Den store baby(og barne)tråden <3

[Tinkie]

Eh ja. Tror ikke noen tvilte på det. Men det går an å holde kjeft om man ikke har noe positivt å si. Det er liksom ikke stort jeg får gjort med at vi skal ha to uansett, liksom. Må jo bare prøve å tenke positivt og ta det som det kommer. Og nei, jeg gruer meg ikke. Det blir for dumt.

Heier på deg, jeg, Wed. Tror du har en veldig god innstilling til dette, hvor du både er forberedt på at det blir mye jobb, men også masse masse kos.

[Wednesday]

Heier på deg, jeg, Wed. Tror du har en veldig god innstilling til dette, hvor du både er forberedt på at det blir mye jobb, men også masse masse kos.

Takk Jeg er veldig forberedt på at det blir mye jobb og utfordringer. Har meldt meg på tvillingforberedende kurs til og med Mannen er også positivt innstilt nå, selv om det tok litt tid å vende seg til tanken Hva har vi for valg?

[Raksha]

Takk Jeg er veldig forberedt på at det blir mye jobb og utfordringer. Har meldt meg på tvillingforberedende kurs til og med Mannen er også positivt innstilt nå, selv om det tok litt tid å vende seg til tanken Hva har vi for valg?

Klart dere fikser.

Jeg har derimot vært dum og sett fødsel på tv. Og jeg har ombestemt meg - vi venter på storken.

[Gjest]

Tvillinger kan være dritslitsomt (og det er ikke bare fordeler uansett hvor gammal de blir ) greit å være litt realist - selv om man ikke trenger å være føkkings uhøflig heller

Jeg føler jo at hvis jeg hadde vært mer forberedt på hvor slitsomt de første ukene skulle bli så hadde jeg taklet det bedre og kanskje sett mer positivt på det. For da hadde jeg kanskje tenkt at det ikke var så galt som jeg var redd for? Aner ikke, men jeg er typen til å heller ville bli positivt overrasket. Men jeg hadde altså ikke klart å forestille meg noe i den retningen. Selv om folk absolutt fortalte ting jeg kunne tatt til meg, så trengte det ikke helt gjennom lykkeboblen og jeg tenkte at siden jeg sov så mye som liten så kom sikkert min unge til å gjøre det også.

Jeg syntes jeg skriver så mye om dette nå at jeg virker negativ, men jeg tror det er viktig å være mer åpen om at det er tøft i starten, det er helt normalt. Det er en grunn til at helsesøster rutinemessig gav meg et skjema med spørsmål som kunne avsløre fødselsdepresjon liksom.

Dette i quoten har jeg lest på et annet forum men det traff meg og jeg føler at det er et viktig budskap:

Man blir ikke nødvendigvis "forelska" i babyen og lever i en lykkelig rosa boble den første tida.

Det er normalt med mange rare følelser når man har født barn. Og at de aller fleste slike følelser er helt normale. Det er ikke bare "forelska-følelsen" som er normal. Det er også normalt å føle tristhet, tomhet, sinne, anger osv. Uten at det er noe som helt galt. Man har ikke fødselsdepresjon fordi man ikke er overlykkelig når man har født. Det er utrolig viktig å vite. Hvis det er noe som vedvarer, og skaper problemer i hverdagen, ja. Men vonde, rare, irrasjonelle følelser etter fødsel, er hundre prosent normalt. Det får vi likevel vite lite om - hverken mødre eller helsepersonell sier noe særlig om dette. Det er tabubelagt. Ironisk nok skaper dette bare større problemer på området - folk føler seg unormale og mislykkede når de ikke er overlykkelige. Skummelt...

Det som nevnes var mine følelser i starten. Jeg syntes hun var verdens vakreste, men også en slistom liten alien jeg ikke helt forstod hvor kom fra og hvorfor hun krevde så mye av meg.

Nå er jeg i den rosa boblen til gangs, og jeg kjenner på den sterke kjærligheten mange mange ganger i løpet av døgnet. Men det tok tid å bli kjent, og å bli vant til den nye situasjonen.

Og jeg tenker at sånne ting er ekstra viktig å tenke over når man venter tvillinger.

MEN! Selv om jeg er enig i at åpenhet rundt dette er viktig, så er det Wednesday forteller ikke det første man sier til noen som venter barn! Tvert imot har all gleden jeg har fått fra omgivelsene vært det som har gitt meg styrke. Alle lykkeønskningen, meldinger om hvordan det går, gaver osv osv. Jeg har aldri følt meg så viktig, 'sett' og omgitt av kjærlighet (herlighet for da være måte på Lolauvennlighet her ) før som da jeg ventet barn og i tiden etter. Og det trenger man!

[Wednesday]

Jeg er enig med deg, Marie! Er selvsagt helt med på den Er forberedt på det også. I tillegg har vi faktisk ordna det sånn at vi skal i parterapi bare sånn for sikkerhets skyld, i tiden før og etter fødsel. Vi VET jo at det blir mye jobb, og at det blir lite tid til hverandre, så da vil vi være litt føre var...

Jeg har derimot vært dum og sett fødsel på tv. Og jeg har ombestemt meg - vi venter på storken.

Ikke se på sånt!

[Raksha]

Jeg er enig med deg, Marie! Er selvsagt helt med på den Er forberedt på det også. I tillegg har vi faktisk ordna det sånn at vi skal i parterapi bare sånn for sikkerhets skyld, i tiden før og etter fødsel. Vi VET jo at det blir mye jobb, og at det blir lite tid til hverandre, så da vil vi være litt føre var...

Høres veldig lurt ut!

Ikke se på sånt!

Neei, vet! Men den var helt udramatisk altså - jeg bare freaker likevel. *grøss*

[Wednesday]

Høres veldig lurt ut!

Neei, vet! Men den var helt udramatisk altså - jeg bare freaker likevel. *grøss*

Huff, skjønner deg godt

[Gjest]

Dere kommer til å gjøre en kjempejobb det er jeg sikker på.

Edit: Rak:

Jeg ble anbefalt å se fødsler på TV, men det skremte meg egentlig litt, særlig i starten. Etter den første 'jordmødrene' ville jeg ikke se en eneste episode til.
Men etterhvert så jeg alle og da gikk det bedre. Klarte å se forbi det vanskelige, og så det fine.

Men evt. vil jeg heller anbefale deg å søke på 'gode fødselsopplevelser' e.l. på nettet og ignorere de dårlige.

Også kan jeg legge til at jeg ikke syntes det var vondt å føde! Heftig og slitsomt og ulikt noe annet, men ikke vondt.

[Raksha]

Huff, skjønner deg godt

jaja lenge til enda. Og jeg kjenner mer og mer på at det er helt greit med lang vei til sykehus - jeg hater sykehus - vil være der minst mulig.

[ida]

Klart dere fikser.

Jeg har derimot vært dum og sett fødsel på tv. Og jeg har ombestemt meg - vi venter på storken.

Danske unge mødre? Hun syns jo alt var vondt og skummelt og ville ha keisersnitt fordi hun gruet sånn for fødselen . Ikke en gjennomsnittsfødende, altså. Selve fødselen var jo ganske grei

Jeg tror jeg er litt pervers, eller hva det heter, for jeg elsker å se fødsler på TV. Kanskje fordi jeg vet at jeg er ferdig med sånt

[Raksha]

Danske unge mødre? Hun syns jo alt var vondt og skummelt og ville ha keisersnitt fordi hun gruet sånn for fødselen . Ikke en gjennomsnittsfødende, altså. Selve fødselen var jo ganske grei

Jeg tror jeg er litt pervers, eller hva det heter, for jeg elsker å se fødsler på TV. Kanskje fordi jeg vet at jeg er ferdig med sånt

Ja, var den jeg så. Pleier å sky sånt som pesten, etter at jeg ble gravid. Var jo ikke noe problemer under fødselen i det heletatt, men tanken på å miste kontrollen på den måten gir meg fullstendig noia.

Er inneforstått med at vondt kommer det til å gjøre - men jeg klarer liksom ikke forestille meg HVOR vondt...

[ida]

Ja, var den jeg så. Pleier å sky sånt som pesten, etter at jeg ble gravid. Var jo ikke noe problemer under fødselen i det heletatt, men tanken på å miste kontrollen på den måten gir meg fullstendig noia.

Er inneforstått med at vondt kommer det til å gjøre - men jeg klarer liksom ikke forestille meg HVOR vondt...

Det viktigste er å tenke på at dette er en jobb du skal gjøre. Den første biten ordner kroppen selv, så når veene er på det mest inntense, kommer utdrivningsfasen og da skal du jobbe i takt med kroppen. Den forteller jo hva som skjer. Jeg husker at med Ia tenkte jeg på et tidspunkt at neste ve blir en pressve og det ble det

[Mari]

Jeg føler jo at hvis jeg hadde vært mer forberedt på hvor slitsomt de første ukene skulle bli så hadde jeg taklet det bedre og kanskje sett mer positivt på det.

Jeg tror ingenting kan forberede en på å få barn. Jeg trodde det kom til å blir kjempeslitsomt, jeg visste at man ikke nødvendigvis følte greia med en gang, jeg var helt klar over at det kom til å bli endel gråt. Men det må oppleves for å synke inn uansett.

Jeg så ikke positivt på det selv om jeg hadde lest og snakket om alt fra a til å rundt følelsene. Jeg har sagt det tidligere, men det var beintøft det året med så mye gråt.

Jeg syntes jeg skriver så mye om dette nå at jeg virker negativ, men jeg tror det er viktig å være mer åpen om at det er tøft i starten, det er helt normalt. Det er en grunn til at helsesøster rutinemessig gav meg et skjema med spørsmål som kunne avsløre fødselsdepresjon liksom.

Jeg synes ikke du er negativ i det hele tatt, jeg har sldri oppfattet deg sånn. Jeg har aldri opplevd noen i denne tråden som negative. Det er lov til å være ærlig og dele sine opplevelser, det er derfor tråden eksisterer. Vi deler tonnevis mer gleder enn vi deler sorger, nettopp fordi begge er en del av å bli forelder.

Dette i quoten har jeg lest på et annet forum men det traff meg og jeg føler at det er et viktig budskap:

Jeg kunne skrevet det der. Tror jeg har gjort noe tilnærmet det også.

Det aller viktigste jeg kan komme på å fortelle en nybakt og utmattet forelder er, "det blir så mye bedre. Det blir så utrolig, utrolig mye bedre!! Det kan du tørre å tro på." For det er helt sant, om man har en eller to eller tre.

Alt går i perioder. De slitsomme kommer og går. De gledesfylte kommer og går. Når det står på som verst, husk at det kommer til å gå over. Det blir bedre. Og når du kjenner at hjertet banker som hardest og stoltheten nesten brister gjennom brystet, nyt det for alt det er verdt, for det kommer tøffe døgn igjen. Jeg tror at det er slik det er. Fra første dag med barnet, til den dagen man går i graven.

[Wednesday]

Og om du er redd, Rak, så kan det jo være en ide å spørre om å få en samtale om det på sykehuset e.l? De har jo folk som jobber med fødselsangst og vil sikkert kunne ha mye lurt å si.

Jeg var på en slik samtale forrige uke, jeg har jo søkt om keisersnitt. Og da fikk jeg masse info om begge forløsningsmetodene. Kunnskap er fint å ha!

[Mari]

Ja, var den jeg så. Pleier å sky sånt som pesten, etter at jeg ble gravid. Var jo ikke noe problemer under fødselen i det heletatt, men tanken på å miste kontrollen på den måten gir meg fullstendig noia.

Er inneforstått med at vondt kommer det til å gjøre - men jeg klarer liksom ikke forestille meg HVOR vondt...

Det gjør veldig vondt. Men det kommer til å gå bra.

Jeg følte aldri at jeg mistet kontroll over kroppen min. Vi var sammen om dette, noe vi skulle gjennom. Jeg husker dog at jeg spurte om jeg kunne få en pause.

Du har god tid igjen enda. Det er mitt inntrykk at de fleste kvinner begynner å se fram til fødselen etterhvert, det er en naturlig prosess i graviditeten. Jeg synes ikke at min fødsel var noe vakkert eller berikende. Men helt seriøst, om jeg skulle hatt en til så er det ikke fødselen som hadde stoppet meg.

Jeg synes det er fint at du snakker om bekymringene dine.

[tm100021]

Det aller viktigste jeg kan komme på å fortelle en nybakt og utmattet forelder er, "det blir så mye bedre. Det blir så utrolig, utrolig mye bedre!! Det kan du tørre å tro på." For det er helt sant, om man har en eller to eller tre.

Alt går i perioder. De slitsomme kommer og går. De gledesfylte kommer og går. Når det står på som verst, husk at det kommer til å gå over. Det blir bedre. Og når du kjenner at hjertet banker som hardest og stoltheten nesten brister gjennom brystet, nyt det for alt det er verdt, for det kommer tøffe døgn igjen. Jeg tror at det er slik det er. Fra første dag med barnet, til den dagen man går i graven.

Dette trengte jeg skikkelig ikveld, selv om lille er snill som dagen er lang så skjer det så mye annet nå... Takk

[Mari]

Dette trengte jeg skikkelig ikveld, selv om lille er snill som dagen er lang så skjer det så mye annet nå... Takk

[ida]

Kan jeg komme med en liten innrømmelse? Gjør det, jeg. Da Ane var et par uker og hadde spist, sprutspydd, hylt, spist, sprutspydd i timesvis, la jeg henne i armene på sin far, tok med meg bikkja og rømte. Gikk og gikk og gikk. Det var vakkert vintervær og masse snø. Jeg skrev Ane i snøen sikkert tjue ganger bortover, men jeg orket ikke å gå tilbake. Verdens mest mislykka mor orka ikke mer. Da jeg endelig kom tilbake, lå hun og sov i armene til pappaen sin og hadde gjort det hele tiden Det var ganske tøft å ha ansvaret for en liten slukhals som spøy opp igjen alt hun spiste og dermed ble sulten igjen og ikke vite hva jeg skulle gjøre. Vet enda ikke om det var normalt, jeg Men jeg ser ingen motsetning mellom å elske babyen sin og å bli redd, sliten, usikker og desperat fortvilet innimellom

[Mari]

Men jeg ser ingen motsetning mellom å elske babyen sin og å bli redd, sliten, usikker og desperat fortvilet innimellom

Det var veldig fint sagt.

[tm100021]

Blæ. Noen ganger suger det så utrolig å ikke ha noe nærme familie å ringe. Ingen å ringe å spørre om råd, ingen jeg kan ringe og fortelle om helt tullete ting jeg blir stolt over som ungen gjorde for første gang, ingen jeg kan klage til eller spørre om hjelp noen gang. Bare å kunne fortelle og dele med. Jeg er ufattelig glad for at jeg har mannen min.. Men det hadde vært så innmari godt å hatt noen å kunne dele med, som jeg har hatt der hele livet. Som jeg var oppvokst med, som alltid har kjent meg.. Som kunne sagt at ungene lignet på meg på noe måte, fordi sånn var jeg også når jeg var liten. Noen å delt alt sånt med. Noen som følte det samme for meg, som jeg føler for ungene mine.

Jeg er veldig glad for at jeg har sonen. For at jeg har et sted å dele... Men til syvende og sist, selv om det er så flott støtte her inne- Så er det bare et forum...

[ida]

Blæ. Noen ganger suger det så utrolig å ikke ha noe nærme familie å ringe. Ingen å ringe å spørre om råd, ingen jeg kan ringe og fortelle om helt tullete ting jeg blir stolt over som ungen gjorde for første gang, ingen jeg kan klage til eller spørre om hjelp noen gang. Bare å kunne fortelle og dele med. Jeg er ufattelig glad for at jeg har mannen min.. Men det hadde vært så innmari godt å hatt noen å kunne dele med, som jeg har hatt der hele livet. Som jeg var oppvokst med, som alltid har kjent meg.. Som kunne sagt at ungene lignet på meg på noe måte, fordi sånn var jeg også når jeg var liten. Noen å delt alt sånt med. Noen som følte det samme for meg, som jeg føler for ungene mine.

Jeg er veldig glad for at jeg har sonen. For at jeg har et sted å dele... Men til syvende og sist, selv om det er så flott støtte her inne- Så er det bare et forum...

Ååå, Lill

[Mari]

Lill... Nå føler jeg veldig med deg.

[Raksha]

Det viktigste er å tenke på at dette er en jobb du skal gjøre. Den første biten ordner kroppen selv, så når veene er på det mest inntense, kommer utdrivningsfasen og da skal du jobbe i takt med kroppen. Den forteller jo hva som skjer. Jeg husker at med Ia tenkte jeg på et tidspunkt at neste ve blir en pressve og det ble det

Og om du er redd, Rak, så kan det jo være en ide å spørre om å få en samtale om det på sykehuset e.l? De har jo folk som jobber med fødselsangst og vil sikkert kunne ha mye lurt å si.

Jeg var på en slik samtale forrige uke, jeg har jo søkt om keisersnitt. Og da fikk jeg masse info om begge forløsningsmetodene. Kunnskap er fint å ha!

Det gjør veldig vondt. Men det kommer til å gå bra.

Jeg følte aldri at jeg mistet kontroll over kroppen min. Vi var sammen om dette, noe vi skulle gjennom. Jeg husker dog at jeg spurte om jeg kunne få en pause.

Du har god tid igjen enda. Det er mitt inntrykk at de fleste kvinner begynner å se fram til fødselen etterhvert, det er en naturlig prosess i graviditeten. Jeg synes ikke at min fødsel var noe vakkert eller berikende. Men helt seriøst, om jeg skulle hatt en til så er det ikke fødselen som hadde stoppet meg.

Jeg synes det er fint at du snakker om bekymringene dine.

Takk takk! Jeg tror eeeegentlig ikke jeg er redd, jeg er bare der at jeg "vil ikke" om det gir mening? Jeg vil ikke på sykehus, jeg vil ikke miste kontroll, jeg vil ikke rett og slett. Jeg er ikke så skrekkelig redd for smertene egentlig, men jeg har jo liksom ikke noe å sammenligne med, og det skremmer meg mer enn at jeg vet det er vondt. Eh. Jah nei forvirrende. Hormonella har intatt kroppen. Men jeg tenker jo også at jeg kommer til å bli dritlei av å gå gravid når magen blir stor og alt blir vanskelig, og da blir det nok enklere å se på fødsel som en naturlig fortsettelse. Får nå er alt ganske enkelt og greit liksom.

Kan jeg komme med en liten innrømmelse? Gjør det, jeg. Da Ane var et par uker og hadde spist, sprutspydd, hylt, spist, sprutspydd i timesvis, la jeg henne i armene på sin far, tok med meg bikkja og rømte. Gikk og gikk og gikk. Det var vakkert vintervær og masse snø. Jeg skrev Ane i snøen sikkert tjue ganger bortover, men jeg orket ikke å gå tilbake. Verdens mest mislykka mor orka ikke mer. Da jeg endelig kom tilbake, lå hun og sov i armene til pappaen sin og hadde gjort det hele tiden Det var ganske tøft å ha ansvaret for en liten slukhals som spøy opp igjen alt hun spiste og dermed ble sulten igjen og ikke vite hva jeg skulle gjøre. Vet enda ikke om det var normalt, jeg Men jeg ser ingen motsetning mellom å elske babyen sin og å bli redd, sliten, usikker og desperat fortvilet innimellom

Blæ. Noen ganger suger det så utrolig å ikke ha noe nærme familie å ringe. Ingen å ringe å spørre om råd, ingen jeg kan ringe og fortelle om helt tullete ting jeg blir stolt over som ungen gjorde for første gang, ingen jeg kan klage til eller spørre om hjelp noen gang. Bare å kunne fortelle og dele med. Jeg er ufattelig glad for at jeg har mannen min.. Men det hadde vært så innmari godt å hatt noen å kunne dele med, som jeg har hatt der hele livet. Som jeg var oppvokst med, som alltid har kjent meg.. Som kunne sagt at ungene lignet på meg på noe måte, fordi sånn var jeg også når jeg var liten. Noen å delt alt sånt med. Noen som følte det samme for meg, som jeg føler for ungene mine.

Jeg er veldig glad for at jeg har sonen. For at jeg har et sted å dele... Men til syvende og sist, selv om det er så flott støtte her inne- Så er det bare et forum...

[Symra&Pippin]

Blæ. Noen ganger suger det så utrolig å ikke ha noe nærme familie å ringe. Ingen å ringe å spørre om råd, ingen jeg kan ringe og fortelle om helt tullete ting jeg blir stolt over som ungen gjorde for første gang, ingen jeg kan klage til eller spørre om hjelp noen gang. Bare å kunne fortelle og dele med. Jeg er ufattelig glad for at jeg har mannen min.. Men det hadde vært så innmari godt å hatt noen å kunne dele med, som jeg har hatt der hele livet. Som jeg var oppvokst med, som alltid har kjent meg.. Som kunne sagt at ungene lignet på meg på noe måte, fordi sånn var jeg også når jeg var liten. Noen å delt alt sånt med. Noen som følte det samme for meg, som jeg føler for ungene mine.

Jeg er veldig glad for at jeg har sonen. For at jeg har et sted å dele... Men til syvende og sist, selv om det er så flott støtte her inne- Så er det bare et forum...

Men et forum består av mennesker av kjøtt og blod! Mange av oss har kjent deg lenge her på forumet og noen kjenner deg også utenfor. Vi bryr oss virkelig om deg vet du, og tenker på både deg og barna dine! Men jeg forstår akkurat hva du mener likevel altså.

[Anette]

Blæ. Noen ganger suger det så utrolig å ikke ha noe nærme familie å ringe. Ingen å ringe å spørre om råd, ingen jeg kan ringe og fortelle om helt tullete ting jeg blir stolt over som ungen gjorde for første gang, ingen jeg kan klage til eller spørre om hjelp noen gang. Bare å kunne fortelle og dele med. Jeg er ufattelig glad for at jeg har mannen min.. Men det hadde vært så innmari godt å hatt noen å kunne dele med, som jeg har hatt der hele livet. Som jeg var oppvokst med, som alltid har kjent meg.. Som kunne sagt at ungene lignet på meg på noe måte, fordi sånn var jeg også når jeg var liten. Noen å delt alt sånt med. Noen som følte det samme for meg, som jeg føler for ungene mine.

Jeg er veldig glad for at jeg har sonen. For at jeg har et sted å dele... Men til syvende og sist, selv om det er så flott støtte her inne- Så er det bare et forum....

kjære deg