Gå til innhold
Hundesonen.no

Den store baby(og barne)tråden <3


Recommended Posts

Skrevet
Eh ja. Tror ikke noen tvilte på det. Men det går an å holde kjeft om man ikke har noe positivt å si. Det er liksom ikke stort jeg får gjort med at vi skal ha to uansett, liksom. Må jo bare prøve å tenke positivt og ta det som det kommer. Og nei, jeg gruer meg ikke. Det blir for dumt.

Heier på deg, jeg, Wed. Tror du har en veldig god innstilling til dette, hvor du både er forberedt på at det blir mye jobb, men også masse masse kos. :)

  • Svar 9.9k
  • Created
  • Siste svar

Top Posters In This Topic

Top Posters In This Topic

Popular Posts

Fineste Tuva Marie ligger på brystet. Hun kom 21.29. Fin fødsel og alt står bra til. Lungene virker eksemplarisk!

Gratulerer masse til Marie og Øyvind med lille Johanne :D :banana: Hun kom 17:42 og alle 3 har det bra!!! *være flink og oppdatere sonen*

Verdens fineste lille jente kom til verden 00.04 i natt etter en stri tørn på fødestua. Hadde verdens beste jordmor siste økt og ung assistentlege som var fabelaktig, begge to bidro til at opplevelse

Posted Images

Skrevet
Heier på deg, jeg, Wed. Tror du har en veldig god innstilling til dette, hvor du både er forberedt på at det blir mye jobb, men også masse masse kos. :)

Takk :) Jeg er veldig forberedt på at det blir mye jobb og utfordringer. Har meldt meg på tvillingforberedende kurs til og med :lol: Mannen er også positivt innstilt nå, selv om det tok litt tid å vende seg til tanken :P Hva har vi for valg? ;)

  • Like 2
Skrevet
Takk :) Jeg er veldig forberedt på at det blir mye jobb og utfordringer. Har meldt meg på tvillingforberedende kurs til og med :lol: Mannen er også positivt innstilt nå, selv om det tok litt tid å vende seg til tanken :P Hva har vi for valg? ;)

Klart dere fikser. :aww:

Jeg har derimot vært dum og sett fødsel på tv. Og jeg har ombestemt meg - vi venter på storken. :aww:

  • Like 4
Skrevet
Tvillinger kan være dritslitsomt (og det er ikke bare fordeler uansett hvor gammal de blir :P ) greit å være litt realist - selv om man ikke trenger å være føkkings uhøflig heller :P

Jeg føler jo at hvis jeg hadde vært mer forberedt på hvor slitsomt de første ukene skulle bli så hadde jeg taklet det bedre og kanskje sett mer positivt på det. For da hadde jeg kanskje tenkt at det ikke var så galt som jeg var redd for? Aner ikke, men jeg er typen til å heller ville bli positivt overrasket. Men jeg hadde altså ikke klart å forestille meg noe i den retningen. Selv om folk absolutt fortalte ting jeg kunne tatt til meg, så trengte det ikke helt gjennom lykkeboblen og jeg tenkte at siden jeg sov så mye som liten så kom sikkert min unge til å gjøre det også.

Jeg syntes jeg skriver så mye om dette nå at jeg virker negativ, men jeg tror det er viktig å være mer åpen om at det er tøft i starten, det er helt normalt. Det er en grunn til at helsesøster rutinemessig gav meg et skjema med spørsmål som kunne avsløre fødselsdepresjon liksom.

Dette i quoten har jeg lest på et annet forum men det traff meg og jeg føler at det er et viktig budskap:

Man blir ikke nødvendigvis "forelska" i babyen og lever i en lykkelig rosa boble den første tida.

Det er normalt med mange rare følelser når man har født barn. Og at de aller fleste slike følelser er helt normale. Det er ikke bare "forelska-følelsen" som er normal. Det er også normalt å føle tristhet, tomhet, sinne, anger osv. Uten at det er noe som helt galt. Man har ikke fødselsdepresjon fordi man ikke er overlykkelig når man har født. Det er utrolig viktig å vite. Hvis det er noe som vedvarer, og skaper problemer i hverdagen, ja. Men vonde, rare, irrasjonelle følelser etter fødsel, er hundre prosent normalt. Det får vi likevel vite lite om - hverken mødre eller helsepersonell sier noe særlig om dette. Det er tabubelagt. Ironisk nok skaper dette bare større problemer på området - folk føler seg unormale og mislykkede når de ikke er overlykkelige. Skummelt...

Det som nevnes var mine følelser i starten. Jeg syntes hun var verdens vakreste, men også en slistom liten alien jeg ikke helt forstod hvor kom fra og hvorfor hun krevde så mye av meg.

Nå er jeg i den rosa boblen til gangs, og jeg kjenner på den sterke kjærligheten mange mange ganger i løpet av døgnet. Men det tok tid å bli kjent, og å bli vant til den nye situasjonen.

Og jeg tenker at sånne ting er ekstra viktig å tenke over når man venter tvillinger.

MEN! Selv om jeg er enig i at åpenhet rundt dette er viktig, så er det Wednesday forteller ikke det første man sier til noen som venter barn! Tvert imot har all gleden jeg har fått fra omgivelsene vært det som har gitt meg styrke. Alle lykkeønskningen, meldinger om hvordan det går, gaver osv osv. Jeg har aldri følt meg så viktig, 'sett' og omgitt av kjærlighet (herlighet for da være måte på Lolauvennlighet her :P ) før som da jeg ventet barn og i tiden etter. :) Og det trenger man!

Skrevet

Jeg er enig med deg, Marie! Er selvsagt helt med på den :) Er forberedt på det også. I tillegg har vi faktisk ordna det sånn at vi skal i parterapi bare sånn for sikkerhets skyld, i tiden før og etter fødsel. Vi VET jo at det blir mye jobb, og at det blir lite tid til hverandre, så da vil vi være litt føre var...

Jeg har derimot vært dum og sett fødsel på tv. Og jeg har ombestemt meg - vi venter på storken. :aww:

Ikke se på sånt! :lol:

  • Like 2
Skrevet
Jeg er enig med deg, Marie! Er selvsagt helt med på den :) Er forberedt på det også. I tillegg har vi faktisk ordna det sånn at vi skal i parterapi bare sånn for sikkerhets skyld, i tiden før og etter fødsel. Vi VET jo at det blir mye jobb, og at det blir lite tid til hverandre, så da vil vi være litt føre var...

Høres veldig lurt ut!

Ikke se på sånt! :lol:

:lol: Neei, vet! Men den var helt udramatisk altså - jeg bare freaker likevel. *grøss*

Skrevet

Dere kommer til å gjøre en kjempejobb det er jeg sikker på. :flowers:

Edit: Rak:

Jeg ble anbefalt å se fødsler på TV, men det skremte meg egentlig litt, særlig i starten. Etter den første 'jordmødrene' ville jeg ikke se en eneste episode til.
Men etterhvert så jeg alle og da gikk det bedre. Klarte å se forbi det vanskelige, og så det fine.

Men evt. vil jeg heller anbefale deg å søke på 'gode fødselsopplevelser' e.l. på nettet og ignorere de dårlige.

Også kan jeg legge til at jeg ikke syntes det var vondt å føde! Heftig og slitsomt og ulikt noe annet, men ikke vondt.

Skrevet
Huff, skjønner deg godt :(

:hug:

jaja lenge til enda. Og jeg kjenner mer og mer på at det er helt greit med lang vei til sykehus - jeg hater sykehus - vil være der minst mulig. :aww:

Skrevet
Klart dere fikser. :aww:

Jeg har derimot vært dum og sett fødsel på tv. Og jeg har ombestemt meg - vi venter på storken. :aww:

Danske unge mødre? Hun syns jo alt var vondt og skummelt og ville ha keisersnitt fordi hun gruet sånn for fødselen . Ikke en gjennomsnittsfødende, altså. Selve fødselen var jo ganske grei :)

Jeg tror jeg er litt pervers, eller hva det heter, for jeg elsker å se fødsler på TV. Kanskje fordi jeg vet at jeg er ferdig med sånt :)

Skrevet
Danske unge mødre? Hun syns jo alt var vondt og skummelt og ville ha keisersnitt fordi hun gruet sånn for fødselen . Ikke en gjennomsnittsfødende, altså. Selve fødselen var jo ganske grei :)

Jeg tror jeg er litt pervers, eller hva det heter, for jeg elsker å se fødsler på TV. Kanskje fordi jeg vet at jeg er ferdig med sånt :)

Ja, var den jeg så. Pleier å sky sånt som pesten, etter at jeg ble gravid. Var jo ikke noe problemer under fødselen i det heletatt, men tanken på å miste kontrollen på den måten gir meg fullstendig noia.

Er inneforstått med at vondt kommer det til å gjøre - men jeg klarer liksom ikke forestille meg HVOR vondt...

Skrevet
Ja, var den jeg så. Pleier å sky sånt som pesten, etter at jeg ble gravid. Var jo ikke noe problemer under fødselen i det heletatt, men tanken på å miste kontrollen på den måten gir meg fullstendig noia.

Er inneforstått med at vondt kommer det til å gjøre - men jeg klarer liksom ikke forestille meg HVOR vondt...

Det viktigste er å tenke på at dette er en jobb du skal gjøre. Den første biten ordner kroppen selv, så når veene er på det mest inntense, kommer utdrivningsfasen og da skal du jobbe i takt med kroppen. Den forteller jo hva som skjer. Jeg husker at med Ia tenkte jeg på et tidspunkt at neste ve blir en pressve og det ble det :)

  • Like 1
Skrevet
Jeg føler jo at hvis jeg hadde vært mer forberedt på hvor slitsomt de første ukene skulle bli så hadde jeg taklet det bedre og kanskje sett mer positivt på det.

Jeg tror ingenting kan forberede en på å få barn. Jeg trodde det kom til å blir kjempeslitsomt, jeg visste at man ikke nødvendigvis følte greia med en gang, jeg var helt klar over at det kom til å bli endel gråt. Men det må oppleves for å synke inn uansett.

Jeg så ikke positivt på det selv om jeg hadde lest og snakket om alt fra a til å rundt følelsene. Jeg har sagt det tidligere, men det var beintøft det året med så mye gråt.

Jeg syntes jeg skriver så mye om dette nå at jeg virker negativ, men jeg tror det er viktig å være mer åpen om at det er tøft i starten, det er helt normalt. Det er en grunn til at helsesøster rutinemessig gav meg et skjema med spørsmål som kunne avsløre fødselsdepresjon liksom.

Jeg synes ikke du er negativ i det hele tatt, jeg har sldri oppfattet deg sånn. Jeg har aldri opplevd noen i denne tråden som negative. Det er lov til å være ærlig og dele sine opplevelser, det er derfor tråden eksisterer. Vi deler tonnevis mer gleder enn vi deler sorger, nettopp fordi begge er en del av å bli forelder.

Dette i quoten har jeg lest på et annet forum men det traff meg og jeg føler at det er et viktig budskap:

Jeg kunne skrevet det der. Tror jeg har gjort noe tilnærmet det også. :D

Det aller viktigste jeg kan komme på å fortelle en nybakt og utmattet forelder er, "det blir så mye bedre. Det blir så utrolig, utrolig mye bedre!! Det kan du tørre å tro på." For det er helt sant, om man har en eller to eller tre.

Alt går i perioder. De slitsomme kommer og går. De gledesfylte kommer og går. Når det står på som verst, husk at det kommer til å gå over. Det blir bedre. Og når du kjenner at hjertet banker som hardest og stoltheten nesten brister gjennom brystet, nyt det for alt det er verdt, for det kommer tøffe døgn igjen. Jeg tror at det er slik det er. Fra første dag med barnet, til den dagen man går i graven.

  • Like 4
Skrevet

Og om du er redd, Rak, så kan det jo være en ide å spørre om å få en samtale om det på sykehuset e.l? De har jo folk som jobber med fødselsangst og vil sikkert kunne ha mye lurt å si.

Jeg var på en slik samtale forrige uke, jeg har jo søkt om keisersnitt. Og da fikk jeg masse info om begge forløsningsmetodene. Kunnskap er fint å ha! :)

  • Like 2
Skrevet
Ja, var den jeg så. Pleier å sky sånt som pesten, etter at jeg ble gravid. Var jo ikke noe problemer under fødselen i det heletatt, men tanken på å miste kontrollen på den måten gir meg fullstendig noia.

Er inneforstått med at vondt kommer det til å gjøre - men jeg klarer liksom ikke forestille meg HVOR vondt...

Det gjør veldig vondt. Men det kommer til å gå bra. :)

Jeg følte aldri at jeg mistet kontroll over kroppen min. Vi var sammen om dette, noe vi skulle gjennom. Jeg husker dog at jeg spurte om jeg kunne få en pause. :D

Du har god tid igjen enda. Det er mitt inntrykk at de fleste kvinner begynner å se fram til fødselen etterhvert, det er en naturlig prosess i graviditeten. Jeg synes ikke at min fødsel var noe vakkert eller berikende. Men helt seriøst, om jeg skulle hatt en til så er det ikke fødselen som hadde stoppet meg.

Jeg synes det er fint at du snakker om bekymringene dine. :)

  • Like 1
Skrevet
Det aller viktigste jeg kan komme på å fortelle en nybakt og utmattet forelder er, "det blir så mye bedre. Det blir så utrolig, utrolig mye bedre!! Det kan du tørre å tro på." For det er helt sant, om man har en eller to eller tre.

Alt går i perioder. De slitsomme kommer og går. De gledesfylte kommer og går. Når det står på som verst, husk at det kommer til å gå over. Det blir bedre. Og når du kjenner at hjertet banker som hardest og stoltheten nesten brister gjennom brystet, nyt det for alt det er verdt, for det kommer tøffe døgn igjen. Jeg tror at det er slik det er. Fra første dag med barnet, til den dagen man går i graven.

Dette trengte jeg skikkelig ikveld, selv om lille er snill som dagen er lang så skjer det så mye annet nå... Takk :flowers:

  • Like 1
Skrevet
Dette trengte jeg skikkelig ikveld, selv om lille er snill som dagen er lang så skjer det så mye annet nå... Takk :flowers:

:hug::heart:

Skrevet

Kan jeg komme med en liten innrømmelse? Gjør det, jeg. Da Ane var et par uker og hadde spist, sprutspydd, hylt, spist, sprutspydd i timesvis, la jeg henne i armene på sin far, tok med meg bikkja og rømte. Gikk og gikk og gikk. Det var vakkert vintervær og masse snø. Jeg skrev Ane :heart: i snøen sikkert tjue ganger bortover, men jeg orket ikke å gå tilbake. Verdens mest mislykka mor orka ikke mer. Da jeg endelig kom tilbake, lå hun og sov i armene til pappaen sin og hadde gjort det hele tiden :lol: Det var ganske tøft å ha ansvaret for en liten slukhals som spøy opp igjen alt hun spiste og dermed ble sulten igjen og ikke vite hva jeg skulle gjøre. Vet enda ikke om det var normalt, jeg :) Men jeg ser ingen motsetning mellom å elske babyen sin og å bli redd, sliten, usikker og desperat fortvilet innimellom :)

Skrevet
Men jeg ser ingen motsetning mellom å elske babyen sin og å bli redd, sliten, usikker og desperat fortvilet innimellom :)

:kiss: Det var veldig fint sagt. :)

Skrevet

Blæ. Noen ganger suger det så utrolig å ikke ha noe nærme familie å ringe. Ingen å ringe å spørre om råd, ingen jeg kan ringe og fortelle om helt tullete ting jeg blir stolt over som ungen gjorde for første gang, ingen jeg kan klage til eller spørre om hjelp noen gang. Bare å kunne fortelle og dele med. Jeg er ufattelig glad for at jeg har mannen min.. Men det hadde vært så innmari godt å hatt noen å kunne dele med, som jeg har hatt der hele livet. Som jeg var oppvokst med, som alltid har kjent meg.. Som kunne sagt at ungene lignet på meg på noe måte, fordi sånn var jeg også når jeg var liten. Noen å delt alt sånt med. Noen som følte det samme for meg, som jeg føler for ungene mine.

Jeg er veldig glad for at jeg har sonen. For at jeg har et sted å dele... Men til syvende og sist, selv om det er så flott støtte her inne- Så er det bare et forum...

  • Like 4
Skrevet
Blæ. Noen ganger suger det så utrolig å ikke ha noe nærme familie å ringe. Ingen å ringe å spørre om råd, ingen jeg kan ringe og fortelle om helt tullete ting jeg blir stolt over som ungen gjorde for første gang, ingen jeg kan klage til eller spørre om hjelp noen gang. Bare å kunne fortelle og dele med. Jeg er ufattelig glad for at jeg har mannen min.. Men det hadde vært så innmari godt å hatt noen å kunne dele med, som jeg har hatt der hele livet. Som jeg var oppvokst med, som alltid har kjent meg.. Som kunne sagt at ungene lignet på meg på noe måte, fordi sånn var jeg også når jeg var liten. Noen å delt alt sånt med. Noen som følte det samme for meg, som jeg føler for ungene mine.

Jeg er veldig glad for at jeg har sonen. For at jeg har et sted å dele... Men til syvende og sist, selv om det er så flott støtte her inne- Så er det bare et forum...

Ååå, Lill :heart::hug:

  • Like 1
Skrevet
Det viktigste er å tenke på at dette er en jobb du skal gjøre. Den første biten ordner kroppen selv, så når veene er på det mest inntense, kommer utdrivningsfasen og da skal du jobbe i takt med kroppen. Den forteller jo hva som skjer. Jeg husker at med Ia tenkte jeg på et tidspunkt at neste ve blir en pressve og det ble det :)

Og om du er redd, Rak, så kan det jo være en ide å spørre om å få en samtale om det på sykehuset e.l? De har jo folk som jobber med fødselsangst og vil sikkert kunne ha mye lurt å si.

Jeg var på en slik samtale forrige uke, jeg har jo søkt om keisersnitt. Og da fikk jeg masse info om begge forløsningsmetodene. Kunnskap er fint å ha! :)

Det gjør veldig vondt. Men det kommer til å gå bra. :)

Jeg følte aldri at jeg mistet kontroll over kroppen min. Vi var sammen om dette, noe vi skulle gjennom. Jeg husker dog at jeg spurte om jeg kunne få en pause. :D

Du har god tid igjen enda. Det er mitt inntrykk at de fleste kvinner begynner å se fram til fødselen etterhvert, det er en naturlig prosess i graviditeten. Jeg synes ikke at min fødsel var noe vakkert eller berikende. Men helt seriøst, om jeg skulle hatt en til så er det ikke fødselen som hadde stoppet meg.

Jeg synes det er fint at du snakker om bekymringene dine. :)

Takk takk! Jeg tror eeeegentlig ikke jeg er redd, jeg er bare der at jeg "vil ikke" om det gir mening? Jeg vil ikke på sykehus, jeg vil ikke miste kontroll, jeg vil ikke rett og slett. Jeg er ikke så skrekkelig redd for smertene egentlig, men jeg har jo liksom ikke noe å sammenligne med, og det skremmer meg mer enn at jeg vet det er vondt. Eh. Jah nei forvirrende. Hormonella har intatt kroppen. :aww: Men jeg tenker jo også at jeg kommer til å bli dritlei av å gå gravid når magen blir stor og alt blir vanskelig, og da blir det nok enklere å se på fødsel som en naturlig fortsettelse. Får nå er alt ganske enkelt og greit liksom.

Kan jeg komme med en liten innrømmelse? Gjør det, jeg. Da Ane var et par uker og hadde spist, sprutspydd, hylt, spist, sprutspydd i timesvis, la jeg henne i armene på sin far, tok med meg bikkja og rømte. Gikk og gikk og gikk. Det var vakkert vintervær og masse snø. Jeg skrev Ane :heart: i snøen sikkert tjue ganger bortover, men jeg orket ikke å gå tilbake. Verdens mest mislykka mor orka ikke mer. Da jeg endelig kom tilbake, lå hun og sov i armene til pappaen sin og hadde gjort det hele tiden :lol: Det var ganske tøft å ha ansvaret for en liten slukhals som spøy opp igjen alt hun spiste og dermed ble sulten igjen og ikke vite hva jeg skulle gjøre. Vet enda ikke om det var normalt, jeg :) Men jeg ser ingen motsetning mellom å elske babyen sin og å bli redd, sliten, usikker og desperat fortvilet innimellom :)

:cry::hug:

Blæ. Noen ganger suger det så utrolig å ikke ha noe nærme familie å ringe. Ingen å ringe å spørre om råd, ingen jeg kan ringe og fortelle om helt tullete ting jeg blir stolt over som ungen gjorde for første gang, ingen jeg kan klage til eller spørre om hjelp noen gang. Bare å kunne fortelle og dele med. Jeg er ufattelig glad for at jeg har mannen min.. Men det hadde vært så innmari godt å hatt noen å kunne dele med, som jeg har hatt der hele livet. Som jeg var oppvokst med, som alltid har kjent meg.. Som kunne sagt at ungene lignet på meg på noe måte, fordi sånn var jeg også når jeg var liten. Noen å delt alt sånt med. Noen som følte det samme for meg, som jeg føler for ungene mine.

Jeg er veldig glad for at jeg har sonen. For at jeg har et sted å dele... Men til syvende og sist, selv om det er så flott støtte her inne- Så er det bare et forum...

:cry::hug:

Skrevet
Blæ. Noen ganger suger det så utrolig å ikke ha noe nærme familie å ringe. Ingen å ringe å spørre om råd, ingen jeg kan ringe og fortelle om helt tullete ting jeg blir stolt over som ungen gjorde for første gang, ingen jeg kan klage til eller spørre om hjelp noen gang. Bare å kunne fortelle og dele med. Jeg er ufattelig glad for at jeg har mannen min.. Men det hadde vært så innmari godt å hatt noen å kunne dele med, som jeg har hatt der hele livet. Som jeg var oppvokst med, som alltid har kjent meg.. Som kunne sagt at ungene lignet på meg på noe måte, fordi sånn var jeg også når jeg var liten. Noen å delt alt sånt med. Noen som følte det samme for meg, som jeg føler for ungene mine.

Jeg er veldig glad for at jeg har sonen. For at jeg har et sted å dele... Men til syvende og sist, selv om det er så flott støtte her inne- Så er det bare et forum...

Men et forum består av mennesker av kjøtt og blod! Mange av oss har kjent deg lenge her på forumet og noen kjenner deg også utenfor. Vi bryr oss virkelig om deg vet du, og tenker på både deg og barna dine! Men jeg forstår akkurat hva du mener likevel altså.

  • Like 3
Skrevet
Blæ. Noen ganger suger det så utrolig å ikke ha noe nærme familie å ringe. Ingen å ringe å spørre om råd, ingen jeg kan ringe og fortelle om helt tullete ting jeg blir stolt over som ungen gjorde for første gang, ingen jeg kan klage til eller spørre om hjelp noen gang. Bare å kunne fortelle og dele med. Jeg er ufattelig glad for at jeg har mannen min.. Men det hadde vært så innmari godt å hatt noen å kunne dele med, som jeg har hatt der hele livet. Som jeg var oppvokst med, som alltid har kjent meg.. Som kunne sagt at ungene lignet på meg på noe måte, fordi sånn var jeg også når jeg var liten. Noen å delt alt sånt med. Noen som følte det samme for meg, som jeg føler for ungene mine.

Jeg er veldig glad for at jeg har sonen. For at jeg har et sted å dele... Men til syvende og sist, selv om det er så flott støtte her inne- Så er det bare et forum....

kjære deg :wub::hug::console:

Gjest
Dette emnet er stengt for flere svar.
  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive



  • Nye innlegg

    • Det høres utrolig slitsomt ut, og dere har prøvd det meste jeg ville anbefalt. Både cocker spaniel og puddel er jo raser som kan ha en del lyd, og ved å kombinere dem med litt ulike forutsetnigner så kan det rett og slett være genetikk, og dermed veldig lite å gjøre noe med.  Jeg går ut fra at han også er sjekket hos veterinær og at stoff- og hormonnivåer er noenlunde normale? Antar dere også har prøvd Adaptil og lignende? Er det like ille om det f.eks. står på radio i bakgrunnen? Har dere prøvd å enten redusere mengden aktivitet betraktelig over en periode, eller å endre balansen mellom mental og fysisk aktivitet annerledes? Det er ikke alltid at mer aktivisering er løsningen, for noen er det også mindre. Er han kastrert? Det er ikke noe som anebfales som en første løsning, men for meg høres det ut som dere har prøvd det meste annet av profesjonell hjelp. Hvis han ellers er trygg og velfungerende ift. sosiale situasjoner med folk og andre hunder, så ville jeg forsøkt evt. kjemisk først for å se hvordan det går.  
    • Hei. Jeg har en cockapoo gutt på 5 år som har noen «problemer» som vi sliter med. Helt siden var liten har han hatt et skikkelig stort varsler innstinkt som har blitt værre med årene. Han varsler på hver minste ting som skjer utenfor huset (av og til inne), og sliter veldig med å roe seg ned igjen. Han varsler på naboer som smeller med bildører, folk utenfor i gata som snakker, hunder som bjeffer, tuting, folk som går forbi vindu, katter i hagen, lillebror som løper inne, om vi bruker høy stemme osv osv. Det siste året har han også av og til begynt å varsle at vi åpner ytterdøra, eller at vi bare sier så lite som «hei» i en telefonsamtale fordi han tror det kommer noen. Ringeklokka og banking på vindu/dør er også veldig vanskelig, og han stopper ikke å bjeffe før han får se hvem som kommer og får hilse. Hvis vi stenger han inne på et annet rom bjeffer han enda mer og slutter ikke. Det er værst på kvelden, ofte etter vi har gått lang tur. Han klarer ikke roe seg, og ligger ofte i flere timer å bare knurrer og bjeffer på ting vi ikke hører eller ser. Dette har også gjort han har har en forferdelig av-knapp fordi han alltid ligger på vakt. Selv etter flere år med konstruktiv rotrening hver dag, skal det mye til for at han går å legger seg av seg selv på kvelden. Vi har prøvd ekstremt mange måter å trene dette vekk, uten at noe har hatt noe innvirkning. Vi har snakket med veldig mange hundetrenere, hatt besøk av adferdskonsulent og prøvd stressreduserende tilskudd i maten. Vi har prøvd alt fra desenstering på lyder, ignorering, sladretrening, klikkertrening, sende han på plassen sin, sende han på et annet rom til han roer seg ned, vært streng, søksaktiviteter for å distrahere han og ros og kos når han roer seg. Det begynner virkelig å bli et problem, da det er stressende for oss, men ikke minst for hunden.    Han syns også det er vanskelig å roe seg når vi får besøk. Vi vet at dette ikke grunner i redsel fordi han vil rett opp på fanget til besøket og ha kos, men vi merker også at han stresser mye mer. Det er absolutt ikke noe vondt i han, og han ELSKER andre mennesker (vil helst hilse på alle), men vi merker at varsler innstinktet tar overhånd i hverdagen og gjør det vanskelig for han. Det skal også sies at han er verdens beste hund å ha med på tur og bjeffer aldri da, men med en gang han kommer inn inntar han rollen som vokter uansett om vi er i vårt eget hus eller et annet.    Sånn at det er sagt så vet vi også at problemene ikke skyldes for lite aktivisering da vi driver med hundesport og har en veldig aktiv livsstil sammen.    Vi er ganske rådville nå og begynner å bli rimelig lei av at vi sjelden får mer enn 10-30 min stillhet av gangen. Sliter også på oss mentalt da vi prøver så veldig hardt uten at vi får noe resultat. Heller ikke gøy å få besøk eller kommentarer om at vi ikke har trent hunden vår, når det er det jeg bruker største delen av tiden min på. Veldig usikker hva problemene bunner i, men virker som han har hatt et høyt stressnivå hele livet.    Noen som har erfaring med dette og har tips for å gjøre hverdagen litt enklere?
    • Det krysser vi også fingrene for. For akkurat nå er vi tidvis ganske slitne her hjemme🤪
    • Jeg er i prinsippet enig i at det er tidlig med løping og sykling, samtidig som jeg som sagt tror det ligger noe i balansen mellom fysisk og mental aktivisering her. Han er definitivt en ekstra utfordring i forhold til normalt, og jeg tipper det vil gå seg til med alderen, men det betyr jo ikke at det ikke bør jobbes med i mellom tiden. Håper dere finner nøkkelen etterhvert!
    • Ja og det prøver vi å jobbe med. Vi bruker langline 10-15 m. Munnkurv har vi trent inn, men ikke brukt mer enn på en tur enda. Venter på en bestilling på munnkurv fra usa som skal sitte bedre. løpe og sykle har vi ikke gjort enda da han kun er 6 måneder. Pleier å vete til de i alle fall er 9-10 måneder før jeg starter med det. vi har både prøvd å kutte ned og øke for å se om det er endring, men ingen forskjell. vi vurderer om det kan være ernæringsmessige årsaker til oppførsel. Men det er vi ikke i mål enda
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...