Gå til innhold
Hundesonen.no

Den store baby(og barne)tråden <3


Zitka
 Share

Recommended Posts

Enits og kanger, jeg er ingen psykolog, så akkurat det har jeg ikke noe svar på. Jeg fikk heller ikke nøyere innføring i bakgrunnen til disse utsagnene eller innblikk i studiene som lå til grunn, men det vekket absolutt interessen min, så jeg skulle gjerne ha sett det.

Det jeg ville fram med var at de første årene er utrolig viktige, og at skriketokter i mine øyne er helt feil.

  • Like 2
Lenke til kommentar
Del på andre sider

  • Svar 9.9k
  • Created
  • Siste svar

Top Posters In This Topic

Top Posters In This Topic

Popular Posts

Fineste Tuva Marie ligger på brystet. Hun kom 21.29. Fin fødsel og alt står bra til. Lungene virker eksemplarisk!

Gratulerer masse til Marie og Øyvind med lille Johanne :D :banana: Hun kom 17:42 og alle 3 har det bra!!! *være flink og oppdatere sonen*

Verdens fineste lille jente kom til verden 00.04 i natt etter en stri tørn på fødestua. Hadde verdens beste jordmor siste økt og ung assistentlege som var fabelaktig, begge to bidro til at opplevelse

Posted Images

Takk, skal prøve å slappe av litt nå.

Har ikke så mange bilder på mobilen nå. Har akkurat tømt sensor bilder, men har dette fra i går. Full av bringebær. :P

post-172-13767821129265_thumb.jpg

Sent from my GT-I9505 using Tapatalk 2

  • Like 8
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg googlet "psykologi barnehjemsbarn romania tilknytning" (Romania fordi jeg veit at jeg har hørt om psykiske lidelser og manglende utvikling i forbindelse med barnehjemsbarn i Romania), og kom opp med bl.a. dette:

Traumer i tidlig barndom (klipper og limer noen avsnitt)

Traumer oppstår når barn utsettes for psykisk og fysisk vold, manglende omsorg, psykologisk, mentalt og fysisk. Tap av ulik karakter, enten det gjelder ved dødsfall, venner, nære familie-medlemmer eller tap av egen selvfølelse og selvbilde så påvirker dette oss på ulike negative måter.

Kvilhaug (2005) har på en meget overbevisende måte dokumentert dette faktum. Tap av nære omsorgspersoner er for barn en av de verste former for tap et barn kan oppleve. Mange forskere har dokumentert at ”effekten av tap ved varig atskillelse på annen måte enn ved død er mer traumatiserende enn tap ved død”, (Agid (1999), Canetti & al.(2001), Wethington (2001), Bron & al. (1991), Roy (1985), Kendler & al. (19992 og 2002) og Furukawa & al. (1999))

Det blir da forståelig at barn som mister kontakt med, eller fjernes fra en eller begge sine foreldre blir utsatt for noe av de verste traumer man kan utsette barn for. Slik barnevernets praksis, gjennom sine ”sakkyndige” psykologer, søker å skille både søsken og barn/foreldre på meget tynne og til dels uforståelige grunner (Holte, 2005), er det all grunn til å anta at mye av årsaken til slike barns alvorlige problemer ligger i det traumet, en slik atskillelse i seg selv utgjør. Dette er også meget godt dokumentert rundt fosterbarn og barn på barneverns-institusjoner, som svært ofte havner på skråplanet som en direkte følge av barnevernets behandling. Barnevern-saken i Bergen er et eksempel i så måte. Stadige avsløringer i pressen om barn som havner på skråplanet i og etter barnevernsinstitusjoner dokumenterer dette. Avsløringen av traumatiske overgrep i Bergen er godt dokumentert og førte til omfattende erstatninger (Hansen, 2004)

Man kan ikke se bort i fra at mange av de problemer en del unge i dag opplever, har sammenheng med deres foreldres omsorgsevne i tidlig alder. En rekke forskere (DeBellis (2002), Whitfield (2003) Perlmutter (2002), Kendler (1995), Kandel (1998), Felitti (2003)) har meget godt vist at voldtekt, psykisk mishandling og omsorgsvikt gir varige skader i barn fra meget tidlig alder. Skader som ikke blir synelige før i sen ungdom, eller voksen alder. Dette er kunnskap vi må ta på alvor. Terskelen for at spedbarn utsettes for stress er langt mindre enn hos eldre barn, ungdom og voksne. De opplevelser spedbarnet opplever i tidlig alder blir via biokjemiske prosesser ”bygget inn i personligheten”. Dette vet vi i dag langt på veg skjer rundt dannelsen av nevronsystemene i det sentrale og perifere nervesystem.

Traumer oppstår når barn utsettes for psykisk og fysisk vold, manglende omsorg, psykologisk, mentalt og fysisk. Tap av ulik karakter, enten det gjelder ved dødsfall, venner, nære familie-medlemmer eller tap av egen selvfølelse og selvbilde så påvirker dette oss på ulike negative måter.

Kvilhaug (2005) har på en meget overbevisende måte dokumentert dette faktum. Tap av nære omsorgspersoner er for barn en av de verste former for tap et barn kan oppleve. Mange forskere har dokumentert at ”effekten av tap ved varig atskillelse på annen måte enn ved død er mer traumatiserende enn tap ved død”, (Agid (1999), Canetti & al.(2001), Wethington (2001), Bron & al. (1991), Roy (1985), Kendler & al. (19992 og 2002) og Furukawa & al. (1999))

Det blir da forståelig at barn som mister kontakt med, eller fjernes fra en eller begge sine foreldre blir utsatt for noe av de verste traumer man kan utsette barn for. Slik barnevernets praksis, gjennom sine ”sakkyndige” psykologer, søker å skille både søsken og barn/foreldre på meget tynne og til dels uforståelige grunner (Holte, 2005), er det all grunn til å anta at mye av årsaken til slike barns alvorlige problemer ligger i det traumet, en slik atskillelse i seg selv utgjør. Dette er også meget godt dokumentert rundt fosterbarn og barn på barneverns-institusjoner, som svært ofte havner på skråplanet som en direkte følge av barnevernets behandling. Barnevern-saken i Bergen er et eksempel i så måte. Stadige avsløringer i pressen om barn som havner på skråplanet i og etter barnevernsinstitusjoner dokumenterer dette. Avsløringen av traumatiske overgrep i Bergen er godt dokumentert og førte til omfattende erstatninger (Hansen, 2004)

Man kan ikke se bort i fra at mange av de problemer en del unge i dag opplever, har sammenheng med deres foreldres omsorgsevne i tidlig alder. En rekke forskere (DeBellis (2002), Whitfield (2003) Perlmutter (2002), Kendler (1995), Kandel (1998), Felitti (2003)) har meget godt vist at voldtekt, psykisk mishandling og omsorgsvikt gir varige skader i barn fra meget tidlig alder. Skader som ikke blir synelige før i sen ungdom, eller voksen alder. Dette er kunnskap vi må ta på alvor. Terskelen for at spedbarn utsettes for stress er langt mindre enn hos eldre barn, ungdom og voksne. De opplevelser spedbarnet opplever i tidlig alder blir via biokjemiske prosesser ”bygget inn i personligheten”. Dette vet vi i dag langt på veg skjer rundt dannelsen av nevronsystemene i det sentrale og perifere nervesystem.

---

Forskning

Charles L. Whitfield (2003) beskriver i The Truth About Depression og The Truth About Mental Illnes, forskning som meget klart viser at det er en årsaksammenheng mellom barns traumer i tidlig alder og påfølgende psykiske lidelser i form av depresjoner og personlighetsforstyrrelser i ettertid. Et overveldende materiale, 300 artikler av ulike forskere verden over, der mer enn 150.000 mennesker deltar, viser denne årsak – virkning sammenhengen. Bare det å vokse opp og leve med en deprimert forelder er for spedbarnet et traume i seg selv, ifølge Whitfield (2003.s.30). Belastningen dette påfører barnet svekker barnets mentale evne til å motstå senere stress. Det er dokumentert ved flere tilfeller at psykologer og barnevern har sendt barn til deprimerte foreldre fremfor ikke-deprimerte. Resultatet har vært tragisk for barna. Slik det er vist (Fardal, 2005) har barna i enkelte tilfeller begynt å vise en narsissistisk sårbarhet langt ut over det normale som en direkte følge av dette.

---

Skader

Winnicot skriver at emosjonelle traumatiseringer av barn ”cata-strophically destroys the illution of omnipotence in children and the illution that their parents would protect them”. Palmer (1999) beskriver den biokjemoske påvirkningen et lite barn utsettes for i kritiske utviklingstadier og hvordan dette kan forårsake permanente anatomiske og funksjonelle skader på hjernen. Freud beskriver ulike utviklingsstadier og skader som er typiske for barn som får forstyrrelser i det enkelte stadiet. Permanent negativ påvirkning fra omgivelsene ved stadig stress medfører permanent negativ utvikling mens hjernen utvikles i de ulike kritiske perioder i tidlig barndom. Hippocampus viktige rolle ved læringsprosessen ”lagrer” da negative opplevelser! Slik det er demonstrert at nerveceller i hippocampus ødelegges ved kronisk stressbelastning og forhøyede stresshormon nivåer. Det er vist at dette fører til manglende intellektuell evne (Raber, 1998). Også for tidlig utviklet pubertet har vist seg ha sammenheng med betydelig høyere nivåer av kortisol og andre stressindikatorer (Dom & al. 1999). Kimberly & al. (2005) viste at kronisk stress eller misbruk og omsorgsvikt i barnehjem førte til mangelfull utvikling av hjerneregioner forbundet med læring og hukommelse (hippocampus). De viser helt klart at det å bli plassert i et barnehjem er en form for ekstremt stress og at det førte til abnormal utvikling og minsket kognitiv fungering. Det viste seg at ikke bare ekstrembarnehjem som ble avslørt i Romania gav dette resultatet, men også mer ”normale” barnehjem. Det er klart at når viktige hormonkjertler blir forstyrret i sin balansering av kroppens funksjoner, får det alvorlige konsekvenser for hele stoffskiftet i kroppen.

---

Hjerneskanning

PET/MRI/fMRI skanninger av hjernen, (fig.3), hos normale (venstre) og mennesker utsatt for kronisk stress (høyre) viser reduksjoner i hjernestørrelse og antall nevroner (fig.3). Ikke bare stress, men også barn med FAS-syndrom har slike forminskede hjerner (fig.6). Bremner & al.(1997) viste at venstre hippocampus hos voksne med post traumatisk stress syndrom som var seksuelt og fysisk misbrukt i barndommen var betydelig redusert i forhold til voksne som ikke hadde opplevd disse traumer. Putnam & Tricet (1997) viste for jenter utsatt for seksuelle overgrep at ikke bare var det vesentlige reduksjoner i hippocampus, men de hadde også endrede nevroendokrine responser til stressorer som kortisol. Dette var helt i tråd med hva Bain & al. (2000) fant der barn utsatt for familievold også viste tydelige tegn på hjerneskade.

image030.png

Fig.6 FAS-Syndrom

Slike skader kan føre til dissosiative forstyrrelser, der deler av virkeligheten enten fortrenges eller oppleves som svart/hvit, eller fremstår gjennom ulike personligheter. Enten er andre ”forgudet” og blir sett opp til eller så er de ”forhatt” og blir sett ned på! Personer med slike lidelser kan bli emosjonelt fraværende for omgivelsene. Dette er mekanismer man finner hos narsissistisk skadede mennesker.

Ved lidelser som schizofreni, der årsakene synes å ligge i en kombinasjon av gener og omgivelsenes påvirkninger, er også stressfaktoren vist å ha betydning for utfallet og av typen schizofreni (Corcoran, 2003). Hjernens emosjonelle senter, amygdala, som vi finner i enden av hippocampus er også involvert og påvirket ved betydelig økning av stresshormoner som kortisol. Dette får derfor følger for personens emosjonelle intelligens.

image032.gif

Fig.3 Animasjon av hjernen

De fleste personlighetsforstyrrelser gir da også skader som materialiserer seg ved mangler og problemer rundt emosjonalitet. Dette er meget tydelig rundt psykopatiene: psykopati, antisosial personlighetsforstyrrelse, narsissisme, og dyssosial personlighetsforstyrrelse. Ved disse lidelser er evnen til empati, som griper direkte inn i det emosjonelle, tydelig avvikende.

---

Mye interessant i den artikkelen sånn i forhold til dette med forskning på skader traumer kan gjøre på små barn.

En annen artikkel, Livet setter sine spor (klipper og limer litt herfra også):

SAMMENDRAG

Bakgrunn. I artikkelen belyses hvordan miljømessige forhold tidlig i livet i samspill med genetisk sårbarhet kan påvirke utviklingen og forklare en del av variasjonen i psykisk helse i befolkningen.

Materiale og metode. Vi har gått gjennom et utvalg sentrale artikler fra Medline.

Resultat. Den plastiske barnehjernen er spesielt påvirkelig når det gjelder miljøfaktorer. Plastisiteten innebærer et betydelig potensial for læring og tilpasning, men gir også en sårbarhet for blant annet psykiske lidelser. Det finnes ingen studier der man kan påvise at ett spesifikt traume eller én spesiell belastning i barndommen gir én spesifikk psykisk lidelse senere i livet. Allikevel viser nyere studier at visse miljøfaktorer tidlig i livet kan ha varig effekt på barnets psykososiale fungering. I artikkelen oppsummeres noen av disse funnene.

Konklusjon. Tidlige forebyggende tiltak blir ekstra viktig der det foreligger en biologisk sårbarhet. Like viktig er det å ha realistiske forventninger til resultatet av de ulike tiltakene. Ikke alt kan normaliseres, selv om det alltid er mulighet for å fremme videre utvikling.

---

Hjernens plastisitet

Den grunnleggende oppbyggingen av hjernen er genetisk bestemt og finner sted i løpet av fosterlivet, men det skjer også en betydelig utvikling og vekst etter fødselen. I løpet av de første leveårene skjer det en myelinisering av aksoner, utvikling av dendrittforgreninger og danning og vekst av gliaceller langt raskere enn senere i livet. Det finner også sted en modulering av antall synapser. Dette gjør at hjernens funksjonelle kapasitet øker betraktelig i løpet av de første leveårene (4). Videre er erfaring og bruk av hjernens baner og strukturer avgjørende for dens modning og utvikling. Tidspunktet for når de tas i bruk og på hvilken måte de brukes, er viktig (5). Denne aktiviteten foregår gjennom hele livet, men er spesielt viktig i barneårene. Den høye graden av plastisitet innebærer et betydelig potensial for læring og tilpasning, men gir også en sårbarhet. Uheldig påvirkning eller manglende stimulering kan derfor ha alvorlige konsekvenser for barnets senere fungering.

Effekt av stress på hjernen

Vi vet at stress normalt fører til økt produksjon av glukokortikoider frigjort i hypothalamus-hypofyse-binyrebark-aksen. Det er sterke holdepunkter for å anta at glukokortikoider virker nevrotoksisk og påvirker nevrogenesen (6). Utsettes barn for gjentatt stress tidlig i livet, kan konsekvensene være endring av flere viktige hjernestrukturer, som hippocampus, corpus callosum og amygdala. Trygge barn har lav glukokortikoidrespons på stress, mens barn som tidlig får aktivert stressreaksjonen, har økt responsivitet. Dette kan bli en ond sirkel: Gjentatt stress fører til høyt glukokortikoidnivå, som igjen fører til hemmet nevrogenese. Altså har stress sterkere effekt på barn som på forhånd har vært utsatt for hyppig eller vedvarende stress (6).

Påvirkningen fører til endret kontaktforhold mellom nevroner, noe som kan ha psykopatologiske konsekvenser og kan føre til redusert korttidshukommelse og dårligere romoppfatning (3). Allerede ved ett års alder er det påvist nevroradiologiske endringer hos barn som har vært utsatt for alvorlig omsorgssvikt (6). Endringene kan være forbigående eller permanente. Vi har utilstrekkelig kunnskap om hva som avgjør varigheten av de funksjonelle endringene i hjernen. Caspi og medarbeideres studier (7, 8) viser at genetiske forhold kan være bestemmende for om miljøpåvirkninger har vedvarende effekt på den psykiske helsen.

---

Interessant nok så bruker J.K. Rowling dette bevisst i sine Harry Potter-bøker. Harry Potter og Lord V0ldemort (prøver å unngå sonensensur :P ) er begge foreldreløse, men Lord V0ldemort blir født på og vokser opp i et barnehjem, han har en mor som gir opp, og dør fordi faren ikke vil ha dem, mens Harry Potter får beholde sine foreldre til han er ett år, elsket av sine foreldre som dør for å beskytte ham. At det er morens kjærlighet som beskytter ham er et gjennomgående tema (og at det er moren til Draco Malfoys kjærlighet til Draco som redder ham i siste boka, er heller ingen tilfeldighet, hun mistet moren sin rett etter at hun begynte å skrive Harry Potter-bøkene, så morskjærlighet er et ganske gjennomgående tema i Harry Potter-serien). Fordi det er bevist at mangel på omsorg allerede fra spedbarnsalder av gjør skader på hjernen fysisk. Fine J.K. Rowling :ahappy:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Selvfølgelig har trygghet og nærhet de første årene mye å si. Det er det ingen som protester på.

Jeg er veldig bevisst på å prøve å "veie opp" all stresset A ble utsatt for sine første levemåneder og stresset han fortsatt opplever ved å stadig måtte løsrives ved å alltid møte hans behov for nærhet og alltid vise og utrykke forståelse for hans følelser, selv når han er urimelig.

MEN! At problematferd uten unntak kan spores tilbake til en type omsorgsvikt de første årene går jeg fortsatt ikke med på.

Noen barn er født mer følsomme og kan utvikle problematferd i møte med skole , barnehage osv helt uten at foreldrene kan lastes. Du skal ha en absurd god trygghet hjemmefra hvis ikke feks mobbing fra elever og lærere ( lærere mobber også ) eller manglende individuell forståelse fra såkalte fagpersoner ikke skal være ødeleggende. Det ER traumatisk for et barn å ikke bli møtt på en skikkelig måte når man skal ut på den plattformen. Å si at det uten unntak skyldes foreldre blir da altfor enkelt.

Det finnes flust av eksempler på barn som har hatt store problemer med aggresjon , skolevegring etc som har endret seg drastisk ved skifte av skole.

Hva med dem? De første leveårene har ikke forandret seg. Det er måten de blir møtt som har forandret seg.

  • Like 2
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Flotte og interessant artikler 2ne, takk :)

Loke, jeg er helt på nett jeg, og forstår hva du mener. Som sagt refererte jeg til det denne psykologen adferdsterapauten som jobber med denne typen barn sa.

Og jeg skjønner han også. Ta eksempelet du beskriver. Et ungt barn møtes ikke på korrekt måte, og utvikler adfersproblemer som ikke var der tidligere. Det kan enkelt ordnes med et miljøstkifte fordi den følelsesmessige grunnbagasjen ligger der. Hadde ikke den ligget til grunn hadde ikke et miljøskifte vært nok. Da må man tilbake og arbeide på det følelsesmessige aspektet, og ikke kun det sosiale. Man må alltid møte barnet på den utviklingen det er og arbeide derfra.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Flotte og interessant artikler 2ne, takk :)

Loke, jeg er helt på nett jeg, og forstår hva du mener. Som sagt refererte jeg til det denne psykologen adferdsterapauten som jobber med denne typen barn sa.

Og jeg skjønner han også. Ta eksempelet du beskriver. Et ungt barn møtes ikke på korrekt måte, og utvikler adfersproblemer som ikke var der tidligere. Det kan enkelt ordnes med et miljøstkifte fordi den følelsesmessige grunnbagasjen ligger der. Hadde ikke den ligget til grunn hadde ikke et miljøskifte vært nok. Da må man tilbake og arbeide på det følelsesmessige aspektet, og ikke kun det sosiale. Man må alltid møte barnet på den utviklingen det er og arbeide derfra.

Men da blir det allikevel for enkelt å si at det er foreldrene, sant? All den tid ikke alle barn blir møtt på riktig måte ute i samfunnet. Ikke alle barn er så heldige at de får byttet skole, mange barn møter i tillegg de samme problemene på ny skole pga tillært atferdsmønstre og nye ukompetente lærere.

Mye mulig jeg er farget av inkompetansen min lille ( i utgangspunktet) trygge nevø møtte på sin skole og deres manglende evne og vilje til å ta psykologens tilbakemeldinger på alvor. Men jeg har begynt å grue meg oppriktig til sønnen min skal møte skoleverket. Når jeg ser hvor maktesløs selv lillesøster ( som har jobbet på samme skole og nå jobber på en annen med akkurat barn som faller utenfor) blir i møte med skolens arroganse og sønnens økende skolevegring blir jeg helt skremt.

Selv ikke en flere siders rapport om hvordan man konkret og enkelt kan møte hans behov for andre utfordringer ( iflg psykolog er han begavet, ikke tilbakestående som skolen mener) har blitt tatt til etterretning. Og det verste er at det er et såpass gjennomgående problem i det norske skoleverket at selv psykolologen uttalte "får håpe det hjelper, desverre kan jeg ikke gi lyve på han en diagnose som gjør at han har lovmessig krav på tilrettelagt undervisning".

Han er bare ett av tusenvis av barn som faller utenfor av forskjellige årsaker som foreldrene strengt tatt ikke kan lastes for.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Hvorfor går du ut fra at Ask vil falle utenfor i skolesystemet, Loke?

Jeg går ikke ut i fra det. På ingen måte. Men jeg har mistet troen på at han får det han trenger HVIS han skulle falle utenfor.

"Faresignalene" han viser er jo at han sannsynligvis kan både lese , skrive og regne i god tid innen skolen hvis han ikke snart stopper opp. Noe som er mye mulig han gjør. Og at han sliter sosialt med barn på hans egen alder.

Men dette kan rette seg opp, det er 3 år igjen. Når man ser hvor mye han har endret seg på de 3 første årene så blir jeg veldig overrasket hvis han ikke endrer seg de 3 neste.

HVIS han skulle vise seg å ligge langt fremme når skolen starter er han allikevel ikke like utsatt som nevø, siden A allerede har fått et lite varselflagg fra fagfolk som går på at han ligger over gjennomsnittet på det meste, der nevø fikk varselflagg på at han lå tilbake pga hørselsproblemer. Det følger faktisk ungen, fra 2 års kontrollen til barnehagetester til skolen. Det er skremmende. ..

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Kvilhaug (2005) har på en meget overbevisende måte dokumentert dette faktum. Tap av nære omsorgspersoner er for barn en av de verste former for tap et barn kan oppleve. Mange forskere har dokumentert at ”effekten av tap ved varig atskillelse på annen måte enn ved død er mer traumatiserende enn tap ved død”, (Agid (1999), Canetti & al.(2001), Wethington (2001), Bron & al. (1991), Roy (1985), Kendler & al. (19992 og 2002) og Furukawa & al. (1999))

Det blir da forståelig at barn som mister kontakt med, eller fjernes fra en eller begge sine foreldre blir utsatt for noe av de verste traumer man kan utsette barn for.

Hadde jeg visst dette for noen år siden så hadde jeg kanskje valgt annerledes enn jeg gjorde i situasjonen. Men jeg mente oppriktig det ville være best for henne å bli skjermet for meg og sykdom fremfor å måtte leve i det da hun var redd og utrygg. Men ser nå at jeg muligens har gjort det verre for henne ved å ikke være i hennes liv en stund, enn det kanskje ville vært om hun stod i det med meg isteden.

Egentlig en ganske kjip tanke, at jeg kan være årsaken til hennes problemer i hverdagen og på skolen :(

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Loke, jeg har aldri sagt at "skylden" alltid ligger hos foreldrene.
Jeg sier at barnas første leveår er utrolig viktige, og at foreldrene er (skal iallefall være) de viktigste omsorgspersonene.
Barnet vil i alle tilfeller bli eksponert for veldig mange andre personer -både barn og voksne-som også bidrar til deres utvikling. Både positivt og negativt.
Ting er aldri sort /hvitt :)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Det 2ne skriver er jeg helt på linje med, men det er et enormt hopp derfra og prate om problematferd og spedbarn som innimellom bli liggende å gråte. Det siste betyr ikke det første! Det siste er det mange utslitte og overveldete foreldre som befinner seg i å gjøre, kun for sin egen tilregnelighet. Det betyr ikke at barna utsettes for omsorgssvikt eller at de ikke fpr en trygg tilknytning til sine foreldre.

Det var helt vanlig tidligere å la spedbarn gråte innimellom uten å plukke de opp, det ble sett på som viktig for lungeutviklingen til og med, det betyr ikke at de alltid lå alene eller at de ikke hadde tigjengelige foreldre mesteparten av tiden.

Å skape en trygg tilknytning handler ikke om å møte barnet på hvert eneste behov de har. For det første er det helt umulig, for de andre så er ikke det en erfaring barn skal ha. Man skal møte de på mange av behovene de uttrykker, men ikke alle.

At man avviser barnet er en sannhet for alle foreldre enten man merker det eller ei, det er ikke en oppskrift for atferdsvansker eller et tegn på mangel på omsorg. Barn er faktisk helt avhengig av å bli avvist for å rustes til livet.

Barnet mitt gråt mye da han var liten, han lå aldri alene og gråt, ikke en eneste gang. Jeg er litt stolt av det, med tanke på hvor skrapa jeg var enkelte dager. Men etter å ha opplevd hvordan en slik situasjon føles i månedsvis i strekk, hvordan det kan tyne deg til det ytterste, så har jeg forståelse for folk som møter sine egne grenser og bare må snu ryggen til noen ganger.

Det betyr ikke at det er normen, og det er når det er normen at Yodels konklusjoner blir aktuelle. Når barnas behov unntaksvis blir møtt, at en tilknytning aldri skjer, eller at tilknytningspersoner blir skilt fra barnet.

Problemet med slike konklusjoner er at man legger skyld. Og hva godt fører det med seg når man ser resultatet i Enits innlegg? Det er skummelt synes jeg, og en ufortjent blytung byrde å skulle måtte bære som forelder.

  • Like 3
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Sånn for å utdype. Både jeg, pappaen og halvbroren min kunne lese og skrive godt leeeenge før skolestart. Det ødela utdanningen til oss alle.

Alle 3 ble utsatt for mobbing de første skoleårene, men det klarte vi oss i gjennom uten store problemer. ( mulig vi fikk nok nærhet? :P )

Halvbroren min og pappaen til A utviklet etterhvert skolevegring pga kjedsomhet, jeg var velsignet med en interesse for tegning og god fantasi så jeg tegnet og drømte meg bort i mine 9 år i grunnskolen.

Pappaen til A har etterutdannet seg og tatt opp fag, men har hele tiden slitt med dårlig studieteknikk. Det samme med halvbror. Jeg gikk kreative fag, men har også fått kjenne på det å ikke være vant til å jobbe langsiktig for å oppnå mål.

Det sliter vi alle 3 med enda. Og det er det viktigste man kan lære i skolen, er det ikke? At uansett nivå så skal man jobbe for å utvikle seg og tilegge seg ny lærdom?

Å ikke lære en dritt på skolen i mellom hele barneskolen kan være enormt frustrerende , og når man i tillegg blir møtt med hån fordi man desverre tar teoretisk kunnskap raskere enn klassekameratene kan ødelegge for både videre utdanning og arbeidsliv.

Men i Norge er det ikke lov å lære fortere enn andre, det skaper motvilje hos både lærere, andre barn og ikke minst andre foreldre. Jeg merker allerede nå at jeg prøver å unngå at A skal slumpe til å legge sammen enkle regnestykker, eller prate om bokstaver i barnehagen når det er andre foreldre til stede. Det blir snakk. Og ikke positivt.

Men det blir på siden av den opprinnelige diskusjonen. Det er bare en av utfordringene barn kan møte som ikke all verdens omsorg hjemmefra kan bøtelegge fullt og helt.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Flott og viktig presisering Mari.

Edit. Jeg kjenner ikke situasjonen din Enits, men får også vondt inni meg av din skyldfølelse. Vær snill med deg selv, og gjør det beste ut av situasjonen i dag :heart:

Loke, så leit at du føler at A ikke kan snakke om bokstaver og slikt i hans alder. Det er jo flott og bør oppmuntres og videreutvikles fra det øyeblikk han viser interesse.
Skolen har- i mine øyne- blitt vesentlig bedre på dette med tilpasset opplæring, men vi har en lang vei igjen og gå, og med ressursene vi har til rådighet er det å møte alle barn nøyaktig der de er en meget vanskelig oppgave.
Særlig når det gjelder de "skoleflinke" har vi en veldig lang vei å gå. Der er f.eks. danskene mye flinkere med egne "eliteskoler".

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Kan dere holde opp? Enits sitter nå og tror at hun er skyld i sin datters problemer, fordi hun selv var syk mens datteren var liten!

Nei, Enits, det er ikke din skyld. Du gjorde det rette og sørget for at din datter fikk den nærhet og omsorg du selv ikke var i stand til å gi henne mens du var syk. Det skal utrolig styrke til å klare å gi fra seg sitt barn for barnets beste. All ære til deg :heart:

  • Like 11
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Kan dere holde opp? Enits sitter nå og tror at hun er skyld i sin datters problemer, fordi hun selv var syk mens datteren var liten!

Nei, Enits, det er ikke din skyld. Du gjorde det rette og sørget for at din datter fikk den nærhet og omsorg du selv ikke var i stand til å gi henne mens du var syk. Det skal utrolig styrke til å klare å gi fra seg sitt barn for barnets beste. All ære til deg :heart:

Signerer. Det er det tøffeste og mest uselviske valget en mor kan ta, og fortjener applaus.

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Flott og viktig presisering Mari.

Edit. Jeg kjenner ikke situasjonen din Enits, men får også vondt inni meg av din skyldfølelse. Vær snill med deg selv, og gjør det beste ut av situasjonen i dag.

Loke, så leit at du føler at A ikke kan snakke om bokstaver og slikt i hans alder. Det er jo flott og bør oppmuntres og videreutvikles fra det øyeblikk han viser interesse.

Skolen har- i mine øyne- blitt vesentlig bedre på dette med tilpasset opplæring, men vi har en lang vei igjen og gå, og med ressursene vi har til rådighet er det å møte alle barn nøyaktig der de er en meget vanskelig oppgave.

Særlig når det gjelder de "skoleflinke" har vi en veldig lang vei å gå. Der er f.eks. danskene mye flinkere med egne "eliteskoler".

Jeg gjør så godt jeg kan, på godt og vondt. Men det er utrolig frustrerende å se hvor hardt hun må kjempe så tidlig i livet (hun er bare 7 år). Dessverre har mye sviktet for henne og det er nok et sammensurium av årsaker til hvorfor hun har det som hun har det. Men jeg tror hun ville stått bedre i det hadde jeg ikke blitt syk siden jeg da ville hatt ansvaret og kunne tilrettelagt for henne på et tidlig stadie.

Kan dere holde opp? Enits sitter nå og tror at hun er skyld i sin datters problemer, fordi hun selv var syk mens datteren var liten!

Nei, Enits, det er ikke din skyld. Du gjorde det rette og sørget for at din datter fikk den nærhet og omsorg du selv ikke var i stand til å gi henne mens du var syk. Det skal utrolig styrke til å klare å gi fra seg sitt barn for barnets beste. All ære til deg :heart:

Jeg har gjort det jeg mente var best. Når ikke jeg kan så kan noen andre. Gikk tidlig til barnevernet når hun var lite og ba om hjelp,og har fått en utrolig hjelp. Hadde noen år (4 tror jeg) der jeg ikke var i livet hennes. Dvs, jeg stod på sidelinjen og passet på at ting ble gjort og at hun hadde det så bra som hun kunne, men jeg hadde ingen kontakt direkte med henne.

Men den tiden gjorde også at jeg fikk jobbet med meg selv og sykdom, som igjen gjør at jeg nå har kommet opp i 50% samvær som vi startet med nå i august. Som også betyr at hun har en ressurssterk person til å hjelpe henne med alle utfordringene i skolen, som pusher på ppt, barnevern og bup, som gjør det som trengs for at hun til slutt skal få den hjelpen hun trenger. Så noe positivt oppi alt det negative er det jo.

Det bare blir så fryktelig tydelig noen ganger, at hun nok ikke hadde slitt sånn hadde jeg ikke blitt syk av fødselen. Men vi kan ikke gjøre annet enn å gjøre det beste ut av situasjonen sånn den er.

Takk så mye for fine ord og støtte, setter veldig pris på det :)

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Å kjære Enits, det høres ut som om du virkelig har gjort det beste ut av situasjonen. For et tøfft valg å ta. I mine øyne (uten å ha mer kjennskap til situasjonen enn det jeg har lest her) har du virkelig satt din datters beste foran deg selv, men det er klart at dette har vært tøft for dere begge. Styrkeklem! :heart:

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Idag er den store 6 måneders dagen! :D

Da er det obligatorisk med bildespam. (Så det er bare å lade opp ElZorro!)

Fra i sommer:

1174810_10151824613726399_1810452689_n.j

1098264_10151824614221399_2018127532_n.j

1157637_10151824614266399_1403500001_n.j

1185109_10151824614346399_763888566_n.jp

1001581_10151824614566399_71565588_n.jpg

1148890_10151824614711399_2064708584_n.j

1175359_10151824614861399_1885216010_n.j

Fra besøk hos hestene igår. :)

1185129_10151824666806399_1698952995_n.j

1151066_10151824664691399_1804547019_n.j

Ser ut som dyregalskapen har gått i arv. :D

Jeg prøver å skrive noe pent og klokt om hvor utrolig glad vi er i henne og hvor fin og morsom og spesiell hun er, men jeg tror jeg må la bildene og denne smileyen si det for meg... :heart:

Bare se det smilet på siste bildet som alltid møter oss, så heldige vi er!

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Så herlige bilder Marie! Gratulerer med 6 mnd dagen Johanne!

Så må jeg helt få takke sonen som gav meg råd om what to do når minsten manglet en liten cm eller to på å komme inn på de fleste "barneaktiviteter" på Tusenfryd. Funket supert!! :

1150297_417092625066536_546072053_n.jpg

  • Like 10
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg gjør så godt jeg kan, på godt og vondt. Men det er utrolig frustrerende å se hvor hardt hun må kjempe så tidlig i livet (hun er bare 7 år). Dessverre har mye sviktet for henne og det er nok et sammensurium av årsaker til hvorfor hun har det som hun har det. Men jeg tror hun ville stått bedre i det hadde jeg ikke blitt syk siden jeg da ville hatt ansvaret og kunne tilrettelagt for henne på et tidlig stadie. 

 

 

Jeg har gjort det jeg mente var best. Når ikke jeg kan så kan noen andre. Gikk tidlig til barnevernet når hun var lite og ba om hjelp,og har fått en utrolig hjelp. Hadde noen år (4 tror jeg) der jeg ikke var i livet hennes. Dvs, jeg stod på sidelinjen og passet på at ting ble gjort og at hun hadde det så bra som hun kunne, men jeg hadde ingen kontakt direkte med henne. 

 

Men den tiden gjorde også at jeg fikk jobbet med meg selv og sykdom, som igjen gjør at jeg nå har kommet opp i 50% samvær som vi startet med nå i august. Som også betyr at hun har en ressurssterk person til å hjelpe henne med alle utfordringene i skolen, som pusher på ppt, barnevern og bup, som gjør det som trengs for at hun til slutt skal få den hjelpen hun trenger. Så noe positivt oppi alt det negative er det jo. 

 

Det bare blir så fryktelig tydelig noen ganger, at hun nok ikke hadde slitt sånn hadde jeg ikke blitt syk av fødselen. Men vi kan ikke gjøre annet enn å gjøre det beste ut av situasjonen sånn den er. 

 

Takk så mye for fine ord og støtte, setter veldig pris på det :) 

Sender deg enda en klem :hug:

Ingen her kan sette oss inn i de enormt tøffe valgene du har måttet ta for datteren din. Jeg er sikker på at hun en dag vil se tilbake og være stolt av den sterke moren sin.

  • Like 4
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Takk, skal prøve å slappe av litt nå.

Har ikke så mange bilder på mobilen nå. Har akkurat tømt sensor bilder, men har dette fra i går. Full av bringebær. :P

attachicon.gifuploadfromtaptalk1376782146858.jpg

Sent from my GT-I9505 using Tapatalk 2

Så stor hun har blitt! Søta! :)

Kan dere holde opp? Enits sitter nå og tror at hun er skyld i sin datters problemer, fordi hun selv var syk mens datteren var liten!

Nei, Enits, det er ikke din skyld. Du gjorde det rette og sørget for at din datter fikk den nærhet og omsorg du selv ikke var i stand til å gi henne mens du var syk. Det skal utrolig styrke til å klare å gi fra seg sitt barn for barnets beste. All ære til deg :heart:

Rett ord til rett tid Ida. Klem til både deg og Enits.

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Så herlige bilder Marie! Gratulerer med 6 mnd dagen Johanne!

Så må jeg helt få takke sonen som gav meg råd om what to do når minsten manglet en liten cm eller to på å komme inn på de fleste "barneaktiviteter" på Tusenfryd. Funket supert! :

1150297_417092625066536_546072053_n.jpg

Så herlig! :D

Takk nok en gang, dere er gode <3

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Sophia sier så mye morsomt om dagen, for en herlig alder dette er :lol: Hun har skjønt Lyra kanskje skal ha bebiser, og igår fant hun frem alle små bamsene og forklarte oss at det var leker til "Lyla beibiser." Prøvde å forklare at vi vet ikke enda om det kommer valper, og hvis det kommer blir det enda lenge før de kan leke. Men hun skulle spare dem til beibivalpene :)

13589_10151749569715256_1374134058_n.jpg

  • Like 5
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Gjest
Dette emnet er stengt for flere svar.
 Share

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive



  • Nye innlegg

    • Motviljen mot utgangsstilling uten godbit i venstre hånd vedvarer. Verbalt signal har han sluttet lytte til fordi jeg har tydeligvis begått for mange tillitsbrudd på det. På håndsignal kommer han oftere inn for å utføre, men setter seg demonstrativt ned i en hvilken som helst annen posisjon enn utgangsstilling når han oppdager at hånden er tom. Når det er godbit i hånden fullfører han fint og sitter superivrig helt klint inntil beinet mitt, som belønning for å shape meg til å ha godisen i hånden: — BRA! Fliiiink mams! Situasjonen virker håpløs, men de to siste dagene har han plutselig gjenfunnet gleden i å komme direkte inn og levere fra seg apportbukken igjen. Den hadde jeg gitt opp og degradert til leketøy - så gir ikke opp håpet om verbal cue utgangsstilling uten godbit i hånden helt ennå. ... Sånn i tilfelle jeg plutselig dør, btw, her er en liste over verbale kommandoer han "kan" og utfører om han vil. Han vet hva ordene betyr når han vet det er godbiter within reach: Ost = stå Pølse = sitt Bacon = dekk Ostepølse m/bacon, altså. Work in progress. Pleier komme flere skritt mot meg når han reiser seg til ost fra avstand. Gjør ofte bacon istedenfor ost. Kan pølse og bacon i de fleste situasjoner, også med ryggen til. Ikke god på pølse og ost under marsj. Må gå sakte og bruke hele kroppen som hjelper for å få borrelåsen til å løsne. Ost, både det å innta posisjonen og å holde den er lengst fra mål og krever mest hjelpere av de tre. Hele lista er work in progress. Han har en viss forståelse av hva ordene betyr, jobben videre er med tid og avstand: Bli (på taust håndsignal full forståelse. Ikke testet ordet uten samtidig håndsignal ennå. Bryter dersom avstanden blir for stor, jeg forsvinner helt ut av syne, eller mobiltelefon løftes for å ta bilde.) Ta med = hent  Takk = levere i hånden  På = frem til target på bakken, frempoter på, tar kontakt uten å snu seg fullstendig inntil videre  Slalom = weave Spin/twirl = medsols/motsols  Bamse (sitte bamse) High five  Gi labb Touch = snute i håndflaten, fingrene nedover skiller fra high five. Ikke jobbet med å holde posisjonen 2 og 3 (heelwork posisjoner) Hinter = gå bak Mellom = sving bakparten og rygg inn mellom beina dersom står, gå mellom beina dersom i bevegelse  Bakk = rygge Leave it = leave it (mat) Haka = hake på henvist target  Kom så = casual "innkalling" Kysselyd med leppene = kontakt  Navn = kontakt Æppæppæpp = stopp det der Rectus (utgangsstilling/marsj på høyre side) Link = Jeg er frekk som fy og prøver ydmyke deg til å gjøre nedverdigende sirkustriks uten å betale. Påbegynt, men tviler på at han forstår ordene: (Jeg har) BIFF! = superinnkalling. Ikke gjort mange nok ganger av manko på jackpot treats og toys når jeg har vært sikker på suksess. Rygg = ligge på siden med magen blottlagt, fordi han ikke klarer ligge stabilt på ryggen, men tipper over. Rull rundt = rulle over og ligge på siden. Vært for lat å fullføre fra dekk til dekk ennå. Vil bare når han er i humør til det. Blir veldig frustrert om jeg prøver lure ham over på ryggen når han er energisk og ikke føler for å kewle og slæcke'n. Teppe = gå til anvist "teppe" og bli der. En mer mobil "Gå til plassen sin". Ikke veldig stabil på den ennå. Godis må presenteres først, legger seg ofte halvveis utenfor, ofte bare nær teppet, utålmodig på frekvensen godbitene hagler i, og reiser seg fort om det går for mange sekunder, men han har en viss forståelse av hva ordet betyr: Godbiter kommer flyvende gjennom luften og lander ca her. Krype fremover er en adferd jeg venter på å få mer av, spontant og frivillig, før jeg setter cue på den. Lokking har jeg som nevnt brent meg på. Manerer i avskjeds-situasjoner er fullstendig fraværende. Plutselig bare snur han rumpa til og går, uten å si adjø - virkelig uhøflig - så "vinke farvel" står også på planen i dag.  
    • Støtter Schæfer 😁😁😎😎 Drømmehunden. Hadde aldri orka Malle, sjukt kule hunder men fy for en int3ns rase... 
    • Jeg har bhg barn og har en ungtispe på 9 måneder.  Jeg begynte alene trening hjemme dag 3. Alene mens e går på do, vaskerommet, ut med boss, ect. Noen min i slengen. At en vanlig valp venter i bil i 10 min mens du leverer i bhg kan ikke være noe big deal eller på noe som helst skadelig for valpen.  Ikke alle er uføre og enslige når de skaffer seg valp og kan følge med på alt valpen gjør til enhver stund. De aller fleste er i jobb/skole.  Ta det helt med ro, ikke gjøre noe stor greie utav alene trening. Inn og utav av rom uten valpen, evt valpen i binge/bur og du går å legger ungen/dusjer ect.  Jeg har i hvertfall den holdningen og synes d fungerer fint  
    • Hadde en utrivelig opplevelse i går. Vi fikk hjemmelekser fra forrige privattime, der målet generelt er godt samspill og lydighet uten godbiter fremme, og vi fikk en spesifikk øvelse å fokusere på: hverdagslig lineføring, uten lokking og luring og bestikkelser. Ede skal ganske enkelt bare holde seg i posisjon fordi han aksepterer mitt lederskap, ikke fordi jeg bestikker ham med godis. Jeg har vært litt sløv og reluctant med de leksene, fordi det blir så dårlig stemning. Ede går skyhøyt i stress når jeg er bestemt og stiller krav. Det er ikke bare testing av lederskap og maktkamp, han blir redd. Som om han får angstanfall og hans verden raser sammen av at hans autonomitet trues. Jeg forstår ham. Samtidig er vi nødt til å få på plass lydighet uten godbiter tilgjengelig. Han MÅ noen ganger bare høre etter, med en eneste gang. Derfor må han ALLTID høre etter med en eneste gang, for han evner ikke skille en alvorlig situasjon fra en øvelse. Han er såpass kunnskapsløs om den naturvitenskapelige verden at han prøver hilse fysisk på mennesker inni forbipasserende biler. Fysikk forstår han seg ikke på. ..så instruktøren har rett og min indre pølsetante har feil. En kan ikke bare dille og dalle og shape og lokke og bestikke absolutt ALT med en så stor hund. Noen ganger må en stille KRAV til hunden som hunden må følge opp uten å stille spørsmål.  Lineføring er mange ganger en sånn situasjon, hvor en må kunne KREVE av hunden at den gjør nøyaktig som den får beskjed om.  ..men jeg er for soft til å være streng nok. Ble instruert til å bruke kroppen som blokkering. Rolig, behersket, men dominant, blokkere og presse ham til å rygge bakover om han passerer skotuppene mine, selvstendig fremoversøkende. Jeg vil gjerne ha resultatet. En hund jeg slipper å hele tiden fokusere på i bekymring for at han kan bryte posisjonen når vi manøvrerer på steder det skjer mye.  ..men metoden er ikke my cup of tea med akkurat denne hunden. Har forsøkt lure meg til å bruke shaping for å oppnå det samme, og det går stadig fremover. Ede kan gå et godt stykke uten noe i hånden, med kontakt, uten utbetalinger nå, men vi er langt fra i mål.  For å få fortgang har jeg blandet litt. Litt mindre godis, aldri i hånden, og høyere krav for å få opp fra lomma, samtidig som jeg har satt grenser ved metoden fra instruktør. Stresser han seg opp og ikke adlyder, men fortsetter bryte fremover, så "legger jeg ham i bakken" (høres så ille ut - det er bare en dekk ved litt press i halsbåndet, ikke så mye at han stritter i mot, bare en veiledning) og så må han ligge til han har stresset ned før vi fortsetter. Dette gikk SÅ fint 4/5 av turen i går. Han har forstått at jeg vil han skal holde hodet ved låret mitt, og han var såååå flink gutt til bare sporadiske godiser. Jeg var SÅ fornøyd med fremgangen. Så gikk vi tom for godis. Ede gikk umiddelbart opp i stress. Vi nærmet oss hjemme. Der er det mer godis.   Han.. Han våknet og må tisse. Kommer tilbake for å fullføre når det behager Herren.  ... Altså, det luktet tomt fra lommene og vi var nær hjemme igjen. Edeward identifies as a labrador når det kommer til mat. Han selger sjelen sin for en tørrforkule. Grønnsaker, blåbær, spaghetti, absolutt alt som ikke smaker direkte vondt er nom nom. Han til og med ser ut som The Cookie Monster.  JEG har kommunisert de spillereglene han nå forholder seg til som om de er naturlover. Vårt forhold er transaksjonelt. Jeg ber ham om noe og han gjør det mot betaling i godis. Det er sånn livet er.  Tomt for godis i lommene er en krisesituasjon, det er en force majeure, og det eneste som betyr noe da er å komme seg fortest mulig til nærmeste godis depot. Ede trodde vi hadde en felles forståelse av det der, men dumme, DUMME muttern sakket farten da han som ansvarsbevisst lagkamerat satte den opp for å hjelpe oss ut av knipa. Hun sakket farten og så forvandlet hun seg til et monster av en syk tyrann som holdt ham igjen og blokkerte og presset ham bakover og "la ham i bakken" og stilte seg til å pause på stedet hvil midt på veien uten mål og mening, med tomme lommer, bare et minutt fra matlageret. Ede gikk i harnisk. Han ble RASENDE. Noen øyeblikk der var jeg sikker på han ville BITE BRUTALT. Det der var på liv og død for ham. Han var så sint. Jeg var forberedt på en virkelig stygg slosskamp mellom oss to. Emergency situation modus kicked in og jeg holdt meg heldigvis iskald og rolig og var sta og bestemt i møte med en så rasende hund som jeg aldri har sett i levende live før. Han ville heldigvis bare gi uttrykk for hva han synes om å fjase bort tid på å ikke haste hurtigst mulig til matfatet og lot seg legge i bakken igjen, tydelig opprørt, tydelig skuffet, tydelig sjokkert over det elendige lederskapet til det dumme nautet som ikke forsto alvoret i situasjonen, men han tok det. Han aksepterte lederskapet og la seg ned. Ingen bitt. Vi kom oss hjem. Vel innenfor døren gjorde han alt han kunne for å beklage utbruddet sitt og skape god stemning igjen. Hoppet og jukket (jeg har avledet valpejukking uten å være sur og streng, så han tror nå tydeligvis det er en hyggelig gest) og var tydelig lei seg for episoden og ville forsikre seg om at relasjonen mellom oss to var fin igjen. ..for å få åpnet matskapet.  Det er ikke bare bare.  Den matmotivasjonen hans er en medalje med en bakside. Gull verdt, men det kjemiske symbolet for gull er også Au.  ... Prøver på en litt kortere lineføringstur i kveld, uten å tømme lommene. Viktig at det lukter innhold fra dem, tydeligvis.   
    • Uten å ha fått svar på spørsmålene fra Simira, som er høyst relevante, så lurer jeg på om hun kanskje synes det er kjedelig å bare gå? Hva slags aktiv rase er det? Vorsteher og border collie har svært ulike interesser og behov. Om det er vorsteher type aktiv rase har jeg ingen tips, men om det er den andre typen, så synes jeg selv det KAN hjelpe å gi hunden oppgaver mens vi går, som øvelser fra ulike former for (kreativ) lydighet.  Tilskudd av magnesium og omega 3 fettsyrer, samt større mengder fullspektret lys inn i øynene hjelper også mot stress på mer generelt grunnlag. Merker godt forskjell på valpen min, som sank veldig i stress kort tid etter påbegynt lysterapi og mer tid utendørs sammen med disse tilskuddene. Så økte han veldig i stress igjen da jeg begynte sløve og glemme gi ham omega 3 og magnesium. Da mener jeg ikke stressnivå døgnet gjennom, men peaks når han blir stresset. Tilskuddene tar brodden av det. ..på min. 
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...