Den store baby(og barne)tråden <3

[Mari]

Jeg vet jeg har lært ting gjennom å ha småsøsken som jeg ikke tror jeg ville lært ellers. Iallefall ikke på samme måte.

Nemlig. Akkurat som enebarn vil lære ting som du ikke lærte på samme måte, eller at man lærer enkelte ting best som yngstebarn.

Det ene er ikke bedre enn det andre, bare annerledes.

Det finnes unntak her selvsagt. Noen barn passer best som enebarn eller søsken rent personlighetsmessig. Vi er utrolig forskjellige allerede som barn. Det er også noen med at en søskenflokk funker best når dynamikken mellom søsknene er bra. Det er det ingen automatikk i. Det finnes søsken med god kjemi, og det finnes søsken med elendig kjemi som aldri får et god forhold. Det siste er ikke positivt for noen.

[Yodel]

Min svigesøster sjekka en eller annen kinesisk kalender hun er overbevist om at stemmer. Den sa 97% sjans for jente eller noe sånt

Sjekket den kalenderen med begge mine gutter- og den sa gutt begge gangene.

Mange fine diskusjonstemaer her

For å gå inn på dette med kjønn først. Helt siden barndommen var jeg hellig overbevist om at jeg en dag skulle bli mamma til to jenter. Jeg antar at det har noe med at jeg selv har en søster og det er den nærmeste relasjonen man har. Er det ikke slik at damer ofte tror de får jenter mens menn ofte tror (og håper?) de får gutter?

I begge mine svangerskap- og særlig det siste- var jeg 100 % overbevist om at jeg kom til å få jente. Såpass overbevist at jeg gikk til innkjøp av vakre små kjoler, og hadde jentenavnet klart.

Det kjentes faktisk som et lite slag i ansiktet at vi på ultralyd fikk vite at vi ventet nok en gutt. Det stemte da ikke? Uansett hvor lite politisk korrekt det var merket jeg akkuratt da at jeg var litt skuffet- og skammet meg over det faktum at jeg våget å kjenne skuffelse, uansett hvor liten den var- når vi ventet et friskt, velskapt barn. Heldigvis gikk den veldig veldig fort over.

I dag kunne jeg ikke vært lykkeligere. Vi har utrolig nok fått verdens to beste gutter! Hva er oddsen for det liksom? At begge to havnet hos oss? (OG når det er sagt håper jeg alle familier føler det samme som oss- og at hele verden er full av verdens beste barn- for det er den jo?)

Angående søsken.

Minstemann kom som en stor overraskelse. Vi ønsket to, men ikke så kjapt- og ifølge legene var det også en umulighet for meg å bli gravid igjen før jeg hadde gjennomført en operasjon som jeg fikk innkalling til bare noen dager før jeg oppdaget at jeg faktisk var gravid- og derfor måtte avlyse operasjonen.

Etter førstemann fikk jeg heller aldri igjen mensturasjonen før jeg på ny var gravid. Minstemann bare kom han. Vandret inn i magen min og slo rot- imot alle odds.

Nå er jeg glad han kom akkuratt når han gjorde 2 år (og 6 dager) er en etter min mening perfekt aldersforskjell. De har så stor glede av hverandre. Alltid en lekekamerat. Storebror husker heller ikke mye av tiden som enebarn og føler nok ikke at han må dele oss noe mer enn før. Lillebror har jo på en måte alltid vært her, har han ikke?

Lilllebror har en storebror som alltid passer på- som tar han med på leker, dytter han på huska og passer på at ingen andre barn (enn han selv) skal få lov til å være slem mot eller ta lekene fra lillebroren sin i barnehagen.

I tillegg er det økonomisk utrolig praktisk å ha to gutter - født med to års mellomrom- på samme årstid, Alt kan gå i arv- og enn så lenge er lillebror happy med det.

logistisk sett klarer vi det akkuratt med to. To voksne, to barn. Vi kan ta dem med på bading uten å hyre inn andre voksne. Vi kan trille to vogner. Det holder med en stasjonsvogn.

Men mer? Nei, det hadde nok raknet mye av flyten og logistikken for oss- men vi ser med beundring på de som klarer- og trives- med det.

Personlig merker vi at to er det ideelle for vår familie- men som Mari så riktig påpeker kan det som er rett "balanse" for en familie være noe helt annet for en annen.

Gutta er det beste som har hendt meg- og oss. De vekker følselser i meg som er så sterke og soliide at jeg ikke visste at slikt fantes. De gir livet mitt en annen dimensjon av mening. De utlyser en uskyldighet, kjærlighet og et lys som kan smelte gråstein. De får meg til å bli et barn igjen. Ingen glede er så stor som å kunne glede dem. Som å se at de har det godt.

Samtidig ser jeg til tider med lengsel etter noen minutter med noe privatliv- som ikke lenger eksisterer. Man er på jobb 24 timer i døgnet, og som Loke påpeker- blir man syk finnes det inegn sykedager med barn i huset.

Man kan bli overarbeidet, stresset, irritabel og sint. Det er kontinuerlig noe som må gjøres. Bleier som må skiftes, leker som må ryddes, mat som må lages- ryddes- vaskes opp. Et hus som står på hodet om kvelden når alle dine krefter er brukt opp etter en lang dag på jobben etterfulgt av ettermiddagens gjøremål i huset.

Følelsen av å alltid måtte rushe hjem fra jobb for å rekke å hente i barnehagen. Ha dårlig samvittihet både ovenfor jobben fordi du måtte dra før du egentlig ble ferdig med alt som burde være gjort samtidig som du har dårlig samvittighet over barna fordi du ikke fikk hentet dem tidligere.

Jeg kunne skrevet side opp og side ned, men tror jeg gir meg nå. Konklusjonen er vel uansett at alle må finne den løsningen der de føler at de som familie har best balanse, om det så er med 0,1,2, 3 eller 8 barn.

Det er ikke bare en dans på roser å få barn. Rosene har som kjent flere vonde torner. Men tornene er en del av det som gjør rosen så inderlig vakker.

[tm100021]

Takk:) Og samme til deg, Marie! Vi var som sagt også på ultralyd i dag. Det er vel ikke lov å være skuffa, men jeg må innrømme at en liiiiten skuffelse satt i meg når lille i magen hadde bestemt seg for å krysse beina. Heldigvis en ultralydtime igjen i oktober, satser på mer hell da. Men babyen var frisk og fin, akkurat passe stor, ingen tegn på misdannelser av noe slag. Vinka til oss gjorde h*n også!

Pff, seff er det jo lov å være skuffa Man gleder seg jo gjerne veldig til å få vite kjønn Grattis med frisk og fin bebis!

Ellers synes jeg det er mye tabu rundt det å få barn og at man må ikke være skuffet noen gang på noe som helst måte. Alt må være rosenrødt og man må prise seg selv lykkelig. Er ok å huske at det er menneskelig å føle skuffelser, og noen ganger trenger man litt tid til å fordøye ting før man ser hvor bra det egentlig er

[soelvd]

Pff, seff er det jo lov å være skuffa Man gleder seg jo gjerne veldig til å få vite kjønn Grattis med frisk og fin bebis!

Ellers synes jeg det er mye tabu rundt det å få barn og at man må ikke være skuffet noen gang på noe som helst måte. Alt må være rosenrødt og man må prise seg selv lykkelig. Er ok å huske at det er menneskelig å føle skuffelser, og noen ganger trenger man litt tid til å fordøye ting før man ser hvor bra det egentlig er

Jeg fascinerer meg mest over folk jeg møter nå for første gang siden nyheten ble sluppet. Så spør de:

"Gleder du deg?" Og jeg svarer i et normalt toneleie at "Ja, vi gleder oss masse, blir spennende å hilse på den lille" eller noe sånt. Så kommer svaret "Du virker ikke så veldig begeistra? Gleder du deg ikke sykt mye?".

Hva forventer folk egentlig? At man med kvalme, tretthet og div plager skal se sånn ut i ni måneder?

[Gjest]

Gratulerer, og lykke til:) Ultralyd er spennende. Og skummelt;)

Tusen takk! Ja det var noen nerver på forhånd!

Takk:) Og samme til deg, Marie! Vi var som sagt også på ultralyd i dag. Det er vel ikke lov å være skuffa, men jeg må innrømme at en liiiiten skuffelse satt i meg når lille i magen hadde bestemt seg for å krysse beina. Heldigvis en ultralydtime igjen i oktober, satser på mer hell da. Men babyen var frisk og fin, akkurat passe stor, ingen tegn på misdannelser av noe slag. Vinka til oss gjorde h*n også!

Morsomt at vi skulle samme dag. Gratulerer med frisk baby som jo er det viktigste. Tar dere neste ultralyd privat eller er det et tilbud med to?

Gratulerer, Marie! Jeg visste ikke at dere var gravid også. Så spennende!

Tusen takk! Jeg har nevnt det i AN, men vet jo at ikke alle kan få med seg alt der!

Vi fikk se en kjempesøt liten baby som drakk fostervann, suttet på tommelen og beveget seg masse. Alt i orden! Det er var godt å få høre. Babyen var litt sjenert så jordmor kunne ikke si noe sikkert, men hun gjettet på en liten jente!

Ble egentlig veldig stolt og glad over å få se noe så fint inni meg, rart!

[Guest 2ne]

For seriøst, det er veldig fint men også litt dårlig gjort å gi et barn søsken, akkurat slik det er veldig fint men også litt dårlig gjort å la et barn være enebarn. Det som gjør det ene bedre enn det andre er kun de enkelte foreldres preferanser og evner, det er jo ikke noe universiell sannhet her.

Seriøst, det har ikke noe med å gjøre noe fint for eller noe dårlig mot barnet sitt. Grunnen til at det ble rost opp i skyene å ha 2 eller flere barn, var at det virket som om man ikke kunne gi barnet sitt nok om man fikk 2 eller flere. Ja, nr 2 (eller 3, 4 eller 5) tar litt av oppmerksomheten, men samspillet mellom de veier opp for det. Omtrent som med bikkjer..

[Ingvild]

Jeg syns det er så koselig å lese i denne tråden! Det begynner å gå opp for meg hvor mye søsteren min (som forresten er 2,5 år eldre enn meg og har totalt annerledes personlighet enn meg, men som jeg allikevel er veldig takknemlig for å ha vokst opp med, og som i dag er en nær venninne like mye som en søster) og jeg må ha betydd for foreldrene våre - og hvor mye vi fremdeles betyr for dem i dag. Jeg er veldig glad for å ha vokst opp i akkurat min familie - jeg er jammen meg heldig som har verdens beste mamma, verdens beste pappa og verdens beste søster. En dag håper jeg at jeg kan være verdens beste mamma for et eller to barn, men det er på ingen måte noe som haster. Først har jeg en utdannelse å bli ferdig med og litt jobberfaring som må på plass, også vil jeg helst finne en som kunne tenke seg å være verdens beste pappa, også.

[Mari]

Seriøst, det har ikke noe med å gjøre noe fint for eller noe dårlig mot barnet sitt. Grunnen til at det ble rost opp i skyene å ha 2 eller flere barn, var at det virket som om man ikke kunne gi barnet sitt nok om man fikk 2 eller flere. Ja, nr 2 (eller 3, 4 eller 5) tar litt av oppmerksomheten, men samspillet mellom de veier opp for det. Omtrent som med bikkjer..

Ja, jeg er klar over det, 2ne. Men jeg ville alikevel si at det er et likeverdig valg å ha et enebarn, også sett fra barnets side.

[Gjest]

Ang søsken diskusjonen så har jeg 3 søsken og det har ikke vært så vanlig i min omgangskrets.

Mamma har alltid villet ha masse dyr og barn. Er veldig glad for det, men ønsker nok ikke så mange selv.

Er heldig og har et kjempegodt forhold til søsknene mine. Har en søster og to brødre, og spesielt brødrene mine, selv om de er yngre enn meg, stiller opp såå mye. Og den personen som er mest engasjert i graviditeten etter oss selv, er minste bror. Det er veldig koselig!

Jeg tror at om man har søsken og i tillegg et godt forhold til dem, er det en berikelse.

(Men har ikke noe mening om at det er feil eller dårligere å være enebarn.)

Edit: Det er forresten veldig koselig å lese det fine dere skriver om hvordan det er å være forelder!

Selv om det ikke bare er rosenrødt, så er det nok det rosenrøde jeg velger å ta til meg akkurat nå hihi.

[Guest 2ne]

Ja, jeg er klar over det, 2ne. Men jeg ville alikevel si at det er et likeverdig valg å ha et enebarn, også sett fra barnets side.

Selvsagt. Men at man velger å ha mer enn ett barn, betyr ikke at man forsømmer en eller fler av de.

(Jepp, avreagering er for bikkjer)

[soelvd]

Morsomt at vi skulle samme dag. Gratulerer med frisk baby som jo er det viktigste. Tar dere neste ultralyd privat eller er det et tilbud med to?

Ikke sant. Hvor langt er du på vei? Vi ble flytta en dag tilbake i termin og har termin 18. februar. Er 16+5 på vei, så det er for tidlig for ord. ultralyd. Men han skulle på fire ukers ferie nå og syntes det var for sent med første ultralyd etter det, derfor fikk vi en nå, så får vi en til i midten av oktober. Så sånn sett var det jo greit, sier ikke nei takk til to ultralyder jeg

Morsomt at babyen sugde på tommelen, det gjorde vår og. Også vinket h*n - morsomt å ha på bilde til senere

[Gjest]

Ikke sant. Hvor langt er du på vei? Vi ble flytta en dag tilbake i termin og har termin 18. februar. Er 16+5 på vei, så det er for tidlig for ord. ultralyd. Men han skulle på fire ukers ferie nå og syntes det var for sent med første ultralyd etter det, derfor fikk vi en nå, så får vi en til i midten av oktober. Så sånn sett var det jo greit, sier ikke nei takk til to ultralyder jeg

Morsomt at babyen sugde på tommelen, det gjorde vår og. Også vinket h*n - morsomt å ha på bilde til senere

Å da skjønner jeg, og da var det jo kjempebra at dere får en sjanse til, til å få vite kjønnet.

Jeg er 18 + 4 med termin 6 Februar. Så ganske likt!

Så koselig å få det med på bildet!

[soelvd]

Å da skjønner jeg, og da var det jo kjempebra at dere får en sjanse til, til å få vite kjønnet.

Jeg er 18 + 4 med termin 6 Februar. Så ganske likt!

Så koselig å få det med på bildet!

Leder med et par uker da, heldiggris Ja, heldige som får en til, bare så innmari vanskelig å vente

[Mari]

Selvsagt. Men at man velger å ha mer enn ett barn, betyr ikke at man forsømmer en eller fler av de.

(Jepp, avreagering er for bikkjer)

Det får du nesten diskutere med de som mener det, og ikke med meg som har full forståelse for at man kan ha mange barn og gi de alt de trenger.

[tm100021]

Heldige dere som har vært på ul, jeg vil og... Av den enkle grunn til at jeg vil vite at det er helt sikkert bare en der inne

[Gjest]

Heldige dere som har vært på ul, jeg vil og... Av den enkle grunn til at jeg vil vite at det er helt sikkert bare en der inne

Ganske greit å få vite det også ja!

[Hanna]

Skal vi tro forskningen er enebarn litt smartere, litt tjukkere, og ellers som alle andre

forskning.no > Større overvektrisiko blant enebarn

27. aug 2012 ... Blant de yngste enebarna, under seks år, er det 30 prosent sjanse for å utvikle

overvekt. Barn i Norden er generelt slankere enn landene i sør.

forskning.no > - Enebarn er som andre barn

12. okt 2010 ... Enebarn blant amerikanske skoleelever er like populære som barn med søsken.

... Nå dokumenterer forskere enda en gang at enebarn er like ...

forskning.no > Søsken gir mindre overvekt

7. mar 2010 ... Barn med søsken har mindre fare for å utvikle overvekt enn enebarn. Dette viser

en fersk kartlegging fra Vekststudien i Bergen. – Andelen barn ...

forskning.no > Smart å være først

22. jun 2007 ... Storebror og storesøster har litt høyere IQ enn sine yngre søsken. Tips en bekjent

! Send tips til: Din e-post: Send. Andreas R. Graven Journalist ...

[tm100021]

Ganske greit å få vite det også ja!

Huff, jeg tror det er mitt levende mareritt

Skal vi tro forskningen er enebarn litt smartere, litt tjukkere, og ellers som alle andre

Seff. Ingen å krangle med om den siste isen, siste potetgullflakken og siste godteribiten

[Mari]

Var på mobilen i stad, så jeg skrev ikke alt jeg skulle.

Grattis med lita snuppe, Marie!

Og grattis med graviditet nummer to til Lill!

Jeg får jo virkelig ikke med meg en dritt... Sorry, jenter!

I dag hentet jeg H ca klokka tre og vi var ute sammen Fyda til litt før 6. Det var veldig koselig. Det er helt utrolig lærerikt å se et lite menneske som finner så mye glede i de bittesmå tingene. Enn å finne en bringebærbusk helt plutselig liksom. Eller å sitte i en vanndam og fylle ei bøtte, og tømme den igjen i dammen to meter unna. For en oppriktig lykke og stolthet! Barn altså, de har liksom skjønt livet sånn sett, at det ikke er målet men reisen, om dere skjønner?

[soelvd]

Huff, jeg tror det er mitt levende mareritt

Seff. Ingen å krangle med om den siste isen, siste potetgullflakken og siste godteribiten

På den andre siden, hvis den ene er større og sterkere vil den store og sterke kanskje bli lettere tykk enn søsteren/broren sin siden det barnet da tar dobbel rasjon ved å stjele søskenet sitt godteri også? Så sånn sett blir kanskje de tykkere og

[*Marianne*]

For en oppriktig lykke og stolthet! Barn altså, de har liksom skjønt livet sånn sett, at det ikke er målet men reisen, om dere skjønner?

Vi er der at selv en bryter på veggen kan få fram det største smil. Og i stad, da jeg hørte litt klaging fra soverommet og gikk inn for å sjekke, skulle hun bare smile og gurgle litt ekstra til mamman sin før hun sovna igjen. Jeg trodde virkelig før jeg fikk barn at den der morsfølelsen og alle de sterke følelsene (inkl humørsvingningene som følger med, og hvor mye "mildere" man blir) var bare klisje... Isåfall har jeg nok blitt rammet av den klisjeen jeg og. Å være mamma er virkelig så sterkt som alle sier. Med fare for å bidra til mammaklissepraten;)

[tm100021]

Ja, å være mamma er virkelig fantastisk De små tingene som blir så uendelig store, å få lov til å ta del i ferden på barnas liv... Og ikke minst å kjenne på den kjærligheten, herregud. Jeg trodde ikke det var mulig jeg, før jeg kjente det selv.

Men, til noe annet... Jeg kjenner jeg sliter skikkelig med å engasjere meg i dette svangerskapet. Jeg synes Lyra sin UL var mer spennende enn min egen. Hver legetime og jordmortime føles litt masete ut, og ingen utenom sonen vet at jeg er gravid fordi jeg synes det er mye mas og forventninger fra folk... Misforstå meg ikke! For det var veldig planlagt, vi har mistet et par ganger på ferden og vi gleder oss veldig til den nye bebisen, men jeg kjenner fortsatt at å være gravid ikke helt er min ting. Å måtte snakke med folk om det (i virkeligheten og med mindre det er veldig nære venner) synes jeg er egentlig bare kleint og unaturlig. Her på sonen er det mye lettere, fordi når jeg er ferdig med å skrive det jeg vil kan jeg distansere det fra meg igjen. Jeg synes ikke det å gå gravid er naturlig, flott eller fantastisk på noe måte. For meg er det egentlig j****, miste kontroll over kroppen min, bli "allemannseie" (er man gravid er det helt merkelig fra selv den mest fremmede personen må fortelle deg...) plager histen og pisten... Men vi ønsker oss et barn til og dette er bare noe man må igjennom

Tror jeg bare måtte lufte litt av de tankene jeg!

[soelvd]

Ja, å være mamma er virkelig fantastisk De små tingene som blir så uendelig store, å få lov til å ta del i ferden på barnas liv... Og ikke minst å kjenne på den kjærligheten, herregud. Jeg trodde ikke det var mulig jeg, før jeg kjente det selv.

Men, til noe annet... Jeg kjenner jeg sliter skikkelig med å engasjere meg i dette svangerskapet. Jeg synes Lyra sin UL var mer spennende enn min egen. Hver legetime og jordmortime føles litt masete ut, og ingen utenom sonen vet at jeg er gravid fordi jeg synes det er mye mas og forventninger fra folk... Misforstå meg ikke! For det var veldig planlagt, vi har mistet et par ganger på ferden og vi gleder oss veldig til den nye bebisen, men jeg kjenner fortsatt at å være gravid ikke helt er min ting. Å måtte snakke med folk om det (i virkeligheten og med mindre det er veldig nære venner) synes jeg er egentlig bare kleint og unaturlig. Her på sonen er det mye lettere, fordi når jeg er ferdig med å skrive det jeg vil kan jeg distansere det fra meg igjen. Jeg synes ikke det å gå gravid er naturlig, flott eller fantastisk på noe måte. For meg er det egentlig j****, miste kontroll over kroppen min, bli "allemannseie" (er man gravid er det helt merkelig fra selv den mest fremmede personen må fortelle deg...) plager histen og pisten... Men vi ønsker oss et barn til og dette er bare noe man må igjennom

Tror jeg bare måtte lufte litt av de tankene jeg!

Skjønner deg godt, jeg! Jeg synes rett og slett det er småkleint å fortelle folk at jeg er gravid. Sier det ikke med mindre det er merkelig å ikke nevne det. Som når vi var i banken og hun begynte å snakke om at vi var så flinke til å spare at vi kunne kikke på pensjonssparing. Hadde vært snålt å ikke nevne de ekstra utgiftene vi får liksom. Men jeg kjenner jeg synes det er skikkelig... rart med all den oppmerksomheten. Jeg er ikke sjenert eller noe sånt, men synes det er så rart at alle skal spørre om hvordan det går, mase om større mage, klå på meg og alle får plutselig alle rettigheter til å spørre om ALT mulig rart. Og jeg skammer meg ikke eller noe, jeg bare synes hele greia blir litt klein. Ja, vi skal ha en baby, ja vi gleder oss masse, slutt å mas om ALT. Men, selvsagt, folk er jo bare engasjerte og gleder seg. Og jeg er full av hormoner

Og jeg tenker sikkert daglig at jeg bare skulle ha holdt kjeft til folk spurte pga magen

[Yodel]

First of all. Grattis med ny baby på vei Lill! Sånn ellers skjønner jeg deg godt. Graviditet er ventetid. Ventetid på å få tilbake kroppen din, ventetid på å få møte den lille. Jeg både elsket og hatet det. Husker særlig hvor eksepsjonelt lei jeg var mot slutten av mitt siste svangerskap. Men nå er jeg faktisk litt lei meg for at jeg ikke lenger skal få kjenne den fantastiske følelsen det er av å hate levende vesen som vokser inni deg, er en del av deg. Beveger seg, kommuniserer på sin måte.

Også er jeg faktisk lei meg for at jeg ikke får flere fødsler. For på tross av uante smerter var det en fantastisk opplevelse. Det å klare det, og ikke minst å kunne se inn i øynene til ditt barn for første gang og ønske han velkommen til verden. Ingenting, absolutt ingenting kan måle seg med det!

Edit: ser derre masse merkelige symboler her? Istedenfor æøå? Skriver fra paden og ser ut som omnen ble litt rart her?

[Aslan]

Ja, å være mamma er virkelig fantastisk De små tingene som blir så uendelig store, å få lov til å ta del i ferden på barnas liv... Og ikke minst å kjenne på den kjærligheten, herregud. Jeg trodde ikke det var mulig jeg, før jeg kjente det selv.

Men, til noe annet... Jeg kjenner jeg sliter skikkelig med å engasjere meg i dette svangerskapet. Jeg synes Lyra sin UL var mer spennende enn min egen. Hver legetime og jordmortime føles litt masete ut, og ingen utenom sonen vet at jeg er gravid fordi jeg synes det er mye mas og forventninger fra folk... Misforstå meg ikke! For det var veldig planlagt, vi har mistet et par ganger på ferden og vi gleder oss veldig til den nye bebisen, men jeg kjenner fortsatt at å være gravid ikke helt er min ting. Å måtte snakke med folk om det (i virkeligheten og med mindre det er veldig nære venner) synes jeg er egentlig bare kleint og unaturlig. Her på sonen er det mye lettere, fordi når jeg er ferdig med å skrive det jeg vil kan jeg distansere det fra meg igjen. Jeg synes ikke det å gå gravid er naturlig, flott eller fantastisk på noe måte. For meg er det egentlig j****, miste kontroll over kroppen min, bli "allemannseie" (er man gravid er det helt merkelig fra selv den mest fremmede personen må fortelle deg...) plager histen og pisten... Men vi ønsker oss et barn til og dette er bare noe man må igjennom

Tror jeg bare måtte lufte litt av de tankene jeg!

Ei på praksisplassen min er også veldig sånn. Hun vil jo ha barn, men å være gravid syns hun er helt grusomt, hun savner "sin" kropp, liksom. Tror folk flest ikke er klar over at noen bare har det sånn, uten at det er uvanlig i det hele tatt!