Hopp, bit, knurr, røsk - trenger litt motivasjon!

[spot]

Altså, jeg blåser i hvor mange års trening du har.

Grunnen til at jeg gjentok dette var fordi du mente at jeg bare kunne hatt hatt myke hunder.

Når du skriver at grunnen til at jeg ikke har klart å korrigere slik oppførsel er meg, at jeg må ta en seriøs kikk i speilet og at det ikke har noe å gjøre med type hund, så er det uvitenhet og arroganse i min bok.

Det var ikke hensikten. Det er seriøst og helt ærlig ment i fra min side at hvis det er tilfelle at man har en hund som

gir "beng" i hundeeier, så mener jeg at man bør ta en analyse av hvordan relasjonen er mellom hund og eier. Og det er veldig sjelden at det er hundens feil, for å si det slik. Selvsagt finnes det hunder med diverse "lyter". I hvor stor grad dette blir et problem eller ikke avhenger mye av miljøet, som eier utgjør en stor og viktig del av. Jeg har også poengtert i andre innlegg at det er stor forskjell på hunder.

Det handler alltid om å tilrettelegge metode ifht hva slags hund man har. Derfor fungerer det ikke alltid med korrigering.

Det er helt riktig. Nei, det er ikke alltid at korrigering er den riktige metoden. Men når det gjelder å håndtere akkurat denne type tullefakter fra veldig unge hunder har jeg god erfaring med å korrigere, gi alternativer og så belønne.

.

[Mirai]

Men hva med f. eks myndene da, de er jo ikke sånn spesielt interessert i OSS alltid, det betyr jo ikke nødvendigvis at det er noe feil med forholdet mellom hund og eier, eller at man har feilet i oppdragelsen?

[spot]

MiO: Hvis han først får det for seg at han skal hoppe og bite/klype så hjelper det ikke å snu seg og ignorere (med hendene i kryss også, så man ikke blir "morsom" og veivete), og heller ikke å stå mot ham. Vi har også prøvd å avlede oppmerksomheten mot oss ved å f. eks late som det er noe spennende inni f. eks en busk/noe som ligger på bakken/leke med en pinne osv.

Vi hadde med en leke på tur idag for å se hvordan det var, men han mistet interessen for den ganske raskt.

For mange år siden hadde jeg en hund som gjorde mye av det samme som det du beskriver. Han hoppet opp for å bite i skuldrene. For såvidt intet stort problem for meg, men andre folk ble jo redd hunden. Jeg skyfltet hunden unna. Vi dro på tur på Finnmarksvidda. Hunden var stor og kraftig. Drøyt 10 mnd, og ca. 35 kg. Etter pauser kunne han finne på å løpe litt bort, stoppe opp, se på meg, for så å komme i "angrep". Han hoppet som sagt opp og beit etter skuldrene. Dette utartet seg, og jeg skjønte at dette måtte det bli en slutt på. Ikke minst pga andre folk. Man skal lete lenge etter noe å binde i på flate fjellet. Det endte med at jeg møtte han i angrepet, og på sett og vis "slo" han ned med overarm / albue. Han prøvde seg igjen, samme opplegg. Han ble "slått" ned, og siden skjedde det aldri igjen.

Men jeg vil selvsagt være ytterst varsom med å anbefale det uten å kjenne hund og eier.

Men det ser jo ikke ut til at andre tiltak heller fungerer ?

I fjor sommer hadde jeg to nye valper. Den ene var slik at den hoppet og nappet hver gang jeg tok den ut av hundegården. Selvsagt intet ondsinnet, men yr av glede. Uansett med en stor og kraftig hund kan man ikke ha det slik. Jeg tenkte nok en gang at det var en gylden anledning til å prøve ut "positive" metoder med ignorering, snu ryggen til m.m. Ingen bedring i løpet av en måned.

Ny strategi. Hunden ut av gården, hoppet opp, et kraftig NEI !, et kjapt grep i hundens halsskinn, og deretter ned på bakken. 5 - 6 gjentagelser så var det i orden. Dette fordrer selvsagt at relasjonen hund - eier er på plass på forhånd slik at hunden bl.a. vet hva nei betyr.

Men jeg kan jo ikke vite om det fungerer på hunder jeg ikke har møtt, og sett i situasjonen.

[Poter]

Jeg synes det er utrolig kvalmt og frekt å si at det er eiers feil når ekvipasjen plages med noe. Det kan jeg ikke tenke meg hjelper noen å få høre. Da trenger man konkrete forslag til hva man kan gjøre for å løse problemet, å se seg selv i speilet vil vel ikke akkurat hjelpe hunden/hjelpe på problemet

IW: har du prøvd med roligere aktiviteter for tiden? Mer nesearbeid og den typen ting for å se om "unghundfakte-attityden" roer seg litt.

[Rødhette&Ulven]

Vi hadde med en leke på tur idag for å se hvordan det var, men han mistet interessen for den ganske raskt.

Men gikk han da tilbake til å herje med dere, eller hva skjedde?

[Mirai]

I dag var litt annerledes i og med at vi var i en park hvor det er mye hunder og folk, så han ble mer distrahert av å se på dem. Det var forresten en helt grusom tur .

Vi lekte med leken, kastet den, lekte sammen, tok et par "sitt" her og der for å få lov til å få leken igjen osv. Det fungerte en liten stund. Så kom en annen hund av samme størrelse bort, de løp rundt et halvt minutt, han kom tilbake og var fremdeles grei. Så fant han ut at det var en staffevalp som også hørte til den andre hunden, så han løp bort dit igjen og ble veldig giret av den lille. Jeg gikk bort og tok på ham bånd igjen og det likte han ikke. Da var det brøl, skrik og prøve å bite på hendene mine for å komme seg løs. Brukte taktikken hvor jeg holdt i halsbåndet bak på nakken frem til han sluttet å bølle og snappe rundt. Følte at det fungerte greit der og da. Han var veldig høy og det tok lang tid før han landet.

Etterhvert klarte vi å komme oss til en benk, satt oss ned for å bare være rolig rett og slett. Så fort han skjønte det var kjedelig og ingenting kom til å skje ble han frustrert og prøvde seg med litt rumling i brystkassa og å ta tak i hendene mine for å bite. Brukte sammen taktikk med halsbåndet igjen.

Vi brukte evigheter for å gå en runde rundt i parken, med bånd på, og jeg tror frustrasjonsnivået var høyt hos alle tre (vi byttet på å gå med ham når tålmodigheten begynte å gå tom). På slutten var han ganske tilfreds og rolig så vi slapp båndet og lot ham være løs. Leke var uinteressant. Han løp en liten runde bak oss, snuste på en busk og så kom han rett på meg, hoppet og tygde på hånda mi. Rett tilbake til å være i bånd da. Måtte gjennom enda en runde med å holde stramt å halsbåndet.

Gikk litt videre med båndet på, vi kom ikke særlig langt før han først prøvde å sprelle fremover, og så kastet seg bakover og landet fint plassert med kjeften på hånda mi. Igjen.

Jeg tror vi har gjort en litt for god jobb med å ha det gøy med andre hunder og folk i parken, og glemt det å være snill, grei og rolig.

Han har vært en engel hjemme siden vi kom hjem fra ferie, men det hjelper jo ikke når han er sånn ute.

Planlegger masse "kjedelig-trening" fremover. Type bare sitte og glo på en benk og belønning for å oppføre seg.

[Rødhette&Ulven]

Uffa, høres ufattelig slitsomt ut. Enig med deg i at det høres ut som om han har fått litt for høye forventninger til at det er andre som betyr action, og at dere rett og slett bare er kjedelige party-poopers. I stedet for å planlegge å sitte på benker og glane ville jeg bestemt meg for å bli den kuleste kompisen til hunden min, jeg. Ingen mer leke med andre hunder, ingen mer hilse på folk. Det er du og sambo som er kule, og det er hos dere ting skjer! Variasjon og uforutsigbarhet bør være det nye stikkordet. Gå turer på nye steder, kast ut en neve godis han får lete opp, lek litt med gjenstander, varier tempo på turene, se om han vil søke opp gjenstander eller dere hvis dere gjemmer dere litt osv. osv. Regelen må også være at det er dere som avslutter all aktivitet, og at dere gjør det når han er på sitt mest interesserte. Ikke avslutt med å skape frustrasjon (holde ham fast etc), bare bytt aktivitet, så han får noe annet å tenke på. Jeg vet, det er slitsomt å være kreativ og morsom når man mest av alt har lyst til å selge hunden eller skylle ham i dass, men jeg tror det å få dere ut av den negative spiralen og over på den kreative siden av gata vil gjøre hverdagen deres både gøyere og enklere etter hvert Finnes det ikke noe godt lekekurs dere kan melde dere på i nærheten? Det å få inspirasjon til hvordan styrke relasjonen til hunden sin gjennom positive aktiviteter tror jeg er alfa og omega i den drittfasen de er i når hormonene raser som verst

[spot]

Jeg synes det er utrolig kvalmt og frekt å si at det er eiers feil når ekvipasjen plages med noe. Det kan jeg ikke tenke meg hjelper noen å få høre. Da trenger man konkrete forslag til hva man kan gjøre for å løse problemet, å se seg selv i speilet vil vel ikke akkurat hjelpe hunden/hjelpe på problemet

Er du så lite realistisk at du ikke ser at eiers atferd, håndtering av hunden, aktivitetsnivå, tilknytning til hunden, tid med hunden osv., osv. påvirker hundens atferd? Det er ofte slik at ulike problemer løses på en god måte når eiers atferd endres. Når det oppstår et eller annet problem så er det ofte formålstjenelig å ikke bare se på det ene konkrete problemet , men også se på helheten i hundeholdet.

[spot]

Men hva med f. eks myndene da, de er jo ikke sånn spesielt interessert i OSS alltid, det betyr jo ikke nødvendigvis at det er noe feil med forholdet mellom hund og eier, eller at man har feilet i oppdragelsen?

Nei, det er riktig. Det er jo store raseforskjeller når det gjelder det å komme "under huden" på hundene. Nå kjenner ikke jeg noe særlig til myndene, men jeg kjenner en person som har tre stykker. Og hun har da et utmerket forhold til disse dyrene. Men hun holder dem kanskje på litt utradisjonelt vis i forhold til mange andre myndeeiere. Hundene er med overalt. løper mye løse i skog og mark, dresseres osv. Dette i motsetning til mange av myndeeierene som holder hundene for utstillinger med de konsekvenser det setter. En god venn av meg som er en meget kjent hundemann, satte seg som mål at han skulle motbevise at myndene ikke lot seg dressere. Og lyktes godt med det.

Jeg har selv hunder som kan virke uinteresserte i oss slik sett. Dette sett i forhold til andre raser. Men dette handler også om miljøet - ikke bare rasesæregenheter. Dette er hunder som bor ute, og slik sett har mye mindre kontakt med mennesker enn andre hundetyper. Da blir det for så vidt større distanse. Men dette er jo ikke problemer. Dette handler mer om raseegenskaper.

Men når jeg leser at hunden gir "beng" i hundeeier oppfatter jeg det som noe helt annet enn at myndene er mer "fjerne" fra oss.

[Aslan]

Altså, mynder og etc kan jo selvsagt dresseres, men en må jobbe annerledes enn om man har en mer førerorientert hund. Det sier vel seg selv at man må jobbe annerledes med en hund som er avlet spesifikt for samarbeid med mennesker, enn en som er avlet frem for å jobbe selvstendig og vekk fra fører? Men dresseres kan de da alle, men en må tilpasse metoden.

[spot]

Altså, mynder og etc kan jo selvsagt dresseres, men en må jobbe annerledes enn om man har en mer førerorientert hund. Det sier vel seg selv at man må jobbe annerledes med en hund som er avlet spesifikt for samarbeid med mennesker, enn en som er avlet frem for å jobbe selvstendig og vekk fra fører? Men dresseres kan de da alle, men en må tilpasse metoden.

Selvsagt. Jeg har også skrevet her flere ganger at man må tilrette for hver enkelt hund. Dette fordi det er så store forskjeller. Jeg vet det godt da det så langt tilsammen har vært 13 raser i huset +++.

Men slik jeg leste det så er det noe annet enn at hunden "gir beng i eier." Mulig jeg mistolket uttrykket.

[Teserere]

*random*

Snakk om å være stigmatiserende og selvsentrert

[Aslan]

Selvsagt. Jeg har også skrevet her flere ganger at man må tilrette for hver enkelt hund. Dette fordi det er så store forskjeller. Jeg vet det godt da det så langt tilsammen har vært 13 raser i huset +++.

Men slik jeg leste det så er det noe annet enn at hunden "gir beng i eier." Mulig jeg mistolket uttrykket.

Jeg kan ikke vite nøyaktig hva skribenten mente med det, men jeg syns du misforsto Det jeg legger i det som ble skrevet er i alle fall en hund som ikke lever og ånder for å kunne få en beskjed fra eier. Relasjonen til eier er der, og hunden kan fint adlyde kommandoer, men om eier blir ekkel finner den heller noe annet å gjøre. Ikke fordi den ikke har noen relasjon til eier, men når eieren blir teit vil den selvstendige, primitive hunden finne på noe annet imens. Med sånne hunder kan en korrigere så mye en orker, og du vil vel egentlig bare dytte hunden lengre og lengre unna, hunden gidder ikke så lenge eieren er ubehagelig. Jeg har en ganske selvstendig hund, og når jeg blir urettferdig får jeg fingeren på en måte, litt sånn "skal du være på den måten får det heller være", og det handler ikke om manglende relasjon mellom meg og hunden eller manglende treningsvilje fra hans side, men om jeg går inn å korrigerer der får jeg verken mer respekt eller økt treningsvilje, jeg får en hund som gir mer og mer beng.

[spot]

Jeg kan ikke vite nøyaktig hva skribenten mente med det, men jeg syns du misforsto Det jeg legger i det som ble skrevet er i alle fall en hund som ikke lever og ånder for å kunne få en beskjed fra eier. Relasjonen til eier er der, og hunden kan fint adlyde kommandoer, men om eier blir ekkel finner den heller noe annet å gjøre. Ikke fordi den ikke har noen relasjon til eier, men når eieren blir teit vil den selvstendige, primitive hunden finne på noe annet imens. Med sånne hunder kan en korrigere så mye en orker, og du vil vel egentlig bare dytte hunden lengre og lengre unna, hunden gidder ikke så lenge eieren er ubehagelig. Jeg har en ganske selvstendig hund, og når jeg blir urettferdig får jeg fingeren på en måte, litt sånn "skal du være på den måten får det heller være", og det handler ikke om manglende relasjon mellom meg og hunden eller manglende treningsvilje fra hans side, men om jeg går inn å korrigerer der får jeg verken mer respekt eller økt treningsvilje, jeg får en hund som gir mer og mer beng.

Som sagt; jeg har selv "primitive" hunder og opplever ikke dette slik så fremt man gir et alternativ, og følger umiddelbart opp med en pf.

[Tinkie]

Jeg har urhund og opplever det AKKURAT slik, faktisk. Uansett hvor attraktivt alternativ jeg kommer med sammen med korrigeringen, blir han helt "Skal du oppføre deg sånn, kan det faktisk være det samme."

[Aslan]

Som sagt; jeg har selv "primitive" hunder og opplever ikke dette slik så fremt man gir et alternativ, og følger umiddelbart opp med en pf.

Så hyggelig for deg da Trodde det var sånn at hunder var ulike individer og at du visste dette siden du har gjentatt det så fint.. Det jeg ville frem til er at det derfor er en ørliten mulighet for at det finnes hunder som de metodene du har brukt på dine 13++ whatever antall hunder faktisk vil virke mot sin hensikt på. For sånn som du skriver kommer det nemlig ikke så godt frem, og jeg tør gjette på at det er derfor du møter litt motstand for noen av dine argumenter i denne tråden

[Poter]

Er du så lite realistisk at du ikke ser at eiers atferd, håndtering av hunden, aktivitetsnivå, tilknytning til hunden, tid med hunden osv., osv. påvirker hundens atferd? Det er ofte slik at ulike problemer løses på en god måte når eiers atferd endres. Når det oppstår et eller annet problem så er det ofte formålstjenelig å ikke bare se på det ene konkrete problemet , men også se på helheten i hundeholdet.

Poenget mitt er at det er mye mer konstruktivt å komme med konkrete forslag til eier fremfor å si til eier at du har gjort alt feil/det er din feil at hunden har blitt som den har blitt. Hyggelig er det ikke heller og som oftes er det flere faktorer som spiller inn enn bare eier.

[Siri]

Jeg har vært på internett i mange år og forventer ikke at noen klarer å "fikse" ham (eller meg!) ved at jeg poster her, men som sagt, kanskje jeg kan få forslag eller ideer jeg ikke har tenkt på selv, og deretter filtrere ut hvilke som kan passe for oss. ..dvs. KANSKJE passe for oss, hehe .

Kunne du fått filmet episodene tror du? Da hadde det vært litt enklere (jeg sier ikke lett, men enklere ) å kanskje finne ut av hva som er situasjonen her . Av erfaring gjennom noen år, så må jeg jo si at spot har et poeng når han/hun sier at det oftest er eieren som er problemet. Det ER oftest vi som ikke greier å håndtere situasjonene på riktig måte ut fra hvordan hunden er, men ofte kan det være bare små justeringer av det man allerede gjør som løser problemet. Kanskje er man LITT seint inn i situasjonen, kanskje gir man seg for fort, kanskje går man fort svakt til, evt for hardt...etc. Ofte kan en utenforstående lettere se hva som er riktig enn det man gjør selv når man står der stresset og irritert .

Jeg hadde jo en del tilsvarende med Willy da han var valp også. Han var mye - og pga det fikk jeg også veldig mye armer og bein, jeg sleit med å få struktur på ting, for det var hele tida noe som skjedde. Ignorering var helt bortkastet for MEG og hunden - jeg fikk det iallefall ikke til - og jeg hadde en hund som hang i skuldre og bein og ører liksom. Jepp - jeg var svett til tider *ler*.

Ny strategi. Hunden ut av gården, hoppet opp, et kraftig NEI !, et kjapt grep i hundens halsskinn, og deretter ned på bakken. 5 - 6 gjentagelser så var det i orden. Dette fordrer selvsagt at relasjonen hund - eier er på plass på forhånd slik at hunden bl.a. vet hva nei betyr.

Jeg hadde akkurat den greia med min hannhund da han var valp og unghund. Helt i hundre når han kom ut av bilen, hoppet og beit og bjeffet og bar seg. Min løsning på det hele var å trene inn en skikkelig SITT-kommando, og den trente jeg inn i mange ulike settinger. Det tok litt tid å få orden på sprellene, men det kom seg sakte men sikkert, og etterhvert kunne jeg lukke bakluka til bilen uten å ha en hund over hele meg .

I stedet for å planlegge å sitte på benker og glane ville jeg bestemt meg for å bli den kuleste kompisen til hunden min, jeg. Ingen mer leke med andre hunder, ingen mer hilse på folk. Det er du og sambo som er kule, og det er hos dere ting skjer! Variasjon og uforutsigbarhet bør være det nye stikkordet. Gå turer på nye steder, kast ut en neve godis han får lete opp, lek litt med gjenstander, varier tempo på turene, se om han vil søke opp gjenstander eller dere hvis dere gjemmer dere litt osv. osv. Regelen må også være at det er dere som avslutter all aktivitet, og at dere gjør det når han er på sitt mest interesserte. Ikke avslutt med å skape frustrasjon (holde ham fast etc), bare bytt aktivitet, så han får noe annet å tenke på.

Dette tror jeg er spot on for hele problematikken, egentlig. Jeg tror ikke det kommer noe som helst godt ut av sånne hundepark-erfaringer. Etterhvert vil også hunden bli kjønnsmoden, han vil antakelig begynne å teste litt grenser mot andre hunder - og brått har du en litt mindre trivelig hund i møter med andre hunder. Sosialisering er bra, men det må skje under styring av oss og med bare få hunder.

[:)Kine]

Som sagt; jeg har selv "primitive" hunder og opplever ikke dette slik så fremt man gir et alternativ, og følger umiddelbart opp med en pf.

Nei, da har du vel aldri vært borti en så selvstendig hund før da.

Edit:

Selvsagt. Jeg har også skrevet her flere ganger at man må tilrette for hver enkelt hund. Dette fordi det er så store forskjeller. Jeg vet det godt da det så langt tilsammen har vært 13 raser i huset +++.

Men slik jeg leste det så er det noe annet enn at hunden "gir beng i eier." Mulig jeg mistolket uttrykket.

Nei, du tolket det nok helt rett! Shibaen kan fort gi **** ved korreksjon. Det er helt normalt, og ikke eiers feil!

(Bare for presisjon i tilfelle du vil pirke: Det betyr ikke at de ikke kan dresseres, som tidligere nevnt har jeg en shiba som er lydig og morsom å jobbe med. )

Selvsagt finnes det hunder med diverse "lyter". I hvor stor grad dette blir et problem eller ikke avhenger mye av miljøet, som eier utgjør en stor og viktig del av. Jeg har også poengtert i andre innlegg at det er stor forskjell på hunder.

Selvstendigheten er ingen "lyte". Det at hunden min alltid gir klare beskjeder om hva/hvem den vil/ikke vil jobbe med og aldri smisker er en av grunnene til at jeg har så sansen for rasen.

Det er helt riktig. Nei, det er ikke alltid at korrigering er den riktige metoden. Men når det gjelder å håndtere akkurat denne type tullefakter fra veldig unge hunder har jeg god erfaring med å korrigere, gi alternativer og så belønne.

Men det at jeg har en annen erfaring, det er en feil jeg tydeligvis har?

Skal jeg snu det for deg: Grunnen til at du ikke klarer å gjøre dette på min måte er fordi du er kunnskapsløs og har dårlig relasjon til hunden din! Du burde ta en seriøs kikk i speilet! Artig svar?

Edit2: Måtte fikse og trikse litt for å få til sitat siden Spot hadde skrivd inni mitt sitat.

Endret 15. Oktober 2012 av :)Kine

[Mirai]

Kunne du fått filmet episodene tror du? Da hadde det vært litt enklere (jeg sier ikke lett, men enklere ) å kanskje finne ut av hva som er situasjonen her . Av erfaring gjennom noen år, så må jeg jo si at spot har et poeng når han/hun sier at det oftest er eieren som er problemet. Det ER oftest vi som ikke greier å håndtere situasjonene på riktig måte ut fra hvordan hunden er, men ofte kan det være bare små justeringer av det man allerede gjør som løser problemet. Kanskje er man LITT seint inn i situasjonen, kanskje gir man seg for fort, kanskje går man fort svakt til, evt for hardt...etc. Ofte kan en utenforstående lettere se hva som er riktig enn det man gjør selv når man står der stresset og irritert .

Jeg kan prøve, jeg har en viss idè om når han kan få det for seg så jeg kan prøve å ha kamera klart, eller evt. prøve å ta frem telefonen veldig raskt om det kommer uventet. Ikke alltid så lett å vite, hehe!

Han er jo ikke født OND akkurat, så det er jo vi som må finne ut av det, som eier. Er ikke greit å vite som du sier om vi gjør for mye, for lite, tolker helt feil osv.

Prøvde å filme i hagen idag, men han var mer leken og full av energi og det var litt hopp og sprett, så jeg føler at det ikke var en særlig autentisk situasjon å vise frem.

Jeg hadde akkurat den greia med min hannhund da han var valp og unghund. Helt i hundre når han kom ut av bilen, hoppet og beit og bjeffet og bar seg. Min løsning på det hele var å trene inn en skikkelig SITT-kommando, og den trente jeg inn i mange ulike settinger. Det tok litt tid å få orden på sprellene, men det kom seg sakte men sikkert, og etterhvert kunne jeg lukke bakluka til bilen uten å ha en hund over hele meg .

Jeg får trøste meg med det, han er hvertfall grei når han kommer ut av bilen .

Dette tror jeg er spot on for hele problematikken, egentlig. Jeg tror ikke det kommer noe som helst godt ut av sånne hundepark-erfaringer. Etterhvert vil også hunden bli kjønnsmoden, han vil antakelig begynne å teste litt grenser mot andre hunder - og brått har du en litt mindre trivelig hund i møter med andre hunder. Sosialisering er bra, men det må skje under styring av oss og med bare få hunder.

Ja, jeg sa til Steve for en måneds tid siden at vi måtte følge med på ham, fordi dagen da vi kunne bare vandre rundt i fred i parker osv nok snart var over. Og det er den nok nå! Det blir ikke noe mer rasing rundt. Heller avtale tur med voksne hunder og gå f. eks i skogen hvor det ikke er så mye åpen plass hvor han kan se langt og gire seg opp, og så får vi prøve å handle problemene når de oppstår.

Turen i går var nok en sånn typisk ond sirkel hvor vi (Steve og jeg) bare ble kjipere og kjedeligere pga. frustrasjonsnivået ble høyt, ingenting så ut til å fungere og vi reiv oss litt i håret. Det ER vanskelig å prøve å ha det gøy da, som Rødhette sier .

[Guest Snusmumrikk]

Jeg synes det er utrolig kvalmt og frekt å si at det er eiers feil når ekvipasjen plages med noe. Det kan jeg ikke tenke meg hjelper noen å få høre. Da trenger man konkrete forslag til hva man kan gjøre for å løse problemet, å se seg selv i speilet vil vel ikke akkurat hjelpe hunden/hjelpe på problemet

Nja, jeg syns det er mer hode i sanden mentalitet å ikke innrømme at det i de fleste tilfeller er eiers feil, for det er det stort sett. Og det er hverken kvalmt eller frekt å påpeke det. Men det er ganske dårlig gjort å si det er eiers feil uten å kunne komme med noe godt konstruktivt forslag til løsning.

I dag var litt annerledes i og med at vi var i en park hvor det er mye hunder og folk, så han ble mer distrahert av å se på dem. Det var forresten en helt grusom tur .

Vi lekte med leken, kastet den, lekte sammen, tok et par "sitt" her og der for å få lov til å få leken igjen osv. Det fungerte en liten stund. Så kom en annen hund av samme størrelse bort, de løp rundt et halvt minutt, han kom tilbake og var fremdeles grei. Så fant han ut at det var en staffevalp som også hørte til den andre hunden, så han løp bort dit igjen og ble veldig giret av den lille. Jeg gikk bort og tok på ham bånd igjen og det likte han ikke. Da var det brøl, skrik og prøve å bite på hendene mine for å komme seg løs. Brukte taktikken hvor jeg holdt i halsbåndet bak på nakken frem til han sluttet å bølle og snappe rundt. Følte at det fungerte greit der og da. Han var veldig høy og det tok lang tid før han landet.

Etterhvert klarte vi å komme oss til en benk, satt oss ned for å bare være rolig rett og slett. Så fort han skjønte det var kjedelig og ingenting kom til å skje ble han frustrert og prøvde seg med litt rumling i brystkassa og å ta tak i hendene mine for å bite. Brukte sammen taktikk med halsbåndet igjen.

Vi brukte evigheter for å gå en runde rundt i parken, med bånd på, og jeg tror frustrasjonsnivået var høyt hos alle tre (vi byttet på å gå med ham når tålmodigheten begynte å gå tom). På slutten var han ganske tilfreds og rolig så vi slapp båndet og lot ham være løs. Leke var uinteressant. Han løp en liten runde bak oss, snuste på en busk og så kom han rett på meg, hoppet og tygde på hånda mi. Rett tilbake til å være i bånd da. Måtte gjennom enda en runde med å holde stramt å halsbåndet.

Gikk litt videre med båndet på, vi kom ikke særlig langt før han først prøvde å sprelle fremover, og så kastet seg bakover og landet fint plassert med kjeften på hånda mi. Igjen.

Jeg tror vi har gjort en litt for god jobb med å ha det gøy med andre hunder og folk i parken, og glemt det å være snill, grei og rolig.

Han har vært en engel hjemme siden vi kom hjem fra ferie, men det hjelper jo ikke når han er sånn ute.

Planlegger masse "kjedelig-trening" fremover. Type bare sitte og glo på en benk og belønning for å oppføre seg.

Sitte og glo på en benk er bra det, men kanskje du burde tenke litt over hvilke forventninger du skaper hos hunden med å gå mye i parken la han leke mye med andre hunder? Det er vel og bra at hunden får ha det moro med andre hunder, og det er selvfølgelig viktig å ikke hindre hunden fullstendig fra samvær med andre hunder. Men bare det at han løper et minutt med en hund i starten av turen og en liten turborunde på slutten er nok til at forventningene hans dras voldsomt opp, hvis det er normalen. Men en gang dere drar til parken dras forventningene om å ha det moro og herje opp, men dere er ikke en del av det morsomme i det hele tatt. Dere er bare et hinder som stopper når det går for langt, når noen knøvles, setter på bånd når dere skal gå osv. Når du så legger til at stressnivået dras opp i forventning om herjing, så er det ikke så rart at det bikker over for en stor valp Jeg ville også blitt nøyere på at det er dere som bestemmer når han skal få leke med andre hunder. Ikke bare la det komme en annen hund bort og la han velge at han heller vil leke med den enn dere.

Jeg ville sett på to taktikker jeg. Den ene er hva dere gjør når han har bikka og begynt sånn. Jeg er stor fan av å holde hunden rolig fast til den roer seg, som jeg skrev sist, og det virker jo som det funker greit nok? Det andre er å se på hva som er grunnen til at han gjør sånn. At valper bikker over er veldig vanlig, men det høres ut som han gjør det veldig mye og ofte? Som du nevner selv, så tror jeg første steg er å roe ned på herjinga med andre hunder i parken. Ihverfall for en lang stund. Kanskje se litt på kontroll i andre situasjoner? Som at det er dere som bestemmer om han får løpe av bort og leke med de andre?

Å lære inn en veldig sterk sitt eller ligg kommando, som Siri nevner, er også lurt. Jeg har en sånn ligg-kommando som jeg kan bryte nesten alt med. Den var gull verdt da han som unghund fikk noen tullingraptuser som gikk litt over streken (men ikke på langt nær så mye som det virker som Marvin gjør) og er fin til å stoppe han om han går for langt i lek med andre hunder nå. Med en gang det begynte å bikke, så fikk han ligg-kommando og måtte ligge til jeg så han "sank" sammen og roa ned (ikke bare lå stille). Det syns jeg egentlig er bedre enn å holde fast hunden, men siden deres bare er liten valp, så har dere sikkert ikke en sikker nok kommando til å kunne bryte han enda? Hva med å begynne med noen morsomme, men rolige og konsentrasjonskrevende aktiviteter? Som f.eks. spor? Tenk også litt over hvor mye og hvordan aktivitet han får i løpet av et døgn.

[Poter]

Nja, jeg syns det er mer hode i sanden mentalitet å ikke innrømme at det i de fleste tilfeller er eiers feil, for det er det stort sett. Og det er hverken kvalmt eller frekt å påpeke det. Men det er ganske dårlig gjort å si det er eiers feil uten å kunne komme med noe godt konstruktivt forslag til løsning.

Tror jeg må uttrykke meg klønete *prøve igjen* Det jeg mener er at det så klart kan være eiers feil, men at det ikke hjelper noen å bare si til eier at dette er din feil, punktum. Jeg tror man kommer mye lengre om man utelukkende kommer med konkrete råd om hva man kan gjøre. Det er ingen vits i å daske eier i hodet først slik at hen går i forsvar eller lukker ørene, eller får skyldfølelse.

Så altså: konkrete forslag uten å fordele skyld.

[Nirm]

Om man skal sette ting litt på spissen, så er vel egentlig all atferd som ikke er direkte sykdomsrelatert (som hjernesvulst) eiers årsak, fordi vi ikke har kunnskapen nok til å veie opp for genetiske vanskeligeheter i det individet vi har. Men så skal det søren meg ikke være nødvendig og ha doktorgrad i etologi og 20 års erfaring med problemhunder for å oppdra en hund heller. Og det er ikke å komme bort fra at noen raser er superenkle å trene i forhold til andre raser, selv om de også har problemer.

Det virker litt som om enkelte i denne tråden bruker situasjonen å kunne slå seg litt i brystet og si "se hvor flink jeg er". Noe som er ufattelig lett når man har et anonymt nick på nettet, for da trenger man faktisk ikke å ha eid en hund for alt vi vet. Vi har tross alt hatt folk her inne som har påstått at de har gått på kurs hos seg selv.

For IWs del, så trur jeg rådet til Siri er noe jeg hadde gjort. Det blir lettere å prøve å forstå en situasjon dersom man ser det på film. I tillegg ville jeg ført en veldig nøye treningsdagbok. Få ned småting på papiret som kanskje kan være til hjelp for å komme i mål. Og er det ingen i nærheten der du kan ta kontakt med som kan hjelpe deg der borte?

[borderen]

Spor: problemet er jo at "korreksjon" kan bety mange ting. Du sier bare du korrigerer, men ikke hvordan.

Jeg har ikke spesielt "svakt" kroppsspråk, men fysisk korreksjon girer ham enda.mer opp og han må holdes nede på bakken om jeg skal "vinne". Og dety yns jeg rett og slett ikke er spesielt funksjonelt, å holde ham i bakken i fden minutter på fortauet.

Hva som er staff kommer an på hvert enkelt individ. For noen er det nok med litt mørk stemme, andre er mye hardere slik at man må ta de fysisk før de opplever det som straff. Noen er så harde mentalt at de måtte fått juling før de hadde opplevd det som straff. Om det er tilfellet med din hun (altså om den er så hard), så kan man enkelt og greit ikke bruke noen slik form for positiv straff. Da må man finne andre løsninger, som f.eks. utestengelse/binde fast hunden og overse.

Jeg har ingen forslag å komme med. Det er umulig å si hvordan man kan gå inn på din hund, uten at man har sett en del atferd og blitt litt kjent med hunden. Noen ganger kan det forøvring virke som at hunden er veldig hard, men så er den førermyk om du bare finne riktig triggerpunkt. F.eks. med min egen hund, Kiter, nytter det ikke å kjefte eller ta ham fysisk. Men om jeg blir veeeldig mørk og alvorlig i stemmen, så underkaster han seg rett som det er. Da har jeg et "verktøy" for å stoppe uønsket atferd. Mitt tips er å bare prøve seg litt frem. Kanskje det beste på din hund er å bruke masse belønning og belønne riktig atferd. Det er ikke godt å si hva som er mest varig og effektivt uten å ha prøvd selv

[Mari]

Jeg er enig med Therese. Nå er jeg av den overbevisning av at denne type hunder ikke er de beste hundejordet-materiale. Heller ikke som valper. Tipper det er mye her det kan gå galt, fordi man tenker på det som sosialisering. Det er jeg ikke enig i. Eller, for noen hunder er det sikkert det, men for mange (de fleste?) er det mye stress og jag, og herjing uten mål og mening. Det er lite god læring. For mange bullehunder, eller mastiffer i dette tilfelle, så rekker de bare å få erfaringer de egentlig kunne ha vært foruten.

Jeg ville heller fokusert på at han ikke trenger denne type hundemøter, han trenger hundevenner. Altså hunder han møter jevnlig, som han kan bli kjent med og lære å kommunisere med, oppleve motgang og medgang med. Å vokse opp sammen med rett og slett. Det er fint om han har mange hundevenner, gjerne ganske forskjellige, og at dere kan gjøre aktiviterer sammen som en slags flokk.

Men størsteparten av tiden dere tilbringer sammen når dere er ute, bør være nettopp sammen.