Lar du din hund leke med babyen/veldig små barn?

[Penøttsmør]

LIlle her på snart 3 får går gå rundt hundene og klappe på de. De kan også få ligge å se på at han bygger med lego, men der går grensa. Han har lært å si nei hvis en av hundene slikker han i ansiktet og han ikke vil. Hundene er gigantiske i forhold til han, og jeg vil ikke at han skal gjøre noe de kan reagere på. De er tålmodige men det er grenser. Å leke med hundene er ikke aktuelt for noen særlig andre enn hardbarka hundefolk

[Elisabeth00]

Skjønner ikke helt hvordan leke det er snakk om?

Jeg har ikke barn, men har tantebarn i alder 3-5.

De får kaste ball og leker til hundene dersom de ønsker. Men har aldri vært snakk om noe herjing. De omgås hundene på akkurat samme måte som andre i familien. Eneste forskjell er at barna gjerne får litt mer oppmerksomhet av hundene, fordi hundene vet at barna deler ut både mat og goderi når de kommer bort

Barna vet hvordan hundene skal behandles, og er også flinke til å lære bort reglene til andre voksne og barn.

Jeg er ikke redd for å ha barna sammen med hundene, jeg kan gjerne være på kjøkkenet mens hundene og barna er på naborommet f.eks.

[Annegru]

Jeg har ikke barn selv men synes det er viktig at mine hunder kan "oppføre seg" rundt niesene og nevøen min og barna til nære venner. Jeg vil ikke la hundene være alene med barn og tillater ikke herjing hverken fra ungene eller hundenes side. Begge niesene mine og nevøen min er så begeistret for hundene, det er kjempekoselig. Niesen på snart halvannet så på bilder av hundene på søsteren min sin mobil og da søsteren min ville legge bort mobilen begynte hun å gråte, så da ringte de meg på facetime på mobilen og fikk se hundene og hun hadde det største gliset noen sinne og hvinte "puuuuuuus" og lo og klappet Nevøen min på fem synes det er superstas når vi viser "triksene" til Robert, og vil gjerne være med å få ham til å gjøre ting, så da prøver han selv og sier "Robert, siiiiiiiiiiitt, Robert siiiiiiiiiiitt" og Robert skjønner ingen ting Men jeg synes det er viktig at de (både bikkjene og ungene) lærer seg å være rundt hverandre sånn at de kan ha glede av hverandre. Det er jo litt enklere å snakke med femåringen og forklare hva man skal og ikke skal gjøre enn det det er med toåringen.... Men det er utrolig gøy! For han lytter og tar ting til seg og er oppriktig interessert i hva man forteller. Fineste nevøen min Ja, dette ble kanskje litt rotete og litt mer skryt av niesene og nevøen min (som alle er verdens beste ) enn svar på tråden. Ja, jeg lar bikkjene hilse på små barn og leke med de som er litt større (uten vilter aktivitet) under oppsyn og "veiledning".

[Tinkie]

Kuro får være rolig med små barn og ta imot godbiter fra dem, og får stå i ro og bli klappet på. Men ingen lek, det er han alt for voldsom til. Han har lekt med en 3-åring en gang fordi moren mente det ville gå fint, og da hoppet han opp på henne for å få tak i tauknuten, og etter det har han ikke fått lov. Han får heller ikke være sammen med små barn (eller litt større barn) uten tilsyn. Han ville nok aldri skadet dem med vilje, men han skjønner ikke helt at selv om HAN synes noe er gøy, synes ikke nødvendigvis de det.

[Guest 2ne]

Bare fordi jeg satt og bladde gjennom fotobøtte-kontoen min for noen dager siden:

Da jeg var ung i forrige årtusen en gang, så hadde vi et makaløst eksemplar av en engelsk setter

Det er godt å ha egen pelsa varmeflaske når man er liten gutt og syk

Hunden som egentlig ikke likte barn, var veldig fascinert av babyer

Og barn som vokser opp med hund, får sånt forhold til de etterhvert:

Veit ikke helt hvem av de som trengte litt TLC, men behovet ble ihvertfall dekket

Litt større barn i drakamp med husets unghund (hun var det da )

Tannfektelek er litt urettferdig når den ene har skarpe nåletenner

Kan ikke bare leke, må kose litt og

"Hva gjør du? Hva har du? Hva skal du?"

Jentene mine

Alle barn fortjener å få vokse opp med hunder, og alle barn og hunder burde få omgås hverandre uten at voksne sitter og holder pusten i skrekk. Det går stort sett bra

[Margrete]

Bare fordi jeg ble inspirert av 2ne til å kikke i bøtta

Tatt i ett øyeblikk ingen trodde de ble sett De var så søte der de planla dette så jeg lot de holde på.

Meg i forrige århundre med Rusky:

http://s34.photobucket.com/user/Margrete/media/dia_0073.jpg.html'>

http://s34.photobucket.com/user/Margrete/media/dia_0055.jpg.html'>

[Guest 2ne]

Jeg har noen med datterbarnet ditt jeg og, Margrete, jeg visste bare ikke om det var greit at jeg la de ut her, men jeg sjanser på at det er greit siden du gjorde det jeg?

http://s164.photobucket.com/user/2ne_bucket/media/aCIMG0539.jpg.html'>

Margrete sin prinsesse og min Dronning

http://s164.photobucket.com/user/2ne_bucket/media/aCIMG0542.jpg.html'>

Passer på en hund og leker med en annen

http://s164.photobucket.com/user/2ne_bucket/media/aCIMG0543.jpg.html'>

Ops

http://s164.photobucket.com/user/2ne_bucket/media/aCIMG0544.jpg.html'>

Opp igjen

http://s164.photobucket.com/user/2ne_bucket/media/aCIMG0536.jpg.html'>

Ikke fullt så små barn får også leke med hundene

[Margrete]

Jeg har noen med datterbarnet ditt jeg og, Margrete, jeg visste bare ikke om det var greit at jeg la de ut her, men jeg sjanser på at det er greit siden du gjorde det jeg?

Margrete sin prinsesse og min Dronning

åååå Det er helt i orden det! Kan jeg få stjele?

[Raksha]

Nydelige bilder! Håper jeg har en samling slike om noen år.

Ser ikke for meg at hunder og bebis får leke, men når de blir større - helt klart. Ser ikke på det som noen krise om basenjien rundvasker bebis, eller salukien legger seg inntil. Men LEKE på hundens premisser med spedbarn er fullstendig uaktuelt.

Men jeg er mye mer bekymra for katter og bebis enn hunder og bebis, faktisk.

[Guest 2ne]

åååå Det er helt i orden det! Kan jeg få stjele?

Selvsagt Orginalen ligger på en pc som er død, så du må dessverre nøye deg med bøtte-versjonen

[Anette]

[ToneS]

Nå vil jeg også dele et bilde!

Ei stund siden dette Nå var ikke jeg et veldig lite barn her, men liker bildet så godt!

Over til spørsmålet så nja. Jeg lar Milla leke med barn, men ikke Maja. Det er fordi jeg er ganske skeptisk på Maja med andre mennesker, spesielt de som ikke er flinke til å lese kroppsspråk og/eller høre på meg når jeg sier at hun ikke skal løftes osv. Barn kan godt kose med henne altså, men da er jeg alltid i nærheten.. (Med det sagt så er det ikke alle "voksne" som får leke med henne heller )

[Mardina]

Teo er utrolig tålmodig rundt barn. Han er jo vanligvis veldig aktiv ellers, men rundt barn er han helt fantastisk. Rolig og fornuftig. Synes han det blir for mye, trekker han seg bare unna.

Men han kommer også fra en familie med 6 barn, så han er for så vidt vandt til å ha barn rundt seg. Jeg har ikke barn selv, men har to tantebarn. Den yngste har han ikke møtt enda, så det får man ta når den tid kommer. Men eldste tantebarnet, som nå er 3 år, er han veldig flink rundt. Hun er dog noe skeptisk til Teo i begynnelsen, men nysgjerrig. Men stort sett bryr hun seg ikke så mye om Teo, selv om hun spør etter han innimellom.

[Bikipile]

Siden vi er i bildedelingshumør

[Aslan]

Jeg vil også dele:

Barnet er ikke mitt, derfor sensur Dette er oppdretters datter, hun ble født 7 uker etter Thorvald og de er begge ca 1 år gamle her. De er gode kompiser de Hun er vel det eneste barnet Thorvald er mye med, men han er flink og god med henne lell. Jeg satt barnevakt for henne tidligere i vår, og da dekket hun til teselskap på ryggen hans, holdt på å flire meg ihjel der han tuslet rundt med en hello kitty-tekopp på rumpa

[Kiyomi]

http://youtu.be/ytxeNdPEkQo

Edit: Glemte å skrive noe!

Ja, mine hunder og mitt barn leker. "Valpen" og ungen har vokst opp sammen, de krangler som søsken iblant, men stort sett har de det veldig fint sammen. Noen ganger er det hundene som stjeler mat, andre ganger deler han gladelig, atter andre ganger er det han selv om er "too much". Iblant ser jeg ungen løpe rundt med en eller annen leke som han gjerne vil at hundene skal løpe etter han for å ta. Andre ganger kaster han ball til dem. Det skjer også at sønnen min på 18 mnd finner ut at hundene trenger mat og fikser det.

De dagene ingenting fungerer sperrer jeg hundene ute i gangen- det er alltid fordi ungen er for mye, ikke hundene.

Editedit: Kan jo legge inn et par bilder av den fine flokken min også.

Pannekos er viktig. Dårlig utsnitt fordi hundene ligger oppå meg.

Endret 17. April 2013 av Kiyomi

[Guest LXT]

Sico og meg

[Jerko1]

Jeg lar gjerne mine hunder samhandle med barn, men da må enten jeg eller andre som er hundevante være i nærheten. Barn er uforutsigbare, ja langt mer uforutsigbare enn det en voksen og trygg hund er. Men uansett hvor trygg og harmonisk hunden også måtte være stoler jeg aldri 100 % på dem heller. Det ville være mer enn naivt med tanke på at det er snakk om levende vesener. Men barn og hunder er i utgangspunktet helt topp det

[Micamor]

Minsten og SuperNova

Kan du se hvem som er hvem?

Og gjett hvem som passer på hvem på tur :-)

Så.ja. Caro fikk være sammen med barn så mye HAN ville <3 Jeg var alltid tilstede, ingen fremmede barn fikk leke med ham.. Han var en gammel hund da minstemann ble født, og har nå gått videre til de evige jaktmarker. Så da fikk minstemann hund i bursdagspresang på 6 års dagen.

Det er det øverste bildet. Vi har gått ned 40 kg i hund,men har fått mye hund i liten kropp :-) Hun elsker barn,men jeg er restrektiv, av frykt for at barn skal skade henne.

Og minsten fikk hund fordi JEG kan ikke leve uten, eller det vet jeg ikke... Har aldri prøvd, og vil ikke prøve det.

[Gjest]

Jeg lar gjerne mine hunder samhandle med barn, men da må enten jeg eller andre som er hundevante være i nærheten. Barn er uforutsigbare, ja langt mer uforutsigbare enn det en voksen og trygg hund er. Men uansett hvor trygg og harmonisk hunden også måtte være stoler jeg aldri 100 % på dem heller. Det ville være mer enn naivt med tanke på at det er snakk om levende vesener. Men barn og hunder er i utgangspunktet helt topp det

Du om det, stoler unaivt 114% på bikkja mi

[Mari]

Men uansett hvor trygg og harmonisk hunden også måtte være stoler jeg aldri 100 % på dem heller. Det ville være mer enn naivt med tanke på at det er snakk om levende vesener. Men barn og hunder er i utgangspunktet helt topp det

Det spørs jo hvor mye man tåler og da tenker jeg. Noen avliver over et knurr, andre gir hunden mer slack.

Guttungen min tåler ei ripe i lakken om han er for hardhendt, det er ikke noen biggie. Og jeg tror ikke at harmoniske og velbalanserte hunder går fra å være helt lugne og gode venner med barnet, til plutselig å gå til frontalangrep og skambite fordi barnet stakk fingeren feil sted. Så ja, min forrige hund stolte jeg absolutt på, og som Kanger var jeg heller ikke naiv.

[Jerko1]

Det spørs jo hvor mye man tåler og da tenker jeg. Noen avliver over et knurr, andre gir hunden mer slack.

Guttungen min tåler ei ripe i lakken om han er for hardhendt, det er ikke noen biggie. Og jeg tror ikke at harmoniske og velbalanserte hunder går fra å være helt lugne og gode venner med barnet, til plutselig å gå til frontalangrep og skambite fordi barnet stakk fingeren feil sted. Så ja, min forrige hund stolte jeg absolutt på, og som Kanger var jeg heller ikke naiv.

Nei jeg syns fremdeles det er naivt å stole 100 % på en hund uansett hvor rolig og harmonisk den måtte være. Jeg mener selvsagt ikke at en hund endrer personlighet osv. fra det ene sekundet til det andre, men ting kan oppstå både fysisk og psykisk og i en setting eller en samhandling kan det komme inn stimuli som gjør at hunden av en eller annen grunn reagerer annerledes enn den vanligvis gjør. Det er det som gjør det så spennende med levende individer, men også det som gjør at en må ha en smule respekt og ydmykhet overfor dette. En annen ting er selvsagt at en også må sørge for at de som er sammen med hunden om det nå er barn eller andre lærer seg og respektere denne. Det at hunder kommuniserer med lyd, knurr osv. er bra, det er når de slutter å kommunisere også på den måten det blir ille.

[Mari]

Nei jeg syns fremdeles det er naivt å stole 100 % på en hund uansett hvor rolig og harmonisk den måtte være. Jeg mener selvsagt ikke at en hund endrer personlighet osv. fra det ene sekundet til det andre, men ting kan oppstå både fysisk og psykisk og i en setting eller en samhandling kan det komme inn stimuli som gjør at hunden av en eller annen grunn reagerer annerledes enn den vanligvis gjør. Det er det som gjør det så spennende med levende individer, men også det som gjør at en må ha en smule respekt og ydmykhet overfor dette. En annen ting er selvsagt at en også må sørge for at de som er sammen med hunden om det nå er barn eller andre lærer seg og respektere denne. Det at hunder kommuniserer med lyd, knurr osv. er bra, det er når de slutter å kommunisere det blir ille.

Jeg synes å bruke ord som "å stole 100%" blir litt absurd. Litt snålt.

Jeg stolte på hunden min, absolutt. Nok til at jeg ikke frika om jeg ikke kunne se de. Om hun skulle reagere annerledes enn tidligere er da ingen krise, det betyr ikke fare. Klart, noe kan skje. Noe kan skje mellom søsken også. Eller om barnet er alene på rommet sitt. Eller sammen med foreldre.

Jeg ser ikke på hund som en mulig trussel, jeg ser på det som et gode, et tilskudd til familien. Men som med alt annet her i verden må man bruke sunn fornuft og se an individene man har med å gjøre. Både hund og barn. I tillegg må man ta avgjørelser på grunnlag av sitt eget komfortnivå, som sagt hadde ikke en ripe i lakken vært noen krise for meg. Og jeg klarer ikke se for meg et scenario i vårt unike samspill (hund, barn og forelder) som kunne ført til noe særlig styggere enn det.

Verden er stappfull av what-ifs, vi lever en hårsbredd fra en tragedie hele livet vårt, men jeg lar ikke det overskygge det livet jeg ønsker å leve. De aller, aller, aller fleste hunder vi har her i landet skader aldri barn, det kunne ikke falt dem inn, og jeg vil tippe at hovedvekten av de lever i hus side om side. Når jeg i tillegg hadde en svært så harmonisk og velbalansert hund sammen med et barn, og de to hadde enormt mye glede av hverandre, da ødelegger jeg ikke det samspillet, den lærdommen (helt unik!), det potensiale for vekst hos barnet ved å henge over de og styre detaljene. Om han tråkker over en grense og får seg et risp. Det kan jeg fint leve med, når jeg så hvilket utbytte de to hadde av hverandre. Han dør ikke av det, og jeg synes helt ærlig ikke at hunden skal det heller.

De lekte sammen. Hadde draleker og diverse. Hun knurra og koste seg, han lo og hang på. Favoritten var at han styrte den fjernstyrte bilen sin mens hun jakten på den, nappet i den og var helt tulling. De hadde stor glede av dette begge to.

Da hun døde insisterte han på å ha med teppet hennes i senga, og han sover sammen med det enda, selv om hunden har vært borte i over et halvt år (guttungen var rett over to år bare). Han snakker om henne enda, om at vi sparket fotball og at Fyda ødela ballen. Når vi nå snart skal få ny hund så inkluderer han allerede henne når han snakker om familien sin. Det blir spekulasjoner selvsagt, men jeg lurer på om alt dette kommer som et resultat av at jeg var såpass avslappet med de to. Lot de finne ut av ting selv, overvåket mye uten å blande meg så innmari mye inn. Det er livet jeg ønsker å leve sammen med min lille familie, så håper jeg at vår neste hund passer like godt inn i det livet.

Jeg er ikke naiv av den grunn. Har ingen rosabriller. Det handler iallfall absolutt ikke om å ikke ha hverken respekt eller ydmykhet, det synes jeg er et enormt hopp å ta, og egentlig ganske nedlatende. Jeg klarer å vurdere disse situasjonene selv, jeg har erfaring nok og ikke minst nok kunnskap om hund.

(Det ble litt rar bruk av fortid og samtid i dette innlegget. Men jeg snakker da om en relasjon mellom barnet mitt og en hund som nå er død. Får det liksom ikke helt til å funke når det i tillegg er litt personlig og så generelt i en salig smørje. )

[Gjest]

Synes du har en utmerket tilnærming til temaet Mari, kunnskapsrik - uten å bli "hysterisk" ene eller andre veien. Det er sånn man skulle vært på alle felt i livet (altså såpass åpen og avslappa til å innse at "shit can happen, men bidraget er større".)

[Mari]

Takk for det, Kanger. Det var en fin ting å si.