Gå til innhold
Hundesonen.no

Kan det bli for mye av en god ting?


xxx12345
 Share

Recommended Posts

  • Svar 63
  • Created
  • Siste svar

Top Posters In This Topic

Top Posters In This Topic

Popular Posts

En rasestandard kan alltid tolkes all den tid den ikke er nøyaktig beskrevet. På DS står det f eks at den skal være tilnærmet kvadratisk - det en person synes er korrekt i hht til dette er ikke det sa

Ja alle ck-hunder er jo gode nok til certet, så egentlig synes jeg alle bare kunne fått cert OGSÅKUNNECASPERFÅTTDETDERREJÆVLACHAMPIONATETMENMANMÅVELKANSKJESTILLEFORÅFÅDETDA!

Jeg synes de skal gå for den engelske modellen, jeg. Skal man bli champion skal man da virkelig greie å slå de andre championene i rasen. Altså - cert kun til beste hannhund og beste tispe, og champio

Freke har pr idag 11 cert, 10 av dem som BIR/BIM (er ikke 2 år før i januar). Denali har sine 3 cert som BIR og har BIR + BIM som CH (stilt bare 3 ganger som CH). Så for mine ville det ikke vært noen forskjell.

MEN jeg liker ikke systemet i KC/AKC!

En ting er at bare winner's bitch og winner's dog får CC (Challenge Certificate) i KC, i AKC går det hele på poeng og er litt annerledes (du kan bli CH uten å noen gang være BIR/BIM). I disse to systemene har de felles at de ikke har noen kvalitetsbedøming, kun konkurranseklasse. DET liker ikke jeg. Jeg liker å vite at beste hund er verdt sitt cert (må ha CK) og om 10 andre hunder også får CK den dagen så vitner det om høy kvalitet i klassen (gitt at dommeren har litt snøring da). I stedet for som i AKC og KC hvor hund nr. 10 like godt kan være en S som en CK. Takke meg til FCI sitt cert system. Og jeg liker de strenge systemene til NKK, forholdsvis strenge til DKK med kun ett cert pr kjønn pr rase. Nedover i Europa er det nemmelig slettes ikke uvanlig at det deles ut "CH poeng" i hver klasse. Men da krever de stort sett mer enn 3, og over en viss periode.

Hva gjelder antall utstillinger så mener jeg at det trygt kan reduseres noe for min rase her på østlandet (østlandet i denne sammenheng = Kristiansand til Hamar sånn ca).

Kan også reduseres noe på vestlandet fordi det rett og slett ikke er noen Siberians en del plasser i vest.

Det registreres forholdsvis mange Siberian Husky valper i løpet av et år. I 2011 ble det registrert 323 valper/importer. I 2012 kunne/kan (en utst igjen) rasen delta på 71 utstillinger, snitt antall SH pr utstilling har vært 3,87, men tar jeg vekk NSHK og NPHK sine utstillinger er snittet 2,28. Og på mange utstillinger har det vært 0 hunder - både på østlandet og litt fjerne avkroker på vestlandet.

Jeg ser ikke problemet med da å redusere antallet utstillinger noe, og da prioritere de klubbene som har jevnt over hatt gode/brukbare dommere på rasen.

48 cert muligheter pr år burde holde lenge! Det er jo fortsatt 4 pr mnd. (selv om det kanskje betyr at man må flytte litt mer på seg om man vil reise på 20+ utstillinger pr år og bor på østlandet)

Edit: og selv om jeg bor på "østlandet" (Telemark) så er det 2 cert muligheter pr år som jeg har under 2 timers kjøring til.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

*snip*

Det er jo ingen som trenger å stille ut, det er ingen som trenger cert, og det er ingen som trenger å bli champion. Champions får jo ikke cert pr i dag heller innen FCI (med mindre det er i et annet land), men skal man først fjerne konkurranseaspektet som det kan virke som du taler for så kan man jo bare begynne med kvalitetsbedømminger og drite i alt som heter cert og champ.

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

alle er forskjellig sin mening om utstilling og slik..

men min siberian husky .. alle fleste gått til utstilling.. har bruks og show siberian.. jeg gikk med bruks hannhund min fikk 1cert før han blitt 2år...

mens showlinje tispe min.. fikk 5 BIR sum fra valpeshow til åpeneklasse, og to cert, inegn Championer i 3år ennå.. men kanskje 2013.. vet ikke, spørsmål om dommer liker;-) men nok ho har sjanse til.. side ho er åssen showlinje.. og mange dommer liker henne sin type.. blir spennede. side jeg aldri hatt en hund som har norsk Championer..:-) jeg synes det er litt artig at noe hunder min får det;-)

men jeg merke at bruks siberian husky er ofte fikk litt dårligere enn de showlinje siberian.. men jeg sett de og flere av de brukslinje har Norsk Championer.. det er jo flott.. men flere er showlinje er mest få det.. men jeg tror det er skyld at eier som har brukslinje går ikke mye på utstilling.. fordi de vet blir ikke vinne, kanskje dommer gir den så dårlig enn den rase bør gi.. men likevel jeg håper blir flere og flere bruks siberian husky med utstilling også:-)

men selv jeg liker begge bruks og show.. jeg kommer utstilling med begge del! for jeg synes det er gøy gå utstilling og se hva dommer synes om det.. for meg er ikke så viktig prime.. men kritikk jeg synes det er mer verd.. og jeg tar med hunder for sosialtrening mest å si.. og se om det er noe hunder får bra prime eller ikke..

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Dette var det fjerneste jeg har hørt på lenge. Er problemet at det er for mange gode hunder på utstilling? De hundene som får certet er jo vurdert av dommeren til å være meget gode. Og for å få UCH må hunden har blitt vurdert til det tre ulike ganger. Om tre dommere "tar feil" må det jo være noe galt med "alle" dommerne.

Om man kan dra en parallell til blodspor, der trenger man også bare tre første premier for å få championatet. Er det et problem at folk kan prøve flere ganger om det går litt skeis på første, andre eller tredje forsøk? Hunden må jo vise at den kan spore på de tre prøvene som gjelder. Det samme gjelder forsåvidt på lydighetskonkurranser +++, skulle man redusert antall konkurranser om folk ble flinkere og premieprosenten gikk opp?

Jeg tenker at det bare er positivt med flere gode hunder, enten det gjelder bruksegenskaper eller utstilling. Det betyr jo at vi gjør noe riktig! Hurra! Er det noen raser som sliter med at "dårlige" hunder får bra kritikk på utstilling, så får heller disse rasene ta opp det spesifikt med NKK. Og om det er UCH NKK ønsker å verne om, kan de jo endre kravet til et lite cert og to stor-cert, eller tre stor-cert.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Gjør det heller slik at dersom hunden har et stor cert, kan den ikke få fler enn bare det ene den trenger. Og har hunden 2 små cert, kan den ikke få fler, unntatt stor cert. Og dersom hunden er nuch, kan den ikke få noen cert i utstilling i det heletatt.

Dette åpner for de som aldri får sjansen fordi samme hunder hele tiden tar certet, champion eller ikke.

De som aldri får sjansen - eller de som ikke har bra nok hunder til å nå opp i reel konkurranse iht standarden på rasen?

(I forhold til Tulip sin uttalelse - min hadde fortsatt vært NUCH om kun bh/bt tok cert)

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg synes hele utstillingsopplegget burde fått en opprydding. Vekk med dommere som premierer bare for og premiere, og aller helst vekk med hele konkurransebiten, det er slike ting som får frem det verste i oss mennesker og er det snakk om penger eller berømmelse ja så er det garantert noen som benytter seg av det på en eller annen måte, og hva er vitsen i og ha konkurranser i skjønnhet? Mtp avl så holder det jo i massevis og ha en bedømmelse eller tre som sier noe om hvordan hunden er, hverken mer eller mindre.

Man kan jo si hva man vil om dommere, men jeg vet av flere oppdrettere som sitter hjemme og leter etter de dommerne de trenger for og få championat på bikkja og stiller kun der. Hvor seriøst kan man ta utstillingsresultater da? Hva er det verdt? Varga fikk to rødsløyfer for to forskjellige dommere på sundalsøra i vår, hun er ikke noe rødsløyfehund... Og for alle som er uenig så er det jo bare og ta et googlesøk da så ser man jo resultatet for mange raser. Selv om utfall som det ikke kan skyldes på enkeltpersoner så henger det sammen, det som vinner på utstilling blir i mange tilfeller avlet videre på, uansett hvordan det ser ut, fordi folk vil vinne.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Malamuten, jeg skjønner ikke - mener du Varga er bedre eller dårligere enn excellent da?

Og skal vi fjerne konkurransebiten fordi folk ikke vil betale dyrt for å stille for dommere man vet ikke liker den typen hund man har? Er det grunn til å stanse en hel hundesport? Skal man da fjerne konkurranseaspektet i lydighet og bruks også? Da burde det vel holde å "konkurrere" med seg selv der også for å vise hundens kapasitet?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Stemmer for hannhundene, ja.

Hvor mange av sonishundene hadde vært champ om de kun fikk cert som BIR el BIM? Og hadde de rukket det til de var knappe to år gamle?

Odin: 2*BIM og to ganger 2BHK (stor-cert på begge disse utstillingene, hvor han fikk certet den første gangen). Ikke Champion før han var "godt voksen".

Amy: 1*BIR + 2*BIM (Champion da hun var 4 år)

Zuma: 2*BIR + 1BIM (Champion da hun var 3 år)

---

For min egen rase er det veldig få utstillinger innen 20 mils omkrets, i tillegg er en dobbeltutstilling sperret pga rasespesial annen plass i landet (selv om de ikke sperrer utstillinger som ligger i samme landsdel, men alle i resten av landet :blink: ).

Pr nå hittil i år er det kun 2 utstillinger med 10+ hunder :o Noe sier meg at både raseklubbene og NKK burde finne på noe nytt. NKK senke sine krav mot arrangørene (kostnader ift DogArra og avgifter til NKK), mens klubbene blir strengere med hvilke dommere som får lov til å dømme.

Man skal ikke "legge under en stol" at enkelte utstillere drar land og strand rundt (og da vesentlig fra Østlandet og til NKKs utstillinger i nord) for å "klare" store-certet (større avstander og mindre konkurrenter).

Jeg kunne kanskje ha tenkt en litt mer tysk modell, hvor de som vinner sin klasse får cert (og så klart, er de champions allerede så får de er ekstra "kryss i margen").

Men uansett så er det så mye annet enn utstillingresultater som spiller inn for om en hund skal gå i avl da :aww:

Edit: og ja, jeg har unnlatt å stille Zuma fordi moren hennes trengte cert for championat...

Endret av Dratini
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Malamuten, jeg skjønner ikke - mener du Varga er bedre eller dårligere enn excellent da?

Og skal vi fjerne konkurransebiten fordi folk ikke vil betale dyrt for å stille for dommere man vet ikke liker den typen hund man har? Er det grunn til å stanse en hel hundesport? Skal man da fjerne konkurranseaspektet i lydighet og bruks også? Da burde det vel holde å "konkurrere" med seg selv der også for å vise hundens kapasitet?

Jeg mener at hun er dårligere, og det er hun. Jeg vet ikke jeg, konkurranse i seg selv er ikke nødvendigvis et problem, men konkurranse i et avlsverktøy kan fort bli galt. Det skulle jo ikke være nødvendig og måtte velge dommer når man har en rasestandard? At det kanskje foretrekkes små forskjeller er en ting, men pr i dag så skal det jaggu mye til at en hund ikke blir champion om man går inn for det, og det blir feil.

Og igjen, man trenger ikke lete lenge før man finner solide bevis på at utstilling har bidratt til en rimelig negativ utvikling av flere raser... Pr i dag så er ikke utstilling noe avlsverktøy i det store og hele slik jeg ser det iallefall. Det betyr ikke at en champ ikke kan være en bra hund, men det at den er champ betyr ikke at den er bra heller, men reprodusere seg får den mere sannsynlig..

Lenke til kommentar
Del på andre sider

En rasestandard kan alltid tolkes all den tid den ikke er nøyaktig beskrevet. På DS står det f eks at den skal være tilnærmet kvadratisk - det en person synes er korrekt i hht til dette er ikke det samme som en annen legger i det. Rasestandardene er fulle av lignende beskrivelser, og dermed vil det alltid være rom for personlige tolkninger. Og det blir helt feil å si at alle hunder kan bli champions, for sånn er det heldigvis ikke :)

Utstilling som avlsverktøy går kun på avkomstgransking. Når en hund har fått sin kvalitetsbedømming er dette ferdig, og man har fått en uttalelse om akkurat den kombinasjonen. Deretter kommer konkurransedelen, men den forringer på ingen måte kvalitetsbedømmingen. Jeg vet om flere champions som aldri har blitt brukt i avl og heller ikke kommer til å bli det. Det er ingen automatikk i akkurat det heldigvis, det er ene og alene opp til oppdretter å avgjøre. Jeg vet også om flere hunder som gjentatte ganger får blått, gult og verre som har blitt og kommer til å bli brukt i avl. Er det også utstillingenes feil? Noen oppdrettere ser det de vil se, noen hører blindt på hva andre sier, andre igjen er flinke og ansvarlige - men dette er ikke utstillingene sitt ansvar.

At det finnes raser som har sine utfordringer er ikke til å legge skjul på, men det er ansvarsfraskrivelse så det holder å legge skylden for dette på utstillinger alene. Her ligger mye av ansvaret på raseklubbene i forhold til å utdanne dommerne - hva er rasens utfordringer? Hva skal foretrekkes? Hva skal slås ned på? Noen oppdrettere ser seg blinde på hva som premieres på utstilling, det er sant - men det er til syvende og sist oppdretters ansvar å gjøre kombinasjoner som har som mål å gi sunne, friske og rasetypiske avkom.

  • Like 5
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Stemmer for hannhundene, ja.

Hvor mange av sonishundene hadde vært champ om de kun fikk cert som BIR el BIM? Og hadde de rukket det til de var knappe to år gamle?

Blondie har tilsammen 7 cert. 3 av de 7 gangene er hun blitt BIM, men siste certet + BIM kom ikke før hun var 6 år gammel.

Jeg syns ikke det engelske systemet låter noe bra ut. Jeg tror heller det går litt på dommere. Er det alltid en hund som fortjener certet på en utstilling? Jeg føler det er noe man forventer at man skal få. Vinner man juniorklassen og slår alle som ikke er champion i beste tispe/hanne klasse, så forventer man at får certet. Man jubler før man har fått det. Burde ikke heller dommerne bli strengere på det? Å bare gi til de som virkelig fortjener det? Kanskje hunden ikke var skikkelig utviklet enda, og trengte mer tid, derfor ble certet holdt tilbake.

Ellers er jeg enig med 2ne om at man burde heller fordele utstillingene mer utover landet. Før når jeg ikke reiste noe langt så var det 4 utstillinger her i området jeg kunne stille på. Mens 2ne nevner at hun har 17. Det er litt forskjell.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Blondie har tilsammen 7 cert. 3 av de 7 gangene er hun blitt BIM, men siste certet + BIM kom ikke før hun var 6 år gammel.

Jeg syns ikke det engelske systemet låter noe bra ut. Jeg tror heller det går litt på dommere. Er det alltid en hund som fortjener certet på en utstilling? Jeg føler det er noe man forventer at man skal få. Vinner man juniorklassen og slår alle som ikke er champion i beste tispe/hanne klasse, så forventer man at får certet. Man jubler før man har fått det. Burde ikke heller dommerne bli strengere på det? Å bare gi til de som virkelig fortjener det? Kanskje hunden ikke var skikkelig utviklet enda, og trengte mer tid, derfor ble certet holdt tilbake.

Ellers er jeg enig med 2ne om at man burde heller fordele utstillingene mer utover landet. Før når jeg ikke reiste noe langt så var det 4 utstillinger her i området jeg kunne stille på. Mens 2ne nevner at hun har 17. Det er litt forskjell.

Det er jo der CK'en kommer inn. Mener dommer at hunden ikke holder god nok kvalitet til å være en champion skal den ikke få CK. Men får den CK så fortjener den certet i denne dommerens øyne.

Forøvrig, Smula har 4 cert, 3 av de som BIR/BIM. Nå er hun rettnok ikke champion enda da :)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Gjest
Skriv svar til emnet...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

 Share

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive



  • Nye innlegg

    • Massiv milepæl nådd: Ede mestrer å gå av turbuss på egne bein 🥳 Det startet med at jeg holdt på å falle ned trappen med ham i armene. Løftet ham for tidlig. Bussen ble uventet stående i kø foran rundkjøring før holdeplassen. Det meste jeg hadde av krefter var allerede brukt på å løfte ham fra gulvet. 30 kg med lealaus teddybjørn i den fasongen der viste seg å være i overkant av min bæreevne over tid. Ikke bare armene, men alt av stabiliserende muskulatur fikk kjørt seg mens bussen stod, hakket og rykket, deretter ga full gass og svingte fort og brutalt gjennom den rundkjøringen, for så å svinge like brutalt inn i busslommen og nær bråstoppe. 30 kg ekstra på overkroppen er uvant å balansere på en buss i store bevegelser. Jeg forstår nå de som utfører brystreduksjon på en annen måte. Da det endelig ble tid for å gå av den ufrivillige karusellen der holdt jeg på å falle ned trappen og Ede fikk en overraskende bråslutt på mammadalttilværelsen på gullstol midt i den, uten noen annen mulighet enn å adlyde tyngdekraften og fartsretningen og fortsette ned trappen på egne bein — og det gikk FINT, til hans store overraskelse. Ny motivasjon til å lære Mr.T å gå ned den trappen der var født, og vi har nå, en uke senere lykkes med avstigning fra turbuss på egne ben 🥳 Det ble feiret med Vom og softis 🥰
    • Jeg forer på 4 ulike typer tørrfor, som jeg varierer utfra andel Vom fra dag til dag. På vom alene får han steinhard avføring han uttrykker ubehag med å klemme ut og han begynte beite gress som om han var en hest da jeg ga for stor andel Vom. Ser ut som et rent instinkt han har for å regulere fordøyelsen. På tørrforene til stor valp fra Dilaq, Farmina, Happy Dog og Alpha Spirit har han kjempefin avføring. Små mengder, fast og passe tørr, lett å trykke ut, lett å plukke opp. På Eukanuba (fikk en sekk, ikke kjøpt den selv), der kommer det mengder av en konsistens som griser til gresset. Ideelt her også er max 1/2 Vom og resten tørrfor. De er alle forskjellige da 🤷🏼‍♀️ Edit: Angående råfor som treningsgodis: Jeg kjøpte en sånn silikon godbitpung med magnetlukking i toppen. En standard teskje står godt oppreist oppi den, så en slipper masse gris på hendene. Klarer seg med en serviett i lomma til det lille en får på seg innimellom, om en er litt klønete, som meg. Lett å vrenge og vaske. Fant den på Amazon UK. 
    • Var 50/50 som ikke fungerte så godt. Har nå gått over til kun tørrfor, ser ut som magen har stabilisert seg nå. Gir vom i blant. Fortsatt en del avføring, men det er vel naturlig med mer avføring av tørrfor enn vom?   Takk for innspill uansett!:)
    • Eddie har lagt inn søknad om å få de nusselige spanielørene erstattet med pønkråkk hanekam. I en alder av bare 6,5 mnd setter han seg heldigvis fortsatt ned som en jente når han tisser - og når han markerer, som han gjorde for første gang i dag. Det er stille før pubertetsstormen, men små vindkast kommer de mørke tordenskyene i forveien, og forsurer den prepubertale idyllen iblant.  I dag skulle jeg ha filma. Ikke første gangen en potensiell YouTube-million gikk i vasken. En av mitt livs store regrets er å ikke ha filma første gangen jeg ga chihuahuaen en hel roastbeefskive. Jeg kunne vært millionær, men har åpenbart ikke næringsvett. Glemte å filme i dag også. Ord er fattige, men kamera og power-PC til å redigere videoer på koster, så ord får klare seg. Unge Edeward har slitt en stund, med en indre kamp mellom nature og nurture. Fornuft og følelser. Det instinktive ressursforsvaret hans er så sterkt at han har store vansker med å få gjennomført sin egen vilje. På den ene siden vil han gjerne ha meg til å kaste lekene hans, fordi å jage etter dem er det aller, aller morsomste han vet, men han har ikke lyst til å gi dem fra seg. De er verdisaker for han. Han vet kognitivt at det er nødvendig å hande meg gjenstander for å få dem kastet, og han ELSKER å få dem kastet. Leker er ikke morsomme når de ligger i ro. Da er de bare potensiell moro. Litt som penger i banken. Det er selvsagt mer gøy å bruke penger enn å bare ha dem, men det føles godt å ha dem, og en er redd for å miste dem ved å bruke dem. På samme måte som jeg gjerne vil reise og shoppe og drikke frappuccino og spise ute, så vil han helst ha de lekene flyvende gjennom lufta og sprettende bortover bakken. Han ber meg kaste dem. Han maser om å få dem kastet. Lyser opp i euforisk livsglede når han ser at jeg er i ferd med å kaste. INGEN tvil om hva som er høydepunktene i livet hans, men han har en slags malplassert økonomisk sans, hvor han vokter lekene som om de kan forsvinne dersom han bruker dem. Ressursforsvaret hans er så sterkt at det er et handikap for ham. Den absurde kampen han kjemper hver gang han vil ha lekene kastet, men ikke har lyst til å gi dem fra seg. Kan ikke beskrives med ord. You had to be there, for jeg har ikke filma det.  Dette har ihvertfall pågått en stund nå. Den indre kampen mellom følelser og fornuft. Så, i dag.. Vi har fått nytt utstyr i posten. Grime og kortere bånd for å ferdes i folksomme miljøer. Grime fordi jeg liker være på den sikrere siden. Han begynner bli stor og tung og sterk. Den ene gangen han DRO i båndet for å hilse på storebror er ikke noe jeg ønsker reprise på. Han kan tydeligvis være virkelig sterk om han plutselig finner ut at han ikke vil høre på meg, så grime er en potensielt nødvendig sikkerhet. Det, og så har vi kjøpt kjettingbånd, fordi jeg liker tyngden. Hunden kjenner også at båndet er der. Det er bedre kontakt. Dessverre, som vanlig ved netthandel, har vi fått noe annet enn jeg trodde jeg bestilte. 50 cm var ikke lengden på kjettingen, men total lengde. Det der trenger tilvenning. Heldigvis har vi også fått oss et strikkbånd med såkalt trafikkhåndtak, som jeg tenkte det kunne være greit å koke frosken sakte med for å unngå at likheten med visse grupper i Pride-paraden blir for påfallende. Det holder liksom å kle seg i lakk og lær i offentligheten, vi trenger ikke lage et SM show også, mener jeg. Det er hva som trolig vil skje om vi legger ut på tur blant folk med det veldig, veldig korte kjettingbåndet der uten noen tilvenning, så her må trenes, det var planen for dagen.  For å senke potensielt stress før vi gikk avgårde i nabolaget, så skulle vi leke litt. Få på litt gode biokjemikalier. Erstatte kortisol med endorfiner. Når matmor er utstyrt med vom og tørrfisk på lomma er det nødvendig å leke før vi går avgårde, for å få ned forventningsstress. Biokjemien i dette ble forklart meg, men jeg er ikke stø nok på detaljene til å gjenfortelle korrekt. I grove trekk flommes han umiddelbart av dopamin fra forventning om belønning, så utløser det raskt en masse adrenalin og kortisol når forventningene ikke innfris fort nok (for ham). Han blir agitert og opplever en slags smerter, og mat som belønning får ikke dette stresset ned igjen. Lek derimot gjør. Fikk teorien forklart, sett det fungere i praksis. Å leke på tur fungerer fint på vanlig turbånd, men jeg vil ikke tilvenne ham at det går an å leke på så kort bånd. Ulike båndlengder har ulike regelverk for adferd. Derfor må vi leke før vi legger ut på en potensielt stressende treningstur med SM-lenke, mat i lommene og KRAV for å få den.  KRAV et noe Eddie har problemer med å forholde seg til. Han kunne vært kryssordløsningen på nøkkelordet assertive. Meningers mot og egen vilje. Tar det å bli stilt KRAV til som en trussel. Frosken må kokes sakte, ellers går den i maktkamp. Det fikk jeg bekreftet på den harde måten i dag ved å stille et urimelig krav for å starte leken: Jeg ba ham om utgangstilling.  Istedenfor fikk hele nabolaget konsert med Dickhead and The Pønk Råkk Assertiveness.  Til å begynne med ble jeg irritert. Han var så TEIT. Noe så ufattelig simpelt som å bare sette seg i utgangstilling for å få det han så inderlig intenst ville ha. Han hadde SÅ lyst på både leken og maten, men istedenfor å kjapt, enkelt og greit sette seg i utgangstilling som han VISSTE ville gi uttelling, så valgte han å kjefte meg huden full for å ha the audacity til å ikke bare gi ham hva han ville ha.  Jeg fikk omsider noe som liknet utgangstilling og han fikk umiddelbart leken sin kastet. Fløy avgårde som om han hadde sluppet fri fra Guantanamo. Gjorde meg klar til å belønne ham for levering, fordi middagen var en time på overtid. Favorittmaten. Han er vill etter Vom. Villig til å utstå både kloklipp og frisering i ansiktet så lenge det står Vom på hylla. Han har vanligvis INGEN selvrespekt når det lukter Vom i premie. Vanligvis.  Han slapp favorittleken et par meter fra levering. "Ta med!" responderte jeg, og så var ******* løs igjen. Ikke snakk om. Sikker på det tok mange minutter med utskjelling. Han synes jeg er en herskesyk HURPE med et sykt "behov" for å dominere. HVORFOR skulle han levere meg den leken for å få maten jeg hadde i hånden? "Herskesyke hurpe! Det der handler bare om å ydmyke meg! Ser jeg ut som undersåtten din? Den leken er MIN og den maten er også MIN! Vil du ha leken i hånden kan du plukke den opp selv!" Jeg endte med å plukke den opp selv. Han ble stille noen øyeblikk. Innså at han hadde tapt. Jeg hadde nå både leken og maten og han hadde bare stoltheten. Det gikk ikke mange sekunder før nederlaget ble erstattet med forventning om kast. - Link! Unge Eddies verden raste sammen igjen. Usikker på HVA som er problemet hans, for han går SÅ fint i utgangstilling for kjipe tørrforkuler, bare de er i hånden som lure. Han HAR gått FINT i utgangstilling med Vom på hylla og i vinduskarmen også. Hvorfor ikke nå? Hva er problemet? Svaret er et intenst autonomitetsbehov. Han ga så TEΙΤΕ liksom-nesten kreative alternativer til en faktisk utgangstilling, etter å ha gitt ham flere invitasjoner til å plassere seg riktig valgte jeg å gripe halsbåndet for å veilede ham ordentlig på plass - for å kunne rose og belønne. Verste overgrepet jeg kunne begått mot ham. Han strittet imot, og jeg ville ikke gi meg, så det utviklet seg til en brytekamp jeg til slutt vant ved hans surrender. Var han et menneske ville han HYLGRÅTT. Hikstet og hulket i bunnløs sorg over dette sjokkerende sviket. Var jeg ikke hans beste venn? Hva slags venn og partner GJØR noe sånt? Jeg kunne jo ikke gi meg, for jeg hadde faktisk lagt på et krav, og han trenger VITE at et krav er et KRAV og når det innfris, så blir det ALDRI problemer og ALLTID godt humør og belønning. Å la en nær pubertal riesenschnauzer få lov til å kjempe seg fri fra et (i utgangspunktet bare veiledende) grep i halsbåndet var 100% uaktuelt, samme hvor såret og sjokkert han var. Det ble til slutt en utgangstilling. Leken fikk jeg også levert i hånden, men ikke uten en psych kamp om hvem som bestemmer over ressursene. Ede er IKKE fornøyd med å måtte jobbe for mat og lek.  Tur ble det ikke, men en god latter ble det, fordi Ede er absurd sta. Håper jeg ser samme humoren i det når han begynner skape seg pga endret båndlengde. Fra 2-1 meter i første omgang, med bare korte partier på "trafikkhåndtak". Grime har vi prøvd på. Den sitter det litt lenger inne å gå hjemmefra med ennå. 
    • Hvis det funker med 50/50 kan du jo da bare fortsette med det. For helgeturer går det jo fint å ta med i kjølebag, det gjør ikke noe om det tiner så lenge det blir spist innen en dag eller to. Men ville prøvd forsiktig med et annet tørrfôr som er beregnet for valp.
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...