Gå til innhold
Hundesonen.no

Den store baby(og barne)tråden <3


Zitka
 Share

Recommended Posts

Nja. Ikke sånn veldig romslig tror jeg? A har brukt ribbesydd ull under uten problemer da. A har en ganske så tykk kulemage ( seriøst, fortsatt) og det har ikke vært noe problem selv i våres og med bomull og tykk ull under. Men de er ikke sånn posete som mange andre parkdresser.

Hmf. Drawback. H har også god mage, men jeg trenger romslig dress om den også skal fungere på vinteren.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

  • Svar 9.9k
  • Created
  • Siste svar

Top Posters In This Topic

Top Posters In This Topic

Popular Posts

Fineste Tuva Marie ligger på brystet. Hun kom 21.29. Fin fødsel og alt står bra til. Lungene virker eksemplarisk!

Gratulerer masse til Marie og Øyvind med lille Johanne :D :banana: Hun kom 17:42 og alle 3 har det bra!!! *være flink og oppdatere sonen*

Verdens fineste lille jente kom til verden 00.04 i natt etter en stri tørn på fødestua. Hadde verdens beste jordmor siste økt og ung assistentlege som var fabelaktig, begge to bidro til at opplevelse

Posted Images

Noen som har hatt barn som har vært litt trege med å gå?

Maya krabbet tidlig og reiste seg tidlig, men å gå er visst ikke så viktig ser det ut som...

Si at jeg ikke trenger å bekymre meg?

Hun er snart 15 mnd..

Sent from my GT-I9505 using Tapatalk 2

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Noen som har hatt barn som har vært litt trege med å gå?

Maya krabbet tidlig og reiste seg tidlig, men å gå er visst ikke så viktig ser det ut som...

Si at jeg ikke trenger å bekymre meg?

Hun er snart 15 mnd..

Sent from my GT-I9505 using Tapatalk 2

Jeg vet i alle fall om flere barn som har vært enda senere ute, og som har utviklet seg helt normalt etterpå. Det er vel noe med at hvis hun synes hun kommer seg omkring greit nok med å krabbe så stresser hun ikke med å slippe seg?

Vi ser gjerne et bilde av henne altså, det er jaggu lenge siden! :)

  • Like 2
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg anbefaler Polarn O Pyret sine parkdresser, de er romslige og utrolig god kvalitet :)

Datteren min på 16 kg har plass til flere lag med klær under sin, den er str 98. Hun er rundt 93-94 cm.

http://www.polarnopyret.no/barneklaer-unisex-2-12/yttertoy/parkdresser/parkdress-skall-barn-str-98-128.html

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Noen som har hatt barn som har vært litt trege med å gå?

Maya krabbet tidlig og reiste seg tidlig, men å gå er visst ikke så viktig ser det ut som...

Si at jeg ikke trenger å bekymre meg?

Hun er snart 15 mnd..

Sent from my GT-I9505 using Tapatalk 2

15 mnd er faktisk den beste alderen å begynne å gå på pga skjelettet iflg hun som tok UL av hoftene til A når han var baby. Han var forøvrig fryktelig tidlig ute med alt annet enn å gå. Han var 14 mnd. Ingenting i veien med han. Han bare stoppet seg selv opp grovmotorisk for han var for opptatt av andre ting. 5 mnd senere sluttet han med bleier forøvrig :P

Jeg var 18 mnd. Overhodet ingenting i veien med fysikken min heller. Jeg kunne gått jorden rundt tror jeg. Ikke bare det , men jeg har en veldig rask gange og blir omtrent aldri sliten av å gå.

Slapp heeeeelt av.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Hmf. Drawback. H har også god mage, men jeg trenger romslig dress om den også skal fungere på vinteren.

Så ikke denne før nå. A hadde bomull og tykk ull under i våres som sagt. Uten problemer. Fordi han ikke kan ha ull mot huden må han ha flere lag med tøy.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Så ikke denne før nå. A hadde bomull og tykk ull under i våres som sagt. Uten problemer. Fordi han ikke kan ha ull mot huden må han ha flere lag med tøy.

Ok, håper de har den i butikken hos XXL, virker som den er vanskelig å finne. På nettbutikken har de bare en farge og i feil størrelse, ellers finner jeg den bare på HHs egen sider og der er den mye dyrere.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Noen som har hatt barn som har vært litt trege med å gå?

Maya krabbet tidlig og reiste seg tidlig, men å gå er visst ikke så viktig ser det ut som...

Si at jeg ikke trenger å bekymre meg?

Hun er snart 15 mnd..

Sent from my GT-I9505 using Tapatalk 2

E begynte å gå rett før hun var 15 mnd.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Noen som har hatt barn som har vært litt trege med å gå?

Maya krabbet tidlig og reiste seg tidlig, men å gå er visst ikke så viktig ser det ut som...

Si at jeg ikke trenger å bekymre meg?

Hun er snart 15 mnd..

Sent from my GT-I9505 using Tapatalk 2

Mine har ikke gått før 15-16 mndr. Og det er helt normalt. Den ene krabbet da han var 5 mndr, men han gikk ikke før over 15. Kom mye fortere frem med kranning, så å gå var ikke vits i. Jeg var veldig komfortabel med det, de er mer modne for å passe seg enn de som går 9-10 mnd. gamle.

Har riktignok en som ikke gikk før nesten 2 års-alder, men han var sen i det meste og har en utviklingsforstyrrelse.

Min konklusjon er at du ikke behøver å bekymre deg.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Disse skrikekurene er fra mitt ståsted- som pedagog- så totalt feil.

Alle barn gråter, og særlig med kolikkbarn o.a. er det umulig å unngå (Magnus var selv et kolikkbarn, jeg har grått mine frustrasjonstårer sammen med han). Men man hjelper dem. Man kan kanskje ikke ta bort magevondten, men man kan være der sammen med dem. Det betyr alt. (ref. Bjørn Eidsvåg)
Jeg kan ikke presisere hvor mye de to første årene i et barns liv betyr i et barns utvikling. Det er her grunnlaget legges for at barna skal forstå sine følelser (bekret deres følelser, navngi dem, uansett hva det er. "Jeg ser du er lei deg, jeg ser du er sinna, er du glad o.s.v.) "
Det er her det lærer seg å kommunisere, og hvordan vi responderer på det de prøver å formidle.
My lord, hvordan ville du ha reagent dersom du var så dårlig/ hadde det så vondt at du ikke klarte den minste ting, og de som stod deg nærmest ikke gjorde noe, fordi "du har godt av å gråte litt".

De forstår seg selv igjennom deg, og lærer kommuniskasjon, å tolke ansiksuttrykk, stemmeleier og følelser.
Til dette trengs kjærlighet, oppmerksomhet og en-til-en øyekontakt, alt slikt som kommer ganske naturlig egentlig.

På barn (her snakker jeg skolealder) med stor problemadferd kan man- ifølge en meget dyktig og erfaren psykolog som jobber med nettop denne gruppen barn- uten unntak spore problemadferden tilbake til mangelfull oppmerksomhet /neglisjon eller overkjøring i småbarnperioden.
Den følelsesmessige utviklgen er viktigst fra 0-2 år, om denne blir etablert korrekt fortsetter denne naturlig inn i den sosiale utviklingen som varer fram til skolealder (5-6 år).
Først når både den følelsesmessige og sosiale utviklingen er godt etablert har barnet sjams til å ta tak i den kognitive utviklingen.

Ok, jeg pleier ikke å snakke så mye fag her inne, men noen puttet 2 cent på meg, og dette med å la barna ligge og skrike "fordi de har godt av det" er laget av mødre som ikke orker mer. Ikke av eller for barna.

  • Like 5
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Noen som har hatt barn som har vært litt trege med å gå?

Maya krabbet tidlig og reiste seg tidlig, men å gå er visst ikke så viktig ser det ut som...

Si at jeg ikke trenger å bekymre meg?

Hun er snart 15 mnd..

Sent from my GT-I9505 using Tapatalk 2

Jeg var relativt treg med å begynne å gå (husker ikke akkurat hvor gammel da), men utviklet meg normalt lell :) Jeg hadde knallbra balanse da, jeg kunne feks sitte på huk og leke, men ville liksom ikke gå før jeg kunne gå perfekt :P

Broren min løp før han gikk, hadde null balanse, og løp til han kræsjet i noe :P

Så det trenger ikke være noe problem :)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Disse skrikekurene er fra mitt ståsted- som pedagog- så totalt feil.

Alle barn gråter, og særlig med kolikkbarn o.a. er det umulig å unngå (Magnus var selv et kolikkbarn, jeg har grått mine frustrasjonstårer sammen med han). Men man hjelper dem. Man kan kanskje ikke ta bort magevondten, men man kan være der sammen med dem. Det betyr alt. (ref. Bjørn Eidsvåg)

Jeg kan ikke presisere hvor mye de to første årene i et barns liv betyr i et barns utvikling. Det er her grunnlaget legges for at barna skal forstå sine følelser (bekret deres følelser, navngi dem, uansett hva det er. "Jeg ser du er lei deg, jeg ser du er sinna, er du glad o.s.v.) "

Det er her det lærer seg å kommunisere, og hvordan vi responderer på det de prøver å formidle.

My lord, hvordan ville du ha reagent dersom du var så dårlig/ hadde det så vondt at du ikke klarte den minste ting, og de som stod deg nærmest ikke gjorde noe, fordi "du har godt av å gråte litt".

De forstår seg selv igjennom deg, og lærer kommuniskasjon, å tolke ansiksuttrykk, stemmeleier og følelser.

Til dette trengs kjærlighet, oppmerksomhet og en-til-en øyekontakt, alt slikt som kommer ganske naturlig egentlig.

På barn med stor problemadferd kan man- ifølge en meget dyktig og erfaren psykolog som jobber med nettop denne gruppen barn- uten unntak spore problemadferden tilbake til mangelfull oppmerksomhet /neglisjon eller overkjøring i småbarnperioden.

Den følelsesmessige utviklgen er viktigst fra 0-2 år, om denne blir etablert korrekt fortsetter denne naturlig inn i den sosiale utviklingen som varer fram til skolealder (5-6 år).

Først når både den følelsesmessige og sosiale utviklingen er godt etablert har barnet sjams til å ta tak i den kognitive utviklingen.

Ok, jeg pleier ikke å snakke så mye fag her inne, men noen puttet 2 cent på meg, og dette med å la barna ligge og skrike "fordi de har godt av det" er laget av mødre som ikke orker mer. Ikke av eller for barna.

Takk!

For meg som helsepersonell får jeg magevondt og blir kvalm av slike råd.

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Disse skrikekurene er fra mitt ståsted- som pedagog- så totalt feil.

Alle barn gråter, og særlig med kolikkbarn o.a. er det umulig å unngå (Magnus var selv et kolikkbarn, jeg har grått mine frustrasjonstårer sammen med han). Men man hjelper dem. Man kan kanskje ikke ta bort magevondten, men man kan være der sammen med dem. Det betyr alt. (ref. Bjørn Eidsvåg)

Jeg kan ikke presisere hvor mye de to første årene i et barns liv betyr i et barns utvikling. Det er her grunnlaget legges for at barna skal forstå sine følelser (bekret deres følelser, navngi dem, uansett hva det er. "Jeg ser du er lei deg, jeg ser du er sinna, er du glad o.s.v.) "

Det er her det lærer seg å kommunisere, og hvordan vi responderer på det de prøver å formidle.

My lord, hvordan ville du ha reagent dersom du var så dårlig/ hadde det så vondt at du ikke klarte den minste ting, og de som stod deg nærmest ikke gjorde noe, fordi "du har godt av å gråte litt".

De forstår seg selv igjennom deg, og lærer kommuniskasjon, å tolke ansiksuttrykk, stemmeleier og følelser.

Til dette trengs kjærlighet, oppmerksomhet og en-til-en øyekontakt, alt slikt som kommer ganske naturlig egentlig.

På barn (her snakker jeg skolealder) med stor problemadferd kan man- ifølge en meget dyktig og erfaren psykolog som jobber med nettop denne gruppen barn- uten unntak spore problemadferden tilbake til mangelfull oppmerksomhet /neglisjon eller overkjøring i småbarnperioden.

Den følelsesmessige utviklgen er viktigst fra 0-2 år, om denne blir etablert korrekt fortsetter denne naturlig inn i den sosiale utviklingen som varer fram til skolealder (5-6 år).

Først når både den følelsesmessige og sosiale utviklingen er godt etablert har barnet sjams til å ta tak i den kognitive utviklingen.

Ok, jeg pleier ikke å snakke så mye fag her inne, men noen puttet 2 cent på meg, og dette med å la barna ligge og skrike "fordi de har godt av det" er laget av mødre som ikke orker mer. Ikke av eller for barna.

Jeg er helt på nett, frem til den biten om at alle barn med store problemer har mammaer og pappaer som har gjort noe feil. Sorry, men det blir for lettvint for meg.

Det minner meg om den tiden når mødre alltid hadde skylden når barna hadde problemer, bare at da sa man at de var blitt bortskjemte og dullet med.

Jeg er langt i fra fagfolk, men det blir for lettvint altså. Jeg er overbevist om at fantastiske foreldre også får barn med problemer.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg er helt på nett, frem til den biten om at alle barn med store problemer har mammaer og pappaer som har gjort noe feil. Sorry, men det blir for lettvint for meg.

Det minner meg om den tiden når mødre alltid hadde skylden når barna hadde problemer, bare at da sa man at de var blitt bortskjemte og dullet med.

Jeg er langt i fra fagfolk, men det blir for lettvint altså. Jeg er overbevist om at fantastiske foreldre også får barn med problemer.

Jeg er nok enig med deg der, og man ser jo eksempler på barneflokker der en faller utenfor men har mer eller mindre identisk oppvekst som søsken som klarer seg sterkt i samfunnet.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg er helt på nett, frem til den biten om at alle barn med store problemer har mammaer og pappaer som har gjort noe feil. Sorry, men det blir for lettvint for meg.

Det minner meg om den tiden når mødre alltid hadde skylden når barna hadde problemer, bare at da sa man at de var blitt bortskjemte og dullet med.

Jeg er langt i fra fagfolk, men det blir for lettvint altså. Jeg er overbevist om at fantastiske foreldre også får barn med problemer.

Selvsagt får også fantastiske foreldre barn med problemer, men ifølge denne psykologen får de ikke barn med såpass store adferdsproblemer at forskjellige institusjoner er nødvendig.

Her snakket han om barn med STOR adferdsproblematikk, men også når det gjelder adferdsproblematikk i mindre skala kunne det nesten alltid spoles tilbake til brister og mangler i den følelsesmessige / og eller sosiale utviklingen (men da er gjerne også disse manglene i mindre skala).

INGEN foreldre er helt "feilfrie", og noen fasit i barneoppdragelse finnes ikke, for alle er vi unike, både foreldre og barn, heldigvis.

Selvsagt kan også andre ting inntreffe, for eksempel kan store traumer (post-traumatisk stress o.a)også utløse adferdsvansker som ikke eksisterte tidligere, men dersom du har en solid grunnmur å falle tilbake på vil en også kunne takle traumer på en helt annen måte. Er grunnen derimot litt skjør fra før skal det ikke mye til før det brister helt.

Jeg sier ikke at å la barnet ligge å skrike en gang eller fem vil utløse adferdsvansker dersom du ellers er raus med kjærlighet, øyekontakt, oppmerksomhet og omsorg. Bare ikke prøv å si setningen "barnet har godt av å gråte", det strider i mine ører mot all fornuft.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Selvsagt får også fantastiske foreldre barn med problemer, men ifølge denne psykologen får de ikke barn med såpass store adferdsproblemer at forskjellige institusjoner er nødvendig.

Her snakker jeg om barn med STOR adferdsproblematikk, men også når det gjelder adferdsproblematikk i mindre skala kunne det nesten alltid spoles tilbake til brister og mangler i den følelsesmessige / og eller sosiale utviklingen.

INGEN foreldre er helt "feilfrie", og noen fasit i barneoppdragelse finnes ikke, for alle er vi unike, både foreldre og barn, heldigvis.

Selvsagt kan også andre ting inntreffe, for eksempel kan store traumer (post-traumatisk stress o.a)også utløse adferdsvansker, men dersom du har en solid grunnmur å falle tilbake på vil en også kunne takle traumer på en helt annen måte. Er grunnen derimot litt skjør fra før skal det ikke mye til før det brister helt.

Så mennesker er da altså fritatt fra genetikken og alt er miljø? Hva da med feks bioplare lidelser, Add, AdHd etc?

Jeg tror like lite på at det alltid er foreldrenes feil at barna sliter som at det alltid er hundeeiers feil at bikkja er skrall. Sorry.

Nei, ingen foreldre er perfekte. Nettopp! Så hvis man leter godt nok etter feil som har blitt gjort kan man selvfølgelig finne det. Men det betyr ikke automatisk at den feilen er årsaken til noe som helst. Det er rett og slett for enkelt. Og utrolig provoserende for de foreldrene som sikkert allerede lurer på hva de har gjort feil.

  • Like 3
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Så mennesker er da altså fritatt fra genetikken og alt er miljø? Hva da med feks bioplare lidelser, Add, AdHd etc?

Jeg tror like lite på at det alltid er foreldrenes feil at barna sliter som at det alltid er hundeeiers feil at bikkja er skrall. Sorry.

Nei, ingen foreldre er perfekte. Nettopp! Så hvis man leter godt nok etter feil som har blitt gjort kan man selvfølgelig finne det. Men det betyr ikke automatisk at den feilen er årsaken til noe som helst. Det er rett og slett for enkelt. Og utrolig provoserende for de foreldrene som sikkert allerede lurer på hva de har gjort feil.

Jeg skjønner absolutt skepsisen din, og det er vel grunnen til at jeg spurte denne psykologen / adferssterapeuten det samme som du spør om nå. Jeg refererte i mitt forrige innlegg til svaret jeg da fikk.

Selvsagt kommer det også et biologisk perspektiv til det hele, og til barn med forskjellige diagnoser er vel de to første årenes følelsesmessige læring og omsorg om mulig enda viktigere.

Sammenlign det med en valp som mister all kjærlighet, sosialisering og omsorg de første 2 mnd.

Uansett hvilke biologiske / genetiske forutsetninger den måtte ha er ikke framtidsutsiktene de beste?

Adferdsprobemer kan selvsagt oppstå uansett om valpeoppdragelsen "gikk på skinner", men ikke på samme ekstreme måte.

Igjen må jeg presisere at jeg her snakket om barn som i kortere eller lengere perioder faller utenom den offentlige skolen. Det skyldes sjelden fullt og helt genetiske faktorer, selvom det selvsagt også skal tillegges stor vekt.

Tfølge denne psykologen kunne såpass store vansker omtrent alltid, uansett hvilke diagnoser eller bioligiske utfordrigner som var tilstede også føres tilbake til brister i utviklingen de første leveårene.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Interessant diskusjon dere har ang oppvekst og adferdsproblemer.

Tanken jeg sitter igjen men da er om det da er min feil at min datter sliter i og med at jeg ble syk etter fødselen og ikke kom meg på beina før for noen år siden?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Selvsagt får også fantastiske foreldre barn med problemer, men ifølge denne psykologen får de ikke barn med såpass store adferdsproblemer at forskjellige institusjoner er nødvendig.

Her snakket han om barn med STOR adferdsproblematikk, men også når det gjelder adferdsproblematikk i mindre skala kunne det nesten alltid spoles tilbake til brister og mangler i den følelsesmessige / og eller sosiale utviklingen (men da er gjerne også disse manglene i mindre skala).

INGEN foreldre er helt "feilfrie", og noen fasit i barneoppdragelse finnes ikke, for alle er vi unike, både foreldre og barn, heldigvis.

Selvsagt kan også andre ting inntreffe, for eksempel kan store traumer (post-traumatisk stress o.a)også utløse adferdsvansker som ikke eksisterte tidligere, men dersom du har en solid grunnmur å falle tilbake på vil en også kunne takle traumer på en helt annen måte. Er grunnen derimot litt skjør fra før skal det ikke mye til før det brister helt.

Jeg sier ikke at å la barnet ligge å skrike en gang eller fem vil utløse adferdsvansker dersom du ellers er raus med kjærlighet, øyekontakt, oppmerksomhet og omsorg. Bare ikke prøv å si setningen "barnet har godt av å gråte", det strider i mine ører mot all fornuft.

Jeg har ingen formening om denne saken, men jeg undres: hvordan har man egentlig utført denne studien? Altså, hvordan har man kommet til denne konklusjonen (atferdsproblematikk = mangler i barndommen), rent tallmessig? Hvordan vet man at et barn på 1-2 år har hatt manglende følelsesmessig utvikling? Har man film av det liksom? :P Altså, jeg håper du forstår hvor jeg vil. Det er jo veldig logisk, på ett vis. Et enkelt svar på problemer. Men selve bevistyngden virker litt tynn, for jeg skjønner ikke helt hvordan man kontrollerer sine påstander når det kan ligge 40 år tilbake i tid, foreldre være avdøde og barnet ikke ha noen hukommelse fra den tiden. Personlig har jeg få minner jeg kan tenke meg tilbake til her og nå, pre 5-6årsalderen.

Et annet aspekt er jo å ha en kontrollgruppe. Altså barn som får "en bra nok" oppvekst - hvor mange av disse får "uansett" atferdsproblemer? Hva med de som har hatt foreldre som ikke har gjort en god nok jobb men som aldri får atferdsproblemer? Hvordan skal disse få plass i dataene? :P

Mulig jeg tenker for "forskningsmessig" på dette?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Enits og kanger, jeg er ingen psykolog, så akkurat det har jeg ikke noe svar på. Jeg fikk heller ikke nøyere innføring i bakgrunnen til disse utsagnene eller innblikk i studiene som lå til grunn, men det vekket absolutt interessen min, så jeg skulle gjerne ha sett det.

Det jeg ville fram med var at de første årene er utrolig viktige, og at skriketokter i mine øyne er helt feil.

  • Like 2
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Takk, skal prøve å slappe av litt nå.

Har ikke så mange bilder på mobilen nå. Har akkurat tømt sensor bilder, men har dette fra i går. Full av bringebær. :P

post-172-13767821129265_thumb.jpg

Sent from my GT-I9505 using Tapatalk 2

  • Like 8
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg googlet "psykologi barnehjemsbarn romania tilknytning" (Romania fordi jeg veit at jeg har hørt om psykiske lidelser og manglende utvikling i forbindelse med barnehjemsbarn i Romania), og kom opp med bl.a. dette:

Traumer i tidlig barndom (klipper og limer noen avsnitt)

Traumer oppstår når barn utsettes for psykisk og fysisk vold, manglende omsorg, psykologisk, mentalt og fysisk. Tap av ulik karakter, enten det gjelder ved dødsfall, venner, nære familie-medlemmer eller tap av egen selvfølelse og selvbilde så påvirker dette oss på ulike negative måter.

Kvilhaug (2005) har på en meget overbevisende måte dokumentert dette faktum. Tap av nære omsorgspersoner er for barn en av de verste former for tap et barn kan oppleve. Mange forskere har dokumentert at ”effekten av tap ved varig atskillelse på annen måte enn ved død er mer traumatiserende enn tap ved død”, (Agid (1999), Canetti & al.(2001), Wethington (2001), Bron & al. (1991), Roy (1985), Kendler & al. (19992 og 2002) og Furukawa & al. (1999))

Det blir da forståelig at barn som mister kontakt med, eller fjernes fra en eller begge sine foreldre blir utsatt for noe av de verste traumer man kan utsette barn for. Slik barnevernets praksis, gjennom sine ”sakkyndige” psykologer, søker å skille både søsken og barn/foreldre på meget tynne og til dels uforståelige grunner (Holte, 2005), er det all grunn til å anta at mye av årsaken til slike barns alvorlige problemer ligger i det traumet, en slik atskillelse i seg selv utgjør. Dette er også meget godt dokumentert rundt fosterbarn og barn på barneverns-institusjoner, som svært ofte havner på skråplanet som en direkte følge av barnevernets behandling. Barnevern-saken i Bergen er et eksempel i så måte. Stadige avsløringer i pressen om barn som havner på skråplanet i og etter barnevernsinstitusjoner dokumenterer dette. Avsløringen av traumatiske overgrep i Bergen er godt dokumentert og førte til omfattende erstatninger (Hansen, 2004)

Man kan ikke se bort i fra at mange av de problemer en del unge i dag opplever, har sammenheng med deres foreldres omsorgsevne i tidlig alder. En rekke forskere (DeBellis (2002), Whitfield (2003) Perlmutter (2002), Kendler (1995), Kandel (1998), Felitti (2003)) har meget godt vist at voldtekt, psykisk mishandling og omsorgsvikt gir varige skader i barn fra meget tidlig alder. Skader som ikke blir synelige før i sen ungdom, eller voksen alder. Dette er kunnskap vi må ta på alvor. Terskelen for at spedbarn utsettes for stress er langt mindre enn hos eldre barn, ungdom og voksne. De opplevelser spedbarnet opplever i tidlig alder blir via biokjemiske prosesser ”bygget inn i personligheten”. Dette vet vi i dag langt på veg skjer rundt dannelsen av nevronsystemene i det sentrale og perifere nervesystem.

Traumer oppstår når barn utsettes for psykisk og fysisk vold, manglende omsorg, psykologisk, mentalt og fysisk. Tap av ulik karakter, enten det gjelder ved dødsfall, venner, nære familie-medlemmer eller tap av egen selvfølelse og selvbilde så påvirker dette oss på ulike negative måter.

Kvilhaug (2005) har på en meget overbevisende måte dokumentert dette faktum. Tap av nære omsorgspersoner er for barn en av de verste former for tap et barn kan oppleve. Mange forskere har dokumentert at ”effekten av tap ved varig atskillelse på annen måte enn ved død er mer traumatiserende enn tap ved død”, (Agid (1999), Canetti & al.(2001), Wethington (2001), Bron & al. (1991), Roy (1985), Kendler & al. (19992 og 2002) og Furukawa & al. (1999))

Det blir da forståelig at barn som mister kontakt med, eller fjernes fra en eller begge sine foreldre blir utsatt for noe av de verste traumer man kan utsette barn for. Slik barnevernets praksis, gjennom sine ”sakkyndige” psykologer, søker å skille både søsken og barn/foreldre på meget tynne og til dels uforståelige grunner (Holte, 2005), er det all grunn til å anta at mye av årsaken til slike barns alvorlige problemer ligger i det traumet, en slik atskillelse i seg selv utgjør. Dette er også meget godt dokumentert rundt fosterbarn og barn på barneverns-institusjoner, som svært ofte havner på skråplanet som en direkte følge av barnevernets behandling. Barnevern-saken i Bergen er et eksempel i så måte. Stadige avsløringer i pressen om barn som havner på skråplanet i og etter barnevernsinstitusjoner dokumenterer dette. Avsløringen av traumatiske overgrep i Bergen er godt dokumentert og førte til omfattende erstatninger (Hansen, 2004)

Man kan ikke se bort i fra at mange av de problemer en del unge i dag opplever, har sammenheng med deres foreldres omsorgsevne i tidlig alder. En rekke forskere (DeBellis (2002), Whitfield (2003) Perlmutter (2002), Kendler (1995), Kandel (1998), Felitti (2003)) har meget godt vist at voldtekt, psykisk mishandling og omsorgsvikt gir varige skader i barn fra meget tidlig alder. Skader som ikke blir synelige før i sen ungdom, eller voksen alder. Dette er kunnskap vi må ta på alvor. Terskelen for at spedbarn utsettes for stress er langt mindre enn hos eldre barn, ungdom og voksne. De opplevelser spedbarnet opplever i tidlig alder blir via biokjemiske prosesser ”bygget inn i personligheten”. Dette vet vi i dag langt på veg skjer rundt dannelsen av nevronsystemene i det sentrale og perifere nervesystem.

---

Forskning

Charles L. Whitfield (2003) beskriver i The Truth About Depression og The Truth About Mental Illnes, forskning som meget klart viser at det er en årsaksammenheng mellom barns traumer i tidlig alder og påfølgende psykiske lidelser i form av depresjoner og personlighetsforstyrrelser i ettertid. Et overveldende materiale, 300 artikler av ulike forskere verden over, der mer enn 150.000 mennesker deltar, viser denne årsak – virkning sammenhengen. Bare det å vokse opp og leve med en deprimert forelder er for spedbarnet et traume i seg selv, ifølge Whitfield (2003.s.30). Belastningen dette påfører barnet svekker barnets mentale evne til å motstå senere stress. Det er dokumentert ved flere tilfeller at psykologer og barnevern har sendt barn til deprimerte foreldre fremfor ikke-deprimerte. Resultatet har vært tragisk for barna. Slik det er vist (Fardal, 2005) har barna i enkelte tilfeller begynt å vise en narsissistisk sårbarhet langt ut over det normale som en direkte følge av dette.

---

Skader

Winnicot skriver at emosjonelle traumatiseringer av barn ”cata-strophically destroys the illution of omnipotence in children and the illution that their parents would protect them”. Palmer (1999) beskriver den biokjemoske påvirkningen et lite barn utsettes for i kritiske utviklingstadier og hvordan dette kan forårsake permanente anatomiske og funksjonelle skader på hjernen. Freud beskriver ulike utviklingsstadier og skader som er typiske for barn som får forstyrrelser i det enkelte stadiet. Permanent negativ påvirkning fra omgivelsene ved stadig stress medfører permanent negativ utvikling mens hjernen utvikles i de ulike kritiske perioder i tidlig barndom. Hippocampus viktige rolle ved læringsprosessen ”lagrer” da negative opplevelser! Slik det er demonstrert at nerveceller i hippocampus ødelegges ved kronisk stressbelastning og forhøyede stresshormon nivåer. Det er vist at dette fører til manglende intellektuell evne (Raber, 1998). Også for tidlig utviklet pubertet har vist seg ha sammenheng med betydelig høyere nivåer av kortisol og andre stressindikatorer (Dom & al. 1999). Kimberly & al. (2005) viste at kronisk stress eller misbruk og omsorgsvikt i barnehjem førte til mangelfull utvikling av hjerneregioner forbundet med læring og hukommelse (hippocampus). De viser helt klart at det å bli plassert i et barnehjem er en form for ekstremt stress og at det førte til abnormal utvikling og minsket kognitiv fungering. Det viste seg at ikke bare ekstrembarnehjem som ble avslørt i Romania gav dette resultatet, men også mer ”normale” barnehjem. Det er klart at når viktige hormonkjertler blir forstyrret i sin balansering av kroppens funksjoner, får det alvorlige konsekvenser for hele stoffskiftet i kroppen.

---

Hjerneskanning

PET/MRI/fMRI skanninger av hjernen, (fig.3), hos normale (venstre) og mennesker utsatt for kronisk stress (høyre) viser reduksjoner i hjernestørrelse og antall nevroner (fig.3). Ikke bare stress, men også barn med FAS-syndrom har slike forminskede hjerner (fig.6). Bremner & al.(1997) viste at venstre hippocampus hos voksne med post traumatisk stress syndrom som var seksuelt og fysisk misbrukt i barndommen var betydelig redusert i forhold til voksne som ikke hadde opplevd disse traumer. Putnam & Tricet (1997) viste for jenter utsatt for seksuelle overgrep at ikke bare var det vesentlige reduksjoner i hippocampus, men de hadde også endrede nevroendokrine responser til stressorer som kortisol. Dette var helt i tråd med hva Bain & al. (2000) fant der barn utsatt for familievold også viste tydelige tegn på hjerneskade.

image030.png

Fig.6 FAS-Syndrom

Slike skader kan føre til dissosiative forstyrrelser, der deler av virkeligheten enten fortrenges eller oppleves som svart/hvit, eller fremstår gjennom ulike personligheter. Enten er andre ”forgudet” og blir sett opp til eller så er de ”forhatt” og blir sett ned på! Personer med slike lidelser kan bli emosjonelt fraværende for omgivelsene. Dette er mekanismer man finner hos narsissistisk skadede mennesker.

Ved lidelser som schizofreni, der årsakene synes å ligge i en kombinasjon av gener og omgivelsenes påvirkninger, er også stressfaktoren vist å ha betydning for utfallet og av typen schizofreni (Corcoran, 2003). Hjernens emosjonelle senter, amygdala, som vi finner i enden av hippocampus er også involvert og påvirket ved betydelig økning av stresshormoner som kortisol. Dette får derfor følger for personens emosjonelle intelligens.

image032.gif

Fig.3 Animasjon av hjernen

De fleste personlighetsforstyrrelser gir da også skader som materialiserer seg ved mangler og problemer rundt emosjonalitet. Dette er meget tydelig rundt psykopatiene: psykopati, antisosial personlighetsforstyrrelse, narsissisme, og dyssosial personlighetsforstyrrelse. Ved disse lidelser er evnen til empati, som griper direkte inn i det emosjonelle, tydelig avvikende.

---

Mye interessant i den artikkelen sånn i forhold til dette med forskning på skader traumer kan gjøre på små barn.

En annen artikkel, Livet setter sine spor (klipper og limer litt herfra også):

SAMMENDRAG

Bakgrunn. I artikkelen belyses hvordan miljømessige forhold tidlig i livet i samspill med genetisk sårbarhet kan påvirke utviklingen og forklare en del av variasjonen i psykisk helse i befolkningen.

Materiale og metode. Vi har gått gjennom et utvalg sentrale artikler fra Medline.

Resultat. Den plastiske barnehjernen er spesielt påvirkelig når det gjelder miljøfaktorer. Plastisiteten innebærer et betydelig potensial for læring og tilpasning, men gir også en sårbarhet for blant annet psykiske lidelser. Det finnes ingen studier der man kan påvise at ett spesifikt traume eller én spesiell belastning i barndommen gir én spesifikk psykisk lidelse senere i livet. Allikevel viser nyere studier at visse miljøfaktorer tidlig i livet kan ha varig effekt på barnets psykososiale fungering. I artikkelen oppsummeres noen av disse funnene.

Konklusjon. Tidlige forebyggende tiltak blir ekstra viktig der det foreligger en biologisk sårbarhet. Like viktig er det å ha realistiske forventninger til resultatet av de ulike tiltakene. Ikke alt kan normaliseres, selv om det alltid er mulighet for å fremme videre utvikling.

---

Hjernens plastisitet

Den grunnleggende oppbyggingen av hjernen er genetisk bestemt og finner sted i løpet av fosterlivet, men det skjer også en betydelig utvikling og vekst etter fødselen. I løpet av de første leveårene skjer det en myelinisering av aksoner, utvikling av dendrittforgreninger og danning og vekst av gliaceller langt raskere enn senere i livet. Det finner også sted en modulering av antall synapser. Dette gjør at hjernens funksjonelle kapasitet øker betraktelig i løpet av de første leveårene (4). Videre er erfaring og bruk av hjernens baner og strukturer avgjørende for dens modning og utvikling. Tidspunktet for når de tas i bruk og på hvilken måte de brukes, er viktig (5). Denne aktiviteten foregår gjennom hele livet, men er spesielt viktig i barneårene. Den høye graden av plastisitet innebærer et betydelig potensial for læring og tilpasning, men gir også en sårbarhet. Uheldig påvirkning eller manglende stimulering kan derfor ha alvorlige konsekvenser for barnets senere fungering.

Effekt av stress på hjernen

Vi vet at stress normalt fører til økt produksjon av glukokortikoider frigjort i hypothalamus-hypofyse-binyrebark-aksen. Det er sterke holdepunkter for å anta at glukokortikoider virker nevrotoksisk og påvirker nevrogenesen (6). Utsettes barn for gjentatt stress tidlig i livet, kan konsekvensene være endring av flere viktige hjernestrukturer, som hippocampus, corpus callosum og amygdala. Trygge barn har lav glukokortikoidrespons på stress, mens barn som tidlig får aktivert stressreaksjonen, har økt responsivitet. Dette kan bli en ond sirkel: Gjentatt stress fører til høyt glukokortikoidnivå, som igjen fører til hemmet nevrogenese. Altså har stress sterkere effekt på barn som på forhånd har vært utsatt for hyppig eller vedvarende stress (6).

Påvirkningen fører til endret kontaktforhold mellom nevroner, noe som kan ha psykopatologiske konsekvenser og kan føre til redusert korttidshukommelse og dårligere romoppfatning (3). Allerede ved ett års alder er det påvist nevroradiologiske endringer hos barn som har vært utsatt for alvorlig omsorgssvikt (6). Endringene kan være forbigående eller permanente. Vi har utilstrekkelig kunnskap om hva som avgjør varigheten av de funksjonelle endringene i hjernen. Caspi og medarbeideres studier (7, 8) viser at genetiske forhold kan være bestemmende for om miljøpåvirkninger har vedvarende effekt på den psykiske helsen.

---

Interessant nok så bruker J.K. Rowling dette bevisst i sine Harry Potter-bøker. Harry Potter og Lord V0ldemort (prøver å unngå sonensensur :P ) er begge foreldreløse, men Lord V0ldemort blir født på og vokser opp i et barnehjem, han har en mor som gir opp, og dør fordi faren ikke vil ha dem, mens Harry Potter får beholde sine foreldre til han er ett år, elsket av sine foreldre som dør for å beskytte ham. At det er morens kjærlighet som beskytter ham er et gjennomgående tema (og at det er moren til Draco Malfoys kjærlighet til Draco som redder ham i siste boka, er heller ingen tilfeldighet, hun mistet moren sin rett etter at hun begynte å skrive Harry Potter-bøkene, så morskjærlighet er et ganske gjennomgående tema i Harry Potter-serien). Fordi det er bevist at mangel på omsorg allerede fra spedbarnsalder av gjør skader på hjernen fysisk. Fine J.K. Rowling :ahappy:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Gjest
Dette emnet er stengt for flere svar.
 Share

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive



  • Nye innlegg

    • Har ikke egenerfaring, men omgåttes en håndfull whippets. Tur i typisk norsk skog er meg bekjent ikke noe nevneverdig problem. Herjer hunden i skogen kan det såklart bli en skramme her eller der uavhengig av rase, men jeg har aldri hørt at det er noe vesentlig verre med whippet. Når det gjelder munnkurv mtp. jaktlyst så vil det hindre skade og drap av byttedyr, men jagingen og stresset blir jo det samme. Hunden skal ikke jage vilt (eller tamt strengt tatt) så du bør ha tilgang til åpne og/eller inngjerdede områder som hunden kan få løpe fra seg på. 
    • Ser at det er nesten 6 år siden noen har skrevet her, men jeg prøver likevel:  Har et par spørsmål om whippet som jeg lurer på. 1) Leser her og der at det er veldig lett at de får overflatiske skader på kroppen, pga av full fart under "fri leik". Hvordan er det å kombinere tur  i typisk norsk skog med en løs whippet?  2) Whippet har jo jaktlyst. Er det mange som har erfaring med at naboens katt har fått en ublid skjebne? 3) Når det gjelder jaktlyst; er det helt "på trynet" å sette munnkurv på en whippet som skal få rase fra seg i fritt løp? Bare noen spørsmål fra en som har whippet på lista over "hunder jeg kanskje kunne tenkte med, når den hunden jeg har nå rusler til de evige jaktmarker"...
    • Skal sjekke den sida da jeg får tid.  Når det kommer til aktivisering har det vært lite i det siste, men alle problemene jeg viser til er helt uavhengig av hvor mye aktivisering han har fått i det siste. I hele sommer feks var det 2 5-minutters turer hver dag, en tur på en halvime og 1 til 1,5 time i en hundepark hvor han kunne springe og lukte og utforske, hvor mellom 10 og 40 minutter hver gang ble brukt til agility, rally lydighet og andre øvelser. Det var da altså 6 av 7 dager i uka i månedsvis. Før også har han fått minst en time hver dag pluss trening. Ren hundetrening vi drev med ellers gjorde han mer sliten, men det hjalp som sagt ikke på noen av problemene nevnt over. Ikke på bjeffing, piping, aggresjon eller noe annet. Nå siste måneden har det ikke vært tid til å følge opp det med så mye aktivisering dessverre.  Så selv om det ikke har vært direkte trening så har det ihvertfall vært aktivisering med egentrening fra min side.  Jeg vil tro at hvis noen har tid til mer aktivisering enn dette så kan han nok være en "bedre" hund. Men det krever vel også at noen er i en situasjon hvor dem ofte kan få besøk av noen som er vant med hund.  Sånn som situasjonen er nå har jeg heller ikke mulighet til å følge opp med veldig mye fysisk aktivitet, fordi skaden jeg har begrenser det til at selv 30 minutter lange turer er å strekke ting og selv det er vanskelig noen dager.  Hvis det hadde vært mulig hadde jeg skulle ønske jeg kunne hatt han videre. Jeg vil fort være i en situasjon hvor dette er et problem som ikke vil fungere videre i hverdagen. Utenom det så har jeg først nå egentlig innsett hvor store verdier på eiendommen som har forfalt fordi jeg ikke takler konstant bjeffing hele tiden. Bjeffingen, sånn utenom hørselskaden, tærer enormt mentalt for det føles som om noen skriker konstant. Jeg har forsøkt noen som har han noen helger innimellom og han er roligere der enn han er hos meg, foreldrene mine og flere anre som har passet han. Eller ihvertfall etter første dagen. Jeg har kontakt med oppdretteren, så kan jo høre om det. Han har prøvd litt gjeting, hvor han spredte flokken i alle retninger og kun var opptatt av å jage. Er også en del jaktinnsikt, så ikke sikkert det er noe han fungerer veldig godt med.  Men ja, jeg ser for meg omplassering er vanskelig. Det krever noen som har erfaring med lignende hunder og som i tillegg har mye tålmodighet. Absolutt alt annet enn lyden er noe som fint hadde gått ellers også
    • Her trenger du definitivt hjelp. Jeg vil anbefale å sjekke https://atferdskonsulenter.no/,  det er mange flinke der over store deler av landet. Jeg er på reise og har ikke hatt tid til å lese nøye gjennom, men mitt første spørsmål er hvor mye aktivisering får han på regelmessig basis? Dette høres ut som en gjeterhund med mye kapasitet, og ta tenker jeg at det er en hund som må få brukt seg nok både fysisk og mentalt hver dag. Du beskriver noe hundetrening "som kolliderte med andre ting", og enkelte episoder/tilfeller, men en aktiv gjeterhund trenger jo fort god trening ihvertfall noen dager i uken og litt småtrening til daglig. I tillegg til nok fysisk. Folk jeg kjenner med border collier og andre aktive hunder trener jo gjerne hundesport et par timer to-tre dager på ukedagene, i tillegg til kurs og/eller konkurranser i helgene, samt lange turer enten med sykkel eller løping.  Av måten du skriver på høres det veldig ut som det eneste du ønsker er å slippe å ha hunden. Det vil være en ganske stor jobb å trene bort mye av denne adferden, og jeg tenker det må være en helt fair vurdering om du ønsker å leve med denne jobben. Å ha hund er en livsstil, og en hund med adferdsproblemer legger mange føringer i hverdagen. Jo mindre mulighet du har til å tilrettelegge hverdagen etter hundetreningen, jo lengre tid vil det ta å få bukt med problemene. Dessverre kan det være vanskelig å omplassere en slik hund, men HVIS det i hovedsak er mangel på aktivisering som er utfordringen så kan det være aktuelt for noen som vil ha en arbeidshund med mer kapasitet. Er han prøvd til gjeting? Har du kontakt med oppdretter? Det kan jo være verdt å høre om de vet om noen som kan være aktuell for å ta over hunden. Eventuelt kan du jo ta kontakt med en av adferdskonsultentene på lenken over og få en vurdering av hunden. 
    • God dag. Jeg skriver her fordi jeg trenger råd og tips for en hund som kan beskrives som vanskelig. Selve teksten kommer etter oppsummeringa: Oppsummert: Hund på 5 år. Hunden lager veldig mye lyd i de aller fleste situasjoner. Det er trent på å stoppe dette med ignorering, belønning for å være stille, rolig, det er brukt omvendt lokking , med mer. Ikke fungert. Hunden er aggresiv mot en del ander hunder. Trening og kjemisk kastrering har ikke hjulpet. Hundens adferd ødelegger de fleste aspekter av livet til eier.   Så jeg har en hund som er veldig energisk og med mye lyd. Det er en gjeterhund, hannkjønn, på 5 år. Energisk går fint. En hund som er hyper, vil leke, spretter rundt i sofaer og maser går egentlig helt greit. Det som derimot er et stort, stort problem, er lyd. Først og fremst bjeffing, men også mye piping. Ikke bare har jeg fått hørselskade av det som hvis verre kan gjøre at jeg sliter med å være sosial, dra på butikken, arbeide, med mer, men det går utover meg mentalt og påvirker alle aspekter av livet mitt svært negativt. Adferden går på at det bjeffes for eksempel når biler kjører forbi utenfor huset. Før var det bare en spesifikk nabo som det ble bjeffet mot og det var ingen måte å avverge det på som jeg fikk til selv de få gangene jeg visste bilen ville passere på forhånd. Nå er det de fleste biler. Det varer jo bare 2-3 minutter med intens bjeffing, stramline hvor han kveler seg selv og røsker tak i båndet hvis han står ute. Er han inne prøver jeg å avverge det, men han vet lenge før meg at en bil er på vei forbi og det er omtrent umulig å reagere fort nok. Men det er trent på at han var ros og belønning for å være stille når noen kjører forbi, når han bjeffer brukes det innkalling og han får ros og belønning for å komme til meg og for å være stille. Det virker til å ha null effekt utenom de gangene han reagerer. Andre ting som gir bjeffing ute er hvis jeg driver med arbeid utenfor rekkevidde for båndet hans. Han kan bjeffe i timevis uten stopp. Det skjer ikke alltid at det er timevis, men det alltid en del bjeffing og det varer alltid minst 10 minutter. Han kan fint ligge å se på og følge med, men det er sjeldent han gjør det uten at jeg blander meg inn. Han bjeffer også da mye mer mot naboen, hvis hunden der er i hagen, selv om han ikke ser den hunden, hvis jeg er ute. Hvis han ligger rolig og får ros for det vil det alltid, hver eneste gang, føre til at han bjeffer kontinuerlig etterpå. Jeg må dessverre si at den eneste måten jeg får han til å være stille, etter årevis med trening på at han får ros og belønning for å ligge stille å følge med, er å fysisk ta tak i han. Løfte han opp, eller legge han i bakken er eneste muligheten. Alternativet mitt eller ser å låse han i bilen mens jeg holder på ute. Selv om jeg ikke har naboer tett på, så forstyrrer det langt unna. Jeg har sett folk som jeg vet bor mange hundre meter unna kjøre forbi og snu hos naboen og tilbake igjen, som der ser ut som bare ville sjekke hvorfor det er så mye lyd her og om en hund står alene i en hundegård eller lignende. Så dette her plager folk som bor minst 400 meter unna. Hvis jeg skal gjøre ting ute, så vil jeg ikke låse hunden i bilen i 8 timer i strekk. Dette her har over de siste årene gjort at jeg på generell basis har gjort veldig lite ting ute. Annslagsvis har jeg ting jeg lett kunne ha fikset ute for et år siden, som har blitt verre og nå vil koste meg mye mer tid, energi og penger å fikse. Verdier for sikkert 50 000 er da ødelagt over at jeg verger meg mot å bevege meg ut for å gjøre ting. Så til dette punktet: Hva kan man gjøre? Jeg har i årevis prøvd å forsterke positiv adferd med å belønne og rose da han er rolig, men hver eneste gang det har blitt gjort i alle år, har det ført til bjeffing. Nå orker jeg ikke gjøre det da han er stille, så han får ikke ros for det, fordi da må jeg fysisk ta tak i han for at lyden skal gi seg. Det neste er jo å være hjemme alene. Han klarer seg helt greit med å være hjemme alene hvis jeg drar tidlig. Men det må være før 8, ellers blir det enormt leven som jeg ikke tror gir seg med det første. Før det er et par bjeff så ok. Det virker da heller ikke som han bjeffer like mye på alt som skjer utenfor huset, men det er nok en del på noe da også. I fjor, etter at han ikke hadde vært så mye alene på 3 måneder, fikk han det for seg at han skulle bjeffe da jeg kom hjem. Jeg har aldri gått inn da han har bjeffet. Det tok to uker før han roet seg og et par måneder før han nå igjen nesten ikke bjeffer da jeg kommer hjem. Første to dagene satt jeg og ventet i bilen i over tre timer før han ikke bjeffet mer. Nå bjeffer han kun da jeg først er ved dørhåndtaket. Dette er noe jeg synes er helt greit. Men den opptreningen igjen for at den bjeffinga skulle gi seg var ekstremt demotiverende. Jeg måtte avlyse alle andre planer for dagene og ofte gjorde det at jeg heller ikke hadde tid til å gå tur med hunden, fordi hele kvelden var borte. Reiser jeg bort senere på dagen og kvelden er det ekstremt slitsomt. Jeg får en hund som er hyper, bjeffer i et sett og som er stresset resten av dagen. Det virker da også som han bjeffer ekstremt mye på alt som skjer utenfor huset mens jeg er borte. Da han var valp trente jeg på å være ute i korte turer og kom inn igjen da han ga seg med å bjeffe. Jeg utvidet det gradvis, men det tok langt tid før han ga seg med å bjeffe. Før jeg til slutt bare måtte «hoppe i det» og la han være hjemme alene, så kom vi aldri under 10 minutter med bjeffing.  Samme hvor mye mental trening som var gjort føre eller hvor lange turer som var gått. Så hva kan jeg gjøre her?  Hvilke andre tiltak er det? Neste punk er lyd innendørs. Han bjeffer ikke så mye inne, «sånn egentlig». Det er når det går forbi noen med hund, med søpledunker og på de fleste biler. Før var det som sagt bare en bil, men nå er det så å si alle. Til gjengjeld bjeffer han ikke like lenge inne som han gjør ute, men lyden er veldig, veldig høy. Det er trent på å avverge situasjoner med innkalling, holde oppmerksomheten borte fra det utenfor, hundetrening og generelt belønning når han er stille. Jeg har for lengst gitt opp muligheten for at han forholder seg rolig og ikke springer til vinduet for å følge med. Dette er samme problemene som ute, sånn generelt. Hovedproblemet, sånn generelt, er jo når det er besøk. Det her gjør at jeg nesten aldri drar på besøk til noen og så å si aldri har besøk eller inviterer folk hit. Det er få som takler å være hos meg, eller som takler å ha han i huset. Det betyr at i praksis må jeg sette han i bilen for seg selv de fleste ganger noen er på besøk. Det varierer fra dag til dag, person til person, men det er ekstremt slitsomt i til og med de beste tilfellene. Når noen kommer er det enormt med bjeffing og noen ganger også hopping. Det er trent på at han ikke får oppmerksomhet av de som kommer på besøk eller meg når han hopper, men hvis jeg ikke gir alle som kommer på besøk hit hørselvern før dem kommer inn døra, er det umulig å ignorere bjeffingen. Personer med apple watch får beskjed om at miljøet dem er vil gi varig hørselskade ganske kjapt etter dem kommer hit. Det er da trent på å ignorere han, så godt det lar seg gjøre, men det er umulig. Han kan som sagt bjeffe timevis på egenhånd hvis det ikke blir tatt tak i. Ingen jeg kjenner er villig til å stå i gangen min i timevis for å vente på at en hund gir seg med å bjeffe. Når man sitter og prater senere, da første runde har roet seg litt, bjeffer han hele tiden når det snakkes. Han har mye lettere for å være stille hvis ingen snakker. Han krever konstant oppmerksomhet og hvis ikke folk tar på han, leker med han, eller bruker kommandoer som han får noe for, så vil det være konstant lyd. Det er trent på at han skal ligge stille, uten å bjeffe, eller bare sitte rolig. Det funker helt til han får ei belønning eller helt til han føler det har gått for langt tid uten belønning. Han blir roligere etterhvert med besøk, men det tar timevis. Fort en 2 til 3 timer, noen ganger lengre. Jeg hadde flere på besøk her for en stund siden. Da hadde jeg før på dagen gått over en time med han, vært 1,5 timer i en hundepark vi hadde leid så han kunne springe fritt og drevet en halvtime med mental trening. Han begynte å bli rolig 4 timer etter at gjestene kom. Ikke har jeg tid til å bruk så mye tid hver gang jeg skal ha gjester over, men likevel er han ikke rolig før de fleste besøk er ferdig. Han har ikke blitt noe bedre på dette i det hele tatt. Jeg får også alt for sjeldent besøk til at det kan trenes på ofte og jeg har ingen måte å gjøre så jeg kan få besøk veldig ofte heller. En av grunnene til det er jo at det er umulig å snakke sammen eller på noen måte ha det normalt sosialt med noen hvis man også skal trene på dette. Dette medfører også store problemer med hundepass også, hvor da foreldrene mine generelt ikke orker bråket. Dem kan ikke ha besøk, det er lyd hver gang noen er ute og noen inne. Du kan ikke reise på butikken uten at den som er igjen hjemme omtrent mister hørselen. Det er blitt så dem ofte både gir kos, oppmerksomhet og belønninger når han bjeffer, fordi dem klarer ikke lengre lyden. Det forsterker jo så klart bare adferden, men alternativet for dem er å låse han ute i bilen mesteparten av døgnet. Alternativet for meg er at jeg aldri får møtt venner hvis jeg ikke har noen muligheter til hundepass. Hva og hvordan skulle man trent på det her? Hva kan man gjøre? For å gjøre lista enda lengre er det også et problem med aggresjon mot andre hannhunder, og i tillegg noen tisper. Forsøkte nå kjemisk kastrering for å se på effekten av det og det hjalp ingenting. Ikke på noen av punktene over og heller ikke på dette. Det virker faktisk som aggresjonen, spesielt mot noen tisper og visse hundetyper har blitt verre. Vi var en del i offentlige hundeparker da han var valp. Det gikk veldig bra veldig lenge, men det var noen krangler som han ble tatt i. I tillegg har det vært flere, da spesielt småhunder, som har gått rett til angrep på han. Senest i fjor vinter var den som sprang løs og kastet seg rett i strupen på han. Han har også blitt angrepet av en aggresiv labrador to ganger, men merkelig nok er ikke dette hundetypen han reagerer mest på. Han er også veldig dominant, noe som også gjør ting utfordrende for andre som også er det. Han deler ikke på godbiter eller leker med egentlig noen andre hunder, annet enn kanskje to. Her har jeg trent med omvendt lokking, avbryte blikkontakt, holde oppmerksomheten hans på kommandoer og oppgaver, belønne for å ignorere og andre ting. Det virker til å ha hatt minimal effekt på adferden. Det gjør at det veldig få andre hunder jeg tørr å slippe han til. Her også lurer jeg på hva man kunne ha gjort for å forbedre dette? Det her er det desidert minste problemet, men det er heller ikke særlig positiv opplevelse for meg, andre hundeeiere eller de som vil passe han. Så er det effekten på meg da. Det her er ikke lett. Jeg har jobba mye med det i perioder, men nå er dette bare ting jeg finner meg i. Jeg har ikke energi, spesielt mentalt, til å forholde meg til det. Bjeffingen får meg som oftest sint og frustrert. Det kreves energi for å bare holde igjen når det bjeffes på det meste fra å fysisk slå, sparke og kaste hunden i veggen. Spesielt da fysisk bli holdt fast , bli skreket til ol er de eneste tingene som stopper adferden, annet enn tid. Jeg har ikke nerver igjen til å la det holde på og ikke energi igjen til å fikse det. Man må takke nei til en del sosialt, fordi det er vanskelig med hundepass og hunden sliter med å være alene på kveldstid. Det gjør at man blir invitert med på mindre ting og det sosiale nettverket minker. Drev på med noe med hundetrening, men det kræsjet med andre ting jeg prøvde på med trening og sosialt. I tillegg er hørselskaden sånn at slike miljøer, i hvert fall regelmessig, kan bli veldig slitsomt. Jeg har da heller ikke ofte besøk og det er så klart mer sjeldent pågrunn av alt bråket og styret. Bare det å dra på besøk hos noen betyr at hunden må være låst i bilen fordi lyden og energien blir alt for mye ellers. Jeg kan heller ikke generelt være med andre hundeeiere, fordi det er en større sjanse for at han reagerer negativt enn positivt på andre hunder. Av alle mine beste dager siste årene er alle uten hund. Har jeg en dårlig dag har den aldri blitt bedre, bare lik eller dårligere. Har jeg en god dag blir det aldri bedre, bare på det beste lik, men alt for ofte dratt ned til en middels eller dårlig dag. En middels dag er de eneste som innimellom blir bittelitt bedre, men alt for ofte blir også disse dagene dårligere. Det pipes også mye til tider, og det og bjeffingen har fått meg innimellom låst innpå badet for meg selv for å komme meg unna. Jeg kjenner at hele meg krymper sammen, hvor jeg nærmest søker en fosterposisjon og hvor jeg blir sittende å glane på ingenting på telefon, på noen dumme mobilspill eller lignende. Hjernen min «kortslutter» og jeg får bare ikke til å fungere ordentlig. Det går utover husarbeid, hunden så klart, og andre obligasjoner jeg har. Ikke minst tar det bort tid fra faktisk avslapping og restaurering, fordi jeg kjenner kropper er superstressa og jeg får ikke til å sette på en film eller gjøre noe som slapper meg av. Jeg har gått i lengre perioder med et stress som noen ganger presser i brystet, eller gir meg hodevondt nok til at jeg bare vil legge meg i et mørkt rom alene resten av dagen. Akkurat nå har jeg det siste året også hatt et problem med et bein som forhindrer meg fra å gå lengre turer uten å ta medisiner. Sånn som det ser ut nå vet jeg ikke om det vil bedre seg og det er ikke funnet noen reel årsak til problemet. Det gjør jo også at man må være mer kreativ på å få ut energi fra hunden, men at det også da generelt er vanskelig å gi det som trengs. I tillegg flyttes det til enten ei leilighet eller rekkehus pga jobb og den lyden vil ikke kunne fungere i noen av delene.   Så det her er det hele. Bare mer enn 3 hele A4 sider med tekst. Jeg har tenkt til å kontakte noen hundeinstruktører for å sjekke hva man kan gjøre noe med. Siste to dagene nå har han ikke vært så ille, så man glemmer fort hvordan det er på det verste. Jeg kunne også skrevet mye mer, men det her er alt for langt fra før.  Alle tips for hva man kan gjøre tas gjerne i mot, men jeg tror jeg må se på en løsning med omplassering, hvis mulig. Samme hvor glad man er i dyret, så tror jeg ikke jeg klarer mer. Spesielt da ikke mine foreldre orker å være hundepasser særlig mer og jeg også skal flytte.
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...