Ozus bildedagbok - hverdagen med en liten polarrev

[Snoffe]

Så fin Ozu er

[Tabris]

Så fin Ozu er

Tusen takk.

[Tabris]

[Tabris]

I dag har vi trent spor for første gang. Kjempespennende! Jeg har et søskenbarn som trener hunden sin til liksøk, så jeg fikk starthjelp fra ham. Vi la opp tre korte spor på ca 30 meter. Ozu har aldri gått spor før, så vi ville se hvordan han reagerte og hvor ivrig han var på å jobbe.

Og både jeg og søskenbarnet mitt ble positivt overrasket. Jeg visste at Ozu er glad i å søke og spore, men jeg hadde trodd han ville bli sliten og ufokusert raskere enn han ble. Han surret litt frem og tilbake i sporet, han har jo aldri gått et før og visste jo ikke helt hva det gikk ut på, men han fant sporslutt på alle innen kort tid - etter jackpoten på andre sporet begynte han å spore videre, klar for å fortsette. Han var slett ikke lei etter tredje sporet - kjempelovende start!

[Guest Sunspring]

Jeg har en ting å si: Det begynner på "N" og slutter på "ydelig"

[Tabris]

Aw, tusen takk.

Sent from my SM-N9005 using Tapatalk 4

[Tabris]

Ozu elsker snø! Nå har vinterens første snø kommet, og så fort jeg kom meg hjem fra jobb så var det ut og gå tur med pelsen. Himmel, som han koste seg! Er så herlig å se på. Så jeg laget en liten videosnutt av ham, dette er bare fra èn del av turen. Ellers var det masse løping, jaging, snusing og rulling i snøen resten av turen også.

[MegaMarie]

Nydelig høstbilde Hvilken årstid er det den der ikke kler? Han passer jo inn i høsten, vinteren, vår og sikkert sommer også!

Så moro at det gikk så bra med sporet da Det er utrolig gøy! Kjempe kul video av han og snøen. Løper han rundt å tygger på snø?

[Tabris]

Tusen takk! Ja, han kler det meste av årstider, hehe. Spesielt pent med kontrastene i høstfargene.

Ja, han fanger snø, ruller seg i snø, bykser i snø, spiser snø, borrer hodet nedi snø... Han rett og slett bare elsker snø.

Nå er det "winter wonderland"-stemning her. Tok med det ordentlige kameraet ut og tok noen bilder. Vil oppdatere her litt senere i dag.

[Tabris]

Vi fikk rikeilg med snø her på lørdag. Det var postkort-landskap over alt. Det hele har smeltet bort allerede, det forsvant i går, og jeg skulle selvfølgelig ut å gjøre ærender hele lørdagen, så jeg fikk ikke vært noe særlig ute i det nydelige været. Derfor stjal jeg jeg meg en halvtime på formiddagen for å kaste Ozu i snøen og ta noen bilder. Så her kommer et lite bildedryss fra polarreven i sitt rette element:

[Tabris]

Solen glimtet til i dag! Her har det vært overskyet, vindfullt og regn i bortimot en måned eller to i strekk snart, hvor man kunne telle på en hånd de dagene man så sol (og på èn fing de dagene man fikk snø - ref. innlegget over her).

Men i dag var det litt sol, og det herlige med januarsolen er at man får et utrolig vakkert og spesielt lys som bare er på denne tiden av året.

[Tabris]

Da har vi vært på første dag av passeringskurset, og jeg er veldig fornøyd! Startet med teori og hadde flere runder ute hvor vi fikk sette teorien ut i praksis. Startet helt i det små først bare med kontakt, for å få hunden på jobb og se hvor nær andre hunder vi kunne gå og fortsatt få hundens fokus. God og interesant teori om hvorfor hunder blir aggressive bånd, hilsingsritualer, kindereggmetoden osv. Mitt problem er at selv om jeg kan veldig mye av dette på rams rent teoretisk, så har jeg liten erfaring i å sette teorien ut i praksis. Da er det godt med instruktører som kan se på det du gjør og gi konstruktive tilbakemeldinger.

Været i dag var ikke spesielt treningsvennlig i utgangspunktet - tre minus med snøstorm. Som i praksis utgjør kanskje ti minus i kastene? I tillegg trente vi på et sted som er veldig flatt og på oppløyde marker. Som jo er praktisk for det var god nok plass til at alle ekvipasjene fikk så mye rom de behøvde med sine hunder, og det var god oversikt. Men samtidig betydde det også at det var ingenting som løyet for vinden. Himmel, som det blåste.

Jeg sier det - du har ikke trent hund før du har trent i tre blå med snøstorm på åpne marker! I tillegg trente vi på en mark med mye sand, så det ble kombinert sand- og snøstorm - stakkars Ozu var brun i hele ansiktet av sandkornene som virvlet om. Men for en trooper - han var på jobb, han! Treningen gikk over all forventning. Siste treningsøkt var å trene kindereggmetoden mot passerende mennesker. Hensikten var å få inn alle stegene i metoden på en mindre forstyrrelse før vi skal gjennom "ilddåpen" med passerende hunder i morgen.

De første passeringene var litt kaotiske for Ozu forsto ikke helt hva jeg ville. Det blåste noe inn i helv..!, noe som var en forstyrrelse i seg selv, og Ozu ville jo helst bare være i fred og snuse, snuse, snuuuuuse på ukjent mark. Men etter et par gjennomføringer forsto gutten hvor jeg ville - og da jobbet han! Til slutt slet jeg med å få ham til å i det hele tatt se på personen som skulle passere oss, for han gikk fri med fot, han! Og når vi kom oss ut til siden og trente kontakt, kontakt, kontakt - da kunne folk stå centimeter fra ham og vifte med godbit uten at jeg hadde problemer med å holde kontakten - fortsatt i tre minus med snø- og sandstorm. Flinke gutten min!

I morgen blir spennende, da blir det mer teori samt trening på passering med hund!

[Tabris]

I går ble Ozu chip-kastrert. Noe som vil si at de setter inn en liten chip som i løpet av noen uker fører til at han – i praksis – blir å regne som en kastrert hund. Fordelen med en slik chip er at den går ut etter ca 6 måneder, og chipen kan også fjernes hvis man skulle ønske det – man kan dermed “teste” kastrering uten å gjøre det kirurgisk, og på en måte som er reversibelt.

Det er mange ulike meninger angående hunder og kastrering. Kastrering kan få negative konsekvenser. Spesielt på en pelshund som Ozu så kan det i verste fall føre til en helt uregjerlig og flokete pels som er veldig vanskelig å stelle. Han kan slite med overvekt, og de issues han har med stress og usikkerhet rundt andre hunder kan forverres. Skulle disse tingene skje, så vet vi at kastrering ikke er for ham, og vi kan fjerne chipen og la det være med det.

Men det er også en god sjanse for at pelsen blir helt fin, vekta forblir stabil så lenge vi følger med og er bevisst på at han nå trenger mindre mat, og – ikke minst – han får roet ned stresset. Det er sistnevnte som gjør at vi tok valget om chip-kastrering. Han stresser mye. Stresser rundt andre hunder, stresser ved passeringer, stresser ved trening, stresser pga mange lukter… det er ikke godt for ham å gå rundt med så mye stress i kroppen.

Noe av det skyldes nok alderen, han er full av unghundhormoner. Noe kan nok også trenes vekk. Men samtidig tør jeg ikke helt å vente til han blir 2-3 år for å se om han roer seg, for da kan atferden ha satt seg som en uvane, og kan da bli vanskeligere å få bort, selv med kastrering.

Så vi forsøker chip nå som han fortsatt er ung, og ser om det vil ha en effekt. Hvis dette fungerer bra med få negative bivirkninger, så vil vi nok ende opp med kirurgisk kastrering (han har HD og skal derfor ikke avles på uansett). Fungerer det ikke, så får vi fjerne chipen og satse på at modenhet og trening kan tøyle det verste.

[Tabris]

I dag var vi på en to timers skogstur - er en stund siden jeg har vært en sånn skikkelig tur nå, det var herlig! Solen stakk også frem innimellom, en ordentlig søndagstur! Ned til samme tjernet som jeg har tatt bilde av før her i tråden.

Ozu oppførte seg også eksemplarisk hele turen, langt bedre enn jeg noengang kunne forvente. Jeg lurer på om det kan være chippen som begynner å virke. I så fall, hvis det er slik som dette chip funker, så er det jo helt magisk!

Han dro ingenting i bånd hele turen, selv når han var løs så var han ikke vanskelig å rope inn og ta i bånd når det kom hunder, og han tok mye kontakt og holdt seg nær hele tiden når han var løs. Den første hunden vi traff var et sted hvor det var trangt, så jeg kunne bare gå rett uti grøfta. Hunden passerte mindre enn to meter bak meg, og det var null problem å holde kontakten med Ozu. Ingen knurring, ingen utagering og lett å beholde kontakten.

Senere traff vi enda en hund. Den passerte oss på avstand, og når Ozu var ferdig med å se på den så snudde han seg til meg automatisk. Ingen stress. Senere kom hunden opp bak oss - noe Ozu aldri har taklet, at hunder går bak ham - men det var null problem denne gangen. Vi fortsatte å trene kinderegg når de passerte oss, og selv om Ozu knurret og dro i båndet en gang for å få mer avstand, så var han lett å få kontakt med igjen og fortsette å belønne.

Også kronen på verket - på vei hjemover ser jeg en hund som kommer mot oss. Ozu har også sett ham. Mens Ozu står og stirrer på ham, så fomler jeg med å fiske frem klikker og godbiter. Jeg forbereder meg på å jobbe for å få kontakt med gutten - da ser jeg at Ozu, som fortsatt står og ser på den andre hunden, rolig snur seg og ser på meg. Helt av seg selv. Ingen stress, han var helt avslappet.

Jeg holdt nesten på å begynne å gråte. For en forskjell! Han var fortsatt interessert i andre hunder, og knurret hvis de kom for nær, men det stresset som blokkerer ham helt fra meg - det var helt borte. Jeg tør ikke håpe for mye, han er fortsatt tenåring og i morgen rakner sikkert alt sammen. Men hvis det er et håp om at den hunden jeg så i dag er den jeg kan få i fremtiden... jeg kan ikke be om noe bedre.

[Cavalierflat]

Så morsomt at dere fikk til så fine passeringer!

Som du sier så kan unghunder glemme det de har gjort allerede i morgen, men da vet du ihvertfall at han kan

[Tabris]

Så morsomt at dere fikk til så fine passeringer!

Som du sier så kan unghunder glemme det de har gjort allerede i morgen, men da vet du ihvertfall at han kan

Ja, det var kjempeflott å se. Nå gjenstår å se om det var et engangstilfelle eller om ting begynner å lette etterhvert.

[Tabris]

Jeg filmet en treningsøkt i dag, vi trente fri ved fot. Fortsatt en del jobb som gjenstår, men det kommer seg!

[Tabris]

I dag skinner sola, fuglene kvitrer, løvetannen har begynt å komme og det er skikkelig vårstemning. Så jeg tok like så greit en god tur rundt Plassatjern igjen. Har blitt en av mine yndlingsplasser, spesielt når det ikke er noen andre der og vi kan nyte stillheten i ro og fred.

Et lite bildedryss:

[Cavalierflat]

Åh, det er så deilig med sånnt vær altså!

Fine Ozu

[Tabris]

Åh, det er så deilig med sånnt vær altså!

Fine Ozu

Ja, det er så herlig å gå i ordentlig vårvær!

Og takk.

[Tabris]

Det har skjedd noe her de siste ukene. Jeg har snakket et par ganger tidligere om at Ozu har forandret seg og redusert stresset etter chipen, noe som gjør passeringstreninger mye enklere.

Men det har skjedd mer enn det også.

Jeg trener jo fast med Canis-gjengen og -instruktør hver tirsdag, og har gjort det siden tidlig i fjor høst. Og ofte har jeg lurt på hva i himmelens navn jeg driver med, og hvorfor jeg gidder. Etter hver trening samles vi og har en kjapp gjennomgang på hvordan det har gått for hver enkelt. Og de fleste meldte om fremskritt jevnt og trutt. "Gikk mye bedre og få henne til å holde apporten i dag", "I dag jobbet han skikkelig bra, fikk ordentlig fremskritt på fvf nå!"

Og der sto jeg, med en sta liten japaner, og følte meg bare dummere og dummere, og som en dårligere og dårligere hundetrener. For de fleste fremskritt jeg hadde besto av å få snuten hans opp av bakken og få kontakt nok til å gjennomføre en økt eller to. ALT var mer interessert enn meg, og da spesielt lukter på bakken. Snuse, snuse. snuuuuuse. Jeg følte det hele var bortkastet da mesteparten av tiden ble brukt på å jobbe fokus, ikke på selve ferdighetene. Det var så ille at jeg synes det å trene på passering og fryktaggresjon har vært lettere enn å trene snusing som forstyrrelse.

Jeg hadde bestemt meg for lenge siden at jeg skulle vise for både meg selv og andre at en japaner ikke bare er en pen sofahund, men at de kan brukes. Og nå lurte jeg på hva jeg holdt på med, og reiste hjem med klump i halsen mer enn èn gang.

Så ble han chip-kastrert. Så begynte jeg på klikkertrenerutdannelsen.

Vi hadde vår første helgesamling. Jeg leste masse, masse teori og - ikke minst - started med systematisk mengdetrening. Jeg har lenge trent med klikker, men har ikke bedret klikkertrening. Jeg har egentlig alltid letet etter snarveier, og ikke orket begynt på det arbeidet instruktøren foreslo. I tillegg hadde jeg også ofte mentalt avfeid det med at "Ja, det kommer i hvert fall ALDRI Ozu til å lære seg!" Jeg hadde ikke tro på ham, og ei heller tro på meg selv. Og heller ikke kunnskapen nok til å få det til.

Men bare etter første helgen og teorien jeg leste så begynte ting å falle på plass. Jeg fikk en helt annen motivasjon og bestemte meg for å gå for klikkertrening 100% - og begynte å trene deretter, så og si daglig.

Dette er snart tre uker siden. Og i løpet av det tre ukene virker det som om Ozu og jeg har knekt en kode. Èn ting er at vi gjør fremskritt på selve ferdighetene, og lærer inn nye hver uke, men vi har fått en kontakt og et samarbeid som er tusen ganger bedre enn det var for bare en måned siden.

Spesielt treningen i går var formidabel. Jeg var skeptisk til at vi skulle trene kassemetoden hele kvelden - jeg pleier alltid å trene minst to ting på en kveld for at han skal få variasjon og ikke gå lei. Instruktøren sa at i prinsippet skal hunden ikke gå lei, da er det noe galt med selve treningen - så hun ba meg ta utfordringen med bare å trene èn ting.

Vi hadde tidligere gått ned til bare et minutt per økt for å holde fokuset hans. Nå var vi oppe i to-tre minutter per økt, trente bare kassemtoden og Ozu var på jobb hele tiden! Ut av bilen - og rett på kassen! Klikk og belønn, klikk og belønn - jackpot! Og han gikk ikke lei! Vi trente i over en time (to stk, bytte på tre minuttersøkter hver), så vi må ha hatt fire-fem økter - og ikke èn gang gikk han lei. Snusing var minimalt og han var på jobb hele tiden. Vi gjorde til og med fremskritt på kassen, noe jeg aldri hadde trodd vi var klar for siden jeg ikke har trent kasse på mange måneder.

(Morsom historie: Min hjelper, @Sprettballen, og instruktøren var der og hjalp til. Ozu sto på kassen, og for første gang beveget han litt på bakbeina. Helt spontant ropte vi"JAAAAAAAAAAA, SÅ FLIIIIIIINK!!" alle tre - og Ozu ble helt satt ut av alt støyen, forsto ikke helt hva som skjedde og hvor belønningen skulle komme fra. Vi måtte le, og love hverandre å ta det litt roligere neste økt. ).

Og når vi da har trent slik i over en time og kjører hjem, så regner jeg med at Ozu er temmelig kokt i hodet - men i det jeg tar gutten ut av bilen hjemme og skal gå en liten kveldsrunde, så tripper han fvf og er supergira på å fortsette å jobbe! Nå som han virkelig har knekt koden med å tilby atferder så får jeg nesten ikke fred.

Det virker som om all treningen jeg har lagt ned har blitt druknet i en tåke av tenåringsnykker og hormoner, kombinert med ikke alltid en ultimat trening fra min side. Nå som alt dette har løsnet og tåken er på vei bort, så ser jeg endelig resultatet av et år med frustrasjon, tårer og konstant jobbing. Og gutten kan jo! Visst kan man trene med en japaner! Selv en sta testosteronbombe av en snuser som Ozu.

[SandyEyeCandy]

Jeg får helt gåsehud av dere! Hatten av til deg som hundeier og -trener, altså!

[plutte]

Så fint å lese! Flink du er! Og Ozu.

Tar med meg eit par tips herifrå eg, trur det kan hjelpe oss og. Me skal på første helg av same kurs snart, no gler eg meg enda meir.

[Tabris]

Jeg får helt gåsehud av dere! Hatten av til deg som hundeier og -trener, altså!

Tusen takk, Sandy, så fint sagt. Det har vært mye jobb, ja, men nå ser at jeg får faktisk igjen for det. Kastrering alene hadde aldri gjort dette.

Så fint å lese! Flink du er! Og Ozu.

Tar med meg eit par tips herifrå eg, trur det kan hjelpe oss og. Me skal på første helg av same kurs snart, no gler eg meg enda meir.

Takk!

Bare den første helga alene, med påfølgende lekser, har vært nok til å sette meg i gang ordentlig og endre hele treningsmotivasjonen til oss begge. Alle er jo forskjellige med forskjellig utgangspunkt, men for meg har det vært helet enestående allerede.

[Aslan]

Ååh, det er så gøy å lese om fremskrittene deres! Og Ozu er jo fortsatt helt nydelig