Den store baby(og barne)tråden <3

[Mari]

Awwwwwwwwwww

For et blikk på ungen! "Søt sier de. Søt? De har ingen anelse om at jeg har stappet hele arma mi inn i øret til bikkja. "

[Mari]

Store. Tror faktisk A kanskje kan bruke den i år også selv om det er strls 90. Ser nå at Didrikson har hatt en voldsom prisøkning ! Da får jeg dra til Sverige igjen da...

Genialt. Kjøper på gefühl tror jeg. Er jo bare å bytte om størrelsen ikke funker. Tror ikke jeg har nubbsjangs til å få den på ham i noen butikk. Er de romslige i bredden?

Sorry alle spørsmålene forresten!

[Mud]

Genialt. Kjøper på gefühl tror jeg. Er jo bare å bytte om størrelsen ikke funker. Tror ikke jeg har nubbsjangs til å få den på ham i noen butikk. Er de romslige i bredden?

Sorry alle spørsmålene forresten!

Nja. Ikke sånn veldig romslig tror jeg? A har brukt ribbesydd ull under uten problemer da. A har en ganske så tykk kulemage ( seriøst, fortsatt) og det har ikke vært noe problem selv i våres og med bomull og tykk ull under. Men de er ikke sånn posete som mange andre parkdresser.

[Mari]

Nja. Ikke sånn veldig romslig tror jeg? A har brukt ribbesydd ull under uten problemer da. A har en ganske så tykk kulemage ( seriøst, fortsatt) og det har ikke vært noe problem selv i våres og med bomull og tykk ull under. Men de er ikke sånn posete som mange andre parkdresser.

Hmf. Drawback. H har også god mage, men jeg trenger romslig dress om den også skal fungere på vinteren.

[Baby]

Noen som har hatt barn som har vært litt trege med å gå?

Maya krabbet tidlig og reiste seg tidlig, men å gå er visst ikke så viktig ser det ut som...

Si at jeg ikke trenger å bekymre meg?

Hun er snart 15 mnd..

Sent from my GT-I9505 using Tapatalk 2

[Symra&Pippin]

Noen som har hatt barn som har vært litt trege med å gå?

Maya krabbet tidlig og reiste seg tidlig, men å gå er visst ikke så viktig ser det ut som...

Si at jeg ikke trenger å bekymre meg?

Hun er snart 15 mnd..

Sent from my GT-I9505 using Tapatalk 2

Jeg vet i alle fall om flere barn som har vært enda senere ute, og som har utviklet seg helt normalt etterpå. Det er vel noe med at hvis hun synes hun kommer seg omkring greit nok med å krabbe så stresser hun ikke med å slippe seg?

Vi ser gjerne et bilde av henne altså, det er jaggu lenge siden!

[Kristine&Scott]

Jeg anbefaler Polarn O Pyret sine parkdresser, de er romslige og utrolig god kvalitet

Datteren min på 16 kg har plass til flere lag med klær under sin, den er str 98. Hun er rundt 93-94 cm.

http://www.polarnopyret.no/barneklaer-unisex-2-12/yttertoy/parkdresser/parkdress-skall-barn-str-98-128.html

[Mud]

Noen som har hatt barn som har vært litt trege med å gå?

Maya krabbet tidlig og reiste seg tidlig, men å gå er visst ikke så viktig ser det ut som...

Si at jeg ikke trenger å bekymre meg?

Hun er snart 15 mnd..

Sent from my GT-I9505 using Tapatalk 2

15 mnd er faktisk den beste alderen å begynne å gå på pga skjelettet iflg hun som tok UL av hoftene til A når han var baby. Han var forøvrig fryktelig tidlig ute med alt annet enn å gå. Han var 14 mnd. Ingenting i veien med han. Han bare stoppet seg selv opp grovmotorisk for han var for opptatt av andre ting. 5 mnd senere sluttet han med bleier forøvrig

Jeg var 18 mnd. Overhodet ingenting i veien med fysikken min heller. Jeg kunne gått jorden rundt tror jeg. Ikke bare det , men jeg har en veldig rask gange og blir omtrent aldri sliten av å gå.

Slapp heeeeelt av.

[Mud]

Hmf. Drawback. H har også god mage, men jeg trenger romslig dress om den også skal fungere på vinteren.

Så ikke denne før nå. A hadde bomull og tykk ull under i våres som sagt. Uten problemer. Fordi han ikke kan ha ull mot huden må han ha flere lag med tøy.

[Mari]

Så ikke denne før nå. A hadde bomull og tykk ull under i våres som sagt. Uten problemer. Fordi han ikke kan ha ull mot huden må han ha flere lag med tøy.

Ok, håper de har den i butikken hos XXL, virker som den er vanskelig å finne. På nettbutikken har de bare en farge og i feil størrelse, ellers finner jeg den bare på HHs egen sider og der er den mye dyrere.

[Martine]

Noen som har hatt barn som har vært litt trege med å gå?

Maya krabbet tidlig og reiste seg tidlig, men å gå er visst ikke så viktig ser det ut som...

Si at jeg ikke trenger å bekymre meg?

Hun er snart 15 mnd..

Sent from my GT-I9505 using Tapatalk 2

E begynte å gå rett før hun var 15 mnd.

[Tricolor]

Noen som har hatt barn som har vært litt trege med å gå?

Maya krabbet tidlig og reiste seg tidlig, men å gå er visst ikke så viktig ser det ut som...

Si at jeg ikke trenger å bekymre meg?

Hun er snart 15 mnd..

Sent from my GT-I9505 using Tapatalk 2

Mine har ikke gått før 15-16 mndr. Og det er helt normalt. Den ene krabbet da han var 5 mndr, men han gikk ikke før over 15. Kom mye fortere frem med kranning, så å gå var ikke vits i. Jeg var veldig komfortabel med det, de er mer modne for å passe seg enn de som går 9-10 mnd. gamle.

Har riktignok en som ikke gikk før nesten 2 års-alder, men han var sen i det meste og har en utviklingsforstyrrelse.

Min konklusjon er at du ikke behøver å bekymre deg.

[Mud]

Ask får ikke eget rom til bursdagen. Sorry ass.

Nå har jeg fjernet 3 lag med gulv og begynt med varmluftspistol.

Forhåpentligvis ferdig til jul.

[Yodel]

Disse skrikekurene er fra mitt ståsted- som pedagog- så totalt feil.

Alle barn gråter, og særlig med kolikkbarn o.a. er det umulig å unngå (Magnus var selv et kolikkbarn, jeg har grått mine frustrasjonstårer sammen med han). Men man hjelper dem. Man kan kanskje ikke ta bort magevondten, men man kan være der sammen med dem. Det betyr alt. (ref. Bjørn Eidsvåg)
Jeg kan ikke presisere hvor mye de to første årene i et barns liv betyr i et barns utvikling. Det er her grunnlaget legges for at barna skal forstå sine følelser (bekret deres følelser, navngi dem, uansett hva det er. "Jeg ser du er lei deg, jeg ser du er sinna, er du glad o.s.v.) "
Det er her det lærer seg å kommunisere, og hvordan vi responderer på det de prøver å formidle.
My lord, hvordan ville du ha reagent dersom du var så dårlig/ hadde det så vondt at du ikke klarte den minste ting, og de som stod deg nærmest ikke gjorde noe, fordi "du har godt av å gråte litt".

De forstår seg selv igjennom deg, og lærer kommuniskasjon, å tolke ansiksuttrykk, stemmeleier og følelser.
Til dette trengs kjærlighet, oppmerksomhet og en-til-en øyekontakt, alt slikt som kommer ganske naturlig egentlig.

På barn (her snakker jeg skolealder) med stor problemadferd kan man- ifølge en meget dyktig og erfaren psykolog som jobber med nettop denne gruppen barn- uten unntak spore problemadferden tilbake til mangelfull oppmerksomhet /neglisjon eller overkjøring i småbarnperioden.
Den følelsesmessige utviklgen er viktigst fra 0-2 år, om denne blir etablert korrekt fortsetter denne naturlig inn i den sosiale utviklingen som varer fram til skolealder (5-6 år).
Først når både den følelsesmessige og sosiale utviklingen er godt etablert har barnet sjams til å ta tak i den kognitive utviklingen.

Ok, jeg pleier ikke å snakke så mye fag her inne, men noen puttet 2 cent på meg, og dette med å la barna ligge og skrike "fordi de har godt av det" er laget av mødre som ikke orker mer. Ikke av eller for barna.

[Aslan]

Noen som har hatt barn som har vært litt trege med å gå?

Maya krabbet tidlig og reiste seg tidlig, men å gå er visst ikke så viktig ser det ut som...

Si at jeg ikke trenger å bekymre meg?

Hun er snart 15 mnd..

Sent from my GT-I9505 using Tapatalk 2

Jeg var relativt treg med å begynne å gå (husker ikke akkurat hvor gammel da), men utviklet meg normalt lell Jeg hadde knallbra balanse da, jeg kunne feks sitte på huk og leke, men ville liksom ikke gå før jeg kunne gå perfekt

Broren min løp før han gikk, hadde null balanse, og løp til han kræsjet i noe

Så det trenger ikke være noe problem

[Aslan]

Disse skrikekurene er fra mitt ståsted- som pedagog- så totalt feil.

Alle barn gråter, og særlig med kolikkbarn o.a. er det umulig å unngå (Magnus var selv et kolikkbarn, jeg har grått mine frustrasjonstårer sammen med han). Men man hjelper dem. Man kan kanskje ikke ta bort magevondten, men man kan være der sammen med dem. Det betyr alt. (ref. Bjørn Eidsvåg)

Jeg kan ikke presisere hvor mye de to første årene i et barns liv betyr i et barns utvikling. Det er her grunnlaget legges for at barna skal forstå sine følelser (bekret deres følelser, navngi dem, uansett hva det er. "Jeg ser du er lei deg, jeg ser du er sinna, er du glad o.s.v.) "

Det er her det lærer seg å kommunisere, og hvordan vi responderer på det de prøver å formidle.

My lord, hvordan ville du ha reagent dersom du var så dårlig/ hadde det så vondt at du ikke klarte den minste ting, og de som stod deg nærmest ikke gjorde noe, fordi "du har godt av å gråte litt".

De forstår seg selv igjennom deg, og lærer kommuniskasjon, å tolke ansiksuttrykk, stemmeleier og følelser.

Til dette trengs kjærlighet, oppmerksomhet og en-til-en øyekontakt, alt slikt som kommer ganske naturlig egentlig.

På barn med stor problemadferd kan man- ifølge en meget dyktig og erfaren psykolog som jobber med nettop denne gruppen barn- uten unntak spore problemadferden tilbake til mangelfull oppmerksomhet /neglisjon eller overkjøring i småbarnperioden.

Den følelsesmessige utviklgen er viktigst fra 0-2 år, om denne blir etablert korrekt fortsetter denne naturlig inn i den sosiale utviklingen som varer fram til skolealder (5-6 år).

Først når både den følelsesmessige og sosiale utviklingen er godt etablert har barnet sjams til å ta tak i den kognitive utviklingen.

Ok, jeg pleier ikke å snakke så mye fag her inne, men noen puttet 2 cent på meg, og dette med å la barna ligge og skrike "fordi de har godt av det" er laget av mødre som ikke orker mer. Ikke av eller for barna.

Takk!

For meg som helsepersonell får jeg magevondt og blir kvalm av slike råd.

[Gjest]

Så bra skrevet Yodel.

Hadde du skrevet det i en blogg eller i en artikkel hadde jeg delt det videre...

[Mud]

Disse skrikekurene er fra mitt ståsted- som pedagog- så totalt feil.

Alle barn gråter, og særlig med kolikkbarn o.a. er det umulig å unngå (Magnus var selv et kolikkbarn, jeg har grått mine frustrasjonstårer sammen med han). Men man hjelper dem. Man kan kanskje ikke ta bort magevondten, men man kan være der sammen med dem. Det betyr alt. (ref. Bjørn Eidsvåg)

Jeg kan ikke presisere hvor mye de to første årene i et barns liv betyr i et barns utvikling. Det er her grunnlaget legges for at barna skal forstå sine følelser (bekret deres følelser, navngi dem, uansett hva det er. "Jeg ser du er lei deg, jeg ser du er sinna, er du glad o.s.v.) "

Det er her det lærer seg å kommunisere, og hvordan vi responderer på det de prøver å formidle.

My lord, hvordan ville du ha reagent dersom du var så dårlig/ hadde det så vondt at du ikke klarte den minste ting, og de som stod deg nærmest ikke gjorde noe, fordi "du har godt av å gråte litt".

De forstår seg selv igjennom deg, og lærer kommuniskasjon, å tolke ansiksuttrykk, stemmeleier og følelser.

Til dette trengs kjærlighet, oppmerksomhet og en-til-en øyekontakt, alt slikt som kommer ganske naturlig egentlig.

På barn (her snakker jeg skolealder) med stor problemadferd kan man- ifølge en meget dyktig og erfaren psykolog som jobber med nettop denne gruppen barn- uten unntak spore problemadferden tilbake til mangelfull oppmerksomhet /neglisjon eller overkjøring i småbarnperioden.

Den følelsesmessige utviklgen er viktigst fra 0-2 år, om denne blir etablert korrekt fortsetter denne naturlig inn i den sosiale utviklingen som varer fram til skolealder (5-6 år).

Først når både den følelsesmessige og sosiale utviklingen er godt etablert har barnet sjams til å ta tak i den kognitive utviklingen.

Ok, jeg pleier ikke å snakke så mye fag her inne, men noen puttet 2 cent på meg, og dette med å la barna ligge og skrike "fordi de har godt av det" er laget av mødre som ikke orker mer. Ikke av eller for barna.

Jeg er helt på nett, frem til den biten om at alle barn med store problemer har mammaer og pappaer som har gjort noe feil. Sorry, men det blir for lettvint for meg.

Det minner meg om den tiden når mødre alltid hadde skylden når barna hadde problemer, bare at da sa man at de var blitt bortskjemte og dullet med.

Jeg er langt i fra fagfolk, men det blir for lettvint altså. Jeg er overbevist om at fantastiske foreldre også får barn med problemer.

[tm100021]

Jeg er helt på nett, frem til den biten om at alle barn med store problemer har mammaer og pappaer som har gjort noe feil. Sorry, men det blir for lettvint for meg.

Det minner meg om den tiden når mødre alltid hadde skylden når barna hadde problemer, bare at da sa man at de var blitt bortskjemte og dullet med.

Jeg er langt i fra fagfolk, men det blir for lettvint altså. Jeg er overbevist om at fantastiske foreldre også får barn med problemer.

Jeg er nok enig med deg der, og man ser jo eksempler på barneflokker der en faller utenfor men har mer eller mindre identisk oppvekst som søsken som klarer seg sterkt i samfunnet.

[Yodel]

Jeg er helt på nett, frem til den biten om at alle barn med store problemer har mammaer og pappaer som har gjort noe feil. Sorry, men det blir for lettvint for meg.

Det minner meg om den tiden når mødre alltid hadde skylden når barna hadde problemer, bare at da sa man at de var blitt bortskjemte og dullet med.

Jeg er langt i fra fagfolk, men det blir for lettvint altså. Jeg er overbevist om at fantastiske foreldre også får barn med problemer.

Selvsagt får også fantastiske foreldre barn med problemer, men ifølge denne psykologen får de ikke barn med såpass store adferdsproblemer at forskjellige institusjoner er nødvendig.

Her snakket han om barn med STOR adferdsproblematikk, men også når det gjelder adferdsproblematikk i mindre skala kunne det nesten alltid spoles tilbake til brister og mangler i den følelsesmessige / og eller sosiale utviklingen (men da er gjerne også disse manglene i mindre skala).

INGEN foreldre er helt "feilfrie", og noen fasit i barneoppdragelse finnes ikke, for alle er vi unike, både foreldre og barn, heldigvis.

Selvsagt kan også andre ting inntreffe, for eksempel kan store traumer (post-traumatisk stress o.a)også utløse adferdsvansker som ikke eksisterte tidligere, men dersom du har en solid grunnmur å falle tilbake på vil en også kunne takle traumer på en helt annen måte. Er grunnen derimot litt skjør fra før skal det ikke mye til før det brister helt.

Jeg sier ikke at å la barnet ligge å skrike en gang eller fem vil utløse adferdsvansker dersom du ellers er raus med kjærlighet, øyekontakt, oppmerksomhet og omsorg. Bare ikke prøv å si setningen "barnet har godt av å gråte", det strider i mine ører mot all fornuft.

[Mud]

Selvsagt får også fantastiske foreldre barn med problemer, men ifølge denne psykologen får de ikke barn med såpass store adferdsproblemer at forskjellige institusjoner er nødvendig.

Her snakker jeg om barn med STOR adferdsproblematikk, men også når det gjelder adferdsproblematikk i mindre skala kunne det nesten alltid spoles tilbake til brister og mangler i den følelsesmessige / og eller sosiale utviklingen.

INGEN foreldre er helt "feilfrie", og noen fasit i barneoppdragelse finnes ikke, for alle er vi unike, både foreldre og barn, heldigvis.

Selvsagt kan også andre ting inntreffe, for eksempel kan store traumer (post-traumatisk stress o.a)også utløse adferdsvansker, men dersom du har en solid grunnmur å falle tilbake på vil en også kunne takle traumer på en helt annen måte. Er grunnen derimot litt skjør fra før skal det ikke mye til før det brister helt.

Så mennesker er da altså fritatt fra genetikken og alt er miljø? Hva da med feks bioplare lidelser, Add, AdHd etc?

Jeg tror like lite på at det alltid er foreldrenes feil at barna sliter som at det alltid er hundeeiers feil at bikkja er skrall. Sorry.

Nei, ingen foreldre er perfekte. Nettopp! Så hvis man leter godt nok etter feil som har blitt gjort kan man selvfølgelig finne det. Men det betyr ikke automatisk at den feilen er årsaken til noe som helst. Det er rett og slett for enkelt. Og utrolig provoserende for de foreldrene som sikkert allerede lurer på hva de har gjort feil.

[Yodel]

Så mennesker er da altså fritatt fra genetikken og alt er miljø? Hva da med feks bioplare lidelser, Add, AdHd etc?

Jeg tror like lite på at det alltid er foreldrenes feil at barna sliter som at det alltid er hundeeiers feil at bikkja er skrall. Sorry.

Nei, ingen foreldre er perfekte. Nettopp! Så hvis man leter godt nok etter feil som har blitt gjort kan man selvfølgelig finne det. Men det betyr ikke automatisk at den feilen er årsaken til noe som helst. Det er rett og slett for enkelt. Og utrolig provoserende for de foreldrene som sikkert allerede lurer på hva de har gjort feil.

Jeg skjønner absolutt skepsisen din, og det er vel grunnen til at jeg spurte denne psykologen / adferssterapeuten det samme som du spør om nå. Jeg refererte i mitt forrige innlegg til svaret jeg da fikk.

Selvsagt kommer det også et biologisk perspektiv til det hele, og til barn med forskjellige diagnoser er vel de to første årenes følelsesmessige læring og omsorg om mulig enda viktigere.

Sammenlign det med en valp som mister all kjærlighet, sosialisering og omsorg de første 2 mnd.

Uansett hvilke biologiske / genetiske forutsetninger den måtte ha er ikke framtidsutsiktene de beste?

Adferdsprobemer kan selvsagt oppstå uansett om valpeoppdragelsen "gikk på skinner", men ikke på samme ekstreme måte.

Igjen må jeg presisere at jeg her snakket om barn som i kortere eller lengere perioder faller utenom den offentlige skolen. Det skyldes sjelden fullt og helt genetiske faktorer, selvom det selvsagt også skal tillegges stor vekt.

Tfølge denne psykologen kunne såpass store vansker omtrent alltid, uansett hvilke diagnoser eller bioligiske utfordrigner som var tilstede også føres tilbake til brister i utviklingen de første leveårene.

[tm100021]

"Hmm, du må nok vaskes litt her ja."

Lyra legger seg alltid for å passe på han, flytter seg aldri og pleier å krype forsiktig så hun kommer så nærme at han kan ta tak i henne, men så hun ikke legger seg på han

[Enits]

Interessant diskusjon dere har ang oppvekst og adferdsproblemer.

Tanken jeg sitter igjen men da er om det da er min feil at min datter sliter i og med at jeg ble syk etter fødselen og ikke kom meg på beina før for noen år siden?

[Gjest]

Selvsagt får også fantastiske foreldre barn med problemer, men ifølge denne psykologen får de ikke barn med såpass store adferdsproblemer at forskjellige institusjoner er nødvendig.

Her snakket han om barn med STOR adferdsproblematikk, men også når det gjelder adferdsproblematikk i mindre skala kunne det nesten alltid spoles tilbake til brister og mangler i den følelsesmessige / og eller sosiale utviklingen (men da er gjerne også disse manglene i mindre skala).

INGEN foreldre er helt "feilfrie", og noen fasit i barneoppdragelse finnes ikke, for alle er vi unike, både foreldre og barn, heldigvis.

Selvsagt kan også andre ting inntreffe, for eksempel kan store traumer (post-traumatisk stress o.a)også utløse adferdsvansker som ikke eksisterte tidligere, men dersom du har en solid grunnmur å falle tilbake på vil en også kunne takle traumer på en helt annen måte. Er grunnen derimot litt skjør fra før skal det ikke mye til før det brister helt.

Jeg sier ikke at å la barnet ligge å skrike en gang eller fem vil utløse adferdsvansker dersom du ellers er raus med kjærlighet, øyekontakt, oppmerksomhet og omsorg. Bare ikke prøv å si setningen "barnet har godt av å gråte", det strider i mine ører mot all fornuft.

Jeg har ingen formening om denne saken, men jeg undres: hvordan har man egentlig utført denne studien? Altså, hvordan har man kommet til denne konklusjonen (atferdsproblematikk = mangler i barndommen), rent tallmessig? Hvordan vet man at et barn på 1-2 år har hatt manglende følelsesmessig utvikling? Har man film av det liksom? Altså, jeg håper du forstår hvor jeg vil. Det er jo veldig logisk, på ett vis. Et enkelt svar på problemer. Men selve bevistyngden virker litt tynn, for jeg skjønner ikke helt hvordan man kontrollerer sine påstander når det kan ligge 40 år tilbake i tid, foreldre være avdøde og barnet ikke ha noen hukommelse fra den tiden. Personlig har jeg få minner jeg kan tenke meg tilbake til her og nå, pre 5-6årsalderen.

Et annet aspekt er jo å ha en kontrollgruppe. Altså barn som får "en bra nok" oppvekst - hvor mange av disse får "uansett" atferdsproblemer? Hva med de som har hatt foreldre som ikke har gjort en god nok jobb men som aldri får atferdsproblemer? Hvordan skal disse få plass i dataene?

Mulig jeg tenker for "forskningsmessig" på dette?