Gå til innhold
Hundesonen.no

Kjøp av bolig...


Wanderlust
 Share

Recommended Posts

Si at man er et par hvor den ene eier bolig i dag, men paret trenger noe større for å kunne flytte sammen.

Parten som eier bolig i dag har en grei inntekt, den andre er ung ufør, og ikke så veldig god inntekt.

Hvordan bør dette gjøres?

Jeg sitter her som ung ufør, og har ikke sjans til å få noe stort lån.

Bør han kjøpe bolig alene, og jeg bo hos han og vi dele på utgifter (sånn vi egentlig gjør i dag)? Da har jeg mulighet til å spare litt så jeg har råd til å være med på ferier og sånt. Men da står jeg der også, om det skulle blitt slutt, på gata uten noen ting.

I dette tilfellet bør jeg vel egentlig spare sidenav, hvor jeg ved et evt brudd står med litt penger på bok. Men igjen, da sliter jeg med penger til evt ferier (noe som vi begge vil prioritere nå som det fortsatt er "enkelt" å reise på ferie - Vi har ikke unger å ta hensyn til bl.a).

Eller bør vi dele på lånet (70-30% f.eks)? Men da vil jeg nok slite litt med å legge av penger til ferier.

En annen ting er at ettersom det er jeg som er mest hjemme, er det jeg som kommer til å gjøre største delen av husarbeid. Og bør ikke det "tjene" meg på en eller annen måte?

Dette er helt nytt for meg, og jeg trenger noen tips og råd. Hva vil lønne seg? Hvilke muligheter har man? Jeg setter stor pris på tilbakemeldinger :)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Skal høre litt med en venninne som er i akkurat samme situasjon som deg, der de nettopp har kjøpt seg bolig.

Men ville absolutt snakket litt med ham om ikke din del av husarbeidet bør lønne seg på en måte, det er jo bare å høre litt med ham. Det viktigste er jo at løsningen fungerer for dere begge :)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg har to venninner som er i lignende situasjoner nå, Monica, og der har begge fått en avtale hos en advokat som setter opp et forslag som er mest gunstig for begge parter, og som i tillegg er juridisk fornuftig og korrekt. Det er mitt beste tips til alle som skal kjøpe sammen, eller kjøpe seg inn i noe en annen eier - eller om man finner ut at det er mest fornuftig med en standard samboerkontrakt (da eier den ene, mens den andre betaler 50% av alle løpende utgifter som ikke direkte bidrar til å øke verdien på huset eller betale ned lånet). Det er såå fornuftig å gjøre det riktig med en gang, mens man fremdeles er gode venner og er veldig innstilt på å finne gode løsninger. Lykke til :)

  • Like 4
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Skal høre litt med en venninne som er i akkurat samme situasjon som deg, der de nettopp har kjøpt seg bolig.

Men ville absolutt snakket litt med ham om ikke din del av husarbeidet bør lønne seg på en måte, det er jo bare å høre litt med ham. Det viktigste er jo at løsningen fungerer for dere begge :)

Takk, det hadde vært kjempefint :)

Jeg har to venninner som er i lignende situasjoner nå, Monica, og der har begge fått en avtale hos en advokat som setter opp et forslag som er mest gunstig for begge parter, og som i tillegg er juridisk fornuftig og korrekt. Det er mitt beste tips til alle som skal kjøpe sammen, eller kjøpe seg inn i noe en annen eier - eller om man finner ut at det er mest fornuftig med en standard samboerkontrakt (da eier den ene, mens den andre betaler 50% av alle løpende utgifter som ikke direkte bidrar til å øke verdien på huset eller betale ned lånet). Det er såå fornuftig å gjøre det riktig med en gang, mens man fremdeles er gode venner og er veldig innstilt på å finne gode løsninger. Lykke til :)

Men hvordan har de gjort det? Har de kjøpt noe sammen, og hvordan har de fordelt lånet i det tilfellet?

Hva bør man "tjene" på at den ene gjør mesteparten av husarbeidet?

Jeg må bare poengtere at han absolut ikke er vrang eller noe sånt, og vi har snakket om det. Og både det å eie noe sammen eller det at jeg bare bor og vi deler på løpende utgifter (altså, at jeg ikke betaler leie så det tjener han til å nedbetale lån) er aktuelt. Så det er meg det står på, hva jeg vil, og hvordan vi skal gjøre det. Men jeg vil det skal være riktig for meg også.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Da vi kjøpte, så fikk jeg beskjed av banken om at jeg "hadde ikke engang penger til å leve". Jeg hadde litt inntekt og stipend. Vi ble enige om at det lønte seg å kjøpe, heller enn å fortsette å leie. Nå kjøpte jo ikke vi noe kjempedyrt, så jeg fikk lån på 1/3. Jeg eide altså 1/3, og han 2/3.

Jeg betalte 1/2 av alle løpende utgifter, forsikring, vann og avløp, renovasjon, utgift til borettslag osv. Og 1/3 av lån og oppussing/vedlikehold.

Edit: Og sånn med tanke på et eventuelt brudd, så har du jo spart opp noe egenkapital i lånet heller enn å sitte og betale ekstra andre steder som du ikke får noe igjen for. Man tror jo aldri at det skal bli slutt.

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg er jo i samme situasjon som deg. Den første tiden vi bodde sammen (i Trondheim) bodde jeg hos ham i leiligheten han allerede eide, og vi delte daglige utgifter 50/50.

Da vi flyttet til Oslo var det vel aldri aktuelt å ikke kjøpe, selv om jeg ikke hadde penger. Den første leiligheten vi kjøpte var kun for hans penger, og vi delte på dagligutgiftene og fellesutgiftene (dvs. vi hadde en felleskonto som dekket alle felles utgifter, som vi begge puttet inn en viss andel av inntekten på). Om det hadde blitt slutt der hadde hele leiligheten gått til ham, og jeg hadde stått igjen med omtrent like mye som jeg kom med.

4 år senere kjøpte vi hus. Fortsatt for hans penger, men jeg hadde jo da bidratt økonomisk til felles bolig noen år, og ville fortsatt gjøre det. Jeg tror vi registrerte 5% av huset på meg, og har en avtale oss mellom om økt eierandel for hvert år (nettopp med bakgrunn i bidrag til felles husholdning), altså om vi skilles om 40 år eller noe sånt så får jeg faktisk halvparten av verdien av huset. I tillegg har jeg rett til å kjøpe ut en større andel av huset når jeg har økonomi til det. Vi skulle ordne denne avtalen med advokat, men ikke somlet oss dit enda. :P

Men dette er kompliserte greier som avhenger både av begges synspunkter og økonomi, så jeg ville anbefalt en advokat ihvertfall.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Kusina mi og hennes samboer var i samme situasjon da de skulle kjøpe seg leilighet - hun hadde mulighet til å ta opp lån, ikke han. De gjorde det slik at hun betalte ned på lånet sitt, mens han igjen betalte henne en fast sum i mnd for "leie" av leiligheten. Og andre utgifter 50/50 selvfølgelig. :)

Kanskje det er en mulighet?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Kusina mi og hennes samboer var i samme situasjon da de skulle kjøpe seg leilighet - hun hadde mulighet til å ta opp lån, ikke han. De gjorde det slik at hun betalte ned på lånet sitt, mens han igjen betalte henne en fast sum i mnd for "leie" av leiligheten. Og andre utgifter 50/50 selvfølgelig. :)

Kanskje det er en mulighet?

Personlig ville jeg da heller betalt inn halvparten av det lånet er på i mnd evt. 1/3 eller det man klarer, slik at man på sikt kjøper seg inn i boligen. Hvis ikke blir det jo akkurat som å leie, bare at den andre parten får fordelen av å eie.

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Takk, det hadde vært kjempefint :)

Men hvordan har de gjort det? Har de kjøpt noe sammen, og hvordan har de fordelt lånet i det tilfellet?

Hva bør man "tjene" på at den ene gjør mesteparten av husarbeidet?

Jeg må bare poengtere at han absolut ikke er vrang eller noe sånt, og vi har snakket om det. Og både det å eie noe sammen eller det at jeg bare bor og vi deler på løpende utgifter (altså, at jeg ikke betaler leie så det tjener han til å nedbetale lån) er aktuelt. Så det er meg det står på, hva jeg vil, og hvordan vi skal gjøre det. Men jeg vil det skal være riktig for meg også.

To forskjellige løsninger i mitt tilfelle (og begge er litt annerledes enn ditt utgangspunkt). I begge tilfellene eier mannen fra før eiendom (hus/gård som ikke er i drift – uten at det har noe å si). I det ene tilfellet er jenta student i ett år til (A), i det andre har jenta 100% jobb (B).

A: Har vært hos advokat og opprettet standard samboerkontrakt. Denne skal sikre begge partene i et forhold hvor bare den ene eier. Avtalen der er: Hun (som ikke eier) betaler ikke husleie, fordi hun ikke skal være med på å betale ned på hans lån. Hun betaler heller ikke på noe som vil øke verdien på eiendommen betraktelig (ny garasje, nytt bad), men de deler alle løpende utgifter (strøm, tv, vann, kommunale, mat) pluss forefallende ”løpende” utgifter, som å bytte kledning på en vegg eller legge ny grus i innkjørselen. Dette er visst standard samboerkontrakt. Han tjener ikke noe direkte på at hun flytter inn, men han vil heller ikke måtte betale henne ut med noe hvis det blir slutt. Gården er hans selvsagt.

B: Hun ønsker å kjøpe seg inn i eiendommen. Ett problem her er at han skal ha gården uansett dersom det blir slutt. Avtalen advokaten foreslo her var: Hun kjøper seg inn i 50% av eiendommen. Disse pengene bruker han til en trygg investering, eller setter på konto. Det er jo tungvint, men årsaken til dette er at han må ha råd til å kjøpe henne ut igjen dersom det blir slutt, og det vil han ikke ha hvis han ikke har disse pengene tilgjengelige.

I disse tilfellene blir det ikke tatt hensyn til skjevfordeling av husarbeid og slikt, men her jobber jo begge fullt og vel så det. Uansett vil jeg bare anbefale på det varmeste å ta kontakt med advokat, de er flinke til å finne individuelle løsninger som passer for akkurat dere, og som sikrer begge økonomisk på en god måte. Å prøve å snekre sammen en avtale på egenhånd vil jeg ikke anbefale, det fungerer så lenge man er fornøyd og glad i forholdet, men jeg er redd for at det ikke er like enkelt dersom man befinner seg i en situasjon hvor man er såret, rasende og skikkelig fortvilet …

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Vi var i den situasjonen da vi kjøpte hus nå i sommer. Jeg er ung ufør og tjener ikke akkurat fett, han har "normal" lønn, og kommer til å stige ganske betraktelig i lønn når han er ferdig med all etterutdanning.

For min del har det aldri vært aktuelt å gå i "kvinnefella", det mannen betaler huslån, mens kvinnen betaler mat, strøm og nips til huset og dermed står på bar bakke etter et eventuelt brudd.

Vi løste det med å kjøpe et hus hvor begge har råd til å betale lån, og vi eier 50/50, og betaler 50/50, både på lån og løpende utgifter.

Hadde jeg ikke hatt råd til å gå for 50/50, så hadde vi gått for 40/60, eventuelt 30/70 og jeg hadde betalt tilsvarende av lån og eventuell oppussing.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Vi var i den situasjonen da vi kjøpte hus nå i sommer. Jeg er ung ufør og tjener ikke akkurat fett, han har "normal" lønn, og kommer til å stige ganske betraktelig i lønn når han er ferdig med all etterutdanning.

For min del har det aldri vært aktuelt å gå i "kvinnefella", det mannen betaler huslån, mens kvinnen betaler mat, strøm og nips til huset og dermed står på bar bakke etter et eventuelt brudd.

Vi løste det med å kjøpe et hus hvor begge har råd til å betale lån, og vi eier 50/50, og betaler 50/50, både på lån og løpende utgifter.

Hadde jeg ikke hatt råd til å gå for 50/50, så hadde vi gått for 40/60, eventuelt 30/70 og jeg hadde betalt tilsvarende av lån og eventuell oppussing.

Det er akkurat det du nevner med at å stå på bar bakke ved et evt brudd jeg også vil unngå. Og derfor tror jeg det vil være mest aktuelt å kjøpe sammen, men kanskje med en ulik fordeling (30/70 f.eks).

Det er helt uaktuelt å betale en "husleie", og så dele på alle andre utgifter. Da kunne vi like greit leid for min del, og det er ikke aktuelt. Så kjøper vi ikke sammen, blir det bare at man deler på løpende utgifter, og ikke noe på lån ol.

Men er det normalt å "tjene" noe på at den ene gjør mesteparten i hjemmet?

Og selvfølgelig skal alt gjøres ordentlig så det ikke blir noe tull om man står der og er såret eller forbannet. Men det er greit å bestemme seg for hvilken løsning man ønsker å gå for. Og derfor ønsket jeg noen innspill :)

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Det er akkurat det du nevner med at å stå på bar bakke ved et evt brudd jeg også vil unngå. Og derfor tror jeg det vil være mest aktuelt å kjøpe sammen, men kanskje med en ulik fordeling (30/70 f.eks).

Det er helt uaktuelt å betale en "husleie", og så dele på alle andre utgifter. Da kunne vi like greit leid for min del, og det er ikke aktuelt. Så kjøper vi ikke sammen, blir det bare at man deler på løpende utgifter, og ikke noe på lån ol.

Men er det normalt å "tjene" noe på at den ene gjør mesteparten i hjemmet?

Og selvfølgelig skal alt gjøres ordentlig så det ikke blir noe tull om man står der og er såret eller forbannet. Men det er greit å bestemme seg for hvilken løsning man ønsker å gå for. Og derfor ønsket jeg noen innspill :)

Veldig greit å ha slikt avklart på forhånd, ja :yes:

Jeg kommer aldri til å få god økonomi siden jeg er ufør og (nesten garantert) ikke kommer til å kunne jobbe mer enn jeg gjør nå, så derfor har jeg vært veldig nøye på at jeg ikke skulle gå i kvinnefella og dermed bli stående på bar bakke om det skulle skjære seg.

I hovedsak er det jeg som gjør det meste av husarbeidet, men det er fordi jeg er mest hjemme, og på gode dager kan jeg greie å få gjort litt. Men så er det han som gjør det meste av tungarbeidet, måker snø, klipper plen osv, så jeg anser det for å gå opp i opp.

Men jeg har jo sett at det er en del par som "lønner" den som gjør mest husarbeid med at den betaler litt mindre lån som kompensasjon, så det er jo alltid en mulighet dersom mannen er med på det.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Synes det er veldig fornuftig jeg Monica! Min venninne B undersøkte også muligheten for å eie 30-70, men det ville visst bli komplisert både i forhold til økonomisk fordeling i forholdet og i et evt. brudd, i følge advokaten. Jeg tror 50/50 er den absolutt beste løsningen dersom man vil eie sammen.

Må også si at den klassiske samboerkontrakten hvor en eier og den andre bor som skissert over, ikke er en felle for noen av partene. Man bor jo tross alt helt gratis, og betaler bare de utgiftene man måtte betalt uansett - minus husleie. Den som ikke eier bør jo da spare de pengene han eller hun ellers ville brukt på husleie hver mnd, slik at man opparbeider seg et greit økonomisk grunnlag for den dagen man velger å kjøpe sammen. For jeg vil jo tro det er den beste permanente løsningen uansett.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Hos oss er det naturlig å ha felles økonomi. Jeg eide bolig da vi ble sammen, og nå har vi kjøpt sammen i etterkant. Vi så hvor mye jeg hadde med i egenandel, dette er "mine" penger, altså penger jeg skal ha igjen i et evt brudd og salg av bolig. I vår nåværende bolig står vi som felles lånetakere med lik andel, og hvem som betaler mest i kroner og øre er totalt irrelevant. Sånt regner vi ikke på, det har jeg heller ingen interesse av. Vi bidrar begge med det vi har. Å regne ut prosentandeler ville vært helt absurd i vårt forhold, dessuten strekker bidrag til husholdningen seg langt forbi pengene synes jeg, og det blir dermed et umulig regnestykke. Det synet reflekteres vel også i hvordan vi har valgt å gjøre det. Dette er hans bolig like mye som min.

  • Like 5
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Man kan jo få akkurat den avtalen man vil ha, men uansett hva dere finner ut av så bør du være med og eie, enten det er 1/2, 1/3 eller hva dere finner ut av. Det forde du også skal være med på evnt prisvekst osv når du bor der du også. Kanskje er du med og betaler på boligen, mens andre utgifter som mat, strøm, fellesutgifter etc blir liggende mest på mannen, mens du bidrar med feks husarbeid. Men det viktigste her er at du blir med som eier, uansett hvor liten del du har råd til og sitte på :) Utover det så er det vell bare fantasien som setter grenser. Bli enig med hverandre og få en jurist til og lage en skriftlig avtale.

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Hos oss er det naturlig å ha felles økonomi. Jeg eide bolig da vi ble sammen, og nå har vi kjøpt sammen i etterkant. Vi så hvor mye jeg hadde med i egenandel, dette er "mine" penger, altså penger jeg skal ha igjen i et evt brudd og salg av bolig. I vår nåværende bolig står vi som felles lånetakere med lik andel, og hvem som betaler mest i kroner og øre er totalt irrelevant. Sånt regner vi ikke på, det har jeg heller ingen interesse av. Vi bidrar begge med det vi har. Å regne ut prosentandeler ville vært helt absurd i vårt forhold, dessuten strekker bidrag til husholdningen seg langt forbi pengene synes jeg, og det blir dermed et umulig regnestykke. Det synet reflekteres vel også i hvordan vi har valgt å gjøre det. Dette er hans bolig like mye som min.

Vi gjør det samme som Mari, det er irrelevant hvem som betaler hva og hvor mye. Begge står som lånetakere og eiere på boligen, og ved et eventuelt brudd blir det delt 50/50.

Men blir ikke felles økonomi litt "feil" ettersom inntekten er såpass skjevt fordelt? Og i tillegg vil han kunne betale ned lånet på "kort tid". Skal jeg sitte her og få såpass "gratis" da? Det syns jeg blir litt feil.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Felles økonomi er ikke det samme som at man betaler 50/50. Der er det to løsninger. Eller tre. Den ene er at man putter all inntekt i en felles pott som betaler alt.

En løsning er at man sitter igjen med en lik del til personlige ting, si at begge betaler alt over 2000 kr per mnd inn på felles konto?

En annen løsning er at man betaler lik andel av inntekten, si 2/3 av det man får inn hver mnd på felles konto.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Men blir ikke felles økonomi litt "feil" ettersom inntekten er såpass skjevt fordelt? Og i tillegg vil han kunne betale ned lånet på "kort tid". Skal jeg sitte her og få såpass "gratis" da? Det syns jeg blir litt feil.

Inntekt schminntekt. Hvorfor trenger det være så rettferdig? Vi deler jo livet vårt med hverandre, bolig, barn, tid, hund (da hun levde), mye av fritiden og omgangkretsen. Vi har et vennskap vi er to om, en kjærlighet, og det er der lykken i forholdet ligger. Klart vi også deler pengene våre med hverandre også. Det kommer helt naturlig for oss. Vi teller aldri kroner, hvem som skal ha sitt og når, hvem har krav på hva. Sånn ønsker jeg ikke å ha det. Vi har en felles pott vi disponerer. Noen ganger bidrar jeg mer til den potten, andre ganger er det han. Kanksje går det opp i opp, kanskje gjør det det ikke. Det er ikke viktig. Sånn er det også i andre deler av livet, vi bidrar forskjellig i perioder. For meg er det ikke annerledes bare fordi det handler om penger.

For meg er ikke målet at ting skal være så rettferdig som mulig, målet mitt er at vi skal ha det bra.

Og hvorfor skulle ikke du få ting gratis? Han får da plenty ting gratis han også ved å være samme med deg. Kanskje det ikke er i penger og materialistiske ting, men verdiene du, Monica, bringer til bordet er da like verdifulle alikevel.

Marimannen var vel heldig i den forstand at jeg eide bolig da vi ble sammen. Vel, fint for han tenker jeg da, det er ikke noe jeg tenkte mer over da vi startet livet vårt sammen. Det er bare sånn ting var.

Men jeg forstår at andre har et annet syn, og ville kanskje bli bitter og følt seg urettferdig behandlet om de tjente mer penger og følte de ikke fikk sitt tilbake for det. Jeg kan se den. Vi er jo forskjellige, og det er heldigvis bare fint.

edit: Jeg ser nå at det kan se ut som jeg prøver å få deg til å tenke som meg, og det gjør jeg ikke altså! Du sier helt klart at slik vi gjør det virker feil (selv om det står i gåseøyne :P) for deg, og den stemmen skal du høre på. :)

  • Like 7
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Vi har også felles økonomi, og veldig skjevdelt siden jeg er student.. Men jeg bidrar me det jeg kan økonomisk og gjør det meste i huset. Men selvfølgelig er jeg evig takknemlig for at gubben betaler mye av hobbyen min.. Det er ikke billig me hund.

Og så skal det si at pga skjevfordelingen, så kjøper ikke jeg meg dyre ting fordi det passer meg. Mens jeg lar gubben være litt mer bortskjemt der.. Det er jo tross alt han som faktisk får økonomien til å gå rundt..

Sent from my GT-I9100

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg og samboer eier ikke enda, men i økonomisyn er vi like som Mari og Marimannen. Vi prøver at det blir jamt, men vi teller ikke kroner. I et halvår nå har jeg skrekkelig dårlig råd, derfor må nesten samboer, som jobber 100% ta litt mer. Når jeg får meg jobb vil jeg kunne ta en større del av kaka. Forholdet vårt er bare sånn at det funker :) Blir nok likt når vi kjøper og, lånet deler vi, og i hverdagen fortsetter vi slik som nå :)

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Felles økonomi er ikke det samme som at man betaler 50/50. Der er det to løsninger. Eller tre. Den ene er at man putter all inntekt i en felles pott som betaler alt.

En løsning er at man sitter igjen med en lik del til personlige ting, si at begge betaler alt over 2000 kr per mnd inn på felles konto?

En annen løsning er at man betaler lik andel av inntekten, si 2/3 av det man får inn hver mnd på felles konto.

Vet ikke hva jeg skal kalle det, men her i huset setter vi begge inn 6000kr i måneden til en felleskonto, den dekker mat, husleie, strøm osv.

Resten som vi har igjen på kontoen er til en selv, dvs at jeg har mindre fripenger enn samboer siden han tjener mer enn meg (for nå..).

Personlig syntes jeg det er en veldig grei løsning, men nå eier ikke vi noe da og har ikke planer om å kjøpe i nærmeste fremtid.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Gjest
Skriv svar til emnet...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

 Share

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Presser en vanlig slik H-sele for mye på luftrøret? https://dyresjappa.no/produkt/hundesele-regulerbar-svart/ Isåfall ville jeg sett etter en step-in sele ala dette, bare pass på at den ligger lavt nok foran:https://www.musti.no/basic-first-step-in-sele-svart Ellers ville jeg brukt halsbånd med grime en del for å begrense trekkingen, rett og slett.  
    • Hei! Jeg har kommet borti en ny utfordring. Min egenavlede Aussie på 7mnd hoster/harker/høres ut som den har astma når den trekker i sele. Dette har pågått i hele sommer og jeg har prøvd å finne en sele som minimerer problemet, men enda ikke lyktes.   Valpen er undersøkt av veterinær for to uker siden hvor vet tror den kan ha hatt kennelhoste og at luftrøret fremdeles er irritert. Almenntilstanden er god og har vært hele vegen. Vi skal la vær å gå tur (kun aktivisering i hagen, på rally-treninger osv) på tre uker for å se om det hjelper at luftrøret får ro. Nå har det gått to uker til uten bedring (fremdeles harking når jeg holder på luftrøret) så jeg ser for meg at vi må inn igjen for røntgen osv. Denne hostingen/harkingen kommer kun når man legger press på luftrøret, aldri ellers. Dessverre er dette en hund som er ivrig på tur og trekker en del. Men det høres jo ikke bra ut.. hvis noen har erfaring med det samme så skriv gjerne litt om det også!   Jeg ser ikke for meg at vi finner ut av/får løst dette problemet med det første, og spør derfor dere om noen vet om en spesialsele som er utviklet for å unngå press på luftrøret? Evt om noen spesialsyr?
    • Det har jeg ikke tenkt på, men jeg tror du har rett i at folk har blitt skjøre etter noen tiår med kontorarbeid. Hundene Bamse og Bob ble dømt til døden for å ha hoppet opp på folk og laget risp med en klo. Luna og Luk lagde blåmerker, Luk er avlivet og eier til Luna kjemper videre for henne, saken skal til lagmannsretten etter dom i tingretten hvor Luna ble dømt til avliving etter et lite blåmerke oppdaget to dager etter Luna var i nærheten av mannen. Folk har blitt pyser og hundene avlives av dem som skal forvalte loven men selv bryter den for å tilfredsstille anmelder, med en dose maktmisbruk inkludert i avgjørelsene. Hunder har lite rettsvern og når det lille som er blir oversett er det farlig å være hundeeier, det koster flere hundre tusen kroner å føre en sak gjennom rettssystemet og utfallet er mer som russisk rulett enn at man er sikret en riktig dom basert på det som virkelig skjedde.
    • En skulle tro det ville være nødvendig at hunden påførte en faktisk skade langt verre enn et blåmerke for å bli begjært avlivet. Det burde holde med en bot til hundeeier for å ikke ha kontroll på den.  Spesielt når det kommer til "bitt" er det for lav terskel. Et "bitt" er jo ikke et bitt. En hund kan klype med kontrollert styrke som et avstandsskapende signal uten å å påføre skader. Det tilsvarer å dytte bort en innpåsliten person som ikke respekterer verbal kommunikasjon om intimsoner. Hunden har ikke hender og bruker munnen istedenfor. Midlertidige fordypninger i huden og eventuelt bloduttredelser ved skjøre blodkar etter ett sånt klyp er ikke for skade å regne i mine øyne. Hvor skjøre har folk blitt? Noen tiår med kontorarbeid og folk synes et udramatisk blåmerke er en skade? Rifter i klær fra å ha hoppet opp for å hilse? Bot og erstatning.  Å avlive en hund for sånne småting er som å gi mennesker 21 år for en bitchslap. Hunder er en så integrert del av kulturen vår at hunders kroppsspråk og adferd er naturlig å legge inn i læreplanen i grunnskolen, så tidlig som mulig. Hvorfor lærer ikke barn hundens språk og adferd på skolen? ..så har de det med seg i voksenlivet og slipper være hysterisk redde.   
    • When Dickhead Awakes  Kapittel 1 Planen var å vente til milepælen 'løfter beinet for å tisse' før neste entry. En annen milepæl fikk æren av å utløse trangen til terapeutisk hamring på tastaturet istedenfor. Sir Edeward har blitt mer og mer Eddie lately. Han enten hører ikke, eller later som han ikke hører, eller gjør et poeng av å ignorere. At hunder bare er distre og ikke også med overlegg tester grenser i puberteten er en myte. Han er distre, no doubt, men han tester også alle grenser han kjenner for tiden. Dette har pågått en stund og er ingen overraskelse. Hva som kom mer uforutsett, på tross av samme erfaring fra tidligere hund, var at han plutselig tisset inne, to dager på rad. Rager 76 cm på manken og veier over 40 kg nå. Dette er i en helt annen liga enn valp som tisser inne.  Første tilfellet skjedde i går. Uheldig sammentreff mellom et massivt politioppbud utenfor pga en nabos mystiske og bekymringsverdige forsvinning, og Edes wake from sleep og potty time. Ikke en passende situasjon å ta ham med ut i, men må man så må man.  Mens jeg tar på ham selen og han er supergira på å ut for å inspisere den uventede og uvanlige situasjonen han hører på utsiden, med banking og rop og prat i en emosjonell tone som ikke helt stemmer med de menneskelige interaksjonene han kjenner fra før, så velger han å bare tisse rett på gulvet ^^ Antakelig en kombinasjon av å ikke ha lyst til å sette seg ned sårbar og tisse foran masse fremmede i en sånn stemning, og en helmax plan om å ha gjort unna det ærendet der først, så han var klar til enhver action som potensielt kunne skje utenfor den døren.  Det å miste turen ut fordi han fjernet motivet, medførte emo og pønkråkk vokal sutring, langt fra den myke Eddie Vedder vokalen jeg håper han modner til med tiden.  Så skjedde det igjen i dag. Han så utover territoriet sitt gjennom vinduet, og markerte det på sengen inne -_- Mens vaskemaskinen går for fullt, og jeg er takknemlig for at den finnes og virker, så trøster jeg meg med at dette er en fase. Pubertal tissing inne har skjedd før, og det gikk fort over igjen.  Om naboen blir funnet, og i hvilken tilstand, det er en større bekymring. 
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...