Den store baby(og barne)tråden <3

[Yodel]

Enits og kanger, jeg er ingen psykolog, så akkurat det har jeg ikke noe svar på. Jeg fikk heller ikke nøyere innføring i bakgrunnen til disse utsagnene eller innblikk i studiene som lå til grunn, men det vekket absolutt interessen min, så jeg skulle gjerne ha sett det.

Det jeg ville fram med var at de første årene er utrolig viktige, og at skriketokter i mine øyne er helt feil.

[Baby]

Takk, skal prøve å slappe av litt nå.

Har ikke så mange bilder på mobilen nå. Har akkurat tømt sensor bilder, men har dette fra i går. Full av bringebær.

Sent from my GT-I9505 using Tapatalk 2

[Guest 2ne]

Jeg googlet "psykologi barnehjemsbarn romania tilknytning" (Romania fordi jeg veit at jeg har hørt om psykiske lidelser og manglende utvikling i forbindelse med barnehjemsbarn i Romania), og kom opp med bl.a. dette:

Traumer i tidlig barndom (klipper og limer noen avsnitt)

Traumer oppstår når barn utsettes for psykisk og fysisk vold, manglende omsorg, psykologisk, mentalt og fysisk. Tap av ulik karakter, enten det gjelder ved dødsfall, venner, nære familie-medlemmer eller tap av egen selvfølelse og selvbilde så påvirker dette oss på ulike negative måter.

Kvilhaug (2005) har på en meget overbevisende måte dokumentert dette faktum. Tap av nære omsorgspersoner er for barn en av de verste former for tap et barn kan oppleve. Mange forskere har dokumentert at ”effekten av tap ved varig atskillelse på annen måte enn ved død er mer traumatiserende enn tap ved død”, (Agid (1999), Canetti & al.(2001), Wethington (2001), Bron & al. (1991), Roy (1985), Kendler & al. (19992 og 2002) og Furukawa & al. (1999))

Det blir da forståelig at barn som mister kontakt med, eller fjernes fra en eller begge sine foreldre blir utsatt for noe av de verste traumer man kan utsette barn for. Slik barnevernets praksis, gjennom sine ”sakkyndige” psykologer, søker å skille både søsken og barn/foreldre på meget tynne og til dels uforståelige grunner (Holte, 2005), er det all grunn til å anta at mye av årsaken til slike barns alvorlige problemer ligger i det traumet, en slik atskillelse i seg selv utgjør. Dette er også meget godt dokumentert rundt fosterbarn og barn på barneverns-institusjoner, som svært ofte havner på skråplanet som en direkte følge av barnevernets behandling. Barnevern-saken i Bergen er et eksempel i så måte. Stadige avsløringer i pressen om barn som havner på skråplanet i og etter barnevernsinstitusjoner dokumenterer dette. Avsløringen av traumatiske overgrep i Bergen er godt dokumentert og førte til omfattende erstatninger (Hansen, 2004)

Man kan ikke se bort i fra at mange av de problemer en del unge i dag opplever, har sammenheng med deres foreldres omsorgsevne i tidlig alder. En rekke forskere (DeBellis (2002), Whitfield (2003) Perlmutter (2002), Kendler (1995), Kandel (1998), Felitti (2003)) har meget godt vist at voldtekt, psykisk mishandling og omsorgsvikt gir varige skader i barn fra meget tidlig alder. Skader som ikke blir synelige før i sen ungdom, eller voksen alder. Dette er kunnskap vi må ta på alvor. Terskelen for at spedbarn utsettes for stress er langt mindre enn hos eldre barn, ungdom og voksne. De opplevelser spedbarnet opplever i tidlig alder blir via biokjemiske prosesser ”bygget inn i personligheten”. Dette vet vi i dag langt på veg skjer rundt dannelsen av nevronsystemene i det sentrale og perifere nervesystem.

Traumer oppstår når barn utsettes for psykisk og fysisk vold, manglende omsorg, psykologisk, mentalt og fysisk. Tap av ulik karakter, enten det gjelder ved dødsfall, venner, nære familie-medlemmer eller tap av egen selvfølelse og selvbilde så påvirker dette oss på ulike negative måter.

Kvilhaug (2005) har på en meget overbevisende måte dokumentert dette faktum. Tap av nære omsorgspersoner er for barn en av de verste former for tap et barn kan oppleve. Mange forskere har dokumentert at ”effekten av tap ved varig atskillelse på annen måte enn ved død er mer traumatiserende enn tap ved død”, (Agid (1999), Canetti & al.(2001), Wethington (2001), Bron & al. (1991), Roy (1985), Kendler & al. (19992 og 2002) og Furukawa & al. (1999))

Det blir da forståelig at barn som mister kontakt med, eller fjernes fra en eller begge sine foreldre blir utsatt for noe av de verste traumer man kan utsette barn for. Slik barnevernets praksis, gjennom sine ”sakkyndige” psykologer, søker å skille både søsken og barn/foreldre på meget tynne og til dels uforståelige grunner (Holte, 2005), er det all grunn til å anta at mye av årsaken til slike barns alvorlige problemer ligger i det traumet, en slik atskillelse i seg selv utgjør. Dette er også meget godt dokumentert rundt fosterbarn og barn på barneverns-institusjoner, som svært ofte havner på skråplanet som en direkte følge av barnevernets behandling. Barnevern-saken i Bergen er et eksempel i så måte. Stadige avsløringer i pressen om barn som havner på skråplanet i og etter barnevernsinstitusjoner dokumenterer dette. Avsløringen av traumatiske overgrep i Bergen er godt dokumentert og førte til omfattende erstatninger (Hansen, 2004)

Man kan ikke se bort i fra at mange av de problemer en del unge i dag opplever, har sammenheng med deres foreldres omsorgsevne i tidlig alder. En rekke forskere (DeBellis (2002), Whitfield (2003) Perlmutter (2002), Kendler (1995), Kandel (1998), Felitti (2003)) har meget godt vist at voldtekt, psykisk mishandling og omsorgsvikt gir varige skader i barn fra meget tidlig alder. Skader som ikke blir synelige før i sen ungdom, eller voksen alder. Dette er kunnskap vi må ta på alvor. Terskelen for at spedbarn utsettes for stress er langt mindre enn hos eldre barn, ungdom og voksne. De opplevelser spedbarnet opplever i tidlig alder blir via biokjemiske prosesser ”bygget inn i personligheten”. Dette vet vi i dag langt på veg skjer rundt dannelsen av nevronsystemene i det sentrale og perifere nervesystem.

---

Forskning

Charles L. Whitfield (2003) beskriver i The Truth About Depression og The Truth About Mental Illnes, forskning som meget klart viser at det er en årsaksammenheng mellom barns traumer i tidlig alder og påfølgende psykiske lidelser i form av depresjoner og personlighetsforstyrrelser i ettertid. Et overveldende materiale, 300 artikler av ulike forskere verden over, der mer enn 150.000 mennesker deltar, viser denne årsak – virkning sammenhengen. Bare det å vokse opp og leve med en deprimert forelder er for spedbarnet et traume i seg selv, ifølge Whitfield (2003.s.30). Belastningen dette påfører barnet svekker barnets mentale evne til å motstå senere stress. Det er dokumentert ved flere tilfeller at psykologer og barnevern har sendt barn til deprimerte foreldre fremfor ikke-deprimerte. Resultatet har vært tragisk for barna. Slik det er vist (Fardal, 2005) har barna i enkelte tilfeller begynt å vise en narsissistisk sårbarhet langt ut over det normale som en direkte følge av dette.

---

Skader

Winnicot skriver at emosjonelle traumatiseringer av barn ”cata-strophically destroys the illution of omnipotence in children and the illution that their parents would protect them”. Palmer (1999) beskriver den biokjemoske påvirkningen et lite barn utsettes for i kritiske utviklingstadier og hvordan dette kan forårsake permanente anatomiske og funksjonelle skader på hjernen. Freud beskriver ulike utviklingsstadier og skader som er typiske for barn som får forstyrrelser i det enkelte stadiet. Permanent negativ påvirkning fra omgivelsene ved stadig stress medfører permanent negativ utvikling mens hjernen utvikles i de ulike kritiske perioder i tidlig barndom. Hippocampus viktige rolle ved læringsprosessen ”lagrer” da negative opplevelser! Slik det er demonstrert at nerveceller i hippocampus ødelegges ved kronisk stressbelastning og forhøyede stresshormon nivåer. Det er vist at dette fører til manglende intellektuell evne (Raber, 1998). Også for tidlig utviklet pubertet har vist seg ha sammenheng med betydelig høyere nivåer av kortisol og andre stressindikatorer (Dom & al. 1999). Kimberly & al. (2005) viste at kronisk stress eller misbruk og omsorgsvikt i barnehjem førte til mangelfull utvikling av hjerneregioner forbundet med læring og hukommelse (hippocampus). De viser helt klart at det å bli plassert i et barnehjem er en form for ekstremt stress og at det førte til abnormal utvikling og minsket kognitiv fungering. Det viste seg at ikke bare ekstrembarnehjem som ble avslørt i Romania gav dette resultatet, men også mer ”normale” barnehjem. Det er klart at når viktige hormonkjertler blir forstyrret i sin balansering av kroppens funksjoner, får det alvorlige konsekvenser for hele stoffskiftet i kroppen.

---

Hjerneskanning

PET/MRI/fMRI skanninger av hjernen, (fig.3), hos normale (venstre) og mennesker utsatt for kronisk stress (høyre) viser reduksjoner i hjernestørrelse og antall nevroner (fig.3). Ikke bare stress, men også barn med FAS-syndrom har slike forminskede hjerner (fig.6). Bremner & al.(1997) viste at venstre hippocampus hos voksne med post traumatisk stress syndrom som var seksuelt og fysisk misbrukt i barndommen var betydelig redusert i forhold til voksne som ikke hadde opplevd disse traumer. Putnam & Tricet (1997) viste for jenter utsatt for seksuelle overgrep at ikke bare var det vesentlige reduksjoner i hippocampus, men de hadde også endrede nevroendokrine responser til stressorer som kortisol. Dette var helt i tråd med hva Bain & al. (2000) fant der barn utsatt for familievold også viste tydelige tegn på hjerneskade.

Fig.6 FAS-Syndrom

Slike skader kan føre til dissosiative forstyrrelser, der deler av virkeligheten enten fortrenges eller oppleves som svart/hvit, eller fremstår gjennom ulike personligheter. Enten er andre ”forgudet” og blir sett opp til eller så er de ”forhatt” og blir sett ned på! Personer med slike lidelser kan bli emosjonelt fraværende for omgivelsene. Dette er mekanismer man finner hos narsissistisk skadede mennesker.

Ved lidelser som schizofreni, der årsakene synes å ligge i en kombinasjon av gener og omgivelsenes påvirkninger, er også stressfaktoren vist å ha betydning for utfallet og av typen schizofreni (Corcoran, 2003). Hjernens emosjonelle senter, amygdala, som vi finner i enden av hippocampus er også involvert og påvirket ved betydelig økning av stresshormoner som kortisol. Dette får derfor følger for personens emosjonelle intelligens.

Fig.3 Animasjon av hjernen

De fleste personlighetsforstyrrelser gir da også skader som materialiserer seg ved mangler og problemer rundt emosjonalitet. Dette er meget tydelig rundt psykopatiene: psykopati, antisosial personlighetsforstyrrelse, narsissisme, og dyssosial personlighetsforstyrrelse. Ved disse lidelser er evnen til empati, som griper direkte inn i det emosjonelle, tydelig avvikende.

---

Mye interessant i den artikkelen sånn i forhold til dette med forskning på skader traumer kan gjøre på små barn.

En annen artikkel, Livet setter sine spor (klipper og limer litt herfra også):

SAMMENDRAG

Bakgrunn. I artikkelen belyses hvordan miljømessige forhold tidlig i livet i samspill med genetisk sårbarhet kan påvirke utviklingen og forklare en del av variasjonen i psykisk helse i befolkningen.

Materiale og metode. Vi har gått gjennom et utvalg sentrale artikler fra Medline.

Resultat. Den plastiske barnehjernen er spesielt påvirkelig når det gjelder miljøfaktorer. Plastisiteten innebærer et betydelig potensial for læring og tilpasning, men gir også en sårbarhet for blant annet psykiske lidelser. Det finnes ingen studier der man kan påvise at ett spesifikt traume eller én spesiell belastning i barndommen gir én spesifikk psykisk lidelse senere i livet. Allikevel viser nyere studier at visse miljøfaktorer tidlig i livet kan ha varig effekt på barnets psykososiale fungering. I artikkelen oppsummeres noen av disse funnene.

Konklusjon. Tidlige forebyggende tiltak blir ekstra viktig der det foreligger en biologisk sårbarhet. Like viktig er det å ha realistiske forventninger til resultatet av de ulike tiltakene. Ikke alt kan normaliseres, selv om det alltid er mulighet for å fremme videre utvikling.

---

Hjernens plastisitet

Den grunnleggende oppbyggingen av hjernen er genetisk bestemt og finner sted i løpet av fosterlivet, men det skjer også en betydelig utvikling og vekst etter fødselen. I løpet av de første leveårene skjer det en myelinisering av aksoner, utvikling av dendrittforgreninger og danning og vekst av gliaceller langt raskere enn senere i livet. Det finner også sted en modulering av antall synapser. Dette gjør at hjernens funksjonelle kapasitet øker betraktelig i løpet av de første leveårene (4). Videre er erfaring og bruk av hjernens baner og strukturer avgjørende for dens modning og utvikling. Tidspunktet for når de tas i bruk og på hvilken måte de brukes, er viktig (5). Denne aktiviteten foregår gjennom hele livet, men er spesielt viktig i barneårene. Den høye graden av plastisitet innebærer et betydelig potensial for læring og tilpasning, men gir også en sårbarhet. Uheldig påvirkning eller manglende stimulering kan derfor ha alvorlige konsekvenser for barnets senere fungering.

Effekt av stress på hjernen

Vi vet at stress normalt fører til økt produksjon av glukokortikoider frigjort i hypothalamus-hypofyse-binyrebark-aksen. Det er sterke holdepunkter for å anta at glukokortikoider virker nevrotoksisk og påvirker nevrogenesen (6). Utsettes barn for gjentatt stress tidlig i livet, kan konsekvensene være endring av flere viktige hjernestrukturer, som hippocampus, corpus callosum og amygdala. Trygge barn har lav glukokortikoidrespons på stress, mens barn som tidlig får aktivert stressreaksjonen, har økt responsivitet. Dette kan bli en ond sirkel: Gjentatt stress fører til høyt glukokortikoidnivå, som igjen fører til hemmet nevrogenese. Altså har stress sterkere effekt på barn som på forhånd har vært utsatt for hyppig eller vedvarende stress (6).

Påvirkningen fører til endret kontaktforhold mellom nevroner, noe som kan ha psykopatologiske konsekvenser og kan føre til redusert korttidshukommelse og dårligere romoppfatning (3). Allerede ved ett års alder er det påvist nevroradiologiske endringer hos barn som har vært utsatt for alvorlig omsorgssvikt (6). Endringene kan være forbigående eller permanente. Vi har utilstrekkelig kunnskap om hva som avgjør varigheten av de funksjonelle endringene i hjernen. Caspi og medarbeideres studier (7, 8) viser at genetiske forhold kan være bestemmende for om miljøpåvirkninger har vedvarende effekt på den psykiske helsen.

---

Interessant nok så bruker J.K. Rowling dette bevisst i sine Harry Potter-bøker. Harry Potter og Lord V0ldemort (prøver å unngå sonensensur ) er begge foreldreløse, men Lord V0ldemort blir født på og vokser opp i et barnehjem, han har en mor som gir opp, og dør fordi faren ikke vil ha dem, mens Harry Potter får beholde sine foreldre til han er ett år, elsket av sine foreldre som dør for å beskytte ham. At det er morens kjærlighet som beskytter ham er et gjennomgående tema (og at det er moren til Draco Malfoys kjærlighet til Draco som redder ham i siste boka, er heller ingen tilfeldighet, hun mistet moren sin rett etter at hun begynte å skrive Harry Potter-bøkene, så morskjærlighet er et ganske gjennomgående tema i Harry Potter-serien). Fordi det er bevist at mangel på omsorg allerede fra spedbarnsalder av gjør skader på hjernen fysisk. Fine J.K. Rowling

[Mud]

Selvfølgelig har trygghet og nærhet de første årene mye å si. Det er det ingen som protester på.

Jeg er veldig bevisst på å prøve å "veie opp" all stresset A ble utsatt for sine første levemåneder og stresset han fortsatt opplever ved å stadig måtte løsrives ved å alltid møte hans behov for nærhet og alltid vise og utrykke forståelse for hans følelser, selv når han er urimelig.

MEN! At problematferd uten unntak kan spores tilbake til en type omsorgsvikt de første årene går jeg fortsatt ikke med på.

Noen barn er født mer følsomme og kan utvikle problematferd i møte med skole , barnehage osv helt uten at foreldrene kan lastes. Du skal ha en absurd god trygghet hjemmefra hvis ikke feks mobbing fra elever og lærere ( lærere mobber også ) eller manglende individuell forståelse fra såkalte fagpersoner ikke skal være ødeleggende. Det ER traumatisk for et barn å ikke bli møtt på en skikkelig måte når man skal ut på den plattformen. Å si at det uten unntak skyldes foreldre blir da altfor enkelt.

Det finnes flust av eksempler på barn som har hatt store problemer med aggresjon , skolevegring etc som har endret seg drastisk ved skifte av skole.

Hva med dem? De første leveårene har ikke forandret seg. Det er måten de blir møtt som har forandret seg.

[Yodel]

Flotte og interessant artikler 2ne, takk

Loke, jeg er helt på nett jeg, og forstår hva du mener. Som sagt refererte jeg til det denne psykologen adferdsterapauten som jobber med denne typen barn sa.

Og jeg skjønner han også. Ta eksempelet du beskriver. Et ungt barn møtes ikke på korrekt måte, og utvikler adfersproblemer som ikke var der tidligere. Det kan enkelt ordnes med et miljøstkifte fordi den følelsesmessige grunnbagasjen ligger der. Hadde ikke den ligget til grunn hadde ikke et miljøskifte vært nok. Da må man tilbake og arbeide på det følelsesmessige aspektet, og ikke kun det sosiale. Man må alltid møte barnet på den utviklingen det er og arbeide derfra.

[Mud]

Flotte og interessant artikler 2ne, takk

Loke, jeg er helt på nett jeg, og forstår hva du mener. Som sagt refererte jeg til det denne psykologen adferdsterapauten som jobber med denne typen barn sa.

Og jeg skjønner han også. Ta eksempelet du beskriver. Et ungt barn møtes ikke på korrekt måte, og utvikler adfersproblemer som ikke var der tidligere. Det kan enkelt ordnes med et miljøstkifte fordi den følelsesmessige grunnbagasjen ligger der. Hadde ikke den ligget til grunn hadde ikke et miljøskifte vært nok. Da må man tilbake og arbeide på det følelsesmessige aspektet, og ikke kun det sosiale. Man må alltid møte barnet på den utviklingen det er og arbeide derfra.

Men da blir det allikevel for enkelt å si at det er foreldrene, sant? All den tid ikke alle barn blir møtt på riktig måte ute i samfunnet. Ikke alle barn er så heldige at de får byttet skole, mange barn møter i tillegg de samme problemene på ny skole pga tillært atferdsmønstre og nye ukompetente lærere.

Mye mulig jeg er farget av inkompetansen min lille ( i utgangspunktet) trygge nevø møtte på sin skole og deres manglende evne og vilje til å ta psykologens tilbakemeldinger på alvor. Men jeg har begynt å grue meg oppriktig til sønnen min skal møte skoleverket. Når jeg ser hvor maktesløs selv lillesøster ( som har jobbet på samme skole og nå jobber på en annen med akkurat barn som faller utenfor) blir i møte med skolens arroganse og sønnens økende skolevegring blir jeg helt skremt.

Selv ikke en flere siders rapport om hvordan man konkret og enkelt kan møte hans behov for andre utfordringer ( iflg psykolog er han begavet, ikke tilbakestående som skolen mener) har blitt tatt til etterretning. Og det verste er at det er et såpass gjennomgående problem i det norske skoleverket at selv psykolologen uttalte "får håpe det hjelper, desverre kan jeg ikke gi lyve på han en diagnose som gjør at han har lovmessig krav på tilrettelagt undervisning".

Han er bare ett av tusenvis av barn som faller utenfor av forskjellige årsaker som foreldrene strengt tatt ikke kan lastes for.

[Angilja]

På tur ut døra til gjeterhundprøve her nå, så en smuule travelt, men her er en interessant artikkel, synes jeg, omkring tilknyttning, da særlig hos fosterbarn/adoptivbarn: http://www.haarklou.no/media.php?file=81

Flere her: http://www.haarklou.no/?parent_text=15&page=15&sub=15#ARTIKLER

[ida]

Hvorfor går du ut fra at Ask vil falle utenfor i skolesystemet, Loke?

[Mud]

Hvorfor går du ut fra at Ask vil falle utenfor i skolesystemet, Loke?

Jeg går ikke ut i fra det. På ingen måte. Men jeg har mistet troen på at han får det han trenger HVIS han skulle falle utenfor.

"Faresignalene" han viser er jo at han sannsynligvis kan både lese , skrive og regne i god tid innen skolen hvis han ikke snart stopper opp. Noe som er mye mulig han gjør. Og at han sliter sosialt med barn på hans egen alder.

Men dette kan rette seg opp, det er 3 år igjen. Når man ser hvor mye han har endret seg på de 3 første årene så blir jeg veldig overrasket hvis han ikke endrer seg de 3 neste.

HVIS han skulle vise seg å ligge langt fremme når skolen starter er han allikevel ikke like utsatt som nevø, siden A allerede har fått et lite varselflagg fra fagfolk som går på at han ligger over gjennomsnittet på det meste, der nevø fikk varselflagg på at han lå tilbake pga hørselsproblemer. Det følger faktisk ungen, fra 2 års kontrollen til barnehagetester til skolen. Det er skremmende. ..

[Enits]

Kvilhaug (2005) har på en meget overbevisende måte dokumentert dette faktum. Tap av nære omsorgspersoner er for barn en av de verste former for tap et barn kan oppleve. Mange forskere har dokumentert at ”effekten av tap ved varig atskillelse på annen måte enn ved død er mer traumatiserende enn tap ved død”, (Agid (1999), Canetti & al.(2001), Wethington (2001), Bron & al. (1991), Roy (1985), Kendler & al. (19992 og 2002) og Furukawa & al. (1999))

Det blir da forståelig at barn som mister kontakt med, eller fjernes fra en eller begge sine foreldre blir utsatt for noe av de verste traumer man kan utsette barn for.

Hadde jeg visst dette for noen år siden så hadde jeg kanskje valgt annerledes enn jeg gjorde i situasjonen. Men jeg mente oppriktig det ville være best for henne å bli skjermet for meg og sykdom fremfor å måtte leve i det da hun var redd og utrygg. Men ser nå at jeg muligens har gjort det verre for henne ved å ikke være i hennes liv en stund, enn det kanskje ville vært om hun stod i det med meg isteden.

Egentlig en ganske kjip tanke, at jeg kan være årsaken til hennes problemer i hverdagen og på skolen

[Yodel]

Loke, jeg har aldri sagt at "skylden" alltid ligger hos foreldrene.
Jeg sier at barnas første leveår er utrolig viktige, og at foreldrene er (skal iallefall være) de viktigste omsorgspersonene.
Barnet vil i alle tilfeller bli eksponert for veldig mange andre personer -både barn og voksne-som også bidrar til deres utvikling. Både positivt og negativt.
Ting er aldri sort /hvitt

[Mari]

Det 2ne skriver er jeg helt på linje med, men det er et enormt hopp derfra og prate om problematferd og spedbarn som innimellom bli liggende å gråte. Det siste betyr ikke det første! Det siste er det mange utslitte og overveldete foreldre som befinner seg i å gjøre, kun for sin egen tilregnelighet. Det betyr ikke at barna utsettes for omsorgssvikt eller at de ikke fpr en trygg tilknytning til sine foreldre.

Det var helt vanlig tidligere å la spedbarn gråte innimellom uten å plukke de opp, det ble sett på som viktig for lungeutviklingen til og med, det betyr ikke at de alltid lå alene eller at de ikke hadde tigjengelige foreldre mesteparten av tiden.

Å skape en trygg tilknytning handler ikke om å møte barnet på hvert eneste behov de har. For det første er det helt umulig, for de andre så er ikke det en erfaring barn skal ha. Man skal møte de på mange av behovene de uttrykker, men ikke alle.

At man avviser barnet er en sannhet for alle foreldre enten man merker det eller ei, det er ikke en oppskrift for atferdsvansker eller et tegn på mangel på omsorg. Barn er faktisk helt avhengig av å bli avvist for å rustes til livet.

Barnet mitt gråt mye da han var liten, han lå aldri alene og gråt, ikke en eneste gang. Jeg er litt stolt av det, med tanke på hvor skrapa jeg var enkelte dager. Men etter å ha opplevd hvordan en slik situasjon føles i månedsvis i strekk, hvordan det kan tyne deg til det ytterste, så har jeg forståelse for folk som møter sine egne grenser og bare må snu ryggen til noen ganger.

Det betyr ikke at det er normen, og det er når det er normen at Yodels konklusjoner blir aktuelle. Når barnas behov unntaksvis blir møtt, at en tilknytning aldri skjer, eller at tilknytningspersoner blir skilt fra barnet.

Problemet med slike konklusjoner er at man legger skyld. Og hva godt fører det med seg når man ser resultatet i Enits innlegg? Det er skummelt synes jeg, og en ufortjent blytung byrde å skulle måtte bære som forelder.

[Mud]

Sånn for å utdype. Både jeg, pappaen og halvbroren min kunne lese og skrive godt leeeenge før skolestart. Det ødela utdanningen til oss alle.

Alle 3 ble utsatt for mobbing de første skoleårene, men det klarte vi oss i gjennom uten store problemer. ( mulig vi fikk nok nærhet? )

Halvbroren min og pappaen til A utviklet etterhvert skolevegring pga kjedsomhet, jeg var velsignet med en interesse for tegning og god fantasi så jeg tegnet og drømte meg bort i mine 9 år i grunnskolen.

Pappaen til A har etterutdannet seg og tatt opp fag, men har hele tiden slitt med dårlig studieteknikk. Det samme med halvbror. Jeg gikk kreative fag, men har også fått kjenne på det å ikke være vant til å jobbe langsiktig for å oppnå mål.

Det sliter vi alle 3 med enda. Og det er det viktigste man kan lære i skolen, er det ikke? At uansett nivå så skal man jobbe for å utvikle seg og tilegge seg ny lærdom?

Å ikke lære en dritt på skolen i mellom hele barneskolen kan være enormt frustrerende , og når man i tillegg blir møtt med hån fordi man desverre tar teoretisk kunnskap raskere enn klassekameratene kan ødelegge for både videre utdanning og arbeidsliv.

Men i Norge er det ikke lov å lære fortere enn andre, det skaper motvilje hos både lærere, andre barn og ikke minst andre foreldre. Jeg merker allerede nå at jeg prøver å unngå at A skal slumpe til å legge sammen enkle regnestykker, eller prate om bokstaver i barnehagen når det er andre foreldre til stede. Det blir snakk. Og ikke positivt.

Men det blir på siden av den opprinnelige diskusjonen. Det er bare en av utfordringene barn kan møte som ikke all verdens omsorg hjemmefra kan bøtelegge fullt og helt.

[Yodel]

Flott og viktig presisering Mari.

Edit. Jeg kjenner ikke situasjonen din Enits, men får også vondt inni meg av din skyldfølelse. Vær snill med deg selv, og gjør det beste ut av situasjonen i dag

Loke, så leit at du føler at A ikke kan snakke om bokstaver og slikt i hans alder. Det er jo flott og bør oppmuntres og videreutvikles fra det øyeblikk han viser interesse.
Skolen har- i mine øyne- blitt vesentlig bedre på dette med tilpasset opplæring, men vi har en lang vei igjen og gå, og med ressursene vi har til rådighet er det å møte alle barn nøyaktig der de er en meget vanskelig oppgave.
Særlig når det gjelder de "skoleflinke" har vi en veldig lang vei å gå. Der er f.eks. danskene mye flinkere med egne "eliteskoler".

[ida]

Kan dere holde opp? Enits sitter nå og tror at hun er skyld i sin datters problemer, fordi hun selv var syk mens datteren var liten!

Nei, Enits, det er ikke din skyld. Du gjorde det rette og sørget for at din datter fikk den nærhet og omsorg du selv ikke var i stand til å gi henne mens du var syk. Det skal utrolig styrke til å klare å gi fra seg sitt barn for barnets beste. All ære til deg

[Mud]

Kan dere holde opp? Enits sitter nå og tror at hun er skyld i sin datters problemer, fordi hun selv var syk mens datteren var liten!

Nei, Enits, det er ikke din skyld. Du gjorde det rette og sørget for at din datter fikk den nærhet og omsorg du selv ikke var i stand til å gi henne mens du var syk. Det skal utrolig styrke til å klare å gi fra seg sitt barn for barnets beste. All ære til deg

Signerer. Det er det tøffeste og mest uselviske valget en mor kan ta, og fortjener applaus.

[Enits]

Flott og viktig presisering Mari.

Edit. Jeg kjenner ikke situasjonen din Enits, men får også vondt inni meg av din skyldfølelse. Vær snill med deg selv, og gjør det beste ut av situasjonen i dag.

Loke, så leit at du føler at A ikke kan snakke om bokstaver og slikt i hans alder. Det er jo flott og bør oppmuntres og videreutvikles fra det øyeblikk han viser interesse.

Skolen har- i mine øyne- blitt vesentlig bedre på dette med tilpasset opplæring, men vi har en lang vei igjen og gå, og med ressursene vi har til rådighet er det å møte alle barn nøyaktig der de er en meget vanskelig oppgave.

Særlig når det gjelder de "skoleflinke" har vi en veldig lang vei å gå. Der er f.eks. danskene mye flinkere med egne "eliteskoler".

Jeg gjør så godt jeg kan, på godt og vondt. Men det er utrolig frustrerende å se hvor hardt hun må kjempe så tidlig i livet (hun er bare 7 år). Dessverre har mye sviktet for henne og det er nok et sammensurium av årsaker til hvorfor hun har det som hun har det. Men jeg tror hun ville stått bedre i det hadde jeg ikke blitt syk siden jeg da ville hatt ansvaret og kunne tilrettelagt for henne på et tidlig stadie.

Kan dere holde opp? Enits sitter nå og tror at hun er skyld i sin datters problemer, fordi hun selv var syk mens datteren var liten!

Nei, Enits, det er ikke din skyld. Du gjorde det rette og sørget for at din datter fikk den nærhet og omsorg du selv ikke var i stand til å gi henne mens du var syk. Det skal utrolig styrke til å klare å gi fra seg sitt barn for barnets beste. All ære til deg

Jeg har gjort det jeg mente var best. Når ikke jeg kan så kan noen andre. Gikk tidlig til barnevernet når hun var lite og ba om hjelp,og har fått en utrolig hjelp. Hadde noen år (4 tror jeg) der jeg ikke var i livet hennes. Dvs, jeg stod på sidelinjen og passet på at ting ble gjort og at hun hadde det så bra som hun kunne, men jeg hadde ingen kontakt direkte med henne.

Men den tiden gjorde også at jeg fikk jobbet med meg selv og sykdom, som igjen gjør at jeg nå har kommet opp i 50% samvær som vi startet med nå i august. Som også betyr at hun har en ressurssterk person til å hjelpe henne med alle utfordringene i skolen, som pusher på ppt, barnevern og bup, som gjør det som trengs for at hun til slutt skal få den hjelpen hun trenger. Så noe positivt oppi alt det negative er det jo.

Det bare blir så fryktelig tydelig noen ganger, at hun nok ikke hadde slitt sånn hadde jeg ikke blitt syk av fødselen. Men vi kan ikke gjøre annet enn å gjøre det beste ut av situasjonen sånn den er.

Takk så mye for fine ord og støtte, setter veldig pris på det

[Yodel]

Å kjære Enits, det høres ut som om du virkelig har gjort det beste ut av situasjonen. For et tøfft valg å ta. I mine øyne (uten å ha mer kjennskap til situasjonen enn det jeg har lest her) har du virkelig satt din datters beste foran deg selv, men det er klart at dette har vært tøft for dere begge. Styrkeklem!

[Gjest]

Idag er den store 6 måneders dagen!

Da er det obligatorisk med bildespam. (Så det er bare å lade opp ElZorro!)

Fra i sommer:

Fra besøk hos hestene igår.

Ser ut som dyregalskapen har gått i arv.

Jeg prøver å skrive noe pent og klokt om hvor utrolig glad vi er i henne og hvor fin og morsom og spesiell hun er, men jeg tror jeg må la bildene og denne smileyen si det for meg...

Bare se det smilet på siste bildet som alltid møter oss, så heldige vi er!

[Gjest]

Og det var en veldig interessant diskusjon, og jeg sender en stor klem til deg Enits.

[Yodel]

Så herlige bilder Marie! Gratulerer med 6 mnd dagen Johanne!

Så må jeg helt få takke sonen som gav meg råd om what to do når minsten manglet en liten cm eller to på å komme inn på de fleste "barneaktiviteter" på Tusenfryd. Funket supert!! :

[Mud]

Jeg gjør så godt jeg kan, på godt og vondt. Men det er utrolig frustrerende å se hvor hardt hun må kjempe så tidlig i livet (hun er bare 7 år). Dessverre har mye sviktet for henne og det er nok et sammensurium av årsaker til hvorfor hun har det som hun har det. Men jeg tror hun ville stått bedre i det hadde jeg ikke blitt syk siden jeg da ville hatt ansvaret og kunne tilrettelagt for henne på et tidlig stadie. 

 

 

Jeg har gjort det jeg mente var best. Når ikke jeg kan så kan noen andre. Gikk tidlig til barnevernet når hun var lite og ba om hjelp,og har fått en utrolig hjelp. Hadde noen år (4 tror jeg) der jeg ikke var i livet hennes. Dvs, jeg stod på sidelinjen og passet på at ting ble gjort og at hun hadde det så bra som hun kunne, men jeg hadde ingen kontakt direkte med henne. 

 

Men den tiden gjorde også at jeg fikk jobbet med meg selv og sykdom, som igjen gjør at jeg nå har kommet opp i 50% samvær som vi startet med nå i august. Som også betyr at hun har en ressurssterk person til å hjelpe henne med alle utfordringene i skolen, som pusher på ppt, barnevern og bup, som gjør det som trengs for at hun til slutt skal få den hjelpen hun trenger. Så noe positivt oppi alt det negative er det jo. 

 

Det bare blir så fryktelig tydelig noen ganger, at hun nok ikke hadde slitt sånn hadde jeg ikke blitt syk av fødselen. Men vi kan ikke gjøre annet enn å gjøre det beste ut av situasjonen sånn den er. 

 

Takk så mye for fine ord og støtte, setter veldig pris på det  

Sender deg enda en klem

Ingen her kan sette oss inn i de enormt tøffe valgene du har måttet ta for datteren din. Jeg er sikker på at hun en dag vil se tilbake og være stolt av den sterke moren sin.

[Symra&Pippin]

Takk, skal prøve å slappe av litt nå.

Har ikke så mange bilder på mobilen nå. Har akkurat tømt sensor bilder, men har dette fra i går. Full av bringebær.

uploadfromtaptalk1376782146858.jpg

Sent from my GT-I9505 using Tapatalk 2

Så stor hun har blitt! Søta!

Kan dere holde opp? Enits sitter nå og tror at hun er skyld i sin datters problemer, fordi hun selv var syk mens datteren var liten!

Nei, Enits, det er ikke din skyld. Du gjorde det rette og sørget for at din datter fikk den nærhet og omsorg du selv ikke var i stand til å gi henne mens du var syk. Det skal utrolig styrke til å klare å gi fra seg sitt barn for barnets beste. All ære til deg

Rett ord til rett tid Ida. Klem til både deg og Enits.

[Enits]

Så herlige bilder Marie! Gratulerer med 6 mnd dagen Johanne!

Så må jeg helt få takke sonen som gav meg råd om what to do når minsten manglet en liten cm eller to på å komme inn på de fleste "barneaktiviteter" på Tusenfryd. Funket supert! :

Så herlig!

Takk nok en gang, dere er gode <3

[tm100021]

Sophia sier så mye morsomt om dagen, for en herlig alder dette er Hun har skjønt Lyra kanskje skal ha bebiser, og igår fant hun frem alle små bamsene og forklarte oss at det var leker til "Lyla beibiser." Prøvde å forklare at vi vet ikke enda om det kommer valper, og hvis det kommer blir det enda lenge før de kan leke. Men hun skulle spare dem til beibivalpene