Gå til innhold
Hundesonen.no

Den store baby(og barne)tråden <3


Recommended Posts

Skrevet

:lol: Her hikker det mange ganger daglig for tiden. Først var jeg litt bekymra, men etter litt googling ser jeg at hikking er et sunnhetstegn. I går kjente mannen det også, og i mangel på bedre ord fant han til slutt ut at "creepy" var et godt beskrivende ord på hva han følte akkurat da :lol:

Også måtte jeg le av meg selv når jeg venta de to timene på legekontoret under sukkerbelastningstest forrige uke. Hadde med en svær skolebok som jeg hvilte på magen. Ungen sparka konstant (namnam, kaldt sukkervann!) og boka hoppet så mye at jeg til tider ikke klarte å lese noe. Så sikkert passe rart ut :P

  • Like 1
  • Svar 9.9k
  • Created
  • Siste svar

Top Posters In This Topic

Top Posters In This Topic

Popular Posts

Fineste Tuva Marie ligger på brystet. Hun kom 21.29. Fin fødsel og alt står bra til. Lungene virker eksemplarisk!

Gratulerer masse til Marie og Øyvind med lille Johanne :D :banana: Hun kom 17:42 og alle 3 har det bra!!! *være flink og oppdatere sonen*

Verdens fineste lille jente kom til verden 00.04 i natt etter en stri tørn på fødestua. Hadde verdens beste jordmor siste økt og ung assistentlege som var fabelaktig, begge to bidro til at opplevelse

Posted Images

Skrevet

Nå er baby bare 15 dager gammel, men seriøst han HATER badekaret! Dusj sammen med pappan derimot, er flott.. Hehe. Kommer han til å like badet etterhvert? Ser for meg det som sånn koselig natta-natta-greie jeg :angel:

Skrevet

Noen liker det bare ikke :P ? Noen blir vandt til det etterhvert, noen synes plutselig det er gøy når de er blitt litt større osv. Vi badet liiite når Soph var bitteliten, hun var alltid med pappa'n i dusjen (jeg var livredd for å miste henne :P ) og plutselig når hun kunne sitte selv og litt sånt så var badekaret kjempemorsomt.

  • Like 1
Skrevet

:lol: Her hikker det mange ganger daglig for tiden. Først var jeg litt bekymra, men etter litt googling ser jeg at hikking er et sunnhetstegn. I går kjente mannen det også, og i mangel på bedre ord fant han til slutt ut at "creepy" var et godt beskrivende ord på hva han følte akkurat da :lol:

Ble litt 'misunnelig' da jeg leste dette for har ikke kjent noe hikking her enda.

Men hos jordmor idag nevnte hun av seg selv at det var vanlig fra uke 30 og utover... :) Hun ville si fra så vi ikke skulle bli bekymret når vi kjente det! :ahappy:

Vet du hvordan morkaken din ligger? Min ligger foran og demper endel.

Og hvordan står det til med bena til dere andre gravide? Mine blir jeg gal av for de kiler sånn...

Ellers gleder jeg meg veeldig til kiropraktor på fredag, har en låsing i bekkenet og en i ryggen.

Men satser på at jeg blir fikset da! :D

Skrevet

Ble litt 'misunnelig' da jeg leste dette for har ikke kjent noe hikking her enda.

Men hos jordmor idag nevnte hun av seg selv at det var vanlig fra uke 30 og utover... :) Hun ville si fra så vi ikke skulle bli bekymret når vi kjente det! :ahappy:

Vet du hvordan morkaken din ligger? Min ligger foran og demper endel.

Og hvordan står det til med bena til dere andre gravide? Mine blir jeg gal av for de kiler sånn...

Ellers gleder jeg meg veeldig til kiropraktor på fredag, har en låsing i bekkenet og en i ryggen.

Men satser på at jeg blir fikset da! :D

Her kom det veldig plutselig. Plutselig hikket hun i alle fall et par ganger om dagen. Men morkaken min ligger oppe/bak, så jeg har ingenting som "demper". Og hikkingen kjennes ut som minispark i et jevnt tempo. Så hadde noe dempet her er jeg ganske sikker på at jeg ikke hadde kjent det. :) Ikke bli bekymret nei, jeg blir bekymra fordi det hikker mye og du fordi det ikke hikker? Det er jammen ikke lett å være gravide :lol:

Grøss, beina mine kiler også fælt. Samboern er blitt vant til å få spørsmål om han kan slå meg på leggene :P Ellers fikk jeg en sinnsyk krampe i den ene leggen på lørdag, musklene i leggen er fremdeles mørbanka så jeg halter rundt. :P AU!

Skrevet

Haha nei. :lol:

Og da kjenner jeg meg igjen! Skulle ønske det gikk ann å ta av beina og sette dem på igjen ved behov.

Skrevet

Nå er baby bare 15 dager gammel, men seriøst han HATER badekaret! Dusj sammen med pappan derimot, er flott.. Hehe. Kommer han til å like badet etterhvert? Ser for meg det som sånn koselig natta-natta-greie jeg :angel:

E likte ikke badebaljen noe særlig da hun var liten, men vi fant ut at det var fordi det var så trangt på badet. Tok baljen ut i stuen en periode, og nå går det helt fint på badet igjen, både å dusje og å bade.

Skrevet

Puh! er det noen andre av dere som har en kroppstermostat som er helt ute av whack eller? Jeg har liksom alltid vært fryspinnen i huset, men nå er jeg helt diktator og nekter mannen å skru på varmovnen :D

Og nå er jeg dritlei av at alle prater om hvor UFATTELIG stor mage jeg har! Folk tror jo jeg føder hvert øyeblikk, og den "Er du sikker på at det ikke er to inni der, høhø" vitsen begynner å bli veldig gammel. Og venninna mi som sier "Ei jeg kjenner skal ha tvillinger, og hun er like langt på vei som deg, men hun SYNES det jo nesten ikke på en gang." Og jeg har ikke termin før 18. Februar! Oh lordy lord :gaah:

Skrevet

Puh! er det noen andre av dere som har en kroppstermostat som er helt ute av whack eller? Jeg har liksom alltid vært fryspinnen i huset, men nå er jeg helt diktator og nekter mannen å skru på varmovnen :D

Og nå er jeg dritlei av at alle prater om hvor UFATTELIG stor mage jeg har! Folk tror jo jeg føder hvert øyeblikk, og den "Er du sikker på at det ikke er to inni der, høhø" vitsen begynner å bli veldig gammel. Og venninna mi som sier "Ei jeg kjenner skal ha tvillinger, og hun er like langt på vei som deg, men hun SYNES det jo nesten ikke på en gang." Og jeg har ikke termin før 18. Februar! Oh lordy lord :gaah:

Hvis det er en trøst så sa folk det om meg også

Skrevet

Puh! er det noen andre av dere som har en kroppstermostat som er helt ute av whack eller? Jeg har liksom alltid vært fryspinnen i huset, men nå er jeg helt diktator og nekter mannen å skru på varmovnen :D

Og nå er jeg dritlei av at alle prater om hvor UFATTELIG stor mage jeg har! Folk tror jo jeg føder hvert øyeblikk, og den "Er du sikker på at det ikke er to inni der, høhø" vitsen begynner å bli veldig gammel. Og venninna mi som sier "Ei jeg kjenner skal ha tvillinger, og hun er like langt på vei som deg, men hun SYNES det jo nesten ikke på en gang." Og jeg har ikke termin før 18. Februar! Oh lordy lord :gaah:

Hahaha. Det første kjenner jeg meg VELDIG igjen i. I alle år har han sitti i t-skjorte og bukse og klaget på at det er varmt mens jeg har sitti foran peisen i masse klær og tre pledd og frøset halvt i hjel. Nå er det motsatt. Jeg sitter i tskjorte og vil lufte mens han har på seg mer klær og skjønner ikke poenget med å ha det ENDA kaldere :lol: Helt snålt! Og høsten er virkelig blitt en frelse, herlighet så deilig når varmen ute slapp taket. :icon_confused:

Jeg er glad jeg ikke har fått sånne kommentarer, du verden så unødvendig. Om det hjelper noe så fikk en venninne av meg høre det en god stund. Men så vokste plutselig ikke magen like mye lenger og da ga folk seg litt. Og hva er poenget med sånne kommentarer egentlig? Aldri skjønt..

Visste ikke at vi hadde termin på samme dag forresten. Førstemann? :D

Kontroll hos legen i dag, 27+4 uker. Alt så bra ut og jeg har gått ned 1 kg siden jeg ble gravid :bananas: Formen varierer sånn, men i det siste har jeg både orka rydding, handling, lage middag og 1-2 timer tur i skogen med bikkja hver dag. Herligheten for en befrielse! Nå går vi ikke fort på tur, feks. Men det er lenge siden jeg orka være ute på den måten mer enn toppen 30 min :D

  • Like 1
Skrevet

Helt utrolig at folk tillater seg selv å kommentere andre sin kropp på den måten bare fordi man er gravid. Noen har store mager, noen har små mager- Get over it people og slutt å bland dere. Har man ikke noe positivt å si så hold kjeft... Den "tvillingspøken" er ikke morsom og forrige gang var det en oppdretter på D4A som dro den når jeg var gravid med soph og jeg begynte å grine :P

Skrevet

Helt utrolig at folk tillater seg selv å kommentere andre sin kropp på den måten bare fordi man er gravid. Noen har store mager, noen har små mager- Get over it people og slutt å bland dere. Har man ikke noe positivt å si så hold kjeft... Den "tvillingspøken" er ikke morsom og forrige gang var det en oppdretter på D4A som dro den når jeg var gravid med soph og jeg begynte å grine :P

Nei, det er ikke morsomt. Samma med den klåinga. Var på fest på lørdag og da var det to stk som jeg knapt kjenner som hilser på meg når jeg kommer ved å reise seg, gå bort, myse, smile og gni skikkelig på magen min :huh: Hva ER det for noe, liksom.

Skrevet

Ja, førstemann Soelvd :D

Nei, jeg skjønner ikke hva folk prøver å oppnå med kommentarene sine, jeg :icon_confused: Nå fikk jeg jo mage tidlig, og så vokste den ikke på en stund, og så hadde jeg en "growth-spurt" nylig, men det er jo umulig å vite om jeg kommer til å vokse mye mer, eller om det liksom stagnerer nå. Men den kan godt holde seg på dette nivået en stund før den vokser igjen kjenner jeg, eller så må jeg sitte inne i vinter, for jeg sliter fælt med sko allerede :rofl:

Men det er jo ikke bare vitsene, og at folk tar på en, men alle fødselshistoriene! Og BARE de mest grusomme :P Møtte en dame for første gang i en konfirmasjon, og det første som skjer er at hun tar meg på magen og sier at jeg skal vel ha snart ( :frantics: ), for så å forteller om fødselen hennes, som varte i TRE dager, og det kjentes som om hun ble REVET opp, og det var bare det grusomste hun hadde vært gjennom. Hva skal jeg ta med meg fra den historien liksom :blink:

  • Like 1
Skrevet

Ja, førstemann Soelvd :D

Nei, jeg skjønner ikke hva folk prøver å oppnå med kommentarene sine, jeg :icon_confused: Nå fikk jeg jo mage tidlig, og så vokste den ikke på en stund, og så hadde jeg en "growth-spurt" nylig, men det er jo umulig å vite om jeg kommer til å vokse mye mer, eller om det liksom stagnerer nå. Men den kan godt holde seg på dette nivået en stund før den vokser igjen kjenner jeg, eller så må jeg sitte inne i vinter, for jeg sliter fælt med sko allerede :rofl:

Men det er jo ikke bare vitsene, og at folk tar på en, men alle fødselshistoriene! Og BARE de mest grusomme :P Møtte en dame for første gang i en konfirmasjon, og det første som skjer er at hun tar meg på magen og sier at jeg skal vel ha snart ( :frantics: ), for så å forteller om fødselen hennes, som varte i TRE dager, og det kjentes som om hun ble REVET opp, og det var bare det grusomste hun hadde vært gjennom. Hva skal jeg ta med meg fra den historien liksom :blink:

Kan jeg spørre om hva symfysemålene dine viser når du vokser sånn i rykk og napp? Er de jevne for det?

:lol: Folk får en merkelig trang til å dele sine verste historier med gravide, ja. En skulle jo tro at de av alle burde forstå :P Snakka med ei som kunne fortelle at det var et smertehelevete uten like å gå på do i flere måneder etter fødsel, fordi hun hadde revna hele veien. Jeg vet ikke helt hva jeg skal svare på sånt, jeg. Blir litt stum :P

Skrevet

Jeg pleide å svare at det ikke kunne være så ille å føde jeg, siden folk fikk både 2 og flere unger :)

Men man hører og husker bare skrekkhistoriene ikke sant. Hvis jeg forteller dere at begge mine fødsler gikk utrolig greit, uten komplikasjoner, uten noe smertehelvete, og forholdsvis fort (7.5 timer fra første ve til ungen var ute første gangen - bare 3 timer etter at vi kom på sykehuset), så er ikke det noe som gjør større inntrykk, sant? Jeg hadde ikke problemer i etterkant heller jeg, selv om jeg ble sydd (som forøvrig var forholdsvis ubehagelig, men fort gjort, det og). Klart, man kjenner det når man er på do, men smertehelvete? Da er det ikke noe stress med *******, hvis det er alt de kan komme med ihvertfall.. hehe

Skrevet

Nå skal jeg til kontroll igjen i morra, har ikke vært siden uke 22, men da jeg var uke 16 var jeg på akkurat 15 cm, dvs. rett på kurven. Da jeg var i uke 22 litt i overkant av kurven med 22 cm. Mulig det bare oppfattes som plutselige vokseperioder :P

Skrevet

Jeg pleide å svare at det ikke kunne være så ille å føde jeg, siden folk fikk både 2 og flere unger :)

Men man hører og husker bare skrekkhistoriene ikke sant. Hvis jeg forteller dere at begge mine fødsler gikk utrolig greit, uten komplikasjoner, uten noe smertehelvete, og forholdsvis fort (7.5 timer fra første ve til ungen var ute første gangen - bare 3 timer etter at vi kom på sykehuset), så er ikke det noe som gjør større inntrykk, sant? Jeg hadde ikke problemer i etterkant heller jeg, selv om jeg ble sydd (som forøvrig var forholdsvis ubehagelig, men fort gjort, det og). Klart, man kjenner det når man er på do, men smertehelvete? Da er det ikke noe stress med *******, hvis det er alt de kan komme med ihvertfall.. hehe

Takk :ahappy:

Skrevet

Og nå er jeg dritlei av at alle prater om hvor UFATTELIG stor mage jeg har! Folk tror jo jeg føder hvert øyeblikk, og den "Er du sikker på at det ikke er to inni der, høhø" vitsen begynner å bli veldig gammel. Og venninna mi som sier "Ei jeg kjenner skal ha tvillinger, og hun er like langt på vei som deg, men hun SYNES det jo nesten ikke på en gang." Og jeg har ikke termin før 18. Februar! Oh lordy lord :gaah:

Drit i dem. Alle bærer barnet sitt på forskjellig vis, bare det har betydning for hvor stor man ser ut. Og som jordmora mi sa; det er bra å få mage, det er meninga det!

Ang skrekkhistorier; jeg tror 2ne har mye rett i at man ikke husker de normale. Jeg så på Jordmødrene på NRK nett-tv ganske tidlig i svangerskapet, og det beroliget meg veldig. Det er jo så mange som føder hele tida, og det går jo nesten alltid helt fint. Ungene plopper ut i et sett i den serien, og mødrene smiler og ler rett etterpå. Jeg har også ei venninne som jobber deltid på fødeavdelinga, og hun sa at jo flere fødsler hun ser, jo mindre redd blir hun for å føde selv.

Det er helt sinnsykt vondt, jeg syntes det, men jeg ville også tatt 10 fødsler på strak arm for å få H :)

Skrevet

Jeg tenker alltid på det mamma har fortalt oss (tre fødsler, ingen med noen form for bedøvelse) at selv om det var vondt så var det like mye en jobb kroppen gjorde. Det føltes ikke som unødvendig smerte. Og kroppen vet jo hva den driver med som regel :)

  • Like 1
Skrevet

Frøkna vår har fått et utrolig temperament. Hun får anfall i butikken når hun ikke får noe (Vi gir aldri etter, og ting har begynt å bli bedre) hun hyler og SKRIKER når hun får beskjed om noe ikke er lov og spiller seg selv så opp at hun kan bli blå og nesten miste pusten. Hun kan være sur på oss lenge, og sitter på "stolen sin" i stuen og stirrer stygt på oss, frem til hun blir avledet av noe og er i godt humør etterpå.

Hun har aldri slått oss før nå, men nå kan hun slå oss skikkelig om det er noe hun ikke er fornøyd med/får beskjed om ikke er lov/whatever. Jeg er så utrolig usikker på hvordan håndtere det? Jeg stopper henne alltid, for hun kan stå og slå lenge og hardt (vi har prøvd ignorering) men skal vi bare stoppe og fortsette som ingen ting? Æsj, vanskelig dette altså.

Forstår nå hva mine engelske venner mener med "terrible twos.." :P

Og hun har sine gode sider også altså, av og til :aww:

Skrevet

Sett henne på en stol et sted og hun må sitte der x minutter når hun gjør sånt? Det er ikke lov å slå mamma. Også si det enkelt og greit når du tar henne av. Du måtte sitte her pga du slo mamma. Ok? Også en klem og alt er normalt igjen.

Ala timeout på hund bare en mer sivilisert versjon.

Jeg tror ikke ignorering hjelper.. Mer et dette er ikke lov, nå må du høre etter ellers må du sitte der i 2 minutter.

Jeg har sett for mye nanny programmer og koblet det mot hundetrening xD også er jeg litt skadd med jordmor som mamma.

Men iallefall fungerte ovenstående metode på et av mine tante barn som slo og var vrang. Det vanskeligste er å være konsekvente på at det er x minutter.

Skrevet

Tingen er at Sophia er ikke engang 2 år gammel. Å sette henne på en stol og prøve å forklare er helt nyttesløst når hun er så liten som nå- Hun kommer ikke til å forstå hvorfor hun sitter der, og hun forstår ikke at "nå må hun sitte der så og så lenge fordi hun ikke har vært snill" fordi hun har ikke noe tidsbegrep og forstår ikke minutter osv. Hun klarer jo knapt å sette sammen to ord enda, så hun er for liten til det der.

Jeg har ikke noe imot en slik "konsekvens" men da må jo barnet være gammel nok til å både forstå hva som skjer, hvorfor hun sitter der hun sitter, klare å tenke igjennom sine handlinger og be om unnskyldning. Å tvinge henne til å sitte på en stol kommer bare til å resultere i enda mer tårer og frustrasjon fordi hun ikke skjønner.

Skrevet

Takk for hyggelig historie, 2ne :wave: Mitt inntrykk er at spesielt de som har vært gjennom harde fødsler føler seg ekstra stolte over å ha kommet gjennom det og derfor får et enda større behov for å fortelle. "Vanlige" folk gidder kanskje ikke høre på fødselshistorier og derfor får man de når man er gravid? Ikke vet jeg..

Jeg vet i alle fall at jo flere fødselshistorier jeg leser jo roligere blir jeg. For som du sier, de fleste går det helt fint med. Jeg liker også å stole litt på forskningen her, som sier at sånt gjerne går i arv fra mor til datter. Min mor hadde to veldig greie fødsler. Og uansett, det er jo helt håpløst å grue seg, man vet ikke hvordan det blir uansett. Og vi slipper ikke unna heller vi som er gravide allerede :lol:

Skrevet

Tingen er at Sophia er ikke engang 2 år gammel. Å sette henne på en stol og prøve å forklare er helt nyttesløst når hun er så liten som nå- Hun kommer ikke til å forstå hvorfor hun sitter der, og hun forstår ikke at "nå må hun sitte der så og så lenge fordi hun ikke har vært snill" fordi hun har ikke noe tidsbegrep og forstår ikke minutter osv. Hun klarer jo knapt å sette sammen to ord enda, så hun er for liten til det der.

Jeg har ikke noe imot en slik "konsekvens" men da må jo barnet være gammel nok til å både forstå hva som skjer, hvorfor hun sitter der hun sitter, klare å tenke igjennom sine handlinger og be om unnskyldning. Å tvinge henne til å sitte på en stol kommer bare til å resultere i enda mer tårer og frustrasjon fordi hun ikke skjønner.

Enn om du bare forlater henne og situasjonen uten å si et ord? Type ignorering ala det man gjør med valper som biter? Det blir det samme konseptet i hodet mitt: hvordan kommunisere "dette er ikke en bra ting" til noen man ikke kan si det til i ord eller bilder.

Men jeg kjenner det neppe er helt rent mel i påsan å ignorere barn :P vanskelig :(

Gjest
Dette emnet er stengt for flere svar.
  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive



  • Nye innlegg

    • Har hatt tispe med løpetid før, men dette er en ny opplevelse. Frøkna er 2 år, og har sin 4. løpetid nå. Og det er en helt annen opplevelse enn hennes tidligere løpetider, og andre tisper i heimen. De to andre løpetidene hennes har vært rolige, hun har vært nedstemt, men ellers ikke noe spesielt. Vi er på dag 9-10, og den litt triste hunden som har hengt med hodet i et par uker, har plutselig et stort,litt manisk glis, hun jukker på beina våre, og også på ryggen min da jeg skulle fyre i ovnen før i dag. Hun piper og synger,sutrer og er som en klistremerke på oss både dag og natt. Jeg antar vi er inne i stådagene. På tur tisser hun hele tiden,mens hun løfter beinet høyt, og tisser gjerne på gjerder og annet som stikker ut.(Hun får ikke lov til det) Vi har ei annen tispe i huset uten løpetid, men hun oppførte seg aldri slik da hun hadde løpetid, ikke en annen tispe vi hadde heller, så dette er jo en interessant opplevelse! Den andre tispa vår er nesten 10 år eldre, og ser ut som om hun tenker sitt om småen som er heelt smårar om dagen🤭 Jeg ser for meg at min lille neppe er den eneste som blir litt spesiell på denne tiden,hører gjerne om flere!
    • Det høres utrolig slitsomt ut, og dere har prøvd det meste jeg ville anbefalt. Både cocker spaniel og puddel er jo raser som kan ha en del lyd, og ved å kombinere dem med litt ulike forutsetnigner så kan det rett og slett være genetikk, og dermed veldig lite å gjøre noe med.  Jeg går ut fra at han også er sjekket hos veterinær og at stoff- og hormonnivåer er noenlunde normale? Antar dere også har prøvd Adaptil og lignende? Er det like ille om det f.eks. står på radio i bakgrunnen? Har dere prøvd å enten redusere mengden aktivitet betraktelig over en periode, eller å endre balansen mellom mental og fysisk aktivitet annerledes? Det er ikke alltid at mer aktivisering er løsningen, for noen er det også mindre. Er han kastrert? Det er ikke noe som anebfales som en første løsning, men for meg høres det ut som dere har prøvd det meste annet av profesjonell hjelp. Hvis han ellers er trygg og velfungerende ift. sosiale situasjoner med folk og andre hunder, så ville jeg forsøkt evt. kjemisk først for å se hvordan det går.  
    • Hei. Jeg har en cockapoo gutt på 5 år som har noen «problemer» som vi sliter med. Helt siden var liten har han hatt et skikkelig stort varsler innstinkt som har blitt værre med årene. Han varsler på hver minste ting som skjer utenfor huset (av og til inne), og sliter veldig med å roe seg ned igjen. Han varsler på naboer som smeller med bildører, folk utenfor i gata som snakker, hunder som bjeffer, tuting, folk som går forbi vindu, katter i hagen, lillebror som løper inne, om vi bruker høy stemme osv osv. Det siste året har han også av og til begynt å varsle at vi åpner ytterdøra, eller at vi bare sier så lite som «hei» i en telefonsamtale fordi han tror det kommer noen. Ringeklokka og banking på vindu/dør er også veldig vanskelig, og han stopper ikke å bjeffe før han får se hvem som kommer og får hilse. Hvis vi stenger han inne på et annet rom bjeffer han enda mer og slutter ikke. Det er værst på kvelden, ofte etter vi har gått lang tur. Han klarer ikke roe seg, og ligger ofte i flere timer å bare knurrer og bjeffer på ting vi ikke hører eller ser. Dette har også gjort han har har en forferdelig av-knapp fordi han alltid ligger på vakt. Selv etter flere år med konstruktiv rotrening hver dag, skal det mye til for at han går å legger seg av seg selv på kvelden. Vi har prøvd ekstremt mange måter å trene dette vekk, uten at noe har hatt noe innvirkning. Vi har snakket med veldig mange hundetrenere, hatt besøk av adferdskonsulent og prøvd stressreduserende tilskudd i maten. Vi har prøvd alt fra desenstering på lyder, ignorering, sladretrening, klikkertrening, sende han på plassen sin, sende han på et annet rom til han roer seg ned, vært streng, søksaktiviteter for å distrahere han og ros og kos når han roer seg. Det begynner virkelig å bli et problem, da det er stressende for oss, men ikke minst for hunden.    Han syns også det er vanskelig å roe seg når vi får besøk. Vi vet at dette ikke grunner i redsel fordi han vil rett opp på fanget til besøket og ha kos, men vi merker også at han stresser mye mer. Det er absolutt ikke noe vondt i han, og han ELSKER andre mennesker (vil helst hilse på alle), men vi merker at varsler innstinktet tar overhånd i hverdagen og gjør det vanskelig for han. Det skal også sies at han er verdens beste hund å ha med på tur og bjeffer aldri da, men med en gang han kommer inn inntar han rollen som vokter uansett om vi er i vårt eget hus eller et annet.    Sånn at det er sagt så vet vi også at problemene ikke skyldes for lite aktivisering da vi driver med hundesport og har en veldig aktiv livsstil sammen.    Vi er ganske rådville nå og begynner å bli rimelig lei av at vi sjelden får mer enn 10-30 min stillhet av gangen. Sliter også på oss mentalt da vi prøver så veldig hardt uten at vi får noe resultat. Heller ikke gøy å få besøk eller kommentarer om at vi ikke har trent hunden vår, når det er det jeg bruker største delen av tiden min på. Veldig usikker hva problemene bunner i, men virker som han har hatt et høyt stressnivå hele livet.    Noen som har erfaring med dette og har tips for å gjøre hverdagen litt enklere?
    • Det krysser vi også fingrene for. For akkurat nå er vi tidvis ganske slitne her hjemme🤪
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...