamtavle, er frisk og allerede høyt premiert. Det var 10 valper i kullet, og de andre er friske. Hva er reglene for å avle videre på kullsøsken til en epilepsirammet kullsøster? Jeg kunne ikk svare på det, så håper noen her inne har en pekepinn.

Takker for svar :)

Skrevet

Nei, noen raser ha jo strengere avlskrav enn andre. Det kommer jo ann på raseklubben osv tenkte jeg da. Men en hver person med vettet i behold avler ikke på sykdommer en vet er arvelig.

Skrevet
Valpen er frisk og høyt premiert? Den er ikke frisk om den har epilepsi

MAn kan være frisk selv om kullsøster har epilepsi.

Synes Red Merle er kjempekategorisk. Det er ikke nødvendigvis noe åpenbart riktig svar på dette.

Det finnes også flere former for epilepsi, hva vet man om arveligheten på epilepsi hos hund? Kan man få epilepsi som resultat av skade? Det kan vel mennesker.

Alle hunder bærer gener for arvelige sykdommer. Noen må vi avle på.

Det er hundre flere spørsmål som er relevant før man utelukker en hund med et sykt kullsøsken.

  • Like 4
Skrevet

Sier som Krutsi at om det er en rase hvor epilepsi er vanlig så ville jeg nok holdt meg unna å avle på tispa. Men når ni av ti valper er i tipp topp shape så er det kanskje en annen sak?

Fant en artikkel om epilepsi og arvelighet som kunne vært kjekt å lese for henne før hun eventuelt bestemmer seg for å avle på tispa: http://tidsskriftet.no/article/895550http://tidsskriftet.no/article/895550 Artikkelen er om mennesker, men man vet jo mer om det enn om hund. Interessant var det i alle fall.

Skrevet

Dere kan ta CT for å se om det finnes sikre tegn på at epilepsien er ervervet eller ikke. Sannynligvis finner dere ikke særlig svar. Dette vil muligens gi en pekepinn for om epilepsien er ervervet.

Utenom det sier jeg NEI til avl på dyr med epilepsi,

Tilført:

Jeg burde ha utdypet den så det ikke skulle misforstås. Hvis det er sannsynlighet for at det er arvelig epilepsi (ikke f eks påvist at det er fra et traume), så er det jo ett fett om det er fra selve dyret eller broren eller søsteren. Omformulerer: en linje med epilepsi bør ikke brukes videre i avl.

Skrevet
Utenom det sier jeg NEI til avl på dyr med epilepsi,

Men det er heller ikke spørsmålet. Det er snakk om en kullsøster av en hund med epilepsi.

Skrevet

Det kommer jo ann på mange ting...

Først bør man finne ut om om den affiserte hunden har arvelig eilepsi eller om den er utløst av noe annet.
Så bør man jo finne ut om rasen har mye eller lite epilepsi, og om det er mye i nær slekt - og da må man grave altså ;)
Så bør man sjekke opp hva raseklubb anbefaler, ev hva andre raseklubber anbefaler...

Om hundene det er snakk om er ett år bør man kanskje sette valpeplanene på is i noen år, frem til kullsøsken er minst 4 år, for å se om andre får epilepsi, så kan man heller vurdere på nytt om ingen flere har det.
Også må man jo gjøre tilsvarende undersøkelser på hannhund, slik at man ikke avler for tett på linjer som man vet gir epilepsi.

Jeg tok en hund ut av avl pga epilepsi. Hun er en super hund på alle måter, og jeg kjenner det svir enda;) Men jeg ønsket ikke å risikere å avle valper etter denne hunden. Senere fant vi ut at hun trolig reagerer på gluten, og dette utløser anfall, men uansett er det ikke greit å avle på, også fordi det ikke er helt usannsynlig med epilepsi i følge hva jeg vet med tanke på linjer osv. Søsteren hennes har hatt to kull, ett før og ett etter at søsterens sykdom ble kjent.
I mine øyne hadde det holdt i massevis med det første kullet, man "gambler " ikke med sånt :/

  • Like 6
Skrevet

hos mennesker er det i hvertfall sånn at man ikke er sikker på arvgangen på epilepsi. Og er epilepsi medfødt? eller er det ervervet? det kan være forhold under drektighet/graviditet, fødsel og tidlig i livet som gjør at hunden(mennesket) får epilepsi. Det kan også være resultat av en skade senere

Skrevet

Jeg ville ivertfall ventet en stund til før jeg konkluderte med at alle andre i kullet er friske, epilepsi kan dukke opp når som helst så er det at de er friske ved 1 års alder behøver ikke og bety at det ikke ligger der og ulmer. De kan være friske også selvfølgelig, men se det an litt. Og sjekk slekta forøvrig og sjekk hvordan det er med epilepsi på rasen viss dere ikke vet det. Det er noe herk vertfall så det er veldig dumt og avle videre på om man har beviser som tyder på at det kan være et arvelig tilfelle.

Skrevet

Som flere er sier, arvegangen på epilepsi er svært varierende, og det kan oppstå av skader enten prenatalt, under fødsel eller postnatalt. Ofte finner man ikke årsaken til det heller.

Men, jeg ville rådet venninnen din til å ikke ha det første kullet før tispa nærmer seg 4 år, nettopp for å ha litt mer kontroll på om søsknene utvikler noe. Sjekk hannhunderlinjer med lupe i tillegg.

Skrevet
Men det er heller ikke spørsmålet. Det er snakk om en kullsøster av en hund med epilepsi.

Jeg burde ha utdypet den så det ikke skulle misforstås.

Hvis det er sannsynlighet for at det er arvelig epilepsi (ikke f eks påvist fra et traume), så er det jo ett fett om det er fra selve dyret eller broren eller søsteren. Omformulerer: en linje med epilepsi bør ikke brukes videre i avl.

Skrevet

På for eksempel riesen SP er epilepsi svært arvelig, så på den rasen skal valpe etter kombinasjoner som gir epilepsi tas ut av avl. Skal ikke banne på at foreldredyra blir tatt ut.

Dersom dette er et odd tilfelle som ikke er kjent på rasen (virkelig ikke kjent, ikke bare ikke snakket om) og det kun er den ene valpen, så er det jo naturlig å tenke at det er resultat av et traume. Men helt sikker blir man jo ikke.

Skrevet

Jeg har selv en hund med epilepsi. Hun fikk dog ikke diagnosen før hun var 8 år (er nå 10), og hadde et kull når hun var 2,5 (altså før jeg visste om epilepsien). Ingen av hennes (3) valper har (iallefall foreløpig, de er nå 7 år) fått epilepsi.
Hun har også søsken som har gått i avl, og hverken hennes søsken eller deres valper har epilepsi. Jeg vet heller ikke om noen andre i hennes "linje" med samme symptomer.

Det er viktig å vite at epilepsi ikke er en sykdom. Det er et syndrom. Det er en vesentlig forskjell.
Epilepsi er altså symptomet på at noe annet er galt.
I over halvparten av tilfellene finner man aldri årsaken, kun symptomet, slik som er tilfellet med min hund, trass nøye utredninger.

Hvorfor noen får epilepsi er det heller ingen klare svar på. Noe forskning viser at det kan skyldes oksygenmangel under fødsel, infeksjoner eller utviklingsforstyrrelser i hjernen, Dette i seg selv er jo ikke nødvendigvis arvelig belastet, men man ser allikevel at det i noen familier/ linjer er hyppigere forekomst av symptomet.

Man skal også være forsiktig med å utelukke all familie fra videre avl, dersom det ikke er indikasjoner på at en linje er spesielt sterkt belastet.

Astrid Indrebø (vetrinær fagsjef i NKK) utrrykker følgende i artikkelen "Avlsstrategi og etiske grunnregler" i Hundesport nr 8. 2008 :

"Uforholdmessig strenge restriksjoner i hundeavlen, såkalte utryddelsesprogram eller bekjempningsprogram, kan i enkelte tilfeller tvert i mot ha negativ effekt på hundenes funksjonelle helse. Strenge restriksjoner kan være med å utrydde de dyktigste og mest samvittighetsfulle oppdretterne og de beste og mest funksjonelle hundene – istedenfor sykdommen de var ment å utrydde! Slike strenge restriksjoner kan også lett medføre at frekvensen av andre sykdommer øker; dette kan være sykdommer som er langt mer alvorlige for hundens funksjonelle helse enn den sykdommen man i utgangspunktet hadde som målsetning å bekjempe.
For strenge restriksjoner vil resultere i for sterk seleksjon av avlsdyr; resultatet blir at kun et lite antall hunder blir brukt i avl – noe som igjen resulterer i at enkelte hunder får et uforholdsmessig stort antall avkom i forhold til størrelsen på rasepopulasjonen (matadoravl). Dette øker risikoen for redusert genetisk variasjon i rasen og økt innavlsgrad – en såkalt genetisk flaskehals. Matadoravl vil lett kunne resultere i en opphopning av uønskede gener i rasen, da det ikke finnes noen mulighet til å forsikre seg om at disse avlsmatadorene er fri for alle uønskede gener."


Hundeavl er ikke lett. Det viktigste er dog å være åpen og ærlig, gjøre undersøkelser og tenke nøye igjennom de valg man gjør.

  • Like 6
Skrevet

Hundeavl er ikke lett. Det viktigste er dog å være åpen og ærlig, gjøre undersøkelser og tenke nøye igjennom de valg man gjør.

Jeg synes det er veldig viktig det du skriver der, for det gir mennesker valget (til en viss grad, selvfølgelig). Jeg hadde virkelig satt pris på å vite at for eksempel kullbroren har epilepsi av ukjent årsak før jeg kjøpte hund.. for da hadde jeg med stor sannsynlighet hoppet over på andre linjer.

Skrevet
Hvis det er sannsynlighet for at det er arvelig epilepsi (ikke f eks påvist fra et traume), så er det jo ett fett om det er fra selve dyret eller broren eller søsteren. Omformulerer: en linje med epilepsi bør ikke brukes videre i avl.

Jeg hadde virkelig satt pris på å vite at for eksempel kullbroren har epilepsi av ukjent årsak før jeg kjøpte hund.. for da hadde jeg med stor sannsynlighet hoppet over på andre linjer.

Jeg synes man skal være forsiktig med å si at en linje er belastet med epilepsi ut fra et enkelt tilfelle.

Og selv om man ikke får påvist at det er fra traume så kan man ikke automatisk si at det sannsynligvis er arvelig heller?

Man skal ikke hoppe til konklusjoner hverken i den ene eller andre retningen.

Jeg hadde ikke automatisk blitt skremt vekk fra en slik parring. Et kullsøsken i et kull på 10 valper, så lenge resten av slekten ikke har forhøyet forekomst av epilepsi. Men det forutsetter at jeg hadde hatt bred kunnskap om linjene, kunnskap jeg selv stolte godt på. Dessverre er det mye som blir dysset ned når det kommer til sykdom i rasehundavl.

Som sagt, alle hunder bærer anlegg for genetiske sykdommer.

  • Like 1
Skrevet
Jeg synes man skal være forsiktig med å si at en linje er belastet med epilepsi ut fra et enkelt tilfelle.

Og selv om man ikke får påvist at det er fra traume så kan man ikke automatisk si at det sannsynligvis er arvelig heller?

Man skal ikke hoppe til konklusjoner hverken i den ene eller andre retningen.

Jeg hadde ikke automatisk blitt skremt vekk fra en slik parring. Et kullsøsken i et kull på 10 valper, så lenge resten av slekten ikke har forhøyet forekomst av epilepsi. Men det forutsetter at jeg hadde hatt bred kunnskap om linjene, kunnskap jeg selv stolte godt på. Dessverre er det mye som blir dysset ned når det kommer til sykdom i rasehundavl.

Som sagt, alle hunder bærer anlegg for genetiske sykdommer.

Arvegang og epilepsi er ganske interessant lesestoff. For eksempel er denne grei lhttp://tidsskriftet.no/article/895550

Jeg skriver ikke at en linje er belastet av epilepsi ut fra ett tilfelle. Jeg skriver at JEG ville gått på en annen linje, og at jeg hadde satt pris på at oppdretterne var ærlige og informerte meg i forkant slik at jeg fikk muligheten til å velge det vekk.

Skrevet

Fra det første jeg quotet deg så det ut som du dro likhetstegn mellom det ene individet og en hel linje. Det var derfor jeg ville få klarhet.

I linken din står det at arveligheten er lav for øvrig, i det vesle jeg giddet å skumme.

Det er selvsagt helt greit at du ville valgt vekk en slik kombinasjon, men det er ikke sikkert at det var feil at den ble gjort alikevel. Alle hunder bærer shitty gener, selv de friskeste og fineste hunder i verden. Om forekomsten er lav i slekten og i rasen, tja, selv om den kun er lavere enn gjennomsnittet, så kan det berike en rase å gjøre en kombinasjon på tross av søskenets status.

Eller det kan introdusere mer epilepsi. Det vet man ikke. Man risikerer noe uansett hva man velger. Hva konsekvensen er beror helt på hvor åpen og ærlig oppdretter er. Med sine valpekjøpere, om forekomsten, om status innen rasen og ikke minst i hvordan h*n tar videre valg etter denne kombinasjonen.

Mitt tantebarn har svært alvorlig epilepsi. Hun har det pga av en genetisk sykdom. Men hennes foreldre og søsken kan alikevel få barn uten å være redd for at barna får samme sykdommen. Noen ganger oppstår denne sykdommen som resultat av arv, i andre tilfeller (som i mitt tantebarns) er det en mutasjon som har skylden.

Det er ikke enkelt dette. Som jeg skrev tidligere, det er ikke et udiskutabelt riktig svar på et slikt spørsmål. Spesielt på en sykdom som kan komme av så mangt.

  • Like 2
Skrevet

Jeg har avlet på en hund med epilepsi - vel å merke før den fikk ep ...

Altså; min første tispe hadde et kull når hun var 2 år gml. Jeg beholdt en valp fra dette kullet. Når tispa var 2,5 år fikk hun sitt første ep. anfall. Og det var ingen tvil om at dette var klassisk, arvelig ep. Kullbroren fikk det på omtrent samme tid.

Jeg tenkte jo selvsagt at min flotte tispevalp aldri skulle avles på. Men så ble kullet 1-2-3-4 år gamle. Ingen fikk ep. Alle var friske og sunne, og med svært gode egenskaper. Jakt, eksteriør, helse og gemytt i en pakke. Jeg tok første kull på min tispe fra dette kullet. Samtidig fikk hennes kullsøster et kull hos sin eier.

Kort sagt; jeg har hatt griseflaks! Min tispe fra dette kullet har ikke nedarvet ep. Hun har i dag svært mange barn, barnebarn, olderbarn, tippoldebarn. Det finnes et barnebarn med ep (hvor jeg senere fikk vite at far også har gitt dette - altså trolig en dobling av uheldig gener) Ellers er ep ikke-eksisterende i disse linjene.

Hennes kullsøster, derimot. Hun fikk et kull på 8 valper. 4 av disse fikk ep..... Så ulikt kan ting slå ut. Alt ligger i den genetiske pakka, og den vet vi ikke hvordan ser ut :S

Skrevet
Arvegang og epilepsi er ganske interessant lesestoff. For eksempel er denne grei lhttp://tidsskriftet.no/article/895550

Jeg skriver ikke at en linje er belastet av epilepsi ut fra ett tilfelle. Jeg skriver at JEG ville gått på en annen linje, og at jeg hadde satt pris på at oppdretterne var ærlige og informerte meg i forkant slik at jeg fikk muligheten til å velge det vekk.

Sitat "Arveligheten er likevel generelt lav, med en gjennomsnittlig forekomst på ca. 6 % hos barn av epileptikere.". Jeg hadde to lange dager med forelesninger holdt av fagfolk fra Statens Senter for Epilepsi for litt over et år siden, dette gjaldt riktignok mennesker, men der ble det også sagt at arveligheten er lav, og at årsak veldig veldig ofte er vanskelig å finne ut av. Som Yodel sier, epilepsi er et syndrom, det er et tegn på at noe er galt, som noen ganger er arv, noen ganger traumer, og andre ganger virker det å oppstå omtrent uten grunn. Ihvertfall noe man pdd ikke finner ut av.

Man kan gjøre større skade ved å fjerne for mange individer fra avl, så jeg ville vært forsiktig med å kategorisk si "her må det ikke avles på disse linjene", men heller hatt det veldig langt fremme i hodet når disse planene skal utvikles. Ei venninne sin hund har epilepsi, ingen nær slekt har hittil fått påvist epilepsi, og den hunden har vel blant annet over 50 halvsøsken fordelt i Norge og Sverige, og muligens også i Finland og Danmark, blant annet. Og mange av disse begynner å bli godt voksne nå.

Man skal ikke kimse av epilepsi, men det er ingen grunn til å krisemaksimere heller, men at oppdretter bør være veldig bevisst på det og ikke rushe i vei med ørten kull er det ingen tvil om. For man vet aldri. Men av den grunn er det også dumt å utelukke potensielt godt genmateriale fra avl. Men nå skriver ikke TS noe om rase såvidt jeg kan se, så da er det vanskelig å si mer sikkert. Er det en liten rase ville jeg vært mer troendes til å godta den i avl, er det en svært tallrik rase ville jeg vært mer tvilende, med mindre hunden virkelig er eksepsjonell.

  • Like 2

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Gjest
Skriv svar til emnet...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Bare det lille du beskriver om dognanny gjør at jeg vil fraråde hva som helst hun anbefalte ihvertfall. Som dere jo har oppdaget så er det å korrigere, rykke eller kjefte på en allerede frustrert hund ikke konstruktivt. Det er helt fint å høre hva dere har prøvd å hva som skjer. Men jeg lurer litt på, hva skjer om dere deler opp turene? Maks 15-20 minutter på en tur. Skjer det like ofte på morgen og kveld som på den lengre turen på dagtid? Et par enkle oppgaver i løpet av turen (som allerede er grundig innlært inne og som han kan), en enkel sitt, kontakt, håndtarget e.l. Da tenker jeg en kort stopp og en øvelse, maks to repetisjoner, og så rusle videre. Hvis dere får lært inn igjen grime så kan det være tryggere med å prøve halsbånd, men det er nok lettere for dere å få hjelp av en instruktør som ser dere og hunden. Jeg er helt sikker på at dette er løsbart, selv om dere er kjempetålmodige og har prøvd masse allerede! Håper vi får en oppdatering her også når dere har fått litt hjelp.
    • Takker igjen for godt svar! Vi har brukt både sele og halsbånd, med de siste 6 mnd har vi utelukkende brukt sele som sitter godt. Har flere ganger vurdert å bruke halsbånd i stedet men ser at vi ikke tørr da han helt sikkert hadde klart å vri seg ut av det når han klikker. Flere ganger har jeg vært redd for at han skal komme seg ut av selen når vi krangler. Han river å sliter, ruller å hopper. Eneste gangene jeg er trygg på at han ikke kommer seg ut av sele/halsbånd er om han er bundet fast, for da står han helt stille. Og både sele og halsbåndene vi har brukt er passer han og er justerbart. Vi brukte også retrieverkobbel i starten (fikk anbefalt det av oppdretter) men bruker ikke det lengre. En av teknikkene dognanny viste oss var å bruke retrieverkobblet til å "få han av oss" når han hopper på, ved å rykke i båndet, men det fungerte i en halv dag så trosset han det også å vi ønsker ikke å bli stående å rykke i et så tynt med kraftig bånd, det økte bare stressnivået hans.  Vi har ila året som har gått tenkt at han kan være både over og understimulert og gjort endringer i hverdagen i perioder for å justere aktivitetsnivået både opp og ned. Men det har ikke blitt bedre. I periodene vi har justert det ned ser vi at han blir verre, og gjerne mer pågående inne også. Noe vi mener taler imot at han er overstimulert. Og vi har siden han var liten forsøkt å gjøre tydelig skille på at lek og oppgirende aktiviteter skjer ute, mens inne er det ro.  Mulig jeg ordla meg litt feil i forrige kommentar, men vi krever stort sett ingenting av han ute. Det resulterer i at vi henger etter han å han drar som en galing. Men slik har det blitt fordi hver gang vi prøver å lære han noe ute (gå pent, søke kontakt med oss, sladretrening ol) så ender det etter et pr min med et nytt utbrudd. Så frustrasjoenen vår kommer av at vi føler vi er i en ond sirkel. Han vimser rundt å vet ikke hva som er forventet av han > vi forsøker å korrigere han å lære han noe/forstyrre han ved å gi han en oppgave eller mål med turen > han klikker > vi rykker tilbake til start. Slik har det blitt da vi har tenkt at vi kanskje bare må stå i disse episodene til han lærer seg hvordan han skal oppføre seg på tur, det er jo tross alt en rase som er lærevillig og gjerne vil ha en oppgave. Men selv etter lengre persioder der vi prøver igjen å igjen så later det ikke som at han forstår tegningen. Så de siste pr månedene så har vi ikke krevd eller forventet noe av han. Å selv når han er løs å kan løpe som han vil, feks på inngjærdet hundepark (Maridalen hundepark og Nordkisa hundepark) å vi forsøker å kalle han inn, så kommer han løpende (som jo er bra) men kommer da flyvende med sine 40 kg rett på oss å begynner å bite. Så kort sagt så klikker han både av for mye frihet, for lite frihet, lite/ingen forstyrrelse fra oss og for mye forstyrrelse fra oss... Mulig jeg høres ut som jeg bare kommer med motargumenter til alle forslag, å det mener jeg ikke! Men vi har virkelig prøvd alle vinklinger og teknikker vi kan tenke oss til og finne ut + litt til.  Men tusen takk for konkrete tips til adferdskonsulenter og fysio 😀
    • Nå vet jeg ikke om alle instruktørene til Norges Hundeskole, men jeg har ikke kjent eller møtt mange instruktører derfra med adferdskompetanse. Dognanny kjenner jeg ikke til, men jeg synes bakgrunnen kanskje var litt tynn. Selv om dere ikke ser noe mønster i adferden og han er røngtet fri så kan det godt være muskulære eller skjelett-problemer som bygger seg opp over tid og trigger på ulike tidspunkter, når det bare renner over. Og når du nevner at han har hatt ryggproblemer så blir jeg raskt mye mer oppmerksom på at det kan være noe uoppdaget der.  Bruker dere halsbånd eller sele? Hvis dere bruker halsbånd ville jeg forsøkt en godt tilpasset sele. Om dere allerede gjør det ville jeg faktisk forsøkt halsbånd, for å se om det gjør noen forskjell. Som du sier, ut fra det du beskriver, kan det høres ut som stress, frustrasjon og overtenning. Har dere forsøkt å kutte langt ned på kravene? Og kutte ned på aktiviseringen? Det er ikke det vanligste, men det hender også at hunder er overaktiverte og overstimulerte. Og selv om det er en aktiv rase så finnes det alltids unntak.  Korte, rolige turer, med litt løping om det ikke trigger for mye, og mer ro og hvile hjemme. Prøv å ikke stille for mye krav, gi ham litt mer slakk, litt mer "forberedelse" på at "nå skjer ting", og om mulig la han heller gå en kort tur i lengre bånd og gå hjem før det smeller. Alt dette er såklart forslag til ting å prøve ut, uten at jeg har sett hunden og situasjonene. Dere trenger definitivt en kompetent adferdsekspert til regelmessig oppfølging. https://www.atferdskonsulenter.no/finn-konsulent/hund#Innlandet-hund Kjersti Bjøntegaard kan jeg personlig anbefale. Vi brukte henne mye med vår til dels krevende ridgeback unghund. Turid Hovland kjenner jeg bare såvidt til, men i likhet med Kjersti har hun en solid og god utdanning og mye god kompetanse ser jeg. Ta kontakt med en av dem, og de kan sannsynligvis anbefale andre om de selv ikke har kapasitet. De kan godt mulig også anbefale en fysioterapeut. I Oslo kan jeg anbefale smarthund.no (Hilde Iren).
    • Går det an å bruke kickspark i langrennsporene? Eller der de har oppkjørte løyper? Finnes det ski på dem? Har lyst på men må se om jeg kan kjøre det først da de vanlige veiene her jeg bor blir strødd. Hvordan trener man da hunden til å trekke? 
    • Glemte å legge til at vi gjør daglig korte økter med søk, hjernetrim, lek, «skattejakt» etter godbiter og leker både inne og ute. Øver mye på håndteringstrening ol.  Å han mestrer alt annet som en drøm, ingen problemer med å være hjemme alene, stueren på 1-2-3, trygg og veldig fin hund på alle andre måter, akkurat det vi så for oss. «Bare» dette ene problemet som skygger over så mye av det som har gått bra..
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...