Gå til innhold
Hundesonen.no

Vind, steiner og dødsangst


Kaja
 Share

Recommended Posts

Mer passende overskrift fant jeg faktisk ikke!

Idag, 22.09.2012 var jeg så heldig å skulle oppleve det værste jeg har opplevd i hele mitt liv, det overgikk det meste vil jeg si. Det værste av alt må være at det faktisk var frivillig..

Min mor (på 53!) og min bror spurte meg og samboer for noen mnd tilbake om vi ville være med til Rjukan, nermere bestemt Vemorkbroa for å sjekke hvor villige vi var til å dø. Ja selvsakt svarer jeg meget eplekjekt, det er da ingen sak å kaste seg utenfor en bro, over et 90meter dypt juv sånn bare for morroskyld?

I går pakket vi bilen, tre hunder og satt nesa mot Rjukan Camping og Caravanpark (koselig campingplass altså!), min mor, min bror, sambo og jeg. Tøffe i trynet alle fire, dette klarer vi. hah.

På kvelden i går ble jeg sittende å se på filmer på youtube med den passende overskriften "Strikkhopp Rjukan". Smart? neppe. Jeg drømte mye rart og skummelt om det å falle i natt. Jeg ble blant annet dyttet ut fra en bro, 1000 meter over havet uten strikk. Not funny..

Ikke like eplekjekk våknet vi en time forsent i dag tidlig, jeg ble spurt om jeg fortsatt skulle hoppe.. Erhm sa jeg, ikke spesielt høy i hatten. Selvsakt skal jeg det!

Vi dro hit, med planen om å gjøre slik dette bildet demonstrerer:

vemork-brua.jpg

Meldte oss på i luken, skrev under på at de ikke var ansvarlig for om noe skulle gå galt, betalte den "nette" sum av 690kr per pers. og så var det bare å vente. Det ville ta et par timer sa de, så vi dro et helt annet sted, tenkte på helt andre ting og koste oss med bål.

Vel tilbake ved brua så vi en etter en dette ned i dypet, alle kom riktignok opp igjen, men gud så mange rare hyl vi hørte. Etter enda en time venting var det vår tur.

Bror fikk først på seg selen, han, hva skal man si, skalv opp på rampen og hoppet noe klønete ut med det merkeligste brølet jeg noen gang har hørt. Vi lo litt, ble litt redde og lo enda mer, ikke en helhjertet type latter.

Mamma var neste kvinne ut, jeg må si jeg er stolt over min mor, hun skalv ikke, så ikke videre nervøs ut, masjerte opp på rampen og hoppet ut som om det var det naturligste i verden. Tøffa :wub:

Så var det meg da, jenta som alltid har hatet høyder, som ble sjelven og nektet å bevege meg i glassheisen på et kjøpesenter.. Vi snakker pingla over alle pingler når det kommer til høyder.

Etter et klosset forsøk på å komme meg opp rampen så ba mannen meg løfte venstre beinet mitt, jeg fikk ikke til, etter et par forespørsler fikk jeg med meg hva han mente å gjorde dette. Så telte dem ned, jeg lente meg fram, tok sats og skulle dø.

Jeg har aldri vært så redd i hele mitt ikke så lange liv. Ikke kom det en lyd heller, vi hadde fått beskjed om å se fram helt til det ikke gikk lenger, jeg hadde ikke sjangs, jeg så rett ned på steinene hele veien ned. Men plutselig sa det "spjoing". Strikken strammet seg, jeg ble kastet oppover. Da var det faktisk en smule morsomt. Helt til jeg skulle få tak i heistingen som surret seg fast rundt beina mine, dødsangsten tok meg igjen fordi jeg hadde tid til å tenke, rompeballene har aldri rista så mye før.

men jeg kom meg opp, overlevde og har allerede planlagt tur til neste år, denne gangen for å hoppe baklengs!

Sambo hoppet også som om det ikke var noe ille, tulling.

Det er noe av det villeste jeg har vært med på, morsomt? Nei. Kilte det i magen? Overhode ikke, det var vondt, veldig veldig vondt. Skal du gjøre det igjen? Definitivt!! Hvorfor i allverden skal du det? Aner ikke..

Jeg tror jeg har den tøffeste moren i hele verden!

240092_10152117464810311_1320176034_o.jpg

Så var det ingen vei tilbake..

66538_10152117454650311_249127894_n.jpg

"ikke se ned, ikke se ned" ropte de.. Det dreit jeg i.. dumme dumme jente

601509_10152117455220311_1314726252_n.jpg

Storebror! :)

581566_10152117462285311_1498105958_n.jpg

Laidback mamma

47112_10152117467230311_1892257630_n.jpg

Sambo:)

385610_10152117472320311_233883678_n.jpg

  • Like 9
Lenke til kommentar
Del på andre sider

:shocked::fear::blink::bow:

Hvordan vondt gjorde det?

Fysisk? Ubehagelig da strikken strammet seg og selen ble stram rundt anklene. Ingenting man griner av, merket det egentlig ikke før etterpå . :P

Psykisk? Værste jeg noen gang har opplevd, føltes ut som om brystet skulle vrenge seg utover og innover og ja. Fælt!

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Den brua har jeg gått over mange, mange ganger. Jeg har til og med kjørt over den med både personbil og som busspassasjer (den er stengt for privat trafikk, så det var i forbindelse med aktiviteter på museet). Jeg synes det er et fantastisk syn å gå over den med den trange ravinen, brusende vann (når de slepper fossen i alle fall) og ganske store høyden. Men hoppe i strikk derfra, aldri!

Du er tøff!

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Gjest
Skriv svar til emnet...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

 Share

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Da har vi entret en fryktperiode. Den som skulle starte ved 6 mnds alder startet plutselig i dag, 7 mnd og 8 dager gammel. Henger på greip med stor rase, tregere utvikling.  Han ville PLUTSELIG ikke entre bussen. Han som ELSKER buss! Bussjåførene elsker ham også, for han står som et skolelys og logrer ivrig og glad når de svinger inn på holdeplassen. Han bykser like glad og ivrig ombord. ..et. Bykset. Har bykset. Har elsket buss. Nå ville han IKKE gå ombord, helt plutselig. En hyggelig medpassasjerer tilbød seg å løfte ham ombord, noe Edeward satte STOR pris på, og takket mannen for i flere minutter etterpå. Ikke sett ham så takknemlig siden han oppdaget paraplyens funksjon.  Heldigvis er bygdebussen et samfunn, fullt av hundefolk, og alle de nærmeste trådte hjelpsomt til og var hyggelige og pratet og koste med ham, noe han ble kjempeglad for. Han elsker oppmerksomhet fra fremmede mennesker som elsker hund. It takes a village to raise a puppy. Ingen setback til fair of stairs da vi skulle av igjen, heldigvis. Spent på hva annet som plutselig blir skummelt fremover. Han får ikke relapse på trapper, og det neste skumle bør heller ikke bli heis. Han er for stor og tung til å bæres. I tillegg har han så ekstrem separasjonsangst, han kan ikke være hjemme alene unntatt når han er så utslitt at han MÅ sove.  Dette blir spennende fremover. Håper det går fort over igjen.  Utgangsstilling på tom hånd har forøvrig bedret seg litt. Den er langt fra bra, men det hender han gjør det for å være snill med meg, og legger ingenting imellom når han tydeliggjør at dette er en act of kindness fra ham til meg. Han har forstått at det gjør meg glad, så han belønner meg med utgangsstilling på tom hånd for å vise at han setter pris på adferden min innimellom. Kanskje blir det bronsemerket en dag. Kanskje. 
    • Ja her er det nok å jobbe med, det er helt sikkert 😅Hun er blanding mellom cavalier og puddel (det ligger noen bilder på instagram under lindaoglilje hvis noen vil se, har ikke lyst til å legge ut så mye her ettersom jeg bare har henne på prøve). Jeg kjører en Prius og buret står i baksetet, så tror ikke det er bilen som er problemet. Det er nok heller tidligere erfaring med bilkjøring som gjør dette et stressmoment for henne. Men hun er utrolig lydig da, så hun hopper inn i bilen når hun får beskjed om det. Hun er veldig søt når hun ikke er stressa, men det er jo sånn ca. én time i døgnet 😅 Men hun har bare vært hos meg en uke så hun trenger nok enda litt tid på å lande helt.
    • Morsomt med småplukk å jobben med😅Enig med @simira, ta det helt tilbake til start. Hvilken rase(r) er hun (noen er jo kjent for å ha et litt høyere stressnivå enn andre)? Og hvilken bil har du? Udyret mitt synes bilkjøring er helt ok i min kompakt suv (der tar hun hele bagasjerommet, så ikke plass til bur, men har lastegitter); men hun hater å kjøre bil om vi låner type stor kassebil der hun må være i varerommet. Stressnivået går til himmels. Gjør det hele lystbetont med bildøren åpen og motoren av i begynnelsen, om hun er mottakelig for sitt/bli kommando eller bare be henne hoppe opp i bilen (om hun ikke er så liten at hun må løftes inn da). Babysteps og alt det der, masse lykke til!
    • Oof, det gjorde vondt å lese! Og jeg tror slett ikke hun nødvendigvis er trygg selv om hun er rolig da. Jeg ville faktisk vurdert å prøve å starte på scratch med burleker og positiv assosiasjon til buret som IKKE medfører timesvis med passivisering. Og ut fra det lille jeg vet så langt så er jeg helt sikker på at du klarer å få til dette når hun etterhvert får oppleve mer frihet, aktisering og meningsfylte oppgaver!
    • Hun har sittet 10 timer i bur daglig der hun kom fra, så hun er forsåvidt trygg og rolig i bur, men det er vel mest fordi hun har lært seg å være passiv der. Hun har også ressursforsvar på liggeplass, og tror helst bare hun vil være i fred når hun går inn i buret (ikke at jeg har bur innendørs uansett, men fikk det inntrykket der jeg hentet henne). Hun har litt problemer den frøkna her 🙈 Men hun er bare 3 år og synes det er veldig gøy å trene, så tror absolutt det er håp for henne.
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...